Sjaḥarít

Sjaḥarít eller sjaḥrít er den jødiske morgengudstjenesten. Sentrale elementer er Sjemá‘ Jisraél, den jødiske trosbeskjennelsen, og ‘Amidá, en stående, stille bønn.

IDF soldier put on tefillin
Mange menn har på seg tefillin under sjaḥarít
Jødedom

Jødedommen er den eldste av de tre store monoteistiske verdensreligionene, jødenes religiøse kultur og moderreligion for kristendommen. Trosprinsippene og historien til jødedommen danner hoveddelen av grunnstammen til de abrahamittiske religionene, innbefattet kristendommen og islam (med avledede religion bahai). Den hebraiske Bibelen, Tanákh, er delt inn i tre skrifter, Toraen (Loven), Neviim (profetene) og Ketuviim (skriftene). Tanákhen er også en hellig skrift for de kristne og kalles av dem Det gamle testamentet.

De siste ca. 2500 årene har jødedommen ikke vært monolittisk i praksis, og har ikke rettet seg fullt ut etter noen enkelt sentralisert og allment godkjent autoritet eller bindende dogme. Til tross for dette har jødedommen i alle sine variasjoner holdt seg relativt tro mot en rekke religiøse prinsipper. Det mest sentrale av disse er troen på én enkelt, allvitende Gud som skapte universet og fortsatte å spille en rolle i det. Etter jødisk tro inngikk Gud som skapte verden en pakt med det jødiske folket og åpenbarte sine lover og bud slik som de står i Toraen. Jødisk religiøs og kulturell praksis har utgangspunkt i studiet og utøvingen av disse lovene og budene slik de blir tolket av de ulike antikke og moderne autoritetene.

Jødedommen lar seg ikke enkelt definere inn i konvensjonelle vestlige kategorier som religion, etnisitet eller kultur – delvis på grunn av sin godt over 3000 år gamle, sammenhengende historie. På denne tiden har jødene opplevd slaveri, anarkistisk selvstyre, teokratisk selvstyre, erobring, okkupasjon og eksil. Det jødiske folket har vært i kontakt med, og påvirket av, gammelegyptisk, babylonsk, persisk, hellenistisk og romersk kultur, såvel som renessansen, opplysningstiden og 1800-tallets nasjonalromantikk og nasjonalisme. Ut ifra denne bakgrunnen har Danie Boyarn hevet at «Jewishness disrupts the very categories of identity, because it is not national, not genealogical, not religious, but all of these, in dialectical tension.» («Jødiskhet strider mot selve grunnkategorien ‘identitet’, fordi den ikke er nasjonal, ikke genealogisk, ikke religiøs, men alle disse i dialektisk spenning.»)

I det 1. århundre fantes en rekke grupperinger i Israel, fariseere, saddukeere, zelotter, essenere og kristne. Etter ødeleggelsen av templet i år 70 e.Kr., forsvant de fleste av disse grupperingene, bortsett fra to. De kristne brøt etter hvert med jødedommen og kom til å se på seg selv som en egen religion. Fariseerne overlevde i form av rabbanittisk jødedom, det som idag simpelthen kalles jødedom.

Jødedommen omfatter i dag flere retninger, blant de viktigste er ortodoks jødedom, konservativ jødedom, rekonstruksjonistisk jødedom, reformjødedom, humanistisk jødedom, karaittisk jødedom og Beta Israel (falasha-jødedom). Samaritansk religion regnes ofte også som en del av jødedommen, dog regner samaritanene selv seg som tilhengere av en uavhengig religion, noe som også støttes av mange ikke-samaritaner. Samaritanenes lære er basert på religionen til restbefolkningen i det nordlige Israel i tiden etter tistammerikets fall, og anerkjenner bare Mosebøkene som hellige skrifter.

Enkelte mener også at begrepet jødedom foruten den jødiske religionen omfatter jødenes kultur. Jødedommen sees som en dualisme som inneholder både nasjonale og religiøse elementer. Folk i vesten antar ofte at jødedom, slik som kristendom, kun er en tro og derfor mangler nasjonal bevissthet. Men helt fra starten (genesis) av har jødedommen omfattet både nasjon og religion. Når man konverterer til jødedommen konverterer man ikke bare til en tro, men man blir også «naturlige innbyggere» i den jødiske nasjonen, dette går tydelig fram av den kanskje mest kjente konverteringen – når Rut i Bibelen forteller Naomi: «Ditt folk er mitt folk».

