Varmepunkt

Varmepunkt eller manteldiapir (engelsk «hot spot») er innenfor geologien de steder på jordens overflate der det strømmer magmatisk lava opp gjennom en søylestrøm («mantel plume») helt nede fra mantelen, noe som også kan skje midt inne på kontinenter. På slike steder har det ofte vært vulkansk aktivitet over en lang tidsperiode, gjerne flere titalls millioner år, fordi varmepunktene er relativt konstante og ikke flytter på seg.[2] Store mengder smeltemasse kan ifølge denne teorien trenge opp til overflaten som platåbasalt, slik man finner i Etiopia, Øst-Sibir, India og nordvest i USA. Et av verdens mest kjente, aktive varmepunkt finnes under Hawaii.

Varmepunkt-vulkaner må ikke forveksles med øybue-vulkaner. Selv om begge vil ha form av en rekke vulkanske øyer, er de blitt dannet av forskjellige årsaker. Øybuer blir dannet av konvergerende tektoniske plater i subduksjonssoner. Når en oseansk plate møter en annen, blir den med høyest tetthet tvunget under den andre i en dypvannskløft. Denne platen smelter og hjelper til med dannelsen av vulkanske øyer, slik som Aleutene utenfor Alaska.

Når bevegelige litosfæreplater som følge av platetektonikken flyter over et varmepunkt, dannes ofte enslige vulkanøyer slik som Hawaii, Bouvetøya, Réunion, Galápagosøyene, eller varmepunktene understøtter vulkanismen i midthavsrygger slik som under Island. Det er likevel krevende å skille mellom varmepunkt, søylestrømmer, og magmatiske intrusjoner fra magmakamre med dannelse av gangbergarter. På 1990-tallet tok utforskningen av fenomenene fart og ble knyttet til sykluser på 300-500 millioner år hvor søylestrømmer regelmessig innvarsler eller bidrar til oppsplittingen av superkontinenter.[3]2000-tallet har søylestrøm-teorien kommet under stadig sterkere angrep.

Hotspots
Global fordeling av 44 kjente varmepunkt.
Hotspot(geology)-1
Diagram som viser en gjennomskjæring av jordens Litosfære (i gult) med magma som strømmer opp fra mantelen (i rødt). En øy har oppstått (blå), og etter at havbunnsplaten siden har flyttet seg over varmepunktet skaper dette deretter en ny vulkanøy ved siden av den forrige.
Hawaii hotspot
Kart over Stillehavet som viser en rekke kjeder av påståtte varmepunktøyer - Hawaii, Aleutene, og Kurillene.
CourtHotspots
Foreslått utbredelse av søylestrømmer, etter G. R. Foulger.[1]

Utforskning

Amerikaneren John Tuzo Wilson introduserte i 1963 teorien om at vulkanske kjeder, slik som Hawaii-øyene, var resultat av den langsomme bevegelsen av tektoniske plater tvers over «faste» varmepunkt som i mange millioner år brakte varm lava opp fra dypet under jordskorpen. Man oppdaget at slike varmepunkt fikk lavatilførsel fra smale mantelstrømmer som ledes opp fra grensen mellom jordens kjerne og mantelen, gjennom en eller flere sammenkoblede søylestrømmer.[4] Wilson mente at platedriften over tid ville føre den nye vulkanøyen bort fra varmepunktet, men at det senere kunne dannes en ny vulkanøy slik at flere, isolerte vulkanøyer kunne utvikles på et område, selv langt fra de vulkansk aktive plategrensene. Teorien ble styrket ved at den nordvestligste øya Kauai har 5.5 millioner år gamle, vulkanske bergarter, mens dagens aktive øy Hawaii har bergarter som bare er 0,7 millioner år gamle. Tilsvarende er det ved Yellowstone tre kalderaer som vitner om like mange vulkanske utbrudd de siste to millioner årene.

