Synagoge

Synagoge (fra gresk συναγωγή) er den generelle termen for jødiske bønne- og forsamlingshus. Hovedrommet i en synagoge inneholder normalt en ark (aron hakkódesj eller hekhál) der torárullene blir oppbevart; en opphøyd leseplattform (bima eller tebá) for Torálesning og leding av bønn, og et evig lys (ner tamid) til minne om den sjuarmede lysestaken i Tempelet i Jerusalem. I ortodokse synagoger er det oftest et fysisk skille, mehissá, mellom manns- og kvinnedelene av synagogerommet.

Andre navn for synagoge inkluderer hebraisk בית כנסת (bet keneset), jiddisch shul, spansk/portugisisk esnoga og hovedsakelig reformjødisk tempel.

Oslo synagogue bergstien
Det mosaiske trossamfunns synagoge i Bergstien i Oslo; oppført 1918; arkitekt Herman Herzog; innvidd 21. mai 1920. Tekst over inngangen: «Dette skal være et bønnens hus for alle folkeslag.»
Berlin Neue Synagoge 2005
Neue Synagoge i Berlin

Bakgrunn

Skjønt synagoger fantes i lengre tid forut før det annet tempel i Jerusalem ble ødelagt i 70 e.Kr., var den egentlige gudstjeneste under den tid da Tempelet fortsatt stod, sentrert rundt korbanot (frembærelse av offer) frembøret av kohanim (prester) i det hellige Tempel. Yom Kippur-gudstjenesten, som varte dagen lang, var den dag da hele forsamlingen overvar at kohen gadol (ypperstepresten) frembar det daglige offer, og bad for ham.

Under det babylonske fangenskap (586–537 f:kr.) formaliserte og standadiserte den store forsamlings menn de jødiske bønner. Forut for dette bad folk etter hvordan de selv fanft for godt, hver og en på sitt eget vis, og det forelå ingen standardiserte bønneresitativer. Rabbi Yohanan ben Zakkai, en av lederne fot slutten av det annet tempels era, promulgerte tanken om å utvikle egne bønnehus hvor enn jøder måtte befinne seg. Dette bidro til det jødiske folks kontinuitet og styrket deres identitet på en transportvennlig måte - gudstjeneste kunne fortsette selv etter at tempelet var ødelagt.

Synagoger forstått som egne bygninger bygd spesielt for gudstjenesteformål, eller room satt til side spesielt og eksklusivt for fellesbønn, hadde imidlertid eksistert lenge før ødeleggelsen av det annet tempel.[1] De eldste arkeologiske sikre indikasjoner er fra Egypt, der det er funnet dekikasjonstekster fra 400-tallet f.Kr..[2] En synagoge fra mellom 75 og 50 f.Kr. er blitt avdekket i et vinterpalass fra hasmoneertiden nær Jeriko.[3][4] Mer enn et dusin AnnetTempek-era-synagoger er blitt identifisert av arkeologer.

Grunnplan

Planskisse
Forenklet plan for typisk vestlig, sefardisk synagoge

Det sentrale rommet i en synagoge er selve gudstjenesterommet. Planløsningen i dette rommet har en del fellestrekk, men det er også forskjeller mellom de ulike tradisjoner. Det finnes tre hovedtyper: Den bipolare, den sentralorienterte og den unipolare.

Bipolar plan

Hekhál =) (arken, toráskapet) er plassert midt på østveggen, eller annen vegg dersom Jerusalem ikke ligger i retning øst fra synagogen. Tebaén ligger på eller nær vestveggen, det vil si motsatt vegg fra hekhálen. Benkeradene er plassert på langs av rommet, og vender mot rommets midtakse.

I slike synagoger blir hele gudstjenesten normalt ledet fra tebáen, bortsett fra noen få deler som blir ledet ved den åpne hekhálen.

I synagoger med mehissá er kvinnesetene oftest plassert på et galleri langs sideveggene og ofte også ved bakveggen.

