Religion

Religion er en fellesbetegnelse for ulike trosforestillinger og kulturelle handlingsmønstre som forutsetter at virkeligheten omfatter mer enn den fysiske, målbare verden. Religioner presenterer gjerne svar på menneskers eksistensielle undring, og inkluderer som oftest en overbevisning om at det finnes en eller flere guder eller andre overnaturlige vesener. Dette skiller religion fra livssyn som ikke nødvendigvis innebærer en tro på noe ikke-fysisk.

Mange mennesker betrakter seg selv som religiøse, fordi de tror på guddommer eller åndevesener, selv om de ikke er tilknyttet noen etablert religion. Forskning på religion benevnes religionsvitenskap.

ReligijneSymbole
Religiøse symboler:
Øverst (fra venstre): kristendom (gresk kors), jødedom (davidstjerne), hinduisme (om), bahai (nitakket stjerne).
Nest øverst: islam (halvmåne), førkristne religioner (solkors), kinesiske religioner, særlig taoisme (yin og yang), shinto (torii).
Nest nederst: buddhisme (dharmachakra), sikhisme (khanda), jainisme (svastika), jain (ahimsa-symbolet).
Nederst: ayyavazhi (flamme på lotus), wicca (Diane de Poitiers' emblem), kristendom (mantuansk kors, heraldisk korsvariant), polsk naturreligion (ręce boga / «guds hender» / slavisk kors).

Etymologi

Begrepet «religion» er overtatt fra det latin «religionem» («respekt for det hellige, aktelse for gudene») via anglo-frisisk «religiun» og oldfransk, hvor den nåværende formen «religion» betød «religiøst fellesskap.» Den nåværende betydningen kan spores tilbake til 1530-tallet.[1]

Religio hadde flere betydninger på latin: 'Gudsfrykt', 'fromhet', 'hellighet', men også hensikt, betenkelighet, skruppel, plikt, samvittighetsfullhet eller overtro. De tidligste skriftkildene for bruken av begrepet finnes i Plautus' komedier (ca. 250–184 f.kr.) og hos Cato den eldre (234–149 f.kr.). [2] Hos Cicero (106-43 f.Kr.) stammer religio fra relegere, med den bokstavelige betydningen 'gjenopplese, gjensamle, gjenutvikle', men forstått som 'overveiende, med omhu' . Cicero tolket her med tanke på tempelkulten, hvor det ble utvist en nøye aktsomhet. Denne religio – den samvittighetsfulle overholdelse av overleverte regler – satte han opp mot superstitio – etter den opprinnelige betydningen av ekstase – som en overdreven form for religiøsitet, eksempelvis det å be eller ofre i dagevis.[3]

I det 4. århundre oppga den kristne apologeten Lactantius en annen etymologisk opprinnelse for religio, nemlig i religare med den bokstavelige betydningen 'binde seg til' og i forståelsen trosbåndet som binder den troende til Gud. Dette var også en polemikk mot Ciceros skille mellom religio og superstitio.[4]

Begrepet religio henholdsvis religiosus ble brukt om middelalderens kirkeordner . Betydningen er bevart i den romersk-katolske kirkes kirkerett . I middelalderen og i den tidlige moderne tid kunne de troendes fellesskap bli beskrevet gjennom begrepene – (latin) fides - 'tro' – (latin) lex – 'lov' og – (latin) secta – 'retning, parti' . Religion kom til at bety en lære som, alt etter overbevisning, kunne holdes for falsk eller sann. Først etter reformasjonen, og spesielt i opplysningstiden kom en mer abstrakt betydning til, i likhet med de nåtidige utlegninger av religions-begrepet .

I de fleste ikke-europeiske språk fantes ikke noen presis oversettelse av ordet religion før det 19. århundre.

Definisjon av religion

Det finnes ingen enighet blant forskere om hvordan begrepet religion skal defineres. De fleste definisjoner er enten for snevre, slik at noen religioner faller utenfor definisjonen (for eksempel: «religion er kommunikasjon med overnaturlige vesener.»)[5] – eller definisjonene er for brede slik at forhold som ikke naturlig regnes som religion blir inkludert. De fleste definisjoner av religion faller i to hovedgrupper: Substansielle definisjoner og funksjonelle definisjoner.

Substansielle definisjoner

Substansielle definisjoner søker å beskrive religionenes felles innhold ut fra deres innhold (substans). Da tar man utgangspunkt i menneskers tro på bestemte fenomener som går ut over det hverdagslige.[6] Eksempler på slike fenomener kan være troen på en gud, på ånder eller på magi.

Funksjonelle definisjoner

Funksjonelle definisjoner prøver å beskrive religion ut fra hva den gjør med mennesker og/eller samfunn.[7] Eksempler på slike funksjoner kan være at religion skaper mening og identitet for det enkelte menneske, gjennom å gi svar på hva som er meningen med livet, hvorfor vi er til, og hva som skjer etter døden.

Andre funksjonelle definisjoner fokuserer på at religion først og fremst har en sosial funksjon gjennom å skape et felles verdigrunnlag for en nasjon eller en annen type sosial gruppe. Eksempler på dette er kristendommens rolle i Europa i middelalderen, og indianske kulter knyttet til totem. Den islamske republikken Iran er et moderne eksempel. Men religion er også en viktig identitetsskaper for mindre grupper av mennesker. Oppblomstringen av religiøsitet i enkelte grupper av innvandrere kan delvis forklares ved dette sosiale aspektet av religion.[8]

Religionens dimensjoner

Religionsforskere skiller mellom ulike uttrykk (dimensjoner) for det religiøse livet. En av de mest kjente definisjonene er gitt av Ninian Smart, som sier at enhver religion er kjennetegnet av 7 ulike dimensjoner:[9]

Religiøsitet

Begrepet religion beskriver en mer eller mindre fast definert, organisert utøvelse og/eller troslære knyttet til eksistensielle spørsmål. Men i dag anser stadig flere mennesker seg som religiøse eller åndelige, men uten å ha noen tilknytning til en bestemt religion. Dette har blitt beskrevet som «religion smurt tynt utover».[10]

