Sachsenhausen

Koordinater: 52°45′57″N 13°15′51″Ø

KZ Sachsenhausen-Turm A
Hovedinngang til tårn A

Sachsenhausen var en tysk og sovjetisk konsentrasjonsleir som var i drift fra 1936 til 1950.

Sachsenhausen ligger i Oranienburg, ca. 35 km nord for Berlin. Den erstattet en tidligere leir for politiske fanger som ble opprettet etter nazistenes maktovertagelse i 1933. Leiren hadde en spesiell stilling blant tyske konsentrasjonsleirer siden hovedkvarteret og utdanningen av SS-vakter ikke lå langt ifra leiren.

Camp ArbeitMachtFrei
På porten inn til Sachsenhausen står det skrevet det senere beryktede sitatet Arbeit macht frei (arbeid frigjør)

Sachsenhausen 1936–1945

Fra opprettelsen av leiren i 1936 til slutten på krigen i 1945 satt ca. 200 000 registrerte fanger her. Leiren var planlagt med en kapasitet på 12 000 fanger, men enkelte år hadde belegget et snitt på 60 000. Man antar at 100 000 døde som følge av sykdom, underernæring, voldsutøvelse fra vokterne, grusomme medisinske eksperimenter og lungebetennelse som følge av kulden. Mange ble dessuten henrettet. Fanger som ved ankomst ble sendt direkte til henrettelse ble ikke innregistrert i leiren, det totale dødstallet er derfor ukjent.

Prøvebane for Schuhlaufkommando
Banen hvor det ble utprøvd sko

De første fangene som ble sendt til Sachsenhausen fra 1936 var tyske politiske fanger. Fra sommeren 1938 ble belegget utvidet med såkalt «asosiale», det vil si romer, homofile, Jehovas vitner, tidligere straffede og andre som av naziregimet ble definert som uønskede ut fra hvilken etnisk eller sosial befolkningsgruppe de tilhørte. Også jøder ble satt i leiren i Sachsenhausen.[1] Antallet jødiske fanger økte etter krystallnatten i 1938, da 6 000 jøder ble sendt til Sachsenhausen. Jødiske fanger ble sendt videre til andre leirer, inkludert utryddelsesleiren Auschwitz. Tidlig i 1945 var 11 000 jøder fanger i leiren.

Etter anschluss i 1938 begynte tilstrømmingen av utenlandske politiske fanger, i første omgang fra Østerrike. Etter utbruddet av andre verdenskrig i 1939 fulgte en strøm av politiske fanger også fra andre tyskokkuperte land.

Fra 1941 ble Sachsenhausen utvidet med avsondrede spesialleirer for krigsfanger, i første rekke sovjetiske. En av dem som satt her, var Stalins eldste sønn, Jakov Dsjugasjvili (1907–43). Han var utdannet som ingeniør og tjenestegjorde som løytnant og batterikommandør i 14. Haubitzregiment tilknyttet 14. Stridsvogndivisjon. Han ble tatt til fange under mystiske omstendigheter. Tyskerne håpet på en fangeutveksling mellom ham og general Friedrich Paulus, men i stedet døde han under uoppklarte omstendigheter, angivelig etter å ha kastet seg mot det elektriske gjerdet rundt leiren. General Tikatsjenko satt også fanget her. I februar 1945 deltok han i et fangeopprør som lyktes i å overmanne vokterne og ta deres våpen; men Tikatsjenko ble drept etter en lengre skuddveksling.[2]

Utnyttelse av fangene

Rundt store deler av leiren, langs leirgjerdet ble det anlagt et tråkk med forskjellig underlag. Her ble fanger tvunget til å marsjere i grupper i timevis med 30 kilos oppakning, for å teste ut støvler for Wehrmacht og andre deler av de tyske styrkene. Denne gruppen ble av vokterne kalt Schuhlaufkommando.

Utenfor gjerdet befant Klinkerwerk seg. Her drev SS forretningsvirksomhet ved hjelp av fangene, med produksjon av murstein som ble solgt til bygningsindustrien. Et usedvanlig tungt arbeide for underernærte mennesker.