Løsningen er typisk for romaniotisk, italiensk, provençalsk og sefardisk jødedom. Det er også dokumentert enkelte eksempler i Litauen.

Sentralorientert plan

Planen ligner på den bipolare løsningen. Hovedforskjellen er at tebáen eller bimaen ligger nærmere midten av rommet.

Benkeradene kan være vendt mot midtaksen av rommet eller mot arken. I sefardiske og enkelte askenasiske synagoger blir det meste av gudstjenesten ledet fra tebáen (bimaen), men i de fleste ortodokse askenasiske synagogene i Øst-Europa blir mye av den ledet fra en lesepult nærmere arken.

Sentralorientert planløsning er vanlig i askenasisk-ortodoks og mizrahisk jødedøm.

Unipolar plan

I moderne, ikke-ortodoks jødedøm i Nord-Amerika er bimaen og dukhánen (plattform ved arken) slått sammen, og bimaen og arken (aron hakkódesj) ligger sammen forrest i rommet. Benkeradene vender nesten alltid mot dette området, som har mange fellestrekk med en teaterscene.

Referanser

  1. ^ Second Temple Synagogues
  2. ^ Pohick.org, Egypt
  3. ^ Archaeology.org, Israel's Oldest Synagogue
  4. ^ Jewishsf.com

Eksterne lenker

Apside

Se også Apsis (astronomi).

Apside eller apsis (fra gresk hapsis, «runding»; til norsk fra fransk abside, fra latin absida) er en halvsirkelformet (også polygonal og firkantet) utvidelse av en bygning. I romersk arkitektur kalt exedra. Som oftest har tilføyelsen også et hvelv formet som en halvkuppel. Apsis vender alltid mot øst.

I tilknytningen til kirkearkitektur er det generelt navnet gitt til stedet hvor alteret er plassert eller hvor presteskapet har seter. En apsis er tidvis også funnet i en jødisk synagoge, eksempelvis Maoz Haim-synagogen fra 200-tallet e.Kr. i nordlige Israel. Den ble brukt i den antikke romerske basilikaens kortvegg. I kirkearkitekturen er den brukt som koravslutning og plass for alteret. Apsis er adskilt fra hoveddelen av kirken med transept, et latinsk begrep, sammensetningen av trans + sept, som bokstavelig betyr «på den andre siden av skranke».

Arkitekturåret 1866

Arkitekturåret 1866 er en oversikt over blant annet fullførte bygninger av arkitektonisk betydning, priser, fødte og avdøde personer med tilknytning til arkitektur i 1866.

Den store synagoge i Łódź

Den store synagoge i Łódź (polsk Wielka Synagoga, også kalt Synagoga postępowa, «Reformsynagogen») var i sin tid den største av om lag 250 synagoger i byen. Den ble reist i årene 1881–1882, og byggingen ble finansiert av de største fabrikantene i Łódź, blant annet Izrael Poznański, Karol Scheibler og Joachim Silberstein. Tegningene ble utført av Adolf Wolff fra Stuttgart, og ble offisielt godkjent av byarkitekten Hilary Majewski.

Synagogen hadde form som treskipet pseudobasilika med transept og risalitter i fronten. Komposisjonsmåten var inspirert av franske romanske basilikaer. Innvendig hadde synagogen en rik, orientalsk utsmykning med fargerike mosaikker og polykromi. Utvendig var den prydet med åtte kupler.

Synagogen ble brukt av assimilerte jøder som den jødiske intelligentsiaen og det jødiske borgerskapet. Den ble ikke brukt av ortodokse jøder. For å komme inn i synagogen måtte man ha et spesielt inngangskort.

Under den tyske invasjonen av Polen ble synagogen brent ned av tyske nazister natt til 11. november 1939. En minnetavle minner i dag om synagogen som stod der.

