Sverd

Sverd er betegnelse på et blankvåpen til å hogge, kutte eller stikke med. Den nøyaktige definisjonen av begrepet varierer med de historiske epokene eller de aktuelle geografiske regionene. Et sverd i den smaleste betydning består av et rett blad (klinge) av metall, normalt med med to skjærekanter, det vil si egg på begge sider av bladet, og skaft til å holde i. Sverdet er ellers utstyrt med en parerstang tvers over sverdfestet for å beskytte hendene. Hvert endestykke av parerstangen kalles også tidvis hjalt. Tilsvarende våpen med kun en skjærekant, slagsverd, kalles også for sverd.

Edmund blair leighton accolade
Akkolade eller ridderslaget, sverd benyttet seremonielt

Ordet «sverd» kommer fra norrøne sverð, tilsvarende angelsaksiske sweord og gammelhøytyske swert,, som igjen går tilbake til urindoeuropeiske rotordet *swer-, «å såre, å kutte». Ikkeeuropeiske våpen som kalles for «sverd» inkluderer våpen med en egg som det saif i Midtøsten, det kinesiske dao og det beslektede katana fra Japan. Det kinesiske jian er et eksempel på et ikkeeuropeiske sverd med to egger, og som de europeiske modellene har det utviklet seg fra toeggede jernaldersverd.

Historisk ble sverdet utviklet i bronsealderen hvor det utviklet seg fra kniver og dolker, korte skjæreredskaper og stikkvåpen som ble framstilt i steinalderen av flint. De første sverdene ble laget i kobber i tiden rundt 1600 f.Kr., siden kom det kraftigere sverd i bronse og jern. Det tok imidlertid lang tid å utvikle gode sverd basert på avansert bronse- og endelig jernteknologi, som kom omkring 1200 f.Kr. Rundt 900 f.Kr. hadde jernsverdet i kvalitet og mengde tatt over for bronsesverdet. De tidlige jernaldersverdene var ganske korte og uten korsgomet parerstang. Rund kolbe ble utviklet senromersk hær og ble forløperen til middelalderens sverd i Europa, først utviklet i folkevandringstiden, og først i høymiddelalderen utviklet det seg til de klassiske utrustede sverdene med trådkors.

Å bruke et sverd er kjent som fektekunst. I tidlig moderne tid utviklet sverdet seg til en kårde og tilsist til et smalt hoffsverd og overlevde fram til 1700-tallet hovedsakelig som et våpen for duellering. Ved 1800-tallet var sverdet i Europa redusert til enten seremonielt våpen, som en del av militær bevæpning eller som sportsutstyr for moderne fekting.

Sverdet hevdes å være symbolet på militær ære og anspore den som bærer det til å vise rettferdighet og etterstrebe dyd og ære. Det er symbolet på frihet og styrke. I middelalderen var sverdet ofte benyttet som et symbol på ordet for Gud. De mange navn som er gitt til personlige sverd i mytologien, litteraturen og historien er vitnemål som reflekterer sverdets høye prestisje og eierens tilsvarende rikdom og status.[1]

Espadon-Morges
Et kraftig, sveitsisk tohånds langsverd fra 1450-tallet.

Historie

Apa Schwerter
Sverd av apatypen, 1600-tallet f.Kr.

Steinalderen

I steinalderen hvor materialene var flint og bein, var det kun kniver og dolker som blir laget. Etter hvert lærte man seg å bruke kobber til å lage metallblad, men kobber er et relativt mykt metall og er derfor ikke egnet til å lage lange nok blad som kvalifiserer til sverd. Sverd er en videreutvikling av dolken og kniven, som igjen er en videreutvikling av steinalderens blad-industri for kutting og skjæring, samt utviklingen av steinalderklubben som etterhvert ble utstyrt med blad som en øks og kuttvåpen. De første sverdene var i hovedsak kuttvåpen, inntil håndtaket ble utviklet og sverdspissene ble mer markerte, samt jernkvaliteten ble sterkere, slik at sverdene kunne benyttes som stikkvåpen.

I krigskulturer uten metall har sverdliknrnde våpen blitt utviklet med steinalderteknologi, slik som aztekernes lange stridskubber med egger av obsidian, og tilsvarende klubber fra Stillehavet med egg av haitenner.[2][3]

Bronsealderen

Sumererne og egypterne brukte bronse til å utvikle våpen ut av sikle-sverdet, som igjen er en utvikling fra øksen, som brukes til å kutte korn. Sverdet var dermed opprinnelig et jordbruksverktøy for å kutte høy, og sikle-sverdet var ikke noe spesielt egnet som våpen, selv om egyptiske arméer brukte det. Denne typen sverd var ikke egnet som stikkvåpen og var ikke sterk nok til å kutte av lem. Det skulle senere vise seg at det var i Øst-Europa at sverdet skulle revolusjonere krigføringen med et løvformet blad og utviklingen av bronse hadde nå blitt så kraftig at bladene holdt bedre kvalitet. Likevel kunne man ikke ta steget fullt ut før jernalderens begynnelse.

