Redningen av de danske jødene

Redningen av de danske jødene var den redningsaksjon som i oktober 1943 sørget for at nesten alle dansker med jødisk bakgrunn kunne slippe bort fra nasjonalsosialistenes jødeforfølgelse til sikkerhet i det nøytrale Sverige. Omkring 7 000 jøder fikk dansker og svensker i fellesskap bragt i sikkerhet. Redningsaksjonen var en av de største aksjoner mot de tyske jødeutryddelser under andre verdenskrig. Som en følge av aksjonen unnslapp nesten alle danske jøder Hitlers konsentrasjonsleirer.

Denmark Square 2
«Danmarks Plass», Jerusalem. Minnetavle med innskrift på dansk, svensk og engelsk. Teksten lyder:
«I oktober 1943 trodsede det danske folk og modstandsbevægelsen nazisternes besættelse af deres land ved at redde deres jødiske landsmænd. I løbet af ti nætter blev næsten alle danske jøder – over syv tusinde mennesker – sendt i sikkerhed over Øresund til Sverige i fiskerbåde og andre småskibe. Den danske modighed og den svenske gæstfrihed gav et uudsletteligt bevis på menneskelige værdier i en barbarisk tid. Israel og verdens jøder vil aldrig glemme.".»

Bakgrunn

Den 9. april 1940 ble Danmark okkupert av en overveldende tysk styrke. I første omgang fikk okkupasjonen (besættelsen på dansk) hverken større konsekvenser for danske kristne eller jøder. Som følge av den danske regjerings forholdsvis velvillige innstilling over for den tyske okkupasjonen, var tyskerne også lydhøre over for danske innvendinger, og regjering og konge fikk lov til å bli sittende. Danmark var et meget uproblematisk land; det muliggjorde visse danske krav til tyskerne. Da den danske regjering forklarte at Danmark ikke hadde noe «jødeproblem», lot de tyske okkupantene derfor dette temaet ligge, da de ikke ville ødelegge det forholdsvis gode forhold landene imellom.

Under den danske utenriksminister Erik Scavenius' besøk i det nasjonalsosialistiske Tyskland i 1941 ble temaet tatt opp av de tyske myndigheter. Et dansk antisemittisk blad benyttet seg av muligheten til et frontalt angrep på danske jøder, og kort etter forsøkte noen å tenne på synagogen i København. Det danske rettssystem straffet både bladets utgivere og ildspåsetterne med bøter og fengsel. De tyske okkupantene tok dette som et klart tegn på hvordan mønster-staten Danmark ville kunne bryte sammen, hvis man valgte å presse hardt på for at få gjennomført diskriminerende lover mot og deportering av jøder.

I løpet av 1943 ble det klart for den danske befolkning at Tyskland sannsynligvis ville tape krigen, og at den tyske okkupasjonen ville avsluttes. Fra Esbjerg spredte det seg fra den 10. august 1943 streiker og uro over det meste av landet. De neste par uker var preget av stor sivil uro, og da den tyske øverstkommanderende general Hermann von Hanneken krevde innførelse av streikeforbud, tyskkontrollert sensur og dødsstraff for sabotasje, så regjeringen seg tvunget til å gå av. Med Danmarks nye status som fullstendig underlagt okkupasjonsmakten ble det såkalte jødeproblemet nå uunngåelig også aktuelt.

Deportasjonsordren og flukten

I andre okkuperte europeiske land var den jødiske befolkningen ved dette tidspunktet stort sett deportert. Om lag 770 av totalt rundt 2 200 norske jøder var deportert året før, og ryktene om konsentrasjonsleirene og gasskamrene var nådd Danmark. Den tyske riksbefullmektige i Danmark, Werner Best, skrev den 8. september 1943 et meget omdiskutert telegram til utenriksministeriet i Berlin, hvor han spurte om, hva han skulle gjøre med jødene i Danmark. Det ble planlagt, at jødene skulle fanges natten mellom 1. oktober og 2. oktober 1943. Datoen var ganske velvalgt. Det var både fredag aften (altså shabbat) og dessuten også Rosj hasjaná, det jødiske nyttår. Det var altså en aften, hvor jøder var opptatt med religiøse ritualer.