Det mosaiske trossamfunn

Det mosaiske trossamfunn (også skrevet Det Mosaiske Trossamfund, DMT) er en fellesbenevnelse for det jødiske samfunn i Norge. Det er i dag to gjenværende jødiske menigheter, en i Oslo og en i Trondheim. De to menighetene er registrert som selvstendige trossamfunn.

Det Mosaiske Trossamfund er medlem av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.

Jødedom

Jødedommen er den eldste av de tre store monoteistiske verdensreligionene, jødenes religiøse kultur og moderreligion for kristendommen. Trosprinsippene og historien til jødedommen danner hoveddelen av grunnstammen til de abrahamittiske religionene, innbefattet kristendommen og islam (med avledede religion bahai). Den hebraiske Bibelen, Tanákh, er delt inn i tre skrifter, Toraen (Loven), Neviim (profetene) og Ketuviim (skriftene). Tanákhen er også en hellig skrift for de kristne og kalles av dem Det gamle testamentet.

De siste ca. 2500 årene har jødedommen ikke vært monolittisk i praksis, og har ikke rettet seg fullt ut etter noen enkelt sentralisert og allment godkjent autoritet eller bindende dogme. Til tross for dette har jødedommen i alle sine variasjoner holdt seg relativt tro mot en rekke religiøse prinsipper. Det mest sentrale av disse er troen på én enkelt, allvitende Gud som skapte universet og fortsatte å spille en rolle i det. Etter jødisk tro inngikk Gud som skapte verden en pakt med det jødiske folket og åpenbarte sine lover og bud slik som de står i Toraen. Jødisk religiøs og kulturell praksis har utgangspunkt i studiet og utøvingen av disse lovene og budene slik de blir tolket av de ulike antikke og moderne autoritetene.

Jødedommen lar seg ikke enkelt definere inn i konvensjonelle vestlige kategorier som religion, etnisitet eller kultur – delvis på grunn av sin godt over 3000 år gamle, sammenhengende historie. På denne tiden har jødene opplevd slaveri, anarkistisk selvstyre, teokratisk selvstyre, erobring, okkupasjon og eksil. Det jødiske folket har vært i kontakt med, og påvirket av, gammelegyptisk, babylonsk, persisk, hellenistisk og romersk kultur, såvel som renessansen, opplysningstiden og 1800-tallets nasjonalromantikk og nasjonalisme. Ut ifra denne bakgrunnen har Danie Boyarn hevet at «Jewishness disrupts the very categories of identity, because it is not national, not genealogical, not religious, but all of these, in dialectical tension.» («Jødiskhet strider mot selve grunnkategorien ‘identitet’, fordi den ikke er nasjonal, ikke genealogisk, ikke religiøs, men alle disse i dialektisk spenning.»)

I det 1. århundre fantes en rekke grupperinger i Israel, fariseere, saddukeere, zelotter, essenere og kristne. Etter ødeleggelsen av templet i år 70 e.Kr., forsvant de fleste av disse grupperingene, bortsett fra to. De kristne brøt etter hvert med jødedommen og kom til å se på seg selv som en egen religion. Fariseerne overlevde i form av rabbanittisk jødedom, det som idag simpelthen kalles jødedom.

Jødedommen omfatter i dag flere retninger, blant de viktigste er ortodoks jødedom, konservativ jødedom, rekonstruksjonistisk jødedom, reformjødedom, humanistisk jødedom, karaittisk jødedom og Beta Israel (falasha-jødedom). Samaritansk religion regnes ofte også som en del av jødedommen, dog regner samaritanene selv seg som tilhengere av en uavhengig religion, noe som også støttes av mange ikke-samaritaner. Samaritanenes lære er basert på religionen til restbefolkningen i det nordlige Israel i tiden etter tistammerikets fall, og anerkjenner bare Mosebøkene som hellige skrifter.

