Mykene

Mykene (gresk: Μυκῆναι, Mykēnai eller Μυκήνη, Mykēnē) er et arkeologisk sted i nærheten av den moderne landsbyen Mykines, nordøst på Peloponnes i sørlige Hellas. Det er lokalisert rundt 90 km sørvest for Athen; 11 km nord for Argos; og 48 km sør for Korint. Stedet ligger 19 km på innlandet fra Saroniabukta og er bygd på en høyde som er rundt 274 moh.[1]

På 2000-tallet f.Kr., under gresk bronsealder, var Mykene et av de fremste sentrene i tidlig gresk sivilisasjon. Det var et økonomisk og militært maktsentrum som dominerte det meste av sørlige Hellas, Kreta, Kykladene og deler av sørvestkysten av Anatolia. Den perioden i gresk historie fra rundt 1600 f.Kr. og til rundt 1100-tallet f.Kr. er kalt for mykenske tidsalder i referanse til Mykene. Ved dens høydepunkt rundt 1350 f.Kr. hadde dens borg og nedre by en befolkning på rundt 30 000 mennesker og et areal på rundt 32 hektar.[2] Mykenes akropolis ble trolig befestet så tidlig som 1500 f.Kr. Løveporten, som ble bygget ca. 1250 f.Kr., var hovedinngangsporten til den befestede byen, og er blitt stående som et symbol på den mykenske kongemakten. Minnene om Mykenes makt ble bevart i gresk folkeminne. Poeten Homer skildret i eposene Iliaden og Odysseen hvordan Agamemnon, Mykenes konge, ledet det greske krigstoget mot Troja.

Den første korrekte identifikasjon av Mykene i moderne litteratur var under en undersøkelse utført av Francesco Grimani, gjort på vegne av provveditore generale, generalguvernøren, av det italienske kongeriket Morea i 1700.[3] Han benyttet seg av den gresk geografen Pausanias’ beskrivelse av Løveporten for identifisere Mykenes ruiner.[4][5][6]

UNESCOs verdensarv
Mykene
Mykene
Løveporten i Mykene
LandHellas Hellas
StedArgolida
UNESCOInnskrevet ved UNESCOs verdensarvkomités 23. sesjon i 1999. Referansenr. 941.
Kriterium I, II, III, IV, VI
Se ogsåVerdensarvsteder i Europa
Eksterne lenker

Etymologi

The acropolis at Mycenae, Dec. 2001
Mykenes borganlegg.

Selv om borgen i Mykene ble bygget av grekere, er det antatt at navnet Mukanai ikke er gresk, men heller et av mange før-greske stedsnavn som ble overtatt av innvandrende grekere.[7][8] Legendariske forklaringer på navnet var at det var forbundet med det greske ordet μύκης, mycēs, «sopp», basert på likhet i ord, en øvelse som var populær i antikken. Således forklarte Pausanias stedsnavnet til den greske helten Persevs som den legendariske grunnleggeren, ettersom det var sagt at han navnga stedet enten etter dekselet på sverdskaftet sitt, eller etter en sopp han hadde plukket på stedet.[9] Disse forklaringene er litterære og ikke troverdige.

Den eldste skriftlige formen på navnet er Μυκήνη, Mykēnē, og som er funnet hos Homer.[10] Det rekonstruerte navnet på mykensk gresk er mu-ka-nai (lang a), som er en flertallsform som Athênai. Endringen av en ā til ē i nyere versjoner av navnet er resultat av en velkjent lydendring i senere attisk og jonisk gresk.

Historie

Neolittisk tid

Mycenae northern gate 2006
Aigisthos-graven, utenfor murene til borgen.
Mycenae ruins dsc06390
Utsyn fra akropolisen, eller den «høye by».

I neolittisk tid, bondesteinalderen, er det er bare funnet spredte skår fra forstyrrede rester som kan dateres til denne perioden før rundt 3500 f.Kr. Stedet ble bebodd, men lagene er ødelagt av senere bebyggelse.

