Stanford Encyclopedia of Philosophy

Stanford Encyclopedia of Philosophy (SEP) er et filosofisk oppslagsverk på nettet som vedlikeholdes av Stanford University. Oppslagsverket ble grunnlagt av Edward N. Zalta i 1995 gjennom finansiering fra National Endowment for the Humanities og National Science Foundation i USA.

Hvert oppslagsord er skrevet av en ekspert innenfor området. Blant disse finner man professorer fra over 65 akademiske institusjoner over hele verden. Skribentene gir Stanford University tillatelse til å publisere artiklene, men beholder opphavsretten for teksten. Oppslagsverket er fagfellevurdert.

Se også

Eksterne lenker

Aleksander fra Afrodisias

Aleksander fra Afrodisias (med tilnavnet ho exegetes, «kommentatoren»; gresk Ἀλέξανδρος ὁ Ἀφροδισιεύς Aléxandros ho Aphrodisieús, latinisert Titus Aurelius Alexander) var en gresk peripatetisk filosof som levde rundt 200 e.Kr.

Andronikos fra Rhodos

Andronikos fra Rhodos var en gresk filosof som levde på 100-tallet f.Kr.

Ingenting er kjent om Andronikos' liv, men han regnes som den første som gav ut en pålitelig utgave av Aristoteles' verk. Med stor sannsynlighet var det Andronikos som samlet de ulike skriftene til bøker, og da etter sin egen oppfatning av hvor de hørte hjemme.

Fra senantikken stammer en opplysning om at Andronikos skulle ha vært den 11. skolark ved den peripatetiske skolen i Athen, men dette regnes nå som ytterst tvilsomt.

Averroisme

Averroisme (også kalt radikal eller heterodoks aristotelisme) er en retning i europeisk skolastisk filosofi fra seinmiddelalderen og tidlig moderne tid. Læren var basert på den arabiske filosofen Averroës' kommentarer til Aristoteles, og er en strømning innen aristotelismen.

Averroistenes lære brøt med ortodoks kristen doktrine på flere punkter, og de teologiske konsekvensene av læren – eller av standpunkter motstanderne tilla averroistene – førte til store og heftige debatter. Den katolske kirka fordømte i 1270 og i 1277 averroistisk lære og forfulgte tilhengerne.

Averroismens viktigste doktriner er:

Det finnes bare én sannhet, men den kan finnes både ved hjelp av filosofi og av religion («den doble sannhet»).

Verden er evig.

Intellektet består av to deler, en individuell og en åndelig.

Alle mennesker har del i et og samme overindividuelle intellekt (intellectus agens eller «det aktive intellekt»), kilden til all kunnskap og velordnet dynamisk aktivitet i den sublunare sfære.

Den intellektuelle delen av menneskets sjel er udødelig, mens resten dør med kroppen. Den avdødes intellekt gjenforenes med det aktive intellektet.

Det er ikke mulig å vende tilbake fra de dødeAverroës var overbevist om at læren hans var fullt forenlig med Koranen, men i den islamske verden fikk den lite gjennomslag. Mer oppmerksomhet vakte læren hos jødiske lærde, og etter at flere av Averroës' skrifter var oversatt til hebraisk, utviklet det seg en jødisk averroisme i Spania og Syd-Frankrike. Langt den største innflytelsen fikk Averroës' lære blant latinspråklige lærde etter at Michael Scotus oversatte en stor del av Averroës' omfangsrike verk til latin , såkalt «latinsk averroisme».

Demokrati

Demokrati, også kalt folkestyre, er en styreform hvor folket har direkte eller indirekte innflytelse på hva slags beslutninger som fattes. Kjennetegn ved demokrati er frie valg, flertallsstyre, retten til å være uenig med flertallet, og at individenes grunnleggende rettigheter ivaretas.

Vanligvis benyttes begrepet i en noe snevrere betydning, der det betegner et system som det man har i de fleste vestlige land, hvor folket stemmer inn representanter i en riksforsamling samtidig som man har visse grunnleggende rettigheter i form av ytringsfrihet, eiendomsrett, politisk frihet og likestilling.

