Steinalderen

Steinalderen er en betegnelse på den epoken i menneskehetens historie da man hovedsakelig brukte egger av stein til å kutte med. Kuttende egger av metall var ennå ikke i bruk. Steinalderen deles gjerne inn i tre perioder:

Med begrepet neolitikum betegner man den perioden i steinalderen hvor før-metallurgiske befolkninger tar i bruk dyrking og husdyrhold (jordbruk).

Steinalderen hadde ulik varighet i de forskjellige deler av verden, og lå for eksempel i Midtøsten 2 000–4 000 år forut for den norske dateringen (se infoboks til høyre).

Perioden er den første i menneskets historie hvor man ser utstrakt bruk av teknologi, og en spredning av mennesker til tidligere ubebodde områder. Den ender med utviklingen av jordbruket, domestisering av dyr og smelting av kopper. Den kalles en prehistorisk periode, i den betydning at den var forut for den nedskrevne historie.

Man tok i bruk en rekke materialer. Noen steinsorter, som f.eks. flint, ble formet eller knakket for å lage skjæreredskaper og våpen, mens andre steinsorter som basalt og sandstein ble brukt til å lage kverner og andre redskaper. Tre, bein, skjell og horn ble også mye brukt. Når det er steinen som har gitt perioden navn skyldes dette at det er det materialer som bevares best og som dermed har satt mest spor etter seg. Mot slutten av perioden tok man også i bruk keramikk.

Steinalderen er den første perioden i treperiodesystemet, der bronsealderen og jernalderen utgjør de to andre. Den ble videre delt inn i de tre underperiodene nevnt ovenfor av John Lubbock i boken Pre-historic Times fra 1865, en klassiker innen forskningen på forhistorisk tid. De tre underperiodene er ytterligere inndelt i enda mindre underperioder.

Artikkelen inngår i serien om

Steinalderen

Kärnyxa av flinta, Nordisk familjebok

Epoker i Midtøsten
(og i Norge)

Paleolitikum

ca. 2 millioner–10 000 f.Kr.
(-8 000 f.Kr.)

Mesolitikum

ca. 10 000–8 000 f.Kr.
(ca. 8 000–4 000 f.Kr.)

Neolitikum

ca. 8 000–4 000 f.Kr.
(4 000–1 800 f.Kr.)

Se også

Bronsealderen

Bronsealderen er en betegnelse på en periode i menneskets historie som fant sted mellom steinalderen (noen steder «kobberalderen») og jernalderen. Bronsealderen begynte da menneskene gikk over fra å lage sine verktøy av stein (som i steinalderen) til å lage noen av dem av bronse. Bronsealderen ble avløst av jernalderen da jern ble tatt i bruk som viktigste materiale for verktøy og våpen.

Bronse var det mest avanserte materialet man hadde for tilvirkning av redskap, våpen og smykker på den tiden. Bronse er en legering som består av ca. 90 % kobber og 10 % tinn. Den var svært kostbar, og man brukte derfor fortsatt en mengde steinredskaper helt fram til romersk jernalder.

Oppdelingen av oldtiden i tre perioder; stein-, bronse- og jernalder, ble opprinnelig formulert av den danske arkeologen Christian Jürgensen Thomsen. Denne oppdelingen kalles treperiodesystemet. I andre deler av verden inklusivt større deler av Afrika sør for Sahara har utviklingen tatt andre retninger og andre klassifiseringssystem blir benyttet.

Klimatisk var bronsealderen relativt mild, særlig i Europa. Det var gode tider for jordbruk og langveis handel vitner om økte overskudd i bonde- og landsbysamfunnene. Oppfinnelsen av hjulet kan ha vært en konsekvens av bronsealderen, det ble brukt både til produksjon av keramikk og til transport av mennesker og varer. Vogner spiller en viktig religiøs rolle i Norden og Sentral-Europa i bronsealderen.

Dolk

En dolk er en type kniv beregnet til kamp, normalt med egg på begge sider av bladet. Dolken er en mellomting mellom en kniv og et sverd og ble opprinnelig brukt som støtvåpen i nærkamp. Seinere er den også blitt båret som pyntegjenstand eller paradevåpen til gallauniform. Navnet kommer fra det latinske daca, det vil si «(kniv) fra Dacia».

Dolker har vært i bruk siden steinalderen, og lages fortsatt.

