Stat

En stat er et sett institusjoner som innehar autoritet til å lage regler som styrer folket i ett eller flere samfunn og har indre og ytre suverenitet over et bestemt territorium. Ifølge Max Webers innflytelsesrike definisjon har en stat monopol på legitim bruk av fysiske tvangsmidler. Dette følger av at staten inkluderer institusjoner som væpnede styrker, statsforvaltning (statsadministrasjon) eller statlig byråkrati, domstoler og politi.

Selv om begrepet i vanlig bruk ofte omfatter alle former for offentlige organer og offentlig styre – historiske eller moderne – innehar det moderne statssystemet en rekke kjennetegn som først ble befestet i Vest-Europa fra begynnelsen av 1600-tallet.

På slutten av 1900-tallet ledet en kombinasjon av utviklingstrekk som globalisering av verdensøkonomien, økt mobilitet av personer, varer og kapital og framvesten av mange internasjonale institusjoner til at staters handlingsfrihet ble endret, om ikke innskrenket. Likevel fortsetter stater å være de grunnleggende politiske enehetene i verden, slik de har vært det siden 1700-tallet. Staten blir derfor fortsatt ansett å være det mest sentrale begrepet i studiet av politikk, og begrepsdefinisjonen er fortsatt gjenstand for intens vitenskapelig debatt. Politiske sosiologer i tradisjonene til både Karl Marx og Max Weber foretrekker vanligvis en bred definisjon som retter oppmerksomheten mot maktapparatets rolle.

Siden slutten av 1800-tallet har hele verdens beboelige landområder vært oppdelt i stater. Før dette fantes det ganske store landområder som enten ikke var gjort krav på, ikke var befolket, eller var befolket av nomader som ikke hadde organisert seg i stater. I dag finnes det mer enn 200 stater i verden og et stort flertall av dem er representert i De forente nasjoner.

Innen føderalstater brukes begrepet stat også om delstater, som ikke selv innehar suverenitet, men som er underordnet autoriteteten til en større føderal stat slik som tilfellet er i Tyskland og USA.

I dagligtale brukes ofte ordene "land", "nasjon" og "stat" som synonymer, men som definerte begreper skilles de fra hverandre:

  • et land er et geografisk område
  • en nasjon er en gruppe mennesker som deler et sett kulturtrekk
  • et imperium er en multikulturell politisk formasjon med et sentrum (gjerne en stat) som beriker seg på bekostning av periferier.
  • en stat er et sett med styrende institusjoner med suverenitet over et bestemt landområde

Folkerettslig definisjon

For at noe skal regnes som en stat i folkerettslig forstand må fire vilkår være oppfylt. For det første må staten ha et noenlunde fast avgrenset territorium. Dette kan være fastlagt gjennom grensetraktater med tilgrensende stater, eller gjennom sedvane. For det andre må staten ha en befolkning av en viss størrelse. Det er noe usikkert hvilke krav som stilles, men det må antas at befolkningen må være såpass stor at den er i stand til å «fornye seg og opprettholde statens virksomhet gjennom lengre tid».[1] For det tredje må staten ha en form for sentralisert statsstyre, som opprettholder en viss rettsorden. Kravene som stilles her er imidlertid ikke spesielt strenge, og det at statsstyret mister kontrollen gjennom et visst tidsrom gjør ikke at statusen som stat faller bort umiddelbart. Dersom situasjonen vedvarer over lengre tid vil situasjonen imidlertid kunne stille seg annerledes. Det fjerde og kanskje viktigste vikåret er at staten må ha en viss uavhengighet, eller suverenitet i forhold til andre stater. Det er en formell uavhengighet som kreves. At et land i stor grad er avhengig av et annet økonomisk og militært fratar det ikke karakteren av å være en stat. Vilkåret må ses i sammenheng med det tredje vilkåret om statsstyre. Forutsetningen er at statsstyret har en reell bestemmende myndighet såvel lovgivningsmessig som administrativt.

Er disse fire vilkårene oppfylt vil man ha å gjøre med en stat i rettslig forstand, uavhengig av om andre stater har anerkjent statsdannelsen. Anerkjennelse av andre stater er en politisk markering uten rettslig betydning. Det er således ikke tvilsomt at Taiwan rettslig sett er en stat, selv om den har blitt anerkjent av svært få andre stater, noe som skyldes frykt for negative reaksjoner fra Folkerepublikken Kina. Anerkjennelse vil dog ha praktisk betydning i form av muligheten til å inngå samarbeid og internasjonale avtaler med andre stater.

