Samuelsbøkene

Samuelsbøkene (hebraisk: שמואלŠĕmûʾēl, «Samuel») er del av Den hebraiske Bibelen (den jødiske Tanakh) og det kristne Det gamle testamentet. Bøkene var opprinnelig skrevet på hebraisk som én tekst, men i den kristne tradisjonen har de blitt delt opp i Første og Andre Samuelsbok. Disse er niende og tiende bok i Bibelen i den form den har i dag. Oppdelingen oppsto ved oversettelsen av den hebraiske teksten til gresk i Septuaginta. Der ble denne boken og den hebraiske Kongebøkene organisert sammen om israelittenes kongedømmer. Det ble videreført i den latinske bibeloversettelsen Vulgata som 1.-4. kongebok. Fra og med den engelske bibeloversettelsen King James version ble Vulgatas første og andre kongebok kjent som Første og Andre Samuelsbok, mens Vulgatas tredje og fjerde kongebok ble Første og Andre Kongebok.

Samuelsbøkene og Kongebøkene, sammen med Josvas bok og Dommernes bok, utgjør hver sin del i fortellingen om historien til Israel og Judea. Det er form for historiske verk, men en teologisk historie om israelittene og har som mål å forklare Guds lov for Israel under rettledning av profetene.[1] I henhold til jødisk tradisjon ble Samuelsbøkene skrevet av Samuel selv, profet og den siste av dommerne i Israel, men med tillegg fra profetene Gad og Natan.[2] Moderne forskning mener at hele denne bibelske historieskrivningen ble frambrakt i perioden rundt 630–540 f.Kr. ved å kombinere et antall uavhengige tekster av ulik tidsalder.[3][4]

Bøkene har sitt navn etter den bibelske skikkelsen Samuel. Hovedmotivet i bøkene er opprettelsen av det jødiske kongedømmet, og livene og rivaliseringen mellom de to første kongene, Saul og David. Hendelsesforløpet som omtales her, gjengis også i Krønikebøkene. Samuelsbøkene begynner med fødselen til profeten Samuel[5] og han ble gitt til Gud av hans mor. Fortellingen om Paktens ark som følger forteller om Israels byrde med filistere, noe førte at Samuel salvet Saul som Israels første konge. Men Saul viste seg uverdig og Guds valg gikk dermed på David. Det oppsto en rivaliseringen mellom Saul og David, og til sist beseiret David Israels fiender og brakte Paktens ark til Jerusalem. Gud lovte deretter David og hans etterfølgere et evigvarende dynasti.[6]

Getty center psalter Ms66 - f27 Samuel anointing David
Samuel salver David av Israel til konge. Fra Ingeborg-psalteret, ca. 1200

Komposisjon

Ernst Josephson. - David och Saul
David og Saul, av Ernst Josephson, 1878.

Versjoner

Hva som nå er kjent som Første Samuelsbok og Andre Samuelsbok av latinsk Vulgata, i en etterligning av Septuaginta, ble første kalt Første kongebok og Andre kongebok.[7] Deretter, hva som nå er kjent som Første kongebok og Andre kongebok ble til Tredje kongebok og Fjerde kongebok i de gamle biblene før 1516.[8] Det var først i 1517 at den inndelingen som i dag er benyttet i de protestantiske biblene, også den norske, ble innført, og det ble også tatt til seg av katolikkene. En del bibelutgivelser har dog beholdt den gamle fordelingen, eksempelvis Douay-Rheims-Bibelen,[9] som var en engelsk oversettelse av Vulgata.[10]

Første og Andre Samuelsbok ble opprinnelig (og i en del jødiske bibler)[11] en enkel bok, men den første greske oversettelsen, Septuaginta, produsert en gang på 100-tallet f.Kr., delt den i to deler. Det ble adoptert av latinske oversettelser som ble benyttet i den tidlige kristne kirke, og til sist innført i jødiske bibler en gang på tidlig på 1500-tallet.[12] Den hebraiske teksten som er benyttet av jøder i dag, kalt for den masoretiske bibelteksten, skiller seg betydelig fra den hebraiske teksten som dannet grunnlaget for den første gresk oversettelsen, og forskere arbeider fortsatt på å finne de beste løsningene til de mange problemer som det har skapt.[13]

Forfatterskap og datering

Hannah VICTORS, Jan
Hanna presenterer Samuel til Eli, av Jan Victors, 1645.