Frieboeshvile mindeplade for Duckwitz, 2012-05-12
Minneplate for Georg Ferdinand Duckwitz på Frieboeshvile for «hans indsats for de danske jøders redning oktober 1943».

Den tyske skipsfartsattaché Georg Ferdinand Duckwitz, lekket den 28. september 1943 informasjon om den forestående deportasjon til formannen for socialdemokratiet Hans Hedtoft, som kontaktet den danske motstandsbevegelse og de danske jøder. Duckwitz hadde på forhånd hemmelig forsikret seg om, at jødene ville få oppholdstillatelse i Sverige. Det mosaiske trossamfunds leder C.B. Henriques og overrabbineren Marcus Melchior fikk advart andre danske jøder om aksjonen ved feiringen av Rosj hasjaná den 29. september og rådet dem til å holde seg borte fra sine hjem og gå i skjul. De følgende dagene spredte nyheten seg hemmelig især blant danske embedsmenn, og det førte til advarselsforsøk ved å se på telefonkataloger for å finne jødisk-klingende navn og advare. Den 15-årige Herbert Pundik ble sammen med en annen jødisk gutt den 29. september hentet i klassen av rektor. «Vi har blitt advart om at jødeforfølgelsen snart begynner» sa han og fortsatte «Dere må heller skynde dere hjem».

De fleste jøder skjulte seg hos venner og bekjente eller i gårder og kirker i nærheten av Øresund. Den eneste måten de kunne komme vekk på var ved hjelp av velvillige fiskere eller skipseiere. Seilasen var ikke lang, kun 5 km på det smaleste av Øresund, og i løpet av de neste par dager lykkedes det å få om lag 7 000 jøder sendt over det smale sundet i sikkerhet i Sverige. Det var noen som krevde overpris for transporten i jakt på en rask profitt, men de ble senere straffet av motstandsbevegelsen og skattemyndighetene. Et av Herbert Pundiks siste minner før den robåt, som skulle frakte dem ut til en større fiskerbåt, la kursen mot det mørke Øresund, var billedet av familievennen P. Nikolajsen, hans kone og kona til den fiskerend som skulle frakte dem over, som inne på stranden strakte sine foldede hender mot himmelen i bønn.

De mange jøder som gjemte seg i de nordsjællandske sommerhusområder i begynnelsen av oktober, kunne i lengden ikke unngå å tiltrekke seg tyskernes oppmerksomhet. I Gilleleje Kirke ble 80 jøder fanget, etter at en dansk pike hadde røpet hemmeligheten til sin kjæreste, en tysk soldat. Det var ellers ved denne anledning, at en ukjent tysk jøde som takk for legehjelp gav en eske med en lokk av Beethovens hår i varetekt hos den danske lege dr. Kay Fremming for å forhindre at den falt i tyskernes hender[1].

Noen jøder ble fanget på lignende måte av Gestapo og værnemagten (dansk for Wehrmacht), noen ble fanget av tyske patruljebåter i Sundet, men langt de fleste klarte seg i sikkerhet, noe som kun kunne la seg gjøre fordi ikke bare sivilbefolkningen, men også store dele av det danske politi og embedsstand i det skjulte hjalp de danske jøder. Redningsaksjonen ble i de første dager også begunstiget av et ennå ikke forsterket Gestapo og av den tyske hær og marines mindre iver med å fange jødene.

De fangne jøders skjebne

De omkring 450 jøder (omkring 7 % av det samlede antall jøder i Danmark), som ikke hadde mulighet for å flykte, eller ble tatt under flukten, ble satt på skip i Københavns havn. De danske jøder ble – skjønt det må ha vært forferdelige opplevelser for dem – behandlet meget bedre enn jøder i andre land. Det berettes, at de tyske tropper banket på døren, når de skulle arrestere jøder – i stedet for å sparke døren inn, som de gjorde i andre land – og noen soldater gikk (ifølge enkelte kilder) kun videre, hvis ingen åpnet. For det andre ble de danske jøder på grunn av dansk press ikke sendt videre til tilintetgjørelsesleire fra konsentrasjonsleiren Theresienstadt i Bøhmen. I denne leiren var det ingen gasskamre og «kun vanlige mord» forekom.