Statsformer gjennom tidene

En stat kan historisk sett sees som en utvidelse av høvding- eller klanmakt over et større område, normalt med en eller flere byer, hvor en sentral makthaver eller makthavere innkrever skatter, sørger for offentlige tjenester og mobiliserer innbyggerne til krig. Sosiologen Charles Tilly har argumentert for at staten vokste frem nettopp grunnet dens overlegenhet i å føre krig.[2] Stater har minst flere tusen innbyggere, og den sentraliserte makten utøves på tvers av slektskapsbånd. Selv om stater erstattet tidligere slektsbasert lojalitet og identitet, ble statenes styrende eliter paradoksalt nok rekruttert nettopp utfra tilhørighet til visse slekter eller familier ("kongefamilier").

Arkeologen Gordon Childe (1950) mente stater vokste frem som en følge av den muligheten til spesialisering og overskudd som fulgte av overgangen til jordbruk. Dette synet står sterkt, selv om stater oppstod i Mesopotamia først omkring 3500 f.Kr, det vil si drøye 7 000 år etter introduksjonen av jordbruk. Og det finnes også eksempler på stater som ikke bygger på jordbruk, som middelalderens mongolske stater.

Historikeren Karl Wittfogel (1957) mente statsdannelsene fulgte av den sentraliseringen av makt og ressursoverskudd som var nødvendig for å kunne beordre store arbeider med oppdemming og irrigasjon av elver for jordbruksformål. Hans studier av samfunnene rundt Huang He i Kina syntes å bekrefte hypotesen, men studier i Mesopotamia har vist at irrigasjonsanlegg ofte hadde et lokalt, "statsløst" utspring (Adams 1966). Andre har hevdet at stater oppstod for å beskytte veksten i byenes handel med luksusvarer (Rathje 1971) eller at maktkonsentrasjonen gjennom stater fulgte naturlig av behovet for å forsvare ressurser gjennom krig (Carneiro 1970).

Kombinasjonen av flere faktorer er den mest sannsynlige forklaringen på hvorfor stater plutselig oppstod i Mesopotamia fra om lag 3500 før Kristus.

Staten i den klassiske oldtiden

I Midtøsten starter statsdannelsen omkring 3500 f.Kr i Mesopotamia, om lag 3200 f.Kr også i det sørlige Egeerhavet og Egypt. På samme måte som jordbruk oppstod også stater uavhengig flere steder på kloden, uten impulser fra hverandre. Statsdannelsene i Nord-Kina fra 2000 f.Kr eller i Amerika fra om lag 1500 f.Kr var ikke inspirert av modeller andre steder. Det eldste kjente eksempel på lovverk har vi fra Hammurabi (Mesopotamia).

I den vestlige verden begynner statens historie i antikkens Hellas. I den klassiske oldtiden fantes ulike statsformer som den hellenistiske kongen og hans militærapparat og den romerske keiseren med sitt aristokrati. Før det fjerde århundret e.Kr., i de greske bystatenes epoke, ble frie medlemmer av samfunnet i noen bystater som Athen tildelt borgerretter og hadde mulighet til demokratisk deltakelse. Det 'athenske demokratiet' forsvant seinere som følge av erobring og kolonisering. Dette ledet til at arvelig monarki var blitt regelen innen Aleksander den stores tid.

Antikkens Roma stod i motsetning til dette ved at direkte demokrati ikke ble introdusert. Staten utviklet seg i stedet fra et monarki til en republikk som ble styrt av det romerske senatet dominert av det romerske aristokratiet. Mens de greske bystatene bidro til utviklingen av direkte demokrati, bidro Roma til utviklingen av romerretten og skillet mellom den private og offentlige sfære.

Statssystemet i Føydal-Europa

Oppløsningen av Vestromerriket medførte at keiserriket ble oppdelt og makten over de ulike delene tilfalt nye herrer med politiske, juridiske og militære roller som tilsvarte organiseringen av økonomien. Tidlig i Middelalderen ble makten i de vesteuropeiske statene oppdelt i en føydalstruktur der autoritet var nært knyttet til besittelse av eiendom. Kongen satt øverst i maktstrukturen og staten ble definert ut fra landområdene han hadde makt over.