I andre religioner er det vanlig med periodiske pilegrimsreiser til hellige steder hvor den troende kan oppnå en høyere form for kommunikasjon med (en) Gud. Men når både religiøse og ikke-religiøse jøder i hundrevis av forskjellige land ber om «Neste år i Jerusalem», så mener de noe helt annet: ikke bare et individs lengsel etter å returnere til et hellig sted for å be, men et helt folks ønske om å returnere for på ny å gjenoppbygge deres nasjonale hjem, hvor Jerusalem var hjertet.

Det jødiske bønneritualet er kodifisert i en siddúr (bønnebok). Man ber i utgangspunktet tre ganger daglig — enten privat eller i synagogen.

Det anslås å være ca. 12,9 millioner tilhengere av jødedommen på verdensbasis [1].

Jødiske skrifter

Jødiske skrifter er en norsk bok med et utvalg tekster fra jødedommens etterbibelske religiøse litteratur, redigert av Bente Groth, utgitt i Bokklubbens serie Verdens Hellige Skrifter i 2002. Alt er oversatt til norsk for denne boken.

Mikvé

En mikvé (hebraisk מִקְוֶה miqve eller מִקְוָה miqvā, ofte og מקווה), flertall mikvót (sef.) eller mikvaót (ask.), er et jødisk rituelt bad. Som mikvé kan brukes alt rent og «levende vann» – det vil si havet, en innsjø, et vann, ei elv, en bekk eller en stor samling regnvann. Det vanligste er at en bygger et eget basseng for bruk som mikvé. Dette bassenget må få hoveddelen av vannmengden direkte fra levende vann.

Mikvót blir brukt til rituell rensning og i sammenheng med konvertering.

Nedsenking i mikvé kalles tebilá.

Zohar

Zohar (hebraisk זֹהַר [zohar] stråleglans) er et bokverk som regnes som det sentrale verket i kabbalá, den jødiske mystikktradisjonen. Det er skrevet på middelalderarameisk og på rabbinsk hebraisk.

Zohar er en kommentar til Toráen, de fem Mosebøkene. Zohar, og kabbalistisk tradisjon, baserer seg på at fortellingene i Mosebøkene kan forstås på fire nivå: den faktiske historien, de underliggende betydninger og de allegoriske forklaringene, den religiøse lærdommen og for det fjerde Sod, det hemmelige, esoteriske nivået.

Zohar er et omfattende verk, med mange enkelttekster og teksttyper. De ulike bøkene som inngår i Zohar inkluderer eksegese såvel som teosofisk teologi, mytisk kosmogoni, mystisk psykologi og noe som kan oppfattes som antropologi. Verket inneholder blant annet en diskusjon om Guds natur, om universets opprinnelse og sammenhenger, om sjelenes egenskaper, synd, frelse, det ondes problem og lignende emner.

Verket er antagelig skrevet i Spania på slutten av 1200-tallet, av Moses de León (ca 1250 – 1305), men tilskrives tradisjonelt rabbineren Shimon bar Johai som levde i Galilea på 200-tallet.

Ḥasidisk jødedom

Ḥasidisk jødedom (ḥasidisme eller chasidisme, fra hebraisk חסידות – ḥasidut på sefardi, chasidus på askenasi, «elskverdighet») er en fromhetsretning innen jødedommen som oppstod på 1700-tallet i Øst-Europa i de områdene som nå er Ukraina, og som baserer seg på den jødiske mystikken, kabbalah.Grunnleggeren het rabbi Jisraél ben Elingézer Israel ben Elieser (1698–1760), også kalt Baal Shem Tov, «Mesteren av det gode Navn». Denne tradisjonen vektlegger Guds allestedsnærvær, samt det hjertelige, meningsbærende forhold mellom mennesker. Chassid (ḥasid) er et hebraisk ord som opprinnelig betyr «from».

Noen av de ortodokse retningene er ekstra strenge. Jødene som tilhører disse retningene, lever for seg selv i egne boligområder, de går i spesielle klesdrakter og har sine egne skoler for barn og ungdom. Mennene har gjerne langt skjegg og sidelokker langs kinnet, og de går i svarte frakker og hatter.

Retningen legger vekt på den enkeltes religiøse erfaringer. Personlig bønn og glede over kontakten med Gud var det viktigste i jødedommen, mente de. Dette har de ḥasidiske gruppene holdt fast ved, samtidig som de er svært nøye med å følge de religiøse lovene.

En kjent folkelivsskildiring fra ḥasidisk miljø er musikalen Spelemann på taket, basert på boken Melkemannen Tevye (jiddisch: טבֿיה דער מילכיקער Tevye der milkhiker) av Sholem Aleichem. Kjente personer med ḥasidisk bakgrunn er blant annet filosofen Martin Buber, forfatteren Isaac Bashevis Singer (Nobelprisen i litteratur 1978) og fredsaktivisten Elie Wiesel (Nobels fredspris 1986).

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.