Reichssicherheitshauptamt

Reichssicherheitshauptamt, forkortet RSHA, (tysk for «Hovedkontoret for rikssikkerhet») var overordnet organ for sikkerhetstjenesten i det nasjonalsosialistiske Tyskland mellom 1939 og 1945. Det ble opprettet 22. september 1939 ved at Sicherheitsdienst (SD), Gestapo og Reichskriminalpolizei (Kripo) ble slått sammen. Hovedoppgaven var å identifisere og nøytralisere personer som truet Det tredje rikes sikkerhet. Identifisering av jøder, sigøynere og andre folkegrupper var en del av denne oppgaven.

Kontoret var underlagt Reichsführer-SS, det vil si Heinrich Himmler, og hadde sitt hovedkontor i Prinz-Albrecht-Straße i Berlin.

Politiorganisasjoneri Nazi-Tyskland 1933-1945 corr.jpeg
Skjematisk oversikt over politiorganisasjoner i det nasjonalsosialistiske Tyskland
RSHA 1941
Reichssicherheitshauptamt (RSHA), hovedkontor for den tyske rikssikkerheten under andre verdenskrig, i 1941. Tekst på fransk.
Bundesarchiv Bild 183-R98683, Reinhard Heydrich
Reinhard Heydrich var øverste leder for RSHA fra opprettelsen i 1939 til han ble likvidert i 1942. Deretter overtok Ernst Kaltenbrunner.

Ledelse

Den første sjefen for RSHA var Reinhard Heydrich, som ledet kontoret inntil han ble likvidert i 1942. Deretter tok Ernst Kaltenbrunner over, og ledet RSHA til andre verdenskrigs slutt. Sjefen for RSHA var også leder for spesialenhetene, kjent som Einsatzgruppen.

Avdelinger

RSHA var organisert i syv avdelinger, kalt Ämter:

  • Amt I: Personale og organisasjon
  • Amt II: Administrasjon, jus og økonomi
  • Amt III: SD-Inland, innenrikssikkerhetstjenesten
  • Amt IV: Gestapo
  • Amt V: Reichskriminalpolizei, ikke-politiske forbrytelser
  • Amt VI: SD-Ausland, utenriksetterretningstjenesten
  • Amt VII: Skriftlige arkiver, ideologiske spørsmål

Ved behov avga RSHA personale til lokale SS- og politiledere.

Se også

Eksterne lenker

Portal: Andre verdenskrig

Albert Hartl

Albert Hartl (født 13. november 1904 i Roßholzen i Bayern i Tyskland, død 14. desember 1982 i Ludwigshafen am Bodensee) var en tysk SS-Sturmbannführer og sjef for Byrå IV B innen Reichssicherheitshauptamt (RSHA), Det tredje rikes sikkerhets- og etterretningsministerium. Han var også aktiv i Einsatzgruppe C, en mobil innsatsgruppe som opererte på østfronten.

Anton Brunner

Anton Brunner (født 8. august 1898 i Bregana i Kroatia i Østerrike-Ungarn, død 24. mai 1946 i Wien i Østerrike) var en tysk Obersturmführer og tjenestemann ved Reichssicherheitshauptamt, Nazitysklands sikkerhetsministerium. Han var en av Adolf Eichmanns medarbeidere. For å unngå forveksling med en annen av Eichmanns medhjelpere, Alois Brunner, ble Anton Brunner gjerne kalt «Brunner II».

Austrveg

For det norrøne begrepet om landene i øst, se Austerveg.Austrveg var et prosjekt av Quisling-regjeringen under den andre verdenskrig rettet mot fremtidige norske etableringer og bosetninger i Russland etter den ventede avslutningen av krigen mellom det nasjonalsosialistiske Tyskland og Sovjetunionen.