Khopesj – sigdsverd – er et kanaanittisk/egyptisk sverd som er utviklet fra et jordbruksredskap brukt til å kutte kornet i åkeren. Opprinnelig ble sverdet brukt mot Egypts fiender, men under det nye kongedømmets periode ble sverdet adoptert til å bli standard for egyptiske infanterister. Sverdets opprinnelse kan spores tilbake til sumererne 2000 f.Kr. Sverdet ble primært lagd av bronse, men senere også av jern. Det greske sverdet kopis er trolig en videreutvikling av khopesh.

Jernalderen

De første jernverktøy ble lagd omkring 1500 f.Kr.[4] På 1400-tallet f.Kr. hadde kalybene i de armenske fjellområdene lært å bearbeide jern gjennom prosessor for oppvarming i trekull, bearbeiding, gjenoppvarming og hamring. Ved tilfeldigheter kan det ha oppstått stål ved at jernet absorberte trekull (karbon) på overflaten av metallet under denne prosessen. Denne teknologien ble kjent utover det østre middelhavsområdet innen 1200 f.Kr.

Nye stormakter som følge av jernsverdet

Hettittenes storhetstid på 1200-tallet f.Kr. markerte starten på jernalderen – hvilket betyr at våpen og verktøy i all hovedsak ble masseprodusert med jern som hovedmetall. Hettittene bygget opp et stort imperium som følge av at de mestret blant annet den nye jernteknologien og kunne utstyre en større andel av sine armeer med jernvåpen. De kontrollerte store deler av Tyrkia og Syria.

Foruten egypterne og mesopotamierne som allerede var godt kjent med bronsesverd og som gikk over til jern, og Hettittene som allerede nevnt ledet an med jernsverd, var de mykenske grekerne og de keltiske halstattkulturene også blant de tidligste til å lage gode jernsverd. Jernalderen skulle komme til å bidra til å gjøre Europa til det nye maktsentret via grekerne og romere flere hundre år senere.

Fra bronse- til jernvåpen

Utviklingen fra bronsesverd til jernsverd er en lang prosess. Jern finnes i store mengder de fleste steder og er en lett tilgjengelig ressurs. Derimot er jernet tilsvarende vanskelig å bearbeide, noe som gjorde at bronse fortsatte en stund til. Bronse, som er en legering av tinn (1/10) og kobber (9/10), var dyrt ettersom det gjerne krevde at man i hovedsak måtte importere store mengder tinn langveisfra, blant annet fra De britiske øyer og til middelhavsområdet. I tillegg er kobber mindre tilgjengelig enn jern.

Mens kobber ble hamret og formet, og bronse ble smeltet i form, kunne man ikke ta i bruk de tradisjonelle metodene for å bearbeide jernmetall. Det var tokammerovnene som ble utviklet til å lage bedre keramikk som skapte høye nok temperaturer til at jernet kunne skilles fra jernmalmen og bearbeides.

Overgangen fra bronse til jern skjedde gradvis og relativt sakte. På den ene siden hadde kvaliteten på bronsesverdene nådd et så høyt nivå, at de første jernsverdene ikke nødvendigvis var bedre våpen. De tidligste jernsverdene var dårlig bearbeidet og det tok flere hundre år før jernsmiing kom opp på et nivå der de kunne konkurrere med bronsesverdene. På den andre siden tillot jernvåpen at hele armeer kunne væpnes med metallvåpen. I lange tider ble derfor dårlige jernsverd brukt av de gemene soldatene, mens svard (og rustninger) av bronse ble brukt av offiserer og elitesoldatene. Jernvåpen tillot likevel større hærer enn de gamle bronsevåpnene, og la grunnlag for at hetittene erobrer verden på 1200-tallet f.Kr. Jernsverdene fortsatte å være annenrangs sverd inntil smiteknikkene forbedret seg og kunne produsere bedre sverd omkring 500 f.Kr, samtidig som jernet ble utvunnet i økende grad.

Det skulle gå en god stund før gode kvalitetssverd kunne bli smidd, og smeden måtte nedlegge et stort stykke arbeide på hvert sverd. Bronsesverdene ble støpt ved at bronsen ble smeltet og lagt i en form. Jernet kunne imidlertid ikke smeltes ettersom ovnene ikke oppnådde høye nok temperaturer. Det skulle drøye lenge før også jernsverdet kunne bli smeltet i former slik som bronse. Jernsmelting er avhengig av en smelteovn som først blir oppfunnet i Kina og ikke bli gjenoppfunnet eller ført til Europa før langt ute i middelalderen. Dermed ble jernet bare varmet opp til en glødende svamp før den ble hamret, kjølt ned og deretter varmet igjen gjentatte ganger.