I leiren foregikk historiens største forfalskningprosjekt av penger. Britiske pund først og senere amerikanske dollar ble meget troverdig forfalsket av jødiske spesialister under kommando av tysk politi. En gruppe kjente falskmyntnere, typografer, grafikerer og andre ble holdt strengt isolert, men under gode boforhold i blokk 19. De fikk tilgjengelig tidens mest avanserte verktøy og utstyr for jobben. Den norske typografen Moritz Nachtstern (1902–1969) var blant 142 jøder som greide å lage en troverdig forfalskning av britiske 5 og 10 pund-sedler som ble trykt og patinert, anslagsvis et beløp på 150 mill. pund. Hensikten med prosjektet var å svekke pundets stilling som valuta, men ble i noen grad brukt av nazistene til å betale for seg.

Henrettelser og medisinske eksperimenter

Stasjon Z (2)
Stasjon Z

Sachsenhausen var ikke en utrydningsleir, men en interneringsleir. Imidlertid ble det også her foretatt organiserte massedrap på fangegrupper. I 1941 fikk leiren et eget «nakkeskuddanlegg» med portable krematorieovner som ble benyttet til å drepe 14 500 sovjetiske krigsfanger. Hitler hadde beordret at 18 000 krigsfanger skulle dø – resten av kvoten ble fylt ved at fanger sultet i hjel eller døde av sykdom. I 1942 ble det bygget et eget «henrettelsessenter», Station Z, med kapasitet for tilintetgjørelse av mennesker i industrielt tempo. I 1943 fikk denne avdelingen også sitt eget gasskammer. Station Z ble også brukt som reserverettersted for Berlin, særlig i forbindelse med massehenrettelser.

Gjennom hele krigen ble det i Sachsenhausen utført medisinske eksperimenter der fanger blant annet ble utsatt for sennepsgass eller med overlegg påført dødelige sykdommer.

Norske fanger i Sachsenhausen

Øivind Hansen Sachsenhausen
Motstandsmannen Øivind Hansen satt i Sachsenhausen, og fikk dette kortet i bursdagsgave av medfangene 11. mars 1945. Dagen etter kom de hvite bussene til leiren. Jøder fikk i utgangspunktet ikke bli med disse, men de norske fangene fikk skiftet identitet på tre norske jøder slik at de også kunne evakueres.[3]

Det var i Sachsenhausen flest nordmenn satt fanget. De første ankom våren 1941. Forholdene var gjennom hele 1941, 1942 og første halvår 1943 svært vanskelige. De første dødsfallene blant norske fanger kom tidlig i 1942. Fra sommeren 1942 ble de norske fangene samlet i en egen brakke. Det fortsatte å komme nordmenn, slik at det ved utgangen av 1943 var hele fem norske brakker. Forholdene på sykebrakka ble bedre i løpet av 1943. Flere norske leger blant fangene gjorde en stor innsats. Det hjalp også at det lyktes å få inn viktige medisiner fra Danmark og Røde Kors. Det som kom til å bety mest for at så mange norske greide seg gjennom oppholdet i Sachsenhausen, var imidlertid at det fra sommeren 1943, etter påtrykk fra det internasjonale Røde Kors, som i samarbeid med sivilinternerte nordmenn i Tyskland hadde klart å lokalisere dem, ble gitt tillatelse til å motta matpakker fra Røde Kors. Fra høsten 1943 kom det fart i forsendelsene, og de kom fra flere hold. Det kom standard matpakker fra Danmark og Sverige, og fra Røde Kors i Sveits, hvor den norske diplomat Peter Anker var koordinatoren. Og ikke minst småpakker hjemmefra.[4] De norske fangene kom dermed i en bedre situasjon enn mange av medfangene. De sivilinternerte nordmennene tilhørte familiene Hjort og Seip og levde i Gross Kreutz i Brandenburg om lag 100 km syd for Sachsenhausen.

