Sigøynere

Sigøynere er en bred samlebetegnelse på flere beslektede, historisk omvandrende folk i Europa, som stammer fra det nordlige India, særlig Rajasthan.[1] Betegnelsen (Țigani, zigani, tysk: Zigeuner) har en ukjent betydning og ble tillagt disse omvandrende folkeslagene av andre europeiske folkeslag. De folkegruppene som kalles sigøynere består av flere ulike språklige kulturer som betegnes som blant annet romá (i entall hankjønn rom eller hunkjønn romni; upresist og ugrammatisk også kalt «romfolk» eller enda mer misvisende «romfolket» i noen norske medier), sinti, manoush, romanichal eller kalé. Noen av disse begrepene brukes om ulike grupper i ulike land, og mange grupper av sigøynere mener at andre sigøynergrupper ikke er (ekte) sigøynere. Dette har gitt opphav til mye forvirring knyttet til disse begrepene, fordi de brukes svært ulikt. I noen land har begrepet sigøyner eller lignende begreper som det franske tsigane eller det engelske gypsy (som betyr «egypter» og har en annen opprinnelse enn det norske ordet) blitt kritisert av enkelte. Andre sigøynere forsvarer disse begrepene som samlebegreper for en sammensatt gruppe av beslektede folkeslag, og motsetter seg forsøk på å innføre andre begreper. I Norge foretrekker de fleste sigøynere at gruppen omtales med samlebegrepet sigøynere,[2][3] mens romá først og fremst brukes av sigøynere fra Øst-Europa.[4] De fleste sigøynere snakker det språket som i Norge blir kalt romanés, et språk som ligger nært moderne indiske språk som hindi og urdu.

Sigøynernes kultur har i mange hundre år øvet påvirkning på europeisk kultur, ikke minst sigøynermusikken, som har inspirert flere musikkformer. Grupper som Gipsy Kings og Hot Club de Norvege er uttrykk for, eller inspirert av, en levende musikktradisjon som finner nye former.

I norsk sammenheng har det, særlig etter rundt 1900, blitt skilt mellom tatere (også kalt romanifolk eller reisende) og sigøynere. Disse gruppene har felles opphav fra India og tradisjonelt en lignende kultur og levevis, men taterne kom til Norge tidligere, fra 1500-tallet, og er derfor i større grad assimilert. Begrepet sigøynere brukes på norsk særlig om folkegrupper som frem til 1800-tallet overveiende var bosatt i Øst-Europa. Internasjonalt finnes ikke et slikt skille, og avgrensningen har i nyere tid blitt problematisert. I Sverige regnes disse offisielt som en og samme gruppe.

Spanish Gypsy NGM-v31-p257
«Sigøynerkvinne» publisert i National Geographic mars 1917

Terminologi

Det er usikkert hvor ordet «sigøyner» kommer fra, men det er vanlig å føre ordet tilbake til det greske ordet atsingani, som betyr «hedninger» eller «gudløse».[5] Enkelte sigøynere oppfatter begrepet som nedverdigende og foretrekker begrep som angir språktilhørighet (romá, sinti, manoush, kalé, romanichal), mens andre sigøynere ikke ser noen problemer ved begrepet som et samlebegrep for ulike men beslektede grupper.

Sigøynernes organisasjon i Norge heter Norsk Sigøynerforening og arrangerer Sigøynerfestivalen, en kulturfestival for sigøynerkultur. Leder for foreningen og primus motor for festivalen, kunstneren Raya Bielenberg, har uttalt at «jeg forlanger å bli kalt sigøyner».[2]

Etter 2008 har flere norske medier referert til sigøynere som «romfolk», etter at Jan Jansen, bosatt i Sverige, sa at han oppfattet ordet «sigøyner» som rasistisk.[6] Begrepet «romfolket» bygger på en misforståelse, i det romá (utt. råmma:), i entall hankjønn rom (utt. råmm) og hunkjønn romni (utt. råmmni), er egenbetegnelsen på romanés for en av flere grupper blant sigøynerne.[2] Begrepet «romfolket» brukes ikke av noen sigøynere og er heller ikke grammatisk riktig; i flertall må det være romáfolket («han er rom», «hun er romni», «de er romá»).[2] Flere sigøynergrupper, bl.a. romanifolk, har også protestert mot å innføre romá som samlebetegnelse, som enkelte har foreslått.[2][7] Forsker Ada Engebrigtsen ved NOVA, uttalte i 2012 at «romfolket er en medieskapt folkegruppe». Ifølge Engebrigtsen finnes det ikke et folk med navnet romfolket, men ulike folkegrupper, herunder språk-/folkegruppen romá. Ikke alle folkegrupper som tradisjonelt kalles sigøynere er romá.[8] Solomia Karoli, som har utgitt boken Sigøynerkongens datter om sin egen oppvekst i en norsk sigøynerfamilie, har uttalt at «på vårt språk romanés brukes ordet 'rom' for det som på norsk alltid har hett 'sigøyner', dessuten betyr det ektemann. De fleste av oss her i Norge vil bli kalt sigøynere».[3]

