Profeti

Profetier er det budskap som kommer fra en profet, talsmann eller åndelig inspirert budbærer, og som ofte omhandler framtida.[1]

Se også

Referanser

  1. ^ Davison, Scott A. (1. januar 2014). Zalta, Edward N., red. «Prophecy». Besøkt 11. oktober 2015.
Amos

Amos (hebraisk: עָמוֹס – ʿĀmôs) var en profet i Bibelen som har gitt navn til Amos' bok. Amos ble født i Tekoa i Juda rike, og levde der som hyrde før han fikk profetkall. Han regnes til de 12 «små profeter» i Bibelen. I Amos-boka i Bibelen heter det at han fremsatte sine syner da Ussia var konge i Juda (786 – 746 f.Kr) og Jeroboam II konge i det daværende Israel, altså Nordriket (783 – 743 f.Kr).

Rundt år 752 f.Kr begynte Amos som profet. Han reiste til Betel som lå i Nordriket. Han stormet inn i Betels gamle helligdom og avbrøt en pågående seremoni med sin dommedagsprofeti. Amos understreker at hans profeti ikke skal forherlige Israel, men sikre sosial rettferd.I denne situasjonen fremstod Amos som en domsprofet. «Gjør deg rede til å møte din Gud» er budskapet hans under den store høstfesten i Betel. Øverstepresten i Betel, Amasja, truet ham til å slutte med sine profetier, og Amos ble også beskyldt for å ville styrte kong Jeroboam.

Apollon

Apollon (gresk: Ἀπόλλων, Apóllōn) er i gresk og romersk mytologi en av de mest betydningsfulle av de olympiske guder og med flest sider (guddommelige assosiasjoner) knyttet til sin guddom. Som idealet av kouros (en skjeggløs yngling) har Apollon blitt anerkjent som en gud av lyset og solen, sannhet og profeti, bueskyting, medisin og helbredelse, musikk, poesi og kunstartene, og mer.

Apollon er sønn av Zevs og Leto, og har tvillingsøsteren Artemis, den jomfruelige månegudinnen for jakt, helbredelse, kyskhet og barnefødsler og beskytter av ville dyr og villmarken. Apollon er kjent i den greskpåvirkede etruskiske mytologien som Apulu. Apollon ble dyrket både i antikkens Hellas og i Romerriket, i tillegg til i den moderne hellenistiske nypaganisme (nyhedendommen).

Som beskytter av Delfi (Pythianske Apollon) var Apollon er en spådomsgud — den profetiske guddom av Delfis orakel. Medisin og helbredelse ble knyttet til Apollon, enten gjennom guden selv eller indirekte ved hans sønn Asklepios. Apollon ble også sett som en som kunne påføre dårlig helse og dødelig pest foruten å være den som hadde muligheten til å helbrede. Blant gudens religiøse endringer var at han ble assosiert med herredømmet over de greske kolonistatene som spredte seg langs kysten av Middelhavet, foruten å bli beskytter av gjetere og dyreflokker. Som leder av musene (Apollon Musagetes) og leder for deres kor fungerte Apollon som beskytter av musikk og poesi. Hermes oppfant lyren for ham, og instrumentet ble en vanlig attributt for Apollon. Hymner som ble sunget til Apollons pris ble kalt for paeaner.

I hellenistiske tider, særlig i løpet av 200-tallet f.Kr. som Apollon Helios, ble Apollon identifisert blant grekerne med Helios, solguden, og hans søster Artemis ble tilsvarende lik Selene, månegudinnen. I latinske tekster har forskeren Joseph Fontenrose imidlertid erklært seg ute av stand til å finne noen sammensmelting med Sol blant de augustinske poeter i det første århundre. Selv ikke i besvergelsene til Æneas og Latinus i Æneiden XII (161-215). Apollo og Helios/Sol forble atskilte vesener i de litterære og mytologiske tekstene fram til 200-tallet e.Kr.

