Theodosius den store

Theodosius I den store (født 11. januar 347, død 17. januar 395) var romersk keiser fra 379, først kun i øst, men etter Valentinian IIs død i 392 ble han enehersker over hele riket. Han var den siste keiseren som hersket over hele Romerriket.

Hans regjering falt sammen med folkevandringenes første fase og ble preget av fornyelse innad og begynnende sammenbrudd utad. Ved tronbestigelsen ble han kristen, og som lovgiver bygde han opp den nye kristne romerske stat, mens han ustanselig måtte kjempe mot germanske innfall og andre som gjorde krav på tronen.

Theodosius er kjent som den keiseren som gjorde kristendommen til Romerrikets statsreligion. I 380 ble søndagen obligatorisk helligdag, og i 392 ble den kristne lære stats- og enereligion. Samtidig innførte Theodosius dødsstraff for all hedensk religionsutøvelse.[4] I 394 ble de olympiske leker forbudt som hedenske fester. Han var flere ganger i strid med sine medregenter av religiøse årsaker og måtte ved en leilighet ydmyke seg overfor kirkefaderen Ambrosius, som fikk ham til å gjøre bot etter en massakre – et tidlig eksempel på geistlighetens autoritet i forbindelse med en keiser.

Ved hans død ble riket delt mellom hans to sønner, Arcadius og Honorius. Hans slekt kom til å ha makten i de to romerske rikene i omkring femti år.

Theodosius I's empire
Delingen av Romerriket ved Theodosius' død
Anthonis van Dyck 005
Anthonis van Dyck: St. Ambrosius og keiser Theodosius
SPQRomani.svg  Romersk keiser  SPQRomani.svg
Theodosiske dynasti
Forgjenger:
Gratian
Valentinian II
379395
Medkeiser(e):
Gratian (379-383)
Valentinian II (379-392)
Arcadius (383-395)
Honorius (393-395)
Etterfølger:
Arcadius
Honorius
Romerriket
Theodosius I den store
Theodosivs I
Solidus Valentinian II trier RIC 090a
FødtFlavius Theodosius
11. januar 347
Coca, Segovia[1][2], Italica[3]
Død17. januar 395
Milano
Sykdom
Gravlagt Church of the Holy Apostles, Konstantinopel
Ektefelle Aelia Flaccilla (–385), Galla (387–)
Far Flavius Theodosius
Mor Thermantia
Barn Galla Placidia, Honorius, Arcadius, Pulcheria
Beskjeftigelse Politiker
Nasjonalitet Romerriket, Østromerriket
Navn før tiltredelseFlavius Theodosius
Navn som keiser:Imperator Caesar Flavius Theodosius Pius Felix Augustus
Regjerte379 - 17. januar 395
DynastiTheodosiske
ForgjengerGratian
Valentinian II
EtterfølgerArcadius
Honorius

Referanser

  1. ^ Historia Nova
  2. ^ Chronicle of Hydatius
  3. ^ Chronicon of Marcellinus Comes
  4. ^ Edward Gibbon, The Decline and Fall of the Roman Empire (1776–1788).
236 Honoria

236 Honoria er en hovedbelteasteroide. Den ble oppdaga den 26. april 1884 av Johann Palisa fra Universitäts-Sternwarte Wien i Wien. Den er oppkalt etter den romerske prinsessen Justa Grata Honoria, datterdatter av keiser Theodosius den store.

Ambrosius av Milano

Ambrosius av Milano (latin: Sanctus Ambrosius, Ambrosius episcopus Mediolanensis; italiensk: Sant'Ambrogio; lombardisk: Sant’Ambroeus) (født mellom 337 og 340, død 4. april 397) var biskop av Milano og en av de fire første kirkelærerne.