Arbeidet startet opp like etter Tysklands angrep på Sovjetunionen den 22. juni 1941, som førte til samtaler innad i Quisling-regjeringen og Nasjonal Samling om et eget norsk mandatområde i Sovjet. Både «det russiske kontor» i Direktoratet for Spesialorientering og Handelsdepartementets studienevnd for «norsk virksomhet i de besatte østområder» arbeidet med dette formål, før avløseren Austrveg ble opprettet som en selvstendig institusjon i juli 1943.

Det ble lagt flere planer gjennom arbeidet med Austrveg, som først gikk ut på å opprette et norsk protektorat over Kolahalvøya og andre nærliggende områder, for deretter å opprette norske permanente bosettinger i Hviterussland og Ukraina. Et av grunnlagene som skulle rettferdiggjøre disse kravene var at nordmenn angivelig skulle ha hatt sin opprinnelse fra Russland, i tillegg til den nordiske raseoverlegenhet og Lebensraum. Institusjonen arbeidet for øvrig også for norsk bedriftsetablering, konsensjonsdrift for jordbruk og eksportmuligheter i øst. De mest sentrale i dette arbeidet fra NS var Finn Sofus Støren, næringsminister Eivind Blehr og sjef for Finansdepartementet, Frederik Prytz.

Ifølge Norsk krigsleksikon ble det opprettet kontakt med Alfred Rosenbergs Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete og deretter Reichssicherheitshauptamt. Rivaliseringen mellom Rosenberg og Heinrich Himmler angående administrasjonen av østområdene gjorde at Adolf Hitler i januar 1943 valgte å utsette all etterkrigsplanlegging, noe som gjorde at planene fra Austrveg ikke kunne la seg realiseres.

Riksarkivet frigjorde i april 2010 flere hundre digitaliserte dokumenter om arbeidet rundt Austrveg, hvor en også finner Vidkun Quislings utkast «Denkschrift über die russische Frage» (betenkning om det russiske spørsmål) med korreksjoner og kommentarer, som var forarbeidet til notatet som ble sendt til Adolf Hitler på vårparten 1943.

Bruno Streckenbach

Bruno Streckenbach (født 7. februar 1902 i Hamburg, død 28. oktober 1977 i Hamburg) var en tysk SS-Gruppenführer. Han var blant annet befalshavende for Einsatzgruppe I i Polen og senere sjef for avdeling I i Reichssicherheitshauptamt (RSHA), Det tredje rikes sikkerhets- og etterretningsmyndighet.

Einsatzgruppen

Einsatzgruppen («Innsatsgrupper»), egentlig Einsatzgruppen der Sicherheitspolizei und des SD, var en paramilitær dødsskvadron tilhørende Schutzstaffel. De var mobile formasjoner, som særlig ble brukt til likvideringer i okkuperte områder, og var underlagt Amt IV i Reichssicherheitshauptamt (RSHA).

De enkelte gruppene ble kalt Einsatzkommando, mens staben ble kalt Einsatzstab. Hver kommando var delt i Einsatztruppe. Ved behov ble gruppene forsterket med polititjenestemenn og utkommanderte fra lokalbefolkningen.

De første gruppene ble satt inn under Anschluss og invasjonen i Tsjekkoslovakia. Deres oppgave var da å sikre viktige dokumenter og å eliminere personer som kunne skape problemer. De sørget også for at lokale nasjonalsosialister ble plassert i viktige stillinger, og for opprettelse av konsentrasjonsleirer.

I 1939 ble Einsatzgruppen omorganisert, og under angrepet på Polen ble det brukt for å likvidere polakker som kunne organisere motstand.

Ernst Kaltenbrunner

Ernst Kaltenbrunner (født 4. oktober 1903 i Ried im Innkreis i Østerrike, henrettet 16. oktober 1946 i Nürnberg, Tyskland) var en østerriksk høyere offiser i Schutzstaffel (SS) og sjef for det tyske Reichssicherheitshauptamt (RSHA) fra 1942 til 1945.

