Trundholmsvognen

Koordinater: 55°53′24″N 11°34′19″Ø

Trundholm
Trundholmsvognen
Solvogn
Forsiden eller «dagsiden» av solvognen.
Solvogn bagside
Baksiden eller «nattsiden» av solvognen.

Trundholmsvognen (Solvognen) er et dansk nasjonalklenodium – et enestående bronsealderfunn utformet i bronse og gull. Solvognen er en hulstøpt figur, bestående av en hest som trekker en stor vertikal skive som kan tolkes som et symbol for solen. Solskiven er belagt med gull på den ene siden, og har fine sirkelformede mønstre. Både hest og skive har hemper som det har vært trukket snorer gjennom. Hesten og skiven står på restene av seks hjul. På den måten utgjør figuren en «solvogn», og blir derfor ofte betegnet som Solvognen. Figuren er datert til eldre bronsealder – ca. 1350 f.Kr.

Solvognen ble funnet den 7. september, 1902 i Trundholm mose i Odsherred, Nord-Sjælland i forbindelse med den første pløyningen av området. Finneren, Frederik Willumsen, brakte hjem funnet, og lot sønnen leke med hesten, i den tro at figuren bare var et gammelt leketøy. Solvognen var imidlertid skadet allerede i bronsealderen, da den ble lagt ned – sannsynligvis som en offergave i mosen. I 1998 fant man på samme sted flere fragmenter av de seks hjulene på figuren med metalldetektor.

Bakgrunn

Sammen med andre arkeologiske funn, forteller solvognen mye om bronsealderens religion. Solen var da noe av det mest sentrale i religionen. Man tenker seg at bronsealderens mennesker forestilte seg at solen ble transportert over himmelen om dagen. Om morgenen førte en fisk solen til et skip, som transporterte solen inntil middag. Her tok solhesten over og førte solen videre til ettermiddagsskipet. Om kvelden førte en slange solen til underverdenen, som lå under den flate jorden. Her nede var solen mørk mens den ble transportert på nattskip tilbake til morgenens utgangspunkt, hvor fisken igjen tok over. Således ble dagens syklus opprettholdt i evighet av solens hjelpere – fisken, hesten, slangen og skipene.

Denne tolkningen av bronsealderens begrepsverdenen støttes av flere helleristninger, samt av dekorasjoner på barberkniver av bronse (1100 – 500 f.Kr.) Den forgylte siden av solskiven på solvognen sitter slik at vognen skal beveges fra venstre mot høyre om dagen, altså i solens retning. Den motsatte siden av vognen mangler den forgylte solskiven. Dette er den mørklagte solen om natten på vei tilbake fra høyre mot venstre til sitt startsted ved soloppgang. Med sine to forskjellige sider viser følgelig solvognen den bevegelsen solen gjør i løpet av et døgn.

Både på helleristningene og på barberknivene trekker hesten solen i en linje. Hjulene på solvognen, som i og for seg også kunne tenkes å illustrere solen, hører derfor antakeligvis ikke til i den mytiske fortellingen om solen og dens gang i løpet av døgnet, men må betraktes som en prakisk foranstaltning som gjorde det mulig å kjøre solskiven og hesten fram og tilbake under rituelle seremonier for gjengi solens bevegelser.

Se også

Kulturkanonen

Solvognen inngår i Danmarks kulturkanon under kategorien billedkunst. [1]

Referanser

  1. ^ «Kulturkanonen, Billedkunst» (PDF) (dansk). Kulturministeriet. s. 34–35. Arkivert fra originalen (PDF) 23. oktober 2013. Besøkt 28. oktober 2015.

Eksterne lenker

Portaler: Kunst | Danmark

Arkeologiåret 1902

Arkeologiåret 1902 er en oversikt over blant annet utgravninger, fødte og avdøde personer med tilknytning til arkeologi i 1902.

Arvaker og Alsvinn

Arvaker og Alsvinn (norrønt: Árvakr og Alsviðr) er i norrøn mytologi navnet på de to hestene som drar solvogna over himmelen. Navnene betyr henholdsvis «tidlig våken» og «veldig rask».

Æsene (gudene) hadde skapt sola av gnister fra Muspelheim og åsynjen (gudinnen) Sol styrte den vogna som sola var i. Hestene Arvaker og Alsvinn dro vogna. For at de skulle tåle varmen fra sola hadde æsene satt vindbelger under bogen på hestene.

