Salomo

Salomo (hebraisk: שְׁלֹמֹֹהŠĕlōmô, «fred»; gresk: ΣολομώνSolomṓn; arabisk: سُلَيْمَانSulaymān) var ifølge Bibelen sønn av David og hans etterfølger på tronen.

Israels storhetstid var på sitt høyeste under ham, og han huskes for å ha bygget tempelet i Jerusalem. Han sies å ha vært usedvanlig rik og prektig, og landet opplevde utallige velsignelser under hans styre. Han skal ifølge 1. Kongebok kapittel 11 ha hatt rundt 700 hustruer og 300 elskerinner. Disse fikk ham til å bygge templer også for andre guder enn den jødiske.

Salomo var sønn av David og Batseba og het opprinnelig Jeddidja. Han var nokså ung da han ble konge. Det fortelles at han i en drøm fikk høre at han kunne be Herren om noe, og han bad da om visdom. Derfor ble han en usedvanlig vis konge.

Han holdt på med å bygge tempelet og andre bygninger i syv år. Han gjorde også mye for administrasjonen i riket. Det var hovedsakelig fred i riket i hans regjeringstid. Mot slutten av sin regjeringstid sies det imidlertid at han begynte å oppføre seg dårlig fordi han var blitt påvirket av noen av sine hustruer som tjente andre guder. Det førte til oppstander i riket. En natt kom en engel til Salomo, og sa han hadde handlet galt. Av den grunn skulle riket bli splittet. Men av hensyn til løftet som ble gitt til hans far David, skulle han få beholde riket til sin død.

Etter hans død ble Israel delt i to riker. Salomos sønn var Rehabeam (1. Krønikebok 3: 10), men like etter hans tronbestigelse fulgte ti stammer Jeroboam og gjorde ham til konge. Derfor ble landet delt i tistammeriket i nord og tostammeriket i sør, hvor Rehabeam beholdt makten kun over Juda og Benjamin.

Salomo regnes i jødisk og kristen tradisjon som forfatter av de fleste Ordspråkene, av hele Forkynneren og Høysangen, og noen av Salmene.

Salomo er også nevnt i Koranen, hvor han blir regnet blant profetene.

Sheba demin
Salomo og dronningen av Saba, maleri av Giovanni Demin (1789–1859)

Eksterne lenker

Forgjenger:
 David 
Konger av Israel
(970 f.Kr.–931 f.Kr.)
Etterfølger:
 Riket delt 

Portal: Litteratur

Den hellige gral

Den hellige gral er i kristen mytologi en skål, kopp eller kalk som ble brukt av Jesus ved hans siste måltid. Ifølge legenden brukte Josef av Arimatea den til å fange opp noe av Kristi blod mens han hang på korset, noe som gav den mirakuløse egenskaper. Han tok deretter med seg gralen til Britannia, hvor han grunnla en orden av gral-voktere. Søken etter gralen er et tilbakevendende tema i Arthurlegenden og andre middelalderromanser. At legenden ble så viktig nettopp på De britiske øyer, kan skyldes sammenblanding med en keltisk legende om et kokekar med magiske evner. Ifølge andre sagn skal gralen stamme fra dronningen av Saba som ga den til kong Salomo. Siden skulle Nikodemus ha fått tak i den og gitt den til Kristus.

Selve ordet gral kommer fra latin gradalis, som er navnet på en skål med flere trinn, som ble brukt når man serverte flere småretter på en gang. Senere har den først og fremst blitt identifisert med kalken fra den siste nattverd. I katedralen i Valencia finnes en svært gammel kalk som forbindes med legenden. En annen kalk som befant seg i Genova, ble tidligere hevdet å være gralen, men da den ble skadet i en ulykke under transport fra Paris etter Napoleons fall, viste det seg at «smaragden» på denne kalken var av glass, og den blir etter dette sjelden nevnt som en kandidat til å være den ekte gralen.