Statssystemet i det føydale Europa var en ustabil blanding av overhøyhet og salvede konger. Selv om monarken formelt satt på toppen av et hierarki av fyrster, var han ikke en eneveldig konge med ubegrenset makt. Forholdet mellom lensherrene og monarkene var i stedet preget av varierende grad av gjensidig avhengighet, særlig på grunn av mangelen på et sentralisert skattesystem. Dermed var monarken avhengig av lensherrenes samtykke i viktige spørsmål. Som følge av føydalsamfunnets legale grunnlag og den Den romersk-katolske kirkes krav om å være en lovgivende makt på linje med sekulære myndigheter, er ikke forståelsen av 'den moderne stat' et godt grunnlag for å forstå politikk i den føydale middelalderen.

Den "moderne stat"

Fremveksten av den "moderne stat" som en offentlig makt som utgjør den høyeste politiske autoritet innen et bestemt territorium assosieres med Vest-Europas gradvise institusjonelle utvikling fra slutten av 1400-tallet som kulminerte i fremveksten av diktatur og kapitalisme.

Etter hvert som Europas dynastiske stater – England under Tudorene, Spania under Habsburgerne og Frankrike under Bourbonene – igangsatte en rekke tiltak for å sentralisere politisk og økonomisk kontroll, fremviste de i økende grad institusjonelle trekk som kjennetegner den "moderne stat". Denne maktsentraliseringen innebar at en gradvis klargjøring av politiske grenser, etter hvert som de europeiske monarkene beseiret eller absorberte andre maktkilder som Kirken og lavadel. I stedet for føydalstyrets fragmenterte styringssystem med ofte uklare territorielle grenser fikk man store, enhetlige stater med omfattende kontroll over klart avgrensede landområder. Den prosessen ledet frem til de sterkt sentraliserte og i økende grad byråkratiske formene for enevelde1600- og 1700-tallet, da de grunnleggende kjennetegnene ved det moderne statssystemet tok form. Dette var kjennetegn som faste profesjonelle hærstyrker, et sentralisert skattesystem, diplomatiske bånd med permanente ambassader og utviklingen av en statlig økonomisk politikk – merkantilisme.

Kulturell og nasjonal homogenisering spilte en viktig rolle i fremveksten av det moderne statssystemet. Siden enevoldstida har stater i stor grad blitt organisert på et nasjonalt grunnlag. Det er imidlertid viktig å holde begrepene stat, nasjon og nasjonalstat fra hverandre. Selv for de mest etnisk homogene samfunn er det sjelden i fullstendig overensstemmelse mellom stat og nasjon. Dette er noe av bakgrunnen for at stater ofte fremmer nasjonalisme i ulike former ved å vektlegge felles symboler og nasjonal identitet.

Det var i den samme historiske perioden at begrepet "stat" først ble introdusert i politisk diskurs. Den politiske betydningen av begrepet "stat", som viser til et lands politiske organisering og regjeringsform, vokste ut av det engelske ordet state - tilstand. Denne betydningen skriver seg i alle fall tilbake til 1538.[1] Dette understreker statens foranderlige karakter, og bryter med konvensjonell lærdom i studiet av internasjonal politikk der statssystemet rutinemessig tidfestet til Westfalerfreden i 1648, som markerte slutten på tredveårskrigen.[3] Dette er kjent som det westfalske systemet. Selv om opprinnelsen er omstridt blir Niccolò Machiavelli ofte kreditert som den første til å bruke begrepet for å referere til en territoriell suveren myndighet i Fyrsten fra 1532. Det var imidlertid ikke før på de britiske tenkerne Thomas Hobbes` og John Lockes tid at en fullstendig redegjørelse for særtrekkene ved suverenitet ble framlagt.

I dag bygger den mest innflytelsesrike definisjonen på den moderne stat på Max Webers bok Politik als Beruf (Politikk som yrke). Weber vektla statens monopol på legitim bruk av fysisk makt. Hvis ikke noen sosiale institusjoner gjorde krav på en slikt legitimt voldsmonopol innen et bestemt territorium ville man på kort tid få en tilstand av anarki. Som svar på spørsmålet om hvorfor de styrte adlyder viste Weber til denne styringsstrukturens legitimering. Han presenterte en tredelt klassifisering av autoritetstyper. De tre idealtypene legitimering av lydighet er tradisjonell autoritet, karismatisk autoritet og legal-rasjonell autoritet.

Siden Webers tid har det kommet en omfattende litteratur om prosessene som formet den "moderne stat". Marxistiske forskere forfekter at dannelsen av stater hovedsakelig kan forklares på bakgrunn av samfunnsklassenes interesser og kamper, mens ikke-marxister – ofte i Webers eller Emile Durkheims tradisjon – vektlegger på aktører utenom klassestrukturen. Et annet spørsmål vedrørende statenes framvekst har vært hvorvidt dette best kan forstås på bakgrunn av hvert enkelt lands interne dynamikk og konflikter, eller som resultat av internasjonale dynamikker slik som krig, imperialisme eller økonomisk dominans. Marxister argumenterer vanligvis for at det er et avdekkbart historisk mønster i fremveksten av kapitalistiske stater, og relaterer dannelsen av stater i Vesten med fremveksten av kapitalisme.