Gylvaginning refererer i samme kapittel både til gudene Sol og Måne, og til gudene Dag og Natt. Dag og Natt farer også over himmelen med hester; Natt drar først med hesten Rimfakse, og Dag kommer etter med hesten Skinfakse.

Hestestridsvogn

Stridsvogn er en særskilt vogn trukket av en eller flere hester, og styrt av en fører. Stridsvognen er den eldste og enkleste formen for hestevogn ved at det ga rask og bevegelig kraft. Stridsvogner ble benyttet av hærstyrker både som transport eller som mobile plattform for bueskyttere, for jakt eller for hesteveddeløp, og som en beleilig måte å reise på for mange mennesker siden oldtiden.

Det norske ordet vogn er avledet fra norrøne vagn, mens det engelske ordet chariot (framfor wagon, «vogn») er avledet fra franske charriot som kommer fra latinske carrus, i seg selv et lånord fra gallisk. I antikkens Roma, og en del andre oldtidssivilisasjoner ved Middelhavet, krevde en biga to hester (tospann), en triga tre, og en quadriga fire.

Hestestridsvogn var en rask, lett, åpen transport trukket av to eller flere hester spent opp side ved side. Stridsvognen var ikke mer enn et gulv eller en liten plattform, omgitt av et brystvern foran og på sidene. Den bemannet med en fører og med en eller to soldater. Fra stridsvognene ble fienden beskutt med pil og bue eller angrepet med spyd eller spydøks. Stridsvogner ble innledningsvis benyttet i oldtidens krigføring i løpet av bronsealderen og jernalderen, men etter at dens militære evne ble overgått av kavaleri etter at hester ble gradvis avlet til å bli større, ble stridsvognen redusert til reiser, for prosesjoner og opptog, for turneringer og i hesteveddeløp.

Den avgjørende oppfinnelsen som gjorde det mulig å konstruere lette og således raske hestetrukne vogner, var hjul med eiker. De første vogner var sleder, og med oppfinnelsen av hjul, kunne man bygge vogner for å frakte nyttelast trukket av sterke dyr, gjerne okser. De første hjulene var faste og tunge, og derfor ikke egnet for raske kjøretøyer. De eldste kjente vogner med eikehjul er datert til rundt 2000 f.Kr., og det synes som om de ble oppfunnet på den pontisk-kaspiske steppe av indoeuropeere i bronsealderen. I henhold til gravfunn er sintasjtakulturen den fremste kandidaten for oppfinnelsen. I andre mellomepoke ble oldtidens Egypt angrepet av et fremmed, semittisk folk kalt hyksos med en hær av hestetrukne stridsvogner, som var ukjent for egypterne. Først da egypterne selv behersket krig med stridsvogner ble de fremmede herskerne fordrevet i tiden 1570-1550 f.Kr. Bruken av stridsvogner synes å ha nådd sitt militære høydepunkt i tiden rundt 1300 f.Kr., kanskje som følge av slaget ved Kadesj, 1274 f.Kr. Stridsvognene hadde mistet sin militære betydningen ved 100-tallet e.Kr., men hadde fortsatt prestisje i opptog, og hesteveddeløp med stridsvogner fortsatte å være en populær sport i Konstantinopel fram til 500-tallet e.Kr.

Kanon (kultur)

Kanon kommer fra gresk språk og betyr «rettesnor», «forbilde», «regel». I moderne betydning er det en samling av verk innen litteratur, billedkunst eller film. Verkene som er samlet i kanon, regnes for å være best og viktigst utfra nærmere angitte kriterier. Kanon kan omfatte kunstnere eller enkeltverk, og dannes av enkeltpersoner, redaksjoner eller gjennom kåringer. Intensjonen er ofte å gi en veiledning for publikum om hvilke verk som bør oppleves.

Kriteriene for innlemmelse i kanon kan være betydning for utviklingen av en kunstretning, hvor banebrytende et verk er, eller dets indre, kunstneriske kvaliteter. Det finnes internasjonale kanoner, nasjonale, kanon for grupper/delsjangre og subjektive kanon. Tradisjonelt vil de fleste forsøk på å definere kanon inneholde et historisk lengdesnitt, med representanter fra flere stiler og perioder.

