Ryukyuøyene

Ryukyuøyene (japansk: Nansei-shotō - 南西諸島; «sørvestlige øyer») er en japansk øygruppe som strekker seg i en bue seg fra Kyushu, den sørligste av de store japanske øyene, til Taiwan. Øyene avgrenser det grunne Østkinahavet fra det mye dypere havet på østsiden. Den største øya er Okinawa.

De nordligste øyene tilhører prefekturet Kagoshima, mens de sørlige øyene utgjør prefekturet Okinawa.

Ryukyuøyene
Nansei-shotō; 南西諸島
Yagajishima
Geografi
PlasseringØst-Asia
Areal4 642,11 km² 
Høyeste punktMiyanoura-dake, Yakushima (1 935 m )
Administrasjon
Japan
Japan
Største bosetningNaha, Okinawa
Demografi
Befolkningca. 1 500 000
Beliggenhet

Navn

Japanernes bruk av navnet «Ryukyu» skiller seg fra Vestens bruk. I Japan brukes betegnelsen Ryukyuøyene (Ryūkyū-shotō - 琉球諸島) vanligvis bare om øyene som var en del av det historiske kongedømmet Ryukyu, mens Vesten bruker det om hele øykjeden. Hele øykjeden kalles på japansk Nansei-shotō.

Språk

De opprinnelige innbyggerne snakker flere språk som er beslektet med japansk. De som taler standard japansk, forstår ikke uten videre disse språkene, og de er til dels heller ikke innbyrdes forståelige.

Historie

I eldre tid var øyene et eget kongedømme, men de ble etter hvert et lydrike under både Kina og Japan. I 1879 annekterte Japan øyene, og innførte et brutalt styresett med undertrykkelse av den opprinnelige kulturen. Etter andre verdenskrig okkuperte USA prefekturet Okinawa fram til 1972, da Japan igjen fikk herredømme over hele øygruppen. Men det er fortsatt mange amerikanske militærbaser på Okinawa.

Inndeling

Utdypende artikkel: Liste over øyer i Japan

Ryukyuøyene (Nansei shotō) er delt inn i flere grupper:

  • Ryūkyū-shotō

Eksterne lenker

Amamiøyene

Amamiøyene (奄美群島 - Amami-guntō) er en japansk øygruppe blant Satsunanøyene, som igjen er en del av Ryukyuøyene sørvest for Kyushu. Administrativt er øyene en del av prefekturet Kagoshima.

Det kinesiske tributtsystemet

Det kinesiske tributtsystemet var en diplomatisk og hierarkisk orden mellom Kina og nabolandene som preget Øst-Asia i mange hundre år. Naboland som ble tok del i tributtsystemet, ble sosialisert inn i en sinosentrisk internasjonal orden. Dette som en motsats til den eurosentriske ordenen i den vestlige verden. Nabolandene ble hierarkisk rangerte overfor Kina, så Korea og Vietnam stod over Japan, Ryukyuøyene, Siam, Burma og andre. Det var den kulturelle tilknytningen til Kina, ikke det økonomiske eller militære styrkeforholdet, som avgjorde statusen i hierarkiet. Nabolandene beholdt sin suverenitet, så underkastelsen må forstås som kulturell, ikke politisk eller juridisk. Nabolandene måtte betale en tributt (朝貢, cháo gòng) til Kinas keiser.Tributtsystemet kan ha vært et stabiliserende element i østasiatisk internasjonal politikk, og bidratt til at Kina, Japan, Korea og Vietnam kun utkjempet to okkupasjonskriger mot hverandre mellom 1368 og 1841. Det er usikkert om tributtsystemet hadde en fremtreden plass i bevisstheten, eller bare var et løst sett med normer og forventninger i møte med kinesisk kultur. Hvor lenge systemet var i funksjon, er også omstridt. Noen hevder at systemet begynte i det vestlige Han 100–200 år f.Kr., og at det var i funksjon i ulike avskygninger i rundt 2 000 år. Motsatt argumenterer andre for at systemet kun hadde betydning mot slutten av Ming-dynastiet og i begynnelsen av Qing-dynastiet, det vil si omkring 1600-tallet.