3 240 nordmenn kom til Sachsenhausen, men mange av dem ble sendt videre til andre konsentrasjonsleirer. 2 000 nordmenn satt i leiren i lengre tid, blant annet de overlevende fra Telavåg og Kvarstad-båtene. I januar 1945 ble en del av de gjenlevende norske fangene i Auschwitz-komplekset drevet til konsentrasjonsleirer lenger vest. Til sammen døde ca. 200 nordmenn i Sachsenhausen.

Blant de norske Sachsenhausen-fanger var blant andre:

Krigsslutt og befrielse

I mars ble en del norske fanger reddet ut med Bernadottes hvite busser. Leiradministrasjonen tillot ikke jødiske fanger å bli med bussene. Josef Berg og Leif Wolfberg lykkes som omtrent de eneste jødene å komme seg ut med de hvite bussene.[6]

Før slutten på krigen ble 33 000 fanger tvunget til å marsjere nordøst sammen med vaktene. Formålet var å eliminere fangene en masse ved å drive dem til Østersjøkysten, deretter laste dem om bord i skip som skulle senkes. Tusentalls fanger som kollapset ble skutt av SS-vaktene. De som overlevde så lenge, ble befridd av sovjetiske, amerikanske og engelske styrker i begynnelsen av mai. Omkring 3 000 mannlige og 2 000 kvinnelige fanger ble etterlatt i leiren som syke og døende.

Den 22. april 1945 ble leiren frigjort av en fortropp fra 47. sovjetiske armé og 1. polske armé.

Speziallager Nr. 7 - Sachsenhausen 1945–1950

Etter krigen ble Sachsenhausen liggende i den sovjetiske okkupasjonssonen. I mai 1945 begynte den sovjetiske etterretningstjenesten konstruksjonen av 10 spesialleirer i de okkuperte områdene. Spesialleir Nr. 7 ble etablert i Weesow nær Werneuchen og flyttet til den tidligere konsentrasjonsleiren i Sachsenhausen i august. Sommeren ble leiren omdøpt til Spesialleir nr. 1 og var i drift inntil mars 1950.[7] I denne perioden kunne fangebelegget være oppe i 16 000. Totalt ble omkring 60 000 tyskere internert her uten lov og dom. Tyske kilder regner med at omkring 12 000[8] omkom av matmangel, sykdom, fysisk eller psykisk utmattelse og ble begravet i massegraver.

Sachsenhausen idag

Apellplassen i Sachsenhausen
Apellplassen i Sachsenhausen

I dag er Sachsenhausen åpen for almenheten og bevart som et museum. Flere bygninger og konstruksjoner har overlevd, eller er blitt rekonstruert. Deriblant inngangspartiet, vakttårn, kremasjonsovner og brakker. Det finnes også en stor obelisk og statue som ble reist av sovjeterne etter krigen.

Referanser

  1. ^ «Sachsenhausen», Holocaust Encyclopedia, United States Holocaust Memorial Museum. Lest 16. desember 2018.
  2. ^ Norman Davies: Europa i krig, forlaget Gyldendal, Oslo 2007, ISBN 978-82-05-37623-6
  3. ^ «Øivind Hansen». hvitebusser.no. Arkivert fra originalen 7. april 2017. Besøkt 12. oktober 2016.
  4. ^ Finn Molvig: Norske politiske fanger under okkupasjonen 1940-45 s.12 Arkivert 20. mars 2014 hos Wayback Machine.
  5. ^ Ottosen, Kristian (1998). Redningen: veien ut av fangenskapet våren 1945. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203223044.
  6. ^ Ottosen, Kristian: I slik en natt - historien om deportasjonen av jøder fra Norge. Aschehoug, 1995.
  7. ^ «The Soviet special camp No.7 / No. 1 1945 – 1950». Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 15. februar 2008.
  8. ^ Center for Holocaust & Genocide Studies – University of Minnesota