Antikken

Antikken betegner en lang tidsperiode av kulturhistorien ved Middelhavets greske og romerske sivilisasjoner, samlet den gresk-romerske verden, fra rundt 700 f.Kr. til rundt 500 e.Kr.. Antikken inndeles i gresk antikk og romersk antikk. Det var en blomstringstid for gresk og romersk litteratur, med forfattere som Homer, Aiskhylos, Ovidius og andre. På norsk kalles antikken tidvis upresist for oldtiden, og på engelsk benyttes også tilsvarende upresist betegnelsen klassisk tid. Klassisk tid er en del av antikken, som kan inndeles i arkaisk tid, klassisk tid og senantikken. «Klassisk antikk» benyttes stundom for en idealisert visjon i senere tid om en forestilling om hva som en gang var, i Edgar Allan Poes ord, «den ære som var gresk, den storhet som var Roma.»Konvensjonelt er det vanlig å begynne med de tidligst nedtegnelser av Homers greske poesi (700-600-tallet f.Kr.) og fortsettelsen fram til kristendommen begynnelse og nedgangen for Romerriket (400-tallet e.Kr.) Den ender med oppløsningen av antikkens kultur ved senantikkens avslutning (gradvis i tidsrommet 300-600 e.Kr.), og går deretter over i tidlig middelalder (600-1000). En slik bred utstrekning i tid og geografi dekker mange ulike epoker og kulturer.

Antikkens greske kultur, sammen med en del orientalsk påvirkning, var gjeldende gjennom hele den klassiske antikken som grunnlaget for kunst, filosofi, samfunn, og utdannelse. Disse idealene ble bevart og etterlignet — i en utvendig betydning, i det minste — av romerne. Det gresk-romerske kulturelle fundamentet har hatt en stor betydning på språk, politikk, utdannelsessystemer, filosofi, vitenskap, kunst og arkitektur fram til moderne tid: fra de bevarte fragmentene fra antikken har renessansekulturen fra 1300-tallet og framover i Vest-Europa sett tilbake på antikken, og nye kulturbevegelser på 1700- og 1800-tallet har på nytt latt seg inspirere og begeistre av antikkens forgangne kultur.

Dodekateisme

Dodekateisme (gresk: Δωδεκαθεϊσμός, fra δώδεκα, dodeka, «tolv» + θεϊσμός, theïsmós, «tro på gudene» = «tro på de tolv [olympisk] gudene)», eller Hellenisme (gresk: Ἑλληνισμός) eller hellenistisk etnisk religion (Ἑλληνικὴ Ἐθνικὴ Θρησκεία), eller også olympianisme er begrep som alle viser til ulike rekonstruktivistiske bevegelser som vil gjenoppvekke og fornye antikkens greske religion og praksis. Disse bevegelsene oppsto på 1990-tallet. Polyteistiske rekonstruktivisme er ikke en religion i seg selv, men en metodelære for å etablere på nytt en historiske polyteisme (tro på flere guder), eller før-kristen, religion i den moderne verden.

Gresk (hellenistisk) religion er en tradisjonell polyteistiske religion og et levevis som dreier om de greske gudene, hovedsakelig fokusert på de tolv olympiske guder, og en omfavnelse av antikkens greske verdier og dyder.

Hedenskap

Hedenskap eller hedendom er en betegnelse på eldre religioner som var i eksistens før de som finnes i dag, eller for enkelte personer andre religioner enn kristendommen. Disse andre religionene kan ha tilsvarende betegnelser på de som ikke følger dem.

Ordet hedning kommer fra norrønt av hede, 'en som bor på landet', en nedsettende betegnelse på en "bonde" som fulgte den gamle tro, lign. uttr. kan være hedninger 'et folk som bor på landet' dvs. en/ i blant flere som ikke følger "den rette" tro. Hedning er innen kristendommen en nedsettende betegnelse på en ikke-kristen person eller en som har en annen tro enn kristendommen.

En hedning kan også være en som ikke tror på guder eller bekjenner seg til noen religion.

Begrepet brukes også som adjektiv; hedensk, i heden jord og lignende.

Honorius

Flavius Augustus Honorius (latin: Flavius Honorius Augustus; 9. september 384 – 15. august 423) var vestromersk keiser fra 395 til hans død. Han var den yngre av keiser Theodosius den stores to sønner med hans første hustru, Aelia Flaccilla. Hans bror Arcadius ble den første østromerske keiseren. I løpet av hans tid ble Roma angrepet og herjet for første gang på bortimot 800 år da Alariks visigotere i 410 plyndret byen.