De tidlige jernsverdene kan ikke sammenlignes med de senere stålsverdene som blir introdusert da man starter å tilføre karbon i smeltingsprosessen av jernet. De tidlige jerbsverdene var plaget både av dårlig egg og en tendens til å bøye seg ved bruk. Stål er betydelig sterkere og kan gjøres skarpere enn jern. Tidlige jernsverd kunne imidlertid ha stålhinner på overflaten av bladene, som et resultat av at karbonet fra trekullet blandet seg med jernet i smiprosessen.

Europeiske sverd

Iberiske sverd

Falcata íbera (M.A.N. Madrid) 01
Ibersk sverd fra antikken.

Den iberiske halvøya (Spania og Portugal) er jernforekomstene betydelige og her ble det utviklet tidlig teknikker for å lage gode sverd. Falcata er en sverdtype som stammer herfra, samtidig som også det romerske gladius stammer herfra.

For mer enn 2000 år siden, omkring 500 år f.Kr., begynte iberiske smeder å lage et tungt huggsverd kalt falcata. Sverdene hadde høykarboniserte jernblad og den spesielle designen til sverdet ga det ekstra skarphet når man hugget til fienden. Hannibal fra Kartago benyttet slike sverd for å beseire romerske legionærer i de puniske krigene 218 til 202 f.Kr. Senere overtok også romerne denne sverdtypen. Også på 1400-, 1500- og 1600-tallet e.Kr. ble dette sverdet, nå under navnet toledosverd, kjent.

Greske sverd 500-300 f.Kr.

Xiphos er et dobbelegget enhåndssverd som antikkens grekere benyttet. Det var det fremste våpenet på slagmarken ved siden av spyd. Bladet på sverdet var rundt 60 cm langt og sverdet regnes som et av forbildene til det romerske sverdet (gladius). Sverdet ble brukt som stikkvåpen etter at spydet var blitt kastet eller hadde knekt men kunne også bli brukt til å hugge motstandere.

Kopis
Gresk sverd fra antikken

Kopis er et enkelegget enhåndssverd som også ble benyttet av grekere. Det er angivelig en videreutvikling av det egyptiske khopesh-sverdet. Sverdet har store likhetstrekk med det iberiske falcata og det spekuleres i om dette er dets forgjenger. Det var omfattende handel mellom grekere og iberiere.

Makhaira er et enkelegget, kurvet enhåndssverd/dolk brukt av grekere. Den greske soldaten og senere historikeren Xenophon (427-355 f.Kr) anbefalte bruken av sverdtypen makhaira for kavaleriet da det har et kurvet blad.

Romerske sverd

Utviklingen av romerske sverd henger nøye sammen med den taktikk og de kriger som romerne ble utsatt for under starten av den romerske republikk. En rekke nederlag mot keltere og grekere på 300-tallet f.Kr førte til at romerne utviklet et militærformasjon som baserte seg på tette rekker av tunge skold (scutae). Keltiske krigere var i gjennomsnitt større og sterkere enn romere, og kjempet i åpne formasjoner med store, tunge langsverdet som meide ned motstandere. Grekerne på sin side kjempet i relativt ubevegelige, tette falanksformasjoner. De store scuta gjorde dem i stand til å danne tette rekker med skjold slik at de kunne komme tettere på keltere, og samtidig være mer fleksible enn grekerne.

Fram til 200-tallet f.Kr brukte romerne sverd etter gresk og spansk mønster, de korte, tunge falcata og lengre Xiphos. Med Hærreformen under Gaius Marius rundt 100 f.Kr ble romersk militærutstyr utviklet og standardisert, og romerne begynte å bruke distinkte romerske sverd.[5]

Gladius var standardisert kortsverd som ble utviklet fra de iberiske sverdene av romerne. Sverdet utviklet seg og kom i forskjellige utgaver. En gladius er mellom 60-70 cm, det vil si at de er relativt korte etter moderne mål. De ble i all hovedsak brukt som stikkvåpen. Romersk taktikk gikk ut på å presse seg så tett innpå fienden med de store skjoldene at det ble vanskelig å bruke spyd og langsverd, hvorpå de korte gladiene ble brukt til å stikke ned fienden.[6]

Spatha er den tidligste versjonen av langsverdet. Sverdtypen ble utviklet til bruk av kavaleri, som kjempet på en helt annen måte og trengte lengre rekkevidde enn romerrikets legionærer. Spatha-sverdene liknet de kortere legionærsvardene i hjaltet, men hadde et lengre og oftere lettere blad. De ble primært brukt til å hugge med, i motsetning til de stive, korte gladius-sverdene.

