Tanákh

Denne artikkelen handler om Tanákh hovedsakelig sett fra et jødisk perspektiv. For behandling av de hebraiske skriftene i et kristent perspektiv, se Det gamle testamente.
Entire Tanakh scroll set
En bokrull med Tanákh

Tanákh (hebraisk: תנך) er det mest brukte jødiske navnet for Den hebraiske Bibelen.[1] Tanákh svarer i hovedtrekk til det kristne Det gamle testamente, men med ulik rekkefølge av bøkene, noe ulik versnummerering (særlig i Salmenes bok) og en tildels vesentlig ulik fortolkningshistorie. Tanákh er i seg selv et akronym for de tre hoveddelene av den jødiske Bibelen: Torá (Loven, Mosebøkene) - Nebiím (Profetene) - Ketubím (Skriftene). Formen for framstillingen som er autoritativ for rabbanittisk jødedom er kjent som den masoretiske bibelteksten (MT, ; fra hebraisk masora, «tradisjon»), og er inndelt i 24 bøker mens de protestantiske bibeloversettelsene deler inn det samme materialet i 39 bøker.

Moderne forskere som søker å forstå historien til Den hebraiske Bibelen benytter en rekke av kilder, i tillegg til den masoretiske teksten.[2] Blant disse kildene er tidlige oversettelser, som den greske Septuaginta og den gammelsyriske Peshitta, foruten den samaritanske Pentateuch, dødehavsrullene og sitater fra rabbanittiske manuskripter. Mange av disse kildene kan være eldre enn den masoretiske teksten og skiller seg fra den.[3] Disse forskjellene har gitt vekst til teorien om at enda en annen tekst, en Urtekst av Den hebraiske Bibelen, en tekst som en gang eksisterte og som er kilden til de versjoner som eksisterer i dag.[4] Direkte påvisning av en slik tekst har aldri blitt funnet, og av de tre kjente versjonene (den gresk Septuaginta, den masoretiske teksten, samaritanske Pentateuch) er det nærmeste til Urteksten er ennå ikke fullt avklart.[5]

Synonym: Miqrá (hebraisk מקרא)

Hebraiske begreper

I jødedommen kalles Den hebraiske bibelen for Tanakh (תנ"ך), en sammensetning av navnene for de tre delene:

  • Torá [תורה] («Loven»; også kalt Læren eller Instruksjonen)
  • Nebiim [נביאים] («Profetene»)
  • Ketubim [כתובים] («Skriftene» eller «Helligskriftene»)

Både inndelingen og rekkefølgen er annerledes enn i den kristne versjonen, men innholdet er i all hovedsak det samme som i den versjonen som brukes av protestantiske kirker.

Etiopiske jøder aksepterer også de deuterokanoniske bøker som del av den jødiske bibelen.

200-tallet f.Kr. gjorde jødiske lærde en oversettelse av Mosebøkene til gresk, kjent som Septuaginta. Septuaginta ble senere utvidet til også å omfatte de øvrige deler av den hebraiske bibelen og de deuterokanoniske bøker, og er rettesnor både for den katolske og den ortodokse versjonen.

Inndelingen av Tanakh

(Rekkefølge etter jødisk tradisjon) For å se rekkefølge etter kristen tradisjon se artikkelen: Det gamle testamente

  1. Torá
    1. Første Mosebok
    2. Andre Mosebok
    3. Tredje Mosebok
    4. Fjerde Mosebok
    5. Femte Mosebok
  2. Nebiim (Profetene)
    1. Nebiim risjonim (De tidlige profetene)
      1. Josva
      2. Dommerne
      3. Samuel
        1. Første Samuelsbok
        2. Andre Samuelsbok
      4. Kongene
        1. Første Kongebok
        2. Andre Kongebok
    2. Nebiim aharonim (De senere profetene)
      1. Jesaja
      2. Jeremia
      3. Esekiel
      4. Teré asár (De tolv (mindre profetene))
        1. Hosea
        2. Joel
        3. Amos
        4. Obadja
        5. Jona
        6. Mika
        7. Nahum
        8. Habakkuk
        9. Sefanja
        10. Haggai
        11. Sakarja
        12. Malaki
  3. Ketubim (Skriftene)
    1. Salmenes bok
    2. Salomos ordspråk
    3. Job
    4. Megillot (Skriftrullene)
      1. Høysangen
      2. Rut
      3. Klagesangene
      4. Forkynneren
      5. Ester
    5. Daniel
    6. Esra–Nehemja:
      1. Esra
      2. Nehemja
    7. Krønikebøkene:
      1. Første Krønikebok
      2. Andre Krønikebok