Den gruppen som kalles sigøynere i moderne tid må skilles fra «tatere», romanifolk som kom til Europa på 1400-tallet og som antas å ha opprinnelse i India. Opprinnelig ble «tatere» vanligvis kalt sigøynere, særlig i det tyskspråklige Europa (se https://www.norgeshistorie.no/enevelde/artikler/1240-tatere-romanifolk-en-folkegruppe-med-lange-rotter-.html). De to folkegruppene har felles røtter og mange fellestrekk, men «tatere» kom til Skandinavia mange århundrer tidligere. Det er også antatt at det er et betydelig etnisk norsk innslag blant norske «tatere», ettersom «taterne» levde tett på det norske samfunnet og det hendte at etnisk norske personer sluttet seg til «tater»-familier og deres levevis. Disse har et mer europeisk/nordisk assimilert språk, romani.[9][10] I Norge, Tyskland og andre nordeuropeiske land brukes betegnelsen roma spesielt om sigøynerne som i de nordeuropeiske land overveiende tilhører nettopp romani-gruppen. Det finnes derimot sigøynere som ikke er romani, og det finnes romani-grupper som ikke kan kalles sigøynere. Begrepene er altså ikke synonymer; begge begrepene omfatter tilleggsgrupper som ikke omfattes av det andre.

Tore-Jarl Bielenberg, som har jobbet med sigøynernes kultur i en årrekke, var gift med Raya Bielenberg og sammen med henne arrangerte Sigøynerfestivalen, utgav i 2012 boken Romá/sigøynere: I går, i dag, i morgen.[11] Han uttaler at mange sigøynere er uenige i å erstatte sigøynere med rom som fellesbetegnelse, bl.a. fordi det ikke er «alle sigøynere som kaller seg rom, men for eksempel sinti, manoush, romanichal eller kalé». Han skriver at «konstruksjonen romfolket finner jeg problematisk» og at «sigøynere med alle deres undergrupper [er] ett folk som også omfatter romá». Han trekker også frem at rom er en hankjønnsform som også betyr ektemann, mens hunkjønnsformen i entall er romni. Bielenberg mener at begrepet romfolk har fått en ensidig negativ klang knyttet til tigging og sosiale problemer; «'romfolk' er blitt et skjellsord» uttaler han til Klassekampen. Han «foretrekker sigøyner, fordi det er representativt for et helt folk. Det er stort sett sigøynere fra Øst-Europa, som kaller seg róm». Han mener sigøynere er et begrep med mange positive konnotasjoner knyttet til sigøynernes kultur og historie.[2][4]

Betegnelsene blir brukt annerledes i andre land, hvor «romanifolket» gjerne blir brukt som en generell betegnelse på sigøynere og begrepet tater ikke eksisterer.[12]

Både den engelske betegnelsen gypsy og den franske gitane kommer fra ord for «egypter» og gjenspeiler en forestilling om at sigøynerne skal ha nådd Europa via Egypt. Uttrykket bohem skriver seg fra den franske formen av navnet på landet Bøhmen, fordi franskmennene trodde at sigøynerne kom derfra (det er mange sigøynere særlig i nabolandet Slovakia).

Undergrupper

Sigøynere består av mange ulike etniske undergrupper, herunder folkegruppene roma (også referert til i noen medier som «romfolk», selv om denne betegnelsen ikke er anbefalt av Språkrådet)[13], sinti, kaale og mange andre grupper.

Opprinnelse og historie

Movimiento gitano

Sigøynerne stammer ifølge den vanligste teorien opprinnelig fra det nordlige India, og omkring år 800 ble gruppen trolig utsatt for forfølgelse. Sigøynerne har trolig opphav i et kasteløst folk i det nordlige India, tilsvarende de kasteløse banjaraene i dag. På 1000-tallet slo sigøynere seg ned i Konstantinopel, og på 1300-tallet kom trolig de første sigøynere til Romania. I Romania levde de til dels som slaver, og Romania opphevet slaveriet i 1864. Med Colombus tredje ekspedisjon til Amerika var det også en gruppe sigøynere tenkt som slaver i gruvene, senere sender kolonimaktene skipslaster med sigøynere til Amerika og det finnes etterkommere på øyene, i Brasil og i USAs sørstater. Sigøynere innvandrer til Den iberiske halvøy tidlig 1400 tall. Til Danmark kommer de første sigøynerne i 1505.[14] Det er antatt at de flyktet ut av India via Midtøsten til blant annet Egypt, og derfra videre til Europa. Sigøynerne har historisk livnært seg ved handel, blant annet av håndverk.