Den rumenske religionsforskeren Mircea Eliade hevder at så godt som alle mennesker er religiøse – selv de som hevder at de ikke er det.[11] Han omtaler derfor mennesket som «homo religiosus» – det religiøse mennesket.[12]

Som oftest er det i den religion man tilhører, gjennom sin kultur og oppdragelse, at man finner inspirasjon til egen religiøsitet, men det er ikke alltid tilfelle. Noen religioner har ritualer som er designet til å fremelske en slik religiøs inspirasjon. Her er noen årsaker som ofte blir oppgitt blant folk som finner religion ut over hva de har med hjemmefra:

  • Religion kan dekke et følelsesmessig behov. Det kan være frykt for døden, et behov for å tro at det er en høyere mening med tilværelsen, ønsket om å bli elsket eller om å delta i et fellesskap. For noen kan dette medføre at man "shopper" rundt etter den religionen som best dekker ens behov, så religion blir et uttrykk for en søken etter identitet.
  • Noen mener at eksistensen av guder eller andre overnaturlige fenomener kan utledes rasjonelt eller empirisk.
  • Religiøsitet kan bygge på personlige religiøse opplevelser som mirakler eller åpenbaringer.

Guder og gudsbegrep

Utdypende artikkel: Gud

Sentralt i de fleste større religioner er troen på en eller flere guder eller høyere makter. Unntaket her er buddhismen, der Læren (det vil si Buddhas lære om de fire edle sannhetene og den åttefoldige veien som skal lede til et mer tilfredsstillende liv og på lang sikt, etter mange liv, Nirvana) utgjør den åndelige kjernen. Rendyrket buddhisme erkjenner ikke noe overnaturlig vesen, men det er ikke uvanlig i østre Asia, der buddhismen er mest utbredt, at mennesker er tilhengere av flere religioner og dermed involverer en eller flere guder i sin tro. Mange buddhister praktiserer religiøse ritualer som er konsistente med tro på en gud. Taoisme og jainisme holder heller ikke en gud som det helligste i sine respektive trosoppfatninger.

Polyteisme

Egypt dauingevekten
Guder i den polyteistiske egyptiske religionen.

Utdypende artikkel: Polyteisme

Kjennetegnende for de tidligste historiske religionene er polyteisme og antropomorfe guder, det vil si at gudene var mer eller mindre menneskelignende. Forestillingene om disse guder har blitt bevart litterært i epos som Iliaden og Mahabharata, i kunstnerisk form som gravmalerier og statuer. Polyteistisk praksis blir polemisk skildret i jødiske og kristne skrifter. I de egyptiske, indianske, indiske og greske religionene forekom dessuten dyreguder og dyrelignende guder, som Pan og Ganesha.

I polyteistiske religioner har guder gjerne ulike virkeområder som tilsvarer verdslige forhold, som avlinger, kjærlighet, fruktbarhet med mer. Gudene er ofte hierarkisk ordnet.

Den germanske eller nordiske religionen åsatru er et annet eksempel på et polyteistisk religiøst system.

Greske religion ble også preget av dyrkingen av helter, som var mennesker med overnaturlige styrker, og som inntok en mellomstilling mellom guder og mennesker.

I blant annet indianske, afrikanske og østasiatiske religioner forekommer en tro på Ånder som ikke har noe kjent motsvar i de kulturene som er nevnt over. Det abstrakte gudsbegrepet som forekommer innen nyåndelige bevegelser er et resultat av sammenført tankegods fra buddhismen og vestlige religioner. Historisk tilsvarer dette den hinduistiske panteismen som vesten kom i kontakt med under hellenismen.

Utbredt over verden er også forfedredyrking, blant annet i Japan, hvor landets ledere dyrkes. den romerske keiser Augustus lot seg utrope til gud (divus); et herskersyn som forekom også i Egypt.

Monoteisme

Creation of the Sun and Moon face detail
Den kristne monoteistiske guden i kunstneren Michelangelos tolkning.

Utdypende artikkel: Monoteisme

Monoteisme er kjent fra blant annet zoroastrismen samt fra jødedommen og de religionene som har utviklet seg fra den; de såkalte abrahamittiske religionene. Gudsbegrepet i disse religionene er antropomorft: mennesket er skapt i gudens bilde, hvilket omvendt gir at den ene allmektige guden er lik menneskene. Også den abrahamittiske gudens engler er i fysisk henseende menneskelignende.

Deisme

Utdypende artikkel: Deisme

Deisme er, i motsetning til teisme, troen på at den høyere makten er avleggs og uoppnåelig og ikke griper inn i verdslige anliggender. Pandeisme er en kombinasjon av deisme og panteisme.

Ateisme

Utdypende artikkel: Ateisme

Ateisme (ikkegudstro) betegner oppfatninger der troen på at guder og andre overnaturlige vesen fins ikke er til stede. Ateisme innbefatter ofte, men ikke nødvendigvis, et aktivt avstandstagende fra religiøs tro og kult, noe som betraktes som overtro. Ateisme kan også være en beskrivende term for et religiøst eller filosofisk system som mangler en egentlig gudsforestilling, for eksempel visse former for buddhisme.

Agnostisismen utelukker ikke muligheten av at mektige vesen kan eksistere, men mener at det til dags dato ikke er hverken behov for dem eller bevis for deres eksistens.

Ulike religioner

Prevailing world religions map
Dominerende religioner i verdens land (klikk på kartet for å se en større utgave)

██ Katolisisme

██ Ortodoks kristendom

██ Protestantisme

██ Sunniislam

██ Sjiaislam

██ Islam (andre grupper)

██ Hinduisme

██ Jødedom

██ Kinesisk religion

██ Theravadabuddhisme

██ Mahâyânabuddhisme

██ Vajrâyânabuddhisme

██ Naturreligion

██ Andre grupper

Fem av verdens religioner er så omfattende at de kalles verdensreligioner. Disse er utbredt i store deler av verden og omfatter hver for seg flere hundre millioner mennesker. De tre store verdensreligionene med utspring i Midtøsten, kristendom, jødedom, islam er monoteistiske. De to store religionene fra Sør-Asia hinduisme og buddhisme er basert på helt andre forestillinger om verden.[13]

Andre religioner som har en betydelig tilhengerskare er sikhisme, shintōisme, bahai og jainisme. Ulike former for animisme og sjamanisme er fortsatt utbredt i noen verdensdeler, mens nyere religioner som ofte kategoriseres som New Age har et stort og voksende antall tilhengere.