På 300-tallet gjennomgikk den romerske hæren en grundig omorganisering. De firkantede skjoldene og tette formasjonene ble avløst av runde skjold og mer åpne formasjoner for større fleksibilitet. Med åpne formasjoner var det igjen mulig å hugge, og kavalerisverdet ble brukt som sverd også i hæren. Denne bevæpningen holdt seg helt til Vestromerrikets sammenbrudd på slutten av 400-tallet, og enda lengre i Østromerriket (Byzants).

Sverd i middelalderen

Langsverd

Viking swords
Langsverd fra vikingtidens Hedeby i Danmark.

Romerriket hadde vært en militær stormakt i tusen år, og det var naturlig at de mange folkegruppene omkring tok opp romersk militær filosofi og utrustning. De sen-romerske spatha-sverdene utviklet seg til langsverd slik vi kjenner dem fra vikingtiden. Langsverdet dominerer i middelalderen og representerer det som de fleste forbinder med sverd. I løpet av middelalderen ble produksjonen av stål stadig bedre, og det ble mulig å framstille lengre. De senere langsverdene fra hadde lengre grep, slik at de kunne brukes med begge hender dersom det var nødvendig. Slike sverd kalles ofte «en-og-en-halvhåndsverd» eller «bastard-sverd» (blandingssverd) fordi de kunne brukes på to måter. Fra denne sverdtypen ble både kårdene og tohåndssverdene utviklet mot slutten av middelalderen.[7]

Slike sverd fant i løpet av korstogene veien til Midtøsten, der de ble brukt side om side med krumsabler.

Normannersverd

Normannerne i England utviklet et standardsverd basert på kontinentale sverdtradisjoner.

Tohåndssverd

Claymore er et skotsk langsverd. I utgangspunktet var claymore er relativt vanlig utseende langsverd, men på slutten av middelalderen ble det vanlig å lage ekstra lange utgaver av dem. De distinkte skotske claymore-sverdene hadde blad på over en meter lengde, og et grep på omtrent 30 cm og ble brukt med to hender. Mer alminnelig utseende langsverd ble brukt samtidig sammen med skjold.

I Tyskland og Sveits ble det i renessansen utviklet en tilsvarende lang sverdtype kalt Sweihänder («to-hender») som særlig blir forbundet med landsknekter. Denne sverdtypen var ment brukt av til å hugge i stykker pikene i pikenérformasjon eller å hugge en over hodene på soldater i en mer konvensjonelle formasjon med sverd og skjold i første rekke. Å bruke slike sverd krevde stor styrke, og siden en slik sverdsvinger ikke kunne holde skjold samtidig var de ganske utsatte. De fikk derfor ekstra betalt, og ble kalt doppelsöldner («dobbelt sold», dvs dobbel betaling). De senere sweihänder-sverdene ble noen ganger laget med bølget blad for å virke skremmende, og sverdtypen ble brukt som seremonivåpen helt opp på 1700-tallet.[8]

Federschwert er en form for treningsvåpen benyttet av fektemestere for å undervise i bruken av langsverd for duellbruk eller for rekreasjon. Denne typen sverd dukker opp på 1400-tallet, og har en blunt egg samt et bredere parti nærmere parerstangen. Nyproduserte federschwert brukes i dag i Historical European Martial Arts ( HEMA ) for å simulere langsverd.

Arabiske sverd

I motsetning til europeisk sverdtradisjon følger de arabiske og asiatiske sverdene mer en form som hadde til hensikt å kutte opp fremfor å være et stikkvåpen. I arabisk tradisjon vil sverd ofte ha en buet kurveform som er mer optimalt for å skjære med enn rette sverd.

Med arabiske stålsverd er det verdt å huske at araberne i middelalderen kontrollerte store deler av sørlige Spania, hvilket bidro både til utforming av sverdene og kvaliteten i stålproduksjonen. På den andre siden hadde araberne India som også bidro til utviklingen av stålproduksjonen.

Damaskus-sverd er kjent for sin stålkvalitet.

Krumsabel

Krumsabler (engelsk Scimitar) var tynne tveeggede sverd som ble brukt av arabere. Det var en videreutvikling av de spanske toledosverdene, ettersom muslimene hadde overtatt tidligere stedegne teknikker.

Asiatiske sverd

I likhet med araberne designet asiatene sverd som er ment til å kutte fremfor å stikke. Dette preget sverdets form. I Kina begynte man å produsere stålsverd fra omkring 200 f.Kr. i Qin-dynastiet. De utviklet et enegget sverd kalt dāo som minner om en sabel, og et tveegget sverd kalt jian. Teknologien spredde seg etterhvert til Korea og Japan som videreutviklet egne sverd. Det japanske katanasverdet har sin opprinnelse i dao-sverdet.