Forfølgelse, holocaust og diskriminering

Bundesarchiv R 165 Bild-244-52, Asperg, Deportation von Sinti und Roma
Deportasjon av roma og sinti (en vanlig tysk betegnelse for sigøynere) i det nasjonalsosialistiske Tyskland under andre verdenskrig, foto tatt 22. mai 1940
Bundesarchiv R 165 Bild-244-42, Asperg, Deportation von Sinti und Roma
Deportasjon av «Sinti und Roma» fra Asperg i Baden-Württemberg. Foto fra Königstraße, 22. mai 1940.

De første, organiserte sigøynerforfølgelsene man kjenner til startet i 1498. Da vedtok Riksdagen at alle sigøynere skulle utvises fordi de var forrædere av kristendommen. Det ble også lov å ta sigøynere som slaver, og i Russland ble denne loven opphevet først i 1861. Trolig ble mellom 220 000 og 1 500 000 sigøynere drept i konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig i det som kalles porajmos (sigøynernes holocaust). De gjenlevende kunne fra 1963 av søke om erstatninger fra Forbundsrepublikken Tyskland etter krigen.[15] I 2015 uttalte Norges statsminister Erna Solberg at romafolket skulle få utbetalt erstatninger for uretten de hadde blitt utsatt for før og etter andre verdenskrig, og at detaljene skulle utarbeides i samarbeid med representanter for romafolket.[16]

I Sverige ble drap på sigøynere lovlig i 1637. Norges sigøynerparagraf kom i 1927 og nektet sigøynere adgang til riket, opphevet 1956.[17]

I Norge har sigøynerne ofte blitt forvekslet med tatere. Mennesker med disse gruppenavnene har begge fått lide under fordommer.[18] Det har blitt påstått at det foregikk det systematisk tvangssterilisering på norske tatere utført ved norske sykehus og ved institusjoner i norsk psykiatri i etterkrigstiden (1934-1977), men nyere forskning viser at dette ikke stemmer. Av de 44 000 menneskene som gjennomgikk tvangssterilisering utgjør tatere 2,9 % av tilfellene.[19] Det var i stor grad omstreifere som ble dømt til sterilisering.

I alt 2-3 000 sigøynerbarn ble skilt fra foreldrene og tvangsplassert i barnehjem, fosterfamilier, og i tvangsleire drevet av norske misjonsorganisasjoner, spesielt Norsk misjon blant hjemløse. Denne misjonsorganisasjonen fungerte i etterkrigstiden i praksis som et semi-offisielt «direktorat» som skulle kristne og fornorske sigøynerbarna, men som ikke ga dem noen adekvat utdanning. Interneringen og atskillelsen av sigøynerbarn fra foreldre var et overgrep mot barna det rammet, og i 1998 uttrykte Regjeringen en uforbeholden unnskyldning overfor de rammede.

I Auschwitz-Birkenaus sigøyneravdeling var det omkring 23.000 rom, bare 2000 av dem overlevde verdenskrigen. Natten mellom 2. og 3. august 1944 ble Zigeunerlager avviklet, og de omkring 2800 gjenlevende fanger ble ført i gasskamrene.[20]

Andre verdenskrig i Norge

På vegne av den norske stat vil jeg nå beklage - overfor norske rom: Jeg beklager den rasistiske ekskluderingspolitikken som ble ført - i tiårene både før og etter 2. verdenskrig. Jeg beklager også de fatale følgene denne politikken fikk for norske rom under Holocaust.
– statsminister Erna Solberg (8. april 2015)[21]

Fremmedloven av 1927 gjorde det mulig å nekte sigøynere og omstreifere adgang til Norge: «Sigøynere og andre omstreifere som ikke kan godtgjøre å ha norsk statsborgerskap, skal nektes adgang til riket.» Denne «sigøynerparagrafen» ble fjernet i 1956.[22]

I 1934 ble 68 romfolk, de fleste norske statsborgere, nektet innreise til Norge. De ble stanset av både svenske og danske myndigheter da de ville forlate Tyskland, og endte deretter opp i Belgia. Vinteren 1943-1944 ble 66 medlemmer av romfamiliene Josef, Karoli og Modis internert og deportert fra Belgia til Auschwitz-Birkenaus sigøyneravdeling. Innen august 1944 var de fleste romfolk i sigøyneravdelingen gasset og kremert. Bare fire personer overlevde. Frem til 1956 da «sigøynerparagrafen» ble endret fikk de fortsatt ikke adgang til Norge. På 1950-tallet kom medlemmer av Karoli- og Josef-familiene til Norge og etter flere rettssaker fikk de norsk pass.[23][20][22] De fleste av de deporterte norske romene ankom leiren i store familier, og alderen varierte fra elleve måneder gamle barn til kvinner og menn på godt over 60 år. Dødeligheten i sigøynerleiren var svært høy grunnet underernæring, og de fleste var allerede døde da de gjenlevende fangene ble myrdet i gasskamrene 2.- 3. august 1944.[24]

