Ruiner

Ruiner er levningene av menneskeskapt arkitektur, altså bygninger som en gang var hele, men som er blitt helt eller delvis ødelagt av mennesker eller har forfalt på grunn av vær, naturkatastrofer eller mangel på vedlikehold. Det finnes berømte ruiner over hele verden, fra antikke byer i Kina, Indusdalen og Judea til Zimbabwe i Afrika, fra antikke greske, egyptiske og romerske lokaliteter rundt Middelhavet til Inca og Maya-bosetninger i Sør- og Mellom-Amerika.

Ruiner er en viktig kilde til kunnskap for arkeologer, historikere og antropologer. Utover å vise byggeskikk kan ruiner også fortelle mye om levestandarden, og de kan romme eksempler på kunst fra forskjellige perioder. Mange ruiner har blitt inkludert på UNESCOs Verdensarvliste, og regnes som viktige deler av vår felles kulturarv.

Tautra kloster ruin vinter
Klosterruinen på Tautra
Colosseum detalj
Colosseum: Gangene under arenaen.

Kilder til fortiden

Mange av byggene er rekonstruert og reparert, mens andre får lov å stå som de er. Noen byggverk har tålt tidens tann bedre enn andre, men flere er i fare for å bli overbelastet av turisme og souvenirjakt. Enkelte steder er det innført kvoteordninger for antall besøkende. Noen ruiner er blitt bevart gjennom å ha blitt begravd under aske fra vulkanutbrudd eller under leirskred. Steder som Pompeii og Troja er gravd ut igjen og fremstår som hermetiske tidsbilder.

Av vår tids ruiner skiller kirkeresten i nullpunktet for atombomben over Hiroshima, Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche i Berlin, Coventrykatedralen og tvillingtårnene i New York seg ut som de mest markante eksemplene.

Etymologi og avgrensning

Chapel Durness Scotland
Ruin i Skottland

Om noe er en «ruin» er det etymologisk «noe som har falt ned». Ordets forgjenger er det latinske ruere (falle, smuldre, kollapse) som gikk videre til substantivet ruïna (falle) og ble derfra overlevert til engelsk via gammelfransk ruine og første gang attestert i betydning «levninger av en forfallen bygning eller by» fra 1454. Ruin er et norsk lånord, og det har kommet til Norge fra enten fransk eller engelsk, sannsynligvis det siste.

Grensen for når noe kan kalles en ruin er vanskelig å definere. På den ene side har man bygninger som er forfalne, men som like fullt er i bruk og som dermed er grensetilfeller. Normalt vil man avgrense dette ved å si at dersom det under noenlunde normale forhold ikke er mulig å oppholde seg der over tid er det en ruin. På den annen side har man bygninger som er så ødelagt at det nesten ikke er noe tilbake; her vil grensen normalt bli definert ut fra om det er mulig å se noen trekk ved bygningen, eller om det bare er en steinur eller en haug murbrokker. Med andre ord, en ruin er ubeboelig eller ubrukelig under ellers normale forhold, men samtidig slik at man kan se at det engang har vært et menneskeskapt byggverk.

Ruiner i kunsten

Caspar David Friedrich 022
Caspar David Friedrich, Junotempelet i Agrigent (1830).

Ruiner ble brukt i kunst, spesielt i visuell kunst. En periode i kunsthistorien, (romantikken) var en spesielt opptatt av ruiner, for å symbolisere tilbakegang eller forfall. Kunstgrepet er vanlig også i dag i film og TV.

En navnløs angelsaksisk poet skrev en gang på 700-tallet et dikt, nå delvis bevart i Exeter-boken, som heter Ruinen. Forfatteren beskriver restene av en romersk by som kan være Aquae Sulis ved dagens Bath i England. Dikteren har øyensynlig vandret i restene av byen og undret seg: Byens bygninger har falt sammen, verket til kjemper har smuldret, forfallen er tårnenes ruinerte hustak, og brutt i stykker er den stripete gaten, frost i mørtelen, alle takene gaper, istykkerrevet og sammensunket og spist av elde.[1] Kanskje like mye som å være en beskrivelse av ødelagte bygninger, ruiner, er diktet også en advarsel mot at samfunnet står i fare for å gå under hvis befolkningen henfaller til hedonisme og materialisme.