Det svært kvalitetsbevisste utvalget som danner en kanon, trenger ikke nødvendigvis å speile et stort mangfold. I Harold Blooms bok The Western Canon (1994) er det stort sett mannlige forfattere fra den vestlige verden som presenteres. I Trond Berg Eriksens Nordmenns nistepakke (1995) presenteres en kanon med både skjønnlitteratur og sakprosa. Bloom og Berg Eriksen lager personlige kanoner som de ønsker skal bli anerkjente som allmenne. Det er opp til det enkelte menneske å ta stilling til det som har etablert seg som kanon og det som ifølge noen bør være kanon.

Kanon opprettes som oftest indirekte gjennom omtale i litteratur- og kunsthistorieverk, eller gjennom skolens pensum. Likevel er det de offentlige kåringene og publiserte listene som i størst grad vekker offentlig interesse.

Visse bokserier tar mål av seg å utgi alle kanoniserte forfattere i et land, for eksempel Pléiade-serien i Frankrike. I noen tilfeller er det forlagene og disse bokseriene som gjør at et forfatterskap aksepteres som genialt og hevet over tiden.

Karnilshaugen

Karnilshaugen, også kalt Tinghaugen på Hauge, er en tinghaug lokalisert på gården Hauge, to kilometer vest for kommunesenteret Sandane i Gloppen kommune i Sogn og Fjordane. Den var over ti meter høy med en diameter på rundt 55 meter. Dette gjør haugen til Vestlandets største menneskebygde tinghaug, og blant de ti største haugene i Norden. Plasseringen gjør at haugen er godt synlig i terrenget, både fra Gloppefjorden og fra landevegen mot Breim i vest. Haugen har gitt navn til gårdene i området Hauge.

Haugen har særegne astronomiske forhold knyttet til både sommersolverv og vintersolverv. Dette styrker troen på at haugen hadde en form for religiøs betydning. Ved siden av en røys på Todneset i Tysnes i Sunnhordland er dette det eneste stedet i Norden, hvor det er påvist en tilknytting mellom et solfenomen ved solverv og plassering av en hedensk menneskeskapt haug.

Norrøn mytologi

Norrøn mytologi er den gudelæren som var utbredt blant de nordiske folkene i Norge, Sverige, Danmark, Island og Færøyene i førkristen tid. De norrøne fortellingene og forestillingene utviklet seg over tid, og det har vært store regionale forskjeller. Det finnes derfor mange ulike og likeverdige versjoner av mytene.

Norrøn religion

Norrøn religion er et begrep som beskriver de førkristne, hedenske religiøse tradisjoner (se norrøn mytologi) som var felles for de germanske folkene som levde i de nordiske landene før og under innføringen av kristendommen til Nord-Europa. Norrøn religion er derfor en undergruppe av germansk hedendom, som var praktisert i land som var befolket av germanske stammer over det meste av nordlige og sentrale Europa i tidlig middelalder eller vikingtiden. Kunnskap om norrøn religion og mytologi er hovedsakelig samlet fra resultater av arkeologi, etymologi, stedsnavn, og skriftlige materiale, blant annet sagalitteratur, Den eldre Edda og skriftene til særlig islendingen Snorre Sturlason. Det har også vært gjort sammenligninger mellom de hevdvunne gamle frimurerritualene og opplysninger om kult og ideologi som norrøne skifter og nordisk arkeologisk materiale kan gi..

Betegnelsen hedendom var opprinnelig ikke nødvendigvis av nedsettende karakter, men hadde også betydningen av å skille den hjemlige tro fra den utenlandske tro.

En del forskere, som den franske filologen Georges Dumézil har foreslått at en del strukturelle og tematiske elementer innenfor den attesterte norrøne religiøse tankeverden plasserer norrøn religion innenfor rammeverket av de felles indoeuropeiske uttrykk av åndelige ideer som en helhet. Den norske filologen og religionsforskeren Gro Steinsland har tolket den norrøne guden Heimdall som en norrøn religiøs nytenkning i møtet med den nye troen kristendommen, da som den norrøne mytologiens siste endepunkt og stadium i utviklingen.

Sol (gudinne)

Sol (norrønt Sól) eller germanske Sunna er en gudinne, åsynje, i norrøn mytologi. Hun er datter av Mundilfare, søster til Måne, og gift med Glen. Sol er dokumentert i de skriftlige kildene i Den eldre Edda, satt sammen på 1200-tallet fra eldre, tradisjonelle kilder, og i Den yngre Edda, skrevet på samme tid av islendingen Snorre Sturlason. I den ene av to gammelhøytyske Merseburgerformler, skrevet på 800- eller 900-tallet, attesterer Sunna som søster til Sinthgunt.

