Sankerib

Sankerib, eller Sanherib, (akkadisk: Sîn-ahhī-erība, «Sîn har erstattet (tapte) brødre for meg») var sønn av kong Sargon II av Assyria som han etterfulgte på den assyriske tronen (705 – 681 f.Kr.). Sankerib er hans bibelske navn.

Sankerib
Konge av Assyria
Sennacherib throne
Sankerib på sin trone
Født740 f.Kr.
Nimrud
Død681 f.Kr.
Ninive
Ektefelle Naqi'a
ForeldreSargon II
Far Sargon II
Barn Asarhaddon, Ashur-nadin-shumi, Adramelek
Beskjeftigelse Overhode
Nasjonalitet Assyria, Babylon
Annet navnakkadisk: Sîn-ahhī-erība
Gresk: Σενναχηριμ (Sennacherim)
Regjeringstid705 – 681 f.Kr.

Vekst til makt

Som kronprins ble Sankerib gitt ansvaret for styre Assyria mens hans far Sargon var på krigstokt. I motsetning til sine forgjengere var Sankeribs styre ikke preget av langvarige militære kampanjer, til tross for hans mange kriger, men besto hovedsakelig av arkitektoniske fornyelser, konstruksjoner og utvidelser. Etter sin fars voldelige død sto Sankerib overfor tallrike vanskeligheter for å markere sin makt og møtte store trusler mot sine besittelser. Imidlertid greide han å vinne disse maktkampene og fikk til sist utført alle sine store byggeprosjekter. I løpet av hans herredømme flyttet hans rikets hovedstad fra sin fars nykonstruerte by Dur-Sharrukin (= Dur-Sargon, «Sargons by»), dagens Khorsabad, 20 km nordøst for Mosul, og til den eldre og tidligere hovedstaden Nineve. Det er betraktet som påfallende at Sankerib ikke bare forlot sin fars by, men heller ikke etterlot hans navn i noen offisielle inskripsjoner i løpet av sine egen tid.

På grunnlag av relieffer og andre beskrivelser kan man danne seg et bilde av Sankerib: «Storkongen reiste trolig, som de fleste assyrerkonger, i en diger trehesters stridsvogn, i skyggen fra den kongelige parasoll, hestene med overdådige skaberakker og glitrende man. Kongen selv kan ha båret en lang, brodert kappe, en flat hatt med spiss, med langt, flettet skjegg klippet i firkantform og armbånd av rosenstein. I hånden hadde han en bue og sverdet bar han i en skjede dekorert med løver. Han anså seg selv mer som enn løve enn som en bibelsk ørn eller en Byron'sk ulv - assyriske konger bar løveskinn for å feire triumfene sine i Isjtars tempel, dekorerte slottene sine med løvesfinkser, og løvejakt ble dyrket som en kongelig sport.» [1]

Krigen med Babylon

Sennacherib
Sankerib av Assyria i løpet av hans babylonske krig, relieff fra hans palass i byen Nineve.

I løpet av sitt styre sto Sankerib overfor flere problemer med Babylonia. Hans første krig skjedde i 703 f.Kr. mot Marduk-apla-iddina II som hadde tatt tronen i byen Babylon og samlet en allianse støttet av blant annet kaldeerne, aramerne, og elamittene. Besøket til de babylonske sendebudene til jødiske Hiskia av Juda i denne perioden kan dateres. De allierte fraksjonene strebet etter å benytte den politiske uroen som oppsto ved Sankeribs tiltredelse. Sankerib delte sin hær i to og lot den ene delen angripe fienden i Kisj mens han selv og den andre halvparten fortsatte videre for å erobre byen Kutha. Etter dette skyndte han seg for å bli gjenforent med den første halvparten av hæren. Opprøret ble slått ned og Marduk-apla-iddina II flyktet. Babylon ble erobret og dets palass plyndret, skjønt dets innbyggere ble hovedsakelig etterlatt uskadde. Assyrerne søkte etter Marduk-apla-iddina II, særlige i myrområdene i sør, men de klarte ikke å finne ham.[2] Opprørerne i de babylonske byene ble utrensket og en babyloner ved navn Bel-ibni som var blitt oppfostret ved det assyriske hoffet ble plassert på tronen som visekonge. Da assyrerne dro hjem begynte Marduk-apla-iddina II straks å forberede et nytt opprør. I 700 f.Kr. kom den assyriske hæren tilbake for å bekjempe opprørerne i de sørlige områdene igjen. Også denne gangen klarte Marduk-apla-iddina II å flykte, denne gangen til Elam hvor han siden døde.[2]

C+B-Tent-Fig1-SiegeOfLachishAssyrianCamp
Framstilling av den assyriske leiren under beleiringen av Lakisj, inkludert Sankeribs kongelige paviljong. Kopiert fra et assyrisk monument som i dag er beskyttet av British Museum.

Bel-Ibni viste seg å være lite lojale overfor Assyria og ble tatt tilbake som fange. Sankerib forsøkte å løse problemet med de babylonske opprør ved å plassere en på den babylonske tronen som var lojal til ham, da sin sønn Ashur-nadin-shumi. Heller ikke det hjalp. Et nytt krigstokt kom i gang seks år senere i 694 f.Kr. for å ødelegge den elamittiske basen ved kysten av Persiabukten. For å oppnå dette ervervet Sankerib fønikiske sjøfolk og syriske skip som seilte med resten av hans hær nedover Tigris og til havet. Fønikerne var ikke vant med tidevannet i Persiabukten, noe som førte til en forsinkelse. Assyrerne kjempet mot kaldeerne ved elven Ulaya og vant seier. Mens assyrerne var opptatt i denne krigen, invaderte elamittene det nordlige Babylonia i et overraskende angrep. Sankeribs sønn ble tatt til fange og fraktet med til Elam i lenker (og aldri hørt fra igjen).[2] Hans trone ble overtatt av Nergal-ushezib. Assyrerne i sør kjempet seg nordover og erobret ulike byer underveis, hvilket tok et år til det var 693 f.Kr.

Et stort slag ble utkjempet mot babylonske opprørere ved Nippur. Deres konge ble tatt til fange og fraktet til Nineve. For tapet av sin sønn begynte Sankerib en ny militær kampanje inn i Elam hvor han og hær med stort raseri angrep og ødela flere byer.[2] Den elamittiske kongen flyktet opp i fjellene og Sankerib ble tvunget til å dra hjem grunnet den kommende vinteren. En ny opprørsleder, Mushezib-Marduk, krevde den babylonske tronen og ble støttet av Elam.