Selv innen standarden av det raskt fallende Vestromerriket var Honorius’ styre usikker og kaotisk. Hans styre var støttet av hans fremste general Stilicho, som var suksessivt Honorius’ verge (da han var umyndig) og hans svigerfar (etter at han ble myndig). Så lenge Stilicho var general bidro han til bevare en viss form for stabilitet, men etter at han ble henrettet i 408 bevegde Vestromerriket seg nærmere totalt sammenbrudd. Honorius blir sett på som en av de svakeste av de romerske keisere. Selv i voksen alder tok Honorius kun liten del i styringen av riket i egne hender og overlot for det meste den virkelige makten var hos andre. Honorius’ regjeringstid faller sammen med begynnelsen av folkevandringstida. Indre uroligheter og angrep fra forskjellige germanske folkegrupper satte Vestromerriket under et voldsomt press. I andre halvdel av hans regjeringstid maktet medkeiseren Konstantius III å gjenopprette en viss orden vest i riket, men da denne døde i 421 oppsto en maktkamp som bidro sterkt til å øke rikets sammenbrudd.

Libanios

Libanios (gresk Λιβάνιος, Libanios; latinsk Libanius; født ca. 314; død ca. 393) var en gresktalende forfatter, lærer i retorikk i Konstantinopel, Nikomedia og Antiokia, velkjent offentlig taler, og en utdannet hedensk sofist i Athen som senere ble kristen.

Libanios skrev et stort antall skrifter som innbefattet en meget fargerik selvbiografi, 63 bevarte taler, rundt 1600 brev, 51 deklamasjoner over hovedsakelig historiske og mytologiske tema, og en stor samling retoriske øvelser som antagelig ble brukt i hans egen undervisning.Libanios ble født i en familie i Antiokia ved Orontes (dagens sørlige Tyrkia) som tidligere hadde hatt stor innflytelse og var meget kulturinteressert, men familien hadde mistet det meste av sin rikdom og betydning. Da Libanios var fjorten år gammel oppdaget han retorikken, læren om veltalenhet, og det ble hans viktigste intellektuelle fokus resten av livet. Som mange andre ikke-kristne med høy utdannelse på 300-tallet trakk Libanios seg tilbake fra offentlig liv og henga seg til studier. Libanios benyttet sine kunnskaper i retorikk til å være en heftig forsvarer av private og politiske saker. Han var en av de siste stemmene som førte ordet for religiøs toleranse, skjønt hans eget religiøse og kulturelle syn forhindret ham ikke fra å ha livslange vennskap med kristne, både privat og i offentlige sammenhenger.

Han studerte i Athen og begynte sin karriere i Konstantinopel som privatlærer, men ble etter en tid forvist til Nikomedia. Før sitt forvisning hadde Libanios vært en venn av keiser Julian, og en del korrespondanse mellom dem har blitt bevart for ettertiden. For keiseren skrev han i dennes minnetale som betraktes som de litterære høydepunkt i hans karriere. De ble alle skrevet mellom årene 362 og 365. Libanios har mye å fortelle om den fanatiske verden på slutten av 300-tallet. Hans Oration I er en avslørende og fargerik selvbiografisk fortelling, først skrevet i 374 og siden revidert gjennom resten av hans liv, en lærds redegjørelser som ender som en gammel forvist manns personlige dagbok. I 354 aksepterte han en lærerstilling i retorikk i fødebyen Antiokia hvor han bodde fram til han døde. Selv om han selv var ikkekristen var hans studenter av alle avskygninger, blant annet de kristne Johannes Chrysostomos og Theodoros av Mopsuestia. Han var en venn av den hedenske keiseren Julian, som nevnt over, og ble dessuten gjort til praetorianprefekt i navnet, en stor ære, av den meget kristne keiser Theodosius den store.