Akropolis, befestningen på en høyde i innlandet på en slette med god utsikt i alle retninger var således ideelt posisjonert for å være et maktsenter, særlig ettersom den overvåket alle lette ruter til Korinteidet. Foruten dets sterke strategisk posisjon som var lett å forsvare, var det i et område som var velegnet for å dyrke korn og hadde godt med tilgjengelige vannressurser.[1] Det er kun utydelige spor etter den neolittiske bosetningen på stedet, men det har vært kontinuerlig bosatt siden tidlig neolittisk tid (EN; ca. 5000–ca. 4000 f.Kr.) via tidlig helladisk tid (EH; ca. 3200–ca. 2000 f.Kr.) og midtre helladisk tid (MH; ca. 2000–ca. 1550 f.Kr.). Regnbuekeramikk fra tidlig neolittisk tid (EN) utgjør den tidligste keramiske bevisene som hittil er funnet.[11]

Tidlig og midtre bronsealder

Befolkningen hadde vokst betydelig ved midtre helladisk tid. Som andre steder var en dominerende minoisk innflytelse gjeldende fra minst rundt 1600 f.Kr., de første bevisene på dette kommer fra sjaktgraver som ble oppdaget i 1876 av Heinrich Schliemann.[1] Schliemanns sjaktgraver kom til å bli kjent som Sirkel A for skille dem fra Sirkel B-graver som ble funnet ved en senere dato, skjønt Sirkel B er graver fra tidligere dato, fra ca. 1650 til ca. 1500 f.Kr. og er innenfor epoken midtre helladisk III (MHIII). Sirkel A er datert til 1500-tallet f.Kr., inkludert overgangen fra midtre til sen helladisk tid IA (LHIA; ca. 1500–ca. 1500 f.Kr.).[1] Innholdet av de eldre Sirkel B-gravene er mindre rikt på gravgods enn de fra Sirkel A.[12]

Materialet av keramikk strekker seg fra hele tidlig helladisk og ble oppdaget i 1877–1878 av Panagiotis Stamatakis i en lav dybde i den sjette sjaktgraven i Sirkel A. Ytterligere EH og MH-materiale ble avdekket nedenfor veggene og gulvene av palasset på akropolis’ høyde, og utenfor Løveporten i området til den eldste gravområdet.[13] De første gravene i grop- eller hellekister i MHII (ca. 1800 f.Kr.) på den vestlige skråningen av akropolis var i det minste delvis innelukket av den eldste kretsen av murverk.[13]

Sen bronsealder

Replicas of Mycenaean swords and cups
Mykenske sverd og drikkebeger, etterligninger på museum.

I fraværet av dokumenter og objekter som kan bli datert med nøyaktighet, kan hendelsene ved Mykene kun bli datert forholdsvis innenfor begrensningene av helladisk kronologi som hviler på kategoriseringen av lagdelte materielle objekter, hovedsakelig keramikk, innenfor det besluttede historiske rammeverket. Mykene utviklet seg til en betydelig makt i løpet av LHI (ca. 1550–ca. 1450 f.Kr.) og er antatt å ha vært det fremste senteret for egeisk sivilisasjon gjennom 1400-tallet f.Kr. i en slik grad at de to hundre årene fra rundt 1400 f.Kr. til rundt 1200 f.Kr. (tilsvarer LHIIIA og LHIIIB) er kjent som mykensk tidsalder. De minoiske hegemoniet endte i tiden rundt 1450 f.Kr. og det er bevis for at Knossos var okkupert av mykenere fram til også dette senteret ble ødelagt i tiden rundt 1370 f.Kr. Fram da av svulmet mykensk ekspansjon rundt Egeerhavet uhindret inntil det massive sammenbruddet i samfunnet på den første halvdel av 1000-tallet f.Kr. (LHIIIC) hvor den mykenske sivilisasjon gikk under og kulminerte med at også Mykene ble ødelagt ca. 1150 f.Kr.

Forsvarsverk og gravanlegg

Mykene.Treasure.of.Atreus.tholos
Inngangen til Klytaimnestra-graven ved Mykene, eksempel på tholos, eller bikubegrav.
MaskOfAgamemnon
Agamemnons gullmaske.

