Oldtiden

Oldtiden regnes som tidsepoken i menneskets historie som omfatter tiden fra dannelsen av de første sivilisasjonene og frem til Vestromerrikets fall i år 476 e.Kr., uten at dette årstallet har noen økonomisk, sosial eller kulturell betydning. Ordet oldtid benyttes bare om Europa, Asia og Nord-Afrika, det vil si de områdene som tilhørte eller var i kontakt med de tidlige sivilisasjonene. Selv om oldtiden er definert slik, levde de fleste folkeslag fremdeles på steinaldernivå. Det er også en overlapping mellom oldtiden og bronsealderen. Flere av oldtidsrikene var på bronsealderstadiet, og i de nordiske landene regner man gjerne at oldtiden varer frem til begynnelsen av vikingtiden rundt år 800.

Oldtidens historie er studiet av skriftlige fortiden,[1] fra begynnelsen av nedtegnet menneskelig historie og fram til tidlig middelalder. Tidsrammen for nedtegnet historie er løselig 5000 år, med kileskrift, de eldste former for logisk og sammenhengende skriving, fra den urlitterære perioden rundt 3000 f.Kr.[2] Dette er begynnelsen på historie, i motsetningen til forhistorie, i henhold til definisjonen som historikere benytter.[3]

Begrepet antikken er ofte benyttet for å referere til oldtidens historie i den gamle verden ettersom det er begynnelsen på dokumentert gresk historie i 776 f.Kr. med den første olympiade. Dette er løselig i overensstemmelse med den tradisjonelle dato for grunnleggelsen av Roma i 753 f.Kr., begynnelsen på historien for oldtidens Roma, og begynnelsen på den arkaiske periode i oldtidens Hellas. Selv om de avsluttende datoer for oldtidens historie er diskutabel er det vanlig at vestlige historikere benytter avslutningen på Romerriket i 476 e.Kr.,[4] stengingen av Platons akademi i 529 e.Kr.,[5] datoen for keiser Justinian I den stores død i 565 e.Kr.,[6] framveksten av islam,[7] eller begynnelsen på kongedømmet til Karl den store,[8] som slutten på oldtiden og antikken i europeisk historie.

I India omfatter perioden av den tidlige perioden til de midterste kongedømmer,[9] og i Kina opp til tiden til Qin-dynastiet som inkludert.[10]

Egypt.Giza.Sphinx.01
Monumenter fra Oldtidens Egypt: Khafrepyramiden (fjerde dynasti) og Sfinksen i Giza (c. 2500 f.Kr. eller kanskje tidligere)

Studiet av oldtiden

Sparta ruins
Ruinene av Sparta.

En grunnleggende vanskelighet i studiet av oldtidens historie er at nedtegnete historier ikke kan dokumentere de menneskelig hendelser i helhet, og dessuten er det kun en liten fraksjon av disse dokumentene som har overlevd fram til i dag. Av disse må påliteligheten i informasjon vurderes strengt.[11] Få folk har vært i stand til å skrive ned historier da skrivekyndighet ikke var utstrakt i bortimot alle kulturer fram til lenge etter oldtidens historie.[12]

Romerriket var et av verdens mest skrivekyndige kulturer,[13] men mange verker av de mest leste historikerne er gått tapt. Eksempelvis Titus Livius, en romersk historiker som levde på begynnelsen av 100-tallet e. Kr., skrev Romas historie kalt Ab Urbe Condita («Fra grunnleggelsen av byen») i 144 bind, og kun 35 bind eksisterer fortsatt, skjønt korte sammendrag av de fleste andre eksisterer. Faktisk har kun et mindretall av verkene til enhver betydelig romersk historiker overlevd.

Historikere har to viktige kilder for å forstå oldtidens verden: arkeologi og studiet av kildetekster. Primære tekster er de kilder som står nærmest informasjons opprinnelse.[14] Primære kilder må skilles fra sekundære kilder, som ofte er sitert, kommentert eller bygd videre på.

Arkeologi er utgravning og studiet av gjenstander i forsøket å fortolke og rekonstruere tidligere menneskelig oppførsel.[15] Arkeologer ekskaverer og graver ut ruiner av oldtidens byer og bosetninger for å se etter spor av hvordan menneskene i tidsperioden levde.