Flint

Flint er et mineralaggregat, dvs. et mineral og en bergart satt sammen. I dette tilfellet er det av kvarts og kalsedon i mikroskopiske krystaller. Flint er meget hardt, 7 på Mohs skala, og har tilnærmet amorf krystallstruktur. Flint dannes ved kompliserte prosesser i krittavleiringer. Der opptrer den som knoller, ofte i særskilte lag, og kan være sort, grått, gulaktig eller rødbrunt av farge, med en lysere overflate. I Skandinavia finnes flere varianter. Senonflint er nesten svart av farge, med blank, glassaktig overflate. Den finnes bl.a. i nordre del av Jylland. Danienflint er grå og med litt grovere struktur enn senonflinten, finnes i midtre del av Jylland, på Sjælland og i Skåne. I østre del av Skåne og i Blekinge finnes kristianstadflint som er grå med hvite prikker. Flint finnes ikke opprinnelig i Norge, men finnes her som knoller i strandsonen («strandflint») langs kysten, hvor den er kommet med drivis sørfra i istidene og senere.

Flint egner seg for tilhugging («knapping», eller «knakking»). Den har spaltningsegenskaper som likner på glass, og kan som dette spaltes i stykker med svært skarpe kanter. Flint ble i steinalderen og langt opp i bronsealderen brukt til en mengde forskjellige redskaper og våpen. Den beste flinten fantes på Østlandet. Langs strendene i Danmark og Skåne lå mengder av flint som storbreen rev løs fra kalkleiene i istiden, og som sjøen senere anriket i strandbeltet. Når vannet frøs på, drev flint med isflak nordover til Norge. På visse strandterrasser langs Oslofjorden fant arkeologen Erling Johansen fra 0,5 % til 2 % flint. Han har også påvist gropene der steinalderfolkene grov ut flint. Mellom Bohuslän og Lista ligger disse runde gropene i en meters dybde i kompakte lag med rullestein. Noen flintgruver må ha vært brukt langt inn i bronsealderen, siden strandvollen det er snakk om, først ble tørrlagt da. Nordmenn må ha gravd etter flint i minst seks tusen år, og det er funnet flint fra kysten mer enn 150 km inne i landet, i Telemark og Hallingdal.Når arkeologer graver ved helleristningsfelt, er avslag av flint og kvarts blant de aller vanligste funnene. Når biter av flint eller kvarts slås sammen, oppstår det nemlig lysglimt, og trolig har bronsealderens presteskap hatt slike lysglimt som et innslag i sine nattlige religiøse seremonier foran helleristningene.Etter hvert ble flinten også brukt som fyrtøy til å gjøre opp ild, og i flintlåser på gevær fra 1600- til 1800-tallet.

Galdhøpiggen

Galdhøpiggen er Fastlands-Norges, Skandinavias og Nord-Europas høyeste fjell. Det har en høyde på 2 468,8 meter over havet. Fjellet ligger i Jotunheimen i Lom kommune i Oppland fylke, på Jotunheimplatået på ca. 2 000 moh., og selve piggen stikker 420 meter over. Fjellet er også nr. 10 på listen over europeiske fjell med størst primærfaktor (prominence).Geologisk sett hører Galdhøpiggen til Den kaledonske fjellkjede, i likhet med de fleste fjellkjeder i det sydlige Norge. Fjellet består hovedsakelig av den magmatiske bergarten gabbro, som finnes i store deler av Jotunheimen. Det var i istidene at fjellet fikk sin nåværende form, ettersom den var dekket av isbreer. Noen geologer har nå gått vekk i fra teorien om at de høyeste toppene i Norge sto opp av isen som nunataker.

Smelting av Juvfonne (nær Juvvatnet) og andre isfelt har avdekket mange genstander fra reinjakt fra steinalderen.Selv om Galdhøpiggen er landets høyeste fjell er det langt fra det mest ruvende fjellet vi har. Før nøyaktige høydemålinger kom på plass, ble andre topper som f.eks. Snøhetta (2 286 moh.) og Knutsholstinden (2 341 moh.) regnet for å være høyere. I dag står det ei solid steinhytte på toppen av Galdhøpiggen, den fjerde i rekken (de tre første ble tatt av uvær). Her er det om sommeren en liten kiosk.

Galdhøpiggen ble besteget første gang i 1850 av gårdbruker Steinar Sulheim, kirkesanger Ingebrigt N. Flotten og lærer Lars Arnesen, alle fra Lom.

Hulemaleri

Hulemalerier og hellemalerier er betegnelsen på en type bilder og bergkunst som er malt på hule- eller steinvegger i forhistorisk tid.