Staten i moderne politisk tenkning

Politiske teoretikere som Thomas Hobbes, John Locke, Jean-Jacques Rousseau, og Robert Nozick har behandlet spørsmål relatert til statens ideelle og faktiske rolle.

Fremveksten av det moderne statssystemet var nært beslektet med endringer i politisk tenkning, særlig angående en endret forståelse av legitim statlig makt. Opplysningsfilosofenes krav om at offentlig autoritet skal ha sitt grunnlag i fornuften undergravde eneveldets begrep om "konge av Guds nåde" og bidro til å intensivere kravet om å flytte suverenitet fra monarken til folket. Denne ideen ble klarest formulert i Rousseaus teori om folkesuverenitet.

Referanser

  1. ^ Carl August Fleischer (2000). Folkerett (7 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-45285-9.(side 63)
  2. ^ Tilly, Charles (1990). Coercion, Capital, and European States, AD 990-1990. Cambridge, Mass., USA: B. Blackwell. ISBN 1557863687
  3. ^ de Carvalho, Benjamin (2005): "Den westfalske fetisj i internasjonal politikk. Om den suverene stat og statssystemets opprinnelse. i Internasjonal Politikk no.1, 2005

Litteratur

  • Andreas Osiander: The States System of Europe, 1640-1990. Oxford: Oxford University Press (1994)
  • Theda Skocpol: States and Social Revolutions: A Comparative Analysis of France, Russia and China. Cambridge: Cambridge University Press (1999)
  • Hendrik Spruyt: The Sovereign State and its Competitors. Princeton: Princeton University Press (1994)
  • Charles Tilly: Coercion, Capital and European States AD 990-1992. Massachusetts: Blackwell (1995)
  • Max Weber: Makt og byråkrati: Essays om politikk og klasse, samfunnsforskning og verdier. Oslo: Gyldendal (1995)

Se også

Armenia

Republikken Armenia (armensk: Hajastan (Հայաստան) eller Hajk (Հայք)) er en stat i Sør-Kaukasus i den nordlige delen av Vest-Asia, mellom Svartehavet og Kaspihavet. Landet har ikke kystlinje, og grenser til Tyrkia i vest, Georgia i nord, Aserbajdsjan i øst, Iran i sør og Aserbajdsjans eksklave Nakhitsjevan i sørvest.

Armenia er et meget gammelt land med røtter som går flere tusen år tilbake, og det regnes å være et av verdens eldste, med bosetning som trolig går tilbake til vår sivilisasjons opprinnelse. Det armenske høylandet grenser til Kaukasus i nord, Zagrosfjellene i øst, Mesopotamia i sør og Lilleasia i vest. Området har vært bebodd i flere tusen år. Det var her her de første megalittiske bygningene ble reist, det var her jordbruk og husdyrhold ble utviklet under den neolittiske revolusjon, og her ble metaller som bronse og jern tidlig tatt i bruk.

Landet blir nevnt i mesopotamiske og egyptiske kilder, som dateres tilbake til bronsealderen, men oppsto som stat etter at forløperen, kongedømmet Urartu (av noen ansett som en proto-armensk stat) falt på 600-tallet f.kr. Kongedømmet Armenia var ved slutten av 500-tallet f.Kr. vel etablert.

Landet befant seg fra første stund mellom flere imperier, inkludert det persiske, romerske, bysantinske, osmanske og til slutt det russiske og det påfølgende sovjetiske. Det har lidd under krig, invasjon og erobringer, folkemord og utrenskninger. Til tider var det langt større enn det er i dag, men vant sin endelige uavhengighet fra Sovjetunionen den 23. august 1990. Den 21. september 1991 ble den armenske republikk erklært, og den ble internasjonalt anerkjent den 25. desember samme år. Landet har vært medlem av FN siden 1992.

Colorado

Colorado er en delstat i USA.

Delstat

Delstat er en enkeltstat innenfor en forbundsstat som i USA eller en semi-autonom stat som tilhører en føderasjon. Eksempler på delstater er Bayern i Tyskland, Queensland i Australia, Tirol i Østerrike og California i USA.