Den tyske okkupasjonsmyndigheten i Frankrike bestemte høsten 1940 at alle «nomader» skulle interneres. Blant de 184 internerte i Darnétal, Normandie, var to norske familier, elleve personer i alt. De ble ansett som statsløse fordi deres norske statsborgerskap var inndratt før krigen. I familien Josefs pass fra 1930 er «norsk» (for statsborgerskap) overstrøket og erstattet med «ingen». De endte opp i en leir i Maine-et-Loire, omgitt av strømførende gjerde. Sommeren 1943 ble de satt fri og bosatt i området, noen av dem kom tilbake til Norge i 1954 ved å krysse grensen på et ubevoktet sted.[25]

Sigøynere i dag

Eurogipsy
Kartskisse som angir prosentmessig fordeling av sigøynere i ulike europeiske land

De fleste sigøynere er i dag bosatt i Europa, de fleste i Øst-Europa. Det er også større sigøynerminoriteter i Frankrike og Spania. I Norden er det Sverige som har flest registrerte sigøynere, men også i Norge er de registrert som en minoritet.

Det er usikre estimater for hvor mange sigøynere som oppholder seg i Norge. Minst 500 har norsk statsborgerskap, men det reelle antallet er trolig langt høyere.[26]

Mange av de voksne er analfabeter og deltar ikke i arbeidslivet, og giftemålsalderen er lav.[27]

Sigøynernes kultur

Vincent van Gogh- The Caravans - Gypsy Camp near Arles
Vincent van Gogh; «Les roulottes, campement de bohémiens», ca. 1888.

Mye av den musikken man i dag kan høre fra dagens grupper med navn som Gipsy Kings, er oppstått blant romaer som hovedsakelig kommer fra Spania og Frankrike. Den spanske dansen flamenco har i stor grad sigøynerrøtter. Nettopp kombinasjonen gitar, trekkspill og sang var, og er fortsatt, veldig populær i sigøynermusikk.

Den franske sigøynergitaristen (manouche) Jean Baptiste «Django» Reinhardt (1910–1953) ble en av jazzens første gitarsolister. Tusenvis av sigøynermusikere viderefører arven etter ham, og siden Djangomusikken fikk sin internasjonale renessanse på slutten av 1980-tallet har også tusener av ikke-sigøynere ("gadje") vært aktive innenfor denne grenen av sigøynermusikken. Hot Club de Norvège var pionerer i Norge på dette området. Gitaristen Jon Larsen, som er betydelig inspirert av sigøynermusikk og -kultur, etablerte også Djangofestivalen i Norge (1980 – ), og fra slutten av 80-tallet har et stort antall av de store stjernene fra sigøynerverdenen holdt konserter og spilt inn platene sine i Norge.

Sigøynerne er også kjent for å være dyktige håndverkere, spesielt i arbeid med kobber og messing. Mange sigøynere er også engasjert innen oppdrett av hester.

I Norge har man siden 2004 gitt offentlig støtte og oppreisning til befolkningen via Romanifolket/taternes kulturfond, også kjent som RT-fondet. I 2013 foreslo derimot både Stoltenberg- og solbergregjeringene å legge ned fondet, som da hadde 75 millioner kroner i fondskapital.[28]

Religion

Sigøynerne har ikke noen felles religion. De tok ofte den religionen som var dominerende i området de slo seg ned. Det finnes derfor sigøynere som er katolikker og protestanter, muslimer, jøder og hinduer. Sigøynerne feirer en gang hvert år den Sorte Sarah i den sydfranske byen Les Saintes-Maries de la Mer ved middelhavskysten.

Selv om sigøynerne ikke har en felles opprinnelig religion, kan man finne igjen spor etter det indiske kastesystemet og hinduismen i kulturen deres. Renhetsbegrepet er en viktig del av sigøynerkulturen – den som forlater gruppen til fordel for en «gadje» (uren – ikke sigøyner) risikerer fortsatt å bli utstøtt.

Se også

Kjente sigøynere

Kjente mennesker:

Andre kjente personer med opphav i sigøynergrupper, først og fremst sinti:

