Semittiske språk

Semittiske språk er den nordøstlige undergruppen av de afroasiatiske språkene, og den eneste gruppen i denne familien som tales utenfor Afrika. Semittisk (fra det bibelske navnet «Shem») var til å begynne med referert til en språkgruppe med opphav i Midtøsten, nå kalt semittiske språk.

I denne språkgruppen inngår de oldtidige og moderne språkene amharisk, arabisk, arameisk, akkadisk, ugarittisk, hebraisk, maltesisk, syrisk, tigrinja og flere. Språkgruppen innbefatter derfor noen av historiens og litteraturens mest berømte språk, og noen av de språkene med den lengste kjente historien.

Semittiske språk var utbredt i Midtøsten i den tidligste historiske tid. Siden har de spilt en avgjørende rolle i det området, samtidig som de også har utbredt seg til Afrika. De etiopiske språk oppstod da folk utvandret fra det sørlige Arabia til dagens Etiopia og omegn allerede i oldtiden. Arabisk har med tiden spredd seg til store deler av det nordlige Afrika der det i dag er morsmål for mange, og av andre brukes som kommunikasjonsspråk. Språket med flest talere i dag er arabisk, etterfulgt av amharisk, hebraisk og tigrinja.

Et av de viktigste kjennetegnene er at mange ord i utgangspunktet består av en rot på noen få konsonanter, vanligvis tre, som blir bøyd ved at forskjellige vokaler settes inn, og at forskjellige prefikser og suffikser tilføyes.

Se også

Afroasiatiske språk

Afroasiatiske språk er en språkfamilie som består av undergruppene semittiske språk, egyptisk, omotiske språk, tsjadiske språk, bejaspråk, kusjittiske språk og berbiske språk. Det er bred enighet blant språkforskere i dag om at disse språkene (med unntak av omotiske språk) er beslektet.

Akkadisk

«Akkadisk» kan også referere til Akkad og Det akkadiske rike.Akkadisk er et utdødd semittisk språk. Sammen med eblaittisk i dagens Syria utgjør det den østsemittiske språkgruppa. Akkadisk og eblaittisk var sterkt påvirka av sumerisk, deriblant gjennom ordstillinga subjekt–objekt–predikat (SOV). De øvrige nordvestsemittiske og sørsemittiske språkene benytter vanligvis ordstillinga predikat–subjekt–objekt (VSO) eller subjekt–predikat–objekt (SVO). Språket er oppkalt etter byen Akkad i det akkadiske riket (2334 f.Kr.–2193 f.Kr.), men er eldre enn byens grunnleggelse.

I det tredje årtusen f.Kr. utviklet det seg en svært intim kulturell symbiose mellom sumere og semittiske akkadiere, som innebar en utbredt tospråklighet. Akkadisk er derfor noen ganger beskrevet som en språkbunt. Akkadiske egennavn er kjent fra sumeriske tekster fra tiden før 2800 f.Kr. Fra omkring 2600 f.Kr. dukket det opp komplette tekster på akkadisk. Som talt språk ble sumerisk gradvis erstattet av akkadisk omkring 2000 f.Kr. eller i det andre årtusen f.Kr.

Omkring 1950 f.Kr. ble gammelakkadisk erstattet av de to dialektene gammelbabylonsk og gammelassyrisk, oppkalt etter de to oldtidsrikene Babylonia og Assyria. Gammelbabylonsk er bl.a. kjent gjennom Hammurabis lover fra omkring 1772 f.Kr. Marioittisk, kjent fra 1800 – 1750 f.Kr. i oldtidsbyen Mari, var nært beslektet med gammelbabylonsk. Fra rundt 1530 f.Kr. til 1000 f.Kr. snakker vi om mellombabylonsk og mellomassyrisk. I denne perioden ble standardbabylonsk en litteraturdialekt i Babylonia og Assyria. Den var en syntese av gammel- og mellombabylonsk. Mellombabylonsk var et diplomatspråk og et lingua franca i Midtøsten og Egypt, og tok opp i seg lånord og substrater fra hurrittisk og fra nordvestsemittiske kanaanittiske språk. Et eksempel på bruk er Amarnabrevene mellom de egyptiske faraoene Amenhotep III og Akhnaton og deres vasallkonger og andre konger i Midtøsten.

