Traktbegerkulturen

Traktbegerkulturen er navnet på en europeisk arkeologisk kultur fra yngre steinalder (neolitikum), som var utbredt over Nord- og Sentral-Europa fra det sørlige Norge til den tsjekkisk-østerrikske grense og fra Nederland til Ukraina. Det fantes en tidlig-neolittisk traktbegerkultur som varte fra ca. 4200 f.Kr. til ca. 3200 f.Kr. Denne gikk over i en mellom-neolittisk traktbegerkultur fra ca. 3200 f.Kr. til ca. 2400 f.Kr. Traktbegerkulturen kalles på engelsk for Funnel Beaker Culture, ofte også referert til som «TRB», som er en forkortelse av den tyske begrepet Trichterbecherkultur, noen ganger Trichterrandbecher.

Kulturen etterfølger Ertebøllekulturen i Danmark, Lihultkulturen i Sverige, Ellerbeck-kulturen i Schleswig-Holstein og Swifterbantkulturen i Nederland. Hovednæringen ble nå jordbruk, mens folk var mer samlere og jegere enn bønder i Ertebølletiden. Menneskene bodde i langhus (9-18 meter lange og 3,5-7,5 meter brede).

I løpet av denne perioden, i sporene av bondesamfunnets fremvekst forandres hele samfunnsstrukturen til å bli et høvdingsamfunn med stammeterritorier.

I Norge er det funnet spor fra Traktbegerkulturen i Oslofjordområdet og kysten ned vestover til Lista. Med denne kulturen ble jordbruket innført til landet og de første spor av kornpollen er funnet på Lista, datert 4100 år f.kr.

Funnelbeaker2
Traktbeger funnet i Blekinge
Funnelbeaker1

Kjennetegn og levninger

Kulturen har sitt navn etter keramikk med et spesielt utseende: Begerlignende kar med traktformede åpninger.

Det var skikk å ofre redskaper i myrer og vatn. I Sverige har de funnet 10 000 flintøkser, og nesten av alle disse ble trolig ofret i vann. Noen slike er også funnet i Norge.

Gravskikken endres, og man begynner å gravlegge sine døde i megalittgraver (storsteinsgraver). Dette skjedde først på de danske øyene, særlig Sjælland, i form av gravlegginger i små steinkammer, såkalte dysser. De var runde eller rektangulære jordhauger som ofte skulle romme bare en enkelt begravelse.

Dysser

Utdypende artikkel: Dysse

Dysse er en dansk betegnelse på megalitt- eller storsteinsgraver fra yngre steinalders traktbegerkultur. En dysse består av et gravkammer, omgitt av en rekke store randsteiner. Hvis haugen eller steinkretsen er rund kalles det en runddysse, og er den rektangulær benevnes den langdysse. Runddyssens ene gravkammer ligger nesten alltid midt i anlegget (10-15 m i diameter), mens langdyssen, som kan være over 100 m lang, ofte har flere sideliggende kamre. Gulvet i dyssekammeret kan være dekket med skjørbrent flint.

Etter hvert endret gravene form og til en viss grad funksjon. De utviklet seg til fellesgraver for en familie eller en slekt, såkalte jettestuer.

Ganggraver

Utdypende artikkel: Ganggrav

Ganggrav (dansk jættestue, svensk gånggrift) er et gravkammer av stein som er dekket av en jordhaug.[1] Enmanns-kamrene kalles dysser. De store steingravene kalles ganggraver (jettestuer), og man har funnet opp til ca. 400 skjelett i en jettestue på Langeland.

Hellekister

Den tredje og yngste formen er hellekister (svensk hällkistor). Det er avlange og firkantede gravbygninger, bygd av oppreiste steiner med overliggende heller.

Utbredelse

Traktbegerkulturen var utbredt over Nord- og Sentral-Europa fra det sørlige Norge til den tsjekkisk-østerrikske grense og fra Nederland til Ukraina.