Et stort og siste slag ble utkjempet i 691 f.Kr. med et usikkert resultat som gjorde det mulig for Mushezib-Marduk å beholde tronen i ytterligere to år. Det var kun en kort utsettelse til Babylon ble beleiret på nytt i femten måneder og i 689 f.Kr. kunne Sankeribs hær bryte gjennom murene og erobre byen. Mushezib-Marduk og hans familie ble fraktet vekk, palassene og templene ble plyndret, og statuen av Marduk, Babylons guddom, ble også fraktet vekk. Sankerib var fast bestemt på å straffe byen, som var så betydningsfull i Babylonias religiøse forståelse, med å jevne den med jorden.[2] Sankerib lot grave kanaler rett gjennom byens sentrum og lot de urbane område oversvømmes slik at ingen skulle kunne bo der igjen. Det er hva han slo fast i sine etterlatte inskripsjoner:

SitatByen og dens hus, fra dens fundament til dens murer, ødela jeg, la øde, brente med ild. Murene og den ytre muren, tempeltårnet av murstein og jord, templer og guder, så mange som det var der, jeg raserte og lempet det ned i Arahtu-kanalen. Gjennom byens midtre gravde jeg kanaler, oversvømmet dets sted med vann, og selve byens fundament ødela jeg således. Jeg gjorde dets ødeleggelse mer fullstendig enn ved en oversvømmelse, jeg fullstendig utryddet den med oversvømmelser og gjorde den som en eng.[3]Sitat

Krig med Judea

Bakgrunn

LachishRamp053011
Assyrisk beleiringsbukk ved Lakisj.

I 701 f.Kr. brøt det ut et opprør i Judea, ledet av kong Hiskia, og støttet av Egypt og Babylonia. Som respons herjet Sankerib en rekke byer i Judea. Han beleiret Jerusalem, men dro snart tilbake til Nineve uten å få herjet Jerusalem for å slå ned et forsøk på statskupp i hjembyen. Denne hendelsen ble nedtegnet av Sankerib selv, av Herodot, av Josefus, og flere bibelske forfattere. I henhold til Bibelen i Andre kongebok trakk Sankerib seg tilbake ettersom «Herrens engel» dro ut og «slo i hjel et hundre og åttifem tusen mann i assyrernes leir. Da folk sto opp om morgenen, fikk de se alle de døde kroppene som lå der. Da brøt assyrerkongen Sanherib opp og dro hjem igjen. Og siden holdt han seg i ro i Ninive.» [4]

Sankeribs redegjørelse

Taylor Prism-3
Taylorprismen av ovnsbakt leire, British Museum

En del av de assyriske krøniker, som inskripsjonene på Sanheribs prismer (som finnes i tre utgaver, bevart henholdsvis på British Museum, Universitet i Chicagos orientalske institutt, og Israel Museum i Jerusalem) som er datert meget nært i tid. Den ene prismen, Taylorprismen (British Museum), bærer datoen «Måneden tammuz; eponym av Galihu, guvernør av Hatarikka», som er tammuz (månedsnavnet er tatt fra den babylonske kalender – Tammuz var en av babylonernes viktigste guder) i året 689 f.Kr., i henhold til den assyriske eponymlisten. Assyriske opptegnelser behandler hendelsen ikke som en katastrofe, men som en stor seier — de hevder at beleiringen var så suksessfull at Hiskia ble tvunget til å betale en tributt i penger, og at assyrerne dro seiersrike uten å ha tapt tusener av menn, og uten å herje Jerusalem. Deler av denne versjonen blir bekreftet av den bibelske redegjørelse, men det er fortsatt omfattende debattert av historikerne. I Taylorprismen hevder Sanherib at han hadde lukket «Hiskia judaitten» inne i Jerusalem i hans egen kongelige by som «en fugl i et bur».[5]

Convoy of prisoners
Assyrisk hærtog, og under, konvoi av krigsfanger som fraktes bort.

Sankerib regnet først opp flere av hans tidligere seirer, og hvordan hans fiender hadde blitt overveldet av hans nærvær. Han var i stand til å gjøre dette til Store Sidon, Lille Sidon, Bit-Zitti, Zaribtu, Mahalliba, Ushu, Akzib og Akko. Etter å ha erobret hver av disse byene, innsatte Sankerib en marionetthersker for å styre over hele regionen. Sankerib vendte deretter oppmerksomheten til Beth-Dagon, Jaffa, Beneberak, og Azjuru, byer som ble styrt av Sidqia, småkonge av Ashkelon.

Egypt og Nubia sendte militær støtte til de byene som var rammet. Sankerib beseiret egypterne, og ifølge hans egne ord hadde han på egen hånd erobret de egyptiske og nubiske stridsvognene. Sankerib erobret og herjet flere andre byer, blant annet Lakisj, den nest sterkeste befestede byen i kongedømmet Judea. Han straffet de «kriminelle» byborgerne og innsatte Padi, deres leder, på nytt etter at han hadde vært holdt som gissel i Jerusalem.

Etter dette vendte Sankerib seg mot kong Hiskia av Juda som hadde nektet å underkaste seg for ham. Førtiseks av Hiskias byer (av ulik størrelser som i dag vil kunne beskrives både som byer og som landsbyer) ble erobret av Sankerib, men Jerusalem holdt ut. Sankeribs egen redegjørelse, slik den er nedtegnet på Taylorprismen, er som følgende:

SitatEttersom Hiskia, konge av Judea, ikke ville underkaste seg til min åk, kom jeg opp mot ham, med min hær og ved tyngden av min makt tok jeg 46 av hans sterkt befestede byer; og av de mindre byene tok jeg og plyndret et talløst antall. Fra disse stedene tok jeg og fraktet bort 200 156 mennesker, gamle og unge, menn og kvinner, sammen med hester og muldyr, esler og kameler, okser og sauer, en talløs mengde; og Hiskia selv stengte jeg inne i Jerusalem, hans hovedstad, som en fugl i et bur, bygde tårn rundt byen for å slutte ham inn, og bygde jordvoller mot portene, for således å forhindre rømming... Der falt Hiskia i frykt for min våpenmakt, og han sendt ut til meg Jerusalems høvdinger og eldre med 30 talenter med gull og 800 talenter med sølv, og ulike skatter, et rikt og storartet krigsbytte... Alle disse tingene ble brakt til meg ved Nineve, setet til min regjering.[6]Sitat

Den bibelske redegjørelse

Isaiah (Bible Card)
Profeten Jesaja fortalte at Jahve ville drepe assyrerne.