Studiet av kildetekster er undersøkelser av de tekster som er etterlatt fra oldtiden. Det meste av hva som kjent fra oldtidens verden kommer fra redegjørelser fra antikkens egne historikere. Selv om det er viktig å forholde seg til vurderingene og fordommene til hver forfatter, er deres redegjørelser grunnlaget for vår forståelse av oldtiden. En del av de mer kjente forfatterne er blant annet Herodot, Thucydides, Polybios, Sima Qian, Sallustius, Titus Livius, Josefus, Suetonius, og Tacitus.

De tidligste kjente systematiske historiske tanker oppsto i oldtidens Hellas, og begynte med Herodot fra Halikarnassos (484 f.Kr. – ca. 425 f.Kr.). Thucydides (ca. 460 f.Kr. – ca. 395 f.Kr.) fjernet i stor grad guddommelig årsaker i hans redegjørelse av Peloponneskrigen mellom Athen og Sparta, og etablerte et rasjonelt element som satte presedens for påfølgende vestlige historieskrivning. Han var også den første til å skille mellom årsak og den nærmeste opprinnelse for en hendelse.[16]

Referanser

  1. ^ Crawford, O. G. S. (1927): Antiquity. [Gloucester, Eng.]: Antiquity Publications [etc.]. (cf., «History education in the United States is primarily the study of the written past. Defining history in such a narrow way has important consequences ...»)
  2. ^ Se Jemdet Nasr-perioden, Kisj-tavlen; se også The Origin and Development of the Cuneiform System of Writing, Samuel Noah Kramer, Thirty Nine Firsts In Recorded History, ss 381-383
  3. ^ WordNet Search – 3.0 Arkivert 17. september 2005 hos Wayback Machine., «History»
  4. ^ Clare, I. S. (1906): Library of universal history: containing a record of the human race from the earliest historical period to the present time; embracing a general survey of the progress of mankind in national and social life, civil government, religion, literature, science and art. New York: Union Book. side 1519 (cf., «Ancient history, as we have already seen, ended with the fall of the Western Roman Empire; [...]»)
  5. ^ Hadas, Moses (1950): A History of Greek Literature. Columbia University PressISBN 0231017677. . s. 273.
  6. ^ Robinson, C. A. (1951): Ancient history from prehistoric times to the death of Justinian. New York: Macmillan.
  7. ^ Breasted, J. H. (1916): Ancient times, a history of the early world: an introduction to the study of ancient history and the career of early man. Boston: Ginn and Company.
  8. ^ Myers, P. V. N. (1916): Ancient history. New York [etc.]: Ginn and company.
  9. ^ Elphinstone, M. (1889): The history of India. London: Murray; Se også Smith, V. A. (1904): The early history of India from 600 B.C. to the Muhammadan conquest, including the invasion of Alexander the Great. Oxford: Clarendon Press.
  10. ^ Foster, S. (2007): Adventure guide. China. Hunter travel guides. Edison, NJ: Hunter Publishing. ss. 6-7 (cf., "Qin is perceived as 'China's first dynasty' and [... developed] writing.); se også Gernet, J. (1996): A history of Chinese civilization. Cambridge: Cambridge University Press.
  11. ^ Smith, M. S. (2002): The early history of God: Yahweh and the other deities in ancient Israel. The Biblical resource series. Grand Rapids, Mich: William B. Eerdmans Pub. ss. xxii – xxiii
  12. ^ Nadin, M. (1997): The civilization of illiteracy. Dresden: Dresden University Press.
  13. ^ Harris, W. V. (1989): Ancient literacy. Cambridge, Mass: Harvard University Press. (cf. «... extent of literacy in the Roman Empire has been investigated, previous writers have generally concluded that a high degree of literacy ...»)
  14. ^ «Primary, secondary and tertiary sources». Lib.umd.edu. 23. mai 2008
  15. ^ Petrie, W. M. F. (1972): Methods & aims in archaeology. New York: B. Blom
  16. ^ Cochrane, Charles Norris (1929): Thucydides and the Science of History, Oxford University Press. s. 179.

Se også

Eksterne lenker

Wikibøker Wikibooks: Wikijunior:Ancient Civilizations – bøker

På engelsk

Portal: Historie

Amman

Amman er hovedstaden i Jordan.

Byen har om lag 2 125 400 innbyggere og byen er Jordans økonomiske, industrielle og administrative sentrum. Her ligger blant annet utdanningsinstitusjonen Jordan Media Institute.

Byen ligger der den ammonittiske byen Rabbat Ammon lå i oldtiden. Den ble omdøpt til Filadelfia av Ptolemaios II av Egypt. Senere, under ghassanidenes styre, fikk byen navnet Amman.