Fra 1000 f.Kr. snakker vi om nybabylonsk og nyassyrisk, oppkalt etter det nybabylonske rike og det nyassyriske rike. Samtidig fikk arameisk samme status som diplomatspråk, og ble etterhvert enerådende. I 602 f.Kr. – ti år etter Ninives ødeleggelse, forsvant de rene nyassyriske tekstene. Perserriket under ledelse av Akamenidene invaderte Mesopotamia, og som folkespråk visnet det gradvis hen. Fra 600 f.Kr. til 100 e.Kr. snakker vi om senbabylonsk. I denne perioden invaderte også Aleksander den store Midtøsten og sørget for utbredelsen av gresk. I den hellenistiske perioden ble det brukt av prester og lærde som et skriftspråk i templene, og den siste kjente teksten er fra 75 e.Kr. Moderne nyarameiske språk i dagens Irak har bevart mange låneord, etternavn og stammenavn fra akkadisk.

Amharisk

Amharisk er et semittisk språk som tales i Etiopia, hvor det også er offisielt språk.

Amharisk er i dag det semittiske språket med nest flest talere, bare overgått av arabisk. Det er knyttet til folkegruppen amharer.

Setninger struktureres vanligvis i rekkefølgen subjekt–objekt–verb.

Amorittisk

Amorittisk er et nordvestsemittisk språk som ble talt av de folkestammene som ble kalt for amorittene i oldtiden i Midtøsten. Språket er kjent utelukkende fra akkadiske skrifter hvor det opptrer navn som ikke er akkadiske og som ble nedtegnet i den tiden amorittene styrte i Babylonia mot slutten av 2000-tallet f.Kr. og begynnelsen av 1000-tallet f.Kr., hovedsakelig fra byen Mari og i en mindre grad fra Alalakh, Tell Harmal, og Khafajah. Tidvis er slike ikkeakkadiske navn også funnet i tidlige egyptiske tekster, og et stedsnavn — «Sənīr» (שְׂנִיר) for Hermonfjellet — er kjent fra Bibelen (Femte Mosebok 3:9), og merkelig nok kan det være indoeuropeisk i sin opprinnelse (muligens grunnet hettittisk innflytelse). Kjente karaktertrekk i språket er:

De vanlige nordvestlige semittiske skillet imperfektiv-perfektiv er funnet — det vil si Yantin-Dagan, «Dagon gir» (ntn); Raṣa-Dagan, «Dagon var glad» (rṣy). Det inkluderer en tredjepersonsendelse -a (i motsetning til akkadisk eller hebraisk), og en vokal i imperfektum -a, som i arabisk framfor hebraiske og arameiske -i-.

Det var en verbform med en fordoblet andrekonsonant — det vil si Yabanni-Il, «Gud skaper» (rotord bny).

I flere tilfeller hvor akkadisk har š, har amorittisk, som hebraisk og arabisk, h, således hu, 'hans', -haa, 'hennes', kausativ h- eller ʼ- (I. Gelb 1958).

Førsteperson perfektum er i -ti (entall), -nu (flertall), som i kanaanittiske språk.

Arameisk

Arameisk er et nærmest utdødd språk som tilhører de semittiske språk, og er dermed beslektet med hebraisk og arabisk. Språket utviklet seg fra gammelarameisk. Det finnes mindre befolkningsgrupper i Syria som stadig taler dette språket i dag. Enkelte deler av Bibelen (deler av Daniels bok og Esras bok) og store deler av Talmúd er skrevet på arameisk. Det arameiske alfabet består av 22 bokstaver. Morsmålet til Jesus var sannsynligvis arameisk.

Filmen The Passion of the Christ, som omhandler Jesus Kristus' tolv siste timer, var delvis på latin og delvis på arameisk, da dette var Jesu morsmål. De siste ordene Jesus ytret da han hang på korset var «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg» på norsk. På arameisk lød de som «Elahi, Elahi, lema shabaqtani?»

Ethnologue

Ethnologue: Languages of the World er en katalog over språk som gis ut i papirform og på Internett av SIL International.