Den bibelske fortellingen om Sankeribs beleiring av Jerusalem begynner med ødeleggelsen av det nordlige kongedømmet Israel og dets hovedstad Samaria. I henhold til den hebraiske Bibelen ble de nordlige stammene siden kjent som de ti tapte stammene, slik som det er beskrevet i Andre Kongebok 17 [7] ettersom de ført av sted og deportert mot sin vilje og bosatt med andre, slik som den assyriske politikken var. Andre Kongebok 18-19 [8] (og i parallell avsnitt i Andre Krønikebok 32) [9] forteller detaljert om Sankeribs angrep på Judea og hovedstaden Jerusalem.

Hiskia hadde gjort opprør mot assyrerne og de hadde da erobret alle byene i Judea. Hiskia innså sin feil og sendte en stor tributt til Sankerib, men assyrerne marsjerte uansett mot Jerusalem. Sankerib sendte sin fremste kommandant med en hær for å beleire Jerusalem mens han selv dro av sted for å bekjempe egypterne. Den assyriske kommandanten møtte Hiskias ledere og truet dem til å overgi seg mens det ble ropt fornærmelser slik folket i Jerusalem kunne høre det, og kom med blasfemiske uttalelser om Judea og særlig jødenes gud Jahve. Da kong Hiskia hørte dette rev han sin i stykker sine klær og gikk til tempelet for å be. Profeten Jesaja sa til kongen at Jahve ville hjelpe dem og at assyrerne ville reise tilbake sitt eget land. Den natten kom Jahves engel og drepte hele 185 000 av de assyriske soldatene. Jødisk tradisjon opprettholder at engelen Gabriel (sammen med erkeengelen Mikael i Targum-versjonen) var den som drepte assyrerne, og at drapene skjedde på natten for Pesach (den jødiske påsken).[10][11][12] Sankerib reiste snart til Nineve i skam.

En del år senere, mens Sankerib drev ofring til sin gud Nisrok,[13] ble han drept av to av sine sønner som deretter flyktet til Armenia. Det har blitt foreslått at Salme 46 i Salmenes bok ble diktet som en rednings- og befrielsesang og ble sunget av borgerne i Jerusalem etter deres suksessfulle forsvar av byen fra den assyriske beleiringen. Om dette er historisk korrekt eller ikke, har salmen blitt benyttet for tilsvarende anledninger senere.[14]

Katastrofe i Egypt i henhold til Herodot

Den greske historiker Herodot snakket i sitt verk Historier, ca. 450 f.Kr., om en guddommelig rettet katastrofe som knuste en av Sankeribs hærer:

Sitat...da Sankerib, konge av araberne og assyrerne, marsjerte sine enorme hær inn i Egypt, nektet krigerne, alle og en, å komme til hans (dvs. farao Sebitkus) hjelp. På dette ble monarken meget ulykkelig, gikk inn i den indre helligdommen, og foran bildet av guden, jamret seg over skjebnen som truet ham. Da han gråt seg i søvn, og drømte at guden kom og sto ved hans side, befalte ham å være ved godt mot, og gå modig fram og møte den arabiske hær som ikke ville skade ham da han selv ville sende de som kom til å hjelpe ham. Sebitku, deretter, som stolte på drømmen, samlet de av egypterne som var villige til å følge ham, selv om ingen av dem var krigere, men handelsfolk, håndverkere og markedsfolk; og med disse marsjerte de til Pelusium som voktet inngangen til Egypt, og der satte han opp sin leir. Da de to hærene sto på motsatt side av hverandre, kom det en natt, et mylder av skogmus som fortærte alle koggene og buestrengene til fienden, og spiste reimene som de holdt sine skjold med. Den meste morgenen begynte de kampen, og et stort antall falt da de ikke hadde noen våpen å forsvare seg med. Der står til denne dagen i tempelet til Vulkan en steinstatue av Sebitku med en mus i sine hender og en inskripsjon til denne virkning - «Se på meg, og lær ærefrykt for gudene».[15]Sitat

I henhold til den britiske egyptologen F. Ll. Griffith er det en tiltrekkende hypotese å identifisere denne farao som Taharqa før hans tiltredelse, og Sebitku ikke var et navn, men Taharqas prestetittel i Memfis, «antatt at han var da guvernør av Nedre Egypt og yppersteprest av Ptah, og at det var i hans posisjon som guvernør han forberedte forflyttelsen til forsvar mot et truende angrep fra Sankerib. Mens Taharqa var fortsatt i nabolaget av Pelusium, må en uventet katastrofe ha falt på den assyriske hæren ved grensene av kongedømmet Judea og påbegripe deres marsj i Egypt.» [16]

Som nedtegnet av Josefus

Den jødisk-romerske historikeren Flavius Josefus har i sin bok Jødisk forhistorie (Ioudaikē Archaiologia) [17] nevnt en redegjørelse av den senere babylonske historikeren Berossos (som skrev på gresk) hvor denne hevdet at en sykdom rammet en assyrisk hær som var ledet av en Rabshakeh, og et hundre og åtti tusen menn gikk tapt. Tidligere i boken nevnte Josefus også fortellingen til Herodot.[18]

Byggeprosjekter

Nergal gate in Nineveh
Nergalporten i Nineve.

I løpet av Sankeribs styre utviklet byen Nineve seg til å bli den ledende Metropolis for hans rike. Hans byggeprosjekter begynte bortimot umiddelbart etter at han ble konge. Allerede i 703 f.Kr. hadde han bygd et palass med parkanlegg og kunstig vanningssystem som han kalte for «Palasset uten rivaler». For dette ambisiøse prosjektet ble et eldre palass revet for å konstruere flere rom. I tillegg til hans egen store hageanlegg, flere mindre parker bygd for borgerne i Nineve. Han konstruerte også det første kjente akvedukt ved Jerwan i 690 f.Kr.,[19] som fylte det store behovet for vann i byen. De smale smugene og trange plassene i Nineve ble ryddet opp og utvidet, og en kongelig hovedveg ble konstruert og som krysset en bro ved sin innfart til en port og som hadde flere oppstilte steler på begge sider.