I Theresienstadt var muligheten for overlevelse langt bedre. Tyskerne brukte leiren som transittstasjon, fra hvilken mange jøder ble sendt videre til dødsleirene i blant annet Polen. De danske jøder ble aldri sendt videre, og takket være hjelpepakker med mat og medisin fra Danmark kunne mange danske jøder overleve. Press fra Danmark førte også til, at Dansk Røde Kors kunne overvåke de danske jøders velbefinnende helt til krigens avslutning. Omkring 51 danske jøder døde i Theresienstadt; de fleste var eldre mennesker, som ikke klarte sykdommener som tyfus, og den dårlige behandling og innkvartering. I april 1945 ble de omkring 400 overlevende danske jøder overbragt til den svenske grev Folke Bernadotte fra svensk røde kors og ble i de hvite bussene fraktet gjennom det krigsherjede tredje rike hjem til sikkerhet i Danmark. Antallet av døde danske jøder under andre verdenskrig var det laveste blant de okkuperte landene.

Det var ganske få jøder igjen i Danmark etter oktober 1943. De levde skjult og under påtatt navn. Flere jøder levde som «pasienter» innlagt på danske hospitaler.

Grunner til suksessen

  • Det lille antall danske jøder, både i absolutte og relative tall, betød at det var lett og forholdsvist overkommelig å bringe jødene hurtig i sikkerhet.
  • De fleste jøder bodde i København, og den meget korte avstand til Sverige betød, at en reise dit var relativ hurtig og enkel tross angiveri, politiovervåking, utreiseforbud, mørklegging, spioner og grundig tysk patruljering.
  • Det lille antall danske antisemitter betød, at jødene kunne skjules i store områder, selv om hele bysamfunn sannsynligvis har vært klar over jødenes gjemmesteder. Kun to prosent av dansker var beredt til direkte å hjelpe den tyske okkupantmakt.
  • Sveriges velvillige holdning til å gi jødene oppholdstillatelse.
  • Samarbeidspolitikken hadde gjort okkupantene og Werner Best interessert i å bevare roen i landet. En voldsom jødedeportasjon kunne utløse store problemer i landet og tvinge Werner Best til å be om flere okkupasjonsstropper til Danmark.
  • Derav fulgte også en utpreget mangel på aktivitet fra især den tyske hærs og flåtes side, som opptrådte særdeles passivt i tiden hvor jødene flyktet.

Der er også historikere, som setter spørsmålstegn ved grunnfortellingen om redningen av de danske jøder. Blant annet har Bent Blüdnikow argumentert for at «den danske hjemstavnshistorie» neglisjerer en rekke negative konsekvenser av samarbejdspolitikken, blant annet at det danske diplomati unnlot å bistå jødene i andre europeiske land.[2] Han kritiserer især Bo Lidegaard for å anlegge «et snevert nasjonalt perspektiv» i sine bøker om besettelsen (okkupasjonen), senest boken Landsmænd, men finner samtidig, at kun «få markante unntagelser» blant danske historikere, har forholdt seg kritisk til fortellingen om at redningen av jødene kan tilskrives samarbeidspolitikken.[2]

Referanser

  1. ^ Interaktiv oversikt over hårlokkens reise
  2. ^ a b Bent Blüdnikow: Opgør med danske hjemstavnshistorikere, Kronik i Politiken, 12. september 2013