Beleriand

Beleriand var et landområdet fra J.R.R. Tolkiens Midgard, som lå i den nordvestre delen av Midgard i det første tidevervet. Opprinnelig var Beleriand bare navnet på området rundt Balarbukta, men så ble navnet gitt til hele landet. Elementet Beler/Balar refererer antakelig til maiaen Ossë, som ofte var ved Balars kyst.

Mot vest og sør hadde Beleriand en lang kyst som møtte det Storehavet Belegaer, mot nord lå høylands regionene Hithlum, Dorthonion og Himring åsene, mot øst lå fjellkjeden Ered Luin (Blåfjellene) som nådde nesten helt ned til havet i sør. Landet Nevrast i nordvest ble også noen ganger sett på som en del av Beleriand.

Elva Sirion, den største elva i hele Beleriand, rant fra nord til sør og delte Beleriand inn i Vest Beleriand og Øst Beleriand. Fra øst til vest gjennom landet løp også en rekke med åser og et plutselig fall i høyde, disse var kjent som Andram, Langmuren. (Elva sank ned i bakken ved Sirionmyrene, og så dukket den opp igjen nedenfor Andram ved Sirions porter.) Øst for Langmuren lå elva Gelion, og de seks sideelvene dens som kom fra fjellene Ered Luin, i området kjent som Ossiriand eller Landet av de syv elver. Elva Brithon og elva Nenning var de to nedre elvene i de vester områdene kjent som Falas.

I året 583 i det første tidevervet ble det aller meste av Beleriand ødelagt under Vredens krig mellom valaene og Morgoth. Bare noen svært få deler av Øst Beleriand overlevde denne krigen, og de ble kjent som Lindon. (Til tross for dette er det noe som tyder på at ikke alt var helt ødelagt i det andre tidevervet, men dette ble helt klart ødelagt ved Númenors fall.)

Det må likevel sies at gravene til både Túrin Turambar og Morwen overlevde og ligger på øya Tol Morwen, noe som oppfyller en gammel profeti. På samme måte er det også deler av Dorthonion som ble øya Tol Fuin, og åsen Himring ble stående som øya Himling. Alle disse øyene sammen ble kjent som De Vestre Øyer.

Bercháns profeti

Bercháns profeti er et relativt stort historisk dikt skrevet på middelirsk språk. Teksten er bevart i Det kongelige irske akademi som manuskript MS 679 (23/G/4) med noen få senere kopier. Verket ble sannsynligvis skrevet på 1100-tallet, men gir seg ut for å være en profeti gjort tidlig på middelalderen.

Teksten består av 204 vers, to som er ødelagt (128, 168). Det er delt inn i to deler. Den påståtte forfatteren til første del (vers 1 til 96) er en irsk abbed ved navn Berchán, som også har gitt navn til diktet. Første del består av en historie om Bercháns eget kloster, en opptegnelse av angrep fra norske vikinger, og en beskrivelse av regimene til nitten irske konger.Del to (vers 97 til 206) er et anonymt profeti som blir gitt i tidsrommet til Sankt Patricks død på 400-tallet, forutser livet til sankt Columba (død 597) og Áedán mac Gabráin, konge av Dál Riata (død ca. 609), og 24 skotske konger, fra Cináed mac Ailpín (død 858) til Domnall Bán (død 1097). Diktet er svært indirekte i sin identifikasjon av de skotske kongene og benytter en lang rekke av obskure poetiske bilder og sammenligninger. Til forskjell fra de irske kongene i del en er det ingen medfølgende kommentarer i navngivingen av kongene, men kan likevel bli identifisert og er derfor av historisk verdi. Diktet er et av de mest betydningsfulle kilder til forståelsen av skotsk historie for den epoken den dekker.