Fem største religioner Tilhengere i 2000[14] % av verdens befolkning[14]
Kristendom 2,0 milliarder 33 %
Islam 1,2 milliarder 19,6 %
Hinduisme 811 millioner 13,4 %
Kinesisk folkereligion 385 millioner 6,4 %
Buddhisme 360 millioner 5,9 %

Abrahamittiske religioner

Molnár Ábrahám kiköltözése 1850
Patriarken Abraham (av József Molnár)

Abrahamittiske religioner er monoteistiske trosretninger som har utgangspunkt i patriarken Abraham.

Det er også andre, mindre grupper, for eksempel Jehovas vitner og De siste dagers hellige, der det er omdiskutert om de skal regnes inn under kristendommen.
Kaaba mirror edit jj
Muslimer går rundt Kabaen, det helligste stedet innen islam

Andre religioner i Midtøsten

Maneckji Sett Agiary entrance
Zoroastrisk ildtempel

Midtøsten rommer mange religiøse minoriteter med før-islamske røtter.

  • Zoroastrismen er en religion og filosofi basert på læren til profeten Zarathustra (Zoroaster) i det 6. århundre f.Kr. Tilhengerne tilber skaperguden Ahura Mazda. Zoroastrisk religion er dualistisk, godt og ondt har forskjellige kilder.
  • Mandeanismen er en monoteistisk religion med et sterkt dualistisk verdensbilde. Mandeanistene omtales noen ganger som "de siste gnostikerne".
  • Drusernes tro har utspring i Sjia-islam, men blir i dag ansett som en egen religion. Den er utbredt i Libanon, Syria og Israel.
  • Yazdanisme er en gruppe religioner knyttet til forhistoriske tradisjoner som Mithraisme og Gnostisisme, men med historisk bakgrunn i islam. De kjennetegnes av en esoterisk struktur og bygger sin myter rundt et hierarki av engler. De viktigste er
    • Jesidismen hovedsakelig utbredt blant kurdere i Irak, Tyrkia og Armenia.
    • Alevi som hovedsakelig er utbredt i Tyrkia.
    • Ahl-e Haqq som hovedsakelig finnes i grenseområdene mellom Irak og Iran.

Sørasiatiske religioner

Rama, Lakshman and Sita at the Kalaram Temple, Nashik.
Hindustatue av Rama i Kalaramtempelet (India)

De ulike religionene som har sin opprinnelse i Sør-Asia utgjør en egen gruppe som skiller seg markant fra de monoteistiske tros-systemene fra Midtøsten.

De ulike religionene som ble grunnlagt på det indiske subkontinentet kan klassifiseres som dharmiske religioner da alle inneholder et element av dharma, guddommelig plikt.

  • Hinduisme er et konglomerat av religiøse grupper som er grunnlagt eller praktiseres på det indiske subkontinentet, og har sine røtter i forhistorisk tid.[16] Hinduisme er ikke en monolittisk religion, men en religiøs kategori som inneholder dusinvis av forskjellige filosofier og rituelle tradisjoner. Tradisjoner som aksepterer de vediske skriftenes autoritet, og har felles konsepter som inkluderer karma, kaste, reinkarnasjon, mantraer og yantraer sammenfattes i dag under betegnelsen Sanatana Dharma . Hinduismen karakteriseres ofte som eldste religionen som fortsatt praktiseres,[17][18] Man regner med fire hovedretninger:
  • Jainismen en gammel indisk religion med utgangspunkt i Parshvas (9. århundre f.Kr.) og Mahaviras (6. århundre f.Kr.) lære. Blant doktrinene er et forbud mot all slags vold mot alle levende vesener. Jainer finnes særlig i India.
  • Buddhismen ble grunnlagt av Siddharta Gautama i det 6. århundre f.Kr. De fleste buddhister er enige om at Buddhas lære tar sikte på å hjelpe sansende vesener å avslutte sin lidelse (dukkha) ved å forstå tilværelsens sanne natur, og dermed unnslippe syklusen av lidelse og gjenfødelse (samsara) og oppnå nirvana.
    • Theravada, som hovedsakelig praktiseres på Sri Lanka og i Sørøst-Asia i tillegg til folkereligioner, er en retning innen buddhismen som deler noen kjennetegn ved indiske religioner. Den er basert på en stor samling av tekster kalt Palikanonen.
    • Mahāyāna (eller Den store vogna) praktiseres i Kina, Korea, Japan og mesteparten av Vietnam. Denne retningen innen buddhismen legger vekt på universell medfølelse og de altruistiske bodhisattva-idealene. Retninger innen mahayanabuddhismen omfatter Zen, Det rene land og Soka Gakkai.
    • Vajrayana dukket først opp som en buddhistisk retning i India i det tredje århundre e.Kr.[19]

Den er i dag mest utbredt i Himalayaregionen, men strekker seg over hele Asia.[20]

    • To nye buddhistiske retninger som er verdt å nevne er Hoa Hao og Dalitbevegelsen, som har utviklet seg uavhengig av hverandre i det 20. århundre.
  • Sikhismen er en monoteistisk religion grunnlagt på læren til Guru Nának og ti påfølgende Sikh-guruer i det 15. århundre i Punjab. Sikhene finnes særlig i India.