Antikken

Antikken betegner en lang tidsperiode av kulturhistorien ved Middelhavets greske og romerske sivilisasjoner, samlet den gresk-romerske verden, fra rundt 700 f.Kr. til rundt 500 e.Kr.. Antikken inndeles i gresk antikk og romersk antikk. Det var en blomstringstid for gresk og romersk litteratur, med forfattere som Homer, Aiskhylos, Ovidius og andre. På norsk kalles antikken tidvis upresist for oldtiden, og på engelsk benyttes også tilsvarende upresist betegnelsen klassisk tid. Klassisk tid er en del av antikken, som kan inndeles i arkaisk tid, klassisk tid og senantikken. «Klassisk antikk» benyttes stundom for en idealisert visjon i senere tid om en forestilling om hva som en gang var, i Edgar Allan Poes ord, «den ære som var gresk, den storhet som var Roma.»Konvensjonelt er det vanlig å begynne med de tidligst nedtegnelser av Homers greske poesi (700-600-tallet f.Kr.) og fortsettelsen fram til kristendommen begynnelse og nedgangen for Romerriket (400-tallet e.Kr.) Den ender med oppløsningen av antikkens kultur ved senantikkens avslutning (gradvis i tidsrommet 300-600 e.Kr.), og går deretter over i tidlig middelalder (600-1000). En slik bred utstrekning i tid og geografi dekker mange ulike epoker og kulturer.

Antikkens greske kultur, sammen med en del orientalsk påvirkning, var gjeldende gjennom hele den klassiske antikken som grunnlaget for kunst, filosofi, samfunn, og utdannelse. Disse idealene ble bevart og etterlignet — i en utvendig betydning, i det minste — av romerne. Det gresk-romerske kulturelle fundamentet har hatt en stor betydning på språk, politikk, utdannelsessystemer, filosofi, vitenskap, kunst og arkitektur fram til moderne tid: fra de bevarte fragmentene fra antikken har renessansekulturen fra 1300-tallet og framover i Vest-Europa sett tilbake på antikken, og nye kulturbevegelser på 1700- og 1800-tallet har på nytt latt seg inspirere og begeistre av antikkens forgangne kultur.

Aristoteles

Aristoteles (gresk: Ἀριστοτέλης, Aristotélēs; født 384 f.Kr. i Stageira på kysten av antikkens Makedonia, død 322 f.Kr. i Khalkis) var en gresk filosof og naturforsker. Han var elev av Platon og lærer til Aleksander den store. Hans verk omfatter en rekke emner, blant annet biologi, filosofi, poesi, logikk, statsvitenskap, etikk og retorikk. Sammen med Sokrates og Platon blir han regnet som en av de tre største filosofene i den vestlige verden. Foruten sin betydning for filosofien utviklet Aristoteles logikken og grunnla måten å se på kunnskap og vitenskap. Han skulle senere ha dyp innflytelse hos de nyplatonske kommentatorene, for muslimske tenkere som Avicenna og Averroes, og for kristne tenkere som Thomas Aquinas.

Attila

Attila (født ukjent, død 453 e.Kr.), også omtalt som «Attila huneren», var herskeren av hunerne fra 434 og fram til sin død i 453. Han var den siste og mektigste herskeren av Hunerriket som strakte seg løselig fra elven Ural til elven Rhinen og fra elven Donau til Østersjøen. Riket omfattet Baltikum, store deler av Sentral-Europa herunder Tyskland og Ungarn, store deler av Russland og Lilleasia (se kart).

I løpet av sitt styre var han en av de mest fryktede fiendene til både Vestromerriket og Østromerriket. Han krysset Donau to ganger og plyndret på Balkan, men var ikke i stand til å erobre Konstantinopel. Han forsøkte også å erobre romerske Gallia (dagens Frankrike), krysset Rhinen i 451 og marsjerte med en stor og tung hær så langt som til Aurelianum (Orléans) før han ble beseiret i slaget på de katalauniske marker eller ved Châlons.

Til sist invaderte han Italia, herjet rundt i de nordlige provinsene, men var ikke i stand til å erobre Roma. Han planla flere hærtokt mot romerne, men døde i 453 etter sigende på sin bryllupsnatt av blodstyrtning fra nesen.

Frygisk lue

Frygisk lue, også kalt frihetslue, jakobinerlue og annet, er en historisk topplue som symboliserer frihet. Luetypen har myk, kjegleformet topp som henger framover, og små ørelapper.