Innenfor traktbegerkulturens utbredelsesområde kan det utskilles i alle fall fire store grupper, nemlig en i det vestlig omfattende området fra den nedre Rhinen og Nordsjøen til Elben, en sørlig, som går fra Midt-Tyskland helt over til Ukraina, en østlig med tyngde i det midtre og nordlige Polen og endelig en stor nordlig gruppe som omfattet Nordøst-Tyskland inklusive Schleswig-Holstein, Danmark, Sør- og Midt-Sverige (opp til Värmland og Uppland) og deler av Sør-Norge.

Michelsbergkultulturen langs Rhinen, øvre Weser og øvre Elben representerer muligens en femte stor gruppe av traktbegerkulturen.

Skandinavia

Danmark (dysser, jættestuer, hellekister)

Steinalderens bønder bygde 20-40000 steindysser og 6-7000 jettestuer i Danmark. 2 400 av disse er bevart i dag.

  • 1700 dysser i Danmark er fredede
  • 700 jettestuer er bevart
  • hellekister
  • Poskær Stenhus er Danmarks største runddysse. Den ligger i det sterkt kuperte landskapet på Mols og er blant de vakreste og mest kjente steindysser i Danmark.

Sverige (dösar, gånggrifter, hällkistor)

  • Sverige har i alt registrert funn av 70 dysser og 375 ganggraver.
  • På Falan (Falbygden) ved Falköping ligger innenfor noen kvadratmils omkrets over 200 ganggraver (sv. gånggrifter), som Ragnvalds grav i Karleby, Luttra, ganggravene i Vårkumla og på Ekornavallen. Disse ganggravene tilhører den aller eldste formen for arkitektur i verden, bygd for å finnes der for evig.
  • I Sverige finnes det ca. 1500 bevarte hellekister (sv. hällkistor) registrert. En sterk konsentrasjon finnes i det indre av Småland. I Ljungbytraktene alene finnes ca. 500 stykker.

Norge (dysser, ganggraver, hellekister)

  • I Aremark finnes flere sjeldne hellekister (hellegraver) fra slutten av steinalderen, ca. 4000 år gamle, bl.a. ved Søndre Fange og Søndre Aspestrand. En annen er Hylligrava i Spydeberg. Her i landet er det flest i Østfold og da langs svenskegrensen. Tilsammen er 12 hellekister funnet i Norge.

Kultsentra

Det største kultsenteret er funnet på Sarup, Fyn i 1968. Det er 85 000 m² stort. Et annet senter på Stävie ved Lund omfatter 30 000 m².

Se også

Referanser

  1. ^ Caplex.no

Eksterne lenker

Portaler: Arkeologi | Historie

Belgias historie

Belgias historie starter med funn av tidlige førmennesker fra 400 000 f.Kr., mens den skriftlige historien strekker seg fra folkevandringstiden til dagens moderne, tospråklige Belgia. Kongeriket Belgia har vært en selvstendig stat siden 1830 og er i dag en føderasjon som omfatter det flamske Flandern og det fransk- og tyskspråklige Vallonia. Belgia deler det meste av sin historie med de andre Benelux-landene.

Landets historie har blitt preget av at det ligger sentralt i et godt utviklet grenseområde mellom ulike språk, kulturer og produksjonsområder, og hvor flere europeiske stormakter har hatt sterke interesser. I renessansen var området et kraftsentrum for tidlig industrialisering rundt tekstilproduksjon, og handel med Portugal og Spania. Fra 1820-tallet var landet det første utenom Storbritannia som gjennomgikk moderne industrialisering, basert på landets store kull- og jern-reserver. Tross sterke politiske omveltninger fra renessansen til 1900-tallet, forble landets økonomiske utvikling bemerkelsesverdig stabil gjennom ulike regimer.Belgia huser i dag NATOs hovedkvarter og en stor del av EUs institusjoner og administrasjon, blant annet Europaparlamentet og Europakommisjonen. Internasjonal administrasjon er svært viktig økonomisk for Belgia, og hovedstaden Brussel har de siste tjue årene opplevd meget sterk vekst takket være lokaliseringen av regionale og internasjonale organisasjoner.