Templene i Nineve ble restaurert og ny ble bygd i løpet av hans tid, noe som var kongens plikt. Det mest kjente var hans arbeid med templene for guden Assur og Akitu (nyttårstemplet). Han utvidet og forbedret også byens forsvarsanlegg som omfattet en vollgrav som omga Nineves forsvarsmur. En del av hans bymurer har blitt restaurert i moderne tid og kan fortsatt bli sett. Arbeidet for hans enorme byggeprosjekter ble utført blant annet av underkastede folk fra vasallstater som Quwê, Kilikia, Filistia, Tyr, og av kaldeerne og mannaiere.

Sankerib har blitt kreditert for oppfinnelsen med Arkimedes' skrue, en trykkløs pumpe, for irrigasjonsanlegg, men bevisene for denne påstanden er meget omtvistet.[20]

Fadermord

Sankerib ble drept av to av sine sønner grunnet hans vanhelligelse av byen Babylon.[21][22] En historie forteller at en av Sankeribs sønner veltet en enorm lamassu (statue av skytsgud) over ham og således knuste ham til døde. Sankerib ble til sist etterfulgt av en annen og den yngste sønnen, Esarhaddon eller Asarhaddon (akkadisk: Aššur-ahhe-iddina).

Populærkulturen

I et dikt fra 1813 av Lord Byron, The Destruction of Sennacherib («Sankeribs ødeleggelse») minnes Sankeribs krig i Judea sett fra en jødisk synsvinkel. Det er skrevet i anapestisk versemål og har i England vært populær som høytlesning.

Sankerib er kortvarig nevnt i science-fiction-romanen Children of Dune (1976) i bokserien Dune (norsk Sand) av Frank Herbert.

Referanser

  1. ^ Montefiore, Simon Sebag (2012): Jerusalem Biografien, Cappelen Damm, ISBN 978-82-02-38735-8, s. 86
  2. ^ a b c d e Kriwaczek, Paul (2010): Babylon. Mesopotamia and The Birth of Civilization, London, s. 256
  3. ^ Kriwaczek, Paul (2010): Babylon, s. 256. Oversatt til norsk av Wikipedia.
  4. ^ Nettbibelen: Andre kongebok 19:35
  5. ^ «The Taylor Prism», British Museum
  6. ^ Oversatt til norsk av Wikipedia.
  7. ^ Nettbibelen: Andre Kongebok 17
  8. ^ Nettbibelen: Andre Kongebok 18 og 19
  9. ^ Nettbibelen: Andre Krønikebok 32:1-23
  10. ^ «Wesley's Notes on the Bible» II Chronicles 32 Arkivert 17. mai 2013 hos Wayback Machine.
  11. ^ Ginzberg, Louis (1998): The Legends of the Jews: From Moses to Esther: Notes for Volumes 3 and 4 , JHU Press, s. 362
  12. ^ «Adam Clarke's Commentary», 2 Chronicles 32
  13. ^ Nisrok (hebraisk: נִסְרֹךְ; gresk: Νεσεραχ; latin: Nesroch; arameisk: ܢܝܼܫܪܵܟ݂‎) er navnet for en assyrisk jordbruksgud.
  14. ^ Gillingham, Susan (2012): Psalms Through The Centuries. John Wiley & Sons. ISBN 978-0470674901. s. 238
  15. ^ Herodot: Historier (2:141), oversatt av Wikipedia
  16. ^ Griffith, Francis Llewellyn (1900): Stories of the High Priests of Memphis: The Sethon of Herodotus and the Demotic Tales of Khamuas, s. 1900
  17. ^ Josefus: Jødisk forhistorie, bok 10, linjene 21-23
  18. ^ Flavius Josephus, Brian McGing (2006): Jewish Antiquities, Wordsworth Editions, s. 415
  19. ^ Soden, Wolfram von (1985): The Ancient Orient: An Introduction to the Study of the Ancient Near East. Grand Rapids: Erdman's Publishing Company. s. 58
  20. ^ Dalley, Stephanie & Oleson, John Peter (Januar 2003): «Sennacherib, Archimedes, and the Water Screw: The Context of Invention in the Ancient World» i: Technology and Culture 44 (1).
  21. ^ Dalley, Stephanie (2008): Esther's revenge at Susa: from Sennacherib to Ahasuerus. Oxford; New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-921663-0. s. 64–66
  22. ^ British Museum: Sennacherib, king of Assyria (704-681 BC)
Forgjenger:
 Sargon II 
Konge av Assyria
(705 f.Kr.–681 f.Kr.)
Etterfølger:
 Asarhaddon 
Forgjenger:
 Mušezib-Marduk 
Konge av Babylon
(705–703 f.Kr. & 689 – 681 f.Kr.)
Etterfølger:
 Asarhaddon 
25. egyptiske dynasti

25. egyptiske dynasti i oldtidens Egypt, også kjent som «det nubiske dynasti» eller «Kusjriket», var det siste dynastiet i tredje mellomepoke.

Akamenes

Akamenes (persisk: Haxāmaniš [hæxɔːmæˈnɪʃ], gresk Ἀχαιμένης, latinisert Achæmenes) er Akamenide-dynastiets mytiske forfar, og dynastiets eponym. Navnet kommer fra gammelpersiske Hakhāmanish, som betyr «vennlig i natur». Han skal ha levd i det 7. århundre f.Kr., og ha vært konge i den nordvestlige delen av Iran, nær innsjøen Urmia, som assyriske inskripsjoner kaller Parsumash, eller parsuenes land, perserne.

Akamenes' etterkommere krediterte ham som grunnleggeren av dynastiet, men lite ble overlevert om hans spesifikke bedrifter. Mest trolig var han en krigerhøvding som ledet perserne eller en stamme av persere, da som vasall av Media. En assyrisk inskripsjon fra tiden til kong Sankerib nevner at den assyriske kongen slo tilbake et angrep av parsuene, som kan ha vært ledet av Akamenes. Antikke greske skrivere kaller stammen hans Pasargadae, og at han ble oppfostret av en ørn, eventuelt identifiserbar med den mytiske Simurghen. Platon anså Akamenes som den samme som Perses, sønn av den Perseus og dermed barnebarn av Zevs, og Andromeda, datter av Kefeus og Kassiopeia, (Kongen og Dronningen av Etiopia) som i mytologien er kongeslektens opphav.