Det dannet seg på 1990-tallet en økende erkjennelse av at søylestrømmer har sammenheng med superkontinenter, hvor man mente å observere sykluser hvor superkontinenter hemmet mantelens lavautveksling som en «trykk-koker» og til slutt sprakk opp i en prosess med stor magmatisk aktivitet.[5] Utfordringene med å skille mellom søylestrømmer, magmakammer og trykkdannelse, har ledet noen forskere til å spørre om søylestrøm-fenomenet egentlig er reelt. Studier av den store magmatiske provinsen på Deccan-platået i India viser at man her har både forkastningssoner, og sprekksoner for oppsdelingen av Madagaskar-India-platen, med forslag om at området har et mer varig magmakammer.[6] Tilsvarende har forskere hevdet at heller ikke den enorme magmatiske provinsen i Siberia-kratonet - med De sibirske trappene - skyldes søylestrøm-aktvitet slik man tidligere har trodd, men snarere konveksjon mellom mantel og litosfære.[7]

Såkalte «store magmatiske provinser» (large igneous provinces) har vært tidfestet til omtrent 2770 millioner år siden, og videre 2740, 2715, 2705, 2450, 2250-2000, 1900-1600, 1380 og 1275-1267 (Columbia), 1108, 800 og 723 (Rodina), og 250 millioner (Pangea) år siden, hvor navn i parentes antyder hvilket kontinent som var i ferd med å ble dannet eller splittet opp i prosessen. Under vulkansk aktivitet i forbindelse med at superkontinenter brytes opp, har man blant annet sett økt dannelse av bergarter bestående av karbonater, og spesielt kimberlitt.

Geologer har identifisert rundt 40-50 varmepunkt rundt på kloden, mens om lag 100 har vært aktive i løpet av de siste 10 millioner årene.[8] Hawaii-øyene, Réunion, Yellowstone, Galápagos og Island ligger oppå noen av de mest aktive varmepunktene vi kjenner - og varmepunktet under Island hindrer at øya synker i havet. En enorm manteldiapir dekket for 55-60 millioner år siden dagens Norskehavet og har etterlatt platåbasalt i så vide områder som Skottland, Øst-Grønland, Færøyene og Island.[9] Vulkankjedene trenger ikke danne øyer, dersom varmepunktets aktivitet tilfører havbunnen lava uten at den vulkanske massen når helt opp over havets overflate, vil man få oseanske undervannsfjell men ikke øyer. Man mener å se slike linjer av varmeflekkrester rundt St. Helena, Kerguelen, Påskeøya, og mange andre steder. Geologer mener derfor å kunne bruke varmepunkt for å forsøke å kartlegge bevegelsene til jordens kontinentalplater. Slike varmepunkt er så aktive at de ofte kan fortelle forskerne stegvise endringer i jordens magnetiske poler. Takket være lavastrømmer på Columbia-platået vet forskere at reversering av jordens magnetiske poler tar rundt 5 000 år. Det magnetiske feltet blir svakere og svakere fram til det ikke er noe målbar magnetisme, for deretter å dannes på nytt i nær motsatt retning.

De fleste varmepunkt-vulkaner er basaltiske på grunn av at de har utbrudd gjennom oseansk litosfære, for eksempel Hawaii og Tahiti. På grunn av dette er de mindre eksplosive enn vulkaner i subduksjonssoner, som har lavere vanninnhold. Der varmepunkter forekommer under kontinentalskorpen er basaltisk magma fanget i den tynnere kontinentalskorpen som er oppvarmet og danner rhyolitt i smelteprosessen. Denne rhyolitten kan være svært varm og kan danne voldsomme utbrudd på tross av det lave vanninnholdet. Yellowstone-calderaen ble for eksempel til i noen av de kraftigste vulkanske eksplosjoner i den geologiske historien.

Referanser

  1. ^ G.R.Foulger, Plates vs. Plumes: A Geological Controversy, Wiley-Blackwell, 2010. ISBN 978-1-4051-6148-0
  2. ^ Ivar B Ramberg (red), Landet blir til – Norges geologi, Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 31.
  3. ^ Leslie B. Yale og Scott J. Carpenter, «Large igneous provinces and giant dike swarms: proxies for supercontinent cyclicity and mantle convection», Earth and Planetary Science Letters nr 163, 1998, side 109–122
  4. ^ "Hotspots": Mantle thermal plumes, hos United States Geological Survey, 5. mai 1999. Besøkt 16. juli 2013.
  5. ^ Leslie B. Yale og Scott J. Carpenter, «Large igneous provinces and giant dike swarms: proxies for supercontinent cyclicity and mantle convection», Earth and Planetary Science Letters nr 163, 1998, side 109–122
  6. ^ S. Rajan, Anju Tiwary og Dhananjai Pandey, The Deccan Volcanic Province: Thoughts about its genesis, 5. mai 2005.
  7. ^ Gerald K. Czamanske og Valeri A. Fedorenko, The Demise of the Siberian Plume, 14. januar 2004.
  8. ^ "Hotspots": Mantle thermal plumes, hos United States Geological Survey, 5. mai 1999. Besøkt 16. juli 2013.
  9. ^ Ivar B Ramberg (red), Landet blir til – Norges geologi, Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 31.

