Sjilo

Sjilo (hebraisk: שילה) var en israelittisk by i oldtiden i Israels land som er nevnt flere ganger i den hebraiske Bibelen, blant annet som det sted hvor Paktens ark ble oppbevart og stedet fungerte som kongedømmet Israels midlertidige (religiøse) hovedstad fram til arken ble flyttet til det første tempelet i Jerusalem.

Sjilo var lokalisert ved dagens sted Khirbet Seilun, sør for oldtidens Tirsa og 16 km nord for den israelske bosetningen Beit El på Vestbredden.[1]

Figures The erection of the Tabernacle and the Sacred vessels
Reisningen av Tabernakelet og Paktens ark ved Sjilo

Historie

Den bibelske perioden

Stedet for oldtidens Sjilo, en by i fjellandskapet i Efraim, var den religiøse hovedstaden for Israel i 300 år før Jerusalem.[2] Det ble nevnt i Josvas bok og Dommernes bok som «ligger nord for Betel, øst for den landeveien som går opp fra Betel til Sikem, og sør for Lebona.» [3] Sjilo har blitt identifisert med Khirbet Seilun av den amerikanske filologen Edward Robinson i 1838. Lokaliseringen har dog vært etablert lenge tidligere av kirkehistorikeren Eusebius av Cæsarea og av den jødiske reisende Ishtori Haparchi (egentlig Isaac HaKohain Ben Moses).

Sjilo er nevnt i den hebraiske Bibelen som et samlingssted for folket i Israel: «Hele Israels menighet samlet seg i Sjilo og satte opp telthelligdommen der.» [4] Under Moses, ledet av Gud, ble det bygget et hus for Paktens ark,[5] I henhold til kildene i Talmud forble teltet for helligdommen i Sjilo i 369 år,[6] inntil arken ble tatt til kampleiren ved Eben-Eser [7] hvor den ble tatt av filisterne ved Afek (antagelig Antipatris). Ved et tidspunkt under det lange oppholdet i Sjilo synes det som om det portable teltet har fått en fast inngjerdning eller erstattet av en stående struktur som hadde «dører»,[8] i praksis en forløper til tempelet. Tabernakelet forlot Sjilo da ypperstepresten Eli HaCohen døde.

Sjilo var senteret for israelittenes religiøse dyrkelse. Folket samlet her for de påbudte festene og ofringene, og her ble lodd kastet for ulike stammeområder og for levittiske byer. Å kaste lodd var en hellig handling som ikke overlot valget til tilfeldighetene, men til Guds avgjørelse for å fordele landområder mellom stammene.

Generasjoner senere ble Samuel oppfostret ved helligdommen ved Sjilo av ypperstepresten Eli. Samuel begynte å komme profetier allerede i ung alder og fortsatte å tjene ved tabernakelet, men ikke som prest da han ikke kom fra samme familie som Aron.

Etter filisterne beseiret israelittene ved Afek var det en gruppe som fraktet vekk Paktens ark til Filistia mens andre åpenbart marsjerte mot Sjilo og ødela helligdommen.[9] Åpenbart ble tabernakelet fjernet før filisterne kom og det ble fraktet til Gibeon hvor det ble værende fram til kong Davids tid. Arken var snart levert tilbake fra filisterne, men deretter oppbevart i Kirjat-Jearim inntil kong David fikk den ført til Jerusalem. Den kom aldri tilbake til Sjilo.

Da Salomo døde gikk ti av stammene ut av det jødiske fellesskapet og deres religiøse ledere opprettet lokale steder for tilbedelse.[10] På denne tiden kan Sjilo ha fått en fornyelse som et religiøst samlingspunkt. Det var hjemmet til profeten Ahia fra Sjilo og som var den som annonserte utskillelsen av de ti stammene.[11]

Joseph ibn Chelo, en spansk kabbalist fra Aragón og forfatteren av Shibhe di-Yerushalayim, som i 1333 dro til Jerusalem med sin familie og bosatte seg det, skal ha besøkt Sjilo i 1334.[12]