I sin middelalderform spores grallegenden tilbake til en gotisk legende. Den ble skrevet ned på slutten av 1100- og begynnelsen av 1200-tallet. De tidligste versjonene var sentrert omkring Parsifal og ble etter hvert flettet inn i eldre former av Arthurlegenden. Gralromansene hadde sitt opphav i Frankrike, og ble oversatt til flere språk. Det er i de franske versjonene at man finner de aller fleste elementer som inngår i legenden.

Det forente kongedømme Israel

Det forente kongedømme Israel var et kongedømme som eksisterte i Israels land, i henhold til Bibelen, bestående av begge de etterfølgende kongedømmet Israel og kongedømmet Judea; en periode som blir referert til av forskerne som «Det forente monarki». Historikere har datert kongedømmet fra rundt 1020 f.Kr. og til rundt 930 f.Kr., men det er delte meninger om de nøyaktige datoene.

I henhold til Bibelen, i tiden før det forente monarkiet var de israelittiske stammene forent eller samlet i et forbud under ad hoc karismatiske ledere som ble kalt for dommere. En gang i tiden rundt 1020 f.Kr. da det var store trusler fra ytre fiender gikk stammene sammen for å danne det første forente kongedømmet Israel. Dommeren Samuel salvet Saul fra Benjamins stamme som den første konge rundt 1020 f.Kr., men det var hans etterfølger, David, som ca. 1006 f.kr. skapte et sterkt forent israelittisk monarki.

David, den andre (eller tredje, om Sauls sønn Isjbosjet skal bli regnet med) konge av Israel, etablerte Jerusalem som kongedømmets hovedstad, en gang for 3000 år siden. Før den tid hadde byen Hebron vært hovedstad i Davids kongedømme Judea og Mahanajim i Isjbosjets kongedømme Israel, og før den tid hadde Gibea vært hovedstad i det forente monarki under Saul.

David lyktes å virkelig forene de israelittiske stammene, og opprettet et monarkisk styre. Han hadde suksessfulle militære tokt mot Israels fiender, og beseiret bitre fiender som filisterne, og sikret således Israels grenser. Under David vokste Israel til en regional makt. Under Huset David oppnådde det forente kongedømmet Israel framgang og overlegenhet overfor sine naboer.

Under Davids etterkommer Salomo erfarte det forente kongedømme en periode med fred og vekst. Store offentlig byggearbeider kom i kom i gang, blant annet tempelet i Jerusalem.

Under Salomos sønn og etterfølger, Rehabeam, ble kongedømmet ca. 930 f.Kr. delt i to riker: Israel (inkludert byene Sikem og Samaria) i nord, og Judea (med Jerusalem) i sør. De fleste opprinnelig ikke-israelittiske regionene falt fra.

Det salomonske dynasti

Det salomonske dynasti, eller Huset Salomo, er det tidligere keiserlige dynasti for Keiserriket Etiopia. Familien påberoper seg en direkte mannlig linje fra den bibelske Salomo og dronningen av Saba, den siste som etter tradisjonen fødte Menelik I av Etiopia etter at hun etter Bibelens fremstilling hadde besøkt Salomon i Jerusalem.

Det sagnomsust oldtidsriket Saba er nevnt i Det gamle testamente og selv om noen forskere mener at det kan ha vært lokalisert i Etiopia, er det som oftest plassert i Yemen. I henhold til etiopiske legender, best representert i Kebra Negest, ble dronningen av Saba lurt av kong Salomo av oldtidens Israel til å gå til sengs med ham, noe som resulterte i et barn kalt Ebn Melek som senere ble keiser Menelik I av Etiopia. I henhold til legenden reiste Menelik tilbake til Israel som voksen for å møte sin far. Salomo sendte med ham sønnen til ypperstepresten Zadok for å frakte med et etterligning av Paktens ark, beskrevet i den hebraiske Bibelen som et stort gullskrin. På reisen tilbake til Etiopia i følge med en del israelittiske prester oppdaget han at Zadoks sønn hadde stjålet den ekte arken. Det har blitt hevdet at den ekte arken er fortsatt oppbevart ved kirken dedikert jomfru Maria i Aksum. Tradisjonen som hevder at den bibelske dronning av Saba var en hersker av Etiopia som besøkte Jerusalem blir støttet av den jødiske historikeren Josefus på 100-tallet e.Kr. Han identifiserte Salomos besøkende som en dronning av Egypt og Etiopia.