Gusuku

Gusuku (御城) (okinawisk: gusiku) er en type slott eller borger på Ryukyuøyene i Okinawa prefektur i Japan. Mange gusuku og til dem relaterte kulturelle levninger er blitt listeført som verdensarv av Unesco, under navnet Gusuku-steder i kongedømmet Ryukyu.

International Association of Ryukyuan and Okinawan Studies

International Association of Ryukyuan and Okinawan Studies (IAROS) er en internasjonal forening for forskere som studerer sproget, kulturen og historien til Ryukyuøyene (i dag prefekturet Okinawa og deler av Kagoshima).

IAROS ble grunnlagt i 2006 ved den femte internasjonale konferansen for Okinawa-studier ved Universitetet i Venezia. Blant grunnleggerne finnes det forskere fra Okinawa, andre steder i Japan, Folkerepublikken Kina, USA, Australia, samt Europa.

Kjøttmeis

Kjøttmeis (Parus major) er en art av spurvefugl (Passeriformes) i meisefamilien (Paridae), som inngår i gruppen av sangfugler (Passeri). Arten tilhører slekten Parus, som i tillegg til kjøttmeisen kun består av den asiatiske arten orientmeis (P. monticolus), og er utbredt i den palearktiske- og indomalayiske sonen.Kjøttmeis består som hele 43 taxa (se inndeling og utbredelse), men den geografiske variasjonen er kompleks og delvis klinisk. I Norge finnes nominatformen over så og si hele landet. Lokalt går den også under navn som kjøtterik, tertit, talgtit, talgokse og musvitt.(Kilde: Bokmålsordboka)

Kjøttmeis er en svært tallrik art, som BirdLife International regner som livskraftig. Den europeiske populasjonen teller trolig rundt 40–60 millioner hekkende par.

Mangroveskink

Mangroveskink er en skink, som ofte svømmer ofte i saltvann, og som lever både i mangroveskoger, og på klippestrender. Den eter krabber og insekter, og er utbredt fra Malakkahalvøya nord til de japanske Ryukyuøyene, sør til Queensland i Australia, og øst til Vanuatu.

Okinawa (prefektur)

Okinawa (japansk: 沖縄県 – Okinawa-ken) er et prefektur i Japan som består av flere små øyer som samlet kalles Ryukyuøyene. Hovedstaden er Naha og ligger på øya Okinawa.

Okinawaøyene

Okinawaøyene (japansk: 沖縄諸島 – Okinawa Shotō) er en øygruppe blant Ryukyuøyene mellom Østkinahavet og Filippinerhavet. Øyene tilhører Japan og administreres fra prefekturet Okinawa.

Øygruppen avgrenses mot nord av Amamiøyene og i sør av Sakishimaøyene.

Okinawaøyene består av fire større øyer og tre mindre øygrupper:

Okinawa

Kume-jima

Aguni-jima

Ie-jima

Keramaøyene

Yokatsuøyene

Iheya-IzenaøyeneDen isolerte vulkanøya Iōtorishima lenger mot nord hører også til øygruppen.

Osumiene

Ōsumiøyene (大隈諸島 - Ōsumi Shotō) er en japansk øygruppe blant Satsunanøyene, som er del av Ryukyuøyene i det nordvestlige Stillehavet. Øygruppen har et areal på rundt 1030 km² og består av seks store øyer samt et par mindre småøyer.

Rastrelliger

Rastrelliger er en slekt av makreller.

Kroppen er langstrakt og litt flattrykt fra sidene. Øynene har øyelokk og ryggfinnene sitter langt fra hverandre. Første ryggfinne har 8–11 piggstråler og andre ryggfinne 12 bløtstråler. Det er fem småfinner på ryggsiden og fem småfinner på buksiden. Det er to små langsgående kjøler ved basis av halefinnen, men ingen stor kjøl midt på sporden.