Delstater kan ha forskjellige benevnelser:

stat (for eksempel State of Ohio i USA); se USAs delstater

land (flertall länder) for eksempel i Tyskland der Berlin, Bremen og Hamburg er både delstater og bykommuner

commonwealth (for eksempel Commonwealth of Kentucky i USA)

kanton som i Sveits

republikk (for eksempel Russlands republikker)

Diplomat

En diplomat er en representant utsendt av en stat til en annen stat eller til en internasjonal mellomstatlig organisasjon eller som arbeider i et lands utenriksdepartement. Disse utsendte representantene er akkreditert eller meldt til vertsstaten.Diplomater som er sjef for utenriksstasjoner er etter Wien-konvensjonen om diplomatiske relasjoner inndelt i ulike rangklasser, der ambassadører og nuntier rangerer foran sendemenn, ministre og internuntier, som igjen rangerer foran diplomater som er chargés d'affaires. I den norske utenrikstjenesten rangeres diplomater slik: ambassadør, minister, ministerråd, ambassaderåd, første ambassadesekretær, andre ambassadesekretær, tredje ambassadesekretær og attaché.

Georgia (USA)

Georgia er en delstat i USA. Hovedstaden er Atlanta.

Den ligger i den sørøstlige delen av landet og er en av Sørstatene. Den har grense mot Tennessee og Nord-Carolina i nord, Sør-Carolina i nordøst, Florida i sør og mot Alabama i vest. I sørøst grenser Georgia til Atlanterhavet.

Hovedstad

En hovedstad er den byen i en stat, eller en annen politisk enhet, der den politiske sentraladministrasjonen holder til. Hovedstaden er ofte, men ikke alltid, den største og viktigste byen i den aktuelle enheten.

Et land kan ha flere hovedsteder som i Sør-Afrika der parlamentet holder til i Cape Town, regjeringen i Pretoria, høyesterett i Bloemfontein og forfatningsdomstolen i Johannesburg. Statusen som hovedstad kan gå på omgang mellom flere byer.

Amsterdam er Nederlands hovedstad og økonomisk og kulturelle sentrum, mens regjeringen, nasjonalforsamling og høyesterett holder til i Haag.Hovedstaden i Norge er Oslo. Norges grunnlov § 68 fastslår at Stortinget skal møtes i rikets hovedstad om ikke spesielle omstendigheter krever noe annet.Hovedstaden har ikke eksistert i alle tider og samfunn. Middelalderens reisekongedømme var mye mer vanlig inntil moderne tid.

Kroatia

Kroatia (kroatisk: Hrvatska), offisielt Republikken Kroatia (kroatisk: Republika Hrvatska) er et land i Europa som grenser mot Adriaterhavet i sørvest, Slovenia i nordvest, Ungarn i nord samt Serbia, Bosnia-Hercegovina og Montenegro i øst. Hovedstaden og det økonomiske senter er Zagreb. Landet er en tidligere jugoslavisk republikk og består av 21 fylker. Landskapet domineres av en lavslette i øst (Slavonia og et sørgående fjellandskap langs havet i vest (Dalmatia). Kysten i vest har siden omkring 2000 hatt et kraftig oppsving i turisme, landets nye hovednæring.

Kroatene vandret inn østfra på 500-tallet og dannet en selvstendig kroatisk stat i høymiddelalderen, fra 910 til 1091. Deretter var området i 827 år en del av Ungarn eller Østerrike, med korte unntak da tyrkerne la under seg Nord-Balkan på 1500-tallet. Under andre verdenskrig oppstod en kroatisk stat som samarbeidet med det nasjonalsosialistiske Tyskland og dominerte det okkuperte jugoslaviske territoriet.

Kroatia var sammen med Slovenia den rikeste og mest industrialiserte delen av Jugoslavia, og rev seg i 1991 løs fra unionen. Det endte med en blodig krig mot det serbisk-dominerte Jugoslavia, den startet med jugoslavisk angrep på Vukovar helt i øst og Knin i vest.

Kroatias ledende politiker siden 1960-tallet var Frano Tudjman, som ble landets første president. Kroatia er medlem av NATO og ble medlem av EU 1. juli 2013. Om lag 90 % av befolkningen er kroater og stort sett katolikker, resten er slovenere, serbere, ungarere og andre minoriteter.

Liste over stater

Dette er en liste over stater per september 2012, det vil si selvstendige politiske enheter i det internasjonale systemet, som oppfyller Montevideo-konvensjonen og er anerkjent av minst én annen stat. Se også listen over FNs medlemsland.