Med renessansen (1500-tallet) gjenoppdaget Vest-Europa antikken, blant annet gjennom Romas ruiner i det fortsatt imponerende Forum Romanum. I flere hundre år valfartet kunstnere til Europas gamle hovedstad for å knytte forbindelse tilbake til fortiden. Med opplysningstidens rasjonalisme og senere den industrielle revolusjon med dens urbane forurensning vendte flere seg tilbake til middelalderens «gylne tidsalder» som en mer åndelig tid.

Stilretningen nygotikken fikk ulike uttrykksformer i deler av Europa hvor man inspirert av gotikken gjeninnførte noen gotiske stiltrekk. I Tyskland og Frankrike førte det til at man restaurerte gamle slott og domkirker. I England hvor nygotikken sto sterkest ble den på begynnelsen av 1800-tallet i romantikken manifestert i urbane landskapshager hvor det sentimentale fant sitt uttrykk i greske templer, kinesiske lysthus, gotiske bygninger og ikke minst dekorative kunstige ruiner eller follies side ved side.

I 1799 skrev den italienske forfatteren Ercole Silva fra Milano i The Art of the English Garden at slike ruiner som nevnt over «kalte tilbake en fortid og vekket en følelse av medlidenhet delt med melankoli». Ruiner hadde blitt en form for etterlevning og relikvie som kunne fremkalle en følelse av en tapt fortid. Nygotikken var ikke interessert i de klassiske estetiske prinsipper, men i de tanker og følelser som ble vekket via assosiasjoner og antydninger. Således kunne man bygge en falsk ruin som var vakker og behagelig for øyet.[2]

Tallrike ruiner av festninger, slott og klosterbygninger fikk utover 1800-tallet en særskilt symbolsk mening. Romantiske kunstnere som blant annet Caspar David Friedrich var tiltrukket og uttrykte dem i kunsten. Ruinen av Dunstanburgh Castle i England inspirerte Turner til flere malerier.

Dagens ruiner blir verdsatt ved beskyttelse, noe som også har skapt debatt. Dagens domkirkeruiner på Hamar har blitt omgitt av en moderne, monumental glassbygning som lukker ruinene inne. Det har fått det hele til å fremstå som en hybrid mellom ruiner og en moderne skulptur.

Referanser

  1. ^ Oversettelsen er gjort av Wikipedia.
  2. ^ Neoclassicism and Romanticism: Gothic Revival

Eksterne lenker

Portaler: Historie | Arkeologi

Capri

Capri er en italiensk øy. Øya ligger ved Amalfikysten, ikke langt fra Napolibukten.

Gamlebyen (Oslo)

Gamlebyen er et strøk i indre by i Oslo og hører til Bydel Gamle Oslo som det eldste byområdet innenfor dagens hovedstadsarealer. Oslos gamleby var etablert med bystruktur rundt år 1000 (Middelalderbyen Oslo) og ble Norgesveldets hovedstad i 1314.

Hadrians mur

Hadrians mur var en befestet voll bygget opp av stein og torv som ble bygd av romerne fra 122 i dagens Storbritannia. Den har navn etter keiser Hadrian, som beordret byggingen av muren. Formålet var å sikre grensen mot nord ved å hindre pikterne i å utføre raid inn på romersk område, og ved å holde selgovaene og brigantene fra hverandre slik at de ikke skulle forene seg mot romerne. Den strekker seg fra kyst til kyst mellom Wallsend og Solway Firth.

Muren er 76 romerske mil lang noe som tilsvarer 117 kilometer.

Selv om muren ikke følger den moderne grensen mellom England og Skottland, brukes navnet også ofte om denne grensen.

Muren var Romerrikets nordgrense i Britannia gjennom det meste av den tiden de styrte området. Det var også den sterkest befestede grensen i imperiet. I tillegg til at den fungerte som festningsverk var det også kontroll av sivil trafikk gjennom portene, slik at det kunne kreves toll for varer. Det sies at keiser Hadrian selv besøkte denne muren bare en gang.

Deler av muren har blitt demontert, og steinen er brukt i senere byggverk. Men betydelige deler står igjen, og muren ble i 1987 gjort til et verdensarvsted av UNESCO. English Heritage beskriver muren som «det viktigste romerskbygde monument i Storbritannia». Deler av den eies av National Trust.

Herat

Herāt (persisk: هرات) er en by vest i Afghanistan, i dalen der Hari Rud-elva renner i provinsen som også kalles Herat). Byen var tradisjonelt kjent for vin. Innbyggerne er hovedsakelig afghansk tajikere.