Den kristne perioden

Hieronymus skrev i sitt brev til Paula og Eustochius, datert en gang rundt 392–393, at: «Med Kristus ved vår side skal vi gå inn i Sjilo og Betel.» [13] Den offisielle kirken i Jerusalem satte aldri opp en årlig pilegrimstur til Sjilo, i motsetningen til Betel. Tvert imot ble Samuels fest holdt den 20. august i landsbyen Masephta (Mitzpah). Selv om pilegrimene tilsynelatende ikke besøkte Sjilo, for den eneste som nevnte stedets navn — pilegrimen Theodosius på 500-tallet [14] — lokaliserte det feil til midtveis mellom Jerusalem og Emmaus. Den feilaktige plasseringen varte i flere århundrer, eksempelvis er det vist på det florentinske kartet fra 1300, som plasserte Sjilo ved Nebi Samwil hvor graven til Samuel er funnet. Madabakartet har feilaktig plassert Sjilo øst for Sikem og utelater å avbilde kirken.

Sjilo fikk messiansk tilknytning blant kristne grunnet verset i Første Mosebok 49:10 hvor det står: «Septer skal ikke vike fra Juda / eller herskerstav fra hans føtter / til han som eier den, kommer, / han som folkene skal lyde.» [15] Sjilo her tolkes metaforisk som Kristus selv.

Den muslimske perioden

I 638 erobret muslimene Palestina. Muslimske pilegrimer til Sjilo nevner en mokse som ble kalt for es-Sekineh hvor det ble hevdet at patriarkene Jakob og Josef ble æret. Den tidligste kilden er el-Harawi, som skal ha besøkt landet i 1173 da det var underlagt korsfarerne. Han skrev: «Seilun (Sjilo) er landsbyen for mosken es-Sekineh hvor steinen til Bordet er funnet.»

Moderne tid

Shilo centr synagogue
Synagogen Mishkan Shilo er antatt etterligning av den bibelske tabernakel.

Sjilo fikk tilbake sin status som en jødisk by i 1978 da en gruppe tilknyttet Gush Emunim-bevegelsen dro tilbake til stedet for å sikre arverettighetene. I 1979 autoriserte de israelske myndighetene offisielt Sjilos status som en anerkjent landsby. Ved slutten av 2008 hadde landsbyens befolkning blitt til rundt 2300 mennesker.[16] Samfunnet har i dag skoler, matbutikker, en Hesder yeshiva (kombinert militærtjeneste og studier i Talmud), idrettsanlegg, et svømmebasseng og flere synagoger. En av dem har en replika av den bibelske tabernakel.

Arkeologi

Arkeologiske utgravninger har vist at stedet allerede har vært bosatt i tiden 1800-1700-tallet f.Kr. (midtre middelalder II A). Det er en tell (høyde), referert til som Tel Shiloh, og mange levninger fra kanaanittiske og israelittiske områder fram til 700-tallet f.Kr. I løpende av de påfølgende 12 århundrene har Sjilo vært en stasjon for midlertidige opphold for reisende, vanligvis ved at stedet har hatt en historisk-religiøs betydning. Arkeologiske utgravninger har avdekket levninger fra romersk og persisk tid foruten også fra tidlige og sene muslimske perioder. En imponerende glacis, festningsbygning, har blitt lokalisert, og det er funnet levninger av keramikk, dyr, våpen og andre objekter.

De første utgravninger ble begynt i 1922 ved Aage Schmidt. Et dansk lag ledet av H. Kjær, tilknyttet William F. Albright, drev utgravninger i tre sesonger i tiden 1926-1932. En undersøkelse ble gjort av Sven Holm-Nielson og Marie-Louise Buhl i 1963. Deretter gjorde Israel Finkelstein omfattende undersøkelser i årene 1981-1984.[17]

Finkelsteins arbeid etablerte åtte arkeologiske lag som strakte seg fra midtre bronsealder II til bysantinsk tid. En massiv mur er tilskrevet midtre middelalder III, bevart på en høyde av 7,3 meter og med en bredde på opp til 5,5 meter med en omfattende festningsbygning og tilstøtende mur. Levninger fra israelittisk tid (jernalder I) viste en offentlig lagerbygning med søyler i to etasjer som befant seg på toppen av høyden, og er det tidligste funn tilskrevet israelittene. Særskilte lagringsamforaer og en del kultiske gjenstander ble funnet i disse bygningene, noe som pekte til en bruk som et kultisk kompleks. Mer enn 20 kornmagasiner ble avdekket fra denne tiden, inkludert en med karbonisert hvete. Laget som indikerer ødeleggelse ved brann, noe som er åpenbart over hele høyden, kan ha skjedd i kjølvannet av filisternes seier ved Eben-Eser.[17][18]