Litteratur

  • Buckser, Andrew. "Rescue and Cultural Context During the Holocaust: Grundtvigian Nationalism and the Rescue of the Danish Jews." Shofar 19(2), 2001.
  • Goldberger, Leo (ed.) (1987). The Rescue of the Danish Jews: Moral Courage Under Stress. New York University Press. ISBN 0-8147-3010-8.
  • Lampe, David (1957). The Danish Resistance. New York: Ballantine Books.
  • Lampe, David (?). The Savage Canary. ?: ?. Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  • Meyer, Torben (1967). Flugten over Øresund - En reportage omkring den jødiske flugt og deportationerne fra Danmark efteråret 1943. København: Jespersen og Pios Forlag.
  • Pundik, Herbert (1998). In Denmark It Could Not Happen: The Flight of The Jews to Sweden in 1943. Hewlett, N.Y.: Gefen.
  • Stræde, Therkel (1993). October 1943: the rescue of the Danish Jews from annihilation. with H. Rovsing Olsen. Copenhagen: Royal Danish Ministry of Foreign Affairs: Museum of Danish Resistance 1940-1945.
  • Werner, Emmy E. (2002). Conspiracy of decency: the Rescue of the Danish Jews during World War II. Boulder, Colorado: Westview Press.
  • Yahil, Leni (1969). Rescue of Danish Jewry; test of a democracy. Morris Gradel (tr).
  • Herbert Pundik: Det kan ikke ske i Danmark – jødernes flugt til Sverige 1943. Husum 1995, ISBN 87-16-11256-3
  • Ulrich Herbert: Best. Biographische Studien über Radikalismus, Weltanschauung und Vernunft 1903–1989. Habilitationsschrift. Dietz, Bonn 1996, ISBN 3-8012-5030-X
  • Bo Lidegaard: Landsmænd. Politikens Forlag, 2013, ISBN 9788740005158

Eksterne lenker

Portal: Danmark

Frihedsmuseet

Frihedsmuseet ligger i Churchillparken i København rett ved Amalienborg, Kastellet og Langelinie. Museets offisielle navn er «Museet for Danmarks Frihedskamp 1940-1945» (norsk: Museet for Danmarks motstandskamp under andre verdenskrig) og på engelsk The Museum of Danish Resistance during World War II.

Frihedsmuseet er en del av Nationalmuseet og forteller om okkupasjonen og motstandskampen i Danmark i årene 1940–1945.

Museets opprinnelse finnes i motstandsbevegelsens utstilling «Det kæmpende Danmark» (Det kjempende Danmark), som i en periode ble vist for offentligheten i frimurergalleriet i København etter frigjøringen i 1945. Utstillingen fikk senere en permanent plass i Firhedsmuseets nåværende bygning på Esplanaden, som ble oppført etter en innsamling i 1957.

Georg Ferdinand Duckwitz

Georg Ferdinand Duckwitz (født 29. september 1904 i Bremen, død 16. februar 1973 i Bremen) var en tysk diplomat som spilte en sentral rolle i redningen av de danske jødene i 1943.

Holocaust

Artikkelen handler om forsøket på å utrydde jødene under andre verdenskrig. For grunnbetydningen, se brennoffer. For den amerikanske miniserien fra 1978, se Holocaust (TV-serie). For filmen av samme navn av Claude Lanzmann, se Shoah (film)Holocaust (gresk for fullstendig brent, brukt om brennoffer), også kjent som ha-shoah (hebraisk השואה, tilintetgjørelse) (jiddisk האַלאָקאַוסט, halokaust, eller mer korrekt חורבן, khurbn) og porajmos eller samudaripen på romani, var det statsledede folkemord av jøder, i Europa og Nord-Afrika som det nasjonalsosialistiske Tyskland gjennomførte fra 1941 til 1945. Holocausts gjerningsmenn tok livet av cirka 6 millioner jøder.