Viktigheten av fortiden i det mykenske samfunnet er vist særskilt i de bemerkelsesverdige sjaktgravene i Sirkel A som ble funnet av Heinrich Schliemann i 1876 og det rike gravgods i dem ble forstått som typisk mykensk med deres ansiktmasker av gull. Han sendte et telegram til den greske kongen hvor han slo fast at han med stor glede har funnet «gravene til Agamemnon, Kassandra, Eurymedon og deres følge, alle drept i en bankett av Klytaimnestra og hennes elsker Aigisthos[14] Det ble senere klart at gravene ble datert til rundt 1700-1600 f.Kr., og således langt eldre enn det palasset på Mykene, og dessuten langt eldre enn den konvensjonelle dato for Trojakrigen.

Etter 1300 f.Kr. da forsvarsmuren ble utvidet mot sørvest, noe som økte området til akropolis med over en tredjedel, og Løveporten ble bygget, fikk grav Sirkel A særskilt behandling. Andre deler av det omliggende gravområdet ble bygget over, men seks sjaktgraver ble bevart. En enorm ny mur ble bygget, noe som opprettet et langt høyere bakkenivå. Rundt den ble bygget et omfattende sirkulært brystvern med ankomst via den nye Løveporten. Den storstilte hovedankomsten til Mykene, Løveporten, er hva som mest kjente fra Mykene. Den ble bygget i tiden rundt 1250 f.Kr. på nordvestsiden av akropolis og har navn etter et dypt relieff av to hunløver i heraldisk positur som står over inngangsporten.[15] Etter å ha passert porten går en trapp forbi Sirkel A og opp til palasset. Løveporten var konstruert i form en av en avlastende triangel for å støtte opp vekten av steinene. Innenfor den ble en del av de opprinnelige gravstelene fraktet som om herskerne i Mykene etter 1300 f.Kr. markerte kontinuitet og at de var de rettmessige arvingene til de gravlagte herskerne i de langt eldre sjaktgravene.[14]

På utsiden av forsvarsmuren er det ti hellekistegraver i midtre helladisk stil og flere sjaktgraver, som har sunket dypere. Rike gravgods marker gravene som muligens kongelige. Hauger over toppen inneholder brukne drikkebegre og bein fra et måltid, noe som kan bevitne om mer enn en ordinær avskjed.[16] Steler rager over gravhaugene.

Grav Sirkel A, omgitt av murer, inkluderer ytterligere seks sjaktgraver med ni kvinner, åtte menn og to barn. Gravgodset er mer kostbart enn i Sirkel B. Tilstedeværelsen av dekorerte og graverte sverd og dolker, foruten spyd- og pilspisser, etterlater liten tvil om det er høvdinger og deres familier som er gravlagt. En del kunstobjekter fra gravene er en rhyton, drikkebeger av sølv, hva som kalles Agamemnons dødsmaske i gull, en stor gullkopp som har fått navnet Nestors kopp, foruten våpen av ulike slag, både offergaver og ordinære.

Den britiske arkeologen Alan Wace delte de ni tholosgravene, formet som bikube- eller kuppelformede steinbygg, i grupper av tre, hver basert på arkitektur. Hans eldste, kyklopiske grav, Epano Phournos, og den såkalte Aigisthos-graven.[17] Begravelse i tholoi er forstått som at det erstattet begravelse i sjaktgraver. Den omsorg som ble tatt for å bevare sjaktgraver bevitner at de ble holdt som en del av en kongelig arv, gravene til forfedrehelter. Ved å være mer synlige ble alle tholoigravene plyndret allerede i antikken, eller i senere historisk tid.

Waces andre gruppe av tholoi er datert mellom LHIIA og LHIIIB: Kato Phournos, Panagia Tholos, og Løvegraven. Den siste gruppen, Gruppe III: Atrevs' gravkammer, Klytaimnestra-graven og Genii-graven, er datert til LHIIIB ved et potteskår under terskelen til Atrevs' gravkammer, den største av de ni gravene. Som med skattekammeret til Minyas ved Orkhomenós i Boiotia har graven blitt plyndret for dets innhold og monumentets karakter har blitt glemt og fikk det tradisjonelle navnet «Skattekammeret».

Palasskultur

Mycenae lion gate detail dsc06384
Detalj av Løveporten, den eneste monumentale skulpturen fra bronsealderens Hellas.