Akamenes ble etterfulgt av sønnen Teispes som ville lede perserne i erobringer og slå seg ned i byen Anshan. Hans oldebarn var Kyros II som erobret Mederriket og etablerte det persiske riket.

På grunn av manglende informasjon om Akamenes, har det blitt fremlagt at de få bevisene som finnes for hans eksistens og styre er veldig suspekt. Faktisk kan han ha vært en persisk legende eller oppfunnet av Dareios den Store.

Asarhaddon

Asarhaddon (akkadisk: Aššur-ahhe-iddina, «Assur har gitt meg en bror»; arameisk: ܐܵܫܘܿܪ ܐܵܗܐܹ ܐܝܼܕܝܼܢܵܐ; hebraisk: אֵסַר חַדֹּן‎; gresk: Ασαραδδων; latin: Asor Haddan) var en konge av Assyria som styrte i tiden 681–669 f.Kr. Han var den yngste sønnen til Sankerib og dennes arameiske dronning Naqi'a (Zakitu), Sankeribs andre hustru.

Assyria

Assyria (gammelsyrisk: ܐܬܘܖ) var i oldtiden betegnelsen på området ved Tigris hvor oldtidens assyriske folk bodde. Oldtidens assyrere gjorde seg gjeldende som en sterk politisk makt i området og dannet et rike som mange regner for å være det første virkelige verdensriket.

Asurbanipal

Asurbanipal (akkadisk: Aššur-bāni-apli; arameisk: "ܐܵܫܘܿܪ ܒܵܢܝܼ ܐܵܦܠܝܼ"‎; «Assur er skaperen av en arving»; født 685 f.Kr., død ca. 627 f.Kr.) var en assyrisk konge, sønn av Asarhaddon, og den siste sterke konge av det nyassyriske rike. Han styrte i tiden 668 f.Kr. – ca. 627 f.Kr.Skjønt han var populær blant sine egne undersåtter, var han også kjent for en usedvanlig brutalitet og grusomhet mot sine motstandere. Noen avbildninger viser hvordan han setter en hundekjede gjennom en nedkjempet konges kjeve og så lar ham leve i en hundekennel.Asurbanipal er berømt for å samle og opprette et bibliotek bestående av en betydelig samling av eldre kileskriftdokumenter i sitt kongelige palass i Nineve. Denne samlingen, kjent som «Ashurbanipals bibliotek», er i dag huset i British Museum i London.

I Bibelen er han kjent som Asenappar. Den romerske historikeren Junianus Justinus identifiserte Asurbanipal feilaktig med babylonske Sardanapalus.

Babylon

Babylon (akkadisk: Babili(m), sumerisk logogram KÁ.DINGIR.RAKI hebraisk: בָּבֶל, Bābel, gresk: Βαβυλών, Babylōn) var en akkadisk bystat opprettet i 1867 f.Kr. i oldtidens Mesopotamia. Levningene finnes i dagens provins Babil i Irak, utenfor provinsens hovedstad Al-Hilla, omkring ti mil eller 85 km sør om dagens Bagdad. Alt som gjenstår av den opprinnelige kjente byen fra oldtiden i dag er en høyde (eller tell) av knuste leirmurstein fra bygninger og andre bruddstykker på den fruktbare sletten mellom elvene Tigris og Eufrat. Byen i seg selv ble bygd på Eufrat, og var delt i to like store deler på elvens venstre og høyre bredde med bratte demninger som holdt ute elvens sesongmessige oversvømmelser.

Tilgjengelige historiske kilder antyder at Babylon i begynnelsen var en liten by som hadde oppstått på begynnelsen av tredje årtusen f.Kr. Byen fikk en blomstring og fikk sin uavhengighet med framgangen til det første amorittiske babylonske dynasti i 1894 f.Kr. Ved å hevde at byen var etterfølger av oldtidens Eridu, overgikk byen Nippur som den «hellige byen» i Mesopotamia på den tiden da en amorittisk konge ved navn Hammurabi først opprettet det kortvarige babylonske rike. Det ble raskt oppløst ved hans død og Babylon tilbrakte lange perioder under assyriske, kassittiske og elamittisk overherredømme. Babylon ble igjen setet for det nybabylonske rike fra 612 til 539 f.Kr. som ble opprettet av kaldeanere (et område i det sørlige Mesopotamia) og deres siste konge var en assyrer. Dette var byens andre storhetstid. Nebukadnesar II gjennomførte en omfattende ombygging av Babylon på 500-tallet f.Kr. Fra denne tid hører Babylons legendariske byggverk. Babylons ytre murer innringet et område på 850 ha, hvorav omkring 300 ha utgjorde de indre bydeler. De hengende hager i Babylon var en av verdens syv underverker i den antikke verden, i henhold til grekerne. Etter at Babylon falt, kom det under overherredømmet til henholdsvis persiske Akamenide-dynastiet, Selevkide-riket, Partia, Romerriket og Sasanideriket.

Med bakgrunn i det babylonske fangenskap på 500-tallet f.Kr. gjorde jødene Babylon til en metafor for samfunnets forfall. Babels tårn, som omtales i Det gamle Testamentets Første Mosebok, var en omtrent 100 meter høy trappepyramide i Babylon (Babel er hebraisk for Babylon). I Bibelen blir det storstilte byggverket en fortelling om menneskenes hovmod overfor Gud, og hvordan de fikk forskjellige språk ved at de ble spredt fra Babel og utover verden. Den negative holdningen til Babylon gjenfinnes også i Det nye testamente, der Johannes' åpenbaring omtaler Babylon den store, en ridende skjøge som innvarsler de siste tider. "Babylon den store" symboliserte trolig Romerriket, som truet jødenes selvstendighet da Johannes' åpenbaring ble skrevet. Etter reformasjonen ble skjøgen av enkelte omtolket til den katolske kirke.

Apostelen Peter nevner «menigheten i Babylon», men det er forskjellige meninger om hvorvidt han mente Babylon eller brukte «Babylon» som et oppnavn på det hedenske Roma. I det første århundre var Babylon anvendt som navn på Roma — for eksempel i jødisk-kristne skrifter som Johannes' åpenbaring, 2 Baruk og 4 Esra. Det antikke Babylon var på Peters tid begynt å gå til grunne. Det er også lite som tyder på at Peter skal ha skrevet fra den lille militærkolonien Babylon i datidens Egypt.