Da nazistene kom til makten i Tyskland 30. januar 1933, begynte undertrykkelsen av jødene etter kort tid, dels som lov med det mål å utelukke jødene fra samfunnslivet og undergrave dem økonomisk, dels som kampanjer med propaganda, trakassering og vold. Målet var blant annet å presse jødene til å utvandre. Med okkupasjonen av det vestlige Polen i 1939 kom 2 millioner polske jøder under tysk herredømme. I Polen ble jødene stuet sammen i gettoer der det i Warszawagettoen alene var flere jøder enn i Tyskland. Jødene i Polen ble brukt som slavearbeidere.Den systematiske utryddelsen av jødene begynte i form av massehenrettelser to dager etter invasjonen av Sovjetunionen (Operasjon Barbarossa) 22. juni 1941. Massakrene på sovjetisk område inkludert de baltiske landene ble utført ved skyting av flere Einsatzgruppen som fulgte rett etter fremrykkende tyske militærstyrker (Wehrmacht og Waffen-SS). Den systematiske utryddelsen fortsatte i utryddelsesleirer i det okkuperte Polen, særlig Auschwitz, Treblinka, Sobibór, Belzec, Kulmhof og Majdanek. I leirene ble jødene avlivet med gass og likene som regel brent. Omkring halvparten av de jødiske ofrene var polske og 1 million var sovjetiske borgere, og de fleste av disse var drept ved utgangen av 1942. Folkemord på jødene og andre folkegrupper foregikk i hovedsak i området som tilsvarer Polen, Hviterussland, Ukraina, Litauen og Latvia. Disse område ble også hardt rammet av undertrykkelsen under Stalin. Holocaust kulminerte med drap på de ungarske jødene i 1944 og evakuering av dødsleirene i det okkuperte Polen til arbeidsleirer i Tyskland (dødsmarsjene) mot slutten av krigen.

Massedrapene bak østfronten ble påvist av britisk etterretning et par måneder etter at det begynte sommeren 1941. Utryddelsesleirene ble kjent gjennom etterretningsrapporter fra Polen i 1942. I løpet av 1942 var det allment kjent at Holocaust pågikk.

Det er fortsatt uklart i hvilken grad det var en stor, systematisk plan i utgangspunktet eller om holocaust vokste frem og eskalerte på bakgrunn av enkelthendelser. Massedrapene på jøder, sovjetiske krigsfanger og andre ble gjennomført særlig av SS, tysk politi og Wehrmacht og til dels av politi eller milits i okkuperte områder. Motivasjonen hos de tusenvis som utførte drapene debatteres og studeres stadig. Anslagsvis 200 000 personer utenfor Tyskland medvirket på en eller annen måte til gjennomføringen av Holocaust.

Holocaust i Danmark

Under krigen ble Danmark regnet som et fredsokkupert land. Det vil si at Danmark hadde overgitt seg til den tyske okkupasjonsmakten, og inngått en samarbeidsregjering/kollaborasjonsregjering. Dette var et unikt tilfelle under andre verdenskrig, og må sees som én av forklaringene på hvorfor Holocaust i Danmark fikk et helt annet hendelsesforløp enn de andre okkuperte landene (som for eksempel Norge).

Holocaust i Norge

Holocaust i Norge var folkemordet på norske jøder i det okkuperte Norge under andre verdenskrig. Av totalt rundt 2 100 jødiske personer ble over 770 deportert til utryddelsesleirer på det tyskokkuperte kontinentet, der det store flertallet av dem ble drept. Kun et trettitall norske jøder overlevde deportasjonene, og de utgjorde over halvparten av alle nordmenn som ble drept i tyske leirer under krigen. I alt døde over 760 i jødeforfølgelsene i Norge.

De første okkupasjonsårene var de antijødiske aksjonene i liten grad planmessige. Fra sommeren 1941 fikk jødeforfølgelsene et mer systematisk omfang, og i 1942 måtte alle jøder registrere seg. I oktober og november 1942 kom systematiske arrestasjoner av alle jøder i Norge, og fangene ble sendt til Auschwitz, der de enten ble gasset i hjel eller arbeidet til døde. Arrestasjon og internering av jødene ble utført av norsk politi med bistand av Hirden og Germanske-SS Norge. Jødenes eiendommer i Norge ble beslaglagt av NS-regimet og i mange tilfeller solgt billig til frontkjempere og NS-medlemmer.

