Oldtidens Israels og Judeas historie

Historien til oldtidens Israel og Judea er historien til kongedømmene Det forente kongedømme Israel, Kongedømmet Israel (Samaria) og Kongedømmet Judea i Midtøsten, fra deres framvekst og til Judea ble erobret av babylonerne. Bruken av navnet Judea ebbet ut i tidlig romersk tid, og henviser nå til et landområde. Navnet Israel har derimot blitt ført videre i den moderne staten Israel. Den fremste skriftlige kilden til Israel og Judeas historie er Bibelen, og oldtidshistorien henger derfor sammen i spørsmålene rundt tekstkritisk bibelforskning og bibelkritikk, men er blitt i moderne tid utvidet og til dels korrigert med arkeologi. For en gjennomgang av etterkommerne av oldtidens Israel og Judea, se Jødisk historie. For historien til den moderne staten Israel, se Israels historie.

Widok z Hippos
Utsyn utover dalen til elven Jordan.
Jordanvalley
Den fruktbare Jordandalen, sør for Genesaretsjøen.

Geografisk og kulturell bakgrunn

Israel og Judea var nabokongedømmer på høylandene i sørlige Levanten i løpet av jernalderen (ca. 1200-600 f.Kr.). Det geografiske området hvor de framsto var det sentrale palestinske bakkelandskapet, mellom kysten og dalen langs elven Jordan. Umiddelbart rett sør og øst lå kongedømmene Edom (rett sør for Dødehavet), Moab (øst for Dødehavet), og med Aram i nord og Ammon i øst. Til vest, ved kysten av Middelhavet, lå bystatene til filisterne. Umiddelbart nord for filisternes område strakte Israel seg ut mot kysten, og nord for dette kystområdet lå det ytterligere bystater som tilhørte fønikerne.

Rundt disse relativt små kongedømmene lå det store og mektige riker; i sørvest lå oldtidens Egypt og i nordøst lå Assyria (storhetstid på 700-tallet og 600-tallet f.Kr.) og Babylonia, som ble avløst av Akamenide-dynastiet i Persia. Det var også betydelig kontakt mellom alle disse rikene og folkene, og med bystatene i Hellas langs det nordøstlige middelhavsområdet.[1]

Som Edom og Moab snakket beboerne av Israel og Judea et vestsemittisk språk, en større undergruppe av semittiske språk. Som kulturen i Kanaan og folkene i Aram og Ammon dyrket de guden El. I motsetning til sine naboer i øst og vest dyrket de også en gud ved navn Jahve som ble identifisert med El, men var fiendtlig innstilt til guden Baal. I henhold til Bibelen betraktet folket i Israel og Judea seg som fremmede som hadde tatt landet fra kanaaneerne.

Opprinnelse

Mesha stele
Mesjasteinen
Oldtidens Israel & Judea
Kart av sørlige Levanten, rundt 800 f.Kr. med vekt på kongedømmene Judea og Israel, og de rikene som lå rundt.

De tidligste omtalene av navnet «Israel» kommer fra helt i slutten av bronsealderen i en egyptisk inskripsjon fra rundt 1207 f.Kr. Merneptahstelen ble reist for å feire en egyptisk seier over libyere og havfolkene, men omfatter også et kort dikt eller hymne som lister opp seirer over ulike byer i Kanaan. I nærheten av slutten opptrer linjen: «Israel er lagt øde og hans avkom er ikke (lenger)».[2] Dette «Israel» er blitt identifisert som et folk og det er meget sannsynlig at de ble lokalisert i de nordlige høylandene, geografisk en del av hva som senere ble kongedømmet Israel slik det er beskrevet i Bibelen.[3]

Mot slutten av bronsealderen var de sentrale høylandene ganske sparsommelig befolket med rundt 25 landsbyer og en befolkning på rundt 12 000 mennesker; men mot slutten av den første jernalderen, rundt 200 år senere, hadde antallet landsbyer økt til rundt 300 og befolkningen til opp mot 55 000 innbyggere.[4] Denne relativt raske veksten kan ikke bli redegjort for ved naturlig tilvekst; det innebærer innvandring.[5] Det er derfor antatt at Israel har sin opprinnelse gjennom en kompleks prosess som involverte hovedsakelig innfødte jordbruksfolk i Kanaan, men med bidrag fra innvandring fra andre folkegrupper som har blitt absorbert i den innfødte befolkningen.

Baal Ugarit Louvre AO17330
Den kanaaneiske guddommen Baal med løftet arm, ca. 1300-tallet f.Kr., avdekket ved Ras Shamra (oldtidens Ugarit), i dag ved Louvre.