Den er en antikk by med mange historiske bygninger, selv om disse er skadet i forskjellige militære konflikter i løpet av de siste tiårene. Bygningene er først og fremst konstruert av murstein. Byen domineres av restene av en citadell, konstruert under styret til Aleksander den store.

Byen hadde en gunstig posisjon på handelsrutene mellom Persia, India, Kina og Europa. Veiene fra Herat til Turkmenistan og Iran er fremdeles strategisk viktige.

Katolske klostre i Norge

En oversikt over katolske klostre i Norge vil naturlig dele seg i to bolker: Middelalderens store klostre, fra omkring 1100 til noen år etter reformasjonen i 1537, og de klostre som er opprettet etter at Den katolske kirke igjen fikk tillatelse til å virke i Norge.

Lindisfarne

For bandet, se Lindisfarne (band)

Lindisfarne (også kalt Holy Island) er ei tidevannsøy rett utenfor kysten av Northumberland i det nordøstlige England. Området er langgrunt, og øya består av stort sett sand, i tillegg til en fjellknaus med et slott på. Ved lavvann har øya fastlandsforbindelse i form av en bilvei som ligger under vann ved flo. Øya har sin egen avgiftsbelagte parkeringsplass. Det er 162 fastboende personer på øya (2004).

Store deler av øya er fredet som naturreservat, for å beskytte fuglelivet der. Opp mot 300 fuglearter er registrert i området.

Klosteret på Lindisfarne ble grunnlagt av St. Aidan, som hadde blitt sendt fra Iona på forespørsel fra kong Oswald av Northumbria ca. 635. Det ble en base for kristningen av det nordlige England, og det ble også med hell sendt misjonærer til Mercia. Northumberlands skytshelgen, St. Cuthbert, var abbed i klosteret.

Fra begynnelsen på det 7. århundre produserte munkene der illuminerte manuskripter. Det mest kjente av disse, Lindisfarneevangeliene, er en illustrert utgave av de fire evangeliene. I det 10. århundre la en munk ved navn Aldred til en gammelengelsk oversettelse, slik at boken også er en av de tidligste engelske utgaver av evangeliene. Illustrasjonene er i keltisk stil. Boken er nå i British Library i London.I 793 ble munkene ved klosteret på Lindisfarne angrepet av vikinger, noe som markerer starten av vikingtida. En av tingene som ble stjålet var innbindingen til Lindisfarneevangeliene, som var i edelt metall. Etter angrepet flyktet munkene, og tok med relikviene til St. Cuthbert, som nå ligger i Durhamkatedralen. Angrepet har av flere historikere, deriblant professor Torgrim Titlestad, blitt satt i forbindelse med de forutgående og samtidige sakserkrigene vest og nord i det nåværende Tyskland, der frankerne under Karl den store erobret saksiske områder og kristnet sakserne.

I normannisk tid ble klosteret gjenopprettet, og var i drift inntil det ble oppløst av Henrik VIII i 1536. Det er nå en ruin, som forvaltes av English Heritage. Sognekirken som ligger ved siden av er i bruk.

Middelalderparken

Se også Sørenga (historisk område)Middelalderparken ligger på Sørenga i bydel Gamle Oslo, i det som en gang var Middelalderbyen Oslos søndre bydel. Den ble åpnet i år 2000, som en viktig del av Oslos fylkes-tusenårssted, middelalderbyen. Utbygging i området er forbudt grunnet ruiner og kulturlag over og under bakken.

Minneparken

Minneparken, på folkemunne kjent som Ruinparken, er en park i tilknytning til Oslo torg i Gamlebyen i Oslo. Parken inneholder ruinene av Oslos første domkirke: Hallvardskatedralen, Olavsklosteret og Korskirken. Minneparken ble innskrenket i samband med utvidelse av Bispegatas østre forlenging mot slutten av 1930-tallet/begynnelsen av 1960-tallet, da det ble lagt betonglokk over søndre del av Hallvardskatedralen. Olavsklosteret er i dag under ruinrestaurering ved Riksantikvaren.

Montserrat

Montserrat er et britisk oversjøisk territorium i Karibia. FN regner Montserrat som et ikke-selvstyrt område.

Mesteparten av øya ligger i ruiner, og to tredjedeler av befolkningen flyktet etter et utbrudd av vulkanen Soufrière Hills 18. juli 1995. Hovedstaden Plymouth ble evakuert i 1997, og har siden vært avstengt. Vulkanen Soufrière Hills har vært aktiv siden 1995, og det siste utbruddet kom i februar 2010, da flytrafikk ble stengt og den vulkanske asken steg til 50 000 fot.

