Palestina (stat)

Palestina (arabisk: فلسطين, filastin), offisielt betegnet som Staten Palestina (arabisk: دولة فلسطين, dawlat filastin) er en delvis anerkjent stat som ligger i Midtøsten. Landet har siden 2012 vært en «observatørstat uten medlemskap» i FN. Den ble opprinnelig proklamert i Palestinas frigjøringsorganisasjons (PLO) nasjonalråds (PNC) uavhengighetserklæring i eksil i Alger 15. november 1988.[2][3][4] På tidspunktet for 1988-deklarasjonen utøvde PLO ingen kontroll over noe territorium,[5] og områdene det ble gjort krav på er fortsatt under israelsk styre.[6] Områdene Palestina gjør krav på er Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem, ofte kalt De palestinske territoriene;[2] Jerusalem er erklært som hovedstad,[3][4] men president og parlament holder til i Ramallah.

Per høsten 2017 var Palestina de jure anerkjent av 136 stater.[7] Norge er ikke blant dem.[8]

Staten Palestina
دولة فلسطين

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen

Kart over Staten Palestina

InnbyggernavnPalestiner, palestinsk
HovedstadJerusalem (Øst) (proklamert)
Ramallah (de facto)
TidssoneUTC+2
Areal6020
Befolkning
 – Totalt
Rangert som nr. 122
4 816 503 (2016[1])
Bef.tetthet800,08 innb./km²
HDI0,686 (rangert som nr. 107)
StyreformParlamentarisk republikk
PresidentMahmoud Abbas
ParlamentstalsmannSalim Zanoun
Offisielt språkArabisk
ValutaJordansk dinar, Egyptisk pund, Israelsk shekel
NasjonalsangBiladi innført 1996 – Mawtiny ble brukt fra 1936 til 1995
ISO 3166-kodePS
Toppnivådomene.ps
West Bank and Gaza Strip location map
Kart over de palestinske territoriene Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem.
Jerusalem from mt olives
Klippedomen i den proklamerte hovedstaden Jerusalem.
Palestine recognition only
Land som har anerkjent staten Palestina (2012).
UN delegates applaud after Palestine recognition resolution
FN-utsendinger klapper for vedtaket om å anerkjenne Palestina.

Politisk status

PLO hadde siden 22. november 1974 og frem til 29. november 2012 observatørstatus i FNs generalforsamling.[9] [10] Etter 1988-erklæringen gikk FN over fra å bruke benevnelsen «Palestinas frigjøringsorganisasjon» til å bare bruke «Palestina», og observatøren ble tiltalt som Palestinas observatør.[11]

I forbindelse med Oslo-avtalen i 1993 anerkjente Israel PLO som representant for det palestinske folk.[12] PLO etablerte interimadministrasjonen Den palestinske selvstyremyndigheten (PNA) som utøver en del statsfunksjoner i deler av Vestbredden og Gazastripen.[13]

I begynnelsen av 2011, da Chile, Brasil, Argentina, Bolivia, Cuba, Venezuela, Nicaragua, Costa Rica og Ecuador, sluttet seg til anerkjennelsen, var Palestina anerkjent de jure av rundt 130 stater.[14][15][16][17]

Siden har antallet stater som anerkjenner Palestina økt ytterligere.[18][7]

I Norge har PLO vært representert siden 1986 gjennom et kontor drevet av Omar Sabri Kitmitto. I 2005/2006 overtok Yasser Najjar som leder av Palestinas delegasjon til Norge, og i desember 2011 ble kontoret oppgradert til ambassade.[19][20]

FN-anerkjennelse

Den 23. september 2011 leverte president Mahmoud Abbas Palestinas formelle ansøkning om medlemskap som fullverdig FN-medlem til generalsekretær Ban Ki-moon.[21][22] I september 2012 kunngjorde Palestinas president Abbas at han ville be FNs generalforsamling anerkjenne området som en legitim stat, dog uten FN-medlemskap. På denne måten ville de palestinske styresmaktene omgå at USA hindrer en anerkjennelse ved å nedlegge veto i Sikkerhetsrådet. Han viste i denne sammenheng til at 133 av FNs 193 medlemsland allerede hadde anerkjent Palestina som selvstendig stat.[23]

Den 29. november 2012 (den internasjonale dagen for solidaritet med det palestinske folk) ble Palestinas status oppgradert til «observatørstat uten medlemskap» etter resolusjon 67/19 i FNs generalforsamling.[24][25] 138 stater, deriblant Norge, stemte for å oppgradere Palestinas status til «observatørstat uten medlemskap» («non-member observer state») i FN. Ni stater stemte mot resolusjonen, mens 41 avholdt seg fra å stemme.[26][27][28][29][30] Selv om Israels delegasjon var blant dem som stemte mot vedtaket, ga landets tidligere statsminister Ehud Olmert uttrykk for støtte til vedtaket.[31]