Politisk manglet disse høylandsområdene noen tegn på en sentralisert autoritet. Religiøst manglet de noen tegn på templer, helligdommer eller generelt en form for sentral religiøs gudsdyrkelse, skjønt kultobjekter som er assosiert med den kanaaneiske guden El har blitt funnet. Levninger av steintøy og keramikk er sterkt knyttet til tradisjonen fra den lokale sene bronsealderen. Det alfabetet som ble brukt (skjønt svært få eksemplarer er blitt avdekket) er tidlig kanaaneisk. Bortimot den eneste markørene som skiller landsbyene på høylandet fra de kanaaneiske stedene er fraværet av beinlevninger fra griser.[6]

Religion

Endringen i forskernes forståelse av den tidlige israelske kulturen har ført til en andre betydelig endring i perspektivet som involverer karakteren i Jahve-kulten.[7] Med endringen i perspektivet som angår Israels bakgrunn i den kanaaneiske kulturen, har langvarige antagelser om den israelittiske religionen gradvis erodert. Guddommen Baal og Asjera er en del av Israels kanaaneiske arv, og prosessen som førte fram til den israelittiske monoteisme hadde sin årsak i Israels brudd med sin egen kanaaneiske fortid og ikke kun for å unngå sine kanaaneiske naboer. Selv om Bibelen ganske nøyaktig bevitner eksistensen av en israelittisk dyrkelse av Baal og kanskje også Asjera er denne dyrkelsen ikke så mye noe som omhandler israelittisk synkretisme med religiøs praksis fra kanaaneiske naboer, slik en del bibelske avsnitt avbilder det, som det var eksempel på en eldre israelittisk religion.[8]

Demografisk historie

Hatzor-IsraeliteBastion
Hasor i 2005, som nevnt i Bibelen, omtrent 16 km nord for Genesaretsjøen.
Tel Dan - Israelite Gate
Tel Dan – levninger av jernalderens og den israelittiske porten i byens sørlige mur.

I løpet av 700-tallet f.Kr. hadde Israels befolkning i nord vokst til rundt 350 000 innbyggere. På den tiden da Omris familie styrte, kan det også ha vært et større antall da Israel hadde tapt Hasor, Tel Dan, og Betsaida til Damaskus, og Megiddo og Taanak ble herjet av Hasael, konge av Aram-Damaskus, noe som førte til en avbefolkning av Jisreeldalen. Under omridene var Israel den mest befolkningsrike staten i Levanten, antagelig større enn selv Damaskus, men etter krigene med Damaskus og statskuppet til Jehu, var det antagelig Aram-Damaskus som ble den største staten. Således, under omridene kan befolkningen i Israel ha vært på opp til 500 000 innbyggere.

I sør var det langt mindre befolket. Judeas befolkning, som selv før sammenbruddet i nord, hadde vært lav, vokste kanskje 500 prosent til rundt 120 000 mennesker. Dette betyr at den tidligere størrelsen av Judea før regimet til Akas hadde vært på knappe 24 000 mennesker i sør med rundt 96 000 som kom som flyktninger fra nord, rundt en tredjedel av totalen av den tidligere befolkningen. Det vil antyde at befolkningen i Judea var mindre enn en tyvendedel av det nordlige kongedømmet. I løpet av 900-tallet f.Kr. kan det ha vært enda mindre i antall mennesker.[9]

Den store befolkningen etter at Israel gikk under varte ikke. Hærtokt fra Assyria mot Hiskia, og den pest som kom med denne krigen (Hiskia selv slapp bare såvidt unna) reduserte befolkningen med bortimot 50 000, og førte således til slutten for monarkiet. Judeas befolkning, basert på rimelige anslag fra folketall fra den tiden, var på rundt 75 000, hvor rundt 20 prosent (15 000) levde i Jerusalem.

Jeremias bok i Bibelen rapporterer at totalt 4 600 mennesker ble sendt i landflyktighet til Babylon. Kongebøkene i Bibelen antyder at det var 10 000, og deretter 8 000. En del forskning har antydet at de 4 600 representerte overhodene av husholdningene og at 8 000 var det totale antallet mens de 10 000 kan være rundet av oppover som et sekundært antall. Jeremias bok gir også antydninger om at et tilsvarende antall kan ha flyktet til Egypt. Gitt disse tallene kan det tyde på at 3/4 av befolkningen i Judea ble igjen.