Ved en konvensjonell dato av ca. 1350 f.Kr. ble befestningen av akropolis og andre omliggende høyder ombygd i en stil som kalles kyklopisk mur grunnet at seinblokkene som ble benyttet var så store og massive at de ble i senere tid antatt å være bygget av mytologiske enøyde kjemper kalt kykloper.[18] Innenfor disse murene, hvor av mye fortsatt kan bli sett, ble suksessive monumentale palasser bygget. Det siste palasset, ruinene av det er fortsatt synlig på Mykenes akropolis, er datert til begynnelsen av sen helladisk tid (LHIIIA). Eldre palasser må ha eksistert, men de hadde blitt fjernet eller bygget over.

Konstruksjon av palasser på denne tiden med en tilsvarende arkitektur var rådende over hele sørlige Hellas. De hadde alle en megaron, eller et tronerom, med en opphøyd sentral arne (ildsted) under en åpning i taket, som var støttet opp av fire søyler i en kvadrat rundt arnestedet. En trone var plassert mot midten av en vegg på siden av arnen, noe som ga et uforstyrret syn av herskeren fra inngangen. Freskoer dekorerte veggene og gulvet. Ankomsten til rommet fra en gårdsplass med portiko med søyler. En storstilt trapp førte fra en terrasse nedenfor gårdsplassen på akropolis.

Palasset i Mykene, som et økonomisk og administrativt senter, var en del av et palassystem på det greske fastlandet. Det var tilsvarende sentre i Pylos, Tiryns, Midea, Asine, Theben og Gla. Det var en lang utviklingsprosess fra spredte høvdingdømmer på 2000-tallet f.Kr. mot mer sentraliserte statsdannelser. Palassystemet i Hellas er yngre enn de på Kreta, som var dominert av minst sju (eller ti) palasser, hvor Knossos fra midten av 2000-tallet f.Kr. er det mest kjente.[19] De rundt ti palassene på Kretadannet et nettverk av sentrer som hadde felles arkitektonisk struktur og tilsvarende funksjoner. De fraktet varer seg imellom og hadde antagelig også annen samhandling.[20]

De mykensk palassene som etablerte seg rundt 1400 f.Kr. fulgte også et felles mønster, men til forskjellige fra de minoiske på Kreta. Palasset i Pylos er det best bevarte, og har tilsvarende arkitektonisk struktur som det i Mykene. De hadde alle en akropolis på en høyde, hvor Gla var det med mektigst befestning.[21] Rundt palassentrene var det betydelige bosetninger, en del som store landsbyer, ved Mykene dekket de rundt 32 hektar. Innenfor palasset var det en hersker, wa-na-ka, wanax, som hadde sist ord indre beslutninger og ekstern diplomati. Under ham var det rekke myndighetspersoner og adel. En form av de lokal myndighetspersonene ble kalt for basileis. Deres autoritet hvilte kanskje på slektskap og overvåket lokal produksjon av håndverk, men deres posisjon endret seg over tid, selv etter at palassystemet ramlet sammen med den mykenske kultur, og fikk betydning «adelig» og til sist «kongelig», se Basileus.[22]

En av de få grupper med utgravde hus i landsbyene utenfor Mykenes murer ligger bortenfor grav Sirkel B og tilhører samme periode. De har fått konvensjonelle navn som Skjoldhuset, Huset til til oljehandeleren, Huset til sfinksene, og Vesthuset. Disse var antagelig boliger og verksteder. I motsetning til de minoiske palassene ble ikke varer lagret sentralt, men de ble nedtegnet og administrerte landbruksprodukter andre steder. Viktigst synes den interne redistribuering av varer, særskilt prestisjefylte varer som parfymerte olje som ble utvekslet langt utenlands, antagelig i bytte mot metaller, krydder og elfenbein.[23]

Palassene på Kreta var større enn de mykenske på det greske fastlandet, men begge var langt mindre enn de samtidige palassene i Levanten. Mykenes palass var på 1 hektar innenfor en borg på nær 4 hektar mens Knossos på Kreta hadde et palass på nær 2 hektar og palasset inkludert befestning i Hattusa var ikke mindre 180 hektar. Den store forskjellen marker vesensforskjell i kompleksitet mellom de minoiske og mykenske palassystemene. I motsetningen til statene i Levanten utviklet de ikke skriftlige lover eller skriftsystemer i variert kontekst eller litterære sammenhenger, men de utviklet en form for skriftsystem i begrenset kontekst.[24]