Ordet demokrati stammer fra antikkens Hellas og kommer av gresk fra δῆμος dēmos folk, og κρατία kratía styre. Det betegnet da en styreform som stod i motsetning til aristokrati (elitestyre).

Egalitarisme

Egalitarisme (fra fransk: égal, «lik») — eller egalitarianisme er en tankeretning innen politisk filosofi som går inn for likhet av et eller annet slag, eksempelvis at individene får samme ressurstilgang, behandles likt eller har samme sosiale status.Generelt brukes det om å bli behandlet som likeverdige etter loven, kirken eller samfunnet som helhet.

Egalitære samfunn er sosiale grupper, fellesskap eller samfunn som gir alle medlemmene den samme tilgangen til ressurser, og ingen av medlemmene kan utøve varig makt over andre medlemmer. I politisk sammenheng kalles slike samfunn akefale.

Begrepet «egalitært samfunn» brukes framfor alt i etnologifaget og nesten bare om jeger- og samlergrupper, og andre små etniske grupper som lever i tradisjonsbundet.

Erkjennelsesteori

Erkjennelsesteori eller epistemologi (fra gresk επιστήμη (episteme), «fornuft» og λόγος (logos), «vitenskap») er læren om viten og erkjennelse.

Den er en av de filosofiske grunndisiplinene der sentrale temaer er opphavet til og gyldigheten av vår kunnskap. Epistemologi kan også oversettes som sannhetskunnskap i betydningen sikker kunnskap. Tradisjonelt er det bare matematikk som kan betraktes som eksakt, men ifølge moderne fenomenologi kan alle vitenskaper fremstilles logisk og eksakt.

Den mest kjente erkjennelsesfilosofen er Descartes som først fremsatte bevis for vår eksistens. Han tvilte på at verden virkelig var slik som mennesket oppfattet den med sine sanser, og arbeidet seg fra tvil til det han kalte klar og sikker kunnskap gjennom tankeundersøkelser. «Je pense, donc je suis» – («Jeg tenker, altså er jeg», latin: «Cogito ergo sum»). Dette uttrykket kan utvides til alt vi har klare tanker om som bevis for vår eksistens.

Internet Encyclopedia of Philosophy

Internet Encyclopedia of Philosophy (IEP) er et gratis filosofileksikon på nettet som ble grunnlagt av James Fieser i 1995. Redaktørene for leksikonet er James Fieser og Bradley Dowden. Artiklene i leksikonet regnes for å være mer lekmannsvennlige enn artiklene i Stanford Encyclopedia of Philosophy.

Legitimitet

Legitimitet (fra latin legitimare) er grunnlaget for den type politisk makt som blir utøvd både med en bevissthet fra myndighetenes side om at de har rett til å styre og med en tilsvarende folkelig anerkjennelse av de styrende som autoritet, altså som en legitim makt. Begrepet legitimitet gjelder altså den prosess eller det bånd som et sosialt system rettferdiggjøres gjennom av sine medlemmer, slik at de styrende gis rett til å utøve makt av de styrte. Mens autoritet viser til en spesiell posisjon, så henviser begrepet legitimitet til hele systemet av myndigheter.

Legitimitet må holdes adskilt fra legalitet. Legalitet er en ren teknisk term, som beskriver hvorvidt en regel er vedtatt etter en bestemt regulær prosess. En handling kan være lovlig uten å bli ansett som legitim. Motsatt kan en handling bli oppfattet som legitim uten å være lovlig. Et eksempel på dette er det forholdet flertallet av den svarte befolkningen i Sør-Afrika hadde til apartheidsystemet; de oppfattet det ikke som legitimt, selv om disse reguleringene var foretatt etter legale prosedyrer, basert på datidens rasistiske grunnlov. I henhold til sørafrikansk lov var rasebestemmelsene legale, selv om de ikke var legitime i øynene på store deler av befolkningen, ei heller i verdensopinionen.

Levkippos

Levkippos (også Levkipp; født på 400-tallet f.Kr. i Milet, Elaia eller Abdera i Trakia) var en gresk filosof.