De eldste kjente maleriene er de omtrent 32 000 år gamle hulemalerier fra steinalderen i den franske Grotte Chauvet. Det betyr at malerkunsten er omtrent seks ganger eldre enn skrivekunsten. Hulemaleriene viser ville dyr som hester, neshorn, mammuter og løver, og er utført ved å fylle utskjæringer i fjellveggen med rød oker og svart fargestoff. Liknende arbeider på hule- og fjellvegger finnes over hele verden. Svært mange sivilisasjoner utviklet siden sin egen malerkunst.

I Norge er hule- og hellemalerier langt mindre vanlig enn helleristninger. Hulemalerier finnes langs kysten mellom Gravvik i Nord-Trøndelag og Lofoten i Nordland. Hellemalerier finnes spredt over hele landet. Bergmalerier i Norge dateres til bronsealder/tidlig metalltid, omkring 1800–500 f.Kr., men det finnes også eksempler på hellemalinger som må være fra steinalderen. Motivene er forholdsvis ensartede og stiliserte. De vanligste er strekformete menneskefigurer.

Hula med mest hulemalerier i Norge, og sannsynligvis hele Nord-Europa, er Fingalshula i Gravvik i Nærøy kommune.

Jeriko

Jeriko (arabisk: أريحا – ʾArīḥā; hebraisk: יְרִיחוֹ – Yeriḥo) er en by på vestbredden av Jordan-elven, i Den palestinske selvstyremyndigheten like nordvest for Dødehavet og øst for Jerusalem. Navnet betyr «måne», og hentyder trolig til tilbedelse av månen i tidligere tider. Byen er verdens lavest beliggende, 260 meter under havets nivå.

Kjøpstad

En kjøpstad (gammelnorsk: kaupstaðr, markedsplass) var et bysamfunn med privilegier som gav byborgere monopol på handel og annen næring, såkalte kjøpstadsrettigheter. Det fantes samtidig en type bysamfunn med mer begrensede rettigheter, nemlig ladestedene, som i en lang periode var underordnet nærmeste kjøpstad.

Det var for myndighetene viktig å lede import og eksport gjennom kjøpstedene, noe som gjorde det lettere blant annet å holde oversikt og sørge for innkreving av skatter og avgifter.

Kjøpstadsprivilegiene falt bort etter hvert som frihandel ble innført på 1800-tallet. Begrepene kjøpstad og ladested ble brukt til midt på 1900-tallet da både kjøpsteder og ladesteder ble bykommuner.

Ordet kjøpstad har sitt opphav i dansk språk. Et tilsvarende, eldre norsk ord er kaupang.

Mammuter

Mammuter (Mammuthus) var en slekt med elefanter som med ett unntak døde ut ved slutten av siste istid. Deres nærmeste nålevende slektning er asiatisk elefant. Flere arter er kjent.

Mesolitikum

Mesolitikum (gresk: μεσος, mesos, «midtre, mellom» + λιθος, lithos, «stein») er en arkeologisk betegnelse for tidsepoken mellom paleolittisk tid og neolittisk tid. Innenfor dette tidsrommet lever menneskene som nomadiske jegere og samlere, men etter hvert mot slutten av perioden peker mange trekk ved leveviset mot trekk man også kjenner fra neolittisk tid (bondesteinalderen), slik som nedbrenning av skog, overgang fra nomadisk til sedentær bosetning og lignende. I Norden faller alle jeger-sankerkulturene innenfor mesolittisk tid, også de norske Komsa-, Fosna- og Nøstvetkulturene. Den aller første bosetningsperioden, for mer enn 10 000 år siden, benevnes nå gjerne for pionerbosetningen.

Neolittisk tid

Neolittisk tid eller neolitikum, er en historisk betegnelse på bondesteinalderen eller yngre steinalder. I den yngre steinalderen ble jordbruk og fast bosetning en del av menneskets liv. Befolkningsantallet økte og nye redskaper ble utviklet. Den omstruktureringen som skjedde på denne tiden hvor mennesket gikk gradvis over fra jeger- og samlersamfunnet til et samfunn hvor mennesket først og fremst forsørget seg gjennom jordbruk og husdyrhold kalles også for «den neolittiske revolusjonen» (Gordon Childe). Perioden avsluttes med at nye redskaper av metall ble utviklet, noe som innledet overgangen til bronsealderen eller for enkelte folkeslag, avhengig av den geografiske region, direkte inn i jernalderen.