De som kom tilbake på tiden til profetene Esra og Nehemja skal etter sigende ha vært opptil 500 000 mennesker, muligens i løpet av en periode på 100 år. Således, av 50 prosent av den totale befolkningen i den persiske tiden i det beskårete og avgrensede området Yehud (for øvrig et arabisk flertallsord for jøder) er beregnet til rundt 100 000, kanskje så mye som 150 000 i tiden etter det babylonske fangenskapet. Av disse kan man anta at halvparten praktiserte monoteisme, mens den andre halvparten praktiserte den eldre kanaaneiske polyteisme fra før det babylonske fangenskapet. Gitt at Yehud ikke omfattet Beer Sheva eller Hebron, som da var underlagt edomittene, er det mulig at befolkningen innenfor grensene til det gamle Judea var dobbelt av dette, det vil si rundt 240 000 mennesker. Med befolkningen i Israel, som var rundt 10 ganger større enn den i sør kan den totale befolkningen som levde innenfor grensene av kongedømmene Israel og Judea på slutten av den persiske tiden til sammen ha strukket seg opp til 3 millioner, det samme antallet som løselig er det samme som på tiden av det store jødiske opprøret. På denne tiden var det beregnet at antallet jøder kan ha vært en tiendedel av den totale befolkningen i Romerriket, løselig beregnet til mellom 50 og 60 millioner mennesker, og at antallet av jøder i diaspora som hovedsakelig levde i Egypt, Syria og Lilleasia (dagens Tyrkia) var omtrent det samme antallet til det antallet som levde i landet Israel. Disse tallene er løselig beregnet og representerer ikke faktiske folketellinger, men blir oppgitt som en antydning.

Historie

P52 recto
Det eldste bevarte fragmentet av Det nye testamente, Rylands Papyrus, datert til begynnelsen av det andre århundret.

Israelittene var ifølge Bibelen etterkommerne til patriarken Jakob og hans tolv sønner. De tolv stammene i Israel stammet fra ti av hans sønner og to av hans sønnesønner. Levis stamme omfattet prester og tempeltjenere og ble ikke regnet med blant de tolv stammer. Jakobs bestefar Abraham var blitt lovet at hans etterkommere skulle få det landområdet som ble til landet Israel. Abraham ble ifølge beretningen også stamfar til blant annet ismaelittene, midianittene og til edomittene.

Bibelen forteller at Jakob og elleve av sønnene kom til Egypt etter at sønnen Josef hadde vært der en stund. I Egypt økte israelittene i antall. Med tiden tvang egypterne dem til å utføre slavearbeid og behandlet dem dårlig. Det var da Moses stod frem som deres profet og befrier. Det fortelles at israelittene deretter oppholdt seg i ørkenen i mange år hvor de mottok De ti bud, Moseloven og forskriftene for sin religionsutøvelse. Moses' bror Aron ble den første yppersteprest.

Moses var israelittenes leder fram til like før de gikk inn i det lovede land, det landområde som Gud (Jahve) etter sigende hadde lovet dem. Moses selv døde i området rundt Moab etter å ha sett hele landet fra toppen av et høyt fjell. Josva ble etter Moses' død den nye lederen og førte folket inn i landet Kanaan.

Bibelen er blant de få kilder som forteller om hvordan israelittene (eller hebreerne) kom til Kanaan fra Egypt. Ettersom Bibelen er skrevet mange århundre senere enn de faktiske hendelsene av autoriteter som representerte makthaverne i området, har det fra et arkeologisk og historisk ståsted vært mange unøyaktigheter og direkte feil i Bibelens fortelling. Likevel er Bibelen den viktigste kilden for den generelle utviklingen i dette området og jødenes historie.

I Josvas bok fortelles det om israelittenes erobringer som stemmer godt overens med arkeologiske funn av kanaaneiske byer som ble ødelagt på 1200-tallet f.Kr. Kanaaneerne som levde i området hadde en kultur og en polyteistisk religion som stemmer med Bibelens fortelling om israelittenes kamp mot lokale gudedyrkelser. På 1100-tallet f.Kr. var det kamper i Palestina mellom to religiøse tradisjoner (polyteisme og Jahve-kulten). Egypt, som tidligere hadde hatt overherredømmet over området, hadde nå mistet sitt fotfeste, og uten et sterkt Egypt lå veien åpen for de mindre semittiske folkeslagene til å overta området.

Israelittene fikk støtte fra nomadiske stammer og semittiske folkeslag som var beslektet med Abraham. Alliansen var mulig fordi de alle i mer eller mindre grad dyrket Jahve. Denne kulten var lenge det viktigste som knyttet disse folkene sammen, men var ikke en hindring til at det oppsto konflikter.

Israelittene erobret og ødela de mer siviliserte kanaaneerne og overtok deres skriftsystem. Byggepraksisen ble også overtatt, men uten at israelittene oppnådde samme kvalitet som sine forgjengere. Jerusalem var på dette tidspunktet et lite sted uten noen stor betydning og kunne ikke måle seg med andre byer som allerede hadde blomstret og forfalt i oldtidens verden.

Etter Josvas tid fulgte Dommertiden hvor landet ble styrt av de såkalte dommere, karismatiske ledere. De sto fram som befriere hver gang israelittene var blitt undertrykt av andre herskere.

Solomon's Wealth and Wisdom
Kong Salomo er beskrevet som den store kongen; rik, mektig og vis.

