Taanak

Taanak (i dag Ta'annek, eller Tell Tianik) var en befestet bystat som sto på en høyde i Kanaan i nordlige Israel i sørenden av Jisreeldalen på sørvestlige side. Den fikk sin betydning ved å ligge strategisk langs handelsvegen mellom Syria og Egypt, og ved krysningen på vegene fra Akko i nord, Jerusalem i sør og kysten ved Middelhavet i vest. Langs den samme handelsvegen lå Megiddo rundt 8 km sørøst for Taanak.[1]

C+B-Egypt-Fig15-KarnakPlaceListCartouches
Stedsnavent Taanak listet som nummer 14 i en egyptisk kartusj i Karnak for farao Sjesjonk I (Bibelens Sjisjak).

I Bibelen

Den tidligste omtalen av Taanak finnes i en redegjørelse av erobringen av Megiddo i 1468 f.Kr. av farao Thutmosis III. Den nevnes også i Amarnabrevene. Småkongen i Taanak opptrer på en liste av 31 konger som ble beseiret av den israelittiske lederen Josva, i henhold til Josvas bok,[2] men andre bibelske omtaler hevder at Taanak ikke ble erobret av israelittene.[3] I den tiden da Israel var mektige nok til å kreve tributt (skatt) fra de kanaanittiske byene, var Taanak fortsatt ikke erobret.[4] Det synes å ha vært først ved slagene til Debora, den kvinnelige israelittiske lederen, at Taanak ble erobret, hvilket skal ha skjedd «i Taanak ved Megiddos vann».[5] Den ble utsett til en levittby.[6] I kongetiden til Salomo var Taanak i samme distrikt som de befestede Megiddo og Beit She'an. Byen ble ødelagt av farao Sjisjak (hebraisk: שׁישׁק) og er omtalt i en relieff i hans tempel i Karnak ved Teben (se illustrasjon).

Arkeologi

I ruinhaugen etter byen, som er mellom 40 til 49 meter høy og dekker 16 acre, ble det gjort utgravninger fra 1892 av østerrikske arkeologer, men resultatene var relativt begrenset. Det har blitt funnet levninger fra tidlig bronsealder og fram til den arabiske perioden. Forsvarsmuren var av ubrent murstein på et steinfundament. Hærførerens arkiv ble gjenfunnet hvor det var brev med trusler fra den egyptiske kommandanten i Megiddo.

Borgen synes å ha blitt ødelagt to ganger og deretter gjenoppbygd. Den eldste var kanaanittisk (omkring 1300 f. Kr.), den andre oldtidsisraelittisk (omkring 950 f. Kr.), den yngste senisraelittisk (omkring 500 f. Kr.).[7] Det er ikke funnet noe bevis på brudd mellom den kanaanittiske sivilisasjon og den senere israelittiske. Utgravningene viser en gradvis israelittisk assimilering.[8] Det er også funnet 12 leirtavler med akkadiske kileskriftinskripsjoner her. Det stammer antagelig fra assyrisk invasjon og okkupasjon.

De synlige levningene i dag er fra et arabisk herskapshus tilhørende abbasidene på 1000-tallet.[9]

Referanser

  1. ^ Taanach, Tanach, Bible Dictionary and Concordance, Answers.com
  2. ^ Nettbibelen: Josvas bok 12:21
  3. ^ Nettbibelen: Josvas bok 17:11-12; Dommernes bok 1:27
  4. ^ Nettbibelen: Josvas bok 17:13; Dommernes bok 1:28
  5. ^ Nettbibelen: Dommernes bok 5:19
  6. ^ Nettbibelen: Josvas bok 21:25
  7. ^ Artikkel «Taanach» i: Nordisk familjebok, 1919.
  8. ^ Driver (1908): Schweich Lectures, s. 84; sitert fra Taanach, International Standard Bible Encyclopedia
  9. ^ Winter, Dave (2000): Footprint Israel Handbook: The Travel Guide, Passport Books, 2. utg., s. 644

Eksterne lenker

  • «Taanach», bibelsk omtaler, og ytterligere verktøy, Biblos (engelsk)

Koordinater: 32°31′17″N 35°13′09″Ø

Asjera

Asjera (ugarittisk ʼAṯirat; hebraisk אֲשֵׁרָה‎) var i semittisk mytologi en modergudinne som opptrer i en rekke oldtidstekster, inkludert akkadiske skrifter under navnet Asjratum eller Asjratu og i hettittiske som Asjerdu(s) eller Asjertu(s) eller Aserdu(s) eller Asertu(s). Asjera er generelt blitt betraktet som identisk med den ugarittisk gudinnen Atirat (mer nøyaktig transkribert som ʼAṯirat).