Palestina og Vest-Sahara er ikke med på denne listen, ettersom de er under fremmed okkupasjon. Somaliland er heller ikke tatt med, siden det ikke er anerkjent av noen andre stater.

Mississippi

For elven med samme navn se Mississippi (elv)Mississippi er en delstat i USA. Den ligger sørøst i landet og er en av sørstatene og er en av Amerikas fattigste stater. Den grenser mot Tennessee i nord, Alabama i øst, Louisiana i sørvest og mot Arkansas i nordvest. I sør ligger Mexicogulfen.

Staten har fått sitt navn fra elven Mississippi som renner langs den vestlige grensen mot Arkansas. Navnet, som betyr «stor elv» stammer enten fra ojibwe, et indianer-språk som ble snakket i området rundt elven, eller et annet nært beslektet algonquian-språk. Pearl River danner den nederste delen av grensen mot Louisiana ned mot Mexicogulfen.

Klimaet i MS er overveiende subtropisk med korte, milde vintre, og lange, fuktige og varme somre.

Missouri

Missouri er en delstat i midtvesten i USA. Den ble stat i 1821. Med over seks millioner innbyggere er delstaten den attende mest folkerike staten. De største urbane områdene og byene er St. Louis, Kansas City, Springfield, og Columbia. Delstatshovedstaden er Jefferson City ved elven Missouri. Delstaten er den 21. mest omfattende i areal og geografisk mangfold. Northern Plains, de nordlige slettene, var en gang dekket av is, deretter gresskledd prærie, og nå preget av dypt jordsmonn som gir stor landbruksproduktivitet. Elven Mississippi danner delstatens østlige grense, og som til sist flyter ut i det myrrike området Missouri Bootheel, det aller sørligste området i Missouri. I sør er det berglendte Ozarkområdet, et skogkledd høyland som gir tømmer og mineraler, og er populært som mål utendørsaktiviteter Staten grenser til Iowa i nord, Illinois, Kentucky og Tennessee i øst, Arkansas i sør, samt Oklahoma, Kansas og Nebraska i vest.

Det har vært menneskelig bosetning i det området som nå kalles Missouri i minst 12 000 år. Den innfødte mississippikulturen bygde byer og gravhauger før den fikk en tilbakegang på 1300-tallet. Da europeiske utforskere kom på 1600-tallet møtte de indianerstammene Osage- og Missouriafolket . Franskmennene etablerte Louisiana, en del av den franske kolonien Ny-Frankrike, og opprettet byene Ste. Genevieve i 1735 og St. Louis i 1764. Etter en tid med spansk styre, anskaffet USA seg området ved Louisiana-kjøpet i 1803. Amerikanere fra sørstatenes oppland, inkludert afroamerikanske slaver, skyndte seg inn i det nye Missouri-territoriet. Mange fra Virginia, Kentucky, og Tennessee bosatte seg i området Boonslick (stedsnavnet er avledet fra Boone's Lick Country), i sentrale Missouri. Ikke lenge etter kom det stor innvandring fra Tyskland som opprettet Missouri Rhineland. Missouri spilte en stor rolle i den amerikanske ekspansjonen vestover, minnet ved monumentet Gateway Arch, en stor stålbue i St. Louis som er 192 meter høyt og 192 meter bredt. Ponniekspressen, Oregon Trail, Santa Fe Trail og California Trail begynte alle i Missouri. Som en grensestat var Missouris rolle i den amerikanske borgerkrigen på midten av 1800-tallet. Etter krigen ble storbyområdene i St. Louis og Kansas City sentre for industrialisering og forretning. I dag er Missouri inndelt i 114 fylker (counties) og den uavhengige byen St. Louis.

Missouri er kulturell smeltedigel av elementer fra midtvesten og sørstatene, et resultat av Missouris historie som en grensestat mellom de to regionene. Musikalstilen ragtime, Kansas City-jazz og St. Louis-blues ble utviklet i Missouri. «Missouri Waltz» er Missouris offisielle delstatssang. Steking av kjøtt, barbecue, særlig Kansas City-stilen, finnes både over hele delstaten og mange steder utenfor. St. Louis er også et betydelig senter for ølbryggerier; Anheuser-Busch er en av de største produsentene i verden. Missouri-vin blir produsert i Missouri Rhineland og Ozarks. President Harry S. Truman var fra Missouri, og der var også Mark Twain og Walt Disney. En del av de største selskapene i delstaten er blant annet Express Scripts, Monsanto, Emerson Electric, Edward Jones, og O'Reilly Auto Parts.