Eksterne lenker

Basalt

Basalt er en relativt tung, magmatisk bergart, av vulkansk opprinnelse. Basalt dannes ved vulkanske utbrudd relativt direkte fra Jordens mantel. Lavadekker av basalt utgjør omtrent 70% av Jordens totale overflate (land og havbunn) og store deler av overflaten til solsystemets steinplaneter (Merkur, Venus, Jorden med Månen – og Mars).

Bergarten er helt dominerende i havbunnsskorpen under verdenshavene, og ligger som et dekke under grunnfjellet i kontinentene. Den finnes også over varmepunkt (manteldiapirer) hvor vertikale lavasøyler fra mantelen bringer basalt opp til overflaten der den ofte kalles platåbasalt. Slike forekomster finnes blant annet i Sibir, India, Etiopia og det nordvestre USA. Andre eksempler er de store vulkanske lavasmelteprovinsene i De sibirske trappene i Sibir og De volhynske trappene i Ukraina og Hviterussland. I Norge finnes den blant annet ved Holmestrand og i Vestfold.

Basalt er på kontinentalskorpen en dagbergart, magmaen har først størknet oppe på jordoverflaten ved lav temperatur og under lite trykk. Utbruddene har vært store og må ha hatt klimatisk betydning. Basalt inneholder i hovedsak plagioklas (en type feltspat) og pyroksen. Den er grønn eller gråsvart og meget fint kornet. Bergarten brukes til veimateriale i knust form (pulver).

Dazhbog Patera

Dazhbog Patera er en vulkansk formasjon på jupitermånen Io, oppkalt etter Dažbog, med en diameter på 118,36 km. Denne vulkanen er vanskelig å skille fra andre vulkaner og geologiske formasjoner på noen bilder av Io. I bilder fra Voyager-sondene er denne kalderaen ganske fremtredende med sitt mørkerøde halo rundt kalderaen. På Galileo-bilder er det imidlertid vanskelig å si hvor vulkanen er. Man antar at dette betyr at vulkanen var inaktiv. I juli 1998 oppdaget imidlertid Hubble-teleskopet et varmepunkt ved Dazhbog.

Eifel

Eifel er en lav vulkansk fjellkjede vest i Tyskland. Den ligger i sørvestlige deler av Nordrhein-Westfalen og nordvest i Rheinland-Pfalz.

Eifel grenser til elven Mosel i sør og til Rhinen i øst. I vest fortsetter kjeden først som Hautes Fagnes (Hohes Venn) og deretter som Ardennene. Ardennene og Eifel er egentlig den samme geologiske regionen, kalt det Rhinske skiferplatået, og de er ett enkelt vulkansk område.

I tertiærtiden var Eifel et omfattende vulkanområde. Noen av åsene er vulkanske skorsteiner og innsjøene i området er tidligere vulkankrater. Det siste utbruddet fant sted for rundt 10 000 år siden. Vulkanismen i Eifel er skapt av et varmepunkt, et sted der varmt stoff fra dypt i mantelen stiger til overflaten. Forskning har vist at søylestrømmen fremdeles er aktiv. Eifel-området stiger 1–2 mm hvert år. Tidligere hadde Eifel-vulkanene inaktive faser på 10 000 til 20 000 år mellom aktive faser, noe som tyder på at utbrudd her i fremtiden er mulige.

Isla Guadalupe

Isla Guadalupe er ei meksikansk øy i Stillehavet. Den ligger ca. 260 km vest for Californiahalvøya. Øya har vulkansk opprinnelse og ligger på et varmepunkt utenfor kontinentalsokkelen. Arealet er 250 km³ og det høyeste punktet nesten 1300 moh. Administrativt hører den til kommunen Ensenada i delstaten Baja California.