Referanser

  1. ^ «Tanach», Random House Webster's Unabridged Dictionary.
  2. ^ «Scholars seek Hebrew Bible's original text – but was there one?», Jewish Telegraphic Agency.
  3. ^ «Controversy lurks as scholars try to work out Bible's original text», The Times of Israel.
  4. ^ Seeligmann, Isaac Leo; Hanhart, Robert; Spieckermann, Hermann (2004): The Septuagint Version of Isaiah and Cognate Studies, Tübingen, s. 33-34.
  5. ^ Shanks, Herschel (4. august 1992): Understanding the Dead Sea Scrolls, 1. utg., Random House, ISBN 978-0679414483, s. 336.

Portal: Litteratur

Andre Krønikebok

Andre Krønikebok (hebraisk: דברי הימים, Divrei Hayyamim, gresk: Paraleipomêna) er en bok i Det gamle testamente i den kristne Bibelen. Andre Krønikebok var opprinnelig ikke en separat bok, men en del av de historieorienterte bøkene i Det gamle testamente. Disse begynner med Krønikebøkene (Første og Andre Krønikebok), deretter fulgt av Kongebøkene, og gikk forut Esras bok og Nehemjas bok. I bibelviteskapelig terminologi kalles de samlet for Det deutronomistiske historieverk.I Den hebraiske Bibelen, som gikk forut den kristne Bibelen, er Første og Andre Krønikebok en enkel bok kalt דִּבְרֵי־הַיָּמִים, Diḇrê Hayyāmîm, «Saker [for] dagene». Den er den siste boken i Ketuvim, og den tredje og siste delen i Tanákh (den jødiske Bibelen).

I Septuaginta, den eldste greske oversettelsen av Den hebraiske Bibelen, er Krønikebøkene delt i to bøker som kalles I og II Paralipoménōn (gresk: Παραλειπομένων, «Tingene etterlatt på en side»). Den norske tittelen, Andre Krønikebok, er avledet fra det latinske navnet chronikon som ble gitt til teksten av den tidlige bibelforskeren Hieronymus på 400-tallet.

Første Krønikebok presenterer den bibelske fortellingen fra det aller første menneske Adam og gjennom historien fram til utropelsen av kong Kyros den store, ca. 540 f.Kr. Andre Krønikebok kan igjen inndeles i to overordnede deler:

Salomos historie (1-9).

Juda rikets historie (10-36).

Boas

Boas (hebraisk: בֹּעַז – Bṓʿaz, «styrke»; gresk: Βόες – Bóes) er i Det gamle testamentet en rik mann som giftet seg med Rut. De to ble foreldre til Obed og gjennom ham ble de kong Davids oldeforeldre.

Boas er også den nordlige av to tvillingsøyler som sto ved den østlige porten eller inngangen til Salomos tempel, det første tempelet i Jerusalem. Det sydlige het Jakin. Kapitélet på toppen av søylene hadde form av liljer og representerte harmoni og balanse.

Andre Krønikebok i Bibelen forteller om Salomos tempel og de to store søyler foran tempelet:

Så reiste han søylene foran templet, den ene på høyre side og den andre på venstre side; den til høyre kalte han Jakin og den til venstre Boas.

Codex Aleppo

Codex Aleppo (latin: (Codex Aleppensis, hebraisk כֶּתֶר אֲרָם צוֹבָא, «Keter Aram Tsova») er et manuskript av den hebraiske bibel, angivelig et verk av en av de innflytelsesrike masoreter, Aaron ben Asher, fra 900-tallet e.Kr. Det var i lang tid det eneste komplette manuskript av hele Det gamle testamente, men ca. en tredjedel har manglet siden 1947, også det meste av Pentateuken.

Teksten er av ytterst god kvalitet med en meget akkurat gjengivelse etter masoretiske prinsipper og med meget få avskrivningsfeil. Codex Aleppo er den høyeste autoritative kilde i utarbeidelsen av den originale hebraiske tekst til Bibelen.

Codex Leningradensis

Codex Leningradensis, eller leningradkodeksen som vi kan kalle den på norsk, er et av de eldste manuskriptene som finnes over hele Det gamle testamente. Manuskriptet er datert til år 1008 og er trolig skrevet i Kairo. Manuskriptet er skrevet på hebraisk, gjort i såkalt Tiberias masoretisk tekst som brukes i Tanákh.