I moderne arkeologisk forskning hvor fokuset på klimatiske variasjoner er mer framtredende enn det tidligere fokuset på kulturelle «typer» og «perioder», går et viktig skillelinje i den aktuelle perioden mellom istiden pleistocen og varmeperioden holocen, hvor jordbruket er den kulturelle hovedskillelinjen og yngre dryas er den ytre klimatiske. Begreper som mesolitikum om overgangsperioden mellom steinalderen (paleolitikum) og jordbruksalderen (neolitikum), samt annen «fininndeling» av tidsepokene (PPNA, PPNB), er omstridt i moderne arkeologi og fokuset på kulturelle «perioder» er i økende grad i ferd med å utgå fra faglitteraturen.

Norges historie

Norges historie med menneskelig bosetning går tilbake minst 10 000 år, til sen paleolittisk tid, den første perioden i steinalderen. Arkeologiske funn av boplasser langs hele norskekysten har hittil blitt datert tilbake til 10 400 før nåtid (BP), det eldste funnet regnes i dag å være en boplass ved Pauler i Brunlanes, Vestfold. Disse boplassene er antagelig levinger fra bosettere fra Doggerland, et område som i dag ligger under Nordsjøen, men som en tid var en landbro som knyttet dagens De britiske øyer med danske Jylland.

Fosnakulturen bosatte deler av Norge en gang i tiden 10 000-8000 f.Kr. (se Steinalderen i Norge). Datering av helleristninger er satt til neolittisk tid (i Norge mellom 4000 f.Kr. til 1700 f.Kr.) og viser aktiviteter typiske for jegere og samlere. Mer faste og vedvarende bosetninger utviklet seg i bronsealderen (1700 f.Kr. til 500 f.Kr.) og i jernalderen. De tidligste runene er blitt funnet på en pilspiss som er datert til rundt 200 f.Kr. Mange flere inskripsjoner er datert til rundt 800, og et antall småkongedømmer utviklet seg disse århundrene.

I perioden mellom 800 og 1066 kom en betydelig ekspansjon og den er referert til som vikingtiden. I løpet av denne perioden reiste nordmenn, slik også svensker og dansker gjorde det, utenlands i langskip med seil som utforskere, handelsmenn, bosettere og som vikinger (herjingsmenn og pirater). På midten av 1000-tallet var det norske kongedømmet blitt fast etablert, og bygde sin rett som ætlinger av Harald Hårfagre og deretter som arvtagere av Olav den hellige. I tiden rundt Håkon Håkonsson, i tiden etter borgerkrigstiden, var det en liten renessanse i Norge med omfattende litterær aktivitet og diplomatiske aktivitet med Europa. Svartedauen kom til Norge i 1349 og drepte rundt halvparten av befolkningen, og hele statsapparatet, og Norge gikk deretter inn i nedgangstid.

Mellom 1396 og 1536 var Norge en del av Kalmarunionen, og fra 1536 og til 1814 var Norge blitt redusert til et skatteskyld del av Danmark, navngitt som personalunionen Danmark-Norge. Denne personalunionen gikk inn i en allianse med Napoléon Bonaparte med en krig som medførte dårlige tider og hungersnød i 1812. I 1814 tapte Danmark-Norge Englandskrigene, en del av Napoleonskrigene, og den danske kongen ble tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige i Kielfreden den 14. januar samme år. Etter et norsk forsøk på uavhengighet ble Norge tvunget inn i en løs union med Sverige, men hvor Norge fikk opprette sin egen konstitusjon, grunnloven av 1814. I denne perioden blomstret norsk, romantisk nasjonalfølelse, og nordmennene forsøkte å utvikle og etablere egen nasjonal egenverd. Unionen med Sverige ble brutt i 1905 etter at det var blitt truet med krig, og Norge ble et selvstendig rike med egen monark, Haakon VII.

Norge holdt seg nøytral under den første verdenskrig, og ved utbruddet av den andre verdenskrig erklærte Norge seg igjen for nøytral, men ble invadert av det nasjonalsosialistiske Tyskland den 9. april 1940.

Norge ble medlem av den vestlige forsvarsalliansen NATO i 1949. To forsøk på å bli medlem av EU ble nedstemt i folkeavstemninger med liten margin i 1972 og 1994. Norge har vært en nær alliert med USA i etterkrigstiden. Store funn av olje og naturgass i Nordsjøen på slutten av 1960-tallet førte til en voldsom økonomisk vekst i landet som fortsatt holder seg. Tradisjonelle næringer som fiske er også en del av Norges økonomi.