Øya hadde tidligere et rikt planteliv som viste slektskap nordover mot California. Nesten 16 % av planteartene er endemiske, derav to monotypiske slekter. Innførte geiter snauspiste vegetasjonen og har ført til utryddelse av minst 26 plantearter. Geitene ble fjernet i perioden 2003 til 2007, og skog med guadalupesypress holder nå på å reetablere seg.

Island

Island (islandsk: Ísland) er en europeisk republikk som omfatter en øy i Nord-Atlanteren på Den midtatlantiske ryggen, like syd for polarsirkelen. Landet har omtrent 350 000 innbyggere, og et areal på 103 000 km². Øyas hovedstad og største by er Reykjavík, som med forsteder og omkringliggende områder på sørvestkysten er hjemsted til to tredjedeler av øyas befolkning. Innlandet er preget av lavaørkener, fjell og vulkaner, og er ubebodd. Island er ei vulkansk øy som, i tillegg til å ligge i skjæringspunktet mellom de nordamerikanske og eurasiske kontinentalplatene også ligger over et varmepunkt. Øya er med dette vulkansk og geologisk aktiv.

Ifølge Landnámabók var nordmenn de første bosetterne på øya i år 874 e.kr, da Ingolf Arnarsson slo seg ned der. Fra 1262 til 1918 var Island en del av det norske, og sist det danske monarkiet. Island ble uavhengig fra Danmark under andre verdenskrig, og republikken Island ble etablert den 17. juni 1944.

I dag er Island et demokratisk land med en fri markedsøkonomi. I de siste årene har Island blitt rangert blant de rikeste, og mest utviklede nasjoner i verden. Utviklingen stagnerte noe som et resultat av finanskrisen i 2008, som førte til at tre av landets største banker kollapset.

Kerið

Kerið er en vulkansk kratersjø som ligger på den søndre delen av Island. Den ligger på en populær turistrute kjent som den gyldne sirkel. Innsjøen er en av flere kratersjøer i området som ble dannet da landmassene beveget seg over et varmepunkt, men Kerið er den som har den mest gjenkjennelige kalderaen, noe som skyldes at den med sin alder av 3 000 år bare er rundt halvparten så gammel som de fleste vulkaner i området. På samme vis som andre vulkanske bergarter i området er den rød av farge istedenfor den sedvanlige sorte. Selve kalderaen er rundt 55 meter dyp, 170 meter bred og 270 meter på tvers.

Mesteparten av krateret har bratte sider med lite vegetasjon, men en av kraterveggene har en svakere helning og er dekket av dype lag med mose. Denne veggen er relativt lett å klatre ned. Innsjøen er relativt grunn med en dybde på rundt 7–10 meter (avhengig av regnmengde og andre faktorer). På grunn av mineraler i jordsmonnet er vannet opak og påfallende blågrønt av farge.

Komorene (øygruppe)

Komorene er ei øygruppe av vulkansk opprinnelse som ligger i den nordlige delen av Mosambikkanalen mellom det nordøstlige Madagaskar og det nordvestlige Mosambik. Tre av øyene i øygruppa utgjør staten Komorene, mens den fjerde tilhører Frankrike.

Macdonald

Macdonald eller Tamarii er et vulkansk undervannsfjell sørvest for Rapa Iti og Marotiri i Fransk Polynesia. Det stiger 1800 meter opp fra havbunnen og toppen befinner seg 27 meter under havets overflate. Den vulkanske aktiviteten her er en del av et varmepunkt, som er opphavet til Australøyene og Cookøyene. Før utbruddet i 1989 var toppen av Macdonald målt til 39 meter under havoverflaten. En artikkel fra 1989 regnet det for sannsynlig at Macdonald ville nå overflaten i nær framtid.Vulkanen er oppkalt etter vulkanologen Gordon Andrew Macdonald fra USA.

Madeira

Madeira er ei øy i det østlige Atlanterhavet. Den tilhører Portugal. Madeira er videre navnet på en sjølstyrt region (Região Autónoma da Madeira), som i tillegg består av øya Porto Santo og de to ubebodde øygruppene Selvagensøyene og Desertasøyene.