Ethnologue inneholder i sin 15. utgave (2005) statistikk for 6912 språk, en økning fra 6809 i 14. utgave (2000). Blant informasjonen man finner er antall mennesker som snakker språket, hvor det snakkes, dialekter, forhold til andre språk, om Bibelen finnes på språket og annet. Sammen med Linguasphere Register regnes den som den mest omfattende oversikten over språk som finnes.

I 1984 tok Ethnologue i bruk SIL-koder, trebokstavskoder for alle språk. Kodesettet omfattet langt flere språk enn andre standarder, som ISO 639-1 og RFC 3066. I den 14. utgaven var det hele 7148 SIL-koder som ikke stemte overens med ISO 639-2-kodene. Dette avviket ble sett som negativt, og i 2002 ble Ethnologue invitert til å jobbe sammen med ISO for å lage en ny, felles standard. Denne standarden, ISO 639-3, ble tatt i bruk fra 15. utgave, og omfatter 7299 koder.

Ehtnologue blir både rost og kritisert. Utover hvor omfattende verket er, har det særlig blitt rost for å ta med en rekke alternative navn på språk, som språkets eget navn, dets offisielle navn og hva andre kaller det. Kritikken går blant annet på forholdet til semittiske språk, hvor enkelte hevder at SIL Internationals kristne grunnholdning har ført til gale klassifiseringer av religiøse eller ideologiske årsaker.

Det er også funnet mange feil i Ethnologue; blant annet ble flere språk som var med i 14. utgave fjernet i den 15., ettersom de ikke eksisterte. Det foregår et kontinuerlig arbeid med korrigering og oppdatering med tanke på neste utgave. En del av informasjonen, spesielt i forhold til små språk, er også utdatert; dette må i mange tilfeller tilskrives at det er umulig å få informasjon fordi det ikke avholdes folketellinger hyppig nok i områdene hvor språkene snakkes.

Gamle sørarabiske språk

Gamle sørarabiske språk omfatter noen utdødde semittiske språk som ble talt i Arabia i oldtiden. Gamle sørarabiske språk regnes med til sørsemittiske språk sammen med de nåværende sørarabiske språk og etiopiske språk.

Sabeisk

Mineisk

Qatabansk

Hadramautisk

Gammelsyrisk

Gammelsyrisk (ܣܘܪܝܝܐ Suryāyā) er en dialekt av østlige mellomarameisk som en gang ble snakket over store deler av det området i Levanten som kalles for den fruktbare halvmåne. Etter å ha oppstått en gang rundt 100-tallet e.Kr. ble klassisk gammelsyrisk et betydelige litterært språk over hele Midtøsten fra 300- til 700-tallet, det klassiske språket i Edessa, bevart i en stor mengde assyrisk litteratur. Gammelsyrisk er som mellomarameisk et språk i den nordvestlige grenen av den semittiske språkfamilien.

Gammelsyrisk ble bindemiddelet for syriske ortodokse kristendom og dens kultur, og spredte seg gjennom Asia så langt som til den indiske Malabarkysten og til østlige Kina, og var uttrykksmiddelet for kommunikasjon og kulturell utbredelse for arabere og til en mindre grad for persere. Som hovedsakelig et kristent uttrykksmedium hadde gammelsyrisk en fundamental kulturell og litterær innflytelse på utviklingen av arabisk som kom til å erstatte gammelsyrisk som en del av den islamske dominansen mot slutten av 700-tallet. Gammelsyrisk har forblitt det liturgiske språket til syrisk kristendom.

Gammelsyrisk er skrevet i det syriske alfabetet, en videreutvikling av det arameiske alfabetet.