Norgeshistorie.no

Norgeshistorie.no er et nettsted opprettet av Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved Universitetet i Oslo. Nettstedet forteller Norges historie fra steinalderen til i dag. Artiklene er delt inn i 19 tidsepoker, som igjen er inndelt tematisk.

Artiklene er skrevet av norske historikere og arkeologer, de fleste ansatte ved UiO, men også fagfolk utenfra har skrevet flere artikler. Flere bidrag kommer også fra arkeologer ansatt ved Kulturhistorisk museum. Norgeshistorie.no er ikke et leksikon, men et samleverk om norsk historie på nett.Norgeshistorie.no er finansiert av UiO og Fritt Ord. Nettstedet ble i 2016 tildelt Universitetet i Oslos forskningsformidlingspris.

Paleolitikum

Paleolitikum (fra gresk παλαιός (paleos), «gammel» og λίθος (lithos), «stein», begrepet ble gitt av arkeologen John Lubbock i 1865) regnes som den første perioden i steinalderen. Den begynte da hominider som for eksempel Homo habilis først tok i bruk steinredskaper for omtrent to millioner år siden. Perioden varte frem til mennesket begynte med intensivt jordbruk i Midtøsten – mesolitikum.

I moderne arkeologisk forskning, hvor vektleggingen av klimatiske variasjoner er mer framtredende enn den tidligere vektleggingen på kulturelle «typer» og «perioder», går et viktig skillelinje i den aktuelle perioden mellom istiden pleistocen og varmeperioden holocen, hvor jordbruket er den kulturelle hovedskillelinjen og yngre dryas er den ytre klimatiske. Begreper som mesolitikum, om overgangsperioden mellom steinalderen (paleolitikum) og jordbruksalderen (neolitikum), samt annen «fininndeling» av tidsepokene (PPNA, PPNB) er omstridt i moderne arkeologi, og vektleggingen på kulturelle «perioder» er i økende grad i ferd med å utgå fra faglitteraturen.

Pleistocen

Pleistocen (2 588 000–11 700 år siden) følger pliocen (5 333 000–2 588 000 år siden) og er den første epoken i kvartær. Epoken omfatter de de store istidene. Kvartær består av pleistocen og holocen (fra 11 700 år siden til i dag).

I 2009 bestemte Den internasjonale stratigrafiske kommisjon at grensa mellom neogen (pliocen) og kvartær (pleistocen) skulle settes ved 2,588 millioner år siden og ikke ved 1,805 millioner år, som tidligere ble brukt. Den tidligere grensa var satt ut fra tidspunktet da kaldtvannsmuslinger første gang dukket opp i Middelhavet, mens den nye grensa stemmer bedre med tidspunktet for de første omfattende isdannelsene på den nordlige halvkule.

Pleistocen ble tidligere delt i tre aldere: undre, midtre og øvre pleistocen. Etter endringene i 2009 deles epoken i fire: gelasium (2,588–1,806 mil. år siden), calabrium (1,806–0,781 mil. år siden), midtre pleistocen (781 000–126 000 år siden) og yngre pleistocen (126 000–11 700 år siden).

I moderne arkeologisk forskning hvor fokuset på klimatiske variasjoner er mer framtredende enn det tidligere fokuset på kulturelle «typer» og «perioder», går et viktig skille i den aktuelle perioden mellom istiden pleistocen og varmeperioden holocen, hvor jordbruket er den kulturelle hovedskillelinjen og yngre dryas er den ytre klimatiske. Begreper som mesolitikum om overgangsperioden mellom steinalderen (paleolitikum) og jordbruksteinalderen (neolitikum), samt annen «fininndeling» av epokene (PPNA, PPNB), er omstridt i moderne arkeologi og fokuset på kulturelle «perioder» er i økende grad i ferd med å utgå fra faglitteraturen.

Rakkestad

Rakkestad er en kommune i Østfold. Den grenser i vest mot Sarpsborg og Skiptvet, i nord mot Eidsberg, i øst mot Marker og Aremark, og i sør mot Halden. Høyeste punkt i kommunen er Linnekleppen, 325 moh.

Kommunen er en av de store landbrukskommunene i Norge. Rakkestad sentrum er omkranset av store skoger og flere fiskevann for de store naturopplevelsene. I tettstedet Rakkestad bor det 4 682 personer per 1. januar 2018. Sentrum inneholder flere butikker, blant annet vinmonopol, skobutikk og sportsbutikk.