Litteratur

  • Karin Kinge Lindboe: Far og Sachsenhausen, Liv Forlag, 2016.
  • Øystein Ø. Bentsen: Samhold og svik, Forlaget Oktober 2010
  • Kristian Ottosen: Liv og død: Historien om Scahsenhausen-fangene, Aschehoug 1990.
  • Moritz Nachtstern: Falskmyntner i Sachsenhausen, Spartacus 2006.
  • Bengt Calmeyer: Skomakeren fra Sachsenhausen, Dreyer, 1990
  • Günter Morsch: Von der Erinnerung zum Monument. Die Entstehungsgeschichte der nationalen Mahn- und Gedenkstätte Sachsenhausen. Edition Hentrich, Berlin 2001.
  • Günter Morsch, Alfred Reckendrees: Befreiung des KZ Sachsenhausen 1945. Edition Hentrich, Berlin. 1996,
  • Günter Morsch: Mord und Massenmord im Konzentrationslager Sachsenhausen. Metropol, 2005.
  • Günter Morsch / Susanne zur Nieden: Jüdische Häftlinge im Konzentrationslager Sachsenhausen 1936 bis 1945. Edition Hentrich, Berlin 2004.
  • Bundeszentrale für politische Bildung: Gedenkstätten für die Opfer des Nationalsozialismus: Eine Dokumentation. Berlin 1999.
  • Sepp Hahn, Helle Carola Gaertner-Scholle: Außenstelle Heinkelwerk. Verlag Neues Leben, Berlin 1963.
  • Wanda Heger (1984, 1995, 2005). Hver fredag foran porten. Gyldendal. ISBN 82-05-34093-5. Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  • Carl Jakhelln, August Lange, Olav Larssen og Waclaw Winiarski:3 fra Sachsenhausen. Tanum, Oslo 1945. 204 s.
  • Stephan Jegielka: Das KZ-Außenlager Genshagen. Struktur und Wahrnehmung der Zwangsarbeit in einem Rüstungsbetrieb 1944/45. Tectum, Struktur, Marburg 2005. (Studie av en av Sachsenhausens uteleire)
  • Gegen das Vergessen: Häftlingsalltag im KZ-Sachsenhausen 1936–1945. CD-ROM, Oranienburg/München 2002/2003.
  • Günter Morsch, Ines Reich: Sowjetisches Speziallager Nr. 7/Nr.1 in Sachsenhausen (1945–1950). Katalog der Ausstellung in der Gedenkstätte und Museum Sachsenhausen, Berlin 2005.
  • Jan von Flocken, Michael Klonovsky: Stalins Lager in Deutschland 1945–1950: Dokumentation Zeugenberichte. Ullstein, Berlin 1991.
  • Adolf Burger: Des Teufels Werkstatt: Die Geldfälscherwerkstatt im KZ Sachsenhausen. Hentrich & Hentrich, 2004.
  • Gerhard Finn: Die politischen Häftlinge in der Sowjetzone. Berlin 1958
  • Gerhard Finn: Sachsenhausen 1936–1950: Geschichte eines Lagers. Westkreuz-Verlag, Berlin/Bonn 1988.
  • Wolfgang Benz & Barbara Distel (Hg): Der Ort des Terrors. Sachsenhausen, Buchenwald (bind 3) München: Beck, 2006
  • Hermann Kaienburg: Der Militär- und Wirtschaftskomplex der SS im KZ-Standort Sachsenhausen-Oranienburg. Metropol Verlag, Schriftenreihe der Stiftung Brandenburgische Gedenkstätten, Bd. 16, Berlin 2006.

Eksterne lenker

Portal: Andre verdenskrig

22. april

22. april er den 112. dagen i året, den 113. i skuddår. Det er 253 dager igjen av året.

Bjarne Thoresen

Bjarne Thoresen (født 4. mars 1912 i Askim, død 11. april 1998 samme sted) var Norges ledende kulestøter i årene like før andre verdenskrig.