Bronsealderen

Bronsealderen er en betegnelse på en periode i menneskets historie som fant sted mellom steinalderen (noen steder «kobberalderen») og jernalderen. Bronsealderen begynte da menneskene gikk over fra å lage sine verktøy av stein (som i steinalderen) til å lage noen av dem av bronse. Bronsealderen ble avløst av jernalderen da jern ble tatt i bruk som viktigste materiale for verktøy og våpen.

Bronse var det mest avanserte materialet man hadde for tilvirkning av redskap, våpen og smykker på den tiden. Bronse er en legering som består av ca. 90 % kobber og 10 % tinn. Den var svært kostbar, og man brukte derfor fortsatt en mengde steinredskaper helt fram til romersk jernalder.

Oppdelingen av oldtiden i tre perioder; stein-, bronse- og jernalder, ble opprinnelig formulert av den danske arkeologen Christian Jürgensen Thomsen. Denne oppdelingen kalles treperiodesystemet. I andre deler av verden inklusivt større deler av Afrika sør for Sahara har utviklingen tatt andre retninger og andre klassifiseringssystem blir benyttet.

Klimatisk var bronsealderen relativt mild, særlig i Europa. Det var gode tider for jordbruk og langveis handel vitner om økte overskudd i bonde- og landsbysamfunnene. Oppfinnelsen av hjulet kan ha vært en konsekvens av bronsealderen, det ble brukt både til produksjon av keramikk og til transport av mennesker og varer. Vogner spiller en viktig religiøs rolle i Norden og Sentral-Europa i bronsealderen.

Cairnpapple Hill

Cairnpapple Hill er en åskam med en dominerende posisjon i sentrale lavlandet i Skottland med utsikt fra kyst til kyst. Dets topp er det høyeste stedet i West Lothian. Det ble brukt og gjenbrukt som et betydelig sted for ritualer i mer enn 4000 år og i sin tid har det blitt sammenlignet med mer kjente steder som De stående steiner ved Stenness. Dets topp ligger 312 meter over havnivået og ligger omtrent 3 km nord for Bathgate. På 1800-tallet ble stedet fullstendig dekket av trær, men i 1947–1948 ble det under en arkeologisk undersøkelse ledet av Stuart Piggott funnet en rekke rituelle monumenter fra suksessive forhistoriske epokene. I 1998 gjentolket Gordon Barclay stedet for Historic Scotland.

Ertebøllekulturen

Ertebøllekulturen er et arkeologisk begrep for en jeger- og sankerkultur som bredte seg i Sør-Skandinavias kystlandskap i mesolitikum, fra ca. 5400 til ca. 4000 f.Kr. Kulturen har fått sitt navn etter en kjøkkenmødding, altså en opphopning av matavfall, av skjell i Ertebølle ved Limfjorden i Nord-Jylland. Avfallet i disse dyngene viser at befolkningens næringsgrunnlag var skalldyr, og at sjømat utgjorde en like stor andel av kosten som hos eskimoer. Våpen og redskaper var laget av flint, tre og bein. Fra gravfunn vet vi at kvinnene dekorerte draktene sine med gjennomborete sneglehus og tannperler fra byttedyr. Hunden var eneste husdyr, men ble gravlagt med gravgaver og strødd med rød oker liksom døde mennesker, så båndene mellom hund og menneske må ha vært tette.Ertebølletiden etterfølges av traktbegerkulturen.

Ganggrav

En ganggrav (dansk jættestue, svensk gånggrift) er et gravkammer av stein som er dekket av en jordhaug. Enmanns-kamrene kalles dysser. Ganggraven ble brukt som storfamiliegrav av jorddyrkende folkeslag i Vest-Europa i yngre steinalder, og tilhører traktbegerkulturen. Man har funnet opp til ca. 400 skjelett i en ganggrav på Langeland.

Ganggravene avløser dyssene, og skiftet skjer ca. 3200 år f.Kr.