Diktene forfekter å være profetier av Berchán (død ca. 770), skrevet retrospektivt på 1100-tallet, skjønt diktene for den skotske seksjonen er tilskrevet en annen forfatter som tilegnet diktene til Berchán, og tradisjonen hevder at Berchán forfattet de første diktene. Det eldste manuskriptet for Bercháns profeti er fra 1700-tallet, men åpenbart langt eldre da fragmenter ble bevart i Leinsterboken som ble samlet ca. 1160-1170. Diktene gir et kortfattet innblikk i hva forfatterne av hva de som skrev historien til det gæliske samfunnet i tidlig middelalder var opptatt av: regional rivalisering, angrep fra vikinger, kirkens sikkerhet, og behovet for sterke konger er en del av temaene. Ingen av nedtegnelsene besvarer alle spørsmålene om epoken, men de komplementerer andre historiske kilder.

Bibelen

Bibelen (gr. βιβλία biblia «bøker») er betegnelsen for de grunnleggende kanoniske skrifter i blant annet jødedommen og kristendommen, selv om den hebraiske (jødiske) bibel, også kalt Tanakh, ikke er identisk med den kristne bibel, som beskrives her. Dessuten er det innenfor kristendommen variasjoner i antallet og innholdet av Bibelens bøker.

Den kristne bibel er inndelt i to hoveddeler. Den første del, Det gamle testamente, er nesten identisk med den hebraiske bibel, og ble opprinnelig inndelt i tre hoveddeler; Torah (Loven), Nebiim (Profetene) og Ketubim (Skriftene). Den andre hoveddelen, Det nye testamente, inneholder de kristne skriftene og er skrevet i de to første århundrene e.Kr.

Bibelen inneholder skrifter av mange forskjellige sjangrer, som for eksempel lovtekster, poesi, historie og profeti. Bibelens bøker inndeles i protestantisk tradisjon i to testamenter, 66 bøker, 1 189 kapitler og 31 173 vers. Denne oppdeling er ikke å finne i de opprinnelige tekstene, men er kommet til senere, etter som det på grunn av tekstenes religiøse bruk ble nødvendig å kunne henvise mer nøyaktig til steder i tekstene.

Bibelen er den boken i verden som er oversatt til flest språk. Den 31. desember 2008 var hele Bibelen oversatt til 451 forskjellige språk og deler av Bibelen oversatt til i alt 2 479 språk.

Det gamle testamente

Denne artikkelen handler om Det gamle testamente hovedsakelig sett fra et kristent perspektiv. For behandling av Den hebraiske bibelen i jødisk perspektiv, se Tanakh.

Det gamle testamente, forkortet GT, på latin Vetus Testamentum («Den gamle pakt»), er første del av kristendommens kanoniserte skrifter i Bibelen, og i hovedsak identisk med jødedommens hellige skrift. Denne samlingen av skrifter består av flere bøker skrevet over en lang periode, som kan deles inn i boksamlingene lov, profeter og skrifter (jødisk tradisjon) eller i temaene historie, poesi og profeti (kristen tradisjon). Antall bøker varierer; jøder og kristne deler bøkene opp på forskjellig måte. Derfor regner man med 24 bøker etter jødisk inndeling, og 39 bøker etter kristen tradisjon (eller flere om de apokryfe eller deuteronomiske skrifter regnes med). Hvordan bøkene deles inn, og hvilken rekkefølge de har, har konsekvens for hvordan man leser og oppfatter dem. I jødisk tradisjon vektlegges både loven, profetene og skriftene sammen med Talmud som instruksjon eller veiledning. I kristen tradisjon legges større vekt på frelseshistorie, og profetenes taler har oftere blitt forstått som profetier som angår fremtiden – som delvis blir oppfylt i Det nye testamente. Det finnes momenter av frelseshistorie også i jødisk tradisjon og momenter av instruksjon også i kristen tradisjon.

Donald II av Skottland

Domnall mac Causantín (moderne gælisk: Dòmhnall mac Chòiseim), anglisert som Donald II (død 900) var konge av Piktland eller Alba, hva som ble Skottland, på slutten av 800-tallet. Han var sønn av Konstantin I (Causantín mac Cináeda). Donald ble i det irske diktverket Bercháns profeti gitt tilnavnet Dásachtach, «gærningen».