Ekspansjon

I Mykenes tempel bygget innenfor borgen er det funnet en skarabé av dronning Teje av Egypt, ektefelle av Amenhotep III, plassert i rommet med idoler ved siden av minst en statue. Amenhotep IIIs forhold med m-w-k-i-n-u, *Mukana, har blitt bekreftet fra en inskripsjon ved Kom el-Hettân, dødstempelet til Amenhotep III ved Luxor.[25][26] Amenhoteps styre er sammenfallende med sen helladisk IIIA og at skarabéen ble gitt til en eldre generasjon, som siden bygget borgen som kyklopisk, og deretter flyttet den egyptiske kostbarheten, som vitnet om langveisfarende kontakt, til palasset.

Allerede i sen helladisk tid (LHIIIA:1) kjente oldtidens egyptiske monarki til *Mukana som navnet på en hovedstad på nivå av Theben og Knossos. Noe senere (LHIIIB) hadde Mykenes politiske, militære og økonomiske innflytelse strukket seg så langt som Kreta, Pylos i vestlige Peloponnes, og til Athen og Theben. Bosetning var allerede nådd kysten av Anatolia. En konflikt med det hettittiske rike over deres besittelse ved en da strategisk lokalisering, Troja, var uunngåelig. I folkeminnet og mytologien hersket den mektige pelopideætten over mange av de greske statene, en gren av denne var atreidedynastiet ved Mykene.

Den minoiske innflytelse på øyene i Egeerhavet og mønsteret av oversjøisk bosetning endret seg med mykensk ankomst og bosetning på Kreta. Minoisk innflytelse ble erstattet av sterk mykensk. Hovedsakelig i keramikk, både importert og produsert lokalt, følger mykensk mønster. Mer betydningsfullt er at hus og gravanlegg følger mykensk mønster. En sone av mykensk bosetning strakte seg ned kysten av Anatolia fra Miletos og til øyene, også Rhodos.[27]

Nedgang

Ved 1200 f.Kr. var Mykenes makt i nedgang, og til sist, i løpet av 1100-tallet f.Kr. fikk den mykenske dominansen fullstendig sammenbrudd. Den endelige ødeleggelsen av Mykene utgjorde en del av den generelle sammenbruddet i bronsealderen på det greske fastlandet og bortenfor. Innenfor en relativt kort rundt 1200 f.Kr. ble alle palasskomplesene i sørlige Hellas brent og ødelagt, inkludert det i Mykene. Utvandrede befolkningsgrupper dro til tidligere mykenske kolonier i Anatolia og andre steder hvor de kom til å snakke en jonisk dialekt. Det ble tidligere tilskrevet en dorisk invasjon av grekere fra nord, men denne tradisjonelle forklaringen er nå betvilt som årsaken for ødeleggelsen av de mykenske palassene.

Den amerikanske arkeologen Emily Vermeule og andre har isteden formulert at katastrofene på det greske fastlandet som la Mykene og de andre palassene i grus var ankomsten av de uklare havfolkene som påførte kaos i Egeerhavet.[28] I henhold til egyptiske opptegnelser ble det hettittiske rike ødelagt ved havfolkene, og deretter angrep Egypt under 19. og 20. Dynasti (ca. 1300–1164). De kan være tilknyttet ødeleggelsen av de mykenske sentrene. Nedtegnelser ved Pylos omtaler angrep fra havet. Det er generelt tre former for forklaringer på ødeleggelsene: utenlandske angrep (havfolkene), interne stridigheter og naturlige katastrofer (jordskjelv). Enkelte forskere fremmer kun én av forklaringene, men antagelig var det ikke bare én årsak til at et utbredt samfunnssystem som palasskulturen som ved Mykene, som hadde fungert i århundrer, til å rase sammen.[29] På det greske fastlandet tidlig på 1200-tallet f.Kr. synes det å ha vært en rekke jordskjelv. Amos Nur har fremmet jordskjelv som en viktig årsak,[30] men ødeleggelser fra jordskjelv er jevnlig fenomener og de fleste tilfeller blir samfunnene bygget opp igjen. Angrep utenfra og/eller innenfra kan også ha vært en årsak, men øyene i Egeerhavet synes ikke å ha vært påvirket, og det er ingen klare bevis på angrep fra havfolkene på det greske fastlandet. Tørke kan ha bidratt til den mykenske nedgangen ved at landbruket sviktet, men det er ingen klimatologisk bevis som støtter dette. Manolis Andronikos har fremmet interne konflikter som førte til samfunnsmessige revolusjoner og omkastninger,[31] men ettersom alle de mykenske palassene synes å fått et sammenbrudd omtrent samtidig er det en forklaring som ikke har bred akademisk støtte.[32] George E. Mylonas mener å påvise at etter 1200 f.Kr. var det en del forsøk på gjenoppretting i Mykene, og mener at herskerne var i innbyrdeskrig som ble fulgt av en dorisk invasjon.[33]