Hans ble norsk mester fire år på rad fra 1936 til 1939, og tok sitt femte norsk mesterskap i 1948. Han forbedret den norske rekorden 7 ganger, to ganger i 1936 og fem ganger i sin klart beste sesong 1939. Sitt beste støt presterte han på hjemmebane i Askim 8. oktober 1939 da han økte sin norske rekord til 15,80 meter, en lengde som plasserte ham på 15.-plass på årsstatistikken i verden dette året. Thoresen fikk sin idrettskarriere ødelagt av krigen. Han var aktiv i motstandsbevegelsen. Dette medførte at han ble arrestert og sendt til Grini, og videre til Sachsenhausen hvor han ble til krigens slutt. Redusert etter opphold i konsentrasjonsleirene kom han tilbake som idrettsutøver fram til 1949, men klarte han aldri å kopiere sine lengder fra før krigen. Likevel vant han sin femte tittel i 1948.

Bjarne Thoresen representere i hele sin karriere Askim IF, var selv formann i klubben allerede som 20-åring og ble i 1978 tildelt æresmedlemskap i foreningen.Han er æret med en støtte i Askim idrettspark. Thoresen mottok også Fortjenestemerke for Norsk Friidrett, Østfold.Han jobbet som formann på Askim Gummivarefabrikk.

Europavei 251

Europavei 251 går mellom Saßnitz og Berlin i Tyskland. Veiens lengde er rundt 250 km.

Trasé fastlagt av UNECE: Sassnitz – Stralsund – Neubrandenburg – Berlin.

Falskmyntnerne i Sachsenhausen

Falskmyntnerne i Sachsenhausen (originaltittel: Die Fälscher) er en Oscar-belønnet østerriksk-tysk dramafilm som ble lansert i 2007. I Norge hadde den premiere 21. september 2007.

Frankfurt-Sachsenhausen

Sachsenhausen er et område i Frankfurt am Main, som består av to bydeler kalt Sachsenhausen-Nord og Sachsenhausen-Süd. Bydelen ligger syd for elven Main på andre siden av gamlebyen.

Halden Arbeiderblad

Halden Arbeiderblad er en dagsavis som blir utgitt i Halden i Østfold. 7. mars 2017 ble antall utgivelser i uken redusert fra seks til fire; mandag, onsdag, torsdag og fredag.

Avisa kom ut med sin første utgave 28. september 1929 under navnet Haldens Arbeiderblad og dekket da kommunene Halden, Aremark, Berg og Idd. Fra starten kom den ut hver dag.

Avisa ble etablert etter partisamlingen i Arbeiderpartiet i 1927, og fordi en ønsket en egen byavis istedenfor Smaalenenes Social-Demokrat, som kom ut i Fredrikstad. Denne avisen var Arbeiderpartiets fylkesavis fram til partisplittelsen i 1921. Ønsket om egen avis i Halden ble forsterket av et tilsvarende ønske i Sarpsborg.

Avisa vokste raskt på 1930-tallet, men ble stanset under andre verdenskrig. Den kom ut mellom oktober 1940 og februar 1941 som Fredriksten etter krav fra NS, men etter flere kritiske ledere av Johannes Stubberud ble avisa stoppet for godt. Stubberud ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Tyskland der han døde. Avisa kom ut som en del av Halden-Pressen mellom 12. mai og 19. juni 1945.

Alt i 1947 ble avisa byens største etter å ha utkonkurrert Smaalenenes Amtstidende. At en stanset avis så raskt tok igjen en konkurrent som hadde fått komme ut under hele krigen skjedde stikk i strid med hva som var vanlig andre steder i landet.

I 1949 ble «s» etter bynavnet i avisa sløyfet og en fikk dagens navn på avisa. Siden juni 1975 har avisa vært alene som byavis etter at Smaalenenes Amtstidende gikk inn. I 1984 gikk avisa over fra fullformat til tabloidformat.

Halden Arbeiderblad er i dag Haldens eneste lokale dagsavis. Avisa har en husstandsdekning på omkring 80 prosent i Halden og Aremark.