Foibe

Foibe (gresk: Φοίβη) var i henhold til gresk mytologi en av titanene, en opphavelig gudinne, datter av Uranos (Himmelen) og Gaia (Jorden).Navnet hennes er assosiert med de greske ordene foibos i meningen «skinnende» eller «strålende», foibaô, «å rense», og foibazô, «å gi profeti». Hun var tradisjonelt knyttet til månen (se Selene), som i den elisabethanske dramatikeren Michael Draytons Endimion and Phœbe (1595), den første bevarte behandlingen av Endymion-myten på engelsk. Hennes make var broren Koios, og med ham fikk to døtre, Leto som fødte Apollon og Artemis, og Asteria, stjernegudinnen som fødte datteren Hekate.

Fortriu

Fortriu eller kongedømmet Fortriu er navnet på et oldtidskongedømme i Piktland som er gitt av historikere, og det benyttes ofte synonymt med Piktland. Området lå bortimot sikkert rundt området Moray og Easter Ross og i nordlige Skottland, men har tradisjonelt blitt lokalisert rundt Strathearn i sentrale Skottland.

Guds rike

Guds rike eller Guds herredømme ( gr. Βασιλεία τοῦ θεοῦ - «basileia tou theou») er et sentralt begrep i Jesus fra Nasarets eskatologiske forkynnelse om frelse, ifølge de synoptiske evangelier. I Matteusevangeliet brukes det ekvivalente begrepet Himmelriket. Gudsrikebegrepet og -forestillingen har vært mye debattert innenfor forskningen i det 20. århundre og er viktig i nyere teologisk debatt, blant annet i den teologiske bevegelsen Emergent Church.

Haggais bok

Haggai (hebraisk: חַגַּי – Ḥaggay) er en bok i Den hebraiske Bibelen (Tanakh) og Det gamle testamentet og har sin plass blant de mindre profeter som den tiende av de tolv. Boken er svært kort, kun to kapitler. Dens historiske setting er plassert rundt 520 f.Kr. før tempelet i Jerusalem ble gjenoppbygd.Haggai tenderer å komme med spørsmål som har til hensikt å få sitt publikum til bestemte konklusjoner. Disse spørsmålene er retoriske i den forstand at de ikke er spurt for å skaffe informasjon til den som spør, men heller å vekke oppmerksomheten på forholdene som den som spør kjenner godt til. Et eksempel er i 1:4 da han spør «Er det tid for dere til å bo i bordkledde hus så lenge dette huset ligger i ruiner?» Spørsmålet retter fokus på folkets prioriteringer i henhold til å gjenreise tempelet.

Idiot

Idiot er et ord som kommer fra gresk ἰδιώτης (idiōtis), «en person som ikke er interessert i politikk», «en person uten yrkeskunnskaper» eller «en vanlig innbygger», fra ἴδιος (idios), «egen», «privat». Ordets latiniserte form er idiota, «ordinær person», i vulgærlatin utviklet det seg imidlertid til å betegne en «uutdannet eller uvitende person». Ordets moderne betydning og form stammer fra gammelfransk idiote. Det relaterte ordet idioti kan ha blitt dannet i analogi til ord av typen profeti (fra profet). Ordet har kognater i mange andre språk.

Jona

Jona (hebraisk: יוֹנָה – Yônâ, «due»; gresk: Ἰωνᾶς – Iōnâs; i bibeloversettelsen fra 1930 Jonas; arabisk: يُونُس – Yūnus), en bibelsk figur i Jonas bok, er den femte av de såkalte små profeter både i Det gamle testamentet og i Tanakh. Handlingen i boka er lagt til 700-tallet f.Kr. Boka er mest kjent for sin første del, hvor Jona ble kastet på havet og slukt av en stor fisk. Andre del av boka består av Jonas profeti til innbyggerne i storbyen Ninive og hvordan dette budskapet ble tatt imot.

