Simon Wiesenthal-senteret

Simon Wiesenthal-senteret ble grunnlagt i 1977 til den jødiske krigsforbryterjegeren Simon Wiesenthals ære. Organisasjonens hensikt er å fortsette og utvide Wiesenthals arbeid mot rasisme, antisemittisme, terrorisme og folkemord. Den har særlig vært sentral i forhold til å pågripe tyske krigsforbrytere fra 2. verdenskrig. Senteret har hovedkontor i Los Angeles og kontorer i New York, Miami, Toronto, Jerusalem, Paris og Buenos Aires, og er en akkreditert NGO hos både FN og Unesco. Direktør for senteret er Marvin Hier.

Senteret har også møtt en del kritikk for noen av sine aktiviteter. Da fylkestinget i Sør-Trøndelag vedtok å innføre fylkeskommunal boikott av Israel, ble dette av Simon Wiesenthal-senteret anklaget for å være et uttrykk for antisemittisme.[1] I forbindelse med Jostein Gaarders angrep på Israel sommeren 2006 anklager senteret ham for å være syk og for å representere mørkets krefter.[2] Senteret har også anklaget Venezuelas president Hugo Chávez for antisemittisme[3], og sammenlignet Irans president Mahmoud Ahmadinejad med Hitler.[4]

Simon Wiesenthal Center
Simon Wiesenthal Center
Grunnlegger(e)Marvin Hier
TypeIkke-statlig organisasjon
Stiftet1977
LandUSA
HovedkontorLos Angeles
DekanusMarvin Hier
Omsetning25 028 084 amerikansk dollar
Nettstedwiesenthal.com

Referanser

  1. ^ «Kritikk av Israel - stat eller regime?» i Dagbladet
  2. ^ «Et åpent brev til Norge fra Simon Wiesenthal Senteret til det norske folket og Aftenposten» Arkivert 14. oktober 2006 hos Wayback Machine. på www.antisemittisme.no Arkivert 31. august 2018 hos Wayback Machine.
  3. ^ «Simon Wiesenthal-senteret». Arkivert fra originalen 26. september 2007. Besøkt 18. april 2019.
  4. ^ «Simon Wiesenthal-senteret». Arkivert fra originalen 26. juni 2007. Besøkt 17. august 2006.

Eksterne lenker

Abdol Hossein Sardari

Abdol Hossein Sardari (født ca. 1895 i Teheran i Iran, død 1981 i Nottingham) var en iransk politiker og diplomat som under andre verdenskrig reddet livet til over 1000 jøder i Frankrike fra forfølgelse og mulig Holocaust [1]. På grunn av dette har han i ettertid blitt kjent som den «iranske Schindler» [2].

Sardari hadde ansvaret ved det iranske konsulatet i Paris i 1941. Det var en koloni av iranske jøder bosatt i Paris da Hitler okkuperte byen i 1941. Sardari klarte å overbevise de tyske nazistene om at de iranske jødene var iranere og hadde bodd i Iran siden Kyros den stores tid, og at de derfor falt under beskyttelsen til Iranske lover. Som resultat ble ikke persiske jøder angrepet eller internert av nazi-regimet. Sadari skaffet også iransk pass til en rekke ikke-iranske jøder slik at de ble reddet fra forfølgelse.

Etter krigen ble Sadari anklaget for å ha utstedt uautoriserte pass og forlot derfor det iransk Utenriksdepartementet og begynte isteden å arbeide for National Iranian Oil Company på 1950-tallet. Han døde i London i 1981.

Hans handlinger var lite kjent inntil april 2004, da han ble ble tildelt en pris posthumant av Simon Wiesenthal-senteret, mottatt av hans nevø Fereydoun Hoveyda (nå avdød) død lenke].