Gravkammeret i Tinkinswood

Gravkammeret i Tinkinswood (walisisk Siambr Gladdu Tinkinswood), også kjent som Castell Carreg, Llech-y-Filiast og Maes-y-Filiast, er et megalittisk gravkammer, bygget en gang for 6 000 år siden i neolittisk tid i Vale of Glamorgan i nærheten av Cardiff i Wales.

Dens struktur er en dysse, som var den vanligste megalittiske strukturen i Europa. Dyssen er tilsvarer en Severn-Cotswold-grav, og består av en stor dekkstein på toppen og med mindre oppreiste steiner som holder denne oppe. Kalksteinen øverst veier rundt regnet 36 tonn og måler 7,4 meter x 4,2 meter; det er antatt å være den største på De britiske øyer og dessuten også i Europa. Den ville ha krevd rundt 200 mennesker for å løfte steinen i dens korrekte posisjon.. Den var opprinnelig dekket av jordhaug, men den har forsvunnet over tid. Den gjenværende haugen bak steinstrukturen måler rundt regnet 40 m x 18 m i størrelse..

Hamresanden

Se også badeplasser i KristiansandHamresanden er en grunnkrets i bydelen Tveit i Kristiansand. Hamresanden er primært kjent som en ca. 3 kilometer lang badestrand med campingplass, om lag en mil fra Kristiansand sentrum.. Badestranden har fått klassifiseringen Blått Flagg. Tre campingplasser og et leilighetshotell er plassert på Hamresanden.

Hamresanden strekker seg fra Grovika og opp langs Tovdalselva og består i tillegg av sletten under Moneheia.

Tidligere NRK-sjef John G. Bernander og tidligere skøyteløper Kees Verkerk bor på Hamresanden.

I 2010 ble det meldt at norske arkeologer hadde funnet et såkalt sarupanlegg, et regionalt kultsenter fra traktbegerkulturen i yngre steinalder, ved Hamresanden. Anlegget er det første i sitt slag som er påvist i Norge.

Hestestridsvogn

Stridsvogn er en særskilt vogn trukket av en eller flere hester, og styrt av en fører. Stridsvognen er den eldste og enkleste formen for hestevogn ved at det ga rask og bevegelig kraft. Stridsvogner ble benyttet av hærstyrker både som transport eller som mobile plattform for bueskyttere, for jakt eller for hesteveddeløp, og som en beleilig måte å reise på for mange mennesker siden oldtiden.

Det norske ordet vogn er avledet fra norrøne vagn, mens det engelske ordet chariot (framfor wagon, «vogn») er avledet fra franske charriot som kommer fra latinske carrus, i seg selv et lånord fra gallisk. I antikkens Roma, og en del andre oldtidssivilisasjoner ved Middelhavet, krevde en biga to hester (tospann), en triga tre, og en quadriga fire.

Hestestridsvogn var en rask, lett, åpen transport trukket av to eller flere hester spent opp side ved side. Stridsvognen var ikke mer enn et gulv eller en liten plattform, omgitt av et brystvern foran og på sidene. Den bemannet med en fører og med en eller to soldater. Fra stridsvognene ble fienden beskutt med pil og bue eller angrepet med spyd eller spydøks. Stridsvogner ble innledningsvis benyttet i oldtidens krigføring i løpet av bronsealderen og jernalderen, men etter at dens militære evne ble overgått av kavaleri etter at hester ble gradvis avlet til å bli større, ble stridsvognen redusert til reiser, for prosesjoner og opptog, for turneringer og i hesteveddeløp.