Katana («Samuraisverd»)

I Japan ble det utviklet en egen sverdtradisjon og krigerkultur basert på opprinnelige kinesiske sverdtyper. Et katanasverd kommer i flere varianter: et kort sverd (kodachi), et lengre sverd (tachi) og et enda lengre sverd (nodachi). I Japan oppstod ulike klaner som konkurrerte om makten, og det var strenge regler for retten til å bære sverd og kalle seg samurai. Æresbegrepet sto sterkt i japansk krigføring.

Norge

De eldste sverd som er funnet i Norge - Blindheimsverdet - er fra bronsealderen. De er ikke mange, de fleste av dem er løsfunn, og er da etter alt å dømme deponert som offerfunn. Noen kan typemessig knyttes til de samtidige bronsealderkulturer lenger sør i Europa, blant annet Hallstattkulturen.

I førromersk jernalder er det få gravfunn i Norge, og bare et par av dem inneholder sverd. I eldre romertid tar antall funn seg opp, og perioden innledes med enkelte eneggede sverd av germanske typer. I slutten av perioden begynner det å opptre sverd med romerske forbilder, først og fremst av gladius. I yngre romertid preges materialet av lange, tveeggede sverd, tydelige etterlikninger av romerske spatha. De tveeggede sverdene preger også folkevandringstiden. Fra denne perioden kjennes et fåtall av prestisjetunge praktsverd laget på germansk område, det fineste er utvilsomt snartemosverdet.

I merovingertiden ble eneggede sverd vanlige, særlig på Østlandet. Langs kysten dukket det opp en distinkt kort sverdtype med buet eller vinklet bakk kalt sax, antakelig etter modell fra frankernes spesielle våpen. Tveeggede sverd ble vanligere mot slutten av perioden. De fremste er ringsverdene, som bare er kjent i fire eksemplarer i Norge. Fra midten av 700-tallet begynner de typiske vikingtidssverdene å bli vanlige. Disse sverdene kjennes fra et firesifret antall gravfunn fra hele landet, og sammen med skriftlige kilder gir de et slående bilde av krigerideologien i denne perioden. Vikingtidssverdene ble systematisert av arkeologen Jan Petersen i hans doktorgradsavhandling De norske vikingesverd fra 1919. Fra 800-tallet til 1000-tallet lages ekte «Ulfberht»-sverd samt forfalskninger.

De seneste vikingsverdene er overgangstyper til middelalderen. Utover i denne perioden viser sverdene en utvikling til tyngre våpen, som etter hvert måtte føres med begge hender; de såkalte tohåndssverd. Ved utgangen av middelalderen mistet sverdet sin funksjon som primærvåpen og fikk en mer symbolsk betydning. Videre framover i tid ble sverdet erstattet av lettere blankvåpen som kårde og sabel.

Se også

Referanser

  1. ^ Cirlot, Juan Eduardo (2002): A Dictionary of Symbols. Courier Dover Publications. ISBN 0-486-42523-1. s. 323–325
  2. ^ Hassig, R. (1992). War and Society in Ancient Mesoamerica. University of California Press. s. 85. ISBN 0-520-07734-2.
  3. ^ Yong, Ed (2012). «Shark-tooth weapons reveal lost biodiversity». Nature. doi:10.1038/nature.2012.11160. Både |forfatter= og |etternavn= er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)
  4. ^ Dupuy, Trevor Nevitt: The Evolution of Weapons and Warfare, side 3
  5. ^ Keppie, Lawrence (1998). The making of the Roman Army : from Republic to Empire ([New ed.]. utg.). Norman: University of Oklahoma Press. ISBN 0806130148.
  6. ^ «Spartan weapons». Ancient Military.com. 2011. Besøkt 16. oktober 2015.
  7. ^ Michael D. Coe & al. (1989). Swords and hilt weapons (1. utgave utg.). New York: Weidenfeld & Nicolson. ISBN 1555842909.
  8. ^ Oakeshott, Ewart (2000). European Weapons and Armour: From the Renaissance to the Industrial Revolution. Boydell Press.

Eksterne lenker

Fekting

Fekting er kunsten å duellere med sverd. Sportsfekting som idrett regnes som en kampsport. Olympisk sportsfekting har tre offisielle grener: florett, sabel og kårde. I det aller første OL i Athen i 1896 ble det konkurrert i florett og sabel, men kårde kom med i OL 1900 i Paris slik at alle tre våpengrener var representert. Norge har kun hatt OL-deltagelse i florett og kårde, aldri i sabel, med beste OL-resultat i 2012 da Bartosz Piasecki vant OL-sølv i kårdefekting.