Aribert Heim

Aribert Ferdinand Heim (født 28. juni 1914 i Bad Radkersburg i Østerrike, antatt død i Kairo 10. august 1992) var en østerriksk medisiner og påstått krigsforbryter. Medieoppslag omtalte ham som «Doktor Død» eller «Slakteren fra Mauthausen». Som leirlege ved konsentrasjonsleirene Mauthausen og Buchenwald tok han livet av mange fanger i forbindelse med medisinske eksperimenter. Heim ble arrestert av de tyske myndighetene etter krigens slutt, men ingen anklager ble rettet mot han. Han var ikke del av rettsprosessen mot leger og andre ansatte i Mauthausen. Tydeligvis var andre grupper, som Simon Wiesenthal-senteret i Jerusalem, av en annen oppfatning. Med andre ord, Heim er ikke funnet skyldig i noe lovbrudd.

SS-legens falske identitet og tilholdssted forble ukjent, og han var i 47 år ettersøkt over hele verden av nazijegere fra Simon Wiesenthal-senteret. I det en i 2009 motvillig avblåser leteaksjonen ville Heim ha vært 94 år hvis han levde. De siste årene av sitt liv bodde Heim stille og tilbaketrukket, som gjest ved det nå nedlagte hotellet Kasr el Medina i Kairo, under pseudonymet Tarek Hussein Farid. Her opererte han som et medlem av eierfamilien Doma. Dødsdatoen er oppgitt av sønnen Rüdiger Heim (født 1955), som også opplyser at faren døde av kreft.Aribert Heim var sønn av en politimann og en husmor. Han studerte medisin, tok den medisinske doktorgrad i Wien og meldte seg som frivillig til Waffen-SS i første del av 1940. I oktober 1941 ble han beordret til KZ Mauthausen. Der begynte han med menneskeforsøk. Når han anså seg å måtte studere friske indre organer kunne han velge ut friske fanger som så ble avlivet ved giftinjeksjoner direkte i hjertet (gjerne med fenol). Eller han fjernet levende organer fra syke under narkose, uten anestesi, slik at de døde i etterkant, gjerne etter at de våknet av narkosen. Eksperimentene var sadistiske, og ble utført blant annet på jødiske fanger og på spanske republikanere. Fangene i Mauthausen kalte ham «Doktor Død». Hans virksomhet har mange fellestrekk med hva legen Josef Mengele i Auschwitz foretok seg.

15. mars 1945 ble Heim arrestert av amerikanske militære styrker og internert i krigsfangeleir ved Ludwigsburg. I 1949 ble han løslatt uten tiltale. Han giftet seg og praktiserte som lege til 1961 i det sørlige Tyskland.

I 1962 ble det reist tiltale mot ham, og da gikk han under jorden. Det gjelder en dusør til dem som hjelper politiet med å fakke ham: Politiet i Baden-Württemberg har utlovet 130 000 euro, og dessuten er det utlovet 10 000 euro fra Simon Wiesenthal-senteret. Heim er blant Tysklands mest ettersøkte personer.

I oktober 2005 mente man å ha sterke indisier på at han bodde på den spanske middelhavskysten i nærheten av Dénia. Ved slutten av den måneden skal han angivelig ha flyktet via Madrid til Sør-Amerika, og angivelig har han siden tidlig 2006 oppholdt seg et sted i Chile. I juni 2007 ble den norske tidligere frontkjemperen Fredrik Jensen satt under politietterforskning for angivelig å ha assistert Heim mens han oppholdt seg i Spania.

Avistegning

Avistegning er en samlebetegnelse på flere typer tegninger brukt på redaksjonell plass i dagspressen. Det kan være politiske kommentarer og satire, portretter og karikaturer, hverdagskommentarer, reportasjetegninger, rettstegninger, teatertegninger, inntrykk fra by og land, vitsetegninger og tegneserier.

Boikott av Israel i Norge

Boikott av Israel er en politikk som fremmes av en rekke politiske partier og organisasjoner i Norge, mange med tilhørighet på venstresida. Tilhengerne av en slik boikott mener at Israel bryter folkeretten og de argumenterer med at at den eneste muligheten til å få dem til å respektere folkeretten er å tvinge dem til det. De mener at erfaringen med Sør-Afrika viser at boikott er nødvendig og nyttig. Tilhengerne mener at symboleffekten er viktig, og håper at andre skal følge etter. Motstanderne av boikotten mener at Israel ikke har foretatt seg noe som rettferdiggjør en boikott, eller de mener at boikott ikke er et fruktbart tiltak og mener det vil gjøre Norges meglerrolle i Midtøsten vanskeligere og utsiktene til en løsning på Midtøsten-konflikten dårligere. De mener også at en ensidig norsk boikott ikke vil ha noen nevneverdig økonomisk effekt. De sterkeste motstanderne av boikotten er i all hovedsak kristne Israel-venner som støtter Israels okkupasjon av Vestbredden.