Referanser

  1. ^ «Estimated Population in the Palestinian Territory Mid-Year by Governorate,1997–2016» (engelsk). Palestinas statistiske sentralbyrå. Besøkt 25. januar 2019.
  2. ^ a b Palestinian Declaration of Independence (1988) på Wikisource.
  3. ^ a b Baroud, Ramzy (2004). Kogan Page, red. Middle East Review (27th utg.). London: Kogan Page. s. 161. ISBN 978-0-749-44066-4.
  4. ^ a b Bissio, Robert Remo, red. (1995). The World: A Third World Guide 1995–96. Montevideo: Instituto del Tercer Mundo. s. 443. ISBN 978-0-855-98291-1.
  5. ^ Bercovitch and Zartman, 2008, p. 43 (via Google Books).
  6. ^ Staff (20. februar 2008). «Palestinians 'May Declare State'». BBC News. Besøkt 27. september 2011. «But another negotiator and senior official, Saeb Erekat, disagreed arguing that the Palestine Liberation Organisation had already declared independence in 1988. 'Now we need real independence, not a declaration. We need real independence by ending the occupation. We are not Kosovo. We are under Israeli occupation and for independence we need to acquire independence', Mr Erekat said.»
  7. ^ a b «Which Countries Recognize Palestine as a Country?» (engelsk). World Atlas. 1. august 2017. Besøkt 16. februar 2018.
  8. ^ Leraand, Dag (29. januar 2018). «Palestina». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 24. februar 2018.
  9. ^ FNs generalforsamlings 29de sesjon. Resolusjon 3237 av 15. desember 1974
  10. ^ Geldenhuys, Deon (1990). Isolated States: A Comparative Analysis. Cambridge Studies in International Relations. 15. Cambridge: Cambridge University Press. s. 155. ISBN 978-0-521-40268-2.
  11. ^ FNs generalforsamlings 43de sesjon. Resolusjon 177 av 15. desember 1988
  12. ^ Murphy, Kim (10. september 1993). ""Israel and PLO, in Historic Bid for Peace, Agree to Mutual Recognition – Mideast – After Decades of Conflict, Accord Underscores Both Sides' Readiness To Coexist – Arafat Reaffirms the Renunciation of Violence in Strong Terms". Los Angeles Times. Retrieved 2011-9-27.
  13. ^ s. 44-49 i skriflig kunngjøring fra Palestina, 29. januar 2004, Den internasjonale domstolen Advisory Proceedings on the Legal Consequences of the Construction of a Wall in the Occupied Palestinian Territory Arkivert 30. april 2008 hos Wayback Machine., referred to the court FNs generalforsamlings resolusjon A/RES/ES-10/14 (A/ES-10/L.16) innført 8. desember 2003.
  14. ^ VG: Chile anerkjenner Palestina
  15. ^ Merco Press: Chile recognized Palestine as an independent state
  16. ^ Yahoo (AFP): Chile recognizes Palestine as 'sovereign' state
  17. ^ Palestine, Palestinians and International Law, Francis A. Boyle, Clarity Press, September 1, 2009, ISBN 093286337X, p19: "As I had predicted to the PLO, the creation of [a] Palestinian State was an instantaneous success. Palestine would eventually achieve de jure diplomatic recognition from about 130 states. The only regional hold-out was Europe and this was because of massive political pressure applied by the United States Government."
  18. ^ Ishaan Tharoor (7. november 2014). «The countries that recognize Palestine as a state» (engelsk). The Washington Post. Besøkt 4. april 2015.
  19. ^ «Palestina-ambassade i Oslo». Bistandsaktuelt. 15. desember 2011.
  20. ^ Torgeir P. Krokfjord (15. desember 2010). «Palestinerne får ambassade i Oslo». Dagbladet.
  21. ^ «Palestinian leader Mahmoud Abbas makes UN statehood bid» (engelsk). BBC. 23. september 2011. Besøkt 23. september 2011.
  22. ^ Vibeke Buan (23. september 2011). «Her leverer Abbas FN-søknaden». Aftenposten. Besøkt 23. september 2011.
  23. ^ NTB (9. september 2012). «Abbas vil på ny be FN anerkjenne Palestina». VG. Besøkt 9. september 2012.
  24. ^ «Status of Palestine in the United Nations (A/RES/67/19) Full Text». Arkivert fra originalen 12. desember 2012. Besøkt 9. desember 2012.
  25. ^ FNs generalforsamlings 67de sesjon. Resolusjon 19 av 29. november 2012
  26. ^ «Question of Palestine (Ordlyd i vedtak A/67/L.28)» (engelsk). FNs generalforsamling. 26. november 2012. Besøkt 30. november 2012.
  27. ^ «On Day of Solidarity with Palestinians, Ban stresses urgency of reaching two-state solution» (engelsk). UN News Centre. 29. november 2012. Besøkt 30. november 2012.
  28. ^ «Palestinians win implicit U.N. recognition of sovereign state» (engelsk). Reuters. 29. november 2012. Besøkt 30. november 2012.
  29. ^ Jon Gelius og Svein Vestrum Olsson (29. november 2012). «Palestinerne fikk ja i FN – takker Norge for støtten». NRK. Besøkt 30. november 2012.
  30. ^ «Palestinians win implicit U.N. recognition of sovereign state» (engelsk). Reuters. 29. november 2012. Besøkt 30. november 2012.
  31. ^ Bernard Avishai (28. november 2012). «Former Israeli PM Olmert Supports Palestine U.N. Bid» (engelsk). The Daily Beast. Besøkt 30. november 2012.