Liste over vestromerske keisere

Listen over vestromerske keisere henviser til de keisere som styrte den vestlige halvdelen av Romerriket ved ulike tidspunkter. Vestromerriket oppsto da Romerriket ble delt i to halvdeler, den andre var Østromerriket (det bysantinske rike) med hovedstad i Konstantinopel. Diokletianus innførte systemet med tetrarkiet («firemannsstyre») i 286. Det innebar at Romerriket ble styrt av to keisere med tittelen som augustus med ansvar for hver sin halvdel, og begge med hver sin juniorkeiser, cæsar, og utpekte etterfølgere. Det ble således bygd opp to adskilte hoff og administrasjoner. Vestromerriket kom til å eksistere i flere perioder mellom 200- og 400-tallet. Noen keisere samlet riket under en administrasjon, men etter at Theodosius den store døde i 395 ble riket delt mellom hans sønner. Romerriket ble aldri forent igjen. Ettter at Romulus Augustulus var blitt avsatt nedla den østromerske keiser Zenon det vestlige hoffet og utropte seg selv som enekeiser over Romerriket. Vestromerriket opphørte dermed å eksistere.

Liste over østromerske keisere

Liste over østromerske keisere gir oversikt over romerske keisere i tiden etter at keiser Konstantin den store ga byen Konstantinopel status som romerrikets hovedstad i 330. Keiserne fra 330 til 395 styrte hele Romerriket derfra. I 395 døde keiser Theodosius den store og imperiet ble permanent delt i to med Theodosius' to sønner som keiser i hvert sitt rike, Vestromerriket og Østromerriket. Vestromerriket gikk til grunne under de store folkevandringene på 400-tallet og regnes som endelig knust ved den germanske Odovakars maktovertakelse i 476.

Selv om det katolske Vest-Europa anerkjente Østromerriket som Romerrikets arvtaker i flere århundrer, kronet pave Leo III likevel frankernes konge, Karl den store, til romersk keiser den 25. desember 800. Dette markerte dannelsen av Det hellige tysk-romerske rike, og det skjedde etter kroningen av keiserinne Irene i Østromerriket. Etter pavekirkens mening kunne ikke en kvinne være verdig eller berettiget til keisertronen. Det endelige bruddet mellom den katolske pavekirken og den ortodokse kirken kom med det store skisma i 1054.

I perioden 1204 til 1261 var Konstantinopel okkupert av styrker fra Det fjerde korstog og riket ble betegnet som Det latinske riket. Det oppsto da tre statsdannelser, Keiserriket Nikea, Despotatet Epirus og Trapezunt-riket, som alle hevdet å være Østromerrikets arvtaker. Listen omfatter keisere i alle nevnte riker. I 1261 inntok Nikeas keiser Mikael VIII Palaiologos Konstantinopel og imperiet var gjenopprettet. I 1453 ble Konstantinopel erobret av Det osmanske rike, og Østromerriket ble aldri gjenopprettet.

Listen omfatter ikke tallrike medkeisere i Østromerriket (Det bysantinske riket) som aldri oppnådde status som seniorkeiser eller ble eneherskere. Før Herakleios bar keiserne de latinske titlene som hadde blitt inkorporert i keiserverdigheten i løpet av årene; Imperator Cæsar ... Augustus. Herakleios brøt med den gamle tradisjon og innførte gresk språk som keiserrikets offisielle språk i 620, og med dette tok han den greske tittelen Βασιλεύς (Basilevs), som betydde enehersker. Alle bysantinske keisere så på seg selv som romerske keisere. «Bysants» var det gamle navnet på byen (grunnlagt 657 f.Kr.) som Konstantin bygde om og døpte om til Konstantinopel, og som han gjorde til imperiets hovedstad i 330. Begrepet «bysantinsk» ble først benyttet av vestlig historiografi langt senere, på 1500-tallet.

Lista er i hovedsak basert på lister i Norwich, Bysants' historie (1997) (s. 394-397) og Encyclopædia Britannica Online. Navneformer kan avvike noe, og de forskjellige kildene kan ha benyttet forskjellige tilnavn og slektsnavn.

Olympiade

Olympiade betegner enten en periode på fire år (tiden mellom to olympiske leker) eller en feiring av de olympiske lekene.

Den etymologiske kilden er det gammelgreske ordet olympias, som betegnet de fire årene som gikk mellom hver gang antikkens olympiske leker ble avholdt i byen Olympia. Den første antikke olympiaden begynte da de første lekene ble avholdt i 776 f.Kr. De siste olympiske lekene i antikken ble avholdt i 393 e.Kr., da de ble forbudt av den romerske keiser Theodosius den store i 394 e.Kr. som et hedensk arrangement. Mot midten av 400-tallet var det slutt på bruken av olympiade for å betegne det fireårige tidsintervallet.