Bruno Caneva

Carlo Bruno Caneva (født 2. februar 1912, død 5. august 2003 i Mendoza, Argentina) var en italiensk skihopper og kombinertløper. Han ble italiensk mester i skihopping i 1932 og 1935, og tok sølvmedalje i 1930. Han tok sølvmedalje i det italienske mesterskapet i kombinert i 1931 og 1932, og bronsemedalje i 1935.

Bruno Caneva var mistenkt for å ha deltatt i en massakre under 2. verdenskrig der 82 italienske antifascister ble drept ved landsbyen Pedescala i provinsen Vicenza. Etter krigen bodde og jobbet han i Tyskland som skiinstruktør. Etter at han i 1947 ble dømt til døden for å ha drept den italienske partisanen Rondino Fontana, rømte Caneva til Argentina, der han slo seg ned i byen Mendoza ved foten av Andesfjellene og fortsatte å jobbe som skiinstruktør.I slutten av juli 2003 ba Simon Wiesenthal-senteret om at argentinske og italienske myndigheter skulle utvise og straffe Caneva for drapene ved Pedescala. Bruno Caneva var da 91 år gammel og døende av kreft, og han døde bare en ukes tid senere.

Erich Priebke

Erich Priebke (født 29. juli 1913 ved Hennigsdorf i Brandenburg i Tyskland, død 11. oktober 2013 i Roma) var en tysk offiser. Han var under andre verdenskrig Hauptsturmführer (tilsvarende kapteins grad) i SS. Han har blitt holdt medansvarlig for massakrene ved Ardentinerhulene utenfor Roma i Italia i mars 1944. Her ble 335 sivile italienere – derav 75 jøder – drept som hevn etter at italienske partisaner hadde drept 33 tyske soldater. Han kom seg imidlertid unna etter Tysklands kapitulasjon i 1945, og bodde i Argentina i over 50 år.

I 1994, 50 år etter massakren, følte Priebke seg såpass trygg at han stod åpent frem og fortalte om hendelsen til en reporter fra ABC News. Dette vakte stor harme fra folk som ikke på langt nær hadde glemt hendelsen, og dette ble starten på en rettslig prosess som skulle ta over fire år.

Holocaust i Litauen

Holocaust i Litauen var utryddelsen av jøder i Litauen under andre verdenskrig. Minst 95 % av landets 210 000 jødiske innbyggere ble massakrert under den tyske okkupasjonen fra sommeren 1941, noe som utgjør det største tap av menneskeliv i Litauens historie. I Litauen og Latvia ble den jødiske befolkningen nesten totalt utslettet. Drapene ble i hovedsak utført av lokal litauisk milits under tysk ledelse.

Litauen ble tvangsinnlemmet i Sovjetunionen i juni 1940, og samtidig ble Vilnius overført fra det da oppløste Polen til Litauen. Den tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941 var trolig en hovedgrunn til tilintetgjørelsen av jødene.

Litauens jødiske innbyggere var Holocausts første ofre. Omfattende og systematiske drap på jøder begynte i Litauen dagen etter invasjonen. Først ble voksne menn drept, senere på sommeren ble massedrapene utvidet til å omfatte jødiske kvinner og barn. Før juni 1941 var jødene i tyskkontrollerte områder utsatt for brutal forfølgelse, og i det okkuperte Polen også for enkeltstående massakrer. I juni 1941 så den tyske ledelsen fortsatt for seg at «jødespørsmålet» hovedsakelig skulle løses ved tvangsflytting. Det er uklart om massemordet i Litauen ble igangsatt etter direkte ordre fra Berlin, eller om det begynte som et initiativ av tyske ledere på stedet.