Øyene har et samla areal på 797 kvadratkilometer (noe mindre enn Sørøya i Finnmark) og et innbyggertall på omkring 275 000. Hovedstaden heter Funchal.

Mafisk mineral

Mafisk mineral er relativt tungt og mørkt mineral med en tetthet større enn 3 g/cm³.Ordet mafisk kombinerer ordene magnesium og ferro (jern). De har høyt innhold av tyngre metaller som jern, magnesium, mangan og titan m.fl, mens det er lavt innhold av lettere silikater og aluminium. Mafiske bergarter er vanligere i havbunnsskorpe enn i landfast kontinentalskorpe, havbunnsskorpe består primært av mafiske bergarter som er rike på magnesium (derav betegnelsen sima) - som eksempelvis bergartene basalt, diabas og gabbro. Mineraler som ikke er mafiske kalles felsiske og er med et større innhold av silikater og aluminium (sial) lettere enn de mafiske mineralene. Men det finnes altså også mafiske bergarter avsatt gjennom vulkansk aktivitet på land.

Mafisk lava har, sammenlignet med felsisk, en lav viskositet på grunn av den mafiske lavaen sin lave silikatinnhold. Vann og andre flyktige stoff kan enklere og mer gradvis forlate mafisk lava, så utbrudd fra vulkaner med mafisk lava er mindre eksplosive enn de til vulkanene med felsisk lava. De fleste vulkanene med mafisk lava er sjø- og skjoldvulkaner, slik som Hawaii (dannet over varmepunkt og spredningssoner). Mafiske mineraler kastes opp på jordoverflaten ved temperaturer over 950°C og deres kjemiske sammensetning og den høye temperaturen gir en lav grad av polymerisering og viskositet i smelten.

Basaltisk magma på land assosieres med skjoldvulkaner ettersom lavastrømmene tenderer til å danne tynne strømmer med stor spredning.

Magma

Magma er smeltet stein som befinner seg under jordskorpen. Magmaen er lett og befinner seg under høyt trykk, og kan derfor trenge opp til overflaten blant tyngre skorpebergarter og strømme ut som følge av jordskjelv og vulkanutbrudd (erupsjon) eller gjennom sprekker og ganger i jordskorpen (intrusjon). Når magma kommer opp til overflaten som flytende steinmasse av 800 - 1250 graders varme, kalles den lava. Ordet "magma" er gresk og betyr grøt eller deig.

Magmaen er lettere enn de nedre, størknede bergartene i jordskorpen, og stiger derfor oppover. Grunnlaget for at jordskorpen åpner for magmaen er ofte enten at det finnes et varmepunkt (diapir) som magmaen stiger opp langs, eller at jordskorpen sprekker som følge av platetektonikk. Av magma dannes magmatiske bergarter som kan størkne allerede under overflaten (dypbergarter), på overflaten (dagbergarter), eller i sprekker som siden blottstilles (gangbergarter). Når magma størkner i sprekker og ganger stivner den sakte, slik at intrusive gangbergarter ofte er grovkornede. Når magmaen trenger helt opp til den kalde jordoverflaten som dagbergarter stivner den raskt og får en mer finkornet sammensetning. I begge tilfeller vil bestandige mineraler krystalliseres i smeltemassen.består av tidligere utkrystalliserte mineraler, vanndamp, og en rekke ufarlige eller farlige gasser som eksempelvis karbondioksid, metan og klor. Vulkansk erupsjon av magma (lava) kan føre til gassutslipp som fører til død blant mennesker og dyr.

Maskarenepapegøye

Maskarenepapegøye eller maskarin (Mascarinus mascarinus) er en utdødd papegøyeart som var endemisk på øya Réunion i Maskarenene, vest i Indiahavet. Den taksonomiske relasjonen til denne arten har vært gjenstand for debatt. Den har blitt koblet til Psittaculini-papegøyene basert på et anatomisk grunnlag, men til vasapapegøyer basert på et genetisk grunnlag. Den eksakte plassering er uløst.