Nye religioner

Nyreligiøse bevegelser, som kan være ny i opprinnelse eller en del av en bredere etablert religion, inkluderer:

  • Shinshūkyō er en generell kategori for et bredt spekter av religiøse bevegelser grunnlagt i Japan siden det 19. århundre. Disse bevegelsene har nesten ingenting til felles bortsett fra opprinnelsestedet. De største religiøse bevegelser sentrert i Japan inkluderer Soka Gakkai, Tenrikyo og Seicho-no-ie blant hundrevis av mindre grupper.
  • Cao Đài er en synkretistisk, monoteistisk religion, etablert i Vietnam i 1926.
  • Raëlisme er en ny religiøs bevegelse grunnlagt i 1974 som forkynner at menneskene ble skapt av romvesener. Det er tallmessig verdens største UFO-religion.
  • Hinduiske reformbevegelser, for eksempel Ayyavazhi, Swaminarayanhinduisme og Ananda Marga, er eksempler på nye religiøse bevegelser med utgangspunkt i hinduisk tradisjon.
  • Unitariansk universalisme er en religion preget av støtte for en "fri og ansvarlig søken etter sannhet og mening", og har ingen akseptert trosbekjennelse eller teologi.
  • Noahidisme er en bibelsk-talmudisk og monoteistisk ideologi for ikke-jøder basert på Noahs syv lover, og på de tradisjonelle tolkningene av disse innenfor jødedommen.
  • Scientologi lærer at folk er udødelige vesener som har glemt sin sanne natur. Deres metode for åndelig rehabilitering er en type rådgivning som kalles «revisjon», hvor utøvere tar sikte på å bevisst gjenoppleve smertefulle eller traumatiske hendelser i fortiden for å frigjøre seg fra de begrensende effekter de har.
  • Eckankar er en panteistisk religion med det formål å gjøre Gud en hverdagslig virkelighet i ens liv.
  • Wicca er en nypaganistisk religion først popularisert i 1954 av den britiske embetsmannen Gerald Gardner, som involverer tilbedelse av en Gud og en Gudinne.
  • Neodruidisme er en religion som ønsker å fremme harmoni med naturen. Religionen har hentet mye inspirasjon fra praksisen til druidene.
  • Satanisme er en bred kategori av religioner som for eksempel tilber Satan som en guddom (teistisk satanisme) eller bruker Satan som et symbol på kjødelighet og jordiske verdier (LaVey-satanisme‬).
  • Rastafarianerne som tilber Haile Selassie, springer ut av en kristen vekkelse på Jamaica) men finnes i dag over hele verden.
  • Åsatru eller åsatro er en gren innenfor et mangfold av nyhedenske trosretninger, og betegner flere nyreligiøse og subkulturelle bevegelser som henter inspirasjon i norrøn mytologi.
  • Enhetsbevegelsen grunnlagt av Sun Myung Moon (1920-2012) i Sør-Korea, lærer at idealet Gud vil realisere, dreier seg ikke bare om en individuell enhet mellom sinn og kropp, men også enhet mellom mann og kone, i våre familier, samfunn, land, globalt og både i den fysiske og den åndelige verden, samt enhet mellom Gud og menneske.

Verdensreligionene i 2010 og fram mot år 2050

Tabellen gir en oversikt over hvor mange tilhengere de ulike verdensreligionene har i 2010, og hvor mange de vil forventes å ha i år 2050. Oversikten innbefatter også ikke-troende. Tallene er basert på en studie som amerikanske Pew Research Center publiserte i 2015. Undersøkelsen tar utgangspunkt i en befolkningsprognose utarbeidet av FNs i 2010 som forventer at verdens befolkning vil stige til 9,3 mrd i 2050 (medium variant).[21]

Religion /
Gruppe
Antall
i 2010
Andel
i 2010
Antall
i 2050
Andel
i 2050
Endring i antall
(og prosent)
Endring i andel Fertilitetsrate (2010-2015) Alderssammensetning (0–14 år / 15–59 / 60 +) Konvertering
Kristne 2,17 mrd 31,4 % 2,92 mrd 31,4 % 750 mill. (+35 %) Uendret 2,7 barn per kvinne 27 % / 50 % / 14 % -66,1 mill
Muslimer 1,60 mrd 23,2 % 2,76 mrd 29,7 % 1,16 mrd (+73 %) Økning på 28 % 3,1 bpk 34 % / 60 % / 7 % 3,2 mill
Ikke-troende 1 1,13 mrd 16,4 % 1,23 mrd 13,2 % 99 mill. (+9 %) Nedgang på 20 % 1,7 bpk 19 % / 68 % / 13 % 61,5 mill
Hinduer 1,03 mrd 15 % 1,38 mrd 14,9 % 352 mill. (+34 %) Nedgang på 1 % 2,4 bpk 30 % / 62 % / 8 % 0
Buddhister 488 mill 7,1 % 486 mill 5,2 % -1,5 mill. (-0,3 %) Nedgang på 27 % 1,6 bpk 20 % / 65 % / 15 % -2,9 mill
Folkereligioner 2 405 mill 5,9 % 449 mill 4,8 % 45 mill. (+11 %) Nedgang på 19 % 1,8 bpk 22 % / 67 % / 11 % 2,6 mill
Andre religioner 3 58,2 mill 0,8 % 61,5 mill 0,7 % 3,3 mill. (+6 %) Nedgang på 13 % 1,7 bpk 21 % / 65 % / 14 % 1,9 mill
Jøder 13,9 mill 0,2 % 16,1 mill 0,2 % 2,2 mill. (+16 %) Uendret 4 2,3 bpk 21 % / 59 % / 20 % -0,3 mill
Totalt /
Gjennomsnitt
6,896 mrd 100 % 9,307 mrd 100 % 2,41 mrd (35 %) 2,5 bpk
Fotnoter

¹ Ateister, agnostikere og folk uten tilknytning til religion.

² Tradisjonelle religioner man typisk finner i Afrika samt religion til urfolk (naturreligioner) i Amerika, Asia og Australia. Kinesiske folkereligioner er også innbefattet.

³ Mindre religioner som Sikhisme, Taoisme, Shinto, Bahai, Jainisme osv.

⁴ De er prognosert å gå ned fra 0,2 % til 0,17%, men siden man vil avrunde for så små tall blir de stående med samme tall som i 2010.