I henhold til avsnittene 14b og 15a av traktaten Bava Basra i Talmud, ble Samuelsbøkene skrevet av Samuel selv fram til Første Samuelsbok 25, som nedtegnet Samuels død. Det gjenværende ble deretter skrevet av profetene Gad og Natan. Kritiske bibelforskere fra 1800-tallet og framover har avvist dette opplegget. Forskeren Martin Noth teoretiserte i 1943 at Samuelsbøkene ble skrevet av en enkel forfatter som en del av en historie om Israel: den deuteronomistiske historie (bestående av Femte Mosebok, Josvas bok og Dommernes bok, Samuelsbøkene og Kongebøkene).[14] Selv om Noths teori om at hele historieverket var skrevet av en enkelt forfatter er blitt forlatt, har hans teori i dens brede omriss blitt akseptert av de fleste forskere.[15]

Det gjennomgående oppfatningen i dag er at de eldste versjonene av historieverket ble skrevet og satt sammen på tiden til kong Hiskia av Juda (700-tallet f.Kr.); det meste av første utgave er datert fra denne kongens sønnesønn Josjia av Juda (slutten av 600-tallet f.Kr.), og med ytterligere tillegg lagt til under det babylonske fangenskap (500-tallet f.Kr.) og verket ble betraktelig fullført rundt 550 f.Kr.[16] Ytterligere redigering ble tilsynelatende gjort selv etter denne tiden: eksempel kvartsekel i sølv som Sauls tjener tilbød Samuel i Første Samuelsbok 9 er bortimot sikkert plassert i fortellingen i den persiske eller hellenistiske tiden.[17]

De skribentene og redaktørene på 500-tallet f.Kr. som var ansvarlig for det meste av historieverket trakk veksler på mange eldre kilder, inkludert (men ikke begrenset til) en «ark-fortelling» (Første Samuelsbok 4:1–7:1 og kanskje deler av Andre Samuelsbok 6), en «Saul-syklus» (deler av Første Samuelsbok 9–11 og 13–14, «historien av Davids framgang» (Første Samuelsbok 16:14 og Andre Samuelsbok 5:10), og «etterfølger-fortellingen» (Andre Samuelsbok 9–20 og Andre kongebok 1–2).[18] De eldste av disse fortellingene, «ark-fortellingen», kan være eldre en regjeringstiden til David.[19]

Dødehavsrullene

Blant Dødehavsrullene fant man en rull som presenterer en lengre gjengivelse av det som sannsynligvis var en opprinnelig ordlyd i Samuelsbøkene, mer enn den vi har fått overlevert gjennom den tradisjonelle hebraiske teksten. I Første Samuelsbok 1:24 er Det Norske Bibelselskaps oversettelse basert på den hebraiske teksten som lyder: «Og hun brakte ham til Herrens tempel i Shilo. Og gutten gutt. De slaktet oksen og brakte gutten til Eli[20] «Gutten gutt» er ikke et uttrykk som gir mening på hebraisk, så man har lenge vist at noe manglet i den overleverte teksten, noe man også han sett av tekstversjonen i Septuaginta. I den norske oversettelsen står det: «Han var da bare smågutten.» Dødehavsrullene har en versjonen som gir bedre mening: «Og hun brakte ham til Herrens tempel i Shilo. Og gutten var med dem, og de brakte ham frem for Herren. Og hans far slaktet slaktofferet, slik det har vært gjort fra gamle dager for Herren. Og hun førte frem gutten. Han slaktet oksen, og Hanna gikk med gutten til Eli.» Dette er en versjon som ligge nær den versjonen man finner i Septuaginta.[21]