Etiopia er nevnt flere ganger i Bibelen. Et eksempel på dette er fortellingen om den etiopiske evnukken i Apostlenes gjerninger 8:27-28: «Filip gjorde seg i stand og dro av sted. Han fikk se en etiopisk hoffmann, en høy embetsmann som hadde tilsyn med skattkammeret hos Kandake, dronningen i Etiopia. Han hadde vært i Jerusalem for å tilbe. Nå var han på vei hjem og satt i vognen sin og leste fra profeten Jesaja.» Teksten fortsetter med å fortelle hvordan Filip hjalp etiopieren å forstå et avsnitt av Jesaja som han leste. Etter at etiopieren hadde fått forklaringen og forstått at Jesus var «Guds Sønn» lot han Filip døpe seg. Dronning Gersamot Hendeke VII, et navn som har en viss likhet med «Kandake», var dronning av Etiopia fra år 42 til 52. Den etiopisk-ortodokse kirke ble grunnlagt av munker fra Syria.

En gang rundt 1270 lyktes dynastiet seg å bli etablert på høylandet i Abessinia under Yekuno Amlak som avsatte den siste av kongene fra Zagwe-dynastiet og giftet seg med en av deres døtre. I henhold til legendene nedstammet denne kongeslekten fra mannlige etterkommere av de tidligere monarkene i Aksum, og dette er i dag anerkjent som fortsettelsen av det salomonske dynasti.

Under dette dynastiet var de viktigste provinsene den nordlige delen av Tigray, sentrale Amhara og sørlige Shewa. Regjeringens sete, eller heller overherredømme, hadde pleid å være i Amhara eller Shewa, og hvor herskerne, som pleide å titulere seg selv som nəgusä nägäst, krevde skatt fra andre provinser. Tittelen nəgusä nägäst var i en betydelig grad basert på deres påståtte direkte nedstamming fra Salomo og dronningen av Saba. Grunnen til deres suksess hadde mer å gjøre med deres militære makt enn til renheten i deres avstamming.

Gjennom store deler av dynastiets eksistens, styrte det i praksis over det nordvestre hjørnet av dagens Etiopia, De etiopiske høylandene. Keiserdømmet ekspanderte og konsoliderte gjennom århundrene, og noen ganger inkluderte det også deler av dagens Sudan og Sør-Sudan, samt kystområdene mot Rødehavet og Adenbukta. De sørlige og østlige regionene ble innlemmet på permanent basis i løpet av de siste to århundrene, noen av konger av Shewa og noe av keisere som Menelik II og Haile Selassie , selv om mye av det sentrale og sørlige regionene hadde tidigere været en del av keiserriket under Amda Seyon I og Zara Yaqob, og noen mer fjerne områder gikk tapt under invasjonen av Ahmad Gragn.

Dronningen av Saba

Dronningen av Saba (hebraisk: מַֽלְכַּת־שְׁבָא – màlkaṯ-Šĕḇấ) omtales i Første Kongebok og Andre Krønikebok i Bibelen, i Koranen og etiopisk historie og var herskerinnen over Saba, et gammelt kongedømme man antar lå i dagens Etiopia eller Jemen. I etiopisk tradisjon kalles hun Makeda, i islamsk tradisjon Bilqis. Hun besøkte kong Salomo med store gaver etter å ha hørt om hans store visdom fra en handelsreisende som het Tamrin.

Etiopias riksvåpen

Etiopias riksvåpen har hatt sin nåværende form siden 1996. Det består av et gull-pentagram med lysstråler på et blått skjold. Pentagrammet har sin opprinnelse i seglet til kong Salomo, som Etiopias tidligere kongefamilie etter tradisjonen nedstammet fra. I dag står pentagrammet for folkets enhet og Etiopias nasjonalitet.

Våpenskjoldet forekommer også i sentrum av Etiopias flagg.

