Naturalis Historia

Naturalis Historia er et stort vitenskapelig verk eller en encyklopedi skrevet av Plinius den eldre. Verket er skrevet rundt år 77, og består av 37 bøker og inneholder en samling av fakta og allegoriske fakta.

Bøkene finnes i en rekke oversettelser bl. a. i Loeb Classical Library der de er fordelt i 10 bind.

Naturalishistoria
Naturalis Historia.

Eksterne lenker

Portal: Litteratur

Abrotonom

Abrotonom (gresk: Ἀβρότονον) var en trakisk hetære på 500-tallet f.Kr. i antikkens Hellas. I henhold til en del redegjørelser var hun mor til Themistokles, en athensk hærfører og politiker, en av de nye politikere som ikke kom fra aristokratiet i de første årene av demokratiet i Athen. Det er et epigram bevart som nedtegner denne forbindelsen. Plutark viser til henne i sin Erotikos (Ἐρωτικός). Også Lukian nevner en hetære av det samme navnet.Navnet Abrotonum er også i sin latinske form betegnelsen på en blomst som Plinius den eldre nevner i Naturalis Historia: «Blomsten til abrotonum, som dukker opp om somrene, har en kraftig, men behagelig duft; den er av skinnende gyllen farge...»

Elafitiøyene

Elafitiøyene er en kroatisk øygruppe i Adriaterhavet. Gruppen består av 13 øyer, av disse er 3 bebodd hele året. Øyene ligger nordvest for byen Dubrovnik og øst for Pelješachalvøya og øya Mljet. Navnet er av gresk opprinnelse, av elafos som betyr hjort. Øyene er først omtalt av Plinius den eldre i hans verk Naturalis Historia.

De tre største og bebodde øyene er Šipan, Lopud og Koločep. De andre øyene er Daksa, Sveti Andrija, Ruda, Mišnjak, Jakljan, Kosmeč, Goleč, Crkvine, Tajan og Olipa.

Øya Lokrum øst for Dubrovnik regnes av noen som del av Elafitiøyene.

Encyklopedi

En encyklopedi (fra gresk ἐγκύκλιος παιδεία, enkyklios paideia, «allmenn dannelse») er et oppslagsverk som inneholder oppslag om menneskelig viten i en utførlighet som oppfyller et dagligdags informasjonsbehov. Det skilles mellom universelle og fagspesifikke encyklopedier. Den første forsøker å fremstille flest mulig kunnskapsområder, mens den siste behandler enkeltområder, men til gjengjeld gjerne betydelig mer utførlig. En encyklopedi inneholder noe lengre og mer utdypende artikler enn et konversasjonsleksikon. Encyklopedier er gjerne sortert alfabetisk og delt inn i artikler. Artiklene i encyklopedier er også gjerne lengre enn oppslagene i en ordbok.

Wikipedia er et eksempel på en meget generell encyklopedi som har som mål å dekke alle emneområder.