Enkelte mener også at begrepet jødedom foruten den jødiske religionen omfatter jødenes kultur. Jødedommen sees som en dualisme som inneholder både nasjonale og religiøse elementer. Folk i vesten antar ofte at jødedom, slik som kristendom, kun er en tro og derfor mangler nasjonal bevissthet. Men helt fra starten (genesis) av har jødedommen omfattet både nasjon og religion. Når man konverterer til jødedommen konverterer man ikke bare til en tro, men man blir også «naturlige innbyggere» i den jødiske nasjonen, dette går tydelig fram av den kanskje mest kjente konverteringen – når Rut i Bibelen forteller Naomi: «Ditt folk er mitt folk».

I andre religioner er det vanlig med periodiske pilegrimsreiser til hellige steder hvor den troende kan oppnå en høyere form for kommunikasjon med (en) Gud. Men når både religiøse og ikke-religiøse jøder i hundrevis av forskjellige land ber om «Neste år i Jerusalem», så mener de noe helt annet: ikke bare et individs lengsel etter å returnere til et hellig sted for å be, men et helt folks ønske om å returnere for på ny å gjenoppbygge deres nasjonale hjem, hvor Jerusalem var hjertet.

Det jødiske bønneritualet er kodifisert i en siddúr (bønnebok). Man ber i utgangspunktet tre ganger daglig — enten privat eller i synagogen.

Det anslås å være ca. 12,9 millioner tilhengere av jødedommen på verdensbasis [1].

Jøder

Jøder er medlemmer av religionen jødedom og/eller medlemmer av en folkegruppe som nedstammer fra israelittene, og som i utgangspunktet praktiserer religionen jødedom.

I sin tilsynelatende motsetning mellom en klar etnisk/kulturell definisjon på den ene siden og relativt stor geografisk spredning og lokal variasjon i språk og kultur og genetikk på den andre, er problemene med en klar definisjon av jøder som etnisk gruppe ikke ulike de tilsvarende problemene med definisjonen av sigøynere som folkegruppe.

En jøde som ikke tror og som ikke følger religiøs praksis kan omtales som en sekulær jøde. På lignende måte finnes også kristne jøder.

Jøder i Norge

Jøder i Norge har en lang historie som en av landets minste etniske og religiøse minoriteter. Jøder er en nasjonal minoritet i Norge. De første jødene innvandret til Norge fra midten av 1800 etter at jødeparagrafen ble opphevet. Den største synagogen er i Oslo og en mindre synagoge i Trondheim. Under andre verdenskrig omkom omkring 760 av landets i alt 2 100 jøder etter deportasjon til Auschwitz.

Københavns synagoge

Københavns Synagoge er en synagoge i Krystalgade nr. 12 i København.

Jødene i København fikk i 1684 tillatelse av kongen til å avholde offentlig gudstjeneste, men de fikk kun forsamles i private hjem eller i leide lokaler. Først i 1764 fikk jødene lov til å oppføre en synagoge, og den kom til å ligge i Læderstræde, men brant ned under bybrannen i 1795. Grunnen i Krystalgade (dengang Skidenstræde) ble kjøpt i 1800, og i 1804 utarbeidet Peter Meyn et prosjekt som imidlertid ikke ble oppført. Den nåværende bygningen er oppført i 1830–33 og tegnet av G.F. Hetsch i en egyptiserende stil.

Synagogen er utformet som en basilika i gule murstein med nær kvadratisk grunnplan. Menigheten hadde ønsket et tønnehvelv, men på Hetschs anbefaling ble loftet i stedet et kassetteloft. Rekker av åttekantede søyler adskiller hovedrommet fra to smalere sideskip.

Gudstjenesten er kjønnsoppdelt: Sideskipenes pulpiturer og balkongen på vestveggen utgjør kvinneavdelingen, mens mannsavdelingen finnes på gulvet i hovedrommet. På østveggen fører trapper opp til prekestolen og det bakenfor stilte hellige skap der torarullene huses. Det alterlignende bord Bimah, hvorfra kantoren synger, står på en estrade.