Tabellen viser at muslimer er den eneste gruppen som forventes å øke rasker enn befolkningen på verdensbasis. Deres andel av verdens befolkning vil derfor forventes å bli noe større i 2050 og vil bli nesten jevnstore med gruppen kristne. Den muslimske delen av befolkningen hadde en årlig vekst på 1,8 % i perioden 2010-2015, mens den årlige veksten for verden forøvrig var på 1,1 %. Den årlige veksten for muslimer vil imidlertid synke og forventes være på 1 % i 2050. Gruppen kristne og hinduer vil ha en økning som er i takt med den globale befolkningsøkningen. Deres andel av verdens befolkning vil dermed forventes å være den omtrent den samme som i 2010. Også gruppene Andre religioner, Folkereligioner og ikke-troende vil ifølge prognosen øke, men likevel betydelig mindre enn befolkningen på verdensbasis. Dette gjør at deres andel av verdens befolkning vil bli noe mindre enn i 2010. Buddhistene er den eneste gruppen som forventes å gå litt tilbake i antall. Derfor vil deres andel av verdens befolkning få den største tilbakegangen. Gruppen ikke-troende forventes å øke med 100 millioner, fra 1,1 til 1,2 milliarder. Til tross for det vil dens andel av verdens befolkning reduseres fra 16 % til 13 %. Gruppen vil likevel øke sin andel betydelig i Europa og Nord-Amerika.

Afrika sør for Sahara (Sub-Sahara) forventes å få den største befolkningsøkningen av alle regionene i studien. Befolkningsandelen i denne regionen vil øke til 20 % i 2050 (mot 12 % i 2010). Andelen i regionen Midtøsten og Nord-Afrika vil forventes å øke fra 5 % til 6 %. Videre vil regionen Asia-Stillehavet forventes å ha en nedgang fra 59 % til 53 %, Latin-Amerika en nedgang fra 9 til 8 %, Nord-Amerika en nedgang fra 5 til litt under 5 % og Europa en nedgang fra 11 til 8 %.

Undersøkelsen prosjekterer videre med at antall muslimer vil passere antall kristne rundt 2070. Det forventes videre at de to religionene vil utgjøre over to tredjedeler (69%) av verdens befolkning i år 2100. (Mot 61% i 2050 og 55% i 2010).

Ifølge Pew Research Center vil fordelingen i all hovedsak styres av fertilitetsrate og aldersammensetning. Konverteringer vil bare utgjøre en liten del av endringene. Størst er konverteringen hos kristne og ikke-troende. Gruppen kristne vil ha et forvente nettotap på 66 millioner, mens gruppen ikke-troende vil få en forventet økning på over 61 millioner. Hos de andre religionene er det forventet at konverteringer vil utgjøre en langt mindre del. Gruppen folkereligioner vil etter prognosene få en tilvekst i form av konverteringer på 2,6 millioner, noe som er av en viss betydning siden den er en av de minste gruppene. Konverteringer vil få størst betydning i Europa og Nord-Amerika.

Referanser

  1. ^ «Religion». Online Etymology Dictionary. Besøkt 6. juni 2012.
  2. ^ Axel Bergmann: Die ‚Grundbedeutung‘ des lateinischen Wortes Religion. Marburg 1998, S. 13–23.
  3. ^ Cicero, De natura deorum 2.72 og Bergmann S.45–49.
  4. ^ Lactantius, Divinae institutiones 4, 28 . Se også Bergmann S. 48–50.
  5. ^ Gilhus & Mikaelsson: Hva er religion, s. 11. Universitetsforlaget, Oslo 2007
  6. ^ Furseth & Repstad: Innføring i religionssosiologi, s. 28. Universitetsforlaget, Oslo 2003
  7. ^ Furseth & Repstad, s. 33
  8. ^ Knut A Jacobsen (red). Verdensreligioner i Norge, s. 19. 2.utgave. Universitetsforlaget, Oslo 2006
  9. ^ Furseth & Repstad, s. 38
  10. ^ Alver, Gilhus, Mikaelsson, Selberg: Myte, magi og mirakel. s.8. Pax Forlag, Oslo 1999
  11. ^ Eliade: Det hellige og det profane. s.90. 3.utg. Gyldendal Akademisk, Oslo 2008
  12. ^ Eliade s.10
  13. ^ Jacobsen s.10
  14. ^ a b Darrell J. Turner. «Religion: Year In Review 2000». Encyclopædia Britannica (engelsk). Besøkt 16. juni 2012.
  15. ^ «Jewish population in the world and in Israel» (PDF). Central Bureau of Statistics Israel. Arkivert fra originalen (PDF) . Besøkt 30. desember 2012.
  16. ^ The World's Great Religions av Yoshiaki Gurney Omura, Selwyn Gurney Champion, Dorothy Short s. 6
  17. ^ Merriam-Webster's Encyclopedia of World Religions By Wendy Doniger, M. Webster, Merriam-Webster, Inc s. 484
  18. ^ Hill, Brennan (1997). Faith Religion & Theology: A Contemporary Introduction (engelsk). Twenty-Third Publications. s. 219. ISBN 9780896227255.
  19. ^ Williams, Paul (2000). Buddhist Thought: A complete introduction to the Indian tradition (engelsk). Routledge. s. 194. ISBN 0203185935.
  20. ^ Kenkyusha's New Japanese-English Dictionary, ISBN 4-7674-2015-6
  21. ^ Pewforum - The Future of World Religions: Population Growth Projections, 2010-2050 (2.4.2015)

Se også

Eksterne lenker

Agder og Telemark bispedømme

Agder og Telemark bispedømme er et bispedømme i Den norske kirken som omfatter menighetene i Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder, med Kristiansand domkirke som bispesete. Bispedømmet er fra 2015 organisert i 10 prostier og 135 menigheter. I bispedømmet var det i 2013 341 768 medlemmer i Den norske kirke. dvs. 73,9% av befolkningen. Tidligere besto bispedømmet i tillegg av 67 prestegjeld.

Kristiansand har vært bispesete siden 1682, da dette ble flyttet fra Stavanger for å styrke den nye byen Christianssand. Bispedømmet omfattet Øvre Telemarken fogderi, Nedenes amt, Lister og Mandals amt og Stavanger amt, og hadde frem til 1918 navnet Christianssands stift som fra slutten av 1800-tallet ble skrevet Kristiansands stift. Fra 1918 til 2005 var navnet Agder bispedømme.