Esseerne

Esseerne (hebraisk: אִסִּיִים‬, Isiyim; gresk: Ἐσσηνοί, Ἐσσαῖοι, eller Ὀσσαῖοι, Essenoi, Essaioi, Ossaioi; muligens «de beskjedne», «ydmyke», eller «fromme») var en jødisk sekt under den andre tempelperioden som var virksom fra 100-tallet f.Kr. til 100-tallet e.Kr. De er omtalt av den jødisk-hellenistiske filosofen Filon i Alexandria. Den jødiske historikeren Josefus har nedtegnet at esseerne eksisterte i store antall over hele romerske Judea, men de var færre i antall enn fariseerne og saddukeerne, to andre betydelig jødiske sekter på samme tid. Esseerne bodde i ulike byer, men samlet seg i fellesskap dedikert til frivillig fattigdom, daglig neddykking i rituelle bad (mikvé) og askese (deres prester praktiserte sølibat). Deres opprinnelse synes å være en radikal gruppe som i tiden under Johannes Hyrkanos skilte seg ut fra fariseerne, ledet av en figur som i ettertiden er kun kjent som «læreren av rettferdighet».Den første kjente referansen til sekten er gitt av den romerske forfatteren Plinius den eldre (død ca. 79 e.Kr.) i Naturalis Historia. Plinius nevner i noen linjer at esseerne ikke eide penger, hadde eksistert i tusenvis av generasjoner, og at deres presteklasse («grublere») giftet seg ikke. I motsetningen til Filon, som ikke nevnte noen særskilt geografisk lokalisering for esseerne annet enn hele Israels land, plasserer Plinius dem et sted over En-Gedi, en oase ved siden av Dødehavet.Josefus har gitt en detaljert omtalte av esseerne i Den jødiske krig (ca 75 e.Kr.), med en kortere beskrivelse i Den jødiske oldtid (ca 94), og i hans selvbiografi, Livet til Flavius Josefus (ca. 97). Han hevdet at han hadde førstehånds kunnskap: I ung alder studerte han de fremste religiøse sektene, fariseerne, saddukeerne og esseerne. Han foretrakk de siste da han i tre år bodde i ødemarken som en disippel av en eneboer ved navn Bannus. Han forlot denne asketiske retningen da han var nitten år gammel og dro til Jerusalem hvor han slo seg sammen med fariseerne, som han senere kritiserte kraftig. Han gir den samme informasjonen om fromhet, sølibat (noe som gikk i imot jødisk lov), fravær av personlig eiendom og penger, troen på fellesskapet, og streng overholdelse av sabbaten. Han la til esseernes rituelle nedsenking i vann hver morgen, at de spiste sammen etter bønn, henga seg til veldedighet og gavmildhet, forbød uttrykk for raseri, studerte bøkene til de eldre, bevarte hemmeligheter og var omhyggelig med navnene til englene i deres hellige skrifter.

Esseerne har fått ny omtale i moderne tid som resultat av oppdagelsen av en omfattende gruppe av religiøse dokumenter kjent som Dødehavsrullene ved Wadi Qumran, nordvest for Dødehavet, som er generelt antatt å ha tilhørt esseernes samling av dokumenter. Disse dokumentene bevarte tallrike kopier av deler av Den hebraiske Bibelen uberørt fra så tidlig som muligens 300 f.Kr. fram til deres oppdagelse i 1946. Likevel er det flere forskere som bestrider at det var esseerne som hadde skrevet Dødehavsrullene, og andre forskere argumenterer for sannsynligheten at flere forskjellige sektene brukte Qumran som et hemmelig lagringssted for at tekstene skulle bli tatt og ødelagt av romerne. Rachel Elior har stilt spørsmål om esseerne i det hele tatt har eksistert grunnet manglende kildemateriale, unntatt de nevnte skribentene fra antikken.

Fyrsetting

Fyrsetting ble brukt i gruvedrift før sprengstoff ble vanlig. Metoden baserer seg på at fjell utvider seg og sprekker når det blir oppvarmet.Ved fyrsetting satte man ved opp mot fjell og brente «bål» inntil fjellveggen, normalt i minst 24 timer. Slik ble det dannet sprekker i berget, og gruvearbeiderne kunne siden hakke løs steinmasser. Etterhvert som man arbeidet seg innover i fjellet, kunne det bli problemer med ventilasjon. Bålet kunne bruke opp mye av oksygenet i luften, noe som gjorde at det brant dårlig. Røyk med karbonmonoksidgass var giftig, og kunne lett ta livet av gruvearbeiderne. Dette ble dels løst med egne ventilasjonssjakter opp til overflaten, eller ved at det ble bygget inn egne luftekanaler i gruvegangen.