Geez

Geez er et gammeletiopisk sørsemittisk språk i den afroasiatiske språkfamilien. Språket ble talt av semitter (jøder) som utvandret til Etiopia fra Sør-Arabia i førkristen tid, og som deretter blandet seg med den eldre hamittiske befolkningen i landet.De eldste tekster på geez er innskrifter fra 300-tallet e.Kr.; skriftene mangler vokaltegn likesom de fleste andre semittiske skriftspråk, men i påfølgende århundrer betegnes vokaler ved små streker eller modifikasjoner av konsonanttegn. Den eldste bibeloversettelsen på geez stammer fra ca. år 500, og i århundrene som fulgte dukket det opp en rekke oversettelser av apokryfe bibeltekster, for eksempel Henoks bok. Litteratur på geez består nesten utelukkende av slike religiøse oversettelser, og det lille som eksisterer av originallitteratur er også av kirkelig art, som salmer. Ettersom kirkelitteraturen er forfattet på dette språket er det blitt den etiopiske kirkes liturgiske språk. Fra 900-tallet av ble geez avløst som talespråk av tigrinja og amharisk, der det hamittiske innslag er enda sterkere enn i geez.Språket var det offisielle språk i Kongeriket Aksum og ved det etiopiske keiserhoffet. I dag brukes geez i hovedsak utelukkende som liturgisk språk i den etiopiske ortodokse kirke, den eritreiske ortodokse kirke, den etiopiske katolske kirke, samt i det jødiske samfunnet Beta Israel.

Kanaanittiske språk

Kanaanittiske språk er en undergruppe av semittiske språk. De ble snakka av folk i Kanaan-regionen, for eksempel kanaanere, hebreere, fønikere og filistere. Alle de kanaanittiiske språka forsvant som førstespråk i det første århundret e.Kr, men hebraisk levde videre som litterært og religiøst språk blant jøder, og ble gjenoppliva som talespråk på 1800-tallet av Eliezer Ben-Yehuda.

Maltesisk

Maltesisk er et språk i den semittiske språkgruppen, i likhet med arabisk og hebraisk. Maltesisk bygger på Maghrebi-arabisk, som snakkes vest i Nord-Afrika, men har lånt sterkt fra italiensk. De dagligdagse ordene som f.eks. dør, mat, handle har opphav fra arabisk, mens det er mye språket har lånt fra italiensk, i for eksempel kunst og kultur.

Det maltesiske alfabetet er en modifisert versjon av det latinske alfabetet. Maltesisk er det eneste semittiske språket som til vanlig skrives med det latinske alfabetet.

Språket er et av de to offisielle språkene på Malta og er som eneste afroasiatiske språk et av EUs offisielle språk.

Sørarabiske språk

Sørarabiske språk kan sikte til både de moderne sørarabiske språk og fortidens gamle sørarabiske språk. Tidligere antok man at de moderne sørarabiske språk stammet fra fortidens sørarabiske språk, men det anser man ikke lenger for sannsynlig.

Disse språkene er semittiske språk som til tross for navnet ikke er dialekter av arabisk, men egne språk. De kalles sørarabiske fordi de tales i den sørlige delen av Den arabiske halvøy.

De moderne sørarabiske språk omfatter:

Mehri, knyttet til stammen mahra, med over 70 000 talere

Soqotri, på øya Sokotra, med ca. 64 000 talere

Shehri, ca. 25 000 talere

Bathari, ca. 200 talere

Harsusi, ca. 1000-2000 talere

Horyót, ca. 100 talere

Sørsemittiske språk

Sørsemittiske språk er etter mange språkforskeres klassifisering en gruppe av semittiske språk som omfatter sørarabiske språk og etiopiske språk, i tillegg til de utdødde språkene i gruppen gamle sørarabiske språk.

Disse språkenes opprinnelsessted har vært gjenstand for mange diskusjoner. Mange språkforskere har tenkt seg at de kan ha vært talt av en gruppe mennesker i det sydlige Arabia som flyttet inn i Afrika, men i dag ser man på det som usikkert. For øvrig har noen hevdet at semittiske språk i sin helhet oppstod i Etiopia. Men dette regnes også i dag for usikkert.

Tigrinja (språk)

Tigrinja er et semittisk språk som tales i Eritrea og Etiopia. Det er offisielt språk i Eritrea og i Tigrayregionen i Etiopia. Språket brukes også av utvandrere fra disse stedene, blant annet jødisk-etiopiske Beta Israel i Israel.

Tigré

Tigré er et semittisk språk som snakkes i Eritrea og Sudan av omkring 1,5 millioner mennesker.

Språk er i nær slekt med tigrinja; de bruker blant annet samme skriftspråk, ge'ez, selv om noen tigre-folk bruker det arabiske alfabetet.

Ugarittisk

Ugarittisk er et utdødd språk som hører til de semittiske språk. Språket er kjent fra tekster som er funnet i oldtidens Ugarit. Ugarittisk ble skrevet med ugarittisk skrift.