Ifølge beretningen var landets første konge Saul. Han dateres til omkring 1100-1000 f.Kr. Landet var forent under han og hans to etterfølgere, David og Salomo i Det forente kongedømme Israel. Sistnevnte Salomo er kjent for byggingen av Det første tempelet i Jerusalem.

Nuremberg chronicles f 63r 1
Deportasjon av jødene fra Jerusalem, illustrasjon fra Die Schedelsche Weltchronik, fra 1493

Israelittene etablerte et kongedømme, og monarkiet kom som en nødvendig følge av at man måtte organisere krigføringen ved å konsolidere nasjonen. I vest utgjorde filisterne rundt bystater som Gaza en sterkere motstand enn kanaaneerne, mye fordi disse hadde jernteknologi. Filisterne stammet antagelig fra «havfolkene» som antagelig hadde kommet fra Egeerhavet, og det er fra disse vi henter navnet Palestina. I nord bodde fønikerne, et handelsfolk. Når kanaaneerne ble stadig mer erobret, ga det grunnlaget for det israelittiske kongedømmet omkring 1000 f.Kr. Samtidig ble det opprettet en annen institusjon med profeter, og profeten Samuel salvet den første kongen Saul og hans etterfølger David.

Etter at kong Salomo døde i 922 f.Kr. ble det israelittiske kongedømmet delt i to. Det var bare stammene til Juda og Benjamin som aksepterte Salomons sønn Rehabeam som sin konge, og dermed opprettet de det sørlige kongedømmet Judea med Jerusalem som hovedstad. I nord gjorde de øvrige stammene Jeroboam til konge og opprettet riket Israel med Sikem og senere Samaria som hovedstad. Ofte omtaler man da nordriket som Israel og sørriket som Judea. Gjennom skiftende omstendigheter eksisterte disse rikene gjennom ca. 300 år.

Nordriket Israel forsvant ut av historien da Assyria erobret hovedstaden Samaria i 722 f.Kr. De ti israelske stammene som utgjør kongedømmet Israel ble spredt utover det assyriske riket eller drept. Dette gir opphav til myten om Israels ti forsvunne stammer.

Nebukadnesar II, konge av Babylon, brøt ned Jerusalems murer og ødela Salomos tempel i 587 f.Kr. Byen ble fullstendig ødelagt og en del av innbyggerne ble deportert til Babylon.

Innbyggerne av Judea er de to gjenværende stammene av de opprinnelige tolv stammene. For folket fra Judea skal imidlertid fangenskapet i Babylon bare utgjøre en egen epoke i jødisk historie, og i motsetning til Israels folk, klarer disse stammene å bevare sin etniske og religiøse identitet. Dette fangenskapet preget mye av kjernen i jødedommen og markerer begynnelsen av religionen. Her blir de første tekster skrevet ned, og det er først nå betegnelsen jøder blir etablert.

Da Babylon senere ble invadert av perserne omkring 539 f.kr., skulle jødene få lov til å vende tilbake til Judea som ble under persisk overherredømme. Landet ble da en provins under persernes styre, men tradisjonene ble i stor grad gjenopprettet.

Israel kom siden under makedonerne da Aleksander den store erobret persernes rike. Den følgende tiden var preget av uro. Makkabeeropprøret førte med seg politiske stridigheter. Samtidig var landet til tider selvstendig som et kongedømme.

Da romerne kom til makten, ble landet anerkjent som et kongedømme og Herodes den store ble valgt til konge. Etter hans tid ble riket delt mellom tre av hans sønner, Herodes Arkhelaos, Herodes Antipas og Herodes Filippo. Herodes den store sies å ha fått i gang barnemordet omkring Betlehem da han ikke klarte å finne Jesus. Herodes Agrippa I omtales som en forfølger av de kristne. Herodes Agrippa II spilte en viktig rolle i rettssaken mot Paulus. Herodesfamilien hadde mer eller mindre makten fram til Jerusalem ble ødelagt av romerne i år 70. Etter dette var det flere opprør, blant annet Bar Kokhba-opprøret, men ingen vant frem.

Jødedommen og kristendommen kan sies å være den viktigste arven etter oldtidens Israel.