Referanser

  1. ^ apollon.uio.no: "En reise i tid og språk" Arkivert 4. juli 2007 hos Wayback Machine., artikkel av Anne Hjort-Larsen i tidsskriftet Apollon
  2. ^ a b c d e f Tore-Jarl Bielenberg: Sigøynere, romá, Gypsies, sinti, manoush, romanichal, kalé – men ikke romfolk!
  3. ^ a b Klassekampen 03.10.2009 side 24
  4. ^ a b «Avliver mytene om rom: Forfatter hevder sigøynere er bedre organisert og integrert enn på lenge», Klassekampen 9. april 2013 s. 9
  5. ^ Sigøynere i Store norske leksikon
  6. ^ Rom for sigøyner; Journalisten, 2.5.2008
  7. ^ Erklæring fra International Romani Guild (2005)
  8. ^ Dagsnytt Atten, 17. juli 2012
  9. ^ https://www.norgeshistorie.no/enevelde/artikler/1240-tatere-romanifolk-en-folkegruppe-med-lange-rotter-.html
  10. ^ http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/livssyn/minoriteter/norske-rom/norske-rom-
  11. ^ Tore-Jarl Bielenberg, Romá/Sigøynere. I går, i dag, i morgen, Marxist Forlag, 2012, ISBN 9788293252016
  12. ^ apollon.uio.no: "En reise i tid og språk" Arkivert 4. juli 2007 hos Wayback Machine., artikkel av Anne Hjort-Larsen i tidsskriftet Apollon
  13. ^ «NRK.no». NRK.no. 2008.
  14. ^ Alt om Historie og Vitenskap nr 4, 2012
  15. ^ «- Späte Entschädigung für KZ-Opfer». Deutschlandfunk Kultur (tysk). Besøkt 6. november 2017.
  16. ^ Reuters (9. april 2015). «Norway to pay reparations to Roma for racist policies and suffering under Nazis». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 6. november 2017.
  17. ^ Alt om Historie og Vitenskap nr 4, 2012
  18. ^ Dagbladet.no: Usynlig og forfulgt
  19. ^ Professor Anne-Lise Seip (28.12.2005). «Sterilisering og kastrering av tatere 1934–1977». Norges forskningsråd.
  20. ^ a b Guri Hjeltnes: Den norske stat betalte Nazi-Tyskland for å transportere vekk norske rom, Dagbladet, 13. februar 2015.
  21. ^ Vårt Land: «Sa unnskyld til romfolk.» 9. april 2015.
  22. ^ a b «Avvist av Norge – havnet i dødsleir». NRK. 13.03.2012. Besøkt 10. desember 2017.
  23. ^ Dag og Tid, 20. februar 2015, s. 16.
  24. ^ Norgeshistorie.no, Jan Alexander Svoboda Brustad: «Norske romers skjebne under andre verdenskrig». Hentet 30. des. 2016.
  25. ^ Bak dette piggtrådgjerdet bodde familien Josef. Dagsavisen, 18. november 2017, s.16 f.
  26. ^ vg.no: «Sigøynere bløffer seg til status»
  27. ^ aftenposten.no «Sigøynere ber om hjelp»
  28. ^ - Et nytt statlig overgrep - Dagbladet 11. november 2013.
  29. ^ Dregni, M., Antonietto, A., & Legrand, A. (2006). Django Reinhardt and the illustrated history of gypsy jazz. Fulcrum Publishing.
  30. ^ Moline, Karen (1988). Bob Hoskins: An Unlikely Hero. Michigan: Sidgwick & Jackson. s. 201. ISBN 0-283-99508-4.
  31. ^ Wright, Oliver (19. juni 2014). «England team's first Romany footballer 'deserves recognition'». BBC News (engelsk). Besøkt 11. mars 2017.

Litteratur

  • NOU 2015:7 Assimilering og motstand — Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag
  • «Sigøynernes Holocaust», kapittel av Jahn Otto Johansen i På siden av rettsoppgjøret (redigert av Per Ole Johansen) utgitt i 2006 (Oslo). ISBN 978-82-7477-233-5 ISBN 82-7477-233-4
  • Vokse opp som sigøyner i Norge: sosialisering i en etnisk minoritetsgruppe, magistergradsoppgave av Hilde Lidén utgitt i 1990 (Oslo).
  • Romá/sigøynere i går, i dag, i morgen: En bok om møter mellom mennesker bok av Tore-Jarl Bielenberg utgitt i 2012 (Oslo). ISBN 978-82-9325-201-6

Eksterne lenker

Alex Karoli

Alex Karoli (også kjent som «Dolla Karoli» eller «Jan Roger Karlsen») (født ca 1955) er en norsk sigøyner som ble dømt i den såkalte «Karoli-saken» i 1990. Saken handler om et bankbedrageri mot Norges Bank og Kreditkassen i 1989, der Karlsen og hans medsammensvorne klarte å få de to bankene til å betale ut 25 millioner for falske edelstener. Karlsen sonet en dom på 6 år i fengsel. Senere har Karlsen gjort krav på tittelen «sigøynerkonge», noe som blir bestridt både av lillebroren René «Roma» Karoli, som hevder at det er han som er rettmessig «konge», og av en annen sigøynerfamilie, Jansen-familien. Påstanden om at Karlsen er «kongen» over 47,8 millioner sigøynere er uansett rent oppspinn, ifølge eksperter, som påpeker at det ikke finnes noen konge for sigøynerne, bare overhoder for enkeltfamilier.Karlsen har også deltatt i offentlig debatt som talsmann for norske sigøynere.

Han er sønn av Pål Karlsen.