Filosofiåret 1591

Filosofiåret 1591 er en oversikt over hendelser, utgivelser og personer med tilknytning til filosofi i 1591.

Filosofiåret 1655

Filosofiåret 1655 er en oversikt over hendelser, utgivelser og personer med tilknytning til filosofi i 1655.

Forkynneren

Forkynneren (hebraisk: קֹהֶלֶת – qōhǽlæṯ eller הַקּוֹהֶלֶת – haqqôhǽlæṯ; i bibeloversettelsen fra 1930 predikeren) er en av 24 bøker i Den hebraiske Bibelen (Tanakh) hvor den er klassifisert som en av Ketuvim («Skriftene»). Den er også blant visdomsbøkene i Det gamle testamente sammen med Ordspråkene. Boken ble opprinnelig skrevet en gang i tiden rundt 450–200 f.Kr.

På gresk ble den kalt Ekklēsiastḗs (Ἐκκλησιαστής), som har blitt latinisert til Ecclesiastes. Den greske tittelen er en oversettelse av hebraiske Qoheleth, det pseudonym som forfatteren av boken benyttet. I tradisjonelle jødiske tekster er kong Salomo navngitt som forfatteren, men moderne forskere har avvist det. Stofflig er boken grublingen til en konge av Jerusalem mens han forteller om sine erfaringer og trekker lærdommer fra dem, ofte selvkritisk. Forfatteren, som ikke er navngitt noen steder i boken, eller i hele Bibelen, introduserer en «lærer» eller «forkynner» som han identifiserer som en sønn av David (1:1). Forfatteren benytter ikke sin egen «stemme» gjennom hele bok før i de siste versene (12:9–14), hvor han gir sine egne tanker og sammendrag av «forkynneren» har sagt. Ordet «forkynner» kommer fra et hebraisk ord som kan oversettes med «den som taler offentlig». Noe av stoffet er gammelt, men det nye stoffet handler om senere historisk tid, trolig de siste århundrene før vår tidsregning begynner.

Forkynneren er den eneste boken i Bibelen som blir regnet som en filosofisk bok. Grunnen til dette er at boken tar for seg og drøfter de eksistensielle spørsmålene som vi mennesker tenker på. Eksempelvis: Hvem er jeg? Hva er meningen med livet? Samtidig som boken tar for seg spørsmålene, svarer den også på mange av dem. I kapittel 1:2 : «Tomhet og atter tomhet, sier Forkynneren, tomhet og atter tomhet! Alt er tomhet.» Det som går igjen i boken, er at alt er tomhet hvis man ikke har samfunn med Gud. Til og med rikdommen og visdommen blir aktet for tomhet av Forkynneren. Han diskuterer meningen med livet og den beste måten å leve på. Han fremmer visdom som en vei for en godt levd jordisk liv. Man skal finne de enkle gleder i dagligliver, som mat, drikke og finne glede i ens arbeid som er gaver fra Gud, da både den kloke som den ukloke ender livet med døden. Boken konkluderer med pålegget: «Frykt Gud og hold hans bud! Dette gjelder for alle mennesker.» (12:13).

Høysangen

Høysangen (hebraisk: שיר השירים‬ – Šîr haššîrîm, «Sangenes sang»; gresk: ᾎσμα ᾈσμάτων, Âisma Āismátōn; latin: Canticum Canticorum) er en av de bibelske visdomsbøkene i Den hebraiske bibelen (også kalt Tanakh) og Det gamle testamente. Det er en samling kjærlighetsdikt hvor det fortelles om Salomo, en gjeter og en kvinne fra Sjunem. Det norske navnet stammer fra Martin Luthers tyske bibeloversettelse. I den jødiske bibelen finnes Høysangen i siste seksjon, som kalles Ketuvim («Skriftene»).Høysangen er unik i Den hebraiske bibelen: den vier hverken Jahve, Guds lover, eller pakten mellom israelittene og deres Gud noen interesse, ei heller inneholder den læresetninger eller visdomsord slik som Ordspråkene og Forkynneren gjør (skjønt den har en del slektskap med visdomslitteraturen, slik som tilskrivingen til Salomo indikerer). Isteden feirer den den fysiske kjærligheten, og gir stemme til to elskende som priser hverandre, lengter etter hverandre, og vil skape nytelse for hverandre. De to er i harmoni, de begjærer hverandre og gir uttrykk for heftig glede over seksuell intimitet; kvinnene i Jerusalem danner et kor til de elskede, fungerer som et publikum som deltar i de elskendes erotiske møte og letter leserens deltagelse.