Ninive

Ninive (arabisk: نينوى) er en ruinby i dagens Irak. Byen var en av de viktigste i oldtidens Midtøsten og var ved flere anledninger hovedstad i Assyria. Byen lå ved floden Tigris.

Norske middelalderkirker i stein

Det finnes en rekke norske middelalderkirker i stein. De første steinbygningene i Norge var kirker, og sagaene forteller at de skal være reist i 1000-årene. Ingen av disse er bevart. De eldste bevarte er Værnes kirke i Trøndelag og deler av Stavanger domkirke da spesielt den øvre delen av skipet. Disse er reist i begynnelsen av 1100-årene. Det ser ut som om de fleste norske kirkene ble bygget mellom ca. 1150 og 1250. Da var en stor del av behovet dekket og en bygget gjerne ut og utvidet de eldre kirkene, spesielt ble korene gjort lengre.

Det er vanlig å dele steinbygningene fra denne perioden i to: Bygninger fra 1100-årene og begynnelsen av 1200-årene blir kalt romanske mens de som er bygget i siste del av 1200-tallet og senere i middelalderen blir kalt gotiske. Disse stiltrekkene kan en se i de ornamentale detaljene og i formen på arkitektoniske detaljer som portaler, vinduer, pilarer, buer, hvelv og så videre.

Ny-London

Ny-London (offisielt navn: London) er en nedlagt gruvebosetning på Blomstrandøya,

i Kongsfjorden på Svalbard. Stedet ligger i Peirsonhamna, ei lita vik på sørsida av øya (som tidligere var en halvøy). Den tidligere bosettingen ligger bare fem kilometer nord for Ny-Ålesund, som ligger på motsatt side av fjorden. Stedet ble etablert i 1911 som et gruveanlegg for utvinning av marmor, og ble forlatt i 1920.

Marmorforekomsten på Blomstrandhalvøya ble oppdaget i 1906. Oppbyggingen av stedet ble gjennomført av det engelske selskapet Northern Exploration Company Ltd. med Ernest Mansfield som leder. Mansfield skaffet til veie finansiering og sørget for å frakte alt nødvendige utstyr og innretninger som dampmaskiner, kraner og jernbanemateriell til Svalbard. Det ble bygget husvære for opptil sytti personer, samt verkstedbygg og lager. Marmoren viste seg imidlertid å være ubrukelig, og blokkene gikk i stykker som følge av frostsprenging. Det ble også brutt lite marmor de få årene driften var i gang, og i 1920 opphørte virksomheten. Stedet ble i 1932 solgt til den norske stat.I tiden etterpå ble flere av husene i Ny-London flyttet til Ny-Ålesund, hvor mange ennå står og blir brukt. Andre ble stående til forfalls på stedet, sammen med maskiner, transportmateriell og lasteinnretninger. I dag danner Ny-London med sine ruiner og rustne maskiner en spøkelsesby som er et vitnesbyrd om den optimistiske klondyke-atmosfæren som rådet på Svalbard først på 1900-tallet, da også kulldriften som fortsatt pågår ble startet opp.Den engelske gruveleiren ble av nordmennene på stedet spøkefull kalt «London», og navnet kom etter hvert i alminnelig bruk. Selv om «London» er det offisielle navnet kalles stedet på folkemunne «Ny-London».Sysselmannen på Svalbard fører utvidet oppsyn og vedlikehold av anlegget, som inngår i de 50 mest prioriterte kulturminnene på Svalbard.

Ostia Antica

Ostia Antica var havnebyen i antikkens Roma. Byen lå ved munningen av elven Tiber, og var angivelig grunnlagt av Ancus Marcius, Romas femte konge.

Da Romerriket ble oppløst, forfalt Ostia, og byen ble forlatt på 800-tallet, blant annet på grunn av arabiske sjøangrep. I middelalderen ble stein fra Ostias ruiner brukt til flere andre bygg.

Pont du Gard

Pont du Gard er en akvedukt og bro i den sørlige del av Frankrike. Den ble bygd av romerne, og muligens ferdigstilt i år 18 f.Kr., eventuelt noen tiår senere, ifølge nyere utgravinger. Broen ligger nært Remoulins i departementet Gard.

Pont du Gard betyr bokstavelig «Broen over Gard-elven». Gard-elven, i dag Gardon, har gitt navn til departementet Gard.