Referanser

  1. ^ Gordon (1986), s. 18.
  2. ^ Nettbibelen: Første Krønikebok 29:29
  3. ^ Knight (1995), s. 62.
  4. ^ Jones (2001), s. 197.
  5. ^ Nettbibelen: Første Samuelsbok 1:1-20
  6. ^ Spieckerman (2001), s. 348.
  7. ^ First and Second Books of Kings, Catholic Encyclopedia (1913)
  8. ^ Third and Fourth Books of Kings, Catholic Encyclopedia (1913)
  9. ^ Douay Rheims bible
  10. ^ Pope, Hugh (juli-oktober 1910): «The Origin of the Douay Bible», The Dublin Review, CXLVII (294-295)
  11. ^ Barron, Robert (28. april 2015): 2 Samuel (Brazos Theological Commentary on the Bible), Brazos Press. ISBN 9781441221964.
  12. ^ Gordon (1986), s. 19–20.
  13. ^ Bergen (1996), s. 25–27.
  14. ^ Klein (2003), s. 316.
  15. ^ Tsumura (2007), s. 15–19.
  16. ^ Walton (2009), s. 41–42.
  17. ^ Auld (2003), s. 219.
  18. ^ Knight (1991), s. 853.
  19. ^ Tsumura (2007), s. 11.
  20. ^ Nettbibelen: Første Samuelsbok 1:24
  21. ^ «Dødehavsrullene og menigheten bak dem», Tro og tvil 3. juni 2008

Litteratur

  • Auld, Graeme (2003): «1 & 2 Samuel», i: Dunn, James D.G.; Rogerson, John William: Eerdmans Commentary on the Bible, Eerdmans. ISBN 9780802837110.
  • Bergen, David T. (1996): 1, 2 Samuel, B&H Publishing Group. ISBN 9780805401073.
  • Gordon, Robert (1986): I & II Samuel, A Commentary, Paternoster Press. ISBN 9780310230229.
  • Jones, Gwilym H. (2001): «1 and 2 Samuel», i: Barton, John; Muddiman, John: The Oxford Bible Commentary. Oxford University Press. ISBN 9780198755005.
  • Klein, R.W. (2003): «Samuel, books of», i: Bromiley, Geoffrey W.: The International Standard Bible Encyclopedia. Eerdmans. ISBN 9780802837844.
  • Knight, Douglas A (1995): «Chapter 4 Deuteronomy and the Deuteronomists», i: Mays, James Luther; Petersen, David L.; Richards, Kent Harold, red.: Old Testament Interpretation. T&T Clark. p. 62. ISBN 9780567292896.
  • Spieckerman, Hermann (2001): «The Deuteronomistic History», i: Perdue, Leo G.: The Blackwell Companion to the Hebrew Bible. Blackwell. ISBN 9780631210719.
  • Tsumura, David Toshio (2007): The First Book of Samuel, Eerdmans. ISBN 9780802823595.
  • Tsumura, David Toshio (2007): The First Book of Samuel, Eerdmans. ISBN 9780802823595.
  • Walton, John H (2009): «The Deuteronomistic History», i: Hill, Andrew E.; Walton, John H.: A Survey of the Old Testament, Zondervan. ISBN 9780631210719.

Eksterne lenker

Abigajil

Abigajil (hebraisk: אֲבִיגַיִל / אֲבִיגָיִל, Avigáyil; «hennes fars glede» eller «kilde av glede»), fra Karmel, og var først hustru av Nabal og ble deretter hustru til kong David av Israel etter Nabals død, i henhold til Første Samuelsbok 25.

Ahinoam

Ahinoam (hebraisk: אֲחִינֹעַם – ʾĂḥînṓʿam, bokstavelig «bror av velbehag», derav «velbehag»; i eldre oversettelser Akinoam) er navnet på to personer i Bibelen:

Ahinoam, en datter av Ahimaas, som ble hustru av Saul, og mor til hans fire sønner og to døtre.