Største enkeltaksjonær avisa er A-pressen ASA med 41,5 prosent. De øvrige 58,5 prosent av aksjene eies av lokale partilag og fagforeninger. I 1999 meldte avisa seg ut av A-pressens annonsesamkjøring i Østfold. A-pressen har etter dette forsøkt å kjøpe opp avisa uten å lykkes. Som et mottrekk mot utmeldingen etablerte A-pressen gratisavisa Halden Dagblad.

I mai 2009 oppstod en ny konflikt rundt avisa da styret vedtok å si opp ansvarlig redaktør og administrerende direktør med begrunnelse i den skrantende økonomien. Oppsigelsene ble aldri gjennomført, men styret møtte kraftige reaksjoner på sitt arbeid og stilte til slutt sine plasser til disposisjon for generalforsamlingen. Tross forhistorien, valgte flere store aksjonærer å selge seg ut til A-pressen i 2010.

Hjalmar Dyrendahl

Hjalmar Dyrendahl (født 25. januar 1894 i Trondheim, død 22. april 1950) var en norsk politiker (Arbeiderpartiet). Han var formann for Venstrekommunistisk Ungdomsfylking fra 1925 til organisasjonen gikk inn i Arbeidernes ungdomsfylking i 1927 (AUF). Han var deretter AUFs første formann fram til 1931.

Dyrendahl begynte i ung alder å jobbe som reservepostbud, og ble etter hvert postfunksjonær. Han ble imidlertid fradømt sin stilling ved den såkalte «Fjellseter-dommen» i 1925. Året etter ble han ansatt ved partikontoret i Oslo, der han, med unntak av krigsårene, arbeidet frem til sin død.

Under okkupasjonen ble Dyrendahl arrestert, og satt i Sachsenhausen som fange nr. 68107.Ifølge Lund-rapporten var Dyrendahl før sin død aktiv i forhold til å registrere kommunister i fagbevegelsen.

De senere årene var Dyrendahl preget av sykdom som resultat av krigen, og han døde i april 1950, 56 år gammel.

Kristian Ottosen

Kristian Ottosen (født 15. januar 1921 i Solund, død 1. juni 2006) var en norsk sakprosaforfatter, motstandsmann og senere leder for Studentsamskipnaden i Oslo.

Han flyttet som ung til Bergen, tok examen artium (1940) og var under krigen med i Theta-gruppen. I 1942 ble han arrestert og satt som Nacht und Nebel-fange i Sachsenhausen, Natzweiler-Struthof, Dachau, Ottobrunn, Vaihingen og Neuengamme.Etter krigen studerte han i Bergen og ble leder for Studentsamskipnaden i Bergen der. Fra 1950 til 1979 var han direktør og leder av Studentsamskipnaden i Oslo som i 1991 etablerte Kristian Ottosen-prisen. Han var sentral i «Ottosen-komiteen» som stod bak utredningen som ledet til etablering av distriktshøgskolene (1969). Ottosen var også pådriver for etableringen av Statens lånekasse for utdanning. Han satt som styreleder i NRK 1972-1979 og Nationaltheatret 1981-1989.Som pensjonist skrev han rekke bøker om norske krigsfanger og fangeleirene. Han mottok «Fritt Ords honnør»-pris i 2002.

I 1994 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Studentsamskipnadens servicebygg ved Universitetet i Oslo, Kristian Ottosens hus, er oppkalt etter ham.

27. oktober 2010 hedret Studentsamskipnaden i Bergen hans innsats ved å kalle opp festplassen ved bybanestoppet på Fantoft etter ham.

Han var far til Gro Ottosen (1949) og Rune Ottosen (1950).

Krystallnatten

Krystallnatten (eller novemberpogromen) (tysk die Kristallnacht, die Reichskristallnacht eller die Pogromnacht) er betegnelsen på natten mellom 9. november og 10. november 1938, og markerer starten på en dramatisk opptrapping av jødeforfølgelsene i Tyskland. Nasjonalsosialistene innledet da omfattende pogromer i Tyskland og Østerrike. 1400 synagoger ble brent ned og over 7 500 butikker ble vandalisert. I tillegg ble 91 jøder drept og omtrent 30 000 jøder ført til konsentrasjonsleirer, hovedsakelig til Buchenwald, Dachau og Sachsenhausen.