Skjellene bak hodet og rundt ryggfinnene er større enn på resten av kroppen, men det er ikke noe velutviklet panser. Ryggen er blågrønn med to rader av svarte flekker ved basis av ryggfinnene. Det er aldri vertikale striper som hos den nærstående slekten Scomber. Alle artene har svømmeblære. Maksimal lengde er rundt 35 cm.

Alle artene er stimfisker som svømmer pelagisk i tropiske kystfarvann. Temperaturen på overflatevannet bør være minst 17 °C. Unge fisker tar planteplankton og små typer dyreplankton, mens de voksne tar større plankton som reke- og fiskelarver.

Indisk makrell (R. kanagurta) har den største utbredelsen og finnes fra Sør-Afrika, Seychellene og Rødehavet østover forbi Indonesia og Nord-Australia til Melanesia, Mikronesia, Samoa, Kina og Ryukyuøyene. Denne arten har også trengt inn i det østre Middelhavet gjennom Suezkanalen. De andre to artene har en mer begrenset utbredelse i de sørøstasiatiske havområdene der alle tre artene lever side om side.

Det fiskes mye etter Rastrelliger, spesielt i Indonesia, Thailand, India, Malaysia og Filippinene. I Thailand kalles denne fisken pla thu, og den selges på markedene med hodet knekket nedover.

Ryukyueiner

Ryukyueiner (Juniperus lutchuensis) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser på Ryukyuøyene mellom Japan og Taiwan.

Treet blir inntil 1–3 meter høyt. Den er en spiss-nålet einerbusk med mellom- eller mørkegrønne, tette og inntil 1,4 cm lange nåler (tre i gruppen) og to hvite bånd av spalteåpninger under bladene. Den er oftest særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer.

Konglene starter som en slags bær-liknende, grønne knopper, og modner over 18 måneder til purpur-brune kongler. Frøene er fuglespredd.

Ryukyuspråk

Ryukyuspråk, også kalt hogen, er en språkfamilie bestående av seks språk som blir snakket på Ryukyuøyene, en øygruppe som strekker seg fra Taiwan til Japan. Ryukyuspråkene utgjør sammen med japansk en større språkfamilie, som betegnes som japoniske språk. Avstanden mellom ryukyuspråkene og japansk er større enn f.eks. avstanden mellom tysk og engelsk.

Sakishimaøyene

Sakishimaøyene (japansk: 先島諸島 – Sakishima-shotō eller 先島群島 – Sakishima-guntō) er en øygruppe på grensen mellom Østkinahavet og Filippinerhavet. Øyene hører til Ryukyuøyene i Japan og administreres fra prefekturet Okinawa.

Satsunanøyene

Satsunanøyene (薩南諸島 - Satsunan Shotō; «øyene sør for Satsumaprovinsen») er betegnelsen for den nordlige delen av Ryukyuøyene i Japan. Administrativt er øyene en del av prefekturet Kagoshima.

Geografisk deles øyene inn i 3 grupper, fra nord til sør:

Osumiene

Tokaraøyene

Amamiøyene

Senkakuøyene

Senkakuøyene (尖閣諸島; Senkaku-shotō; japansk navn) eller Diàoyúdǎo/Diàoyútái (forenklet kinesisk: 钓鱼岛; tradisjonell kinesisk: 釣魚台; kinesisk navn; Diaoyu: kinesisk navn på engelsk) er en omstridt gruppe ubefolkede øyer i Østkinahavet. De befinner seg 120 nautiske mil nordøst for Taiwan, 200 nautiske mil øst for det kinesiske fastlandet og 200 nautiske mil sørvest for den japanske øya Okinawa. Administrativt utgjør øyene en del av det japanske prefekturet Okinawa. De ble annektert av Japan i 1895, og etter Japans nederlag i andre verdenskrig var de okkupert av USA fra 1945 til 1972, da de ble overført tilbake til japansk kontroll. Også Folkerepublikken Kina og Republikken Kina gjør krav på øyene.