Se også

Referanser

  1. ^ Miller, James Maxwell & Hayes, John Haralson (1986): «A History of Ancient Israel and Judah». Westminster John Knox Press, ss.30-49
  2. ^ Stagger, Lawrence E.: «Forging an Identity: The Emergence of Ancient Israel», i Coogan, Michael D. (red): The Oxford History of the Biblical World (Oxford UP, 1998), s. 91
  3. ^ Lemche, Niels Peter: The Israelites in History and Tradition (Westminster John Knox, 1998) ss. 35-38
  4. ^ McNutt, Paula: Reconstructing the Society of Ancient Israel, 1999, ss. 47-48
  5. ^ Dever, William G.: What Did the Biblical Writers Know and When Did They Know It? (2001), s.110; ISBN 0-8028-4794-3
  6. ^ Dever, William G.: What Did the Biblical Writers Know and When Did They Know It? (2001), ss. 110-114
  7. ^ Smith, Mark S.: The early history of God: Yahweh and the other deities in ancient Israel, 2. utg. 2002, ISBN: 080283972X, ss. 160
  8. ^ Smith, Mark S.: The Early History of God: Yahweh and Other Deities of Ancient Israel, ss. 6-7.
  9. ^ Thompson, Thomas L. (2000): The Mythic Past: Biblical Archaeology And The Myth Of Israel, Basic Books

Eksterne lenker

Det forente kongedømme Israel

Det forente kongedømme Israel var et kongedømme som eksisterte i Israels land, i henhold til Bibelen, bestående av begge de etterfølgende kongedømmet Israel og kongedømmet Judea; en periode som blir referert til av forskerne som «Det forente monarki». Historikere har datert kongedømmet fra rundt 1020 f.Kr. og til rundt 930 f.Kr., men det er delte meninger om de nøyaktige datoene.

I henhold til Bibelen, i tiden før det forente monarkiet var de israelittiske stammene forent eller samlet i et forbud under ad hoc karismatiske ledere som ble kalt for dommere. En gang i tiden rundt 1020 f.Kr. da det var store trusler fra ytre fiender gikk stammene sammen for å danne det første forente kongedømmet Israel. Dommeren Samuel salvet Saul fra Benjamins stamme som den første konge rundt 1020 f.Kr., men det var hans etterfølger, David, som ca. 1006 f.kr. skapte et sterkt forent israelittisk monarki.

David, den andre (eller tredje, om Sauls sønn Isjbosjet skal bli regnet med) konge av Israel, etablerte Jerusalem som kongedømmets hovedstad, en gang for 3000 år siden. Før den tid hadde byen Hebron vært hovedstad i Davids kongedømme Judea og Mahanajim i Isjbosjets kongedømme Israel, og før den tid hadde Gibea vært hovedstad i det forente monarki under Saul.

David lyktes å virkelig forene de israelittiske stammene, og opprettet et monarkisk styre. Han hadde suksessfulle militære tokt mot Israels fiender, og beseiret bitre fiender som filisterne, og sikret således Israels grenser. Under David vokste Israel til en regional makt. Under Huset David oppnådde det forente kongedømmet Israel framgang og overlegenhet overfor sine naboer.

Under Davids etterkommer Salomo erfarte det forente kongedømme en periode med fred og vekst. Store offentlig byggearbeider kom i kom i gang, blant annet tempelet i Jerusalem.

Under Salomos sønn og etterfølger, Rehabeam, ble kongedømmet ca. 930 f.Kr. delt i to riker: Israel (inkludert byene Sikem og Samaria) i nord, og Judea (med Jerusalem) i sør. De fleste opprinnelig ikke-israelittiske regionene falt fra.

Det hasmoneiske dynasti

Det hasmoneiske dynasti (hebraisk : חשמונאים‎, Hashmonayim) var det herskende dynasti eller slekt i kongedømmet Judea og de omliggende regioner i løpet av den klassiske antikken. Mellom rundt 140 og 116 f.Kr. styrte dynastiet delvis selvstendig overfor Selevkideriket i regionen Judea. Fra 110 f.Kr. da Selevkideriket gikk i oppløsning, ble dynastiet helt selvstendig, og ekspanderte til naboregionene Galilea, Iturea, Perea, Idumea og Samaria, og tok tittelen «basileus», konge. En del moderne forskere viser til denne perioden som det uavhengige kongedømmet Israel. I 63 f.Kr. ble kongeriket erobret av den romerske republikk, brutt opp og satt opp som et romersk klientkongedømme. Riket hadde overlevd i 103 år før det underkastet seg det herodiske dynasti i 37 f.Kr. Herodes den store forsøkte å underbygge sin egen legitimitet som hersker ved å gifte seg med en hasmoneerprinsesse, Mariamne, og planla å drukne den siste mannlige hasmoneiske arvingen til hans palass i Jeriko.

Dynastiet ble etablert under lederskapet til Simon Makkabeus, to tiår etter at hans bror Judas Maccabeus («Hammeren») beseiret hæren til Selevkide-riket under makkabeernes opprør. I henhold til de historiske kildene, inkludert Første og Andre Makkabeerbok og den første boken av Peri tou Ioudaikou polemou («Den jødiske krig») av den jødiske historikeren Josefus (37 - ca. 100 e.Kr.), etter at Antiokos IV Epifanes hadde med hell invadert Egypt ble tilbakevist ved innblanding fra den romerske republikk, gikk Antiokos til å sikre seg streng kontroll over Israel, herjet Jerusalem og dets tempel, undertrykket jødisk religion og kulturelle skikker, og påførte hellenistisk praksis og skikker.