Lua ble brukt av antikkens grekere i Frygia i Lilleasia og finnes avbildet i kunstverk fra oldtida. En tilsvarende lue har seinere blitt brukt av blant annet sjøfolk fra Napoli. Under den franske revolusjonen på 1790-tallet ble luetypen symbol for Den franske republikken og siden for selvstendighet og frihet også i andre land.

Liknende myke toppluer har vært vanlig hodeplagg blant fattige bønder og fiskere mange steder i Europa. I Norge blir disse ofte kalt «nisseluer».

Herodot

Herodot (gresk: Ἡρόδοτος – Hēródotos; latin: Hērodotus; født 484 f.Kr., død ca. 425 f.Kr.) fra Halikarnassos (nåværende Bodrum i Tyrkia) var en dorisk historiker i antikken som er nesten utelukkende kjent for sitt historieverk Historier som handler om persernes invasjon i antikkens Hellas.

Herodots Historie handler om de persiske invasjoner av Hellas i årene 490 og 480 f.Kr., hvor grekerne vant mot alle odds. Første halvdel av verket handler imidlertid ikke om perserkrigene, men om forhistorien, og Herodot, som har en ualminnelig fortellerglede, kommer derfor ut i lange digresjoner om ulike kulturer fra fortiden og hans egen samtid; Lydia, Persia, Egypt, Babylonia, Skytia. I den forstand er Herodots Historie også en verdenshistorie.

Det hadde vært historieskrivere før Herodot, først og fremst Hekataios, men Herodot er den første som har blitt bevart for ettertiden, og allerede i oldtiden ble han oppfattet som grunnlegger av historiesjangeren. Cicero kaller ham således «historiens far» (pater historiae).

For Herodot hadde historiē ikke betydningen ‘historie’, men «utforskning» (av (w)id- «se, erfare»).

Hesiod

Hesiod (gresk: Ἡσίοδος Hesiodos) var en tidlig gresk poet, rhapsod og bonde fra Boiotia, som kan ha levd omkring 700 f.Kr.-600 f.Kr.. Han regnes som forfatter av to verk som er blant de viktigste kildene til gresk mytologi og det gamle greske samfunnet: Arbeid og dager og Theogonien.

Det er uenighet hvorvidt Hesiod faktisk har levd; muligens er han det oppfunne og mytiske opphavet til en samling tekster skapt og overbrakt på folkemunne, tilskrevet «Hesiod» etter de hadde blitt samlet og nedtegnet i det syvende eller åttende århundre f.Kr., på samme måte som Homers verker. Hesiod og Homer, som Hesiod ofte blir sammenlignet med, er ansett for å være de tidligste greske poetene hvis verker har overlevd siden Herodots tid (Historier, 2.53).

Tidlige historikere diskuterte hvem som levde først, og noen utgivere har til og med brakt dem sammen i en innbilt poetisk konkurranse. Aristarkus hevdet Homers forrang, en påstand som generelt ble akseptert senere i antikken. Dagens forskere er uenige om hvem som levde tidligst, om noen av dem i det hele tatt har levd; i alle fall skal begge ha levd i århundret før bokført historie og noen nøyaktig tidfestelse blir dermed spekulativ. Herodot innrømmer at hans dato for de to er hans egen oppfattelse.

Hesiods verk tjener som en viktig kilde for kunnskap om gresk mytologi, landbruksteknikker, arkaisk gresk astronomi og den antikke kalenderen. Hans viktigste diktsamling heter Arbeid og Dager. Dette verket inneholder også en del biografiske opplysninger om Hesiod selv, noe som styrker teorien om at han var en faktisk person. Et annet styrkende indisium er navnet Hesiod; det er ikke et vanlig gresk navn (det var for øvrig heller ikke Homer) og dets betydning er høyst usikker (det kan bety «den som kaster stemmen»).

Hesiod skrev den greske mytologiske skapelsesberetning i diktet Theogonien, som betyr Gudenes fødsel. I begynnelsen var Kaos – det store intet. Deretter kom Gaia og Eros, jorden og lengselen.

Hestesport

Hestesport er fellesbetegelse på sportsgrener der hester er del av sporten. Noen eksempler polo, sprangridning, galoppridning, dressurridning og travsport.