I de følgende århundrer begynte landskapet å forandre seg til et øde sumpområde, og til sist ble byen fullstendig forlatt. I dag er stedet viktig arkeologisk og historisk sett. I 2019 ble Babylon oppført på Unescos verdensarvliste.

British Museum

British Museum er et av verdens største og mest berømte museer. Det ligger på Great Russell Street i Camden i London og ble grunnlagt i 1753 av Hans Sloane. Museet åpnet 15. januar 1759. British Museum eier om lag 7 millioner gjenstander, deriblant Rosettastenen og verker av Albrecht Dürer. British museum er Storbritannias eldste, største og mest populære museum. Det er et enormt oppbevaringssted for skatter fra hele verden, deriblant egyptiske mumier, samuraisverd, vikingvåpen og greske statuer.

British Museum ble etablert i 1753, hovedsakelig basert på samlingene til legen og vitenskapsmannen Hans Sloane. Museet ble første gang åpnet for offentligheten 15. januar 1759 i Montagu House i Bloomsbury, på stedet der dagens museumsbygning ligger. I løpet av de neste 250 årene har museet blitt utvidet flere ganger, hovedsakelig som et resultat av det britiske imperiets ekspansjon. Utvidelsene førte til at flere andre faglige avgreninger ble opprettet. Den første ble Natural History Museum, museets avdeling for naturhistorie i South Kensington i 1887. En del objekter i samlingen, mest kjent er Parthenonskulpturene som ble tatt fra Parthenontempelet i Athen, er kunstobjekter som er kontroversielle og som er blitt krevd tilbakelevert til sitt opphavsland av den greske stat.

Fram til 1997, da British Library, tidligere sentrert i Round Reading Room, ble flyttet til et nytt sted, var British Museum unikt ved at det huset både et nasjonalt museum med oldtidsgjenstander og et nasjonalt bibliotek i samme bygning. Museet er en ikke-departemental institusjon som er støttet av det britiske departementet for kultur, media og sport, og det er gratis inngang til museet, som med alle andre nasjonale museer i Storbritannia.

Siden 2002 har Neil MacGregor vært museets direktør.

I 2010 donerte John Sainsbury 25 millioner britiske pund til museet for å støtte finansieringen av en utvidelse i stor skala.

Det nyassyriske rike

Det nyassyriske rike var et rike i Mesopotamias historie som begynte i 934 f.Kr. og endte i 609 f.Kr. I løpet av denne perioden tok Assyria en posisjon som den mektigste nasjonen på Jorden, suksessfullt overgikk Babylonia, Egypt, Urartu/Armenia og Elam i dominansen av Midtøsten, Anatolia, Kaukasus, Nord-Afrika, og den østlige delen av Middelhavet, skjønt det var ikke før reformene til Tiglat-Pileser III på 700-tallet f.Kr. at det ble et enormt imperium. Assyria var opprinnelig et akkadisk kongedømme som utviklet seg 2400 til 2300 f.Kr. De tidligste assyriske konger som Tudiya var relativt små herskere, og etter opprettelsen av det akkadiske rike, som varte fra 2334 f.Kr. til 2154 f.Kr., ble disse kongene underlagt Sargon av Akkad som forente de akkadisktalende og sumerisktalende folkene i Mesopotamia under en hersker.

Den urbaniserte akkadiske nasjonen Assyria (og fra 1894 f.Kr. kalt for Babylonia) utviklet seg hovedsakelig fra det oppløste akkadiske rike. I den gammelassyriske perioden i tidlig bronsealder, hadde Assyria vært et kongedømme i nordlige Mesopotamia (dagens nordlige Irak), tevlet for dominans med hattiere og hurrittere i Anatolia, og oldtidens syrisk-akkadiske bystatene som Isin, Ur og Larsa, og senere med Babylonia som ble grunnlagt av amorittene i 1894 f.Kr., og som ofte var underlagt kassittenes styre. I løpet av 1900-tallet f.Kr. etablerte Assyria kolonier i Anatolia, og under kong Ilushuma utførte Assyria flere suksessfulle krigstokt mot statene i sør. Landet fikk vekslende lykke i den midtre assyriske perioden, men hadde en storhetsperiode under Sjamsi-Adad I på slutten og på midten av 1800-tallet f.Kr. Det havnet deretter i korte perioder under babylonsk og mitannisk-hurrisk overherredømme på henholdsvis 1600- og 1400-tallet f.Kr. før landet igjen fikk en storhetsperiode fra 1365 til 1074 f.Kr. som omfattet styrene til store konger som Assur-Uballit I, Tukulti-Ninurta I og Tiglat-Pileser I. I oldtidens «mørke tidsalder» (se artikkelen Bronsealderens sammenbrudd) forble Assyria i en sterk og stabil nasjon i motsetning til sine rivaler. Fra med krigene til Adad-nirari II ble Assyria igjen en stormakt som veltet Egypts tjuefemte dynasti og erobret store og små nasjoner som Egypt, Babylonia, Elam, Urartu, Media, Persia, Mannai, Gutium, Fønikia/Kanaan, Aramea (Syria), Arabia, Israel, Judea, Filistia, Edom, Moab, Samarra, Kilikia, Kypros, Kaldea, Nabatea, Kommagene, Dilmun og hurrittene, Shutu og nyhettittene; drev ut nubiere, kusjittene og etiopierne fra Egypt; beseiret kimmeriere og skyterne; og utpresset tributter fra Frygia, majanerne og Punt blant andre.

Det nyassyriske rike etterfulgte den midtre assyriske perioden og det midtre assyriske rike (1300- til 900-tallet f.Kr.). En del forskere som eksempelvis Richard Nelson Frye har vurdert det nyassyriske rike som det første reelle imperiet i menneskehetens historie. I løpet av denne perioden ble også arameisk rikets offisielle språk, ved siden av akkadisk.Det nyassyriske riket ble til sist overvunnet av en sammenslutning av babylonere, mediere, skytere og andre i slaget ved Nineve i 612 f.Kr. og den påfølgende herjingen av rikets siste hovedstad Harran i 608 f.Kr. Mer enn et halvt århundre senere ble både Babylonia og Assyria provinser av Perserriket. Selv om assyrerne under kongedømmet til Asurbanipal ødela den elamittiske sivilisasjon, fikk den assyriske kulturen en innflytelse på etterfølgende rikene til mederne og perserne, indoeuropeiske folk som tidligere hadde blitt dominerte av Assyria.