Fyrsettingsmetoden krevde store mengder ved, derfor var det viktig for innehaver av gruverettigheter å samtidig få en tilstrekkelig cirkumferens, dvs det område rundt gruven hvor de lokale bønder var forpliktet til å levere ved. Veden man brukte ble kalt for setteved. Setteveden var typisk rundt én meter lang, kløvd og gjerne av et treslag med god brennverdi som bjørk eller furu. Det er likevel trolig at det ble brukt store mengder gran, som har en dårligere brennverdi, på grunn av treets gode tilgjengelighet.

Fyrsatte stoller og orter har en svært karakteristisk nesten elliptisk eller eggeformet profil.

Harald Voetmann

Harald Voetmann Christiansen (født 1978) er en dansk forfatter og oversetter. Han vokste opp i Birkerød. Voetmann er utdannet på Forfatterskolen 1997–1999. Fra 2003–2006 tok han grunnutdannelsen i latin på Københavns Universitet. Etter at han debuterte i 2000, skrev han flere bøker med kortere tekster. Men i 2010 kom hans første roman, Vågen, ut. Den handler om Plinius den eldres liv og tekstene i hans naturhistoriske encyclopedi, Naturalis historia. Harald Voetmann hadde i 2008 oversatt et utvalg av denne, som kom ut under tittelen Om mennesker og dyr. Vågen ble nominert til Nordisk råds litteraturpris, Kritikerprisen (Danmark) og Montanas Litteraturpris. Den ble oversatt til ungarsk og serbisk. Han fikk i 2008 Statens Kunstfonds treårige arbeidsstipend. I 2012 deltok han på Finnmark internasjonale litteraturfestival

Kyklopisk mur

Kyklopisk mur (kyklopmur eller pelasgisk mur) er et primitivt murverk av store, rått tilhogde store steiner som er satt sammen i uregelmessig form. Det er en arkeologisk betegnelse på levninger av bymurer og kongeborger i Hellas, Anatolia og Italia som stammer fra tiden før 1000 f.Kr., og er eksempel på murverk av gresk (pelasgisk) byggekunst. Det motsatte, veltilhogd og tilpasset murverk, er kvadersten.

Disse store murene er satt sammen uten noen form for bindemiddel ved hjelp av store, rått tilhogde steinblokker med mange hjørner, av den grunn kan de også kalles for polygonmurer. De mest kjente eksemplene på kyklopiske murer er byggeverkene i Mykene og Tiryns, og stilen er karakteristisk for mykenske befestninger. Lignende byggestiler er også funnet i andre kulturer. Begrepet kyklopmur kommer fra den greske forestillingen om at bare de legendariske kyklopene, kjemper med kun et øye fra en mytisk forestillingsverden, hadde styrke nok til å stable de enorme steinblokkene sammen. Plinius den eldre skrev i sitt verk Naturalis Historia at tradisjonen for at kyklopene sto bak disse murene ble tilskrevet Aristoteles.

Kyskhetstre

Kyskhetstre (Vitex agnus-castus) er en løvfellende busk som vokser vilt i middelhavsområdet og på Krim. Den dyrkes mange andre steder på grunn av det vakre, velduftende bladverket og de lavendelblå blomstene.

Den blir 1–5 m høy. Bladene er håndflikede med 4–7 smale fliker. De små blomstene sitter i tette blomsterstander.

Navnet kommer av at en oldtiden mente at planten kunne dempe kjønnsdriften. Plinius d.e. skriver i Naturalis Historia at kvinnene i Athen lå på blader og kvister i høytiden Thesmoforma, da de skulle holde seg unna menn. I middelalderen spiste munker frøene for å oppnå tilsvarende effekt, og planten kalles derfor også munkepepper.