I den moderne jødedommen leses Høysangen på sabbaten under pesach (den jødiske påsken). Dette markerer begynnelsen på korninnhøstingen i tillegg til at man minnes utferden fra Egypt. I jødisk tradisjon leses Høysangen som en allegori på forholdet mellom Gud og Israel, i kristendommen som en allegori på Kristus og kirken som «Kristi brud». Senere har tekstene bidratt til å utvikle mariologien (teologi om jomfru Maria) og middelalderens brudemystikk. Kirkens menn og tidens moralisme ble oppfordret til å se på kjødets gleder med mistro, men kunne ikke underkjenne Høysangen, i henhold til Umberto Eco, om man leser teksten bokstavelig, hyller den brudens synlige yndighet slik brudgommen så dem: «Så vakker du er, min elskede! Så vakker du er! Øynene dine er duer bak sløret! Håret ditt er som en geiteflokk, strømmende nedover Gileads fjell.»

Kong David

David (hebraisk: דָּוִד – Dāwiḏ eller דָּוִיד – Dāwîḏ, «elsket»/«onkel»; gresk: Δαυίδ – Dauíd; arabisk: دَاوُود – Dāwūd) var den andre kongen av det forente kongedømme Israel i henhold til Bibelen. Han er beskrevet som rettskaffen konge, skjønt ikke uten feil, dessuten også etter sigende en stor kriger, musiker og poet, tradisjonelt tilskrevet mange av salmene som er gjengitt i Salmenes bok. David skal ha hersket i 44 år. Hans liv og styre er beskrevet i Samuelsbøkene og Første krønikebok. I Andre Samuelsbok fortelles det at Gud var så tilfreds med David på slutten av hans liv at han lovet at Davids ætt skulle vare evig. Innen jødedommen mener man at Messias vil være av denne ætten.

David er således en av de viktigste personene i Israels historie. I Det gamle testamente brukes begrepet «messias» om den salvede konge av Davids hus, utvalgt og innsatt av Gud og som skal etablere kongedømmet slik Gud har planlagt for Israel. Begrepet representerer en kjent nærorientalsk kongeideologi, muligens av egyptisk opprinnelse, i det gamle Israel. Ifølge Det nye testamente tilhører Jesus Kristus Davids ætt og beskrives som han arvtager, «løven av Judas stamme» og «Davids rotskudd».Edwin R. Thiele har datert Davids liv til ca. 1040 – 970 f.Kr., han regjerte over kongedømmet Judea i tiden ca. 1010 – 1003 f.Kr. fra sin første hovedstad Hebron, og da han ble konge over det forente kongedømme Israel ca. 1003 – 970 f.Kr, flyttet han hovedstaden til Jerusalem. Samuelsbøkene er den eneste kilden til informasjon om hans liv og regime, skjønt Tel Dan-stelen nedtegner eksistensen av et israelittisk kongelig dynasti på midten av 800-tallet f.Kr. som ble kalt for «Davids hus».

Beretninger fra Davids liv har en sentral plass i jødisk og kristen, og islamsk kultur. I islam er David en profet og konge av en nasjon foruten å være en ung kriger som drepte Goliat før han fikk all makt og styrte sitt kongedømme. Han er husket for å være veltalende og for sin vakre fremsigelser av Guds ord. Davids biografi er den mest utfyllende i Det gamle testamente. Her beskrives innfløkte politiske hendelser, episke slag og omfattende persondrama. Davids regime ble senere sett tilbake på som en gullalder, bare overgått av Salomos kongedømme med byggingen av Tempelet i Jerusalem, og tradisjonene om hans styre har utviklet seg i flere stadier.