Et av de mer interessante funn var en oppsamling av keramikk utenfor bymuren som hadde sin opprinnelse til kanaanittisk tid. Denne oppsamlingen var levninger av et antall dyreofringer som var blitt kastet over bymuren etter at ritualene var ferdige og deretter brent. Det peker mot en sakral status ved Sjilo i løpet av kanaanittisk tid og som åpenbart ble overtatt av israelittene. På toppen av høyden, hvor Finkelstein forslår at tabernakelet kan ha stått, er nå værutsatt fjellgrunn som ikke etterlater spor av israelittisk dyrkelse (bortsett fra den tilstøtende lagerkomplekset).

Stedet ble forlatt og deretter beskjedent bosatt på nytt i løpet av jernalder II. Jeremias påminnelse «Gå til stedet mitt som er i Sjilo, hvor jeg lot mitt navn bo i den første tiden, og se hva jeg gjorde med det på grunn av ondskapen hos mitt folk Israel»,[19] i løpet av hans tempelseremoni kunne ha skjedd i løpet av denne tiden. Mer vesentlige landsbyer oppsto i løpet av romersk og bysantinsk tid.

I løpet av arkeologiske undersøkelser i tiden august og september 2006 som ble utført i nærheten av Sjilos høyde av en gruppe fra Israels enhet for fortidsminner, ble det avdekket et mosaikkgulv av en stor bysantinsk kirke som sannsynligvis ble bygget en gang mellom 380 og 420 e.Kr.[20][21] Utgravningene fra 2006 til 2007, som ble utført tilknyttende og rett sør for høyden, Tel Shiloh, avslørte detaljerte mosaikkgulv foruten flere greske inskripsjoner, en av dem som uttrykkelig refererte til stedet som «landsbyen Sjilo».[22]

Tre bysantinske basilikaer har til nå blitt avdekket.[23] Den største, som ble utforsket av det danske laget på slutten av 1920-tallet, er på 40 meter. Vidden, som også er målt eksternt, er 14,10 meter, men det er et vidt rom på 6,4 meter tilstøtende til kirkebygningen på sørsiden. Denne kirken hadde tre midtskip, og 12 fundamenter og 2 vakre korintiske kapitéler (62 cm høye og 72–61 cm brede) som er bevart. Deres utseende minner om den velkjente stilen fra 300-tallet med adskilte blader som avslører forsterkningen av bakenforliggende bladene og glatte blader i hjørnet.

Det ble oppdaget en kirkestruktur under en frittstående muslimsk struktur kjent som Walli Yetaim. Den synes å ha hatt problemer av vannavløp i dens vestlige seksjon til tross for installeringen av avløpsrør. Det synes som om løsningen var å heve kirkens nivå og legge et nytt mosaikkgulv. Det var den eldre, opprinnelige gulvet på det nedre nivået som ble gjenfunnet. Denne mosaikken hadde geometriske formgivning, et kors, blomsterrepresentasjoner og tre inskripsjoner.