Rundt 60 prosent av de norske jødene overlevde krigen. De overlevende hadde i hovedsak flyktet til Sverige, særlig høsten 1942 da de systematiske massearrestasjonene begynte. Mange av jødene som kom seg til Sverige, tjenestegjorde i norske og allierte politi- og militæravdelinger senere i krigen.

I rettsoppgjøret etter krigens slutt var Vidkun Quisling den eneste nordmann som ble tiltalt for medvirkning til drap. Andre ble tiltalt bare for medvirkning til deportasjonene. Ingen norske politifolk ble dømt for slik medvirkning. Mange av jødene som overlevde slet med å få tilbakeført inndratte formuer og eiendeler. Dette fikk liten oppmerksomhet i norsk offentlighet i etterkrigstiden. Etter Skarpnesutvalgets rapport besluttet Stortinget i 1998 å gi både kollektiv og individuell kompensasjon for de norske jødenes økonomiske tap. Den kollektive kompensasjonen førte blant annet til opprettelsen av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.

Jesper Langballe

Jesper Marquard Langballe (født 31. august 1939 i København, død 15. mars 2014 i Silkeborg) var en dansk sogneprest, journalist og politiker (DF). Han var medlem av Folketinget 2001–2011.

Han var sønn av lege Mogens Marquard Langballe og Agnete Wolfhagen, som begge var motstandsfolk i Randers under den andre verdenskrig. Foreldrene medvirket i jernbanesabotasjen ved Langå og redningen av de danske jødene. Senere deltok de i motstandsarbeid i Aalborg. Sønnen oppholdt seg i mellomtiden på en gård på Djursland. Jesper Langballe var fetter av folketingsmedlem Søren Krarup og far til folketingsmedlem Christian Langballe.

Etter realskolen i 1955 prøvde han å ta studentereksamen tre ganger, men mislyktes, og dro til sjøs. Deretter gikk han i lære som journalist ved Skive Venstreblad og Ringkøbing Amts Dagblad 1959–1963. Langballe var kulturjournalist og redaktør for baksiden med politisk satire i Jyllands-Posten 1964–1972. Etter Kirkeministeriets særutdannelse for prester 1972–1975 var han sogneprest i Thorning og Grathe ved Silkeborg i 32 år. Han var kjent for sin bohemske stil og som en karismatisk predikant. Han tilhørte kretsen rundt tidsskriftet Tidehverv som medutgiver og skribent fra 1982.Langballe lot seg nominere til Folketinget fra Viborg i 2000, etter en forespørsel fra partileder Pia Kjærsgaard i Dansk Folkeparti. Før dette hadde ikke Langballe vært medlem av noe politisk parti. Langballe var valgt til Folketinget fra Viborg amtskrets 2001–2007 og Vestjyllands storkrets 2007–2011. Sammen med fetteren Søren Krarup førte han an i hva som ble kalt «en kulturkamp» mot kulturradikalisme og innvandringslovgivningen av 1983. Han var Dansk Folkepartis kirkepolitiske ordfører i en årrekke, og gjorde seg særlig bemerket for sitt forsvar for folkekirkens binding til staten og sin nasjonalistiske og islamfiendtlige holdning.

Liselund

Liselund med den omkringliggende haven er et romantisk haveanlegg med lysthus, småbygninger og havemonumenter, som ligger ved landsbyen Liselund på Møn i Danmark.

På området ligger det opprinnelige lystslottet, kalt Liselund gamle slott og Liselund nye slott. Det gamle slottet og parken ble kjøpt av Kulturministeriet i 2005, eierskapet og vedlikeholdet av anlegget er overført til Nationalmuseet. Det er adgang for publikum til bygningene og parken. Arealene rundt Liselund park eies av Naturstyrelsen, Falster Statsskovdistrikt. Liselund nye slott er frasolgt og drives som hotell.

Liselund med alle bygninger og monumenter ble fredet i 1918, fredningen ble utvidet i 1960 og 2003.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.