Trolig er Codex Aleppo opphavet til leningradkodeksen og således eldre (kanskje fra 920-tallet) enn denne, men deler av aleppokodeksen har vært savnet siden 1947. Det gjør leningradkodeksen til det eldste eksisterende manuskript som inneholder hele Det gamle testamente. Som sådan er det viktig i all kristen og jødisk religionsforskning.

Originalen befinner seg i Saltykov-Shchedrin (Nasjonalbiblioteket i Russland) i St. Petersburg, der det har blitt oppbevart siden midten av 1800-tallet. Man tror at det opprinnelig ble skrevet i Kairo.

Den hebraiske bibelen

Denne artikkelen omhandler begrepet «Den hebraiske bibelen». For jødiske skrifter, se Tanakh. For andre kristne kanoner, se Det gamle testamentet.

Den hebraiske bibelen er en fellesbetegnelse på de bøkene i Bibelen som opprinnelig ble skrevet på hebraisk, og på ukontroversielle kanoner. Uttrykket samsvarer i stor grad den jødiske boken Tanakh og det protestantiske gamle testamentet. Det inkluderer ikke De deuterokanoniske bøker i Det gamle testamentet som brukes av Den romersk-katolske kirken. Begrepet inkluderer ikke navn eller nummerert rekkefølge på bøkene, i motsetning til både Tanakh og Det gamle testamentet.

Begrepet Den hebraiske bibelen er et forsøk på å spesifisere innholdet, samtidig som det forsøker å unngå hentydninger til særskilte tolkningstradisjoner eller teologiske retninger. Det er benyttet i akademiske utgivelser og flerreligiøse diskusjoner i en relativ nøytral sammenheng for å få dialog mellom alle aktuelle religiøse tradisjoner. Begrepet er lite brukt i av de som bruker tekstene innen hver trostradisjon.

Den masoretiske bibelteksten

Den masoretiske bibelteksten (MT, ; fra hebraisk masora, «tradisjon»), er den jødiske standardversjonen av Det gamle testamentes hebraiske originaltekst. Den har navn etter masoretene, «de skriftlærde», som i tidlig middelalder gjorde arbeidet. Denne teksten defineres ikke bare bøkene i den jødiske kanon, men også den presise, bokstavtro teksten i jødedommens bibeltekster, foruten også deres vokalisering og aksentuering kjent som Masora. Opprinnelig ble de tidligste bibeltekstene skrevet utelukkende med konsonantbokstaver, og den masoretiske teksten fikk derfor vokaltegn i ettertid.

Joels bok

Joel (hebraisk: יוֹאֵל – Yôʾēl; gresk: Ἰωήλ – Iōḗl) er en del av den jødiske Tanákh, og også av Det gamle testamentet i den kristne Bibelen. Joels bok er en del av en gruppe med tolv profetiske bøker, kjent som de tolv mindre profeter, en betegnelse som indikerer tekstenes korte lengde sammenlignet med de lengre profetiske tekstene. Boken begynner med et kort utsagn som tilskrev boken til «Joel, sønn av Petuel», som var en profet i det sørlige kongedømmet Judea.

Jødedom

Jødedommen er den eldste av de tre store monoteistiske verdensreligionene, jødenes religiøse kultur og moderreligion for kristendommen. Trosprinsippene og historien til jødedommen danner hoveddelen av grunnstammen til de abrahamittiske religionene, innbefattet kristendommen og islam (med avledede religion bahai). Den hebraiske Bibelen, Tanákh, er delt inn i tre skrifter, Toraen (Loven), Neviim (profetene) og Ketuviim (skriftene). Tanákhen er også en hellig skrift for de kristne og kalles av dem Det gamle testamentet.

De siste ca. 2500 årene har jødedommen ikke vært monolittisk i praksis, og har ikke rettet seg fullt ut etter noen enkelt sentralisert og allment godkjent autoritet eller bindende dogme. Til tross for dette har jødedommen i alle sine variasjoner holdt seg relativt tro mot en rekke religiøse prinsipper. Det mest sentrale av disse er troen på én enkelt, allvitende Gud som skapte universet og fortsatte å spille en rolle i det. Etter jødisk tro inngikk Gud som skapte verden en pakt med det jødiske folket og åpenbarte sine lover og bud slik som de står i Toraen. Jødisk religiøs og kulturell praksis har utgangspunkt i studiet og utøvingen av disse lovene og budene slik de blir tolket av de ulike antikke og moderne autoritetene.