10. november var fortauene fulle av knust glass fra de jødiske forretningene, og dette gjorde at aksjonene ble gitt navnet krystallnatten av nazistene. Etter krystallnatten ble de tyske og østerrikske jødene ilagt en kollektiv bot på én milliard mark, tilsvarende 4 000 mark for hver enkelt jøde.

Moritz Rabinowitz

Moritz Moses Rabinowitz (født 20. september 1887 i Rajgrod i Podlasie voivodskap i Polen, død 27. februar 1942 i Sachsenhausen) var en norsk forretningsmann bosatt i Haugesund. Han var en av de første norske jødene som ble arrestert etter okkupasjon. Han ble etterlyst 10. april 1940 og arrestert 4. desember 1940, og deportert til Sachsenhausen der han døde.

Nils Langhelle

Nils Langhelle (født 28. september 1907 i Bergen, død 28. august 1967 i Hol) var en norsk Ap-politiker som innehadde fire ulike statsrådposisjoner i perioden 1945–1955, og dertil var stortingspresident 1958–65.

Oranienburg

Oranienburg er en by i delstaten Brandenburg og hovedstaden i distriktet Oberhavel. Byen ligger 35 kilometer nord for Berlin.

Byen ble grunnlagt i det 12. århundret og er først nevnt i 1216 som «Bochzowe». I 1232 fikk byen byrettigheter. Byens næringsveier var fiske og handel med fisk og landbruksprodukter. I 1483 ble Bochzowe byen Bötzow, og kurfyrste Joachim II fikk bygget et jaktslott i to etasjer i området. Under trettiårskrigen ble Bötzow brent ned og plyndret.

I 1646 giftet Fredrik Vilhelm av Brandenburg seg med Luise Henriette av Oranien-Nassau og hun var så begeistret for området og byen Bötzow at hun fikk bygget et nytt slott i nederlandsk stil, og kalte dette Schloss Oranienburg. I 1653 ble bynavnet for Bötzow endret til Oranienburg etter slottet.

I mellomkrigstiden ble byen et symbol på det tyske terrorregimet da nasjonalsosialistene etablerte en av de første konsentrasjonsleirer i denne byen.

Senere ble konsentrasjonsleiren Sachsenhausen opprettet i utkanten av byen.

Oscar Esplund

Oscar Esplund (født 30. mai 1903, død 6. januar 1944) var en norsk skytter og jernbanemann fra Herefoss. Han ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Bergen i 1936. Han representerte Herefoss skytterlag.

Esplund ble arrestert av tyskerne for illegal virksomhet og døde i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.

Per Sogstad

Per Egeberg Sogstad (født 7. april 1916, død 1. september 1993) var en norsk typograf, forfatter, journalist og pressemann, tilknyttet Arbeidernes Ungdomsfylking og Arbeiderpartiet.

Under krigen var Sogstad aktiv i arbeidet med illegale aviser. Oslo-kretsen av AUF ga fra desember 1940 ut avisen Frihet, som etter kort tid skiftet navn til Folkeviljen. Avisgruppa ble rullet opp etter åtte måneder, og Sogstad var den eneste som unnslapp. Han dro da i gang en ny avis, Hjemmefronten. Den utkom til jula 1941, da Sogstad ble tatt. Han ble sendt i tysk fangenskap, og havnet i Sachsenhausen. Der satt han som «fange 42549».Før krigen hadde Sogstad vært vararepresentant til AUF-styret. Etter frigjøringen ble han i august 1945 sentralstyremedlem, i et styre ledet av Trygve Bratteli. Året etter sørget Sogstad for en ansiktsløftning for organisasjonens blad Arbeider-Ungdommen, der han var redaksjonssekretær.