Monopsykisme

Monopsykisme er den oppfatning at alle mennesker tar del i en felles bevissthet, sjel og intellekt, og at det enkelte individs sjel er en manifestasjon av denne.

Sabianisme, kabbalah og averroisme inneholder varianter av monopsykistiske doktriner. Monopsykisme er et element i rastafarisme, og lignende ideer finnes i mange mystisistiske tradisjoner.

Naturalisme (filosofi)

Naturalisme i filosofien er et samlenavn for flere filosofiske retninger som har det til felles at de forstår verden som et rent naturlig fenomen, også det som ellers regnes som åndelige eller overnaturlige fenomener.

En kan grovt skille mellom tre nivåer av naturalisme:

Ontologisk naturalisme utgår fra at det bare eksisterer naturlige fenomener, dvs. at alt i universet kan reduseres til de fenomener og objekter som naturvitenskapene beskjeftiger seg med.

Epistemologisk naturalisme hevder at verden kan forklares ved hjelp av naturvitenskapelige metoder.

Metodologisk naturalisme anser naturvitenskapelige metoder som den eneste autoritative standarden for studiet av naturen.En fjerde «metafilosofisk» form:

Analytisk naturalisme forsøker å formulere eksistensen av et intensjonalt fenomen helt og fullt ved hjelp av ikke-intensjonale begreper. Eksempelvis hevder den etiske naturalismen at moralske begreper kan defineres ut fra empiriske, ikke-verdiladede begreper, og at moralske kjensgjerninger er identisk med naturlige fenomener som kan erkjennes ved hjelp av naturvitenskapelige metoder.Den naturalistiske posisjonen har røtter tilbake til antikken, og særlig til Aristoteles. Alt som ikke er konstruert av mennesker, regnet Aristoteles som physis (natur), men han så mennesket selv som et naturvesen i likhet med alle andre dyr. Enklere forandringer av naturgjenstander, f.eks. pløying av jord, oppkutting av landbruksprodukter, gjorde dem ifølge Aristoteles ikke til en kulturgjenstand, til det krevde han en fullstendig sammenføying av naturlige komponenter til noe helt nytt, f.eks. verktøy, kunstverk, bygninger. Slik tilsvarer de aristoteliske naturforestillingene hverdagsfilosofiens intuitive ledekategori kultur ↔ natur. Aristoteles elev, Straton fra Lampsakos, gikk lengre enn læremesteren ved at han avviste guddommelige inngripener i naturen og metafysisk-teologiske forklaringer på naturfenomener, og hevdet at det ikke er nødvendig å postulere en aktiv gud for å forklare skapelsen av universet.

Fra tidlig 1600-tall var naturalisme betegnelse på enhver lære som la naturen alene til grunn, eller som definerte naturen som norm for alle fenomener. Disse retningene oppsto framfor alt av ønsket om å avgrense seg fra overnaturlige fenomener i religiøs forstand. En naturalisme forstått på denne måten avviser eksistensen av eksempelvis religiøse undere og overnaturlige vesener.

For nyere naturalistiske teorier fra begynnelsen av 1900-tallet står ofte naturvitenskapelige begreper, og ikke naturen som sådan, i forgrunnen. I den forbindelse argumenteres det med at naturvitenskapene bør stå for de grunnleggende beskrivelsene av verdens struktur og vil være bedre enn metoder fra samfunnsvitenskapene eller humaniora, eller erfaringer basert på hverdagsbetraktninger. For denne typen naturalister er naturvitenskapene selve målestokken for beskrivelsen og forklaringen av verden.

Naturfilosofi

Naturfilosofi eller naturens filosofi (kjent på latin som philosophia naturalis) er et begrep brukt om de objektive studier av naturen og det fysiske univers. Naturfilosofi var beslektet med naturteologi og var den dominerende formen for studier av naturen inntil den moderne vitenskapen vokste fram, og blir betraktet som en forløper for dagens begrep «naturvitenskap», særlig i forhold til fysikk.