To dager etter at tyske styrker krysset grensen til Litauen (som hadde vært okkupert av Sovjetunionen siden året før), begynte massakrene på landets over 210 000 jøder. De første systematiske massakrene ble gjennomført i regi av Schutzstaffel (SS) og politi i Østpreussen og Memelland. Massakrene i Litauen var i hovedsak metodiske og i skjul for offentligheten ved at ofrene ble skutt og dumpet i massegraver i litt utenfor bebodde områder. Denne fremgangsmåten ble senere brukt over det meste av sovjetisk område, inkludert Baltikum.

Massakrene foregikk med bistand fra lokale kollaboratører. Jødene i Litauen ble som regel skutt og dumpet i massegraver nær hjemstedet og det forekom massakrer i gatene der jødene ble slått i hjel i med stokker. Fra juni til desember 1941 var 80 % av jødene drept.

Holocaustbenektelse

Holocaust-benektelse brukes som betegnelse for ulike forsøk på å avvise at det foregikk et folkemord på jøder og andre folkegrupper under den andre verdenskrig. Dette innebærer at man avviser og nekter for holocaust, det nasjonalsosialistiske Tysklands systematiske tilintetgjørelse av påstått mindreverdige menneskegrupper før og under den andre verdenskrig. Hovedpåstandene i holocaust-benektelse er at den tyske nasjonalsosialistiske regjeringen ikke førte noen politikk får å iverksette en «endelig løsning» av «jødeproblemet» eller i det hele tatt hadde et forsett å utrydde jøder, at de nasjonalsosialistiske myndighetene ikke brukte konsentrasjonsleirer og gasskamre for å masseutrydde jøder, eller at det faktiske antallet av drepte jøder og andre ofre var betydelig lavere enn det historisk aksepterte antallet på 5 til 6 millioner.Holocaustbenektere aksepterer generelt ikke betegnelsen «benektelse» som betegnelse for sine aktiviteter, og benytter isteden den mildere betegnelsen «revisjonisme». Forskere benytter uansett betegnelsen «benektelse» for å skille holocaust-benektere fra generell historisk revisjonisme som benytter etablert historisk metodelære. Metodene blir kritisert for å bygge på en forgående konklusjon som overser omfattende historisk bevis.De fleste holocaustbenektere hevder eller antyder at hele Holocaust er en svindel eller løgn som springer ut av en bevisst konspirasjon for eksempelvis å fremme jødiske interesser på bekostning av andre folk. En annen påstand som gjerne blir fremsatt, er at jøder i konsentrasjonsleirer ikke ble myrdet, men døde av sykdom. Av denne grunn er holocaust-benektelse generelt betraktet som en antisemittisk konspirasjonsteori og som pseudohistorie. Holocaustbenektelse har tradisjonelt vært et kjennetegn for fascistiske og nynazistiske grupperinger. I Norge har eksempelvis den høyreekstreme nasjonalistiske grupperingen Vigrid holdt fast ved benektelse av Holocaust.

Israel-lobbyen

Israel-lobbyen er en betegnelse som benyttes, først og fremst i USA, om ulike organisasjoner som påvirker eller forsøker å påvirke andre lands politikk til fordel for Israel. Begrepet benyttes hovedsakelig av kritikere av Israel eller av politikken som føres i forhold til Israel, men også til tider av medlemmer av lobbyen.

Jasenovac konsentrasjonsleir

Jasenovac konsentrasjonsleir i Jasenovac kommune, fylket Sisak-Moslavina i Kroatia var den største utrydningsleiren på Balkan under andre verdenskrig. Leiren ble opprettet sommeren 1941 av Ustasja-regimet, med de tyske leirene som forbilder, og fikk tilnavnet Auschwitz på Balkan. Ofrene var etniske serbere (ortodokse), sigøynere, jøder og antifascistiske kroater. I tillegg til å være utrydningsleir, var Jasenovac også samleleir for transporter til andre dødsleirer.

Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir

Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir var et kompleks av konsentrasjonsleirer plassert rundt landsbyene Mauthausen og Gusen i Oberösterreich omtrent 20 kilometer øst av byen Linz. Leiren var i bruk fra omtrent da Anschluss fant sted i 1938, til få dager før det nasjonalsosialistiske Tysklands kapitulasjon i mai 1945.