Kliniske studier har vist at kyskhetstre kan brukes i behandlingen av premenstruelt syndrom. Virkemåten kan være at planten påvirker produksjonen av prolaktin i hypofysen. Lave doser øker nivået av prolaktin, som igjen reduserer produksjonen av testosteron hos menn og østrogen hos kvinner. Dette demper kjønnsdriften. Høyere doser reduserer nivået av prolaktin, noe som øker produksjonen av follikkelstimulerende hormon og østrogen hos kvinner. Dette kan dempe symptomene ved PMS.Kyskhetstre er den eneste europeiske representanten for den artsrike slekten Vitex. Denne slekten ble på 1990-tallet flyttet fra jernurtfamilien til leppeblomstfamilien.

Mohs skala

Mohs skala er en skala for å måle materialers hardhet, eller ripefasthet. Skalaen gikk opprinnelig fra 1 til 10, der 10 er mest ripefast. Et materiale med hardhet f.eks. 7 etter Mohs skala kan lage riper i et materiale med samme hardhet og lavere, men ikke i et materiale med en høyere verdi.Det er også laget en modifisert skala som går til 15. Her er de åtte første klassene som i den opprinnelige skalaen, mens diamant har fått hardhet 15.

Nedre Egypt

Nedre Egypt (arabisk: الدلتا‎; al-Diltā) er den nordligste regionen i Egypt; det fruktbare Nildeltaet, mellom Øvre Egypt og Middelhavet — fra El-Aiyat, sør for dagens Kairo, og Zawyet Dahshur. Nedre Egypt ligger nord for Øvre Egypt ettersom Nilen flyter fra sør og nordover.

Obsidian

Obsidian er naturlig forekommende glass i form av naturlig bergart, ofte dannet ved rask nedkjøling av ryolitt. Det har hardhetsgrad opp til 5,5, og ble i steinalderen og fram til og med neolitikum i Midtøsten brukt som verktøyemne og byttemiddel for produksjon av redskaper. Også på det amerikanske kontinentet har obsidian vært benyttet på samme måte.

Obsidian er ikke krystallinsk, men regnes som et mineral skapt gjennom metamorf omdannelse av lava og andre stoffer. Det inneholder stort sett SiO2 (silisiumdioksid), og finnes vanligvis som resultat av vulkansk aktivitet sammen med vulkansk omformede mineraler. På grunn av den manglende krystalliseringen kan obsidian splittes i tynne blader, og bruken har variert fra tynne prosjektilhoder i steinalderen via «barberhøvler» til medisinske skalpellblad i moderne tid.

Pistasj

Pistasj (Pistacia vera) er et løvfellende tre. Frøene kalles pistasjnøtter.

Det ligner på terpentintre, som vokser vilt i middelhavsområdet, men pistasj har tynne blad, som har små hår når de er unge. Fruktene er større, 15–25 mm, med et tynt, hardt skall. Treet blir opptil 10 m høyt.

Pistasj vokser vilt fra Tyrkia, Syria og Palestina østover til Sentral-Asia (Turkmenistan, Usbekistan, Afghanistan, Tadsjikistan, Kirgisistan). Treet har vært dyrket lenge i fjellene i Irak og Iran, og dyrkningen spredte seg vestover med perserne. Plinius d.e. skriver i Naturalis Historia at treet kommer fra Syria og at romerne har plantet det i Italia og Hispania.

Iran, USA og Tyrkia er de viktigste produsentene av pistasjnøtter.

Plinius den eldre

Gaius eller Caius Plinius Secundus (født 23 e.Kr., død 25. august 79 e.Kr.), bedre kjent som Plinius den eldre (latin: Plinius Maior), var en romersk forfatter, naturforsker, fysiker og i tillegg også militær kommandant og admiral av en viss betydning, og en personlig venn av keiser Vespasian. Han tilbrakte det meste av sin tid med å studere og forske, skrev eller undersøkte natur- og geografiske fenomener, og skrev et encyklopedisk verk, Naturalis Historia, som ble et forbilde for alle tilsvarende verker skrevet senere. Flere av de historiske verkene hans som var viktige for historikeren Tacitus, blant annet om historien om de germanske krigene, har siden gått tapt for ettertiden, men Naturalis Historia har blitt bevart.