Bohem

Bohem er en betegnelse fra 1800-tallet som blir brukt som fellesbetegnelse for grupperinger eller underkulturen av kunstnere, forfattere, radikale og andre som hadde en livsstil som var ubundet av konvensjonelle moralnormer. Bohemene kunne selv være stolte av sin ukonvensjonelle levsstil, eller gjorde opprør mot tradisjonelle, gjerne besteborgerlige, moralbegreper. Betegnelsen er hentet fra romanen Scènes de la vie de Bohème av H. Murger (utgitt 1845). Over tid ble det også en betegnelse brukt om enkeltpersoner som gikk sine egne veier, og ikke alltid forholdt seg til storsamfunnets og borgerskapets lover, regler og normer.

Begrepet stammer fra det franske navnet på Böhmen, Bohême og stammer fra fransk bohème, egentlig «person fra Böhmen», seinere brukt om si­gøynere, som en trodde kom fra eller gjen­nom Böhmen, og til slutt om kunstnere Böhmen ble ansett å være sigøynernes hjemland, og kunsterne fra Böhmen var fattigslig kledd og levde sitt liv uavhengig av normene blant kunstnerne i Paris for øvrig.Frigjøringen fra eller opprøret mot, særlig det småborgerlige samfunnets normer, tiltalte også deler av kunstnermiljøet i Kristiania mot slutten av 1800-tallet. Hans Jæger gav ut romanen Fra Kristiania-Bohêmen i 1885 og er tillagt forfatterskapet til ni bohembud (1889). Som samnavn kjennes begrepet på norsk i «Kristianiabohemen», på svensk i «Klarabohemen». Miljøet som i dag er kjent som Kristianiabohemen var ikke stort i antall, det bestod av 20-30 personer.

Murgers bok ligger til grunn for librettoen i operaen La bohème som ble komponert av Giacomo Puccini mellom 1892 og 1895 og uroppført i Torino i februar 1896. Handlingen i operaen utspiller seg i Paris i årene 1830-1831.

Drikken absint blir knyttet til bohemen.

Cluj (fylke)

Cluj er et fylke (județ) i Romania. Det ligger i regionen Transilvania. Administrasjonssenteret er byen Cluj-Napoca.

Fylket hadde 691 106 innbyggere ved folketellingen i 2011. Av disse er 79,4% rumenere, 17,4% ungarere og 2,8% sigøynere.

Dobrudsja

Dobrudsja (rumensk Dobrogea, bulgarsk Добруджа, tysk Dobrudscha) er et landskap i Sørøst-Romania og Nordøst-Bulgaria mellom Donau og Svartehavet. Det omfatter Donaudeltaet, Romanias svartehavskyst og den nordligste delen av Bulgarias kyst.

Området er en fruktbar løss-steppe. Befolkningen er svært blandet: rumenere, bulgarere, tyrkere, lippovanere, krimtatarer, gagausere, sigøynere og grekere. Før andre verdenskrig levde det også mange jøder og tyskere der.

Omtrent det samme området ble i antikken kalt Scythia Minor.

Jasenovac konsentrasjonsleir

Jasenovac konsentrasjonsleir i Jasenovac kommune, fylket Sisak-Moslavina i Kroatia var den største utrydningsleiren på Balkan under andre verdenskrig. Leiren ble opprettet sommeren 1941 av Ustasja-regimet, med de tyske leirene som forbilder, og fikk tilnavnet Auschwitz på Balkan. Ofrene var etniske serbere (ortodokse), sigøynere, jøder og antifascistiske kroater. I tillegg til å være utrydningsleir, var Jasenovac også samleleir for transporter til andre dødsleirer.

Jøder

Jøder er medlemmer av religionen jødedom og/eller medlemmer av en folkegruppe som nedstammer fra israelittene, og som i utgangspunktet praktiserer religionen jødedom.

I sin tilsynelatende motsetning mellom en klar etnisk/kulturell definisjon på den ene siden og relativt stor geografisk spredning og lokal variasjon i språk og kultur og genetikk på den andre, er problemene med en klar definisjon av jøder som etnisk gruppe ikke ulike de tilsvarende problemene med definisjonen av sigøynere som folkegruppe.

En jøde som ikke tror og som ikke følger religiøs praksis kan omtales som en sekulær jøde. På lignende måte finnes også kristne jøder.

Karpato-Ruthenia

Karpato-Ruthenia er et historisk navn på provinsen Karpato-Ukraina i Ukraina. Landskapet ligger på sørvestsiden av Karpatene og grenser mot Polen, Slovakia, Ungarn og Romania i tillegg til resten av Ukraina. Karpato-Ruthenia hadde et areal på 12901 kvadratkilometer.

Karpato-Ukraina var også navnet på en selverklært selvstendig stat i det samme området i 1939, som kun varte i tre dager før den ble annektert av Ungarn.