Den avgjørende oppfinnelsen som gjorde det mulig å konstruere lette og således raske hestetrukne vogner, var hjul med eiker. De første vogner var sleder, og med oppfinnelsen av hjul, kunne man bygge vogner for å frakte nyttelast trukket av sterke dyr, gjerne okser. De første hjulene var faste og tunge, og derfor ikke egnet for raske kjøretøyer. De eldste kjente vogner med eikehjul er datert til rundt 2000 f.Kr., og det synes som om de ble oppfunnet på den pontisk-kaspiske steppe av indoeuropeere i bronsealderen. I henhold til gravfunn er sintasjtakulturen den fremste kandidaten for oppfinnelsen. I andre mellomepoke ble oldtidens Egypt angrepet av et fremmed, semittisk folk kalt hyksos med en hær av hestetrukne stridsvogner, som var ukjent for egypterne. Først da egypterne selv behersket krig med stridsvogner ble de fremmede herskerne fordrevet i tiden 1570-1550 f.Kr. Bruken av stridsvogner synes å ha nådd sitt militære høydepunkt i tiden rundt 1300 f.Kr., kanskje som følge av slaget ved Kadesj, 1274 f.Kr. Stridsvognene hadde mistet sin militære betydningen ved 100-tallet e.Kr., men hadde fortsatt prestisje i opptog, og hesteveddeløp med stridsvogner fortsatte å være en populær sport i Konstantinopel fram til 500-tallet e.Kr.

Indoeuropeere

Indoeuropeere er de folk som snakket indoeuropeiske språk. I dag er det en språkfamilie som dominerer Europa, og opphavet til de ulike europeiske språkene, de keltiske, germanske, baltiske slaviske, latin, gresk og andre har likheter som viser at de har et felles opphav, og kan ikke forklares på noen annen måte. Opphavet er det indoeuropeiske språket, og opphavet til indoeuropeisk er urindoeuropeisk. I henhold til den bredt aksepterte Kurgan-hypotesen spredte indoeuropeiske språk og kultur seg i flere stadier fra urindoeuropeisk opprinnelse i et område på de pontiske steppene i Eurasia og til vestlige og sentrale Europa, og til sørlige Asia. Denne prosessen begynte med innføringen av kveg på de euroasiatiske steppene en gang i tiden rundt 5 200 f.Kr. og førte til en ny form kultur og levevis. Mellom 4 500 og 2 000 f.Kr. spredte indoeuropeiske folk, som omfattet flere særskilte kulturer, seg over de pontiske steppene, og inn i Europa og Asia.

Jordbrukets historie

Jordbruk (dyrking og husdyrhold) oppsto 10 000 år f.Kr, og har gått gjennom en betydelig utvikling siden de første sivilisasjoner. Arkeologiske spor tyder på at et område i Midtøsten, den såkalte fruktbare halvmåne, var det stedet for de første planting av frø og høsting av planter som tidligere ble samlet i villmarken. Jordbruket oppsto deretter på flere uavhengige steder i verden: nordlige og sørlige Kina, Sahel-beltet i Afrika, Ny-Guinea, flere steder i Amerika som sørlige Mexico og Peru.

Jordbruk innebar etter hvert både vanning (irrigasjon), vekselbruk, gjødningsmidler, og pesticider (gift for å kontrollere skadelige vekster og insekter) som ble utviklet for lenge siden, men har først gjort store framskritt i de siste århundrene. Ulike vekster ble utnyttet på respektive sted, hvilket medførte at de handelsnettverk som senere oppsto kunne spre utviklede vekster til nye markeder. I Midtøsten og Europa ble hvete den viktigste veksten, i Asia ble det dyrket ris og hirse og i Amerika mais, kassava, bønner og potet. Jordbruket ga et overskudd som både økte folkemengden og ga opphav til de første bystatene.

Den kjemiske Haber-Bosch-prosessen for å syntesere ammoniumnitrat representerte et betydelig gjennombrudd og tillot avlinger å overkomme tidligere begrensninger. I det siste århundret har jordbruket blitt karakterisert av forbedret produktivitet, utskifting av manuell arbeidskraft til fordel for syntetisk gjødsling og pesticider, selektiv avl, mekanisering, vannforurensning og landbruksstøtte. I de aller siste årene har det derimot vært en tilbakegang med ytre miljøeffekter av konvensjonelt jordbruk, noe som har ført til en organisk bevegelse som økologisk og biodynamisk jordbruk.