Plinius den eldre døde den 25. august 79 da han forsøkte med et skip å redde en venn og dennes familie fra utbruddet fra Vesuv, som hadde ødelagt byene Pompeii og Herculaneum. Vinden forhindret skipet i å forlate kysten. Hans venner mente han døde av giftige gasser, men da de selv ikke ble rammet var det nok alderdom og naturlige årsaker som var den reelle årsaken. Hans nevø Plinius den yngre refererte til sin onkel om at «Sann ære består i å gjøre hva som fortjener å bli skrevet, i skrift det som fortjener å bli lest».

Pomponius Mela

Pomponius Mela (død ca. 45 e.Kr.), som var virksom som forfatter på 40-tallet, var den tidligste romerske geograf og kartograf. Han var født på ukjent dato i Tingentera (dagens Algeciras) i sørlige Spania.Hans korte verk De situ orbis libri III fyller mindre enn hundre sider i vanlig skriftstørrelse. Den er lakonisk i stilen og utilstrekkelig i metoden, men er i ren latin, og tidvis levendegjort av tiltalende ordbilder. Med unntak for de geografiske delene av Plinius den eldres Naturalis Historia (hvor Mela er sitert som en betydningsfull autoritet) er De situ orbis den eneste formelle avhandling på emnet i klassisk latin.

Raetisk

Raetisk er et meget tåkelagt språk i antikken som en gang ble snakket i provinsen Raetia i den østlige delen av Alpene i Europa i nord og vest for antikkens venetiske språk. Raetisk er sparsommelig dokumentert i inskripsjoner i ulike nordlige variasjoner av det etruskiske alfabetet, noe som har gitt spillerom for spekulasjoner om språkets opprinnelse.

For en forskningshistorie, se Schumacher (1992) og Schumacher (1998) og Morandi (1999) for utgaver inskripsjonene. Alle forskere fra nyere tid har lagt vekt på en forbindelse med etruskisk, se Rix (1998), Schumacher (1998).

I sin bok Naturalis Historia (ca. år 77) skrev Plinius den eldre om folket i Alpene:

«... tilstøtende til disse (Noricum) er Raeti og Vindelici. Alle er delt inn et antall stater. Raetene er antatt å være et folk av den etruskiske rase som ble drevet ut av gallere; deres leder het Raetus».Basert på denne informasjonen raetiske inskripsjoner er det klart at raetisk er beslektet med etruskisk. Faktisk er den vanlige klassifikasjonen av de to språkene, eller dialektene av hverandre, å bli gruppert med lemnisk (fra øya Limnos i Egeerhavet) i en større tyrsensk språkfamilie. Dette er i seg selv blitt sett på som en isolert familie som ikke er påvist beslektet med noen annen kjent språkfamilie, hvilket betyr at raetisk ikke var et indoeuropeisk språk.

Raetisk døde ut på 200-tallet etter at de som snakket det ble assimilert og gått opp i latin (fra sør) og germansk (fra nord). Mange inskripsjoner er kjente, men de fleste av dem er gjentagelser og korte løfter eller ofringer. Navnet på den venetiske gudinnen Reitia har tidligere blitt knyttet til denne folket, men de to er nå antatt å ikke ha noe med hverandre å gjøre.

Silfion

Silfion eller silphium var en viktig medisinsk urt i antikken.

Det var først og fremst harpiksen fra planten som var viktig. Foruten til medisin ble den også brukt til parfyme og krydder. Stengelen ble spist som en grønnsak. Urten ble brukt til behandling av infeksjoner, dysenteri, sår hals og mer generelt som motgift. Den ble også brukt til å forhindre og avbryte graviditet. Silfion var svært kostbar, og den ble betalt med sin vekt i sølv. Da Julius Cæsar overtok makten i Roma 49 f.Kr., fant han store mengder i skattekammeret.