Det (gjenopprettede) nye Stavanger bispedømme, i utstreking tilsvarende Rogaland fylke, ble utskilt fra Agder bispedømme 1. januar 1925. Agder bispedømme omfatter etter dette fylkene Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder. Fra 1. januar 2005 er navnet endret til Agder og Telemark bispedømme. Det er det eneste bispedømme i Norge som omfatter minst tre fylker.

Agnostisisme

Agnostisisme (fra gresk a, «ingen», og gnosis, «kunnskap») er en lære eller oppfatning som avviser at mennesket kan vite noe om det oversanselige, for eksempel om Guds eksistens. Det er et filosofisk syn om at enkelte konsepters sannhetsverdi og eventuelle egenskaper ikke kan kjennes, bevises eller motbevises (ikke-falsifiserbar). Agnostisisme omfatter oftest problemstillinger rundt overnaturlige og oversanselige fenomener relatert til metafysikk og teologi, eller annet utenfor menneskets erfarte virkelighet; for eksempel guddommers eksistens, synske evner, ånder eller tilværelsens mening. Synet kan også gjelde det som vanligvis anerkjennes som virkelig.

Uttrykkene agnostisisme og agnostiker ble først tatt i bruk av Thomas Huxley i 1869, og brukes til å beskrive de som ikke er overbevist om guddommenes eksistens.

Bjørgvin bispedømme

Bjørgvin bispedømme er et bispedømme i Den norske kirke som omfatter menighetene i Hordaland og Sogn og Fjordane, med Bergen domkirke som bispesete. Dette bispedømmet regnes som et av de fem historiske bispesetene i Norge og ble opprettet rundt 1070 som Dioecesis Bergensis. Bjørgvin er delt i 11 prosti, 58 kirkelig fellesråd og 179 sogn, og er fra 2009 ledet av biskop Halvor Nordhaug.

Fiji

Fiji, offisielt Republikken Fijiøyene, er en øystat i Stillehavet, øst for Vanuatu, vest for Tonga og sør for Tuvalu. Fiji ligger 2000 km nord for New Zealand. Fiji er en øystat bestående av 332 øyer; 110 av disse er permanent bebodd. Landet er en republikk med 859 200 innbyggere (2013).

Fjell

For kommunen, se Fjell (kommune).Fjell er en større landskapsformasjon, en landskapstype eller geografisk område. Det benyttes først og fremst om høyere lender og åser, eller områder som ligger så høyt at de er naturlig fri for skog. Det er i Norge ingen spesifikk høyde som avgjør om en høyde er en ås eller et fjell, men i Storbritannia er det 2000 fot (610 meter). Norges høyeste fjell er Galdhøpiggen, mens det høyeste fjellet i verden er Mount Everest.

Fjell er i anleggsbransjen masse som ikke kan fjernes uten å sprenges.

Hamar bispedømme

Hamar bispedømme (opprettet 1153) er et bispedømme i Den norske kirken som omfatter menighetene i Hedmark og Oppland, med Hamar domkirke som bispesete. Bispedømmet er organisert i 10 prostier, 65 prestegjeld og 164 sogn.

Det ledes av nordmøringen Solveig Fiske (1952–) som har jobbet i Hedmark siden 1981 og ble dets biskop i 2006.

Hindukalender

Hindukalenderen er en kalender som benyttes i hinduismen og har eksistert helt siden Vedaen ble skrevet, men med diverse tiltak og tilpasninger. Det er store forskjeller mellom ulike lokale indiske hinduistiske kalenderne. Hindukalenderen må ikke forveksles med den indiske nasjonale kalenderen. En ny dag i den hinduistiske kalenderen begynner med soloppgang.

Hindukalenderen har ingen fast hviledag, da hinduenes religion ikke har noen grunnlegger eller skaper som hadde en hviledag i sin gjerning. I 1957 ble det vedtatt en offisiell hindukalender, denne er basert på måne og sol, og følges av både hinduer og sikher. Kalenderen er på 12 måneder av 30/31 dager, månedene deles igjen på to inneholdende 15 dager hver, og en slik måned kalles en 'paksha'. Hvert tredje år er det skuddår, og da blir det satt inn en ekstra måned. Religiøse fester faller alltid på fullmåne, nymåne, eller på månens mørkeste tid. Kalenderen har ingen faste helligdager, fordi hver gud har sin helligdag. Normalt feires det derfor helligdag på dagen til den guden eller de gudene man er spesielt knyttet til. Hindukalenderen er til bruk for religiøse høytider, til daglig brukes den vestlige kalenderen.

Ikon (kristendom)

Et ikon, av gresk eikon («bilde»), er et religiøst maleri i kristendommen, vanligvis utført på tre. Ikoner er tradisjonsbundet og har en kristen ikonografi.

I Den ortodokse kirke spiller ikonet en svært viktig rolle. Ikonet er en forkynnelse av Guds ord i form, farge og skjønnhet. Ikonene viser Jesus Kristus, Guds mor, andre helgener og hendelser fra Bibelen.

Ikonene er «lysende» bilder, ofte med gull, fordi de reflekterer den himmelske virkeligheten. De kan forstås som «vinduer» til den guddommelige verden, og har derfor en rituell funksjon i ortodoks kult.

Islam

Islam (arabisk: الإسلام DIN: al-ʾislām; uttale) er en monoteistisk religion, og den yngste blant de store verdensreligionene. Den som bekjenner seg til islam kalles en muslim.

Islam baserer seg på troen på Allah, slik han har åpenbart seg gjennom teksten i Koranen, og på profeten Muhammeds (født ca. 570 e.Kr.) eksempel (hadith) og lære (sunnah), som han forkynte på Den arabiske halvøya fra omkring 610. Muslimer regner ikke profeten Muhammed som islams grunnlegger, men som han som gjenreiste og fullbrakte den opprinnelige monoteistiske religionen, slik denne ble formidlet til menneskene gjennom en lang rekke profeter, deriblant Adam, Abraham og Jesus.