Øygruppen består av fem holmer og tre øde klipper, og har et samlet landareal på 6,16 km². Arealet til den største holmen er på 4,38 km². Til tross for den begrensede størrelsen har øyene seilt opp som et av de større stridsspørsmålene mellom Folkerepublikken Kina og Japan. Denne konflikten tilspisset seg i september 2012, og førte til store antijapanske protester i Kina. Havområdet rundt øyene er rikt på fisk, og man tror det kan finnes naturgass under sjøbunnen.

Slaget om Iwo Jima

Slaget om Iwo Jima, en øy i Ogasawaragruppen i Stillehavet, stod mellom USA og Keiserriket Japan fra 19. februar til 26. mars 1945 under andre verdenskrig. Slaget endte med at amerikanerne fikk kontroll over øya Iwo Jima og flyplassene der. 22 000 japanere ble drept eller begikk til slutt selvmord, og litt over 6 825 amerikanere ble drept.

General Tadamichi Kuribayashi var den som stod bak strategien til Japan. Han overtok kommandoen i juni 1944, rett etter at amerikanerne hadde erobret og bragt det meste av Marianene lenger sør under sin kontroll. Han evakuerte sivilbefolkningen og trakk nesten alle sine soldater vekk fra konvensjonelle befestede forsvarsstillinger i selve strandsonen, fordi han antok at de der ville blitt bombardert og stort sett satt ut av spill i forkant av selve landgangen. Han forutså også temmelig nøyaktig hvor landingene ville finne sted. Etter at det meste av den japanske flåte gikk tapt i et stort sjøslag rett øst for Filippinene, var han nokså sikker på at amerikanerne ville lykkes i å erobre øya; det gjaldt å forhale deres seier og påføre dem så store tap som mulig.

Strategien var at hver soldat skulle drepe minst ti amerikanere før han døde. Japanerne sloss ikke primært fra høy grunn, men fra tunneler under bakken. USA trengte Iwo Jima fordi den ligger bare 650 nautiske mil fra Tokyo. En erobring ville gjøre det enklere for USA å angripe Tokyo og andre deler av de tre sørligste av de fire japanske hovedøyer med bombefly. Japanerne ville ved tapet av Iwo Jima ikke kunne oppdage når angrepene kom og sende radiomeldinger om dem. Ved en erobring av øya ville flyavstanden bli halvert for bombeflyene, de ville også kunne eskorteres av jagerfly. Det var allerede to flystriper på øya, og ettersom den for det meste er flat, ville det gå raskt å utvide dem.

Flere ganger før landangrepet, ble øya bombet av amerikanske fly og bomberaidene ødela nesten alt som var av bygninger. Men ellers var det til liten nytte. Det var svært få japanske fly igjen på øya ettersom de fleste var sendt hjem til forsvar av Tokyo. Bombene traff derfor få eller ingen viktige militære mål.

Angrepet og bakkekampene ble for det meste gjennomført med U.S. Marines. De var allerede første dag forsvarerne tallmessig overlegne. Flere amerikanske soldater fikk Medal of Honor på Iwo Jima enn noe annet sted. Japanerne hadde den fordel at de kunne se amerikanerne hele tiden fra under bakken eller fra huler, særlig i Suribachi-fjellet helt i sør, men også fra det mer kuperte området helt nord å øya. Imidlertid brøt etterhvert deres kommunikasjonsnettverk sammen, slik at koordinasjon av mottrekk ble meget vanskelig.