Det som begynte med en enkelt leir utenfor Mauthausen, ble utvidet over tid, og sommeren 1940 hadde Mauthausen blitt en av de største fangeleirene i den tyskkontrollerte delen av Europa. I tillegg til de fire hovedleirene ved Mathausen og Gusen, var det 50 tilknyttede leirer i et større område av Østerrike og sør i Tyskland som brukte fangene til slavearbeid. De tilknyttede leirene drev steinbrudd, ammunisjonsfabrikker, gruver, våpenfabrikker og fabrikker som leverte deler til jagerfly av typen Me 262.I januar 1945 hadde komplekset av leirer, som ble ledet fra et administrativt senter i Mauthausen om lag 85 000 fanger. Det eksakte antallet døde og drepte er ikke kjent, men de fleste kilder oppgir mellom 122 766 og 320 000 for hele leirkomplekset. Mauthausen-Gusen utgjorde en av de første massive komplekser av konsentrasjonsleirer i Tyskland, og var en av de siste som ble frigjort av de allierte. De to hovedleirene, Mauthausen og Gusen I, var betegnet som Grad III-leirer (tysk Stufe III), som innebar at disse skulle være de mest brutale leirene overfor de «uforbederlige politiske fiender av det tyske riket». Mauthausen mistet aldri sin Stufe III-klassifisering. I RSHAs (Reichssicherheitshauptamt) administrasjon gikk leiren under navnet Knochenmühle — «Beinknuseren».I motsetning til mange andre konsentrasjonsleirer som var tiltenkt alle typer fanger, var Mauthausen i større grad brukt til utryddelse gjennom hardt arbeid av intelligentsiaen, som var utdannede personer og medlemmer av de høyere sosiale klassene i land underlagt det nasjonalsosialistiske regimet under andre verdenskrig. Området hvor leiren lå, er nå museum.

Office of Special Investigations

Office of Special Investigations (OSI) er et kontor i det amerikanske Justisdepartementet som har til oppgave å oppspore, etterforske, påtale og deportere personer som deltok i det nasjonalsosialistiske Tyskland under andre verdenskrig.

Simon Wiesenthal

Simon Wiesenthal (født 31. desember 1908 i Buczacz i Østerrike-Ungarn, død 20. september 2005 i Wien) var en østerriksk nazist-jeger. Wiesenthal overlevde holocaust, og egnet senere mesteparten av sitt liv til å oppspore nazistiske krigsforbrytere. En av de mest kjente som ble funnet av Wiesenthal, var den tidligere Gestapo-offiseren Karl Silberbauer, som var ansvarlig for arrestasjonen av Anne Frank.

I april 2003 annonserte Wiesenthal at han gikk over i pensjonistenes rekker, da det ikke lenger var nazister å jakte på. Ifølge Wiesenthal var det kun én betydelig nazistisk krigsforbryter som fortsatt var i live: Alois Brunner, som var Adolf Eichmanns høyre hånd. Ifølge flere kilder lever Brunner i skjul i Syria.

Wiesenthal ble tildelt Presidentens frihetsmedalje 9. august 2000 av president Bill Clinton. I 2004 ble han utnevnt til ridderkommandør av Order of the British Empire.

I boka Morderne iblant oss (norsk utgave på Cappelen forlag i 1967) forteller han både om sitt liv fram til da, om arbeidet med dokumentasjonssenteret og om noen av de mest spektaktulære sakene.

Stepan Bandera

Stepan Andrijovytsj Bandera (ukrainsk Степан Андрійович Бандера) (født 1. januar 1909, død 15. oktober 1959) var en ukrainsk fascistisk politiker som ledet en fløy av den nasjonalistiske Organisasjonen av ukrainske nasjonalister OUN.

I dagens Ukraina er vurderingen av Banderas virksomhet og personlighet svært omstridt. Mens mange innbyggere, først og fremst i den vestlige delen av landet, oppfatter ham som nasjonalhelt, blir han i Øst-Ukraina, Polen, Russland og Israel i alt overveiende grad betraktet som nazi-medløper og forbryter.