Ved en ombygning i 1885 (ved arkitektene Frederik L. Levy og Ove Petersen) ble tilføyd et port- og trappehus, mens det tidligere trapperom til kvinneavdelingen ble omdannet til garderober.Under okkupasjonen ble tora-rullene i 1943 gjemt i sikkerhet i den nærliggende Trinitatis kirke på foranledning av Københavns sosialbyråd Sigvard Munk.I 1939 ble synagogen og gitteret mot gaten fredet i klasse A (klassene bortfalt i 1981). I 1978 ble det tinglyst bevaringsdeklarasjon på grunnen.Den 22. juli 1985 var synagogen utsatt for et terrorangrep, da en bombe eksploderte utenfor bygningen. 27 mennesker som oppholdt seg på Det mosaiske Troessamfunds pleiehjem i Krystalgade kom til skade. Organisasjonen Jihad al Islami tok ansvaret for angrepet mot jødiske og israelske interesser.

Mole Antonelliana

Mole Antonelliana er et symbol på byen Torino i Italia. Det har fått sitt navn etter arkitekten som bygget det, Alessandro Antonelli. Byggingen tok til i 1863.

Det var opprinnelig tenkt som en synagoge. Ikke-katolikker hadde fått sin religiøse frihet. Imidlertid kom ikke Antonelli godt overens med de jødiske gruppene. Arkitekten modifiserte planene og endte opp med et 113 meter høyt tårn, 47 m høyere enn den opprinnelige kuppelen. Endringene, kostnadsøkninger og tidsoverskridelser gjorde at oppdragsgiverne stoppet byggingen i 1869.

I 1873 byttet oppdragsgiverne og byens myndigheter den uferdige bygningen med en tomt for en synagoge. Bygget ble så dedisert til Viktor Emmanuel II. Antonelli fortsatte byggingen, og tårnet strakte seg til slutt til 167 m.

Her huses nå det nasjonale filmmuseum. En spektakulær heiskonstruksjon trekker en glassheis fritt svevende langs ledekabler gjennom hovedrommet under kuppelen og til utsiktsplattformen.

Idag er Mole Antonelliana avbildet på baksiden av de italienske 2 cent-myntene, og er utgangspunktet for logoen til Vinter-OL 2006.

Neue Synagoge

Neue Synagoge (den nye synagogen) var en stor synagoge i Oranienburger Straße i bydelen Mitte i Berlin. Den ble bygget mellom 1859 og 1866 som hovedsynagoge for jødene i Berlin, og innviet i 1866 under nærvær av den prøyssiske statsministeren og senere rikskansler Otto von Bismarck. En del av bygningen er restaurert og er på grunn av sin praktfulle orientalsk-mauriske stil, med inspirasjoner fra Alhambra, et viktig arkitektonisk verk fra midten av 1800-tallet i Berlin. Bygningen brukes ikke lenger som synagoge.

Utkastet til bygningen ble utarbeidet av Eduard Knoblauch, men Friedrich August Stüler overtok utførelsen av bygningen på grunn av Knoblauchs sykdom, og utførte de indre rommene.

Oranienburger Straße

Oranienburger Straße er en av de mest kjente gater i Mitte i Berlin. Gaten som er sentrum for Berlins jødiske kvartal, er populær blant turister, og det ligger tallrike severdigheter og serveringssteder som barer og kaféer langs den. Gaten er også kjent for den nattlige prostitusjonen. Den er oppkalt etter den brandenburgiske byen Oranienburg.

Podium

For bandet, se Podium (band)

Podium er en plattform som brukes til å heve noe litt over omgivelsene. En bygning kan hvile på et stort podium. Podier kan også brukes til å heve mennesker, for eksempel en dirigent eller en taler.

Podium eller seierspall brukes også innen for sport, i betydning av de tre øverste plassene i en konkurranse.

I en synagoge kalles podiet hvor det leses fra Toraen, gjerne for en bima.