Jødedommen lar seg ikke enkelt definere inn i konvensjonelle vestlige kategorier som religion, etnisitet eller kultur – delvis på grunn av sin godt over 3000 år gamle, sammenhengende historie. På denne tiden har jødene opplevd slaveri, anarkistisk selvstyre, teokratisk selvstyre, erobring, okkupasjon og eksil. Det jødiske folket har vært i kontakt med, og påvirket av, gammelegyptisk, babylonsk, persisk, hellenistisk og romersk kultur, såvel som renessansen, opplysningstiden og 1800-tallets nasjonalromantikk og nasjonalisme. Ut ifra denne bakgrunnen har Danie Boyarn hevet at «Jewishness disrupts the very categories of identity, because it is not national, not genealogical, not religious, but all of these, in dialectical tension.» («Jødiskhet strider mot selve grunnkategorien ‘identitet’, fordi den ikke er nasjonal, ikke genealogisk, ikke religiøs, men alle disse i dialektisk spenning.»)

I det 1. århundre fantes en rekke grupperinger i Israel, fariseere, saddukeere, zelotter, essenere og kristne. Etter ødeleggelsen av templet i år 70 e.Kr., forsvant de fleste av disse grupperingene, bortsett fra to. De kristne brøt etter hvert med jødedommen og kom til å se på seg selv som en egen religion. Fariseerne overlevde i form av rabbanittisk jødedom, det som idag simpelthen kalles jødedom.

Jødedommen omfatter i dag flere retninger, blant de viktigste er ortodoks jødedom, konservativ jødedom, rekonstruksjonistisk jødedom, reformjødedom, humanistisk jødedom, karaittisk jødedom og Beta Israel (falasha-jødedom). Samaritansk religion regnes ofte også som en del av jødedommen, dog regner samaritanene selv seg som tilhengere av en uavhengig religion, noe som også støttes av mange ikke-samaritaner. Samaritanenes lære er basert på religionen til restbefolkningen i det nordlige Israel i tiden etter tistammerikets fall, og anerkjenner bare Mosebøkene som hellige skrifter.

Enkelte mener også at begrepet jødedom foruten den jødiske religionen omfatter jødenes kultur. Jødedommen sees som en dualisme som inneholder både nasjonale og religiøse elementer. Folk i vesten antar ofte at jødedom, slik som kristendom, kun er en tro og derfor mangler nasjonal bevissthet. Men helt fra starten (genesis) av har jødedommen omfattet både nasjon og religion. Når man konverterer til jødedommen konverterer man ikke bare til en tro, men man blir også «naturlige innbyggere» i den jødiske nasjonen, dette går tydelig fram av den kanskje mest kjente konverteringen – når Rut i Bibelen forteller Naomi: «Ditt folk er mitt folk».

I andre religioner er det vanlig med periodiske pilegrimsreiser til hellige steder hvor den troende kan oppnå en høyere form for kommunikasjon med (en) Gud. Men når både religiøse og ikke-religiøse jøder i hundrevis av forskjellige land ber om «Neste år i Jerusalem», så mener de noe helt annet: ikke bare et individs lengsel etter å returnere til et hellig sted for å be, men et helt folks ønske om å returnere for på ny å gjenoppbygge deres nasjonale hjem, hvor Jerusalem var hjertet.

Det jødiske bønneritualet er kodifisert i en siddúr (bønnebok). Man ber i utgangspunktet tre ganger daglig — enten privat eller i synagogen.

Det anslås å være ca. 12,9 millioner tilhengere av jødedommen på verdensbasis [1].

Ketuvim

Ketuvím eller Ketubím (hebraisk כתובים), eller Skriftene, er den tredje hoveddelen av Tanákh, eller den jødiske Bibelen. Den består av Ruts bok, Krønikebøkene, Esras bok, Nehemjas bok, Esters bok, Daniels bok, Jobs bok, Salomos ordspråk, Forkynneren, Høysangen, Salmenes bok og Klagesangene.

Krønikebøkene

Krønikebøkene (hebraisk: דברי הימים‬ – Diḇrê hayyāmîm, «Dagenes anliggender (hendelser)») er samlebetegnelsen for to bøker i Det gamle testamente: Første og Andre Krønikebok. Den var opprinnelig én bok i Den hebraiske Bibelen. I Bibelen følger Krønikebøkene etter Kongebøkene (oppdelt i Første og Andre kongebok) og etter kommer Esras bok og Nehemjas bok, og således konkluderer de historieorienterte bøker i Det gamle testamente. Sammen med Esra og Nehemja utgjør Krønikebøkene det som blir kalt for det kronistiske historieverket.