I likhet med blant annet jødedommen og kristendommen regnes islam som en av de abrahamittiske religionene, og i likhet med kristendommen er islam en misjonerende religion. Muslimer tror Gud Allah (arabisk: الله; Allāh ) på arabisk, gjennom engelen Gabriel åpenbarte den hellige Koranen for Muhammed og at Muhammed er Allahs siste profet. Koranen og (for de fleste muslimer) profetens eksempel (Sunnah), danner grunnlaget for islam.

I dag er islam den nest største religionen i verden etter kristendommen med mellom 1,3 og 1,7 milliarder tilhengere, og i Norge med ca. 2 % av befolkningen (se islam i Norge). Ifølge en rapport fra The Pew Forum on Religion and Public Life var det 1,57 milliarder muslimer i verden i 2009. Noe som utgjør en fjerdedel av verdens befolkning.

Jødedom

Jødedommen er den eldste av de tre store monoteistiske verdensreligionene, jødenes religiøse kultur og moderreligion for kristendommen. Trosprinsippene og historien til jødedommen danner hoveddelen av grunnstammen til de abrahamittiske religionene, innbefattet kristendommen og islam (med avledede religion bahai). Den hebraiske Bibelen, Tanákh, er delt inn i tre skrifter, Toraen (Loven), Neviim (profetene) og Ketuviim (skriftene). Tanákhen er også en hellig skrift for de kristne og kalles av dem Det gamle testamentet.

De siste ca. 2500 årene har jødedommen ikke vært monolittisk i praksis, og har ikke rettet seg fullt ut etter noen enkelt sentralisert og allment godkjent autoritet eller bindende dogme. Til tross for dette har jødedommen i alle sine variasjoner holdt seg relativt tro mot en rekke religiøse prinsipper. Det mest sentrale av disse er troen på én enkelt, allvitende Gud som skapte universet og fortsatte å spille en rolle i det. Etter jødisk tro inngikk Gud som skapte verden en pakt med det jødiske folket og åpenbarte sine lover og bud slik som de står i Toraen. Jødisk religiøs og kulturell praksis har utgangspunkt i studiet og utøvingen av disse lovene og budene slik de blir tolket av de ulike antikke og moderne autoritetene.

Jødedommen lar seg ikke enkelt definere inn i konvensjonelle vestlige kategorier som religion, etnisitet eller kultur – delvis på grunn av sin godt over 3000 år gamle, sammenhengende historie. På denne tiden har jødene opplevd slaveri, anarkistisk selvstyre, teokratisk selvstyre, erobring, okkupasjon og eksil. Det jødiske folket har vært i kontakt med, og påvirket av, gammelegyptisk, babylonsk, persisk, hellenistisk og romersk kultur, såvel som renessansen, opplysningstiden og 1800-tallets nasjonalromantikk og nasjonalisme. Ut ifra denne bakgrunnen har Danie Boyarn hevet at «Jewishness disrupts the very categories of identity, because it is not national, not genealogical, not religious, but all of these, in dialectical tension.» («Jødiskhet strider mot selve grunnkategorien ‘identitet’, fordi den ikke er nasjonal, ikke genealogisk, ikke religiøs, men alle disse i dialektisk spenning.»)

I det 1. århundre fantes en rekke grupperinger i Israel, fariseere, saddukeere, zelotter, essenere og kristne. Etter ødeleggelsen av templet i år 70 e.Kr., forsvant de fleste av disse grupperingene, bortsett fra to. De kristne brøt etter hvert med jødedommen og kom til å se på seg selv som en egen religion. Fariseerne overlevde i form av rabbanittisk jødedom, det som idag simpelthen kalles jødedom.

Jødedommen omfatter i dag flere retninger, blant de viktigste er ortodoks jødedom, konservativ jødedom, rekonstruksjonistisk jødedom, reformjødedom, humanistisk jødedom, karaittisk jødedom og Beta Israel (falasha-jødedom). Samaritansk religion regnes ofte også som en del av jødedommen, dog regner samaritanene selv seg som tilhengere av en uavhengig religion, noe som også støttes av mange ikke-samaritaner. Samaritanenes lære er basert på religionen til restbefolkningen i det nordlige Israel i tiden etter tistammerikets fall, og anerkjenner bare Mosebøkene som hellige skrifter.

Enkelte mener også at begrepet jødedom foruten den jødiske religionen omfatter jødenes kultur. Jødedommen sees som en dualisme som inneholder både nasjonale og religiøse elementer. Folk i vesten antar ofte at jødedom, slik som kristendom, kun er en tro og derfor mangler nasjonal bevissthet. Men helt fra starten (genesis) av har jødedommen omfattet både nasjon og religion. Når man konverterer til jødedommen konverterer man ikke bare til en tro, men man blir også «naturlige innbyggere» i den jødiske nasjonen, dette går tydelig fram av den kanskje mest kjente konverteringen – når Rut i Bibelen forteller Naomi: «Ditt folk er mitt folk».

I andre religioner er det vanlig med periodiske pilegrimsreiser til hellige steder hvor den troende kan oppnå en høyere form for kommunikasjon med (en) Gud. Men når både religiøse og ikke-religiøse jøder i hundrevis av forskjellige land ber om «Neste år i Jerusalem», så mener de noe helt annet: ikke bare et individs lengsel etter å returnere til et hellig sted for å be, men et helt folks ønske om å returnere for på ny å gjenoppbygge deres nasjonale hjem, hvor Jerusalem var hjertet.

Det jødiske bønneritualet er kodifisert i en siddúr (bønnebok). Man ber i utgangspunktet tre ganger daglig — enten privat eller i synagogen.

Det anslås å være ca. 12,9 millioner tilhengere av jødedommen på verdensbasis [1].

Latin-Amerika

Latin-Amerika beskriver landområder som tidligere var kolonier til europeiske land hvor romanske språk ble benyttet. (Spania, Portugal og Frankrike). Latin-Amerika dekker det meste av Sør-Amerika, Mellom-Amerika og Karibia samt hele Mexico (Nord-Amerika). I land hvor engelsk er det dominerende språk (eksempelvis Jamaica, Belize og Guyana) brukes begrepet Anglo-Amerika. (Begrepet Anglo-Amerika blir sjelden benyttet.) Når det gjelder Surinam så er nederlandsk hovedspråk. Normalt refererer begrepet «Latin-Amerika» kun til landene hvor spansk og portugisisk er de dominerende språk. Land i Sør-Amerika og Karibia som har fransk som offisielle språk blir også regnet med i Latin-Amerika.