Ahinoam, en kvinne fra Jisreel, som ble Davids første hustru, og mor til Amnon.En del bibelforskere har foreslått at de to faktisk kan være én og samme person. I 2 Sam 12,8 lar Gud profeten Natan fortelle David: «Jeg ga deg din herres hus og hans koner i din favn. Jeg ga deg både Israels hus og Judas hus.» Bibelforskeren Jon Levenson har foreslått at dette antyder at David tok Ahinoam fra Saul. Levenson går videre med å nevne at Ahinoam alltid blir nevnt før Abigajil, og at hun fødte David en sønn før Abigajil gjorde det. Han konkluderer fra dette at «hun var allerede gift med David da konflikten med Nabal brøt ut.»Som vedheng til kildekritisk lesning antyder at referansene til at en kvinne kalt Ahinoam som var Sauls hustru, tilhørte redegjørelsen til den såkalte republikanske kilden i Samuelsbøkene, mens i avsnitt tilskrevet den monarkiske kilden er den eneste kvinnen som er kalt for Ahinoam, referert til som en hustru av David.

Det deutronomistiske historieverk

Det deuteronomistiske historieverk (ofte forkortet enten DtrH eller DtrG) er et bibelvitenskapelig begrep for en stor del av Det gamle testamentes kjernefortelling som består av Josvas bok, Dommernes bok, Samuelsbøkene, og Kongebøkene. I tillegg er det vanlig å regne med Deutronomium. Resten av kjernefortelling består av den såkalte Tetratauken (Genesis, Exodus, Leviticus og Numeri).

Det deutronomistiske historieverk utgjør ca. 1/4 av hele Det gamle testamente.

Det gamle testamente

Denne artikkelen handler om Det gamle testamente hovedsakelig sett fra et kristent perspektiv. For behandling av Den hebraiske bibelen i jødisk perspektiv, se Tanakh.

Det gamle testamente, forkortet GT, på latin Vetus Testamentum («Den gamle pakt»), er første del av kristendommens kanoniserte skrifter i Bibelen, og i hovedsak identisk med jødedommens hellige skrift. Denne samlingen av skrifter består av flere bøker skrevet over en lang periode, som kan deles inn i boksamlingene lov, profeter og skrifter (jødisk tradisjon) eller i temaene historie, poesi og profeti (kristen tradisjon). Antall bøker varierer; jøder og kristne deler bøkene opp på forskjellig måte. Derfor regner man med 24 bøker etter jødisk inndeling, og 39 bøker etter kristen tradisjon (eller flere om de apokryfe eller deuteronomiske skrifter regnes med). Hvordan bøkene deles inn, og hvilken rekkefølge de har, har konsekvens for hvordan man leser og oppfatter dem. I jødisk tradisjon vektlegges både loven, profetene og skriftene sammen med Talmud som instruksjon eller veiledning. I kristen tradisjon legges større vekt på frelseshistorie, og profetenes taler har oftere blitt forstått som profetier som angår fremtiden – som delvis blir oppfylt i Det nye testamente. Det finnes momenter av frelseshistorie også i jødisk tradisjon og momenter av instruksjon også i kristen tradisjon.

Gilboafjellet

Gilboafjellet (hebraisk: הר הגלבוע‎) er en fjellkjede overfor Jisreeldalen i nordlige Israel. Formasjonen strekker seg fra sørøst til nordvest og grenser mot høylandene på Vestbredden og dalen Bet-Sjean (historiske Scythopolis). Den grønne linja mellom Israel og Vestbredden går på skrå langs fjellkammen. Gilboafjellet er nevnt i Samuelsbøkene som portretterer Saul, Jonatan og David. Her nevnes det at kong Saul mistet livet på Gilboafjellet i et slag mot filisterne. Det arabiske navnet er Faqoa (arabisk: جبال فقوعة‎). Navnet er tatt fra landsbyen Faqqua mellom byene Jenin og Bet She'an.