Referanser

  1. ^ Ronen, Gil: «Shiloh, Israel's Capital for 400 Years, Being Uncovered», Jerusalem Post 28. juli 2010
  2. ^ Berrett, LaMar C.; Ogden, D. Kelly (1996): Discovering The World of The Bible, Grandin Book Company. ISBN 0-910523-52-5. s. 94
  3. ^ Nettbibelen: Dommernes bok 21:19
  4. ^ Nettbibelen: Josvas bok 18:1
  5. ^ Nettbibelen: Andre Mosebok 26
  6. ^ Zevachim 118B
  7. ^ Nettbibelen: Første Samuelsbok 4:3–5
  8. ^ Nettbibelen: Første Samuelsbok 3:15
  9. ^ Nettbibelen: Første Samuelsbok 4:4–5, Salmenes bok 78:60 og Jeremias bok 7:4
  10. ^ Nettbibelen: Første Kongebok 12:31; Andre Kongebok 17:29–32; og Andre Krønikebok 13:9
  11. ^ Nettbibelen: Første Kongebok 14:6–16
  12. ^ Adler, Elkan (2004): Jewish Travellers, Routledge, s. xviii
  13. ^ Hieronymus: Ep.46,13, PL 22, 492
  14. ^ kap. 4, CCSL 175, 116
  15. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 49:10
  16. ^ Befolkning, 2010, tabell 3 (PDF)
  17. ^ a b Free, Joseph; Vos, Howard (1992): Archaeology and Bible History, Zondervan, s. 125
  18. ^ «Did The Philistines Destroy The Israelite Sanctuary at Shiloh? The Archaeological Evidence» Arkivert 27. februar 2018 hos Wayback Machine., BAR Juni 1975, 1:2, s. 3-5.
  19. ^ Nettbibelen: Jeremias bok 7:12
  20. ^ «Ancient Church Discovered at Shiloh», 12. desember 2006
  21. ^ Mosaikkgulvet i den bysantinske kirke i Sjilo
  22. ^ Archaeology Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine., Trincoll.edu
  23. ^ Alliata ofm, Eugenio; Stefano de Luca ofm (19. desember 2000): «Discussion: 34. Selo, where the ark stayed - (Kh. Saylun)» Arkivert 23. september 2015 hos Wayback Machine., Jerusalem: Studium Biblicum Franciscanum.

Litteratur

  • Finkelstein, Israel, et al. (1993): Shiloh: The Archaeology of a Biblical City. Tel Aviv.

Eksterne lenker

Koordinater: 32°03′20″N 35°17′22″Ø

Portaler: Arkeologi | Historie

Askekors

Askekors er en rite vanlig i den katolske kirkes liturgi for fastetiden, der man på askeonsdag påfører et kors av aske på den kirkebesøkendes panne.

Det forente kongedømme Israel

Det forente kongedømme Israel var et kongedømme som eksisterte i Israels land, i henhold til Bibelen, bestående av begge de etterfølgende kongedømmet Israel og kongedømmet Judea; en periode som blir referert til av forskerne som «Det forente monarki». Historikere har datert kongedømmet fra rundt 1020 f.Kr. og til rundt 930 f.Kr., men det er delte meninger om de nøyaktige datoene.

I henhold til Bibelen, i tiden før det forente monarkiet var de israelittiske stammene forent eller samlet i et forbud under ad hoc karismatiske ledere som ble kalt for dommere. En gang i tiden rundt 1020 f.Kr. da det var store trusler fra ytre fiender gikk stammene sammen for å danne det første forente kongedømmet Israel. Dommeren Samuel salvet Saul fra Benjamins stamme som den første konge rundt 1020 f.Kr., men det var hans etterfølger, David, som ca. 1006 f.kr. skapte et sterkt forent israelittisk monarki.

David, den andre (eller tredje, om Sauls sønn Isjbosjet skal bli regnet med) konge av Israel, etablerte Jerusalem som kongedømmets hovedstad, en gang for 3000 år siden. Før den tid hadde byen Hebron vært hovedstad i Davids kongedømme Judea og Mahanajim i Isjbosjets kongedømme Israel, og før den tid hadde Gibea vært hovedstad i det forente monarki under Saul.

David lyktes å virkelig forene de israelittiske stammene, og opprettet et monarkisk styre. Han hadde suksessfulle militære tokt mot Israels fiender, og beseiret bitre fiender som filisterne, og sikret således Israels grenser. Under David vokste Israel til en regional makt. Under Huset David oppnådde det forente kongedømmet Israel framgang og overlegenhet overfor sine naboer.

Under Davids etterkommer Salomo erfarte det forente kongedømme en periode med fred og vekst. Store offentlig byggearbeider kom i kom i gang, blant annet tempelet i Jerusalem.

Under Salomos sønn og etterfølger, Rehabeam, ble kongedømmet ca. 930 f.Kr. delt i to riker: Israel (inkludert byene Sikem og Samaria) i nord, og Judea (med Jerusalem) i sør. De fleste opprinnelig ikke-israelittiske regionene falt fra.