Kongedømmet Judea

Judea er også en betegnelse brukt på den fjellrike sørlige delen av det historiske Israels lovede land.

Kongedømmet Judea (hebraisk מַלְכוּת יְהוּדָה, Malḫut Yəhuda eller Malḵûṯ Yəhûḏāh) (ca. 930–586 f.Kr.) var i jernalderen et kongerike i sør i Midtøsten. Den hebraiske Bibelen framstiller det som en etterfølgerstat av kongedømmet Israel, det hebraiske kongedømmet – kong Saul, kong David og kong Salomo. Judea er referert til som Sørriket for å skille det fra Nordriket Israel.

Historikerne er delt i synet på den historiske riktigheten av den bibelske framstillingen. På 900- og tidlig på 800-tallet f.Kr. synes området Judea å ha vært sparsommelig befolket, begrenset til noe få rurale bosetninger, de fleste av dem ikke befestet. Jerusalem, kongedømmets hovedstad, synes ikke å ha framstått som en betydelig administrativ sentrum før mot slutten av 700-tallet f.Kr. Før denne tiden synes de arkeologiske sporene at dens befolkning var for liten til å ha opprettholdt et levedyktig kongedømme. På 600-tallet f.Kr. vokste befolkningen stort, blomstret under assyrisk overherredømme (til tross for Hiskias opprør mot den assyriske kong Sankerib), men i 605 f.Kr. ble det assyriske riket beseiret, og den påfølgende konkurransen mellom oldtidens Egypt under 26. egyptiske dynasti og Det nybabylonske rike over kontrollen over Midtøsten og den østlige delen av Middelhavet, førte til ødeleggelsen av kongeriket Judea i en rekke krigføringer mellom 597 og 582 f.Kr., deportasjonen av samfunnets elite, og underleggelsen av Judea inn i en provins i Det nybabylonske rike.

Salmenes bok

Salmenes bok (hebraisk: תהלים – Tĕhillîm) klassifiseres i Bibelen blant «de poetiske bøker», eller i Tanak blant «skriftene». Boken inneholder en rekke poetiske tekster av forskjellig art. Den er den lengste boken i hele Bibelen. De fleste av tekstene sies å ha vært salmer som ble brukt ved tjenesten i tempelet i Jerusalem, derav navnet.

Boken omfatter i alt 150 "salmer", som bærer preg av å være bønner, profetier, fyndord og lovprisninger. De forbindes med vidt forskjellige tidsperioder; noen omtaler hendelser etter bortførelsen til Babylon. Tekstene sies å ha blitt skrevet av Moses, David (et syttitalls salmer bærer hans navn), Salomo (12 salmer), Asaf og flere andre, hvorav mange ikke er navngitt. Flere av tekstene har overskrifter og i noen forekommer musikalske uttrykk. Noen av salmene er akrostiske, hvilket betyr at de er delt inn i avsnitt som begynner på forskjellige bokstaver i det hebraiske alfabetet.

Salmene deles tradisjonelt inn i fem deler: Første bok, kap. 1-41, Annen bok, kap. 42-72, Tredje bok, kap. 73-89, Fjerde bok, kap 90-106, og Femte bok, kap. 107-150. Hver av disse delene avsluttes med lovprisningsord. Hele salme 150 er en lovprisning som avslutter hele Salmenes bok. Det er også en versjon av skapelsesberetningen i kap. 33.

Tekstene er et godt eksempel på oldtidens semittiske poesi. De inneholder gjentagelser og parallellismer, som er typisk for litteraturen. De omhandler store deler av de religiøse tankene som resten av GT holder frem. De gir uttrykk for både lovprisning, sorg, bønn og andre følelser.

Salmene brukes i høy grad i jødedommen i dag. De er grunnpilarene i en hver tidebønn, ikke minst i klostre i Den romersk katolske kirke, Den ortodokse kirke, de Orientalske kirker og i Den anglikanske kirke i kristendommen.

Salomo-ordenen

Salomo-ordenen var en etiopisk orden. Den ble innstiftet som egen orden i 1922, men går tilbake til den eldre Salomos segls orden. Denne ordenen ble innstiftet i 1874, men ble delt under Haile Selassies regentskap.