I Bibelens Jeremias bok, skrevet ca. 628 f.Kr., refererer muligens til Asjera når den benytter tittelen «Himmeldronningen» i kapitlene 7 og 44.De fleste tidlige kulturene i Midtøsten dyrket «himmeldronningen» eller egentlig modergudinnen. I Syria ble hun identifisert som Asjera, høyguden Els partner, eller som Anat, Els datter. Himmeldronningen er kjent fra flere kulturer og omtales med flere navn; Asjera, Astarte og Anat. I Judea var Asjera det mest brukte navnet. I de tidligste bøkene av den hebraiske Bibelen, Tanákh, refereres det skiftevis til El og Jahve. Etter hvert ble gudsnavnet Jahve enerådende. Da ble Asjera i stedet oppfattet som Jahves partner. Et søk i Bibelen.no gir 39 treff på «Asjera». Fortellingene i Bibelen om henne gir et bilde av den striden som sto mellom de som ønsket å dyrke Jahve alene og dem som dyrket flere guder. Gjennom århundrene deltok israelittene i ritualene og det mytiske livet i Midtøsten, de dyrket Asjera, Baal og Istar side om side med Jahve. Gudene hadde klare menneskelige trekk. Religiøse reformatorer som Hosea, Jeremia og Esekiel kom til å oppfatte Jahve som en fjern og utilnærmelig gud og sto for en radikal revisjon av de gamle antropomorfe mytene rundt ham. Samtidig angrep de dyrkelsen av andre guder.

En-Dor

En-Dor eller Endor var en by eller landsby i Kanaan som er nevnt i Josvas bok som en av de uavhengige byene som israelittene ikke greide å erobre. Den var lokalisert mellom fjellet Moré og fjellet Tabor i Jesreeldalen. Byen er nevnt i Det gamle testamente hvor Saul før sitt siste slag mot filisterne oppsøkte heksen eller spåkonen i En-Dor for å få råd fra de dødes ånder.Den opprinnelige mening for navnet En-Dor er ukjent, og den hebraiske stavingen varierer. Navnet er nevnt eller hentydet til i Bibelen tre ganger, i Josvas bok, Første Samuelsbok og Salmenes bok Det kan være knyttet til ordene ein i betydning «kilde» og dor i betydningen «bosetning», eller kanskje med dorere, en gresk stamme.

Oldtidens Israels og Judeas historie

Historien til oldtidens Israel og Judea er historien til kongedømmene Det forente kongedømme Israel, Kongedømmet Israel (Samaria) og Kongedømmet Judea i Midtøsten, fra deres framvekst og til Judea ble erobret av babylonerne. Bruken av navnet Judea ebbet ut i tidlig romersk tid, og henviser nå til et landområde. Navnet Israel har derimot blitt ført videre i den moderne staten Israel. Den fremste skriftlige kilden til Israel og Judeas historie er Bibelen, og oldtidshistorien henger derfor sammen i spørsmålene rundt tekstkritisk bibelforskning og bibelkritikk, men er blitt i moderne tid utvidet og til dels korrigert med arkeologi. For en gjennomgang av etterkommerne av oldtidens Israel og Judea, se Jødisk historie. For historien til den moderne staten Israel, se Israels historie.

Sjesjonk I

Sjesjonk I (egyptisk: ššnq; fulle navn Hedjkheperre Setepenre Sjesjonk, også stavet Shoshenq, Sheshonq, Sheshonk, Shoshenk og andre varianter) var en egyptisk farao som styrte ca. 943–922 f.Kr. og grunnlegger av det 22. dynasti. Han var sønn av Nimlot A, en storhøvding Ma (Mesjwesj), og Sjesjonk var således en berberkonge av libysk opprinnelse. Hans mor var Tentsjepej A, en datter av en storhøvdingen av Ma.

Sjesjonk I er nevnt som Sjisjak, og er den første farao som nevnes ved navn i Bibelen, i Første Kongebok og Andre Krønikebok. i den hebraiske Bibelen for hans hærtokt gjennom oldtidens Israel og Judea.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.