Eli (bibelsk person)

Eli var ifølge Bibelen yppersteprest og tjente ved Tabernakelet i Sjilo.Han sies å ha vært dommer i 40 år. Den unge seeren Samuel ble mottatt som tempeltjener av ham. Elis to sønner oppførte seg meget dårlig, men han grep inn i liten grad. Det ble krig med filisterne og hans to sønner drog ut og hadde med seg paktens ark. I denne krigen falt de to sønnene og paktens ark ble stjålet. Ved budskapet om dette falt han ned fra sin stol og brakk nakken.

Jeroboam av Israel

Jeroboam (hebraisk: יָרָבְעָם, Yarobh`am; gresk: Ιεροβοάμ, Hieroboam) var den første kongen av det nordlige israelittiske Israel etter opprøret til de ti nordlige israelittiske stammene mot kong Rehabeam, hvilket førte til at det jødiske forente kongedømme Israel ble avsluttet. Jeroboam styrte i 22 år. William F. Albright har datert Jeroboams kongedømme til 922-901 f.Kr, men Edwin R. Thiele mener han var konge i 931-910 f.Kr.

Kanaan

Kanaan (fønikisk: ; hebraisk: כְּנַעַן – Kĕnáʿan, i pausa כְּנָעַן – Kĕnā́ʿan; gresk: Χανάαν – Khanáan) er et gammelt navn på landet vest for elven Jordan, senere stort sett det samme som landområdet som i dag utgjør Israel, Libanon, Palestina foruten tilgrensende kystområder og deler av Jordan, Syria og nordøstlige Egypt. I den hebraiske Bibelen strakte «landet Kanaan» seg fra Libanon sørover langs Gaza til Egypt, og østover til Jordanelven, således inkludert dagens Israel og Palestina. I forhistorisk tid besto de sørlige områdene av ulike etniske grupper. Amarnabrevene fra oldtidens Egypt nevner Kanaan (akkadisk Kinaḫḫu) i forbindelse med Gaza og andre byer langs den fønikiske kysten og inn i øvre Galilea. Mange tidligere egyptiske kilder nevner også tallrike militære hærtokt inn i Ka-na-na. Landets innbyggere kalles kanaanitter eller kanaaneere. I Bibelen omtales landet som «det lovede land» som Gud hadde skjenket Abrahams etterkommere, og som israelittene med tiden slo seg ned i. Kanaanittene ble regnet som etterkommere av Kanaan, en sønnesønn av Noah.

Ulike steder i Kanaan har blitt undersøkt av arkeologer. Folket i Kanaan snakket kanaanittiske språk, nært beslektet med andre vestsemittiske språk. Kanaanitter er nevnt i Bibelen, mesopotamiske og oldtidens egyptiske tekster. Selv om beboerne i oldtidens Ugarit som ligger dagens Syria ikke synes selv å ha betraktet seg som kanaanitter, og ikke snakket et kanaanittisk språk, skjønt et som var nært beslektet, ugarittisk, har arkeologene betraktet Ugarit (avdekket i 1928) som i sitt vesen delvis kanaanittisk. Det meste av dagens kunnskap om kanaanittene stammer fra utgravninger i dette området. Kanaanittisk kultur har tilsynelatende utviklet seg i dette området fra en fusjon av harifianske jegere og samlere med jordbrukskulturer fra førkeramisk neolittisk B (PPNB), og som praktiserte domestisering av dyr, under den klimatiske krisen 6 200 f.Kr.

Liste over viktige bibelske figurer

Bibelen er en kanonisk samling av tekster som regnes som hellige i jødedommen eller kristendommen. Ulike religiøse grupper inkluderer forskjellige bøker innenfor sine kanoner, i forskjellige ordrer, og deler eller kombinerer noen ganger bøker, eller inkluderer ytterligere materiale i kanoniske bøker. Kristne Bibler er fra de seksti-seks bøker av den Protestantiske kanon til de åtti-ett-bøker av den etiopiske-ortodokse kirken kanon.

Salme 78

Salme 78 er den nest lengste salmen i Salmenes bok i Det gamle testamente, bare Salme 119 er lenger.