Goliat

For olje- og gassfeltet, se GoliatfeltetGoliat (hebraisk: גָּלְיָת – Gålyāṯ; arabisk: جَالُوت – Ǧālūt) er en figur fra Det gamle testamentet i Bibelen, også kjent som Goliat fra Gat (en av fem bystater til filisterne), var en filistisk kriger, beskrevet som en kjempe, og kjent for sin berømte kamp mot den unge israelske gjetergutten David, den framtidige konge av Israel. Tvekampen er beskrevet i den hebraiske Bibelen/den kristne Bibelen (Det gamle testamentet), og nevnt i korthet i Koranen.

Kong David

David (hebraisk: דָּוִד – Dāwiḏ eller דָּוִיד – Dāwîḏ, «elsket»/«onkel»; gresk: Δαυίδ – Dauíd; arabisk: دَاوُود – Dāwūd) var den andre kongen av det forente kongedømme Israel i henhold til Bibelen. Han er beskrevet som rettskaffen konge, skjønt ikke uten feil, dessuten også etter sigende en stor kriger, musiker og poet, tradisjonelt tilskrevet mange av salmene som er gjengitt i Salmenes bok. David skal ha hersket i 44 år. Hans liv og styre er beskrevet i Samuelsbøkene og Første krønikebok. I Andre Samuelsbok fortelles det at Gud var så tilfreds med David på slutten av hans liv at han lovet at Davids ætt skulle vare evig. Innen jødedommen mener man at Messias vil være av denne ætten.

David er således en av de viktigste personene i Israels historie. I Det gamle testamente brukes begrepet «messias» om den salvede konge av Davids hus, utvalgt og innsatt av Gud og som skal etablere kongedømmet slik Gud har planlagt for Israel. Begrepet representerer en kjent nærorientalsk kongeideologi, muligens av egyptisk opprinnelse, i det gamle Israel. Ifølge Det nye testamente tilhører Jesus Kristus Davids ætt og beskrives som han arvtager, «løven av Judas stamme» og «Davids rotskudd».Edwin R. Thiele har datert Davids liv til ca. 1040 – 970 f.Kr., han regjerte over kongedømmet Judea i tiden ca. 1010 – 1003 f.Kr. fra sin første hovedstad Hebron, og da han ble konge over det forente kongedømme Israel ca. 1003 – 970 f.Kr, flyttet han hovedstaden til Jerusalem. Samuelsbøkene er den eneste kilden til informasjon om hans liv og regime, skjønt Tel Dan-stelen nedtegner eksistensen av et israelittisk kongelig dynasti på midten av 800-tallet f.Kr. som ble kalt for «Davids hus».

Beretninger fra Davids liv har en sentral plass i jødisk og kristen, og islamsk kultur. I islam er David en profet og konge av en nasjon foruten å være en ung kriger som drepte Goliat før han fikk all makt og styrte sitt kongedømme. Han er husket for å være veltalende og for sin vakre fremsigelser av Guds ord. Davids biografi er den mest utfyllende i Det gamle testamente. Her beskrives innfløkte politiske hendelser, episke slag og omfattende persondrama. Davids regime ble senere sett tilbake på som en gullalder, bare overgått av Salomos kongedømme med byggingen av Tempelet i Jerusalem, og tradisjonene om hans styre har utviklet seg i flere stadier.

Kong Davids krigere

Kong Davids krigere er en gruppe av bibelske figurer knyttet til kong David av Israel som er uttrykkelig utpekt i et tillegg i Samuelsbøkene i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente). Teksten Andre Samuelsbok 23:8-39 deler dem inn i «de tre», hvor det er tre stykker, og «de tretti høvdingene» hvor det er noe mellom 30 og 37 stykker. Teksten hevder uttrykkelig at det var 37 enkeltpersoner i alt, men det er uklart om det viser til «de tretti», som kan eller kan ikke bestå av «de tre», eller det kombinerte tallet av begge gruppene. Teksten refererer kryptisk til «de tre» og «de tretti» som om de begge var betydningsfulle enheter, framfor bare en vilkårlig liste av henholdsvis 3 eller 30-pluss et antall menn.