Karpato-Ruthenia strekker seg sørover fra Karpatene med hovedbyene i overgangen mellom det ungarske slettelandet og fjellene. Over 60 % (445 000 personer) av befolkningen før krigen var rutenere og omkring 115 000 var etniske madjarer. Jødene var med sine 100 000–110 000 personer den tredje største etniske gruppen og utgjorde 15 % av befolkningen i regionen. I tillegg var det et lite antall etniske tsjekkere, slovaker, rumenere og tyskere samt sigøynere. I Karpato-Ruthenia arbeidet en firedel av jødene i landbruket, noe som var uvanlig i Europa på den tiden. De fleste jødiske barn gikk på tsjekkisk-språklige skoler og ble beskyldt for å drive «tsjekkifisering» av området.

Kulmhof

Kulmhof (polsk: Chełmno) var en tysk utryddelsesleir som lå 70 km fra Łódź, nær den lille landsbyen Chełmno nad Nerem (Kulmhof an der Nehr på tysk). Dette opprinnelige polske området var blitt annektert av Tyskland som en del av Reichsgau Wartheland i 1939. Chełmno var den første utryddelsesleiren. Leiren ble åpnet i 1941 for å myrde jøder fra Łódź-ghettoen og Warthegau, og var den første leiren der det ble brukt giftgass for å drepe mennesker.

Minst 152 000 mennesker ble drept i leiren, først og fremst jøder fra Łódź-gettoen og de omkringliggende områdene. Dessuten ble det drept sigøynere fra det øvrige Polen, ungarske jøder, polakker, tsjekkere og sovjetiske krigsfanger.

Nasjonale minoriteter i Norge

Som Nasjonale minoriteter i Norge regnes romanifolket (tatere), rom (sigøynere), jøder, kvener og skogfinner.Denne avgrensingen til fem nasjonale minoriteter ble foretatt av Jens Stoltenbergs første regjering i Stortingsmelding nr. 15 (2000-2001) Nasjonale minoritetar i Noreg - Om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar. Stortingsmeldingen var en oppfølging av at Norge hadde ratifisert Europarådets konvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1998.Samene tilfredsstiller kriteriene for å regnes som en nasjonal minoritet, men valgte å ikke bli inkludert i en erklæring om Norges nasjonale minoriteter. Samene regnes derfor som et urfolk i Norge, og ikke som en nasjonal minoritet. Noen organisasjoner fra romanifolket (tatere/de reisende) ønsket heller ikke å bli «erklært» som nasjonal minoritet. I slike tilfeller gjelder inndelingen «de grupper eller enkeltpersoner som ønsker å påberope seg dens bestemmelser.» Tilsvarende gjelder den ikke enkeltpersoner som avgjør at de selv ikke ønsker å bli behandlet som tilhørende en nasjonal minoritet.

Priština

Priština (albansk: Prishtinë) er hovedstaden i Kosovo. Det gamle navnet på byen var Ulpiana. Prištinas innbyggertall er anslått til 198 897 ved siste folketelling i 2018, flertallet av disse var albanere. Det er også grupperinger av serbere, bosnjaker og sigøynere i byen. Folketellingen i 2011 viste 198 214 innbyggere. UNMIK har sitt hovedkvarter i Priština, sammen med de fleste andre internasjonale organisasjoner som er i Kosovo.

Priština har sin eget lufthavn, «Aeroporti Ndërkombëtar i Prishtinës» som ligger ca. 20 km unna, i nærheten av byen Fushë Kosovë.

Reichssicherheitshauptamt

Reichssicherheitshauptamt, forkortet RSHA, (tysk for «Hovedkontoret for rikssikkerhet») var overordnet organ for sikkerhetstjenesten i det nasjonalsosialistiske Tyskland mellom 1939 og 1945. Det ble opprettet 22. september 1939 ved at Sicherheitsdienst (SD), Gestapo og Reichskriminalpolizei (Kripo) ble slått sammen. Hovedoppgaven var å identifisere og nøytralisere personer som truet Det tredje rikes sikkerhet. Identifisering av jøder, sigøynere og andre folkegrupper var en del av denne oppgaven.

Kontoret var underlagt Reichsführer-SS, det vil si Heinrich Himmler, og hadde sitt hovedkontor i Prinz-Albrecht-Straße i Berlin.

Romanifolket

Denne artikkelen omtaler romanifolket som helhet. For spesifikk informasjon om taterne eller sigøynerne, se egne artikler om disse.Romanifolket (råma' ni, råmm 'ani) er en etnisk gruppe, et vandrerfolk med opphav fra India. Dette folket er i dag spredt utover hele verden, etter at de for flere århundrer siden utvandret fra sitt opprinnelige hjemland.

Sibiu

Sibiu (tysk: Hermannstadt, ungarsk: Nagyszeben) er en by i det historiske landskapet Transilvania i Romania.