Ugarittisk er nordvestlig semittisk språk, oppdaget av franske arkeologer i 1928, og er kun kjent i form av de skrifter som er funnet i oldtidsbyen Ugarit som befant seg på det nåværende stedet Ras Shamra i dagens Syria. Disse tekstene har blitt benyttet av forskere av Det gamle testamente for å klargjøre bibelske hebraiske tekster og har avslørt måter som oldtidens israelittiske kultur fant paralleller i den samtidige nabokulturen. Ugarittisk har blitt karakterisert som «den største litterære oppdagelsen fra oldtiden siden tydningen av egyptiske hieroglyfer og mesopotamisk kileskrift.»

Vestsemittiske språk

Vestsemittiske språk er en betydelig undergruppering av semittiske språk, en stor språkfamilie med opprinnelse i Midtøsten. Den semittiske språkfamilien er medlem av den større afroasiatiske familie. Det er antatt at forfedrene til ursemittiske talere har kommet til Midtøsten fra nordlige Afrika, antagelig grunnet uttørringen av Sahara i sen neolittisk tid.Ved slutten av 2000-tallet f.Kr. hadde østsemittiske språk, som akkadisk og eblaittisk, blitt dominerende i Mesopotamia og nordøstlige Syria, mens vestsemittiske språk, som amorittisk, kanaanittisk, og ugarittisk, ble antagelig snakker fra Syra til Den arabiske halvøya, skjønt gammel sørarabisk er betraktet til bestå hovedsakelig av folk som snakket sørsemittisk til tross for mangelen av datagrunnlag. Akkadiske språk, som ble snakket i det akkadiske rike, Assyria og Babylonia, ble det dominerende litterære språket i området som kalles for den fruktbare halvmåne (Levanten), og benyttet seg av kileskrift, et språksystem som var arvet fra sumerne.

Urkanaanittisk språk, bevitnet med et tidlig urkanaanittisk alfabet funnet i Sinai, og de første tekstene fra tiden rundt 1500 f.Kr., er det første ubestridte bevisene på et vestsemittisk språk. Et resultat av det assyriske rikes store erobringer ble arameisk det store fellesspråket, dets lingua franca, i det meste av Midtøsten og deler av Anatolia, og presset gradvis akkadisk, hebraisk, fønikisk-kanaanittisk og flere andre språk mot utryddelse, skjønt både hebraisk og akkadisk har forblitt i bruk som religiøse liturgiske språk.

En bredt akseptert analyse, støttet av semittologer som Robert Hetzron og John Huehnergard, har delt semittiske språk i to hovedgrupperinger: østsemittisk og vestsemittisk. Av sistnevnte finnes det også flere klart definerte undergrupper: etiopisk, sørarabisk, arabisk og nordvestsemittisk (det omfatter hebraisk, arameisk, og ugarittisk). Av de første to, etiopisk og sørarabisk, viser særlig felles trekk og er derfor ofte gruppert sammen som sørsemittisk. Den korrekte klassifiseringen av arabisk i henhold til andre semittiske språk, er omdiskutert. Imidlertid har Hetzron og Huehnergard knyttet det mer tettere til nordvestlige semittiske språk og således danne det som de kaller sentralsemittiske språk. En del semittologer fortsetter å argumentere for den eldre klassifiseringen basert på særskilte språktrekk som brutte flertall (en uregelmessig flertallsform av et substantiv eller adjektiv funnet i en del semittiske språk). En del lingvister argumenterer for at eteokypriotiske språk var et vestsemittisk språk som ble snakket på oldtidens Kypros.

Østsemittiske språk

Østsemittiske språk er en av de to store undergruppene av semittiske språk. Den andre gruppa kalles vestsemittiske språk. Den østsemittiske gruppa består av to språk, akkadisk og eblaittisk, som begge ble snakka i Mesopotamia. Språka ble skrevet med kileskrift.

Ṣ og ṣ (S med prikk under) er en bokstav i det pan-nigerianske alfabetet og som brukes for å transkripere indiske og semittiske språk. I IAST representerer den en ustemt retrofleks frikativ, lyden [ʂ], mens den for semitiske språk vanligvis for en emfatisk obstruent (dvs. en obstruent som hverken er stemt eller ustemt).

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.