Former for vitenskap har historisk utviklet seg fra filosofi, og naturvitenskapene fra naturfilosofi. Ved eldre universitet er det gamle professorater som ble opprettet som professorater i naturfilosofi og som nå innehas av fysikere. De moderne begrepene «vitenskap» og «vitenskapsmann» ble ikke innført før på 1800-tallet.

Naturrett

Naturrett (latin: lex naturalis eller jus naturale) er en teori om at det finnes rettsprinsipper som er av en slik grunnleggende eller naturgitt karakter at de er universelt gjeldende, til forskjell fra positiv rett og moralsk nihilisme. Gjennom historien er naturretten begrunnet på mange måter. Sentralt hos de fleste teoretikere står studiet av menneskenaturen, og utledet av dette, hvilke adferdsnormer som er nødvendige for et fredelig samfunn. Noen sammenholder naturrett med naturlov, slik som Aristoteles, mens andre skiller tydelig mellom begrepene.Kjernen i naturretten er dualiteten mellom individets to grunnleggende rettigheter, nemlig retten til å være i fred, fysisk, psykisk, økonomisk og familiemessig, og retten til å formere seg så langt vilje og evne rekker. Naturrettstanken skriver seg tilbake til antikkens Hellas, særlig Aristoteles, som ofte kalles naturrettens far. Naturrettens innflytelse har variert opp gjennom historien, men den fikk en renessanse i opplysningstiden, da samtidens filosofer argumenterte for at alle mennesker er født med visse grunnleggende, umistelige rettigheter. Den moderne tids menneskerettigheter er uttrykk for et tankesett som har mye til felles med det naturrettslige.

I etterkrigstiden ble naturrettsbegrepene satt på spissen. I Nürnbergprosessene og i Norge ble det spørsmål om hvilken lov krigsforbryterne skulle dømmes etter. Både domstolen i Nürnberg og Høyesterett i Norge nektet å legge Det tredje rikes lover til grunn. Man tok utgangspunkt i at det fantes et overordnet normsystem (naturrettsteori) der menneskets verdi, uavhengig av rase, ble slått fast uavhengig av hvilken lov som gjaldt på tidspunktet krigshandlingene fant sted.

Nominalisme

Nominalisme (av latin nomen = «navn», «benevnelse») er en ontologisk doktrine som hevder at det bare er enkeltobjekter («partikularia») som er reelle, og at allmennbegrepene (universalia) er å betrakte som menneskeskapte tankekonstrukter, det vil si ikke er annet enn tilfeldige fellesnavn brukt om helt ulike objekter.

Nominalistene hevder at enhver inndeling av enkeltobjekter i klasser (universalia) er vilkårlig og i utgangspunktet like bra (eller dårlig). Eksempelvis finnes det for en nominalist ikke noe slikt som «den menneskelige natur», det er ikke annet enn en beskrivelse eller et navn for vår erfaring om fellestrekk hos menneskelige individer. Det eneste som eksisterer er partikularia, det vil si det enkelte menneske.

Tidligskolastikeren Roscelin var blant de første som hevdet nominalistiske synspunkter, men ideene kom for fullt først fra 1300-tallet, med den engelske fransiskaneren William av Ockham som nominalismens fremste talsmann.

Pragmatisme

Pragmatismen er en retning innen filosofien som var dominerende i USA i første del av 1900-tallet. Pragmatismen baserer seg på prinsippet om at brukbarheten og praktiserbarheten av ideer, politikk og forslag er kriteriene de skal måles med. Pragmatismen understreker at handling skal prioriteres over doktrine og at erfaring skal prioriters over faste prinsipper. Pragmatismen mener at ideer låner sin mening fra sine konsekvenser og sin sannhet fra hvordan de kan verifiseres. Pragmatismen mener at ideer i sin essens er instrumenter og planer for handling.Den amerikanske logikeren Charles S. Peirce kan ha vært den første til å bruke ordet om en spesiell filosofisk doktrine.Nøkkelelementer i Peirces logiske pragmatisme ble utviklet av William James, John Dewey, George Herbert Mead og C.I. Lewis.Lars Fredrik Händler Svendsen sier i Store norske leksikon om pragmatismen som et mangforld av filosofiske retninger:«Utover på 1900-tallet har pragmatismen vunnet stor utbredelse, og betegner i dag et slikt mangfold av retninger at det er vanskelig å finne noen annen fellesnevner enn at praksis tillegges stor vekt.»