Planten fantes bare rundt Kyrene i dagens Libya. I følge Theofrastos ble den oppdaget her bare sju år før den greske koloniseringen, det vil si 638 f.Kr. Eksport av silfion var svært viktig for økonomien i Kyrene, og stiliserte planter er vist på mynter preget i byen. I romertiden forsvant planten av ukjent grunn. Plinius d.e. skriver i Naturalis Historia omtrent 77 e.Kr at i hans tid er bare én stengel funnet, og den ble sendt til keiser Nero.

Urbefolkningen i Kyrenaika kalte planten sirphi eller silphi, som på gresk ble til silphion. Dette navnet ble brukt om handelsvaren (harpiksen), mens de friske stenglene på gresk ble kalt kaulos. På latin ble silphion til silphium. De vanligste betegnelsene som ble brukt av Plinius og andre romere, var likevel laser om harpiksen og laserpitium om planten.

Det er usikkert hva slags plante silfion var, men de fleste antar at det var en art i slekta Ferula i skjermplantefamilien. Arten kan være helt utdødd, eller det kan dreie seg om en av Ferula-artene som fortsatt vokser i området, for eksempel Ferula tingitana.

Sutor, ne ultra crepidam

Skomaker, bli ved din lest er en talemåte som går ut på at man bør holde seg til å bedømme det man kjenner til. Det kommer fra latinets Sutor, ne ultra crepidam, som egentlig betyr «skomakeren må ikke bedømme noe utover skoene».

I følge Plinius den eldre (23-79) i hans Naturalis Historia [XXXV, 85 (Loeb IX, 323–325)] skal den greske maleren Apelles, gjemt bak en av sine på gaten i Kos for de forbigåendes bedømmelse utstilte malerier, ha utbrutt dette i vrede til en skomaker som etter å først ha riktig anmerket noe vedrørende en av figurenes skotøy, og derpå begynt å utøve kunstkritikk.

Xenokrates fra Sikyon

Xenokrates fra Sikyon, aktiv på 280-tallet f.Kr., var en gresk skulptør og forfatter i antikken, og en av de første som vi kjenner til som kan bli karakterisert som en kunsthistoriker. Tre signerte sokler hvor statuene er gått tapt er det eneste som er igjen av hans verk.

Plinius den eldre beskriver ham i Naturalis Historia som en elev av enten Euthykrates eller Teisikrates, og hevder at Xenokrates hadde overgått begge i løpet av sin karriere, og at han skrev flere bøker som handlet om hans kunst og verk. Antagelig er det meste av hva Plinius skrev om kunst og kunstnere, og historien til gresk skulptur og maleri vært meget påvirket av Xenokrates. Han var også den kunstkritikeren som var mest kjent hos romerne i løpet av den sene republikktiden, og han påvirket i stor grad den romerske kunstsmaken.

Zeuxis og Parrhasius

Zeuxis og Parrhasius (eller Xeuxis) var malere fra Efesos i det 5. århundre f.Kr., er utredet 400 år senere i Naturalis Historia til Plinius den eldre. Der står det at de to malerne iverksatte en konkurranse for å avgjøre hvem av de to som var den største kunstneren. Da Zeuxis avslørte sitt maleri av druer, forekom de så innbydende og fristende at fugler fløy ned fra himmelen for å hakke på dem. Zeuxis spurte da Parrhasius om å ta til side forhenget fra sitt maleri. Da ble det oppdaget av forhenget i seg selv var malt på overflaten av maleriet – forhenget var Parrhasius' maleri, og Zeuxis måtte gi opp. Zeuxis skal ha sagt: «Jeg har narret fuglene, men Parrhasius har narret Zeuxis.» Med andre ord, mens Zeuxis' arbeide narret naturen, fuglenes øyne, har Parrhasius' arbeide narret en kunstners øyne.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.