Falstad fangeleir

Falstad fangeleir, av tyske okkupasjonsmyndigheter kalt SS-Strafgefangenenlager Falstad, var en fangeleir i Ekne i tidligere Skogn kommune utenfor Levanger i Trøndelag under okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig. Bygningene fra 1921 var opprinnelig beregnet for Falstad skolehjem, en statlig internatskole, men i august 1941 tok Schutzstaffel (SS) over hoveddelen av området. Om lag 4500 mennesker fra 13 nasjoner satt her i perioden 1941–45. Flertallet var norske politiske fanger. Fangene i leiren ble satt fri i mai 1945. Etter krigen ble Falstad i noen år brukt som arbeidsleir for landssvikere, og senere som spesialskole. I dag er leiren et museum, Falstadsenteret.

Franz Abromeit

Franz Abromeit (født 8. august 1907 i Tilsit i Ostpreussen i Tyskland, erklært død 30. juni 1964) var en tysk Hauptsturmführer og tjenestemann ved Reichssicherheitshauptamt, Nazitysklands sikkerhetsministerium. Han var en av Adolf Eichmanns medarbeidere.

Abromeit inntrådte i NSDAP og SS i slutten av 1930-tallet. Fra 1939 til 1941 var han leder for SD-Sonderreferats für die Evakuierung von Polen und Juden – altså tvangsdeportasjoner av polakker og jøder – fra Danzig og Westpreußen.

Han var mellom 1942 og 1944 Eichmanns rådgiver i Kroatia. Om lag 5500 jøder ble deportert og så for det meste drept.

I 1944 ingikk han i Sondereinsatzkommando Eichmann som planla og gjennomførte jødeaksjonene i Ungarn.

Han klarte i 1945 å komme seg unna, det ble etterhvert antatt at han kom seg til Egypt.

Franz Six

Dr. Franz Alfred Six (født 12. august 1909 i Mannheim, død 9. juli 1975 i Bolzano) var en tysk embetsmann som ble utnevnt av Reinhard Heydrich, øverste sjef for Reichssicherheitshauptamt (RSHA, hovedkontor for den tyske rikssikkerheten under andre verdenskrig), til å styre politiorganisasjoner om det nasjonalsosialistiske Tyskland skulle lykkes å okkupere Storbritannia under krigen.

Heinrich Müller

Heinrich Müller (født 28. april 1900 i München, erklært død 1. mai 1945), også kjent som «Gestapo-Müller», var leder av Gestapo, det politiske politiet i det nasjonalsosialistiske Tyskland og spilte en ledende rolle i planleggingen og iverksettelsen av holocaust. Han ble sist sett da han forlot Førerbunkeren i Berlin 1. mai 1945 og er en av de svært få ledende figurer i det nasjonalsosialistiske regimet som aldri ble arrestert eller fikk sin død bekreftet.

Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir

Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir var et kompleks av konsentrasjonsleirer plassert rundt landsbyene Mauthausen og Gusen i Oberösterreich omtrent 20 kilometer øst av byen Linz. Leiren var i bruk fra omtrent da Anschluss fant sted i 1938, til få dager før det nasjonalsosialistiske Tysklands kapitulasjon i mai 1945.