Klokkebegerkulturen

Klokkebegerkulturen (engelsk Bell-Beaker culture, tysk Glockenbecherkultur) er en steinalderkultur fra tiden 2400 – 1800 f.Kr. i vestlige Europa. Begrepet benyttet på en meget spredt kulturelt fenomen i forhistoriske Europa som begynte i sen neolittisk tid eller i kobberalderen og strakte seg inn i tidlig bronsealder. Begrepet på kulturen ble i sin tid gitt av den britiske arkeologen John Abercromby basert på kulturens særskilte keramiske drikkekar som besto av store, buete og klokkeformede begre eller vaser, dekorert med geometriske mønstre i horisontale felter. Disse steintøyene er funnet spredt fra Spania i sør og Danmark i nord, Skottland i vest og Böhmen og enkelte tilfeller i Russland i øst. Kulturen var samtidig med stridsøkskulturen som dominerte østlige og nordlige Europa, og da begge kulturene møttes i eksempelvis dagens Tyskland oppsto en blandingskultur.

Ligurere

Ligurere (gresk: Λίγυες) var et indoeuropeisk folk i oldtiden som har gitt navn til Liguria, en region i nordvestlige Italia. Det er lite som er kjent om det gamle liguriske språket. Det er antatt at det var indoeuropeisk med sterkt keltisk slektskap. Kun en del personnavn og stedsnavn er bevart, de med endelsen -asca eller –asco har betydningen «landsby». På grunn av den sterke keltiske (galliske) innflytelsen på deres språk og kultur, var de allerede i antikken kjent som kelto-ligurere (gresk: Κελτολίγυες, Keltolígues).

Nederlands historie

Nederlands historie er historien om et maritimt folk som fikk en oppblomstring i de lavtliggende kyststrøkene i utkanten av nordvestlige Europa. Da romerne og skriftlig historie kom i år 57 f.Kr. var landet sparsommelig befolket av ulike folkestammer i utkanten av Romerriket. Fire århundrer med romersk styre hadde en gjennomgripende demografisk påvirkning og førte i tiden etter til etableringen av to primære germanske folk: friserne og frankerne. Misjonærer fra De britiske øyer førte til at begge folkene konverterte til kristendommen på 700-tallet. Frankerne kom til å dominere området og fra deres språk utviklet dagens nederlandsk.

Karolingisk styre, løs tilknytning til det tysk-romerske rike og plyndringer fra vikingbander nordfra fulgte, og de lokale stormenn var etterlatt relativt frie til etablere uavhengige fylker og hertugdømmer. I flere århundrer var det periodevis kriger mellom områdene Brabant, Holland, Zeeland, Friesland, Geldern og andre, men på den samme tiden blomstret handelen, landområder ble oppdemmet og byene vokste fram. Tvunget av naturen til å samarbeide ble det i århundrenes løp bygget og vedlikeholdt et nettverk av demninger og diker som holdt havet og flommen ute, og i den samme prosessen ble landskapet endret, og kjempet fram et av de mest urbane og framgangsrike nasjonene i Europa.

Ved 1433, som et resultat av et nederlag av den siste grevinne av Holland i krigen Hoekse en Kabeljauwse twisten, krok- og torskekrigen, fikk hertugen av Burgund kontroll over det meste av de nederlandsktalende området og konseptet om en nasjon av nederlendere ble avlet. Til sist, under først Karl V av Det tysk-romerske rike og deretter Filip II av Spania, ble burgunske Nederlandene en del av Habsburgriket styrt fra Spania. Reformasjonen hisset opp motsetninger og strid. I 1566 startet Vilhelm I av Oranien, konvertitt til kalvinismen, åttiårskrigen for å frigjøre nederlenderne fra katolske Spania og brutaliteten til hertugen av Alba. Det fulgte en episk kamp mot spanjolene som ikke ble avsluttet før freden i Westfalen i 1648. Den nederlandske republikk ble født, en nasjon bestående av protestanter, katolikker og jøder, og en uvanlig toleransepolitikk. Imidlertid ble de sørlige provinsene (dagens Belgia) værende under habsburgernes styre. Holland fikk store fordeler av den påfølgende nedgangen til de flamske byene og en stor tilstrømninger av flyktninger.