Den hyppigste bruken av olympiade på norsk betegner selve feiringen av de olympiske lekene og ikke intervallet mellom dem.Den internasjonale olympiske komité har gjenopptatt regningen i olympiader for de moderne olympiske lekene. I det olympiske charteret står det blant annet at:

De olympiske lekene består av Olympiadens leker (sommerlekene) og De olympiske vinterlekene.

en olympiade varer i fire kalenderår.

regningen i olympiader begynner i 1896, hvor den første av Olympiadens leker ble avholdt i Athen, og går kontinuerlig.

Olympiadens leker feires i løpet av det første året av en olympiade, og De olympiske vinterleker feires i løpet av det tredje.Olympiade brukes også i navnet på andre typer regelmessige internasjonale konkurranser, som for eksempel Sjakkolympiaden, Den internasjonale matematikkolympiaden, Den internasjonale kjemiolympiaden, osv.

Prudentius

Aurelius Prudentius Clemens var en romersk, kristen poet, født i den romerske provinsen Tarraconensis (i dag nordlige Spania) i 348. Han døde sannsynligvis i Spania en gang etter 405, muligens en gang rundt 413. Fødestedet hans er ikke kjent, men det kan ha vært Caesaraugusta Zaragoza, Tarraco Tarragona eller Calagurris Calahorra.

Prudentius praktiserte juss med en del suksess og var to ganger provinsguvernør, kanskje i hans fødeland, før keiser Theodosius den store kalte ham til hoffet. Mot slutten av hans liv, muligens en gang rundt 392, trakk han seg tilbake fra offentlig liv for å bli en asket, faste fram til kvelden og avstå fra kjøtt. Prudentius samlet senere kristne dikt som ble diktet i hans samtid og skrev et forord som han selv daterte år 405.

Prudentius’ egen poesi var påvirket av tidlige kristne forfattere som Tertullian og Ambrosius av Milano, foruten Bibelen og helgenenes gjerninger. Hans julehymne Divinum Mysterium («Corde natus ex parentis») og hymnen for Epiphany O sola magnarum urbium, begge fra Kathemerinon, er fortsatt spilt i dag. Den allegoriske diktet Psychomachia er likevel hans mest innflytelsesrike verk og ble en inspirasjon og en kilde til middelalderens allegoriske litteratur.

Pythia

Pythia var en tittel på Apollons prestinne ved orakelet i Delfi. I den eldre tid var hun en ung jomfru, men senere, kanskje allerede fra Aiskhylos' tid, en minst 50 år gammel, tidvis gift kvinne. Trolig skyldtes dette at Echekrates, en besøkende fra Thessalia, var blitt så betatt av den unge Pythia at han bortførte og krenket henne; Delfis innbyggere sørget etter dette for at Pythia var en middelaldrende dame, skjønt kledd i en jomfrus kjole som en påminnelse om tidligere tiders unge profetinner.

Hun måtte ha godt rykte og være av god herkomst. Hun satt på en kobberkjele med tre ben som var plassert over en revne i jorden, hvorfra det steg opp giftig vulkanisk bedøvende damp. I ekstasen, når hun var besatt av guden, utstøtte hun uartikulerte lyder som ble tolket av prestene og overført til symbolske flertydige vers. Dette motsies imidlertid av de antikke kildene, som enstemmig hevder at Pythia talte forståelig, og fremførte spådommene med sin egen stemme.

En kvinne som ble utpekt til Pythia, beholdt tittelen hele livet. Navnet Pythia kommer fra det greske verbet píthin (= å råtne), som viser til stanken fra slangen Python da hun gikk i forråtnelse etter at Apollon hadde drept henne.

Orakelet i Delfi ble etablert på 700-tallet f.Kr. og utviklet seg til det mest berømte orakel i den greske verden, frem til det, i likhet med andre hedenske templer, ble beordret stengt av keiser Theodosius den store i år 393. Forfattere som har omtalt orakelet, er Herodot, Thukydides, Evripides, Sofokles, Platon, Aristoteles, Pindar, Aiskhylos, Xenofon, Diodorus, Strabo, Pausanias, Plutark, Livius, Junianus Justinus, Ovid, Lucan og Julian.