Hermannstadt ble grunnlagt av tyske nybyggere på 1100-tallet og var gjennom flere århundrer det kulturelle senteret for Siebenbürgen-sakserne, den tyskspråklige befolkningen i det som på tysk heter Siebenbürgen. Flere av innvandrerne som kom i middelalderen kom fra regionen rundt dagens Luxembourg.Byen var fra 1400-tallet også et viktig handelssentrum. Byen var den viktigste av de syv etnisk tyske byene i området. Navnet Siebenbürgen («syv borger») henspiller på disse syv tyske byene. Byen hadde de største befestningene i hele Siebenbürgen, bygget for å forsvare byen mot tyrkerne. Byen overlevde flere tyrkiske beleiringer, noe som gav opphav til betegnelsen «kristenhetens bolverk». Byens omland ble likevel gjennom historien ofte plyndret.

Frem til begynnelsen av 1700-tallet var byens befolkning utelukkende tysk. Etter at Siebenbürgen kom under Østerrike endret dette seg og byen fikk også en rumensk og ungarsk befolkning. Ved slutten av 1700-tallet gikk byen for å være Europas østligste by med postforbindelse.

Etter første verdenskrig kom byen, som fremdeles hovedsakelig var bebodd av tyskere og politisk hadde hørt under Østerrike-Ungarn, under Romania, som følge av Trianon-traktaten i 1920. I slutten av 1930-årene var Siebenbürgen-sakserne ikke lenger i flertall i byen.

Andre verdenskrig og den sovjetiske okkupasjonen førte til at det tyske innbyggertallet sank som følge av flukt, deportasjon eller utvandring. Likevel levde det fortsatt ca. 20 000 Siebenbürgen-saksere i Sibiu fram til kommunismens fall i 1989. Antallet sank raskt i 1990-årene. Ifølge folketellingen i 2002 hadde byen 154 892 innbyggere, herav 148 269 rumenere (95,7 %), 3135 ungarere (2 %), 2508 tyskere (1,6 %), samt noen hundre sigøynere, jøder og andre.En av de tidligere borgermestrene var Klaus Iohannis (valgt i 2000 og gjenvalgt i 2004) som per 2019 var Romanias president.

I 2007 var Sibiu europeisk kulturhovedstad sammen med Luxembourg. Initiativet til å dele denne æren med Sibiu ble tatt av byen Luxembourg.

Sinti

Sinti er en undergruppe av romanifolket som kom til nordvest-Europa på slutten av middelalderen. De er beslektet med roma (kalt sigøynere) som hovedsakelig lever i Øst-Europa og opprinnelig kom fra India, men ønsker ikke å forveksles med dem. Det finnes likhetstrekk og mulig slektskap mellom sintene og de norske/svenske taterne, blant annet flere felles slektsnavn. Opprinnelig var sintiene nomader, idag er de fleste bofaste eller har en delvis nomadisk livsform.

En antar at sintiene brøt opp fra Sind eller fra strøkene langs elven Sindhu i India til Persia der stammesmedlemmene søkte arbeid som musikere. Fra Persia migrerte de så videre til Europa og Nord-Afrika. Musikktradisjonene i de strøkene der de levde i løpet av århundrene ble etterhvert en del av sintienes egen musikk.

Skandinaviske romanifolk

Skandinaviske romanifolk, også kalt reisende eller tatere, er en folkegruppe i Norge som tradisjonelt ikke har hatt et fast bosted. I Norge har de status som to ulike nasjonale minoriteter.

Skopje

Skopje (makedonsk: Скопје, albansk: Shkup eller Shkupi , romanes: Skopiye) er hovedstaden og den største byen i Nord-Makedonia. Byen er det politiske, kulturelle, økonomiske og akademiske senter i landet.

Byen er flerkulturell og har forskjellige folkeslag. Mesteparten er makedonere, deretter kommer etniske albanere, sigøynere og etniske serbere.Dagens Skopje er en moderne storby med flere historiske monumenter. Byen ligger på bredden av Vardar-elven og mellom fjellene Vodno og Skopska Crna Gora. Byen er 8 km bred og 32 km lang og hadde 668 518 innbyggere i 2006.

Tater

Tater eller de reisende er i dag personer som hører til en (omreisende) folkegruppe med norsk romani som nedarvet språk. Knytningen mot romani er beskrevet i artikkel Skandinaviske romanifolk. Begrepet tater er omstridt og regnes særlig i Sverige (i den svenske formen tattare) siden slutten av 1900-tallet som et rasistisk uttrykk. I Norge er meningene om betegnelsen mer delt.

Yul Brynner

Yul Brynner (født Youl Bryner/Julij Borisovitsj Brinner; russisk: Юлий Борисович Бриннер; 11. juli 1920 i Vladivostok i dagens Russland, død 10. oktober 1985 i New York City) var en amerikansk-sveitsisk skuespiller. Han ble født i Den fjernøstlige republikk i dagens Russland. Han var amerikansk borger i omkring 20 år før han fikk sveitsisk statsborgerskap. Han sa fra seg sitt amerikanske statsborger av skattegrunner.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.