Det som begynte med en enkelt leir utenfor Mauthausen, ble utvidet over tid, og sommeren 1940 hadde Mauthausen blitt en av de største fangeleirene i den tyskkontrollerte delen av Europa. I tillegg til de fire hovedleirene ved Mathausen og Gusen, var det 50 tilknyttede leirer i et større område av Østerrike og sør i Tyskland som brukte fangene til slavearbeid. De tilknyttede leirene drev steinbrudd, ammunisjonsfabrikker, gruver, våpenfabrikker og fabrikker som leverte deler til jagerfly av typen Me 262.I januar 1945 hadde komplekset av leirer, som ble ledet fra et administrativt senter i Mauthausen om lag 85 000 fanger. Det eksakte antallet døde og drepte er ikke kjent, men de fleste kilder oppgir mellom 122 766 og 320 000 for hele leirkomplekset. Mauthausen-Gusen utgjorde en av de første massive komplekser av konsentrasjonsleirer i Tyskland, og var en av de siste som ble frigjort av de allierte. De to hovedleirene, Mauthausen og Gusen I, var betegnet som Grad III-leirer (tysk Stufe III), som innebar at disse skulle være de mest brutale leirene overfor de «uforbederlige politiske fiender av det tyske riket». Mauthausen mistet aldri sin Stufe III-klassifisering. I RSHAs (Reichssicherheitshauptamt) administrasjon gikk leiren under navnet Knochenmühle — «Beinknuseren».I motsetning til mange andre konsentrasjonsleirer som var tiltenkt alle typer fanger, var Mauthausen i større grad brukt til utryddelse gjennom hardt arbeid av intelligentsiaen, som var utdannede personer og medlemmer av de høyere sosiale klassene i land underlagt det nasjonalsosialistiske regimet under andre verdenskrig. Området hvor leiren lå, er nå museum.

Niederkirchnerstrasse

Niederkirchnerstrasse, (tysk: Niederkirchnerstraße), oppkalt etter Käthe Niederkirchner, kommunist og motstandskjemper mot nasjonalsosialistene, er en gate i Berlin som løper fra Wilhelmstrasse i øst til Stresemannstrasse i vest. Den ligger på grensen mellom bydelene Mitte og Friedrichshain-Kreuzberg.

Gaten ble anlagt i 1891 og ble opprinnelig gitt navn etter prins Albrekt av Preussen, sønn av Fredrik Vilhelm III som eide Prinz-Albrecht-Palais på hjørne av denne gaten og Wilhelmstrasse.

Den er kjent for at bygningene som huset Reichssicherheitshauptamt, Sicherheitsdienst, Gestapo og SS i det nasjonalsosialistiske Tyskland lå her. Gestapos hovedkontor i nr. 8 var opprinnelig en kunsthåndverksskole, bygget i fem etasjer i lys sandstein fra århundreskiftet. Gestapo overtok bygningen etter maktovertakelsen i 1933 og bygget den om, blant annet med 38 celler i første etasje, og resten til kontorer og avhørsrom.

Bygningene som huset disse organisasjonene ble ødelagt under den allierte bombingen i 1945. På tomten etter disse er i dag minnestedet Topographie des Terrors.

Fordi gaten utgjorde grensen mellom to bydeler, ble den etter andre verdenskrig også grense mellom den amerikanske, og sovjetiske sektoren av Berlin, senere Vest- og Øst-Berlin. Gategrunnen var en del av østsektoren.

I 1951 ble gaten gitt sitt nåværende navn til minne om Käthe Niederkirchner (1909–1944) som var en del av del av den kommunistiske motstanden mot nasjonalsosialistene og døde i konsentrasjonsleiren Ravensbrück.

I årene 1961 til 1989 gikk Berlinmuren langs gatens sørlige kant, og deler av denne er bevart langs gatens østlige løp.

På hjørnet mot Leipziger Strasse ligger bygningen som huset den prøyssiske landdagen i årene 1899 til 1933. Siden 29. april 1993 er bygningen blitt brukt til å huse Berlins parlament.

Nürnbergprosessen

Se Nürnbergprosessene for informasjon om de etterfølgende prosessene.Nürnbergprosessen omhandler rettssakene mot de ledende tyske nasjonalsosialistene etter annen verdenskrig. Rettssakene ble gjennomført av de allierte i den tyske byen Nürnberg fra november 1945 til oktober 1946.

Flere andre rettssaker ble også holdt i Nürnberg i tiden etter hovedprosessen, og disse kalles Nürnbergprosessene.

Radiosender Gleiwitz

Radiosender Gleiwitz var en tysk radiosender i byen Gleiwitz (Gliwice), i Schlesien (nå i Polen). Senderen lå nær grensen til Polen og ble verdensberømt på grunn av det fingerte angrepet SS sammen med andre utførte langs grensen den 31. august som påskudd for Hitler-Tysklands angrep på Polen den 1. september 1939. Aksjonene den kvelden var organisert og planlagt av sjefen for Reichssicherheitshauptamt, Reinhard Heydrich.