Jødenes påfølgende opprør i 167 f.Kr. ble begynnelsen på 24 år med jødisk uavhengighet som ble gjort mulig ved at Selevkideriket falt sammen under angrepene fra de voksende stormaktene Partia og den romerske republikk. Det samme maktvakuumet som gjorde det mulig for den jødiske staten å bli politisk anerkjent av det romerske senatet ca 139 f.Kr., ble senere utnyttet av romerne selv. Johannes Hyrkanos II og Aristobulos II, barnebarns barn av Simon Makkabeus, ble sjakkbrikker i storkrigen mellom Julius Cæsar og hans rival Pompeius. Ved sistnevntes død i 48 f.Kr., og Cæsar i 44 f.Kr., og den påfølgende romerske borgerkrigene gjorde at Romas grep om Israel letnet midlertidig og gjorde det mulig for en kortvarig hasmoneisk gjenoppblomstring som ble støttet av Partia.Denne uavhengigheten ble raskt knust av romerne under Marcus Antonius og Octavius (den senere Augustus). Innsettelsen av Herodes den store, en idumitt, som konge i 37 f.Kr. gjorde Israel til en romersk klientstat og markerte slutten på det hasmoneiske dynasti. I år 6 e.Kr. lot Roma områdene Judea, Samaria og Idumea (Bibelens Edom) bli slått sammen til en romersk provins kalt Iudaea. I 44 e.Kr. opprettet Roma et styre ved en romersk fullmektig side ved side av styret til de herodiske kongene, da Herodes Agrippa I i 41-44 e.Kr. og Herodes Agrippa II i 50-100 e.Kr.

Israel

Israel (hebraisk: יִשְרָאֵל Yisra'el; arabisk: إسرائيل Isrā'īl), offisielt Staten Israel (hebraisk: מְדִינַת יִשְרָאֵל , Medinat Yisra'el; arabisk: دَوْلَةْ إِسْرَائِيل, Dawlat Isrā'īl), er et land i Sørvest-Asia, på den sørøstlige middelhavskysten. Landet regnes også som en del av Midtøsten. Landet grenser mot Libanon i nord, Syria og Jordan i øst og Egypt i sørvest, og består av et geografisk variert landskap innenfor sitt relativt begrensede landområde. Landet grenser også til Vestbredden og Gazastripen, som delvis administreres av Den palestinske selvstyremyndigheten og delvis fremdeles okkuperes av Israel. Med et folketall på omkring 7,26 millioner, hvor brorparten er jøder, er Israel den eneste jødiske staten i verden. Israels befolkning inkluderer også arabiske muslimer, arabiske kristne, drusere og samaritaner i tillegg til andre religiøse og etniske minoriteter. Jerusalem er nasjonens selvproklamerte hovedstad, men få land anerkjenner dette, og med to unntak har de lagt ambassadene sine til Tel Aviv.Dagens Israel har sine historiske røtter i Israels land, et område som har stått sentralt i jødedommen i over tre tusen år. Etter første verdenskrig godkjente Folkeforbundet Palestinamandatet i den hensikt å opprette et «nasjonalt hjem for det jødiske folk». I 1947 godkjente FN delingen av Palestinamandatet i to stater: En jødisk og en arabisk. Den arabiske ligaen avslo planen, men den 14. mai 1948 erklærte Israel sin selvstendighet. Det nye landets seier i den påfølgende arabisk-israelske krig førte til at grensene for den jødiske staten ble utvidet utover FNs delingsplan. Siden da har Israel, dels kontinuerlig, dels på forskjellige tidspunkter, vært i konflikt med alle de arabiske nabolandene, noe som har resultert i flere større kriger og tiår med vold og uroligheter. Siden etableringen har Israels grenser, og til og med statens rett til å eksistere, vært et omdiskutert tema, selv om Israel har signert fredsavtaler med Egypt og Jordan. Innsats for å finne frem til en varig overenskomst mellom israelerne og palestinerne har så langt gitt beskjedne og begrensede resultater, mens Israel har blitt beskyldt for brudd på menneskerettighetene og krigsforbrytelser overfor palestinerne.Israel er et representativt demokrati med et parlamentarisk system og universell stemmerett.Statsministeren fungerer som regjeringssjef og Knesset fungerer som Israels lovgivende myndighet. Ifølge det nominelle bruttonasjonalproduktet, er nasjonens økonomi estimert til å være den 39. største i verden, og Israel rangeres høyt blant landene i Midtøsten hva HDI-indeksen, trykkefrihet og økonomi angår.

Israel (andre betydninger)

Israel (hebraisk ישׂראל Yisra'el eller Yiśrā’ēl, betyr «Stående (med) Gud») var navnet gitt til den bibelske patriarken Jakob.