I både Den eldre Edda og Den yngre Edda er hun beskrevet som søster til personifiseringen av månen, Måne (norrønt Máni), datter av Mundilføre. Det ble sagt at faren valgte slike vakre navn for sine barn ettersom barna var så fagre og vene at han sammenlignet dem med de lysende himmellegemene. Som straff for dette hovmodet straffet gudene med å ta fra ham barna og satte dem til å kjøre den rette solen og månen over himmelen. Hestene Arvaker og Alsvinn dro solvogna. Det er forutsagt at Sol vil bli drept av fryktelig ulv (Fenrisulven) under Ragnarok. Før den tid vil hun føde en datter som vil fortsette morens ferd over himmelhvelvingen. I Den eldre Edda er Sol beskrevet som hustru av Glen (norrønt Glenr, «skyåpningen»). Som egennavn opptrer Sol i hele den norrøne litteraturen. Forskere av norrøn mytologi har fremmet teorier om utviklingen av gudinnen fra en mulig rot i den nordiske bronsealder og urindoeuropeisk bakgrunn.

Solen

Solen, eller sola, (symbol:) er stjernen i sentrum av solsystemet som jorden og andre objekter (planeter, asteroider, meteoroider, kometer og støv) går i bane rundt. Den er nesten perfekt kuleformet (sfærisk) og består av varm plasma sammenvevd i magnetfelt. Diameteren er ca. 1 392 000 km (ca. 109 ganger jordens). Massen er ca. 2×1030 kg (ca. 333 000 ganger jordens) og utgjør ca. 99,86 % av massen i solsystemet. 73,46 % av massen er hydrogen; helium utgjør 24,86 %, mens 1,69 % (tilsvarende 5 628 jordmasser) er tyngre grunnstoff, deriblant oksygen, karbon, neon og jern.Med en effektiv overflatetemperatur på 5 778 K (5 505 °C) har solen en tilnærmet hvit farge, men fra jordoverflaten fremstår den som gul på grunn av atmosfærisk spredning av blått lys. Solen er en hovedseriestjerne som genererer energi ved kjernefysisk fusjon av atomkjerner av hydrogen til helium. I kjernen fusjoneres 620 millioner tonn hydrogen per sekund, mens 4,26 millioner tonn omdannes til strålingsenergi per sekund.

Solens absolutte størrelsesklasse er +4,83; som nærmeste stjerne er imidlertid solen det lyseste objektet på himmelen med en tilsynelatende størrelsesklasse på –26,74. Solens varme korona danner solvind, en strøm av ladde partikler som strekker seg utover til heliopausen ved ca. 100 AE. Boblen som dannes i den interstellare materien, kalles heliosfæren og er den største kontinuerlige strukturen i solsystemet.Gjennomsnittsavstanden fra jorden er ca. 149,6 millioner kilometer (1 AE), og lyset bruker 8 minutter og 19 sekunder til jorden. Avstanden varierer mellom jordens perihelium i januar og aphelium i juli. Energien fra sollys er opphavet til nesten alt liv på jorden ved hjelp av fotosyntese, og driver jordens klima og vær.

Solgud

Solgud eller solguddom er en helligdom som representerte solen, eller aspekter av solen, vanligvis ved solens symbol, makt eller styrke. Solguddommer og dyrkelse av solen kan bli funnet i de fleste kulturer og disses mytologier. Solen representerte den høyeste kosmiske kraften, den altseende guden og hans makt, kosmos, hjerte, verdens øye, det tradisjonelle forskjellen mellom det synlige og usynlige, den ytre og den indre solen.

Urindoeuropeisk religion

Urindoeuropeisk religion er en hypotetisk felles forhistorisk religion blant de indoeuropeiske folkene. Den antas å ha utviklet seg via seinere urindoeuropeisk religion og mytologi til indoeuropeisk religion, og videre til indisk religion, iransk religion, gresk religion, germansk religion, norrøn religion, og andre språklig beslektede religioner.

Rekonstruksjonen av hypotesene nedenfor er basert på lingvistisk analyse ved hjelp av den komparative metode (sammenlignende). Arkeologisk bevis er vanskelig å tilpasse en bestemt kultur i perioden av tidlig indoeuropeisk kultur i kobberalderen. Andre tilnærminger til urindoeuropeisk mytologi er mulig, mest kjent er trefunksjonalitetssystemet eller hypotesen til den franske komparativ filologen Georges Dumézil.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.