Det har vært spekulert på om passasjen som viser til disse mennene kommer fra en annen kilde adskilt fra hovedkildene i Samuelsbøkene, eller om den ellers er malplassert. Ettersom deler av teksten har særskilte stilistiske forskjeller fra andre deler — den framtrer som en liste, som en rekke av figurer som blir introdusert, eller som flytende fortelling — er det mistenkte at passasjen kan ha bli satt sammen fra flere kildedokumenter. I Andre Samuelsbok 23:23-24 står det «Han var høyt aktet blant de tretti, men kom ikke opp mot de tre. David satte ham over livvakten sin. Blant de tretti var også: Asael, bror til Joab; Elkanan, sønn av Dodo fra Betlehem.» Det er mulig at denne delen av teksten er ødelagt, og at midten av verset 23:24 er det tekst som har gått tapt, noe som ikke er lett å se i moderne bibeloversettelser da teksten er jevnet ut.

De tre er også nevnt i Krønikebøkene hvor det i Den masoretiske bibelteksten er den første av disse tre nevnt med et annet navn. Imidlertid i Septuaginta av det samme avsnittet er det et navn som bibelforskerne anser som åpenbart en translitterasjon fra Isjbosjet, en eufemisme som finnes i en del avsnitt av Bibelen for navnet Isj-baal. Det tyder på at det første medlemmet av «de tre» var antagelig Isjbosjet, sønn og arving av kong Saul. Om det er tilfelle kan det bety at teksten har blitt ødelagt bevisst av en skriver som ønsket å nedtone Isjbosjets heroisme, eller det kan ha skjedd ved en tilfeldighet.

Kongebøkene

Kongebøkene (hebraisk: מלכים – Mĕlāḵîm, «Konger») er den ellevte og tolvte bok, henholdsvis Første Kongebok og Andre Kongebok, men var opprinnelig en bok i Den hebraiske Bibelen (jødiske Tanakh) og den kristne Bibelens gamle testamente. Oppdelingen oppsto ved oversettelsen av den hebraiske teksten til gresk i Septuaginta. Der ble denne boken og den hebraiske Samuelsbøkene sammen organisert som fire kongebøker , noe som ble videreført i den latinske Vulgata som første til fjerde kongebøker. Fra den engelske King James version ble Vulgatas første og andre kongebok kjent som Første og Andre Samuelsbok, mens Vulgatas tredje og fjerde kongebok ble Første og Andre kongebok.

Bøkene konkluderer deuteronomistiske historie, en historie om Israel som også innbefatter Josvas bok, Dommernes bok og de to Samuelsbøkene, som bibelforskere mener ble skrevet å komme med en teologisk forklaring at kongedømmet Judea av Babylonia i 586 f.Kr. og et fundament for en tilbakevending fra landsforvisningen. De to kongebøkene presenterer en historie om oldtiden Israel og Judea fra og med kong Davids død og fram til Jojakin ble løslatt fra fengslingen i Babylon, en periode på rundt 400 år (ca. 960 – ca. 560 f.Kr.). Forskerne tenderer å behandle bøkene som utgjorde den første utgaven fra slutten av 600-tallet f.Kr. og en andre og endelig utgave fra midten av 500-tallet f.Kr.

Krønikebøkene

Krønikebøkene (hebraisk: דברי הימים‬ – Diḇrê hayyāmîm, «Dagenes anliggender (hendelser)») er samlebetegnelsen for to bøker i Det gamle testamente: Første og Andre Krønikebok. Den var opprinnelig én bok i Den hebraiske Bibelen. I Bibelen følger Krønikebøkene etter Kongebøkene (oppdelt i Første og Andre kongebok) og etter kommer Esras bok og Nehemjas bok, og således konkluderer de historieorienterte bøker i Det gamle testamente. Sammen med Esra og Nehemja utgjør Krønikebøkene det som blir kalt for det kronistiske historieverket.