René Descartes

René Descartes (latinif. Cartesius) (født 31. mars 1596 i La Haye en Touraine (nå Descartes) i Frankrike, død 11. februar 1650 i Stockholm i Sverige) var en fransk filosof og matematiker.

Descartes kalles noen ganger grunnleggeren av moderne filosofi og den moderne matematikkens far. Han rangeres som en av Vestens viktigste tenkere gjennom tidene, og er og var allerede i sin samtid en inspirasjonkilde for andre filosofer. Det mest berømte utsagnet hans er «Cogito ergo sum» (fransk: «Je pense, donc je suis»; norsk: Jeg tenker, altså er jeg), som finnes i §7 av del I i Principia philosophiae og i del IV i Om metoden (fr. Discours de la méthode). Han var den første som tok i bruk projisering av punkter i planet på en x- og y-akse, noe som nå er kjent som det kartesiske koordinatsystemet.

Romantikken

Se også Romantikken (musikk)

Romantikken er en periodebetegnelse som er knyttet til en åndsstrømning som dominerte europeisk kunst og intellektuell kultur fra slutten av 1700-tallet og gjennom første halvdel av 1800-tallet. Romantikken nådde ikke alle geografiske områder samtidig, og den varte lenger innenfor noen kunstarter enn andre, som musikk. I tillegg er romantikken i likhet med andre kulturelle strømdrag, tilbøyelig til å dukke opp igjen i nye variasjoner i åndslivet med visse mellomrom. Romantikk benyttes også som typologisk begrep, det vil si som et allment begrep som ikke er knyttet til noen bestemt periode. I den betydning kan eksempelvis middelalderens eller renessansens kunst, eller kunst fra vår egen tid, også omtales som «romantisk».

Denne artikkelen handler først og fremst om romantikken som periodebetegnelse. I Norden kom romantikken senere og eksisterte lengre enn i de store europeiske kulturlandene. Romantikken i Norge har mottatt impulser fra fransk og britisk førromantikk – og fra tysk romantikk, via Danmark og Sverige. Den unge Henrik Wergeland kjente til både Rousseau og James Macpherson (jf. sistnevntes Ossians sanger) og tok sterke inntrykk av Shakespeare. Romantikken slo igjennom i norsk litteratur med nettopp Henrik Wergeland omkring 1830. Den variant av romantikken som kalles poetisk realisme eksisterte dels uavhengig av, dels parallelt med, dels i kombinasjon med nasjonalromantikken. Den brøt for alvor fram i Norge i 1840-årene. I 1890-årene fikk Norge en nyromantisk bølge som delvis festet røtter tilbake til den eldre romantikken. Romantikken i første halvdel av 1800-tallet hadde røtter tilbake til middelalderen.

Begrepet «romantikken» har sitt språklige utspring i det franske «romance» som forklares som «romansk fortelling», det vil si fortelling på et romansk språk, som var ett av folkespråkene, i denne sammenheng fransk, italiensk eller spansk. Fortellingene er knyttet til ridder- og høvisk litteratur på 1100-tallet, og handler gjerne om ulykkelig/ulovlig kjærlighet og ridderidealer, og er skrevet i en periode som ofte kalles «den gotiske romantikken» i høymiddelalderen. Typisk er historien om Tristan og Isolde. Begrepet roman knyttes på samme måte til middelalderens «gestes», fortellinger på folkespråkene, til forskjell fra «legendene» som var på latin. jf. Chanson de geste.

Vitenskapsåret 1180

Vitenskapsåret 1180 er en oversikt over hendelser, prisvinnere, fødte og avdøde personer med tilknytning til vitenskap i 1180.

Vitenskapsåret 1335

Vitenskapsåret 1335 er en oversikt over hendelser, prisvinnere, fødte og avdøde personer med tilknytning til vitenskap i 1335.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.