Redningshund

Redningshund er en fellesbetegnesle for hunder som er trent til livreddende oppgaver, det være seg hunder som er trent til søk i snøskred (lavine), ruiner eller terrenget, eller hunder som er trent i å redde folk fra drukningsdøden i vann.

Lavinehunder er trent for å finne folk i snømasser.

Ettersøkshunder er trent for å finne folk i terrenget.

Ruinhunder er trent for å finne folk i ruiner og jordmasser.

Livredningshunder er trent i å redde folk fra drukningsdøden.Politihunder har utdannelse innenfor redningstjeneste. Politiets hunder har godkjenning på lavinesøk, ettersøk og ruinsøk. Av de fire overstående typene, utdanner og organiserer Norske Redningshunder de tre første kategoriene, og Norsk Redningshund Organisasjon (NRO) i første rekke ettersøkshunder. Basis for ruinhund, som er en tilleggsutdannelse, er en utdannet og godkjent lavinehund eller ettersøkshund. I tillegge til Norske Redningshunder og NRO utdanner også Forsvarets hundeskole slike militære tjenestehunder.

Sommer-OL 1908

Sommer-OL 1908 ble avholdt i London i Storbritannia. 22 nasjoner deltok og det ble konkurrert i 24 ulike idrettsgrener. Utøvere fra vertsnasjonen Storbritannia vant 56 gullmedaljer og fra USA 23. Norske utøvere fikk to gullmedaljer, begge i skyting. Albert Helgerud tok gull både i lagskyting og individuelt i frigevær. Ole Sæther tok gullmedalje i lag, frigevær, og bronse individuelt 300 m frigevær.

Lekene var opprinnelig lagt til Roma, men etter vulkanutbruddet til Vesuv i 1907, som la Napoli i ruiner, måtte italienerne bruke alle ressurser på gjenoppbygging. OL ble flyttet til London, og White City Stadium ble bygd på rekordtid. Lekene i 1908 var de første som inneholdt vintergrener, med fire kunstløpsøvelser. Disse øvelsene kunne selvsagt ikke arrangeres om sommeren, men ble avholdt noen måneder før de andre øvelsene.

Dette var de første offisielle lekene der alle deltakerne var inndelt i nasjonslag, noe som først ble gjort under jubileumslekene i Hellas i 1906. Under åpningsseremonien skulle de også marsjere bak flaggene til sine respektive nasjoner. Dette skapte en del problemer. Siden Finland var underlagt Russland, var det ventet at finnene ville gå bak det russiske flagget i stedet for sitt eget. De valgte i stedet å gå uten flagg. Deltakere fra Irland ble en del av det britiske laget, og mange av dem valgte derfor å ikke delta i lekene.

Det svenske flagget ble ikke heist over stadion,og svenskene nektet derfor å delta i åpningsseremonien. USAs flagg ble også utelatt, og på grunn av dette nektet flaggbæreren å senke det for den britiske kongefamilien. Etterpå forklarte en lagkamerat denne hendelsen med at «flagget bøyer seg ikke for noen konge på jorda», noe som førte til at det senere ble forventet at den amerikanske flaggbæreren skulle fornærme statsoverhoder ved ikke å senke flagget for dem.

Maratonløpets lengde ble fastsatt for første gang til 42,195 km. Startlinjen ble flyttet slik at kongefamilien skulle få bedre oversikt. I dette løpet kom italieneren Dorando Pietri først inn på stadion, men han kollapset flere ganger og løp deretter feil vei. Ikke langt fra mållinjen grep to funksjonærer ham i armene og hjalp ham over. På grunn av dette ble Pietri diskvalifisert, og amerikaneren Johnny Hayes ble tildelt gullmedaljen. Pietri ble likevel av britene oppfattet som den moralske vinneren, og ble dagen etter overrakt en gullpokal.

I britisk media og opinion var det et sentralt poeng at Pietri ikke var amerikaner. Britene oppfattet nemlig det amerikanske OL-laget som for profesjonalisert og at de dermed opptrådte i strid med ideen og reglene om at de olympiske lekene skulle være for amatører.

Olympiaden førte også til innføring av en del standardregler, og at man begynte å bruke dommere fra forskjellige land, ikke bare fra vertslandet. En grunn til dette var 400-meteren, der den amerikanske vinneren ble beskyldt for å ha hindret den britiske deltakeren, Wyndham Halswelle. Løpet ble avviklet på nytt, men de tre amerikanske deltakerne nektet å stille til start, og Halswelle vant ved å løpe rundt banen i ensom majestet.