I jødiske Tanákh (Den hebraiske Bibelen) er Krønikebøkene den siste boken i Ketuvim («Skriftene») som i seg selv er den siste tredjedelen av Tanákh. På midten av 200-tallet f.Kr. oversatte de jødiske skriftlærde i Alexandria Tanákh til gresk, Septuaginta, ble Krønikebøkene delt i to deler, kalt for I og II Paralipoménōn, gresk: Παραλειπομένων, «ting etterlatt på den ene siden» . Det norske navnet, Krønikebøkene, kommer fra Hieronymus på 400-tallet e.Kr. i hans latinske oversettelse som kalt dem chronikon ettersom en krønike er en historisk framstilling som skildrer begivenheter i den rekkefølge de har funnet sted. Den greske tittelen i Septuaginta henviser til det som ble forbigått og utlatt fra Samuelsbøkene og Kongebøkene, men Krønikebøkene er på ingen måte bare et supplement til disse bøkene.

Krønikene begynner en genealogi (slektsregistrer) fra det aller første menneske, Adam, og fortsetter til en bibelsk fortelling av oldtidens Israels og Judeas historie (det sørlige og nordlige rike), og fram til kunngjøringen Kyros den store (ca. 540 f.Kr.).

Mikal (bibelsk person)

Mikal (hebraisk: מיכל; i betydning ‎«bekk», se nedenfor) var den yngste av Saul, den første kongenes Konge av Bibelens Israels to døtre. Mikal elsket og ble gift med David, i henhold til Første Samuelsbok 18:20-27 som senere ble konge av Judea og senere av Det forente kongedømme Israel. Mikals eldre søster var Merab.

Nabal

Nabal (hebraisk נבל, i betydningen «dåre», «nedrig»/«ussel») var i henhold til Første Samuelsbok 25 i Den hebraiske Bibelen (Det nye testamente) en rik mann med mange sauer fra Kalebs ætt og stamme, men som også ble beskrevet som grov og gretten. Han bodde i Ma'on i Judea, rundt 12 km sør for Hebron, men hadde sauer i Karmel i den judeiske ørkenen. Av den grunn ble han også kalt for «Nabal karmelitten». Hans hustru Abigajil ble etter Nabels død tatt til hustru av David av Israel.

Natan

For mannsnavnet, se Nathan

Natan (hebraisk: נָתָן – Nāṯān; ca. 1000 f.Kr.) var en profet og rådgiver ved hoffet til kong David av Israel som er beskrevet i Det gamle testamente i Bibelen.

Natan er kjent for å ha refset kong David strengt for at han begikk utroskap med den vakre Batseba, hustruen til en kriger i Davids hær ved navn Uria. For å skjule utroskapen da Batseba ble gravid sørget David for at Uria ble drept.

Natans handlinger er beskrevet i Samuelsbøkene, Kongebøkene, og Første og Andre Krønikebok Natan skrev fortellinger om regimene til både kong David og dennes arving og etterfølger, kong Salomo, og var involvert i musikkframføringen i tempelet.I Første Kongebok er det Natan som forteller den døende kongen om konspirasjonen til Adonja for å bli konge, noe som fører til at Salomo ble proklamert som konge istedenfor halvbroren.

Natan forekommer i Bibelen også som navn på flere andre mindre kjente personer. En av disse var en sønn av David og Batseba.

Festdagen for profeten Natan er den 24. oktober. I Den ortodokse kirke, og de Orientalske katolske kirker som følger de bysantinske ritualer er Natan feiret som en helgen på søndagen for de hellige kirkefedre, det vil si søndagen før den store festen for Kristi fødsel.

Nebiim

Nebiím (hebraisk: נביאים, Nevi'im), eller Profetene, utgjør den andre av tre hoveddeler av Tanákh, eller den hebraiske Bibelen. Denne delen er igjen delt inn i to deler; Nebiim risjonim (de tidligere profetene – Josva, Dommernes bok, Samuelsbøkene og Kongebøkene) og Nebiim aharonim (de senere profetene – Jesaja, Jeremia og Esekiel og de tolv mindre profetene).

I den jødiske liturgi leses utdrag av tekstene offentlig i synagogen etter torahlesningene hver sabbat og på jødiske festdager.