Rykestrasse synagoge

Rykestrasse synagoge (Synagoge Rykestraße) finnes i Rykestraße 53 i Prenzlauer Berg i Berlins bydel Pankow, i den såkalte Kollwitzkiez. Etter gjeninnviingen i 1953 er den med plass til 1 200 mennesker, den største synagogen i Tyskland.

Bygningen ble oppført mellom 1903 og 1904 i nyromansk stil etter tegninger av arkitekten Johann Hoeniger.

Synagogen er oppført i en typisk boliggate i Berlin, noe som trolig hindret en total ødeleggelse under Krystallnatten i 1938. Bygningen ble totalrenovert og innviet på nytt i 1953.

Sandomierz

Sandomierz er en by ved Wisła i Helligkorsvoivodskapet i Polen, grunnlagt i 1236. Til byen hører blant annet et stort slott beliggende på en høyde, katedralen St. Jakobs kirke (1226), en velholdt gamleby med borgerhus og en synagoge.

Synagogen i Calmeyers gate

Synagogen i Calmeyers gate 15B var en synagoge i Oslo fra 1921 til 1942.Synagogen ble oppført av Den israelittiske menighet, som i 1918 hadde brutt ut av Det Mosaiske Trossamfunn. Samme år kjøpte menigheten en fire-etasjers bygård i Calmeyers gate, og 17. august 1920 startet byggingen av synagogen med Erik Fjeld som arkitekt. Den ble oppført med et hovedrom med plass til 200 menn, og et galleri med plass til 100 kvinner, og innviet i 1921. Interiøret var inspirert av den store synagogen i Frankfurt am Main, og inngangspartiet var dekorert av Lars Fjeld. Odd Hølås i Oslo Aftenavis beskrev synagogen som «overordentlig vakker».På 1920-tallet var aktivitetsnivået i synagogen høyt, med åpen synagoge hver dag. Menigheten hadde egen rabbiner, kantor, lærer, skolelokale og guttekor. Menigheten hadde sin første kantor i årene 1921-1924. Inntil forbudet mot jødiske slaktemetoder ble innført i 1930, hadde menigheten også egen schächter (slakter).

På 1930-tallet ble aktivitetsnivået redusert, og i 1939 gikk menigheten inn i Det Mosaiske Trossamfunn igjen. Gjelden i forbindelse med oppføringen av synagogebyggingen kan ha vært en av årsakene, samtidig som man kan ha sett fordeler av å stå samlet i forhold til den økende antisemittismen i Europa. De neste årene ble synagogen i Calmeyers gate brukt som hovedsynagoge for begge menighetene om vinteren, fordi den var enklest å varme opp.I 1942 ble synagogen stengt av de tyske okkupasjonsmyndighetene. Etter krigen var det verken nok mennesker eller økonomi til å drifte to synagoger, og synagogen i Calmeyers gate ble i stedet leid ut til ulike formål.

Inngangen til synagogen eksisterer fortsatt i bakgården til Calmeyers gate 15, og i synagogens tidligere lokaler har Jødisk Museum holdt til siden 2008.

Tempel

For fjellet Templet på Svalbard, se Templet (Svalbard)

Ordet tempel har forskjellige betydninger innen arkitektur og religion. Ordet stammer fra det latinske templum, «sted hvor man mottar varsler».