Nord-Kypros

Nord-Kypros, eller Den tyrkiske republikken Nord-Kypros (tyrkisk: Kuzey Kıbrıs Türk Cumhuriyeti, forkortet KKTC, eller bare Kuzey Kıbrıs), omfatter den nordlige del av øya Kypros.

Foranlediget av forsøket på statskupp i Republikken Kypros i 1975, ble området nord på øya okkupert av Tyrkia. Den selvbestaltede staten Nord-Kypros ble i 1983 proklamert som republikk. Republikken anerkjennes av Tyrkia, men forøvrig ikke av andre stater.

Gjennom Republikken Kypros' medlemskap i EU, har borgerne i Nord-Kypros unionborgerskap.

Palestina (stat)

Palestina (arabisk: فلسطين, filastin), offisielt betegnet som Staten Palestina (arabisk: دولة فلسطين, dawlat filastin) er en delvis anerkjent stat som ligger i Midtøsten. Landet har siden 2012 vært en «observatørstat uten medlemskap» i FN. Den ble opprinnelig proklamert i Palestinas frigjøringsorganisasjons (PLO) nasjonalråds (PNC) uavhengighetserklæring i eksil i Alger 15. november 1988. På tidspunktet for 1988-deklarasjonen utøvde PLO ingen kontroll over noe territorium, og områdene det ble gjort krav på er fortsatt under israelsk styre. Områdene Palestina gjør krav på er Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem, ofte kalt De palestinske territoriene; Jerusalem er erklært som hovedstad, men president og parlament holder til i Ramallah.

Per høsten 2017 var Palestina de jure anerkjent av 136 stater. Norge er ikke blant dem.

Politikk

Politikk (av gr. politikos, som angår byen eller staten) handler om fordeling av goder og byrder i et samfunn ved bruk av makt. Politikk er den virksomhet innen et sosialt system som innebærer at mål blir satt, prioriteringer ordnet, verdier fordelt og virkemidler valgt og anvendt. Begrepet politikk kan defineres både vidt og snevert. En vid definisjon innebærer at politikk er alle sosiale forhold som innebærer makt, styre og autoritet, mens en snever definisjon sier at politikk er offentlig beslutningsaktivitet og de rammene som leder individers og gruppers handlinger fram til offentlige vedtak. I den snevre definisjonen avgrenses politikk til det som foregår gjennom de politiske institusjonene, som valg, lovgivning, pressgruppevirksomhet, regjeringsdannelser og statsstyre, mens den vide definisjonen også ser politikk i det som foregår innen private organisasjoner, nabolag, smågrupper, familier og parforhold, i den grad det har med makt, styre og autoritet å gjøre.

Spørsmålet om hvordan begrepet skal avgrenses er mer enn en ren akademisk øvelse. Tradisjonelt har det vært vanlig å avgrense politikk fra andre sosiale prosesser ved å vektlegge at politikk dreier seg om samfunnets offentlige mål- og middelvalg. En slik tilnærming har ofte vært blitt imøtegått fra deler av den politiske venstresiden, som for eksempel peker på at private bedrifters avgjørelser kan ha minst like stor, om ikke større, betydning for privatmenneskers liv. Feminister har på sin side ønsket å trekke inn den private sfære i det politiske. Valg av begrepsforståelse tilkjennegir her et perspektiv på forholdene og ingen ordvalg er helt nøytrale.

Republikk

Republikk (fra latin: res publica, «stat», egentlig «offentlig sak») er en statsform for regjering hvor makten er gitt til valgte individer for en begrenset periode og som representerer velgerne og styrer i henhold til lovverket. I moderne tid er definisjonen av en republikk vanligvis begrenset til en regjering som utelukker en monark. Statslederen er direkte eller indirekte valgt, eller utpekt på en annen måte, og kalles vanligvis president. Motsetningen til republikk er monarki hvor statslederen, kalt konge, går i arv i en bestemt familie. Den korteste definisjonen av republikk er at det ikke er et monarki. Per 2015 benytter 147 av verdens 206 selvstendige stater ordet «republikk» som en del av sitt offisielle navn.Både moderne og eldre tiders republikker var mangeartet i ideologi og sammensetning. I antikken og i middelalderens Europa var mange stater fascinert av den romerske republikk, som viser til styreformen i byen Roma. I tiden før den romerske republikken var det konger og tiden etter keisere. Renessansens politiske tradisjon i dag er omtalt som «sivil humanisme» og tidvis tenkt som avledet direkte fra romerske republikanere som Sallustius og Tacitus, Imidlertid kunne greskinfluerte romerske forfattere som Polybios og Cicero tidvis også benytte betegnelsen som en oversettelse av greske politeia, noe som kunne bety «styre» generelt, men også for særskilte styresett som ikke nøyaktig tilsvarte den romerske republikk. Republikker ble ikke likestilt med antikke demokratier som Athen, men hadde et demokratisk aspekt.