Selv om Suribachifjellet ble erobret etter bare fire dager og amerikanerne var i ferd med å komme opp i 70 000 mann på øya, gikk det trått for dem. De måtte nå nordover mot Motoyamaplatået, og ble stadig vekk angrepet i ryggen, av japanere som skjøt fra kamuflerte tunnelåpninger. Amerikanerne gjorde mye bruk av navajo-indianere som gav anvisninger om fiendtlige stillinger i taktisk kode med kodeord fra sitt eget språk. For å uskadeliggjøre japanerne i huler og tunneler, gjorde amerikanerne mye bruk av flammekastere, eller de rett og slett fylte igjen inngangene med bulldosere. Den siste taktikken var ikke særlig virksom, ettersom tunnelnettverket var godt sammenknyttet, og det var laget mange luftehull.

Svært få japanere overgav seg, bare noen hundre. General Kuribayashi var ikke blant dem, og hans lik er aldri blitt funnet eller identifisert. Det er en vanlig antagelse at han tok sitt eget liv.

I ettertid viste det seg at de amerikanske forhåpninger til fordelene ved å kontrollere Iwo Jima, var overdrevne. Det ble upraktisk å bruke øya som utgangspunkt for eskortefly under bombeangrep; bare ti slike eskorteflygninger ble gjennomført derfra. Derimot skulle det vise seg at øya ble brukt meget for mellomlandinger. Ettersom amerikanerne aldri fant det kostnadene verdt å angripe en annen liten øy, Rota, som lå tett ved Saipan hvorfra bomberaidene for det meste startet, fortsatte radiomeldinger med forvarsler om angrepene å nå det japanske fastlandet.

Slik sett kunne de antagelig uten vesentlig ulempe bare ha latt Iwo Jima ligge og heller fremskyndet angrepet på Okinawa, den største av Ryukyuøyene.

Den usedvanlige kampviljen også når slaget var tapt og beredskapen til selvmorderiske motangrep som japanerne oppviste blant annet på Iwo Jima var med på å gjøre beslutningen om bruk av atomvåpen senere på året meget lett for amerikanerne.

Tokaraøyene

Tokaraøyene (吐噶喇列島 - Tokara-rettō) er en japansk øygruppe blant Satsunanøyene, som igjen er en del av Ryukyuøyene sørvest for Kyushu. Administrativt er øyene styrt av landsby-sammenslutningen Toshima, som er en del av prefekturet Kagoshima.

Øst-Kina-havet

Øst-Kina-havet (tradisjonell kinesisk: 東海, forenklet kinesisk: 东海, pinyin: Dōng Hǎi, direkte oversatt: Østhavet; japansk: 東シナ海, Hepburn: Higashi Shina Kai; koreansk (hangeul): 동중국해, (hanja): 東中國海, revidert: Dong Jungguk Hae, McCune-Reischauer: Tong Jungguk Hae) er et randhav til Stillehavet mellom Taiwan, Ryukyuøyene, den japanske øya Kyushu og det kinesiske fastlandet. Øst-Kina-havet grenser til Filippinerhavet i øst og Gulehavet i nordvest. Grensa mot Gulehavet trekkes ved 33°17'N. I nordøst forbinder Koreastredet Øst-Kina-havet med Japanhavet, og i sørvest er Taiwanstredet forbindelsen til Sør-Kina-havet. På koreansk kalles havet av og til Sørhavet.

Øst-Kina-havet dekker et område på rundt 1 243 200 km². Det er for det aller meste et flatt kontinentalsokkelhav, som stadig flates ut av sedimentering av slam ført med de store kinesiske elver og inn i havet, særlig fra Chang Jiang. Gjennomsnittlig dybde er på ca. 275 meter. Helt i sydøst, ved Ryukyuøyene, er det imidlertid vesentlig dypere; det dypeste punkt er på 2 719 meter, i Okinawarenna.Havet påverkes av monsunvinder som gir store årstidsvariasjoner i saltgehalt og temperatur.

Folkerepublikken Kina, Sør-Korea og Japan er uenige om grensene i området. I 1980 ble det oppdaget at det var rike undersjøiske oljefelter under deler av havet. Av betydning for grensene er blant annet Senkakuøyene i sør og undergrunnsskjæret Socotra i nord.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.