Sōka Gakkai

Se også den internasjonale buddhistiske organisasjon Sōka Gakkai International, grunnlagt av Daisaku IkedaSōka Gakkai (japansk: 創価学会, «det verdiskapende samfunn»), før 1951 kalt Sōka Kyōiku Gakkai (創価教育学会, «det verdiskapende utdanningssamfunn»), er en japansk buddhistisk legmannsbevegelse som bygger på lærdommene til den japanske religiøse reformatoren Nichiren (1222–1282). Bevegelsen ble grunnlagt den 18. november 1930 av de to lærerne Tsunesaburō Makiguchi (1871–1944) og Jōsei Toda (1900–1958), og de to holdt dens innvielsesmøte i 1937.Sōka Gakkai er den største av japans nye religioner og har det største antall medlemmer av Nichirenbuddhistiske grupper. Bevegelsen baserer sin forkynnelse på Nichirens tolkning av Lotussutraen og i sentrum for dens utøvelse er messingen av mantraet Daimoku og dyrkelsen av mandalaet og andaktsbildet Gohonzon.

Bevegelsen tror på Buddhanaturen som iboende i alle levende vesener, og arbeider gjennom misjonering (shakubuku), omvendelse og diskusjonsgrupper. Organisasjonens målsetting er fremmet som «fred, kultur og utdannelse», og den har etablert egne barnehager, grunnskoler, høyskoler og universiteter, så vel som institusjoner for kultur og fredsarbeid.

Gruppens fredsaktiviteter går tilbake til Toda-æraen. Under et sportsarrangement i 1957, tok Toda til orde for et totalforbud mot atomvåpen. I 1975 ble en underskriftskampanje mot atomvåpen signert av 10 000 000 personer i Sōka Gakkais ungdomsorganisasjon, og levert til FN.Bevegelsen var nedlagt under andre verdenskrig, da store deler av dets lederskap var fengslet på grunn av anklager om majestetsfornærmelser. Medlemsmassen økte fra omkring 3 000 før krigen til 750 000 husholdninger i 1958, gjennom en eksplosiv rekruttering som sjokkerte det japanske establishment og massemedia. Tsunesaburō Makiguchi var bevegelsens første president fra 1930 til 1944; han ble etterfulgt av Jōsei Toda fra 1951 til 1958. Daisaku Ikeda (f. 1928) var president fra 1960 til 1979; under hans ledelse fant det sted en videre ekspansjon av bevegelsen. I 1975 grunnla han Sōka Gakkai International som i dag er representert i 192 land og territorier og har mer enn 12 millioner medlemmer.

Hiroshi Hōjō var president fra 1979 til 1981; han ble etterfulgt av Einosuke Akiya (f. 1930) fra 1981 til 2006. Minoru Harada (f. 1941) har vært bevegelsens sjette president fra 2006.

Zentrale Stelle der Landesjustizverwaltungen zur Aufklärung nationalsozialistischer Verbrechen

Zentrale Stelle der Landesjustizverwaltungen zur Aufklärung nationalsozialistischer Verbrechen, ofte simpelthen kalt Zentrale Stelle, er Tysklands sentrale enhet for etterforskning av krigsforbrytelser i Det tredje riket. Enheten, som har hovedkontor i Ludwigsburg, innehar den største samlingen av dokumentasjon og materiale om kriminelle forhold under det nasjonalsosialistiske regimet. Kontoret ble opprettet i 1958.

Forut for grunnleggelsen av Vest-Tyskland i 1949, ble krigsforbrytelser under det nasjonalsosialistiske regimet etterforsket av De allierte som styrte Tyskland, blant annet gjennom Nürnbergprosessen. Etter 1949 ble etterforskningsansvaret overført til den nye staten. Imidlertid ble det etterhvert klart at det tyske delstatspolitiet ikke hadde det nødvendige apparatet for å etterforske forbrytelser som var blitt begått utenfor Tyskland. Zentrale Stelle ble derfor opprettet som en nasjonal enhet uten jurisdiksjonelle begrensninger.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.