Florett

En florett er et lett blankvåpen som brukes i fekting. Opprinnelig ble florett brukt som øvelsesvåpen istedenfor sverdet som ble brukt i kamp eller duell. Floretter som brukes i konkurranser idag er totalt 110 cm lange og vekten er 500 gram. De har en tynn, ca. 90 cm lang, bøyelig rektangulær klinge av stål

Håvamål

Håvamål (norrønt: Hávamál) er en samling oldnordiske gudedikt og visdomsdiktning som ble nedskrevet på Island på 1200-tallet. Håvamål betyr «den høyes tale», og handler om «den høye», det vil si guden Odin og kan ses på som ei lærebok. Håvamål forteller ikke om gudenes tilværelse, men uttrykker menneskelig livsvisdom i en form som minner om ordspråkenes. Klokskap, måtehold, moral, varsomhet, mot, vennskap og sunn fornuft er verdier som settes høyt. I tillegg er «ettermæle» (ditt rykte) en svært vesentlig del. Spesielt vedrørende ryktet etter døden.

Håvamål består av 164 strofer. Hver strofe i det første avsnittet, det såkalte Ordspråkdiktet, rommer et visdomsord eller en sentens om etikk og livsyn i eldre tider. Noen eksempler herfra er:

Har du ein venn og trur vel om han, så gjest han ofte, for kratt gror til og gras blir høgt på vegen som ingen går.

Stol ikkje heilt på flygande pil, dalande båre, nattgammal is og orm som ligg kveila. Stol helst ikkje på brure-ord under dyna. Lit ikkje fullt ut på brote sverd, leikande bjørn eller barnet til ein konge.

Fe døyr, frendar døyr, ein sjølv også. Men godt, fortent ettermæle varer ved.

Infanteri

Infanteri er en våpenart bestående av soldater som hovedsakelig kjemper til fots. Opprinnelig var infanteriet en av to forskjellige våpenarter; den andre var kavaleriet. Etter hvert som det har kommet flere og flere nye våpenarter har det relativt sett blitt færre infanterister, men i dag er infanteriet fremdeles den viktigste våpenarten.

Infanteri historisk har vært delt opp i lett infanteri og tungt infanteri. I dag deles infanteriet gjerne opp etter hvordan de forflytter seg: Luftmobilt infanteri, motorisert infanteri, mekanisert infanteri, marineinfanteri og annet. Tidligere slåss infanteriet med hånd- og prosjektilvåpen, for eksempel spyd og bue. I dag er de satt opp med automatgeværer og maskingeværer i tillegg til en rekke spesialvåpen for å bekjempe trusler fra for eksempel stridsvogner og fly.

Irans flagg

Irans flagg ble antatt 29. juli 1980 etter den islamske revolusjonen. De grønne, hvite røde feltene ble tatt fra det tidligere flagget og står for islam, fred og mot. Symbolet i midten kan tolkes som ordet "Allah" skrevet med arabiske bokstaver, men også som fire halvmåner med et sverd i midten. Symbolet ble designet av Hamid Nadimi og ble formelt godkjent av Ayatollah Khomeini den 9. mai 1980.En annen endring som ble gjort etter revolusjonen er at det ble lagt til tekst mellom fargefeltene, der det på arabisk står «Allahu Akbar» (Gud er stor). Dette står 22 ganger på grunn av at revolusjonen skjedde på den 22. dagen i den ellevte måneden på den iranske kalenderen.

Iran flagga fra tiden før revolusjonen i 1979 hadde de samme fargene, men hadde i stedet for de muslimske symbolene en løve holdende på et sverd i det hvite feltet.

Jernkorsets ridderkors

Jernkorsets ridderkors (Ritterkreuz des Eisernen Kreuzes) var en tysk militær utmerkelse som ble opprettet i september 1939 som en ny klasse av Jernkorset.

Justitia

Justitia (fra latin) brukes som navn på en allegorisk figur som viser en stående kvinneskikkelse med sverd og vekt i hver sin hånd samt bind for øynene. Justitia er et symbol for lov og rett, der sverdet står for rettshåndhevelsen, vekten for dømmende virksomhet og bindet for upartiskhet. Denne måten å framstille Justitia på ble populær i renessansen, sammen med flere andre lignende figurer som Spes (håpet) og Fortuna (lykken). Justitia og hennes sverd og vekt er fortsatt brukt i nye våpenskjold og andre kjennetegn.

Justitia kalles også fru Justitia og rettferdighetens gudinne. Som symbol gjengis Justitia litt varierende i detaljene, bl.a. antrekket, armene og hendenes stilling. Symbolet forekommer også med utelatt bind for øynene uten at det behøver å ha en særskilt symbolikk.

Figuren brukes som kjennetegn av mange jurister, som dekorasjon bl.a. på rettsbygninger/tinghus, som motiv i kunst, segl, våpenskjold og lignende. Sverd og vekt brukes som et tilsvarende, men forkortet symbol. Bare en stilisert skålvekt er symbol for det gamle tingstedet i Eidsvolls kommunevåpen, men en vekt alene brukes mye som kjennetegn for slankeinstitutter o.l.