Samuel (bibelsk person)

Samuel (hebraisk: שְׁמוּאֵל – Šĕmûʾēl; gresk: Σαμουήλ – Samouḗl) var profet i Israel og den siste av de såkalte dommerne i Israel.

Saul

Saul (også Saul ben Kisj; hebraisk: שָׁאוּל – Šāʾûl, «Spurt etter»; gresk: Σαούλ; latin: Saul) (1079 – 1007 f.Kr.) var den første kongen for Det forente kongedømme Israel og regjerte i 40 år fra 1047 til 1007 f.Kr., i henhold til Den hebraiske Bibelen.

Han kom fra Benjamins stamme og var sønn av en velstående mann ved navn Kisj. Han ble salvet til konge av profeten Samuel og regjerte fra Gibea. Han begikk selvmord i løpet av et slag mot filisterne ved fjellet Gilboa i nordlige Israel. I det samme slaget ble også tre av hans sønner drept. Etterfølgelsen til tronen ble bestridt av kun hans eneste overlevende sønn Isjbosjet og David som til sist ble den rådende.

Den viktigste redegjørelsen til hva vi vet om Sauls liv og regjering er nedskrevet i Første Samuelsbok i Det gamle testamente.

Sikem

Sikem (hebraisk: כֶם / שְׁכָם, i betydningen «Skulder»/«Sal», engelsk: Shechem) var en kanaanittisk by som er omtalt i Amarnabrevene, og er nevnt i den hebraiske Bibelen som en israelittisk by tilhørende Manasses stamme, og fungerte som den første hovedstaden i kongedømmet Israel etter at det forente israelittiske kongedømmet ble delt ved Salomos død. Tradisjonelt har Sikem blitt assosiert med Nablus, men er i dag blitt identifisert med stedet Tell Balata i Balata al-Balad i distriktet Nablus på Vestbredden.

Sionsalmene

Sionsalmene er en betegnelse som er blitt brukt for å kategorisere noen av salmene i Salmenes bok i Det gamle testamentet i Bibelen. Disse salmene har som fellestrekk at de feirer stedet Sions særstilling. De salmene som klart regnes som sionssalmer er Salme 46, 48 og 87, men det er flere andre salmer og tekster i andre bøker som har elementer av dette i seg

Tabernakel

For Tabernakelet i Bibelen, se TabernakeletTabernakel (lat. tabernaculum, «skjul, hytte, telt»), hos romerne særlig den hytte eller det skjul, hvorfra de offisielle spåmennene, augurene, så etter spådomstegn (auspicia).I oversettelse av Det gamle testamentet anvendes ordet Tabernakelet om den flyttbare helligdom som den jødiske forbundsarken ble oppbevart i, israelittenes nasjonalhelligdom («stiftshytten»). Den var i form av et prakttelt og ble brukt under ørkenvandringene og inntil tempelet i Jerusalem ble oppført (2 Mos. 25 o.f.). Etter innflyttingen i det lovte land stod teltet i Sjilo, i Nob og til slutt i Gibeon.I kirkeinteriørene betegner tabernakel i allmennhet en takhimmel, baldakin, for eksempel over et alter, over et helgenbilde, et krusifiks eller en fornem persons plass, som er båret av kolonner eller andre frie støtter. Ordet benyttes også i samme betydning som sakramentshus og sakramentskap, og også om den oppsatsen man av og til har på alterdisken, hvor et oppbevaringsrom fins for det hellige brødet (hostien), og som ofte tjener som sokkel for et krusifiks. Jf. Ciborium.

Noen ganger har også ordet vært brukt i forskjellige trossamfunn om deres viktige bygninger. Mest kjent i denne forbindelse er tabernakelet i Salt Lake City i Utah, som er et internasjonalt senter for Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Herfra har Mormonkoret sine ukentlige konserter som fjernsynsoverføres over hele USA og til et stort antall land.

Tabernakelet

Tabernakelet er den vanlige betegnelsen for den transportable helligdom som israelittene ifølge Det gamle testamente førte med seg under ørkenvandringen på Moses' tid og som ble brukt frem til Tempelet i Jerusalem ble bygget. I Bibelen kalles det også «møteteltet» eller «telthelligdommen». Tabernaklet dannet forbildet for det senere tempelets innretning.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.