Republikker ble mer vanlig i Vesten på begynnelsen av 1800-tallet, til sist erstattet helt det eneveldige monarkiet som vanligste regjeringsform. I moderne republikker er utøvende makt legitimert både av et lovverk og ved valg. I kontrast inkluderte den franske politiske filosofen Montesquieu både demokratier (hvor folket har en andel i styringen) og aristokratiet eller oligarkiet (hvor kun en del av folket styrer) som republikanske former for styresett.Oftest er en republikk en selvstendig stat, men det finnes også delstater innenfor en stat som kalles republikker, eller har en myndighet som er beskrevet som «republikansk» i sitt vesen. Artikkel IV i den amerikanske konstitusjon «garanterer hver eneste stat i unionen en republikansk form for styresett.» Tilsvarende var Sovjetunionen i lovverket beskrevet som en «føderal multinasjonal stat» bestående av 15 republikker og hvorav to av disse, Ukraina og Hviterussland, hadde egne seter i De forente nasjoner.

Sekularisering

Ordet sekularisering kommer av det franske verbet séculariser, som ble tatt i bruk på 1600-tallet om overføring av kirkens eiendom til staten.

Sekulær er et ord som betyr verdslig (jordlig/ikke-kirkelig) eller timelig, altså det som hører til verden og det verdslige samfunn. En sekulær stat er derfor en stat uten statsreligion.

Sekularisering er betegnelsen på den prosessen hvor religionens rolle blir mindre viktig i et samfunn. Historisk har dette betydd at de religiøse institusjonenes eiendom, makt, oppgaver eller autoritet overtas av religiøst uavhengige institusjoner. Ordet kan oversettes med det norske ordet verdsliggjøring. Siden 1920-årene er sekularisering brukt som betegnelse på enkeltmenneskets, kulturens og samfunnslivets frigjøring fra religiøse autoriteter og normer.

Sosiologisk sett har sekulariseringen to hoveddimensjoner:

Den offentlige og institusjonelle dimensjon

Den private dimensjon

Suverenitet

Suverenitet er en eksklusiv rett til å styre over en geografisk region eller en gruppe mennesker, som en nasjon eller stamme. Suverenitet innehas i folkerettslig forstand av en stat, men i annen språkbruk sier man også at et styre, eller et individ kan ha suverenitet. En monark som hersker over en suveren nasjon benevnes iblant som Suverenen i den nasjonen.

São Paulo (delstat)

São Paulo er en delstat i den sørøstlige regionen av Brasil og har en befolkning på om lag 40 millioner (2003). Hovedstaden er byen São Paulo. Delstaten er et økonomisk og industrielt kraftsenter i Brasil og i Sør-Amerika. Delstaten hadde i 2015 et beregnet folketall på 44 396 484.

Velferdsstat

Velferdsstat (ty. Wohlfahrtsstaat) er betegnelsen på en stat som, i tillegg til å sørge for sine borgeres sikkerhet, yter dem en rekke grunnleggende goder som for eksempel støtte til utdannelse, trygder ved sykdom eller fattigdom og pensjon. Hvor omfattende velferdsstaten er, varierer fra stat til stat men de fleste industrialiserte land kan sies å være velferdsstater i en eller annen form. En motsats til velferdsstaten er nattvekterstaten.

Enkelte hevder at velferdsstaten er et slags kompromiss mellom arbeiderbevegelsen og kapitaleierne. Velferdsstaten blir av andre sett på som et resultat av at underprivilegerte grupper, da ofte grupper knyttet til arbeiderklassen, mobiliserer sine politiske ressurser for å bedre sine levekår.

Felles for begge påstander er at man med en velferdsstat søker å sikre en gitt sosial standard for alle borgerne. Politisk forbindes velferdsstaten ofte med sosialistiske

eller sosialdemokratiske partier, men varianter av velferdsstaten har eksistert under regimer med ulike ideologiske orienteringer.

En velferdsstat er ikke det samme som et velferdssamfunn. Et velferdssamfunn er et samfunn der de grunnleggende godene er fordelt på innbyggerne. En velferdsstat er en stat der de statlige styresmaktene tar på seg ansvaret for at ingen forkommer på grunn av dårlig økonomi eller mangel på andre ressurser.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.