Samfunnsvitenskap og profeti

Samfunnsvitenskap og profeti (originaltittel The Poverty of Historicism, «Historisismens elendighet») er en av den østerriksk-britiske filosofen Karl R. Poppers mest sentrale bøker. Verket kom først ut som en artikkelserie i 1944/45, og som bok hos forlaget Routledge (London) i 1957. Boka har blitt trykt opp en rekke ganger (1960 og 1961 med mindre rettelser) og er oversatt til 30 språk – til norsk av Bernt Vestre i 1971 (Gyldendal, Oslo).

Popper mynter i denne boka begrepet historisisme, som betegner troen på at den menneskelige historie følger nødvendige lover, og at det derfor er historiefagets oppgave å oppdage disse lovene og forutsi historia. Popper viser derimot at allmenngyldige historiske lover ikke fins (og ikke kan finnes). Totalitære regimer har dessuten ofte brukt historiske forutsigelser («profetier») som rettferdiggjørelse for sin politikk. Historisismen er dermed ikke bare feil, den fører også lett til totalitarisme.

Popper skisserer samtidig en alternativ vitenskapsteori for historie- og samfunnsvitenskapene, som er basert på hans kritiske rasjonalisme: I stedet for å lete etter absolutte lover, bør historikere prøve å forstå, forklare og interpretere historiske trender og begivenheter som unike hendelser (jf. idiografisk vitenskap). Forklaringen bør foregå i form av testbare hypoteser, som så kan sjekkes mot historiske kilder. Siden all vitenskap (inkludert naturvitenskap) forutsetter interpretasjon, kan ikke «objektiv historieskriving» være noe mål, men bør erstattes av en pluralisme av ulike beskrivelser fra ulike (og helst uttalte) perspektiv.

Selvoppfyllende profeti

Et selvoppfyllende profeti er en spådom eller en profeti som går i oppfyllelse bare fordi den blir ytret. Profetien trenger ikke ha noen rot i virkeligheten, men med en gang den blir tatt opp jevnt og trutt, ender det opp som profetien spår.

Et eksempel på en selvoppfyllende profeti er når noen setter ut et rykte om at banken kommer til å gå konkurs. Uavhengig av om banken virkelig står i fare for å gå konkurs, blir folk redde for pengene sine, tar dem ut av banken, for så faktisk å slå den konkurs.

Selvoppfyllelsen har ofte med ens egne forventninger å gjøre. Forventer man tap eller fiasko, og gjør lite eller ingenting for å forhindre det eller for å vinne, økes sannsynligheten for at det forventede inntreffer.

Uttrykket «selvoppfyllende profeti» ble først brukt av sosiologen Robert K. Merton.

Sionisme

Sionisme (hebraisk: ציונות‎, Tsiyonut; arabisk: صهيونية‎, Ṣahyūniyya) er en form for jødisk nasjonalisme, som hevder at det jødiske folk utgjør en etnisk/nasjonal gruppe med rett til hele eller deler av det historiske landskapet Palestina med hovedvekt på Jerusalem, definert som Israels land. Et religiøst mangfold av sionisme støtter at jøder opprettholder sin jødiske kultur og identitet, motsetter seg at jøder assimilerer seg inn i andre samfunn og har fremmet jødisk tilbakevending til Israel for at jøder kan være et flertall i sin egen nasjon, og for bli frigjort fra antisemittisk diskriminering, ekskludering og forfølgelse som historisk skjedde i diaspora.Sionismen oppsto på slutten av 1800-tallet i sentrale og østlige Europa som en nasjonalistisk bevegelse, og kort tid etter forsto de fleste ledere i bevegelsen at hovedmålet var opprette en egen stat i Palestina, den gang et område kontrollert av Det osmanske rike. Grunnlaget for sionismen ble lagt med Theodor Herzls bok Der Judenstaat (Jødestaten). Herzl hevdet at den eneste løsningen på de økende restriksjoner mot jøder og antisemittismen var en selvstendig jødisk stat. Fra 1917 fokuserte sionismen på å etablere en stat i den vestlige delen (dagens Israel) av det da nyopprettede britiske protektoratet Palestina (dagens Israel og Jordan) — tidligere en gruppe provinser i Det osmanske riket. Siden etableringen av staten Israel har sionistbevegelsen fortsatt, men hovedsakelig fremmet på vegne av den jødiske staten og fokusert på trusler mot dens fortsatte eksistens og sikkerhet.