Justitia inngår i seglene på Grunnloven av 17. mai 1814 for eidsvollsmennene byfogd Carl Adolph Dahl, byfogd Christian Adolph Diriks (samme segl som Dahl) og kaptein Jacob Lange (hvis far var prokurator).

Kjenning

Kjenning eller kenning er en form for faste omskrivninger (se metafor) som ble brukt av skalder i skaldekvad i middelalderen.

Eksempler:

«Havhest» = Skip

«Kampens ild» = Sverd

«Blodorm» = Sverd

«Fornjots sønn» (jotnen Æge) = Vinden

«Likgjøk» = Ravn

«Himmelfjell» = Skyer

«Månens søster» = Solen

«Odins galge» = Tre

«Harmdogg» = TårerNår man i dag snakker om «apostlenes hester» og mener beina, er dette et tilsvarende poetisk omskrivning.

Kniv

En kniv er et skjæreredskap som finnes i utallige former og utførelser over hele verden. Den opprinnelige bruken av kniven har vært som våpen og håndverk, men kniven har i dag stor anvendelse i husholdning og industri.

Moderne kniver består normalt av knivblad og skaft. Bladet blir utført i hardt eller rustfritt stål eller av bløtt stål laminert med eggstål. Bladet er vanligvis kortere enn 30 cm. Noen spesialkniver, som macheter, kan dog ha lengre blad. Fremstilling av knivbladet kan omfatte smiing, filing, herding, sliping og polering.

Krigsfortjenestekorset

Krigsfortjenestekorset (Kriegsverdienstkreuz) er en militær utmerkelse fra det tredje rike.

Krigskorset

Krigskorset er en norsk militær medalje. Det er Norges høyest rangerte utmerkelse, og rangeres foran alle andre ordener og medaljer. Fra 1941 til 1945 ble utmerkelsen tildelt med og uten sverd. Etter 1945 er alle tildelinger med sverd, og utmerkelsen er deretter også kjent som Krigskorset med sverd.

Liste over tildelinger av Krigskorset

Liste over tildelinger av Krigskorset omfatter norske og utenlandske mottagere av Krigskorset. Den er basert på oversiktene i boken Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren. Hver person som mottok Krigskorset er oppført én gang. I de tilfeller samme person ble tildelt ytterligere utmerkelse, er dette bemerket særskilt med tilleggsopplysning for år og tilleggsutmerkelse. I tillegg til de nevnte personer ble sju faner for franske avdelinger som hadde kjempet ved Narvik i 1940 dekorert med Krigskorset.

Moderne femkamp

For friidrettsøvelsen, se femkamp.

Moderne femkamp (moderne pentatlon) er en idrettsdisiplin som består av øvelsene fekting, pistolskyting, 200 m svømming, sprangridning og terrengløp. Ordet moderne brukes for å skille øvelsen fra den tidligere friidrettsøvelsen femkamp.

Moderne femkamp ble oppfunnet av baron Pierre de Coubertin, grunnleggeren av de moderne olympiske leker. Coubertin opprettet øvelsen for å simulere erfaringene til en kavalerist på 1800-tallet: han måtte ri en ukjent hest, kjempe med pistol og sverd, svømme og løpe.

Øvelsen ble første gang arrangert under OL 1912 i Stockholm, og ble vunnet av svenske Gösta Lilliehöök. Moderne femkamp har stått på det olympiske øvelsesprogrammet i samtlige olympiske leker siden 1912. Fra 1952 frem til 1992 ble det også avholdt en lagkonkurranse. Øvelsen ble innført for kvinner i OL 2000 i Sydney.

I år uten OL blir det arrangert verdensmesterskap, første gang i 1949.

Til tross for øvelsens fremtredende posisjon i OL, og statusen som den eneste øvelsen som spesifikt er skapt for de moderne olympiske leker, har mangelen på popularitet utenfor Øst-Europa ført til at flere har ønsket å fjerne moderne femkamp fra det olympiske programmet. Endringer av sporten, at løping og skyting kombineres, og en økning av antall nasjoner etter at kvinnen kom med i 2000 har likevel ført til at IOC har bestemt at øvelsen skal forbli på programmet i hvert fall frem til 2020.Sporten organiseres av Union Internationale de Pentathlon Moderne (UIPM), den internasjonale moderne femkamp-union.

Moderne femkamp under sommer-OL

Moderne femkamp er en sport som er skapt spesielt for de moderne oympiske lekene av baron Pierre de Coubertin. Den var med på OL-programmet for første gang 1912 i Stockholm. Coubertin ble inspirert av de antikke olympiske lekenes femkamp som var tilpasset til den tidens soldaters ideelle ferdigheter. Den moderne femkampen har med momenter som var viktig for en 1800-talls kavalerist bak fiendens linjer, han må kunne ri en fremmed hest, slåss med sverd og pistol og kunne svømme og løpe. Derfor ble de fem sportene i moderne femkamp:

fekting –

skyting –

svømming –

sprangridning –

løping –

Oscar

Oscar er kallenavnet på den prestisjetunge filmprisen Academy Award of Merit. Prisen deles ut hvert år i Hollywood av det amerikanske filmakademiet Academy of Motion Picture Arts and Sciences, ofte bare forkortet til Akademiet. Første gang prisen ble delt ut var i 1929.