Den 118 meter høye sendemasten ved Gleiwitz-senderen står fremdeles og anses nå for å være verdens høyeste tretårn og den eneste gjenværende tresendemast.

Reinhard Heydrich

Reinhard Tristan Eugen Heydrich (født 7. mars 1904 i Halle, død 4. juni 1942 i Praha) var en offiser i Schutzstaffel (SS) og sjef for Reichs­sich­er­heits­haupt­amt fra opprettelsen i 1939 til sin død. Han ble også kjent som «den blonde Moses», «slakteren fra Praha», «det blonde udyret» og «der Henker» (Henker er tysk for en bøddel som henretter ved hengning). Han var en av de sentrale personene i planleggingen av holocaust.

Schutzstaffel

Schutzstaffel (tysk for «beskyttelsesavdeling» eller livvakt), forkortet SS (i blant skrevet med doble sig-runer ), oppsto som en paramilitær organisasjon knyttet til det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP som livvakt for lederen Adolf Hitler på 1920-tallet. Organisasjonen utviklet seg etter hvert til en del av det tredje rikes militær- og ordensvesen, og bestod under andre verdenskrig av tre ulike hovedgrupper: Allgemeine-SS (sivile partiavdelinger), Waffen-SS (infanteri-, artilleri- og panserstyrker) og Sicherheitsdienst (politisk overvåkingsorgan).

SS var organisert i egne hæravdelinger, men var utenfor kontrollen til Wehrmacht. Nasjonalsosialistene så på SS som en eliteorganisasjon, dannet for å beskytte partiet og føreren, gjennom den første avdelingen Leibstandarte-SS Adolf Hitler. Medlemmene ble plukket ut på rasemessige og ideologiske kriterier. SS var også skyldig i flere forbrytelser mot menneskeheten, blant annet driften av konsentrasjonsleirene og Einsatzgruppen.

I starten av krigen var de kun på regimentsnivå, underlagt vanlige hærdivisjoner. Men ettersom krigen utviklet seg og den tyske hæren fikk mindre å si, klarte nasjonalsosialistene å utvide SS-styrkene til divisjoner. SS-divisjonene ble som regel benyttet som «brannkorps» ved fronten, høyt mekaniserte avdelinger i reserve som ble satt inn der fronten sviktet. I motsetning til den vanlige oppfatning, hadde SS-divisjonene sjelden bedre våpen og utstyr enn andre enheter; det som gjorde dem til spesielt sterke enheter, var først og fremt fanatisme frembragt gjennom politisk indoktrinering.

De ikke-tyske frontkjemperne (nordmenn, dansker, belgiere, bosniere og så videre) deltok innenfor Waffen-SS. Den norske enheten Germanske-SS Norge var en underavdeling av Germanske-SS, samtidig som organisasjonen formelt var underlagt Nasjonal Samling og Vidkun Quisling.

Sicherheitsdienst

Sicherheitsdienst (SD, «Sikkerhetstjenesten») var en etterretningsorganisasjon og del av det nasjonalsosialistiske maktapparatet i Tyskland mellom 1932 og 1945 og de okkuperte områdene av Europa under andre verdenskrig. SD var ansvarlig for tallrike forbrytelser og ble målrettet brukt til å bekjempe politiske motstandere og underkue befolkningen. Gjennom sine utenlandsavdelinger beskjeftiget organisasjonen seg også med spionasje og hemmelige operasjoner.

SD ble regnet som en søsterorganisasjon til Gestapo. Mellom 1933 og 1939 var SD underlagt Sicherheitspolizei, og etter 1939 lå tjenesten under Reichssicherheitshauptamt (RSHA).