Nylige geologiske undersøkelser har påvist utslipp av gass fra en revne i jorden som kan ha gitt opphav til myten om orakelet i Delfi. Det kan ha vært snakk om etylen eller metan. CO2 og H2S ville tydet på at revnen var et resultat av seismisk aktivitet, noe som lar seg forene med at helligdommen ble viet til jordskjelvguden Poseidon.

Diodorus Siculus beretter i 100-tallet f.Kr. at en gjeter ved navn Kouretas en dag bemerket at en av geitene hans, som hadde ramlet ned i en sprekk i jorden, oppførte seg rart. Da han selv krøp ned ble han fylt av en følelse av et guddommelig nærvær og kunne se inn i fortid og fremtid. Han delte sin opplevelse med andre i landsbyen, og mange tok veien til stedet, inntil en av dem strøk med av opplevelsen. Fra da av fikk bare ungpiker lov å nærme seg sprekken, og da kun etter regler satt opp av en forsamling med prester og prestinner.

Eldre myter hevder at orakelet først ble bestyrt av gudinnene Themis og Phoebe, og at stedet var hellig for jordgudinnen Gaia. Siden overgikk helligdommen til et av Gaias barn, Poseidon som var gud for hav og jordskjelv. I løpet av de såkalte «mørke» århundrene mellom 1000- og 800-tallet f.Kr., tok Apollon over som den nye spådomsguden, og jaget vekk Gaias voktere, tvillingslangene. Poseidon lot seg formilde av en ny helligdom, opprettet for ham i Troizen.

Roma

Roma (også kalt Rom) er hovedstad i Italia og i tillegg hovedstad for Den hellige stol og Malteserordenen, som begge er suverene. I antikken var Roma hovedstad i Romerriket, datidens suverent største og mektigste stat.

Roma kalles «den evige stad», på latin urbs aeterna. Dette går tilbake til den romerske elegidikteren Tibullus som levde 54–19 f.Kr. Ettersom Roma er sete for Paven kalles byen også «den hellige stad» (uttrykket brukes også om andre byer).

Gjennom byen renner elven Tiber, og byen lå opprinnelig på en høyde langs denne elven, men har vokst og spredt seg utover. Roma er ingen kystby, men ligger litt inne i landet fra Middelhavet.

Roma har vært hovedsete for det romerske kongedømme, den romerske republikk og det romerske imperiet.

Navnet Rom, som byen også heter på dansk og svensk, var vanligst på norsk frem til annen halvdel av det 20. århundre, og brukes fremdeles gjerne i historiske sammenhenger (for eksempel om byen som hovedstad i Romerriket) og faste uttrykk (alle veier fører til Rom). Det italienske navnet ble gradvis mest vanlig i løpet av etterkrigstiden, særlig når det refereres til den moderne byen. På bokmål er Roma normert form, mens riksmålsnormen har både Roma og Rom.

Sjahpur III av Persia

Sjahpur III var konge av Persia fra 383 til 388. Han var sønn til Sjahpur II og ble ført til tronen av stormennene mot hans onkel, Ardashir II og drept av dem etter et styre på fem år. Han inngikk en traktat med Theodosius den store. Han til hørte sasanide-dynastiet som regjerte i Persia fra 224-650. Sjahpur er betraktet som er rettferdig og elsket hersker.

Theodosius

Theodosius (fra gresk: venn av Gud) kan være:

Theodosius den store, romersk keiser (379-395)

Theodosius II, østromersk keiser (408-450)

Theodosius III, østromersk keiser (715-717)

Theodosius av Bityhnia (ca. 160 f.Kr. – ca. 100 f.Kr.), gresk astronom og matematiker.

Theodosius av Kiev, russisk helgen fra 1000-tallet.

Valentinske dynasti

Det valentinske dynasti var et romersk herskerdynasti som hadde keisermakten i Romerriket på 300-tallet,. Dette var en periode hvor imperiet ble delt i et vestlig rike og et østlig rike. I vest hadde dynastiet makten fra 364 til 392, i øst fra 364 til 378.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.