Trondheim Metodistkirke

Trondheim Metodistkirke er en kirke fra 1925 i Trondheim. Kirken tilhører Metodistkirken og ligger i Trondheim sentrum på Lilletorget/Cicignonsplass. Menigheten har rundt 250 medlemmer.Kirken står på samme sted som den tidligere metodistkirken i byen stod. Dette var en trekirke som var møtelokale for Samemøtet i 1917, det første samiske landsmøtet som ble avholdt. I kirken blir dette markert ved at det ligger en samisk Bibel på alteret, samt at det er en plakett som omtaler møtet på kirkens yttervegg.Under andre verdenskrig var det en hemmelig synagoge på loftet i den nåværende kirken. Synagogen i byen ble tatt av okkupasjonsmakten i 1941, og i 1941–1942 ble loftet i metodistkirken brukt som synagoge. Den jødiske menighetens toraruller og andre gjenstander ble gjemt på kirkeloftet under hele krigen, og returnert til den nyåpnede synagogen i 1947. I likhet med samemøtet i 1917, er den hemmelige synagogen markert med en minneplakett på veggenKirkens altertavle viser Jesus i Getsemane, et mye brukt motiv i skandinaviske metodistkirker. Det ble malt av Oscar Marius Hokstad og Ole Teien og gitt i gave til kirken fra menighetens søndagsskole i 1929.Metodistmenigheten i Trondheim ble stiftet i 1881, og det var da 25 medlemmer i menigheten. Menigheten hadde flere ulike lokaler før det første kirkebygget kom i 1895. Det var et ombygd bolighus som stod på samme sted som den nåværende kirken. Den første kirken ble flyttet fra tomten i 1924 for å gjøre plass for dagens kirke. Den ble bygget opp igjen på Øysand, og var der i bruk i mange år før den ble revet.Den nye metodistkirken på Cicignons plass ble vigslet av biskop Edgar Blake 21. juni i 1925. Bygget hadde da kostet 186 907 kroner, noe som 90 år senere tilsvarte rundt 30 millioner kroner. Bygget var et av de første kirkebyggene i Norge i armert betong, og det siste bygget Metodistkirken reiste i Norge før andre verdenskrig.

Vestmuren

Vestmuren, også (blant ikke-jøder) kalt Klagemuren (hebraisk: הכותל המערבי), på arabisk al-Buraq Wall, er en rest av støttemuren etter det jødiske Tempelet i Jerusalem. Muren var en del av en større struktur bygget av Herodes og ødelagt av romerne i år 70. Muren er 48 meter lang og 18 meter høy. Selve templet er plassert på toppen av det eldre Salomos tempel, som igjen ble bygget på det fjellet der Abraham skulle ofre Isak.

Muren og området foran er satt av som en ortodoks jødisk synagoge. Det foregår regelmessig ulike gudstjenester der i tillegg til at enkeltmennesker ber individuelle bønner. En utbredt misforståelse – og opprinnelsen til betegnelsen «klagemuren» – er at disse bønnene er sorgfulle påminnelser om tempelets ødeleggelse. I den utstrekning at bønner refererer til dette bestemte stedet, har det sammenheng med et ønske om en messiansk tid der det blir fred og tempelet bygges igjen.

Tempelplassen overfor muren er det stedet der tempelet sto fra Salomos tid. Jøder unngår å bevege seg opp på selve plassen, delvis av sikkerhetshensyn, delvis for å unngå å provosere muslimer som holder til der, og delvis fordi enkelte rabbinere forbyr ferdsel av frykt for at man skulle skjende stedet der Det Hellige og Det Aller Helligste sto.

Yad Vashem

Yad Vashem (hebraisk יד ושם også stavet Yad VaShem) er Israels offisielle minnesmerke for de jøder som ble drept under holocaust. Det ble etablert i 1953 gjennom «Minnesmerkeloven» vedtatt av Knesset. Navnet stammer fra et bibelsk vers: «Dem vil jeg i mitt hus og innenfor mine murer, gi «et minne og et navn» (Yad Vashem) som er bedre enn sønner og døtre. Et evig navn vil jeg gi dem, som ikke skal slettes ut.» (Jesaja, 56. kapittel, 5. vers.)

Yad Vashem ligger ved foten av Herzl-fjellet i Jerusalem. Det er et stort kompleks som innehoder et historisk museum, minneutstillinger, kunstgallerier, arkiver, utendørs minnesteder som De tilintetgjorte Samfunns Dal, en synagoge og et utdannelsessenter. Ikke-jøder som reddet jøder under holocaust, ofte med stor fare for sitt eget liv, er hedret ved Yad Vashem som «Rettferdig blant nasjonene».

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.