Salomon Franck

Salomon (også Salomo) Franck, (født 6. mars 1659, død 11. juli 1725) var en tysk advokat, vitenskapsmann og begavet poet.

Hans navn blir ofte assosiert med noen av Johann Sebastian Bachs mest kjente kantater, nemlig dem han komponerte i 1714 i Weimar.

Salomos ordspråk

Salomos ordspråk (hebraisk: משלי – Míšlê (Šĕlōmô), «Ordspråk (fra Salomo)») er en av visdomsbøkene i Den hebraiske Bibelen og Det gamle testamentet. Da boken ble oversatt til gresk og latin, fikk tittelen ulike former: i greske Septuaginta ble det Παροιμίαι, Paroimiai («Ordspråkene»); i den latinske bibelen Vulgata ble tittelen Proverbia.

Boka samler israelittenes fond av folkelige visdom. I boken oppføres Salomo, Agur og Lemuel som forfattere. Samlingen har neppe noen direkte tilknytning til kong Salomo, men han kan ha vært en velynder av slik dikting. Den inneholder vektige uttalelser av forskjellig art, også flere moralske oppfordringer og advarsler. Innimellom kommer visdomstaler og visdomsord, og hele boken slutter med «Diktet om den gode hustru». Dette diktet er akrostisk, som en poetisk lek, hvor det er delt inn i korte avsnitt som hver begynner på én av bokstavene i det hebraiske alfabetet.

Ordspråkene er ikke kun en antologi, men en «samling av samlinger» knyttet til et livsmønster som varte i mer enn et millennium. Den er et eksempel på bibelsk visdom og stiller spørsmål om verdier, moralsk oppførsel, meningen med livet og riktig oppførsel. Det gjentatte tema er «frykten for Gud (i betydningen underkaste seg Guds vilje) er begynnelsen på visdom». Visdom lovprises for hennes rolle i skapelsen; Gud ervervet seg henne framfor alt annet, og gjennom henne befalte han kaos; og siden mennesker har liv og velstand ved å tilpasse seg skapelsens orden, å søke visdom er det vesentlige og målet for religiøst liv.

Salomos tempel

Salomos tempel (hebraisk: בית המקדש‎, Beit HaMikdash, «Huset av Det Som er Hellig»), også kjent som Det første tempelet i Jerusalem, var i henhold til den hebraiske Bibelen, det første tempelet for religionen til de bibelske israelitter (jødene), opprinnelig bygget av kong Salomo på den høyde som er kalt Moria i Jerusalem. Det var formgitt for å kunne huse Paktens ark, og tjene israelittene og proselyttene som et sentralt sted for å ære og dyrke Israels gud Jahve.

I henhold til Bibelen fungerte det som det religiøse fokus for religiøs dyrkelse og ofring kjent som korbanot i oldtidens jødedom. Det ble fullført i år 960 f.Kr., ble ødelagt av babylonerne i år 586 f.Kr. Jødisk eskatologi (læren om de siste ting) inkluderer at et tredje tempel en gang vil bli bygget.

Et nytt tempel, Det andre tempelet i Jerusalem, ble bygget 535 f.Kr. etter at jødene var kommet tilbake fra landsforvisningen i Babylon, fullført i 516 og innviet året etter, og revet av romerne i 70 e.Kr.

Tempelet i Jerusalem

Tempelet i Jerusalem var israelittenes viktigste helligdom i oldtiden. Ifølge Bibelen hadde israelittene tre helligdommer i historien: Tabernakelet (telthelligdommen), Salomos tempel, Det første tempelet i Jerusalem. Etter at det ble ødelagt, ble et nytt tempel bygget, Det andre tempelet i Jerusalem, som senere ble ombygd av Herodes den store og ble da også kalt Herodes' tempel.

Visdommens bok

Visdommens bok eller Salomos Visdom er en av de deuterokanoniske bøker i Det gamle testamente. Boken tilhører visdomslitteraturen, og foregir å være skrevet av kong Salomo.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.