Noen bibelkommentatorer har fremholdt at Israel er et annet navn for Isak istedenfor Jakob, eller at det kan bety begge. Dette ser ut til å være basert på Amos' bok 7:9, 16. Men stikk i strid med denne teorien så hevder Første Mosebok 32:22-28 klart at navnet er gitt til Jakob, ikke Isak; se Israel (mannsnavn).

Avledninger av dette navnetDen moderne staten Israel

Det forente kongedømmet Israel

Israels land (også Stor-Israel og Israels lovede land), landet som ble gitt det jødiske folk ifølge Bibelen

Israelere, innbyggere i dagens Israel

Benai Israel, de innfødte jødene i India

Oldtidens Israels og Judeas historie, historien om det gammeltestamentlige Israel, et rike som oppsto på 1200-tallet f.Kr.

Israels barn (hebraisk: Am Israel), det kollektive navnet for det jødiske folk

etterkommere av Jakob (Israel)

De tolv stammene av Israel

Israelitter

Nordriket Israel og sørriket Judea, de to kongedømmene som ble til etter Det forente kongedømmet Israel ble delt i to

Israel (mannsnavn), hebraisk navnKjente personer med navnet IsraelIsrael Isidore Baline, amerikansk komponist og tekstforfatter

Israel Kamakawiwo'ole, musiker fra Hawaii

Joachim Israel, svensk professor i sosiologi

Märt Israel, estisk diskoskaster

Menasseh Ben Israel, portugisisk rabbi

Israel Gelfand, russisk matematiker

Israel Kirzner, amerikansk-jødisk økonom

Israel Kolmodin, svensk professor, riksdagsmann og biskop

Israel Regardie, var en engelsk okkultist

Israel Ruong, samisk lingvist

Israel Shamir, israelsk journalist

Israel Joshua Singer, polskfødt forfatter

Israels historie

Denne artikkelen handler om den moderne staten Israel. Se også Oldtidens Israels og Judeas historie, sionisme og Palestinas historie.Staten Israel (hebraisk מדינת ישראל, Medinat Yisrael) ble opprettet i 1948 til forestilt oppfyllelse av sionistbevegelsens (etablert av Theodor Herzl i 1897 på den første sionistkongressen i Basel) mål om å opprette en jødisk nasjonalstat i Palestina-området.

Josva

Josva (hebraisk: יְהוֹשֻׁעַ – Yĕhôšúaʿ; gresk: Ἰησοῦς – Iēsoûs) er en figur i Tora og Det gamle testamente og var den undersøkte Kanaan som Guds lovede land for israelittene, i henhold til Fjerde Mosebok og i noen avsnitt som Moses' medhjelper. Han er en sentral figur i Den hebraiske Bibelens Josvas bok. I henhold til Andre Mosebok, Fjerde Mosebok og Josvas bok ble han en leder av de israelittiske stammene etter Moses' død. Hans navn var Hosea, sønn av Nun, fra Efraims stamme, men Moses kalte ham for Josva ettersom det var det navnet han var kjent under. Han var født i Egypt forut for utvandringen, og var antagelig av samme alder som Kaleb som han tidvis er assosiert med.

Josva var en av Israels tolv spioner som Moses sendte ut for å utforske landet Kanaan. Etter at Moses var død ledet Josva de israelittiske stammene i erobringen av Kanaan, og fordelte landet mellom de ulike stammene. I henhold til den bibelske kronologi, levde Josva en gang mellom 1500–1390 f.Kr., eller en gang i sen bronsealder. I henhold til Josvas bok døde Josva da han var 110 år gammel.

Fortellingen om Josva er også blitt lånt inn i Koranen og han har således en posisjon hos muslimene. I henhold til Koranen var han sammen med Kaleb den ene av to som Moses sendte for å utforske landet Kanaan. Muslimene vurderer Josva som en av israelittenes ledere, en del ser ham også som en profet, mens andre ser ham ikke som en profet, men som en hellig mann og en stor leder.

Judas stamme

Judas stamme (hebraisk: יְהוּדָה, Yehuda; «prisning») er i henhold til Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) var en av de tolv stammene i oldtidens Israel. Etter utvandringen fra Egypt og erobringen av Kanaan av de israelittiske stammene en gang etter 1200 f.Kr. fordelte Josva landet blant de tolv stammene. Fra erobringen av Kanaan og til opprettelsen av det første kongedømmet Israel en gang rundt 1050 f.Kr. var Judas stamme en del av en løs sammenslutning av stammene i Israels land. Det eksisterte ingen sentral autoritet, hverken politisk eller religiøst, og i vanskelige tider valgte folket en midlertidig leder kjent som dommere (høvdinger), se Dommernes bok. Da trusselen fra filisterne økte besluttet de israelittiske stammene å opprette et sterkt monarki for å møte utfordringene. Den første kongen var Saul som kom fra Benjamins stamme, som på den tiden var den minste av alle stammene.