Salme 23

Salme 23 (Salme 22 i Septuaginta) er en av salmene i Salmenes bok i Bibelen. Den er også kjent som Hyrdesalmen på grunn av åpningsordene «Herren er min hyrde», og den beskriver Herrens (heretter Jahve) omsorg gjennom metaforene hyrde (vers 1-4) og vert (vers 5-6). Salmen er den mest siterte og den mest kjente av alle de 150 salmene i Salmenes bok, og et av de mest kjente kapitlene i Bibelen.

Salme 48

Salme 48 er en av salmene i Salmenes bok i Det gamle testamente, og er med det en av tekstene både i jødenes Tanákh og den kristne Bibelen. Salmen er en lovsang eller hymne som sammen med Salme 46 og 87, og delvis 76, 84, 122, 126 og 132 regnes til de såkalte Sionsalmene fordi disse vektlegger stedet Sion, og hevder at Jahve / Gud har et særegent forhold til dette stedet.

Teksten består av fire ulike deler. Den første delen (vers 1-4) er en henvendelse til Gud på Sion (dvs Jerusalem generelt og tempelberget spesielt). Den andre delen av salmen beretter om hvordan verdens konger som ønsker å angripe Sion – blir slått med skrekk av Guds makt (vers 5-8). Den tredje delen starter med påstanden om at man selv har erfart noe man før har hørt – og man trekker bestemte slutninger av denne erfaringen (vers 9-12). I den siste del av salmen skildres en vandring rundt festningsverket – der man iakttar Sions uinntagelige borgtårn (vers 13-15).

Salme 8

Salme 8 er en av salmene i Salmenes bok i Det gamle testamente. Den regnes å være en typisk lovsang. Den beskriver Gud som skaper og mennesket som «lite ringere enn Gud». Salmen har trekk som minner om visdomsteologi, og utsagnene om mennesket kan man karakterisere som et innsettelsesformular. Salme 8 benyttes ofte når man skal redegjøre for et jødisk-kristent menneskesyn.

Salomos tempel

Salomos tempel (hebraisk: בית המקדש‎, Beit HaMikdash, «Huset av Det Som er Hellig»), også kjent som Det første tempelet i Jerusalem, var i henhold til den hebraiske Bibelen, det første tempelet for religionen til de bibelske israelitter (jødene), opprinnelig bygget av kong Salomo på den høyde som er kalt Moria i Jerusalem. Det var formgitt for å kunne huse Paktens ark, og tjene israelittene og proselyttene som et sentralt sted for å ære og dyrke Israels gud Jahve.

I henhold til Bibelen fungerte det som det religiøse fokus for religiøs dyrkelse og ofring kjent som korbanot i oldtidens jødedom. Det ble fullført i år 960 f.Kr., ble ødelagt av babylonerne i år 586 f.Kr. Jødisk eskatologi (læren om de siste ting) inkluderer at et tredje tempel en gang vil bli bygget.

Et nytt tempel, Det andre tempelet i Jerusalem, ble bygget 535 f.Kr. etter at jødene var kommet tilbake fra landsforvisningen i Babylon, fullført i 516 og innviet året etter, og revet av romerne i 70 e.Kr.

Saul

Saul (også Saul ben Kisj; hebraisk: שָׁאוּל – Šāʾûl, «Spurt etter»; gresk: Σαούλ; latin: Saul) (1079 – 1007 f.Kr.) var den første kongen for Det forente kongedømme Israel og regjerte i 40 år fra 1047 til 1007 f.Kr., i henhold til Den hebraiske Bibelen.

Han kom fra Benjamins stamme og var sønn av en velstående mann ved navn Kisj. Han ble salvet til konge av profeten Samuel og regjerte fra Gibea. Han begikk selvmord i løpet av et slag mot filisterne ved fjellet Gilboa i nordlige Israel. I det samme slaget ble også tre av hans sønner drept. Etterfølgelsen til tronen ble bestridt av kun hans eneste overlevende sønn Isjbosjet og David som til sist ble den rådende.

Den viktigste redegjørelsen til hva vi vet om Sauls liv og regjering er nedskrevet i Første Samuelsbok i Det gamle testamente.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.