På Høgnipen i Degernes i Rakkestad har man gjort noen av Norges eldste funn fra steinalderen. Blant annet har man her funnet redskaper som kan dateres 9 600 år tilbake i tid.

Rav

Rav (C10H16O) er forstenet harpiks (gjerne kvae fra bartrær). For at rav skal dannes, må harpiksen ende i havet og ligge der i minst 30–50 millioner år. Etter denne lange perioden uten oksygen, og under trykk, forandrer plantesaften seg, og oljeinnholdet reduseres slik at ravet dannes. Overgangsformer mellom harpiks og rav kalles «kopal», som er et mer porøst materiale enn rav.

Den eldste kjente forekomsten av rav er 235–231 millioner år gammel, og ble funnet i Østerrike og Bayern. Danmarks eldste ravfunn er omkring 170 millioner år gammelt.

Rav var (og er) et verdifullt materiale, som kan brukes til å lage smykker og andre pyntegjenstander. Det fineste ravet er det som skylles opp på stranden, siden dette gjerne er renere enn det som graves opp fra jorden, men i motsetning til andre materialer er ofte urent rav mer verdifullt, siden urenhetene ofte består av insekter eller barnåler (eller deler av slike) som ble innkapslet for millioner av år siden.

Ved sliping til smykker varmes ravet opp, slik at det blir mykere. Oppvarmingen kan også forårsake fargeendringer. Kontakt med hud gjør at ravet holder seg blankt, mens det ved lagring blir matt. Materialet har vært brukt i Skandinavia siden steinalderen, spesielt til smykker og spillebrikker. I bronsealderen var rav etterspurt overalt i Europa, men de eneste funnstedene lå ved Vesterhavet og Østersjøen. Bronsealderrav man har funnet i Hellas, stammer fra Østersjøen, og det samme gjelder langt på vei rav funnet i Italia og på Balkan. I Skandinavia brukte folk bare unntaksvis ravet selv, en sjelden gang som håndtak på en liten syl, eller som pynt på en gjenstand av bronse. Grunnen kan være at det hovedsakelig ble ansett som et byttemiddel for å få tak i bronse.Rav kan brennes, og avgir da en behagelig duft (det er nært beslektet med røkelse). Når man gnir på rav, dannes statisk elektrisitet.

Verdens største samling av ravgjenstander finnes på Ravmuseet i Oksbøl i Jylland i Danmark.

Sande (Vestfold)

Sande er en kommune nord i Vestfold fylke. Den grenser i nord til Drammen, i øst til Svelvik, og i sør og vest til Holmestrand. Høyeste punkt er Presteseteråsen, 570 moh. Her er gjort tallrike funn fra forhistorisk tid, blant annet fra Nøstvetkulturen i steinalderen.

Tettstedet Sande er administrasjonssenter i kommunen og har 2 279 innbyggere per 1. januar 2018.

Andre tettsteder i Sande er Galleberg, Klevjerhagen og Selvik.

Skifer

Skifer er en metamorf eller sedimentær bergart, dannet ved at sand, leire og grus har blitt avsatt (sedimentert) på bunnen av et større vann eller i havet. Etter hvert som tykkelsen på dette sedimentlaget økte, økte også trykk og temperatur nede i massene. Sand, leire og grus ble etter hvert forsteinet og omdannet til skifer. Denne omdanningen (metamorfosen) fra løst materiale (sand, leire og grus) til en fast bergart, består i en sementering (= sammensmeltning) av de ulike sedimentlagene. Bergarten er derfor sterkt lagdelt og har en god liggekløv.

Graden av sementeringen og innhold av glimmer avgjør hvor god lagdelingen er. Er sementeringen svak, kan skiferen lett deles der en måtte ønske det.

Steinalderen i Norge

Steinalderen i Norge deles inn i eldre steinalder (10 000–4000 f.Kr.) og yngre steinalder (4000–1700 f.Kr.), mens steinalder generelt er betegnelsen som brukes på hele epoken. Navnet kommer av at mennesker i denne historiske epoken hovedsakelig brukte redskaper av stein, tre og bein fordi fremstilling og bruk av metaller ennå ikke var kjent. Steinalderen i Norge deles gjerne inn i tre perioder; paleolittisk (ca. 2 millioner–8000 f.Kr.), mesolittisk (ca. 8000–4000 f.Kr.) og neolittisk (4000–1700 f.Kr.). Steinalderen hadde ulik varighet i de forskjellige deler av verden.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.