Maskarenepapegøye var 35 cm lang med et stort rødt nebb og lange, avrundede halefjær. Bena var røde, og den hadde naken rød hud rundt øyne og nesebor. Den hadde en svart ansiktsmaske og delvis hvite halefjær, men den fargen på kroppen, vingene og hodet er uklar. Beskrivelser fra livsstilen indikerer at kroppen og hodet var askegrå, og den hvite delen av halen hadde to mørke fjær i midten. I kontrast, beskrivelser basert på utstoppede eksemplarer oppgir at kroppen var brun og hodet blålig, men nevner ikke de mørke halefjærene i midten. Dette kan skyldes at eksemplarene etter å ha skiftet farge som følge av aldring og eksponering for lys, så vel som andre former for skade. Svært lite er kjent om fuglens i liv.

Maskarenepapegøye ble først nevnt i 1674 og at eksemplarer ble brakt til Europa, hvor de levde i fangenskap. Arten ble beskrevet vitenskapelig i 1771. Det eksisterer bare to utstoppede eksemplarer, et i Paris og et i Wien. Tidspunktet og årsaken til at maskarenepapegøyen døde ut er uklar. Den siste observasjonen fra 1834 regnes som tvilsom, så det er sannsynlig at arten ble utryddet før 1800, og kan ha blitt utryddet i vill tilstand enda tidligere.

Platetektonikk

Platetektonikk (stammer fra det greske ordet τέκτων «téktōn» som betyr «bygger») er innenfor geologi den vitenskapen som utforsker og forklarer jordskorpens bevegelse. Skorpen består i hovedsak av 14 litosfæriske plater, alle i konstant bevegelse. Grensene mellom platene kalles plategrenser. Dette er et av hovedelementene innenfor dagens geologiske forståelse. Platene strekker seg i dybden helt ned i øvre mantel, og består altså av mer enn jordskorpa. Platene som utgjør litosfæren beveger seg oppå et mykere lag av mantel som kalles astenosfæren.

Kontinentalplater utgjør kontinenter og tørt land, mens havbunnsplater (oseanplater) utgjør havbunnen. Det finnes ulike teknikker for å fastslå hvordan platene har beveget seg i forhold til hverandre, kollidert, og hvor grensene mellom dem går. Med jevne mellomrom i jordhistorien samler kontinentene seg, for så å sprekke opp og gjennom havbunnsspredning oppstår nye kontinenter av lava fra jordens indre. Denne kontinuerlige prosessen kalles den platetektoniske syklusen.

Man tror ikke det finner sted platetektonikk på andre planeter i vårt solsystem. Denne antakelsen er basert på observasjoner via teleskop. Jorden har blitt værende varm nok til å opprettholde tektonisk aktivitet, mens andre planeter ikke har tegn til aktive vulkaner eller kontinentaldrift. Likevel finnes det rester av vulkaner på både Mars og Venus.

Varmepunkt eller manteldiapirer der det strømmer lava opp av varmestrømmer helt nede fra mantelen, er ikke i seg selv en del av platetektonikken. Men når bevegelige litosfæreplater beveger seg og flyter over et varmepunkt, dannes ofte enslige vulkanøyer slik som Hawaii, Bouvetøya, Réunion, Galápagosøyene, og Island. Foruten de avgrensede varmepunktene er platetektonikken den viktigste årsaken til at varm og lett magma fra mantelen stiger opp mellom tyngre bergarter og avsetter magmatiske bergarter gjennom intrusive ganger eller eruptive vulkaner.

Stillehavsplaten

Stillehavsplaten er en tektonisk plate som dekker det meste av Stillehavet. Det er den største av platene i litosfæren. Stillehavsplaten beveger seg i nordvestlig retning med en hastighet på mellom 5,6 og 10,2 cm i året.Stillehavsplaten består utelukkende av tunge bergarter og er derfor dekket av hav. Platen presses ned under kontinentalplatene omkring. Subduksjonen medfører at havbunnen bøyes ned, og dyphavsgropene som dannes i Stillehavet er de dypeste på Jorden. Plategrensene i vest er fragmentert; her er det blitt dannet en mengde små tektoniske plater (mikroplater). Stillehavsplatens grenser er ofte områder med stor vulkansk aktivitet og forekomst av jordskjelv (se ildringen i Stillehavet). Stillehavsplaten har flere indre varmepunkter.