I jødiske Tanákh (Den hebraiske Bibelen) er Krønikebøkene den siste boken i Ketuvim («Skriftene») som i seg selv er den siste tredjedelen av Tanákh. På midten av 200-tallet f.Kr. oversatte de jødiske skriftlærde i Alexandria Tanákh til gresk, Septuaginta, ble Krønikebøkene delt i to deler, kalt for I og II Paralipoménōn, gresk: Παραλειπομένων, «ting etterlatt på den ene siden» . Det norske navnet, Krønikebøkene, kommer fra Hieronymus på 400-tallet e.Kr. i hans latinske oversettelse som kalt dem chronikon ettersom en krønike er en historisk framstilling som skildrer begivenheter i den rekkefølge de har funnet sted. Den greske tittelen i Septuaginta henviser til det som ble forbigått og utlatt fra Samuelsbøkene og Kongebøkene, men Krønikebøkene er på ingen måte bare et supplement til disse bøkene.

Krønikene begynner en genealogi (slektsregistrer) fra det aller første menneske, Adam, og fortsetter til en bibelsk fortelling av oldtidens Israels og Judeas historie (det sørlige og nordlige rike), og fram til kunngjøringen Kyros den store (ca. 540 f.Kr.).

Mosebøkene

Mosebøkene er den eldste delen av Bibelen. De er de første av de tre delene av den jødiske Tanákh og utgjør de fem første bøkene i Det gamle testamente. De kalles også Pentateuken, som betyr «den femfoldige boken», og på hebraisk Torá (תּוֹרָה, «Loven» eller «Læren»). Mosebøkene utgjør, ved siden av Misjná, grunnlaget for jødisk religiøs lov.

Nebiim

Nebiím (hebraisk: נביאים, Nevi'im), eller Profetene, utgjør den andre av tre hoveddeler av Tanákh, eller den hebraiske Bibelen. Denne delen er igjen delt inn i to deler; Nebiim risjonim (de tidligere profetene – Josva, Dommernes bok, Samuelsbøkene og Kongebøkene) og Nebiim aharonim (de senere profetene – Jesaja, Jeremia og Esekiel og de tolv mindre profetene).

I den jødiske liturgi leses utdrag av tekstene offentlig i synagogen etter torahlesningene hver sabbat og på jødiske festdager.

Parasjá

En parasjá (hebraisk פָּרָשָׁה [pārāšā] eller פְּרָשָׁה [pərāšā], ‘inndeling’), flertall parasjijót, er mest brukt som navn på de 54 ukeavsnittene av Toráen som blir lest i synagoger på sjabbát og i mindre grad på mandag og torsdag i løpet av året.

I det første århundre hadde man i Palestina alminneligvis en inndeling i 154 parasjer, beregnet på at hele Loven skulle leses i løpet av tre år; i Babylon regnet man derimot kun med 54 parasjer, svarende til en ettårig syklus, og denne ordning slo etter hvert ijgennom og ble enerådende fra 1300-tallet.

Se ogsåHaftara

Rabbanittisk jødedom

Rabbanittisk jødedom er den hovedretningen av jødedommen som regner Misjná og Talmúd som religiøst autoritative skrifter ved siden av Tanákh. Rabbanittene blir regnet som arvtagere etter fariseerne.

I motsetning til rabbanittisk jødedom står karaittisk jødedom — en retning som mener at Tanákh (som de gjerne kaller Mikrá) alene er religiøst bindende, og at Misjná og Talmúd ikke har noen kanonisk autoritet. Karaittene selv regner seg som arvtagere etter sadukkeerne.

Rabbanittisk jødedom er videreført hovedsakelig gjennom mizrahisk, sefardisk, italiensk, jemenittisk og askenasisk jødedom.

Grupper som ikke kjente til den talmudiske litteraturen, og som dermed faller utenfor skismaet mellom rabbanismen og karaismen inkluderer Beta Israel fra Etiopia og bené Israel fra India. Disse gruppene er i nyere tid i økende grad blitt integrert i rabbanittisk jødedom.

Tafsir (Saadia)

Tafsir (arabisk: تفسير, Kommentar) er tittelen på den bibeloversettelse til arabisk som ble foretatt av Saadia Gaon (882–942). Dette er den første fullstendige av samtlige bøker i den jødiske Tanakh (svarer nesten nøyaktig til Det gamle testamente). Denne oversettelse ble så utbredt blant jøder, samaritaner og kristne. Forfatteren Saadia Gaon benyttet verket i sine diskusjoner med Karäer.