I løpet av denne striden fortsatte handelen uforminsket og den nederlandske republikken fortsatte å blomstre. Amsterdam ble det aller viktigste handelssentrum i Europa. I den nederlandske gullalderen som nådde sitt høydepunkt i 1667, var det en bemerkelsesverdig oppblomstring av handelen, industrien (særlig skipsbygging), kunstartene (særlig maleriet) og vitenskapene. Den nederlandske republikken, særlig Holland og Zeeland, ble et virkelig nederlandsk rike, en maritim stormakt med kommersiell og kolonialistisk rekkevidde som nådde ut til Asia, Afrika, og Nord- og Sør-Amerika — men var samtidig bygget opp på slaveri, undertrykkelse og kolonialisme.

Ved midten av 1700-tallet kom en nedgang grunnet flere økonomiske faktorer. Det var en rekke med kriger med England og Frankrike. Landets politiske system var dominert av rike regenter og tidvis av stattholdere fra huset Oranien-Nassau. Til sist mistet Amsterdam sin ledende posisjon til London. I 1784 begynte en krig med Storbritannia som endte særskilt katastrofalt. Det var voksende uro og konflikter mellom oranienistene og patriotene inspirert av den franske revolusjon og til sist konflikt med selve Frankrike. En profransk batavisk republikk ble etablert (1795–1806) og deretter ble landet invadert av og integrert inn i det første franske keiserdømme som kongeriket Holland (1806–1815).

Etter slaget ved Waterloo i 1815 ble Nederlandene etablert på nytt som en nasjon av Wienerkongressen og huset Oranien ble forfremmet til et monarki. Kong Vilhelm I av Nederland ble også gitt Belgia, men det varte bare i rundt to tiår. Etter en innledningsvis konservativ periode, vokste sterke liberale stemninger slik at i opprettelsen av konstitusjonen av 1848 ble landet gjort om til et parlamentarisk demokrati med konstitusjonell monark.

Nederland var nøytral i løpet av den første verdenskrig, men greide ikke å holde seg utenfor den andre. Den 10. mai 1940 invaderte det nasjonalsosialistiske Tyskland landet og etter å ha ødelagt Rotterdam ble landet okkupert. Rundt 100 000 jøder døde i Holocaust og mange andre døde også. Den 5. mai 1945 ble krigen avsluttet etter at landet ble frigjort av hovedsakelig kanadiske styrker. Etterkrigstiden var en tid preget av trange tider, besværlighet, naturkatastrofer og stor innvandring, fulgt av gjenoppbygging, storstilte offentlige byggeprogrammer (særlig Deltaprosjektet), økonomisk vekst, europeisk integrering og gradvis innføring av velferdsstaten. Det var også en konflikt med Indonesia som ble avsluttet med at nederlenderne trakk seg og holdent ut av sine tidligere kolonier i 1961. Surinam erklærte sin uavhengighet i 1975. Mange mennesker fra Indonesia og Surinam, og senere fra også andre land, flyttet til Nederland, noe som førte til landet ble omformet til et multikulturelt samfunn.

Den andre halvdelen av 1900-tallet var markert av relativ fred og vekst. Ved 2000-tallet har Nederland blitt et moderne, dynamisk land med en suksessfull internasjonalt orientert økonomi (den 16. største i verden i 2010) og høy levestandard.

Neolittisk tid

Neolittisk tid eller neolitikum, er en historisk betegnelse på bondesteinalderen eller yngre steinalder. I den yngre steinalderen ble jordbruk og fast bosetning en del av menneskets liv. Befolkningsantallet økte og nye redskaper ble utviklet. Den omstruktureringen som skjedde på denne tiden hvor mennesket gikk gradvis over fra jeger- og samlersamfunnet til et samfunn hvor mennesket først og fremst forsørget seg gjennom jordbruk og husdyrhold kalles også for «den neolittiske revolusjonen» (Gordon Childe). Perioden avsluttes med at nye redskaper av metall ble utviklet, noe som innledet overgangen til bronsealderen eller for enkelte folkeslag, avhengig av den geografiske region, direkte inn i jernalderen.