Da AUF markerte den sosialistiske ungdomsbevegelsens femtiårsjubileum i 1950 var det Sogstad som skrev «jubileumshistorien»: Ungdoms fanevakt. Det var en bok på mer enn 500 sider.

Rolf Aakervik

Rolf Aakervik (født 11. mai 1915 i Trondheim, død 15. januar 1976) var en norsk journalist, fra 1946 til 1949 formann i Arbeidernes ungdomsfylking.

Han var før krigen styremedlem, siden formann i Oslo-Akershus distrikt av AUF.

Det første krigsåret spilte han en sentral rolle da AUF og sosialdemokratiet arbeidet for å holde sitt organisasjons- og partiapparat intakt. Han ble første gang arrestert 2. juli 1941. I mars året etter ble han tatt på nytt, plassert på Grini og deretter sendt til Sachsenhausen. Der satt han som «fange 62935» til freden kom.

På AUF-landsmøtet i 1946 ble han valgt til formann, et verv han hadde til 1949. I 1951 ble han ansatt som opplysningssekretær i Bygningsarbeiderforbundet og hadde ansvaret for redaksjonen av forbundets fagblad.Fra 1966 til 1968 hadde han vervet som leder for Oslo Arbeiderparti.

Han var far til AP-politiker Anne Aakervik.

Sachsenhausen (Oranienburg)

Sachsenhausen er en bydel i Oranienburg i Brandenburg. Sachsenhausen ligger i et skogrikt område ved elven Havel. Det var 2 735 innbyggere i Sachsenhausen i 2005.

Kanalslusen Schleuse Sachsenhausen ligger i Sachsenhausen.

Tidslinje for holocaust i Norge

Tidslinje for holocaust i Norge i forbindelse med andre verdenskrig, inkludert bakgrunn (hendelser i det nasjonalsosialistiske Tyskland og det okkuperte Polen) og etterspill.

Tysklandsstudentene

Tysklandsstudentene var rundt 650 mannlige studenter ved Universitetet i Oslo som satt i tyske fangeleire fra desember 1943 til frigjøringen i mai 1945.

Den første konfrontasjonen mellom universitetet og tyskerne oppsto den 17. mai 1940 da noen ungdommer demonstrerte utenfor et kinolokale hvor tyskerne hadde vist filmavis fra felttoget. Den 24. september 1940 fant det såkalte «Aulakjellerslaget» sted i Universitetets aula i Oslo. Som følge av uroligheter høsten 1943 ble 60 studenter og ti lærere arrestert og satt inn på Bredtvet og Grini fangeleir. Dette var over to år etter at okkupasjonsmakten hadde erstattet rektor Didrik Arup Seip med Adolf Hoel og sendt Seip til Sachsenhausen. 28. november sto Aulaen i brann. 30. november 1943 ble universitetet stengt og den tyske okkupasjonsmakten arresterte rundt 1200 mannlige studenter og 30 lærere. De fleste ble sendt til Stavern for internering. Av disse ble rundt 300 så sendt umiddelbart med slaveskipet DS «Donau» via Stettin til Alsace og Sennheim, der de ble sivil-internert og måtte gjennomgå en opplæring til Waffen-SS. Resten, rundt 350, ble sendt videre til konsentrasjonsleiren Buchenwald for opplæring i nazisme. Disse ble også forholdsvis pent behandlet. Likevel omkom 17 i Buchenwald av sykdom under oppholdet. I 1992 reiste 40 for å minnes og legge ned krans. Rektor Adolf Hoel jobbet for å få frigitt de fengslede.

Vi vil leve

Vi vil leve er en norsk film fra 1946, regissert av Olav Dalgard og Rolf Randall. Filmen handlet om okkupasjonstida. Professor i filmvitenskap Gunnar Iversen mener den er «en ujevn og splittet film som skjemmes av en melodramatisering som underminerer det autentiske materialet.»Dalgard og Randal skrev manuskriptet mens de satt på Grini og fikk det smuglet ut før de ble sendt til fangenskap i Sachsenhausen

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.