Susa

Se også Susa (Piemonte).

Susa (eller Shushan) var en antikk by i de elamittiske, persiske og parthiske rikene, lokalisert rundt 230 km øst for Tigris i Khuzestan-provinsen i dagens Iran. I dag er den antikke byen et massivt område med ruiner, men en moderne by deler dets navn i nærheten.

Susa er en av de eldste kjente bosetningene i regionen, antagelig grunnlagt rundt 4000 f.Kr. I historisk tid var det hovedstaden i Elam. Dets navn kommer fra deres språk. Det ble varierende skrevet (Šušan, Šušun osv) og var tydeligvis uttalt Susən. Šušan ble invadert av begge Babylonske imperiene i tillegg til det assyriske i voldelige felttog. Etter erobringen til Babylon ble navnet misforstått å være forbundet med det semittiske ordet Šušan, «lilje».

Susa er nevnt i den hebreiske bibelen, hovedsakelig i Esters bok men også en gang i Nehemja og Daniel. Daniel og Nehemja levde i Susa i løpet av jødenes fangenskap i Babylon 500-tallet f.Kr. Ester ble dronning der og reddet jødene fra folkemord. En grav som antas å være Daniels er lokalisert i området, kjent som Shush-Daniel.

Et tablå som ble avdekket i 1854 av Henry Austin Layard i Ninive avslører Ashurbanipal som en hevner som søkte gjengjeldelse for ydmykelsen elamittene hadde påført mesopotamerne i århundrer:

«Susa, den store hellige by, bolig til deres guder, setet for deres mysterium, jeg erobret. Jeg gikk inn i dets palasser, jeg åpnet skattekamrene hvor sølv og gull, varer og rikdom var samlet...Jeg ødela zigguraten i Susa. Jeg smadret dets skinnende kopperhorn. Jeg reduserte templene til Elam til ingenting. Deres guder og gudinner spredte jeg med vindene. Gravene til deres gamle og nylige konger ødela jeg, jeg utsatte for solen og jeg bar vekk deres ben mot landet Ashur. Jeg ødela provinsene i Elam og på deres land, sådde jeg salt.»

Byen var riktignok snart tatt tilbake av akamenide-perserne under Kyros den store i 538 f.Kr. Under Kyros sin sønn Kambyses II ble hovedstaden i imperiet flyttet fra Pasargadae til Susa.

Byen tapte noe av sin viktighet da Aleksander den store erobret den i 323 f.Kr. og ødela det første persiske riket, men etter Aleksanders enorme imperium kollapset ved hans død, ble Susa en av de to hovedstedene (sammen med Ctesifon) av Partia. Susa ble ofte et sted å søke tilflukt for partherne og senere de persiske sassanide-kongene, siden romerne plyndret Ctesifon fem ganger mellom 116 og 297. Vanligvis overvintret de parthiske herskerne i Susa og tilbrakte sommeren i Ctesifon.

Den romerske keiseren Trajan erobret Susa i 116, men ble snart tvunget til å trekke seg ut pga opprør i hans bakre områder. Denne fremrykningen var den østligste fremrykningen romerne gjorde.

Susa ble ødelagt minst to ganger i sin historie. I 647 f.Kr. jevnet det assyriske kongen Assurbanipal byen i løpet av en krig hvor folket i Susa tydeligvis deltok på den andre siden. Den andre ødeleggelsen fant sted i 639 da muslimske arméer første gang erobret Persia. Den antikke byen ble gradvis forlatt i årene som fulgte.

São Miguel das Missões

São Miguel das Missões er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Den ble grunnlagt på 1600-tallet av Jesuittordenen som en såkalt jesuittreduksjon for å misjonere guaraníindianerne.

Ruinene etter reduksjonen ble i 1993 erklært til verdensarv av UNESCO.

Tunis

Tunis er hovedstaden i det nordafrikanske landet Tunisia. Byen ligger nær kysten i den nordlige delen av landet og har en befolkning på 728 435 (2008). Halvparten av landets industri ligger i Tunis. Det produseres blant annet kjemikalier og tekstiler.

Fra havnen La Goulette, som er forbundet med byen via en kanal, fraktes gods ut i Middelhavet. Medinaen har siden 1979 vært et verdensarvsted.

Kartago, med ruiner etter fortidsbyen, er en forstad til byen Tunis.

Tunis var tidligere navnet på hele landet Tunisia.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.