Hiskia av Juda

Hiskia (700-tallet f.Kr.) var ifølge Bibelen konge i Kongeriket Judea, også kalt tostammeriket i Israel. Navnet har også vært skrevet Esekias, som er en gresk form. Ifølge beregninger utført av Edwin Thiele var Hiskia født rundt 740 f.Kr. og regjerte fra ca. 715 til 686 f.Kr. Han var sønn av kong Akas og hans hustru Abi. Han regnes som en god konge, «Hiskia gjorde det som var rett i Herrens øyne, i ett og alt slik hans stamfar David hadde gjort.»Han etterfulgte sin far Akas som hadde vært en dårlig konge. Hiskia var konge på den tiden da Kongedømmet Israel (Samaria) (tistammeriket) gikk til grunne.

Beretningen om Hiskia i 2. kongebok når sitt høydepunkt i forbindelse med assyrernes angrep på landet. Assyrerkongen Sankerib kom i konflikt med flere av rikene i området og beseiret hæren som egypterkongen Shabaka hadde sendt for å hjelpe hans motstandere. På dette toget beleiret han Jerusalem, der kong Hiskia holdt stand, oppmuntret av profeten Jesaja. Det fortelles så at en engel kom og slo i hjel 185 000 assyriske krigere.

Det fortelles så at Hiskia ble dødssyk og at han ennå ikke hadde fått noen sønn. Derfor ble han mirakuløst helbredet og som et tegn på det lot Gud solens skygge gå noen trinn tilbake på et solur.

Han er også blitt tillagt byggingen av Hiskias tunnel. Tunnelen binder sammen Gihonkilden og Siloamdammen ved Davidsbyen som lå der Jerusalem nå ligger.I arkeologiske utgravinger i 2015 er det bekreftet at det er funnet et avtrykk av kong Hiskias segl, noe som styrker troverdigheten av kongerekkene som beskrives i Det gamle testamente.

Jehud

Jehud (i betydningen «Priset») var et sted i oldtidens Israel. Stedet befant seg i området til Dans stamme, i henhold til Josvas bok i den hebraiske Bibelen, som et sted som lå på området til Dans stamme, navngitt sammen med Bene-Berak og Gat-Rimmon.

Det er antatt at det var lokalisert på samme sted som den tidligere arabiske landsby El Yehudiye eller dagens israelsk by Yehud, rundt 13 km øst for Jaffa. Levningene av El Yehudiye er i dag innenfor sentrum av Yehud. Det er også antatt at dette var det samme stedet som ble kalt for Azuru av den assyriske kongen Sankerib.

Kongedømmet Judea

Judea er også en betegnelse brukt på den fjellrike sørlige delen av det historiske Israels lovede land.

Kongedømmet Judea (hebraisk מַלְכוּת יְהוּדָה, Malḫut Yəhuda eller Malḵûṯ Yəhûḏāh) (ca. 930–586 f.Kr.) var i jernalderen et kongerike i sør i Midtøsten. Den hebraiske Bibelen framstiller det som en etterfølgerstat av kongedømmet Israel, det hebraiske kongedømmet – kong Saul, kong David og kong Salomo. Judea er referert til som Sørriket for å skille det fra Nordriket Israel.

Historikerne er delt i synet på den historiske riktigheten av den bibelske framstillingen. På 900- og tidlig på 800-tallet f.Kr. synes området Judea å ha vært sparsommelig befolket, begrenset til noe få rurale bosetninger, de fleste av dem ikke befestet. Jerusalem, kongedømmets hovedstad, synes ikke å ha framstått som en betydelig administrativ sentrum før mot slutten av 700-tallet f.Kr. Før denne tiden synes de arkeologiske sporene at dens befolkning var for liten til å ha opprettholdt et levedyktig kongedømme. På 600-tallet f.Kr. vokste befolkningen stort, blomstret under assyrisk overherredømme (til tross for Hiskias opprør mot den assyriske kong Sankerib), men i 605 f.Kr. ble det assyriske riket beseiret, og den påfølgende konkurransen mellom oldtidens Egypt under 26. egyptiske dynasti og Det nybabylonske rike over kontrollen over Midtøsten og den østlige delen av Middelhavet, førte til ødeleggelsen av kongeriket Judea i en rekke krigføringer mellom 597 og 582 f.Kr., deportasjonen av samfunnets elite, og underleggelsen av Judea inn i en provins i Det nybabylonske rike.

Konger av Babylonia

Konger av Babylonia (oldtidens sørlige og sentrale Irak) er en liste av herskere og monarker som er satt sammen fra tradisjonelle babylonske kongelister (kileskriftinskripsjoner) og arkeologiske funn.

Mesopotamia

Mesopotamia (Μεσοποταμία Mesopotamia) stammer fra oldgresk og betyr landet mellom (μεσο mesos) flodene (ποταμός potamos), og sikter til området mellom flodene Eufrat og Tigris i det nåværende Irak. Siden omkring 5000 f.Kr. har det eksistert byer og palasser fra forskjellige kulturer i Mesopotamia.

Den første kjente kulturen i området var den sumeriske, som omfattet blant annet Ur-kulturen og Uruk-kulturen. Arkeologiske utgravninger i det nordlige Mesopotamia har riktignok påvist eldre kulturer, men den sumeriske sivilisasjon regnes som den eldste veldokumenterte, da det er funnet tallrike leirtavler med sumerisk kileskrift som beskriver et velfungerende samfunn.

Området var den gang lenge delt i to: Assyria og Babylonia. Det nordlige Mesopotamia var inntil omkring 600 f.Kr. bebodd av assyrerne med sentrum i området omkring byene Mosul (det daværende Ninive), Arbil og Tikrit, mens Babylonia lå i det sydlige Mesopotamia, hvilket vil si i området mellom det nåværende Bagdad og Basra.