Vulkan

Se Vulkan (Oslo) for industriområdet i Oslo som ble gentrifisert på 2000-tallet. Se Vulkan (API) for IT-grensesnittet.En vulkan er en geologisk formasjon, som dannes når magma (flytende masse på 700–1350 °C fra en planets indre) nærmer seg overflaten, danner et magmakammer, og til slutt bryter gjennom overflaten. Magmaen kan så flyte nedover fjellsiden som lava – eller sendes ut som aske, faste eller delvis smeltede steinblokker («bomber»), og/eller pyroklastiske strømmer («glødende skyer»). På jorda dannes vulkaner ofte ved kontinentalplategrensene der platene dras fra hverandre eller møter hverandre. En midthavsrygg, for eksempel Den midtatlantiske ryggen, kan ha vulkaner som skapes når de tektoniske platene dras fra hverandre. Ildringen i Stillehavet er et eksempel på vulkaner skapt i subduksjonssoner når plater møtes. Vulkaner kan også dannes der jordskorpa blir strukket eller tynnet ut, slik som Riftdalen i Afrika og Rio Grande-riften i Nord-Amerika. Vulkaner dannes vanligvis ikke der to tektoniske plater glir på langs av hverandre. Utenom plategrensene forekommer vulkaner som antas å skyldes varmepunkter i jordskorpen.

Vulkansk aktivitet på Island

Island har en høy konsentrasjon av aktive vulkaner på grunn av unike geologiske forhold. Øya har rundt 130 vulkanske fjell, hvorav 18 har hatt utbrudd siden bosetningen av Island begynte. I løpet av de siste 500 år har Islands vulkaner trolig stått for 1/3 av den totale produksjonen av lava på kloden. Selv om utbruddet fra Laki i 1789 produserte den største mengden lava de siste 500 år, var utbruddet fra Eldgjá i 934 og andre utbrudd i den holocenske tidsepoken enda større.

Geologer forklarer den høye konsentrasjonen av vulkanske aktivitet i området med Islands plassering på Den midtatlantiske ryggen, og at det er et varmepunkt (hotspot) under øya. Island sitter på toppen av skillet mellom den eurasiske platen og den nordamerikanske platen, og det meste av den vulkanske aktiviteten er konsentrert rundt dette plateskillet, som krysser Island fra sørvest til nordøst. En del vulkanske aktivitet forekommer også i havet utenfor øya, spesielt utenfor sørkysten. Dette inkluderer undersjøiske vulkaner, og også nydannede vulkanske øyer slik som Surtsey og Jólnir.

Øy

Ei øy er et landområde som er helt omgitt av vann ved normal vannstand, og som er mindre enn et kontinent.

Kartverket har definert alle holmer med et areal på over ti kvadratmeter som øyer. Holmer med et areal på mellom fem og ti kvadratmeter er enten klassifisert som øyer eller skjær, ut fra formen på holmen. Ei øy som når såvidt over havoverflaten kalles et skjær, et noe større skjær kalles en holme.

FN definerer ei øy som «...et naturlig dannet landområde, omgitt av vann, som er over vannflaten ved høyvann. Skjær/holmer («rocks)» som ikke kan opprettholde menneskelig bosetning («habitation») eller økonomisk liv skal ikke ha rett til en eksklusiv økonomisk sone eller kontinentalsokkel.»Det største antallet øyer, som ofte er korallrev, finnes i Stillehavet. Norge og Hellas er de land i Europa som har flest øyer. Norge hadde ved siste beregning i 2011 239 057 øyer totalt og 81 192 skjær. Andre øyrike land er Indonesia, Filippinene, Canada og Chile. Jordas samlede øyareal utgjør ca. 7 % av jordoverflaten.

Øyer av begrenset utstrekning har den fordelen at de lett lar seg forsvare militært, og har derfor gitt opphav til mange byer - særlig i Midtøsten og ved Middelhavet. I Europa har det også vært vanlig å anlegge byer på øyer i elver, av militære hensyn og for å lette kryssingen med broer. Mer isolerte øyer gir opphav til øysamfunn med sosiologiske kjennetegn - oftere en mer bevart eller arkaisk kultur og en mindre utviklet økonomi enn fastlandet.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.