Legende

Legende betegner opprinnelig en fortelling om hellige menn og kvinner. Disse legendene er oppbyggelige historier om religiøse hendelser, mirakler og martyrier. Selve ordet «legende» (legere) kommer fra latin og betyr det som bør leses.

Mange legender har nok startet som muntlige fortellinger, men i middelalderen ble de fleste helgenenlegendene forfattet av munker med penn i hånd. Den best kjente legendesamlingen er Legenda Aurea, Den gyldne legende, skrevet av Jacobus de Voragine.

En levnetsbeskrivelse om en helgen kalles en hagiografi.

Legende har også en utvidet betydning og betegner fantastiske og utrolige ikke-religiøse historier med legendeliknende preg.

Misjonær

En misjonær er en person som har fått et kall, en livsoppgave og som er utsendt for å oppfylle sitt kall eller livsoppgave. Forutsetningen for å bli misjonær er en personlig tro og en motivasjon til å være en forkynner.

De fleste religioner har misjonærer. Vanligvis brukes misjonær om en person som forkynner en religion, som oftest i utlendighet. Ofte forstås misjonær som en person som arbeider med å forkynne den kristne troen. Når kristne misjonærer forkynner evangeliet, kalles det evangelisering.

Også personer som viser stort engasjement for en sak kalles gjerne en misjonær, selv om saken ikke har noe med religion å gjøre.

Nord-Hålogaland bispedømme

Nord-Hålogaland bispedømme er et bispedømme i Den norske kirke og omfatter menighetene i Troms og Finnmark, med Tromsø domkirke som bispesete. Det er organisert i 9 prostier, 46 kirkelige fellesråd og 64 sogn, og er ledet fra 2014 av biskop Olav Øygard. Bispedømmet ble opprettet i 1952 ved delingen av det tidligere Hålogaland bispedømme.

Nord-Irland

Nord-Irland er en del av Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland, og ligger nordøst på øya Irland. Nord-Irland grenser i sør og vest til republikken Irland. Belfast er hovedstad. Per 2011 var befolkningen 1 810 863, som utgjør omtrent 30 % av øyas totale befolkning og omtrent 3 % av befolkningen i Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland.

Oslo bispedømme

Oslo bispedømme er Den norske kirkes minste bispedømme i geografisk utbredelse og omfatter menighetene i kommunene Oslo, Asker og Bærum, med Oslo domkirke som bispesete. Det regnes som et av de fem historiske bispesetene i Norge og ble opprettet rundt 1070 som Dioecesis Osloensis.

Oslo bispedømme omfatter fire kirkelige fellesråd (Oslo, Asker, Bærum og Døvekirkenes fellesråd), syv lokale prostier og to landsdekkende prostier, Døveprostiet og Feltprostiet, og 64 sogn.

Romersk mytologi

Romersk mytologi er mytologien knyttet til antikkens Roma. Mye av mytologien var i hovedsak lånt fra gresk mytologi, men den romerske mytologien var yngre og mer litterær enn sitt motstykke, som var eldre og mer kultisk. Den består av en rekke tradisjonelle fortellinger som vedrører oldtidens Romas legendariske opprinnelse og religiøse system, representert i romerske litteraturen og visuelle kunstarter.

Romersk religion var Romas religion, uløselig knyttet til byen og dens historie. I løpet av de mer enn tusen år som gikk fra det lille bysamfunnet vokste fram i området Palatinhøyden (Collis Palatinus) og fram til begynnelsen av 400-tallet da kristendommen gradvis ble den eneste tillatte religion, ble romerske guder dyrket i templer og helligdommer innenfor og utenfor Romas bymurer.Romerne behandlet vanligvis deres tradisjonelle fortellinger som historiske, selv disse hadde mirakuløse eller overnaturlige elementer. Fortellingene handlet ofte om politikk og moral, og hvordan den enkeltes personlige hederlighet og rettskaffenhet var knyttet til hans eller hennes ansvar til samfunnet eller den romerske stat. Heroisme er et viktig tema. Da fortellingene belyste romersk religiøs praksis, er de mer opptatt med ritaler, varsler, og institusjoner enn med teologi eller kosmogoni.Studiet av romersk religion og myter er komplisert av tidlig innflytelse av gresk religion og mytologi på den italienske halvøy i Romas eldste historie, og ved senere kunstnerisk etterligning av greske litterære modeller ved romerske forfattere. I henhold til teologi var romerne ivrige etter å identifisere deres egne guder med de (tilsvarende) til grekerne, såkalt interpretatio graeca, og for å tolke fortellinger om greske guder på nytt under navnene til deres romerske motparter. Romas eldste myter og legender har også et dynamisk slektskap med etruskisk mytologi og religion, som er langt mindre dokumentert enn den greske.

Mens romersk mytologi manglet den samling av guddommelige fortellinger som finnes omfattende i gresk litteratur, er Romulus og Remus som dier en hunulv vel så kjent som noen forestilling i gresk mytologi, kanskje unntatt den trojanske hest. Ettersom latinsk litteratur var vidt kjent i Europa i løpet av middelalderen og inn i renessansen, hadde tolkninger av gresk myter av romere ofte større innflytelse på de litterære og visuelle representasjonene av «klassisk mytologi» enn greske kilder. I særdeleshet er visjonene av greske myter i Ovids Metamorfoser, skrevet under styret til Augustus, blitt betraktet som kanonisk.

Sotsji

Sotsji (russisk: Сочи) er en russisk kurby ved Svartehavet ved foten av Kaukasusfjellene. Byen har vel 328 000 innbyggere og ligger i Krasnodar-regionen. Sotsji var arrangørsted for Vinter-OL 2014 og Paralympiske vinterleker 2014.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.