Homer

Homer (gresk Homēros / Ὅμηρος) var en gresk forfatter som antas å ha levd rundt år 800 f.Kr. og som tradisjonen har navngitt som forfatter av to sentrale verker i den vestlige kulturkrets, de klassiske eposene Odysseen og Iliaden. Spørsmålet om hvorvidt Homer var en virkelig person eller ikke, «det homeriske spørsmål», er ubesvart, selv om de fleste forskere har konkludert med at han var en virkelig person.

Eposene som tilskrives Homer er de to eldste greske verkene som er bevart til vår tid, og de innleder følgelig den greske antikkens litteratur. Iliaden og Odysseen er de gjenværende delene av Den episke syklus, hvor de utgjør henholdsvis andre og sjuende delen. I eldre tid ble Homer også tillagt en rekke andre dikt, hvorav flere nå er tapt.

Hvelv (arkitektur)

Hvelv er en betegnelse for overdekking av et rom av bueformet bygningsledd. Hvelv er basert på den arkitektoniske buen som konstruksjonsprinsipp. Det finnes en rekke typer hvelv som er mer eller mindre komplisert, eksempelvis tønnehvelv (en dyp bue), krysshvelv (utviklet i romanske katedraler), stjernehvelv, netthvelv, ribbehvelv, viftehvelv, klosterhvelv, speilhvelv, kuppelhvelv og stalaktitthvelv.Hvelvinger er kjent fra oldtiden, men ble først utviklet da etruskerne etablerte kilestein, også kalt for sluttsteinen, som innmures til slutt i buens toppunkt Det gjorde det mulig å bygge buer. Delene som et hvelv anvender seg av et sideveis trykk eller løft som krever en motgående trykk eller motstand. Når hvelvet bygges i undergrunnen eller under bakken, gir grunnen alle den motstand som kreves. Imidlertid når hvelvet bygges over bakken benyttes ulike erstatninger for støtte den nødvendige motstanden. Et eksempel er at tykkere vegger benyttet i tilfellet tønnehvelv. Avstivningsmur er benyttet for støtte motstand når hvelv med kryssingsvinkel konstrueres. Hvelv bæres av vegger, buer og eller vertikale støtter som søyler, pilarer eller pilastre.

Klaudios Ptolemaios

Klaudios Ptolemaios (gresk: Κλαύδιος Πτολεμαίος Klaudios Ptolemaios; latin: Claudius Ptolemaeus) (født ca. 100, død 168) var en gresk-romersk borger av Egypt som skrev på gresk. Han var en astronom, geograf og matematiker, og som mange andre lærde i antikken også poet, skjønt kun et enkelt epigram er bevart i Gresk antologi. hvor han ynket seg over sin egen dødelighet. Han var den som i antikken beskrev det geosentriske verdensbildet mest utfyllende, det kalles derfor også ofte for det ptolemeiske verdensbilde. Dette synet forble det rådende fram til 1600-tallet.

Han levde i Alexandria under romersk styre, og det er antatt at han ble født i byen Ptolemais Hermiou i den egyptiske provinsen Thebais. Denne teorien, fremmet av Theodore Meliteniotes, kan være riktig, men den er av sen opprinnelse (ca. 1360) og har ingen annen bekreftelse. Det er ingen grunn til å anta at han noen gang levde andre steder enn i Alexandria, hvor han døde en gang rundt 168 e.Kr.

Krydder

Krydder er en fellesbetegnelse på først og fremst planter med sterk smak eller lukt, som brukes for å endre lukt, smak og farge i det endelig serverte mat eller drikke.

Klassifiseringene varierer noe: Noen regner bare planter og plantedeler som krydder, mens andre legger mindre vekt på opphavet og sier det viktige er bruken. For eksempel kaller mange også salt for krydder, men dette blir feil i henhold til den definisjonen som sier at krydder skal komme fra planter. Salt er jo ikke plantemateriale, men har ellers mange likhetstrekk med krydder.

I Norge vokser krydderurten bergmynte som gir det kjente krydderet oregano og denne er trolig vårt eldste krydder. I middelhavslandene har de i tillegg brukt basilikum, timian, rosmarin, salvie, karve og anis helt fra oldtiden.

Nord-Afrika

Nord-Afrika eller det nordlige Afrika er den nordligste subregionen på det afrikanske kontinentet, og separeres fra subsaharisk Afrika ved ørkenen Sahara.

I FNs liste over geografiske regioner, utgjør syv territorier Nord-Afrika:

* Det omstridte området Vest-Sahara blir administrert av Marokko; frigjøringsbevegelsen Polisario påberoper seg også området.

Det spanske plazas de soberanía er på sørkysten av Middelhavet, omgitt av Marokko på land.