Mesopotamia har siden vært under blant annet gresk innflytelse, inntil araberne erobret området i år 656. I 1534 ble området overtatt av tyrkerne i Det osmanske riket. Under den 1. verdenskrig, i 1915, forviste britene tyrkerne og tok herredømme over det nåværende Irak. Herredømmet vedvarte inntil 1932, da Irak erklærte sin selvstendighet.

Nahums bok

Nahum (hebraisk: נַחוּם – Naḥûm) er en av profetbøkene i og i den jødiske Den hebraiske Bibelen (Tanakh), og dessuten i kristendommens Det gamle testamente. Det er det sjuende av de tolv mindre profeter, skrevet en gang på 600-tallet f.Kr. Den beskriver profeten Nahum og hans uttalelser. Den inneholder blant annet et langt domsord mot Ninive, hovedstaden i Assyria.

Ninive

Ninive (arabisk: نينوى) er en ruinby i dagens Irak. Byen var en av de viktigste i oldtidens Midtøsten og var ved flere anledninger hovedstad i Assyria. Byen lå ved floden Tigris.

Pelusium

Pelusium (gresk Pelousion, Πηλούσιον; oldtidsegyptisk Senu; moderne arabisk Tell el-Farama) var en by i den østligste delen av Nildeltaet i østlige Egypt, rundt 30 km sørøst for den moderne havnebyen Port Said.

Av de betydelige byene i oldtidens Egypt var Pelusium den byen som lå lengst øst i Nedre Egypt, beliggende på østlige bredden av Nilen, Ostium Pelusiacum, som også ga dens navn. Pelusium var hovedstad i 14. Nomet i Nedre Egypt. Den ligger langs Via Maris («Havvegen»), den gamle handelsvegen som også er nevnt i Bibelen. Den egyptiske festningen Tjaru ved «Horus' veg» lå ikke langt unna, vest for Pelusium.

Pelusium lå på sjøsiden og sumpene i deltaet, omtrent fire km fra havet. Ostium Pelusiacum ble kvalt av sand så tidlig som 100-tallet f.Kr. og kystlinja er i dag strukket seg bortenfor dens omfang og grenser i oldtiden slik at byen, selv på 200-tallet e.Kr., lå minst 6-7 km fra Middelhavet.

Dagens ruiner, som har ingen særskilt interesse er funnet ved Tineh, i nærheten av Damietta.

Salmanassar V

Salmanassar V (akkadisk: Šulmanu-ašarid; hebraisk: שַׁלְמַנְאֶסֶר; gresk: Σαλαμανασσαρ, Salamanassar; latin: Salmanasar) var konge av Assyria fra 727 til 722 f.Kr. Han opptrådte første som guvernør av Zimirra i Fønikia i styret til sin far, kong Tiglat-Pileser III av Assyria.

Da hans far døde rykket Salmanassar fram og overtok tronen i Assyria på 25. dagen av tebet (den tiende måneden i den jødiske kalenderen) i år 727 f.Kr. Han endret da sitt opprinnelig navn Ululayu til «Salmanassar» («ild-dyrker») Selv om det har vært hevdet at han fortsatte å benytte navnet Ululayu som kongsnavn i posisjonen som konge av Babylonia, har det ikke vært funnet bekreftelse på dette i noen autentiske offisielle kilder.Opprøret i hovedstaden Samaria (Šomron) i kongedømmet Israel (nordriket) skjedde under hans styre, men under beleiringen av den jødiske opprørsbyen, døde han den 12. tebet 722 f.Kr. og kronen ble da overtatt av hans bror Sargon II.

Navnet Salmanassar er hva som er benyttet for ham i Bibelen som tilskriver skylden på ham og hans far for å ha deportert folket i Israel i landflyktighet, hvilket var generell praksis for assyrerne for erobrede områder. Det er en del av opphavet til legendene om Israels ti forsvunne stammer. Både Sargon II og dennes sønn Sankerib skal også ha deportert jøder i deres påfølgende kriger i Midtøsten. I 17. og 18. kapitler av Andre kongebok er han beskrevet som erobreren av Samaria og den som sendte byens innbyggere i eksil. I Tobits bok, en av de deuterokanoniske bøker i det gamle testamente, kapittel 1, er det fortalt om den landsforviste Tobit som oppnær Salmanassars gunst ved hans hoff, kun for å tape den under kong Sankerib.

Salomos tempel

Salomos tempel (hebraisk: בית המקדש‎, Beit HaMikdash, «Huset av Det Som er Hellig»), også kjent som Det første tempelet i Jerusalem, var i henhold til den hebraiske Bibelen, det første tempelet for religionen til de bibelske israelitter (jødene), opprinnelig bygget av kong Salomo på den høyde som er kalt Moria i Jerusalem. Det var formgitt for å kunne huse Paktens ark, og tjene israelittene og proselyttene som et sentralt sted for å ære og dyrke Israels gud Jahve.

I henhold til Bibelen fungerte det som det religiøse fokus for religiøs dyrkelse og ofring kjent som korbanot i oldtidens jødedom. Det ble fullført i år 960 f.Kr., ble ødelagt av babylonerne i år 586 f.Kr. Jødisk eskatologi (læren om de siste ting) inkluderer at et tredje tempel en gang vil bli bygget.

Et nytt tempel, Det andre tempelet i Jerusalem, ble bygget 535 f.Kr. etter at jødene var kommet tilbake fra landsforvisningen i Babylon, fullført i 516 og innviet året etter, og revet av romerne i 70 e.Kr.

Sargon II

Sargon II av Assyria (akkadisk: Šarru-ukin, «han [= guden] gjorde kongen urokkelig/hard», styrte 722 – 705 f.Kr.) var en assyrisk konge. Han var først medregent med Salmanassar V. Det er ikke klart om Sargon var sønn av Tiglat-Pileser III eller en usurpator (tronraner) ikke i slekt med den kongelige familie. I sine inskripsjoner har titulert seg selv som en ny mann, og sjeldent referert til sine forgjengere; imidlertid tok han navnet Sharru-kinu («sanne/rettmessige konge»), etter Sargon av Akkad — grunnlegger av det første semittiske rike i regionen rundt 16 århundrer tidligere. Sargon er den bibelske formen av navnet Sharru-kinu.

Sargons tid ødela assyrerne tistammeriket i Israel, og da byen Samaria falt etter tre års beleiring, ble innbyggerne bortført. Denne hendelsen ble antagelig grunnlaget for legendene om Israels ti forsvunne stammer.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.