Andre og mindre vanlig bruk av begrepet «sionisme» er som en ikkepolitisk og kulturell sionisme, opprettet og representert mest framtredende av Ahad Ha'am; og som politisk støtte for staten Israel av ikke-jøder, slik som kristen sionisme som mener at jødene vender tilbake til det hellige land er i henhold til bibelsk profeti. Begrepet «kristen sionisme» ble popularisert på midten av 1900-tallet etter at begrepet «sionisme» ble opprettet i 1890. Før den tid ble begreper som «restaurasjonisme» eller «gjeninnsettelsen» benyttet.Forsvarere av sionisme mener det er en nasjonal frigjøringsbevegelse for hjemføring og tilbakeføring av en spredt sosial-religiøs gruppe til sitt forlatte hjemland. Antisionisme, kritikere av sionisme, hevder at sionisme er kolonialisme, eller rasistisk ideologi som har ført til manglende rettigheter, fratagelse og forvisning av arabisk befolkning i Palestina.

Spådomskunst

Spådomskunst (å spå, fra norrønt spá, beslektet med latinske specere, 'å se') er kunsten å forutse framtidige hendelser ved hjelp av overnaturlige krefter som synskhet, tegn i omgivelsene eller beskjeder fra åndemakter. Spådomsutøvelse er kjent i de fleste samfunn på kloden og har i mange kulturer vært del av religiøs praksis.

Moderne naturvitenskap betrakter gamle forestillinger om forutsigelser, varsler og syner i religion og folketro som ren overtro. Den anser også at spådomspraksis i nyreligiøsitet og alternativbevegelsen er psevdovitenskapelig selvbedrag. Det kan gjelde framtids- og personlighetsanalyser som bygger på for eksempel astrologi (stjernetydning) og lesing av tarotkort. I moderne samfunn selges slike spådommer også som bevisst svindel. Horoskop i ukeblader og spådomstjenester på tivoli, teletorg og andre steder kan også sees på som uskyldig underholdning som ikke påstår å fortelle sannheten.

Uria

Uria (hebraisk: אוּרִיָּה – ʾÛriyyâ; gresk: Οὐρίας – Ourías) var en soldat i kong David av Israels hær, omtalt i Den hebraiske Bibelen. Han var ektemann til den vakre Batseba, og han ble drept på ordre av kong David etter at kongen har begjært Batseba ved at soldatene etterlot ham i kampstriden. Denne historien er opphav til uttrykket «å ha en uriaspost», som i overført betydning betyr å ha eller inneha en utsatt eller farlig stilling.

Urias hustru ble gjort gravid av David under en utenomekteskapelig affære. Selv om Uria på Davids ordre ble bedt om å komme hjem og besøke sin hustru (og således skjule utroskapen) nektet Uria å forlate sine medsoldater eller forlate kongens nærvær. Som et resultat av mordet på Uria ble David strengt irettesatt av profeten Natan; og ytterligere, ved de senere opprør i Davids husholdning og gjennom hele kongedømmet Israel, inkludert dødsfallet på Batsebas nyfødte sønn og opprøret til Davids sønn og arving Absalom, ble i samtiden eller av Bibelens forfattere forklart som en guddommelig straff for Davids synder ved hans utroskap og mord.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.