I moderne arkeologisk forskning hvor fokuset på klimatiske variasjoner er mer framtredende enn det tidligere fokuset på kulturelle «typer» og «perioder», går et viktig skillelinje i den aktuelle perioden mellom istiden pleistocen og varmeperioden holocen, hvor jordbruket er den kulturelle hovedskillelinjen og yngre dryas er den ytre klimatiske. Begreper som mesolitikum om overgangsperioden mellom steinalderen (paleolitikum) og jordbruksalderen (neolitikum), samt annen «fininndeling» av tidsepokene (PPNA, PPNB), er omstridt i moderne arkeologi og fokuset på kulturelle «perioder» er i økende grad i ferd med å utgå fra faglitteraturen.

Stridsøkskulturen

Stridsøkskulturen (engelsk: Corded Ware culture) er et samlebegrep for en rekke beslektede steinalderkulturer i det nordlige Europa fra omkring 3200 f.Kr. til 1800 f.Kr., i Norden i tiden mellom 2700 f.Kr. – 2350 f.Kr.

Denne epoken har også blitt kalt for «De knuste skallers epoke» ettersom man fra denne tiden har funnet mange graver med knuste hodeskaller, ikke bare av menn, men også av mange kvinner og barn. Innledningen til epoken synes å ha vært kortvarig og voldelig.

Sveriges historie

Sveriges historie er en beskrivelse av Sverige gjennom tidene. Hva som menes med Sveriges historie har dog skiftet gjennom tidene. Tradisjonelt har man sett på rikets eller statens historie og dets forhold til andre stater og Sveriges folk. I dag ser man mer på de hendelser som har skjedd innenfor det nåværende Sveriges grenser og svenske relasjoner med utlandet. Dessuten benytter forskjellige mennesker ulike definisjoner på Sverige som stat, noe som blant annet påvirker oppfatningene om tidspunktet for når Sverige ble til (se Sveariket). Finland var inntil 1809 en del av Sverige, nærmest en parallell til Svealand, Götaland og Norrland. Landet kunne da i vest-østlig retning sies symbolsk å strekke seg mellom festningene Göteborg og Sveaborg og med hovedstaden Stockholm «i midten».

Urgermansk

Urgermansk er urspråket som regnes for å være opphavet til alle germanske språk, blant annet tysk, engelsk, nederlandsk og skandinaviske språk.

Det urgermanske språket delte seg i tre språkgrener, de østgermanske, de nordgermanske og de vestgermanske språkene. De østgermanske språkene er utdødde, det mest kjente av dem er gotisk. Den nordgermanske grenen, urnordisk, delte seg i vestnordisk (gammelnorsk og islandsk) og østnordisk (svensk og dansk). I senmiddelalderen førte nedertysk språkpåvirkning til at norsk utviklet seg parallelt med dansk og svensk. Den vestgermanske grenen har en østlig (høytysk og nedertysk, deriblant nederlandsk) og en vestlig (engelsk, frisisk) del.

Wessex-kulturen

Wessex-kulturen er det navnet som er blitt gitt til en dominerende og aristokratisk kultur i sørlige England i løpet av bronsealderen som etterfulgte Traktbegerkulturen i det samme området. Kulturen var nært forbundet til høygravkulturen. Wessex-kulturen må ikke sammenblandes med det senere saksiske kongedømmet Wessex.

Úněticekulturen

Úněticekulturen (tysk Aunjetitz) er den tidligste bronsealderkulturen i Sentral-Europa og dateres til omkring 2400 f.Kr.-1800 f.Kr. Kulturen er oppkalt etter et arkeologisk funn i Tsjekkia, vest for Praha. Kulturen var hovedsakelig utbredt i Mähren og Böhmen i Tsjekkia, i sørlige Tyskland, i vestlige Slovakia og i Polen. Handel med bronsegjenstander hadde øyensynlig stor betydning, og noen av disse gjenstandene nådde også Norden.

Úněticekulturen avløste Traktbegerkulturen (engelsk Beaker culture) og ble etterfulgt av Høygravkulturen (engelsk Tumulus culture).

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.