Sicherheitspolizei

Sicherheitspolizei (Sipo, «Sikkerhetspolitiet») var en samlebetegnelse på de to delene av Schutzstaffels (SS) etterretnings- og sikkerhetstjeneste, Gestapo og Sicherheitsdienst (SD) mellom 1934 og 1939.

Navnet ble innført i forbindelse med at Gestapo og SD ble underlagt samme sjef, Reinhard Heydrich. I praksis var de to organisasjonene ofte i konflikt med hverandre, ikke minst fordi Heydrich mente at SD var inkompetent og derfor overlot mange oppgaver som egentlig lå under SD til Gestapo.

I 1936 ble Ordnungspolizei (ORPO) og Reichskriminalpolizei (Kripo) opprettet. Sipo ble da definert som det øverste organet av de tre statlige politistyrkene.

I 1939 ble Reichssicherheitshauptamt (RSHA) opprettet, og Sipo opphørte å eksistere som et reelt organ. Betegnelsen var dog fortsatt i bruk på lokalt nivå, som f.eks. i tittelen Inspektor des Sicherheitspolizei und SD. Slike inspektører var underlagt både RSHA og lokale SS- og politiledere.

Etter andre verdenskrig ble noen deler av DDRs hemmelige politi omtalt som Sicherheitspolizei.

The Black Book

The Black Book (Svarteboken) var navnet som i etterkrigstidens Storbritannia ble gitt Sonderfahndungsliste G.B., tysk for "Spesialettersøkningsliste for Storbritannia".

Det var et produkt av SS Einsatzgruppen og inneholdt navnene på tusenvis av personer i Storbritannia som skulle bli arrestert dersom Operasjon Sjøløve, invasjonen av De britiske øyer, lykkes. Den var utarbeidet av Walter Schellenberg. Mange av personene på listen var allerede døde, som tilfellet var med Sigmund Freud, eller hadde flyktet, som Paul Robeson. Av de 20 000 originale kopiene av denne boken, er bare to kjente eksemplarer igjen. Ett eksemplar finnes nå i Imperial War Museum.

Betydningsfulle personer på listen er:

Robert Baden-Powell, Lord Baden-Powell – Grunnlegger og leder av Speiderbevegelsen – (Speiderbevegelsen ble ansett å være en 'spionorganisasjon' av nazistene);

Eric Blair aka George Orwell – for anti-totalitære synspunkter

Violet Bonham Carter – «tilhenger av omringningspolitikken»;

Vera Brittain – forfatter og pasifist

John Buchan – for å være «jødisk sympatisør»;

Neville Chamberlain – en ledende britisk politiker;

Winston Churchill – for å være en prominent anti-nazistisk/statsminister;

Noel Coward – muligens for å være underholder for de væpnede styrker, for å være homoseksuell eller for å arbeide for MI5;

E.M. Forster – for å være homoseksuell;

Sigmund Freud – for å være jødisk ;

Paul Robeson – for å være kommunist

George Bernard Shaw – for åpent å latterliggjøre nazistene

H.G. Wells – for å være sosialist;

J.B. Priestley – for populær kringkasting og fiksjon som var anti-nazistisk;

Virginia Woolf – sannsynligvis for å være biseksuell, eller for politisk aktivitet i Bloomsburygruppen;Listen inneholdt også navn på medlemmer av eksilregjeringer fra tyskokkuperte land som hadde søkt tilflukt i Storbritannia, og ansatte i disse regjeringenes tjeneste. Deriblant den norske regjeringen i eksil.

Ved siden av hvert navn var det et nummer for det «amt» (kontor) innen Reichssicherheitshauptamt («Hovedkontoret for rikssikkerhet») som personen skulle utleveres til. Churchill skulle plasseres i forvaring hos Amt VI (Utlandsk militær etterretning), men den store majoriteten av personene som var opplistet i svarte boken ville bli plassert i forvaring hos Amt IV (Gestapo).

Da hun fikk vite om boken skal Rebecca West ha sendt et telegram til Noel Coward som blant annet: «Min kjære – hvilke personer vi skulle blitt sett død sammen med».

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.