Etter Sauls død forble alle stammene bortsett fra Judas stamme lojale til Sauls hus mens Judas stamme valgte David som sin konge. For en tid var kongedømmet delt i et nordlig rike og sørlig rike, det nordlige styrt av Sauls sønn og etterfølger Isjbosjet mens David styrte kongeriket Judea. Etter Isjbosjets død ble rikene forent under David. Davids sønnesønn Rehabeam førte til en gang rundt 930 f.Kr. at de nordlige stammene under Jeroboam fra Efraims stamme skilte seg fra Davids hus ved å gjenopprette kongedømmet Israel. Stammene til Juda og Benjamin forble lojale til Davids hus. Disse stammene gjenopprettet kongedømmet Judea som eksisterte fram til Judea ble erobret av babylonerne en gang rundt 586 f.Kr. og hele befolkningen ble deportert.

Da jødene kom tilbake fra landflyktigheten i Babylon ble stammetilknytningen forlatt, antagelig på grunn av det var umulig å gjenopprette de tidligere landområdene som stammene tidligere hadde hatt. De særskilte religiøse rollene for Levis stamme og Kohen (etterkommerne av de første prestene) ble bevart, og hele befolkningen som sådan ble kalt for israelitter. Disse skillene eksisterer den dag i dag.

Jødisk historie

Jødisk historie er historien til det jødiske folket, deres tro og kultur. Jødenes historie er over fire tusen år gammel, og omfatter hundrevis av ulike befolkningsgrupper, vil enhver behandling av emnet kun bli gitt med brede penselstrøk. De som levde i oldtidens Israel kalles israelitter, men borgere av den moderne staten Israel kalles for israelere, ikke israelitter.

Kadesj-Barnea

For steder med lignende navn, se Kadesj og Kedesj

Kadesj-Barnea (hebraisk: קָדֵשׁ בַּרְנֵעַ), eller kun Kadesj (hebraisk: קָדֵשׁ), var et sted sør i oldtidens Israel. Navnet «Kadesj» betyr «hellig». Navnet «Barnea» kan bety «vandringens ørken».

Krønikebøkene

Krønikebøkene (hebraisk: דברי הימים‬ – Diḇrê hayyāmîm, «Dagenes anliggender (hendelser)») er samlebetegnelsen for to bøker i Det gamle testamente: Første og Andre Krønikebok. Den var opprinnelig én bok i Den hebraiske Bibelen. I Bibelen følger Krønikebøkene etter Kongebøkene (oppdelt i Første og Andre kongebok) og etter kommer Esras bok og Nehemjas bok, og således konkluderer de historieorienterte bøker i Det gamle testamente. Sammen med Esra og Nehemja utgjør Krønikebøkene det som blir kalt for det kronistiske historieverket.

I jødiske Tanákh (Den hebraiske Bibelen) er Krønikebøkene den siste boken i Ketuvim («Skriftene») som i seg selv er den siste tredjedelen av Tanákh. På midten av 200-tallet f.Kr. oversatte de jødiske skriftlærde i Alexandria Tanákh til gresk, Septuaginta, ble Krønikebøkene delt i to deler, kalt for I og II Paralipoménōn, gresk: Παραλειπομένων, «ting etterlatt på den ene siden» . Det norske navnet, Krønikebøkene, kommer fra Hieronymus på 400-tallet e.Kr. i hans latinske oversettelse som kalt dem chronikon ettersom en krønike er en historisk framstilling som skildrer begivenheter i den rekkefølge de har funnet sted. Den greske tittelen i Septuaginta henviser til det som ble forbigått og utlatt fra Samuelsbøkene og Kongebøkene, men Krønikebøkene er på ingen måte bare et supplement til disse bøkene.

Krønikene begynner en genealogi (slektsregistrer) fra det aller første menneske, Adam, og fortsetter til en bibelsk fortelling av oldtidens Israels og Judeas historie (det sørlige og nordlige rike), og fram til kunngjøringen Kyros den store (ca. 540 f.Kr.).

Midtøsten-konflikten

Midtøsten-konflikten, også kjent som den israelsk-arabiske konflikt, er en århundrelang pågående konflikt, til tross for at Israel ble etablert som en suveren stat først i 1948. Konflikten, som startet som politiske og nasjonalistiske konflikter over motstridende territorielle ambisjoner mellom den jødiske og den arabiske befolkningen i Palestina etter sammenbruddet av Det ottomanske riket, har skiftet gjennom årene fra den store regionale arabisk-israelske konflikten til den mer lokale israelsk-palestinske konflikten, selv om de fleste arabiske land og Israel fortsatt er i konflikt med hverandre.

Israel Emner om Israel

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.