Saadia Gaons Tafsir er skrevet på klassisk arabisk. Deler herfra ble overtatt av Abraham ibn Esra (1092–1167) for en jødisk lesekrets, fortsatt på arabisk men med hebraiske bokstaver.

Talmud

Talmud (hebraisk תַּלְמוּד) er den store samlingen av sitater og uttalelser av jødiske skriftlærde som i tillegg til Tanákh har betydning for jødedommen i dag. Talmud ble skrevet ferdig på 500-tallet i Israel.

Talmud er et omfattende litterært verk som består av en rekke skriftlige samlinger av jødenes gamle muntlige læretradisjoner. Det hebraiske ordet talmud betyr «studium», og Talmuds formål er studiet av Toraen (både den muntlige og den skriftlige).

Tora

Tora (hebraisk תורה) er det hebraiske navnet for de fem Mosebøkene, og jødenes hellige skrifter. Mosebøkene har fått navn etter sine innledende ord: Bereshit (I begynnelsen), Shemot (navnene), Vayiqra (Og Herren kalte), Bamidbar (i ørkenen) og Devarim (ordene).

Kjernen i Toraen handler om forholdet mellom Gud og Israel, og historien som fører helt tilbake til Abraham, Isak og Jakob. Toraen leses som en kronologisk forklaring fra israelittenes tidlige historie og hvordan Gud har kommet inn i historien for å enten straffe eller hjelpe det jødiske folk.Tora blir ofte oversatt med «lov», men betyr egentlig «instruksjon» eller «veiledning». Toraen utgjør den første av tre hoveddeler av Tanákh, eller den hebraiske Bibelen. (Det gamle testamentet og 613 bud som er grunnleggende for jødisk liv. Den blir også kalt Pentateuk.). En noe ulik versjon av toraen utgjør samaritanenes hellige skrift.

Ordet «tora» kan også bli brukt om alle læresetninger og lover innen jødedommen. Det kan da også omfatte hele Den hellige skrift, samt Talmúd, Misjná og Midrasj og deres fortolkninger og alle andre rabbinske autoriteter og minhagím (jødiske religiøst bindende tradisjoner).Mosebøkene er grunnlaget for all videre utvikling og forståelse av den jødiske religiøse loven, Halakha, og refereres til som Den skriftlige læren, i motsetning til Mishna, den muntlige læren. Mishna omfatter Toraen og inkluderer fortolkninger og forklaringer til Mosebøkenes lover, skrifter og leveregler.Ettersom toraen blir regnet som de helligste skriftene er det bestemte regler hvordan disse tekstene skal behandles. Blant annet kan bare spesialutdannede skriftlærde kopiere toraen.

Torarullen som brukes under gudstjenesten er skrevet på pergament-ruller. De er alltid skrevet for hånd, men spesiell hebraisk kalligrafi. Noen mener at Torarullen og skriften i den er hellig, og derfor skal man ikke ta på skriften med fingrene våre. Derfor finnes det en stav/peker som man kan følge teksten med som kalles Yad (hånd på hebraisk).

Torarullene oppbevares i et skap foran i synagogen og er ofte pakket inn i et fløyelsdekke og har en sølvkrone og brystplate på av sølv. Torah ruller kan være i alle farger og størrelser. Å lese fra en torah er veldig krevende og det trenges mye øvning, da språket er gammelt og uten vokaler eller beskrivelser for pålagt melodi.

Torarull

En torarull (hebr. סֵפֶר תּוֹרָה sēfer Tōrā) er en bokrull med to spindler som inneholder Toraen. Selve dokumentet er håndskrevet på hebraisk på en keláf (pergament) av et rent dyr og rullet opp på de to spindlene, som hver blir kalt es hajím (livets tre).

Torarullen er innpakket når den ikke er i bruk. Samaritaner, romaniotere, mizrahiske jøder og noen sefardiske jøder bruker en «tik» — en sylinder av tre eller metall. Askenasiske jøder og de fleste europeiske og nordafrikanske sefardiske jøder bruker en kappe i stedet. Denne kappa går under navnene toramantel (ask.), vestido (sef.) eller meíl (hovedsakelig ital.). Italienske jøder bruker gjerne både tik og kappe.

Når torarullen ikke er i bruk, blir den lagret i hekhálen (arka).

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.