De spanske Kanariøyene og portugisiske Madeira ligger i Nord-Atlanteren nordvest for det afrikanske fastlandet.

Geografisk sett blir Mauritania og, mer sjelden, Asorene noen ganger inkludert.

Maghreb inkluderer Vest-Sahara (gjort krav på av Marokko), Marokko, Algerie, Tunisia og Libya. Nord-Afrika inkluderes veldig ofte i vanlige definisjoner av Midtøsten, siden begge regionene utgjør den arabiske verden. I tillegg er Sinaihalvøya i Egypt en del av Asia, noe som gjør Egypt til et transkontinentalt land.

Pedagog

Pedagog, av gresk ’pais’ gutt, og ’agogos’ fører, ble i oldtiden brukt om slave som fulgte rike borgeres sønner til og fra skolen og veiledet dem i hjemmearbeidet.

I tradisjonell og vid betydning brukes begrepet om personer som beskjeftiger seg med oppdragelse og/eller undervisning på alle nivåer. Både førskolelærere, skolelærere, lektorer og universitetsansatte som underviser studenter kan i denne sammenhengen betegnes som pedagoger, der det å være pedagog, dvs. undervise, utgjør en større eller mindre side av deres arbeid.

I snevrere forstand brukes betegnelsen om personer med utdannelse på hovedfagsnivå eller tilsvarende i faget pedagogikk, som oppstod på 1800-tallet (se fagpedagog).

Ordet pedagurk, en sammentrekning av pedagog og agurk, er en spøkefull betegnelse på en pedagog.

Platon

Platon (gresk: Πλάτων, Plátōn; født ca. 428 f.Kr., død ca. 348 f.Kr.) var en meget innflytelsesrik gresk filosof og matematiker, som ettertiden kjenner best gjennom hans mange filosofiske dialoger. Han var elev av Sokrates og grunnleggeren av Akademiet i Athen, den første institusjon for høyere læring i den vestlige verden. Sammen med sin mentor Sokrates og sin student Aristoteles bidro Platon til å legge fundamentet for den vestlige verdens filosofi og vitenskap.Platons litterære talent er åpenbart i hans sokratiske dialoger; trettiseks dialoger og tretten brev har blitt tilskrevet ham. Platons skrifter har blitt utgitt på ulikt vis, noe som har ført til flere konvensjoner angående navn og for å referere til hans tekster. Platons dialoger har blitt benyttet for å undervise i en rekke emner, inkludert filosofi, logikk, etikk, retorikk, religion og matematikk. «Få, om overhodet noen andre filosofer, har nådd hans spennvidde og dybde,» skrev filosofen Bertrand Russell. «Og ingen har overgått ham. Enhver som vil innlate seg på filosofisk forskning, gjør uklokt å overse hans innsats.»

Pythagoras

Pythagoras (gresk: Πυθαγόρας) (født ca. 570 f.Kr. på Samos, død 495 f.Kr. i Kroton, Calabria) var en gresk filosof, mystiker og matematiker.

Sokrates

For mannsnavnet, se Sokrates (navn)Sokrates (gresk: Σωκράτης, Sōκrátēs, født omkring 470 f.Kr., død 399 f.Kr.) var en filosof fra antikkens Hellas som la fundamentet for vestens filosofi og er blant dens mest innflytelsesrike representanter.

Strabon

Strabon (gresk: Στράβων, Strábōn; født 64/63 f.Kr., død ca. 24 e.Kr.) var en gresk geograf, filosof og historiker. Hans store verk Geografika, bestående av 17 bøker (bokruller), er den eneste bevarte teksten som beskriver grekere og romere i keiser Augustus' regjeringstid. Verket er en utfyllende beretning om folk og steder i forskjellige regioner i den delen av verden som var kjent i Strabons samtid.

Strabon er pro-romersk politisk sett, men kulturelt gresk i sitt vesen.

Xenofon

Se også Xenofon fra EfesosXenofon (født ca. 430 f.Kr. i Athen, død ca. 355 f.Kr.) var en gresk hærfører, forfatter og historiker. Han er særlig kjent for sine historiebeskrivelser fra samtidens Hellas, for sine skrifter om filosofen Sokrates, og for å være opphavsmann til den første øyenvitneskildringen vi kjenner fra et felttog i oldtiden. Xenofons språk er klart og tydelig, og har vært et stilistisk forbilde. Dette har gjort at mange studenter av gammelgresk har blitt kjent med hans verker.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.