Eksterne lenker

De palestinske territoriene

De palestinske territoriene er et begrep som benyttes av blant andre en del vestlige journalister som samlebetegnelse på Vestbredden og Gazastripen – to omstridte områder i Palestina som ble okkupert av Israel i 1967. Israelske medier bruker ofte betegnelsen Territoriene, uten noen nasjonalitetsprefiks, om disse.

Territoriene er inndelt i ulike soner (A, B og C) der A-områdene styres av Den palestinske selvstyremyndigheten, med unntak av sikkerhet, vannressurser og grenser. I B-områdene har selvstyremyndigheten, med de samme unntakene som i A-områdene samt byggetillatelser, det sivile ansvaret mens Israel har det militære ansvaret. I C-området tar Israel seg av både sivil og militær administrasjon. Geografisk omfatter A-områdene palestinske bosetningsentra, B-områdene områder rundt og C-områdene resten av territoriene. I henhold til Sharm el-Sheikh-avtalen fra 1999 utgjorde A-områdene 17,2 % av de okkuperte områdene, B-områdene 23,8 % og C-områdene 59 %.

Palestina (område)

Palestina (arabisk: فلسطين‎, Filasṭīn, Falasṭīn eller Filisṭīn; gresk: Παλαιστίνη, Palaistinē; latin: Palaestina; hebraisk: פלשתינה, Palestina) er et navn som omtrentlig betegner det landområde mellom Middelhavet og Jordan-elven som omfatter Israel, Vestbredden og Gazastripen, og som i den forbindelse kan spores lenger tilbake, men først er kjent brukt i denne formen fra det 5. århundre f.Kr. i greske kilder. Siden nådde det derfra også til utbredelse blant romerne for det samme området, og ble i begynnelsen av keisertiden for eksempel benyttet av jødene Philon av Alexandria og Josephus rundt Kr.f. for å beskrive områdene omfattet av provinsen Judea. Etter at denne provinsen senere var blitt slått sammen med provinsen Syria til provinsen Syria Palaestina i omtrent 135 e.Kr., ble den i 193 igjen innskrenket til Judea og beholdt da navnet Syria Palaestina. I bysantinsk tid ble denne delt i Palaestina Prima (sør) og Palaestina Secunda (nord), provinser som igjen ble gjenstand for ytterligere inndelinger, kortvarig erobret av sassanidene og igjen vunnet tilbake, for så endelig å inntas av araberne i 636. Navnet har herfra sin tradisjon både i arabisk og i europeiske språk.

I dag regner man territoriene som kontrolleres av Israel og Den palestinske selvstyremyndigheten, til Palestina.

Relasjoner mellom Norge og Israel

Relasjoner mellom Norge og Israel har eksistert siden Palestina-spørsmålet reiste seg i 1947, og mest sentralt i forholdet står Norges tilrettelegging for fredsforhandlinger mellom Israel og Palestinas frigjøringsorganisasjon med den påfølgende Oslo-avtalen i 1993. Norge var en forholdsvis sterk støttespiller til Israel de første tre tiårene, men på 1970- og 1980-tallet ble det sterkere fokus på palestinernes sak, noe som førte til at Norge inntok en langt mer kritisk holdning til Israel.

Øst-Jerusalem

Øst-Jerusalem er den delen av Jerusalem som juridisk sett tilhører staten Palestina. Området styres i praksis av Israel som en integrert del av Jerusalem. Øst-Jerusalem ble sammen med Vestbredden underlagt Jordan under den arabisk-israelske krig i 1948, og deretter anektert av Israel under seksdagerskrigen i 1967. Delen inkluderer Jerusalems gamleby og noen av jødedommen, kristendommen og islams helligste steder, slik som Tempelberget, Vestmuren, Al-Aqsa-moskéen og Den hellige gravs kirke. Uttrykket «Øst-Jerusalem» kan referere til enten området som var under jordansk herredømme mellom 1949–67, som ble innlemmet i Jerusalems administrasjonsområde i 1967 og dekket 70 km², eller territoriet til det jordanske administrasjonsområde før 1967, som dekket 6,4 km².

Området har siden den Israelske okkupasjon i 1967 vært meget omstridt. Israels besluttinger om å etablere stadig nye jødiske bosetninger der har blitt fordømt av FN en rekke ganger. Øst-Jerusalem regnes nå som del av de palestinske områder hvor det er innledet forhandlinger om fremtidig politisk status og organisering. Begge byområdene administreres av israelerne som en integrert enhet i kommunen og den selvproklamerte hovedstaden Jerusalem, men palestinerne gjør kun krav på Øst-Jerusalem som sin hovedstad.

Emblem of the Arab League
Land i Asia
Asia
OICs flagg

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.