Oscar er også kallenavnet på selve statuetten. Det er en 34,4 cm høy figur av forgylt metall som forestiller en mann som står på en filmrull og holder et sverd foran seg. Den er designet av Metro-Goldwyn-Mayers scenograf Cedric Gibbons (som selv fikk prisen tolv ganger), og ble først utformet av skulptøren George Stanley. Den ble først kalt «Academy Award of Merit», og opprinnelsen til Oscar-navnet er litt ullent. Den mest populære teorien er at bibliotekaren til Akademiet, Margaret Herrick, mente den lignet hennes onkel Oscar. Navnet ble først brukt i en artikkel av skribenten Sidney Skolsky i 1934 om at Katharine Hepburn hadde vunnet statuetten. Akademiet tok ikke i bruk navnet selv før i 1939, men har i dag omfavnet det helt.

Den 91. Oscar-utdelingen for filmåret 2018 vil bli holdt 24. februar 2019.

Primstav

Primstav eller rimstav er en flat, stavformet kalender laget i trevirke. Fra Møre kjenner vi også til benevnelsen ringstav, fordi den ellers rette staven der var ovalformet. Kalenderen er evigvarende (syklisk), fordi den ikke inkluderer bevegelige helligdager.

Skald

En skald var en norrøn dikter, poet og historieforteller.

Skaldene arbeidet ofte for konger og høvdinger med å kvede skaldekvad og således dekorere, dokumentere og gjenfortelle historier om tidligere tiders stordåder. Kvadene handlet ofte om guder og helter, og gjerne om vikingkongene. Skaldekvad er betraktet som kunstart og de beste skaldene var meget anerkjent og fikk god betaling. Det kunne være et flott sverd, en svær armring i ekte gull, eller et helt skip.

Skaldene skrev ikke ned kvadene. De ble enten fortalt eller kanskje sunget ut til forsamlingen. Kvadene gikk inn i denne muntlige historietradisjonen. Noen kvad ble husket og gjenfortalt i så mange generasjoner at de ble skrevet ned, omtrent fra 1100-tallet og utover etter at alfabetet kom med kristendommen.

Vi kjenner til rundt 250 skalder. Noen av disse er Øyvind Skaldespiller, Torbjørn Hornkløve, Jorunn Skaldemøy, Tormod Kolbrunarskald, Eyjolv Dådaskald og Egil Skallagrimson som er den største av skaldene. Skaldene var som oftest menn, men det var også kvinner som kunne kvede.

Mest kjent av de som skrev ned norrøn diktning, er nok Snorre Sturlason med Heimskringla, Den yngre Edda og Egils saga.

Stasi

Ministerium für Staatssicherheit (tysk for «ministeriet for statssikkerhet»), offisielt forkortet MfS, bedre kjent under forkortelsen Stasi, var etterretningstjenesten og det politiske politiet i det tidligere kommuniststyret i DDR («Øst-Tyskland») fra 1950 til 1990. Stasi var fremfor alt et undertrykkelses- og overvåkningsinstrument for det statsbærende kommunistpartiet, Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED), som hadde som oppgave å overvåke alle sider ved innbyggernes liv og bekjempe motstandere av regimet. I kommunistpartiets språkbruk var Stasi «partiets skjold og sverd», og de fast ansatte var så å si uten unntak medlemmer av kommunistpartiet SED. Stasi, som hadde KGB som forbilde, hadde hovedkvarter i Øst-Berlin, med et omfattende bygningskompleks i Lichtenberg. Organisasjonen ble ansett for å være en av de mest effektive sikkerhets- og etterretningstjenester i verden, ikke minst på grunn av et omfattende nettverk av angivere.

Steinar Sverd Johnsen

Steinar Sverd Johnsen (født 8. juni 1972) er en norsk piano-, keyboard- og synthesizerspiller og komponist.

Sverds siste band var Arcturus, hvor han foruten å spille keyboard var bandets hovedkomponist. Han dannet bandet med Jan Axel Blomberg fra Mayhem i 1987, til å begynne med under navnet Mortem (hvor han spilte gitar). Arcturus ble oppløst i april 2007.

I 1998 ble Sverd rekruttert av bandet The Kovenant, på den tid kjent som «Covenant», sammen med Hellhammer. Etter utgivelsen av albumet Nexus Polaris skilte Sverd og bandet lag.

Sverd har også vært gjestemusiker på endel utgivelser av prominente norske black metal-band, som Ulver og Satyricon.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.