Det er klart at det var et systemsammenbrudd. Palasskulturen gikk i oppløsning. Handelsveger ble brutt eller forstyrret, og det oppsto et tap av lese- og skrivekyndighet. Det er ikke nødvendigvis utelukkende én bestemt årsak til sammenbruddet, ikke nødvendigvis samtidig, men kanskje i et samspill som skapte en form for dominoeffekt i kulturene i Midtøsten og rundt Egeerhavet. Sammenbruddet ved den sene bronsealder har markert begynnelsen på hva som har blitt kalt for den gresk mørke tidsalder og som varte i mer enn 400 år. Palasset ved Mykene fikk økonomiske problemer som det ikke klarte å utbedre og hvor det komplekse samspillet i samfunnet rundt brøt sammen. Palasset ble ikke bygget opp igjen, det administrative systemet opphørte, og med det også det første primitive skriftsystemet, Linear B.[34]

Senere epoker

Under arkaisk tidsperiode (800 f.Kr. – 480 f.Kr.), etter den mørke tidsalder, ble et tempel for Hera bygget på høyden av den mykensk borgen. En kontingent av soldater fra Mykene kjempet ved Thermopylene (480 f.Kr.) og Plataiai (479 f.Kr.) under perserkrigene. I 468 f.Kr. ble Mykene erobret av soldater fra Argos, forviste dens innbyggere og raserte befestningene.[35]

Mykene ble kortvarig bosatt på nytt under den hellenistiske perioden og det ble bygget et teater over Klytaimnestra-graven. Stedet ble deretter forlatt igjen og ved den romerske perioden i Hellas hadde ruinene ved Mykene blitt en turistattraksjon. Den antikke reisende skribenten Pausanias besøkte stedet og kortfattet beskrev de framstående befestningene og Løveporten, fortsatt synlig på hans tid.[36]

Mykene i mytologien

Perseidedynastiet

Pompejanischer Maler des 1. Jahrhunderts 001
Persevs, fra Stabiae

Legenden går ut fra at Mykene ble grunnlagt av Persevs, barnebarn av kong Akrisios av Argos, sønn av Akrisios' datter, Danae. Perseus drepte ved et uhell sin bestefar og kunne ikke eller ville ikke arve tronen i Argos. I stedet byttet han kongerike med sin halvbror, Megapenthes, og ble konge av Tiryns, mens Megapenthes tok Argos. Derfra grunnla han Mykene og hersket over kongedømmene fra Mykene.

Persevs giftet seg med Andromeda og fikk mange sønner, men til slutt gikk han til krig mot Argos og ble drept av Megapenthes. Hans sønn Elektryon ble den andre i dynastiet, men arvefølgen ble dratt i tvil av tafiene under Pterelaos, en annen perseide som angrep Mykene og trakk seg tilbake med kveget da han tapte. Kveget ble tatt tilbake av Amfitryon, et barnebarn av Perseus, men han drepte sin onkel med en klubbe ved et uhell i en uregjerlig hendelse med kveget og måtte dra i eksil.

Tronen gikk til Sthenelos, den tredje i dynastiet, som var sønn av Persevs. Han la grunnlaget for framtidig storhet ved å gifte seg med Nikippe, en datter av kong Pelops av Elis, den mektigste staten i regionen på den tiden. Med henne fikk han en sønn, Eurysthevs som var den fjerde og siste i perseidedynastiet. Da en sønn av Herakles, Hyllos, drepte Sthenelos, ble Eurysthevs kjent for sitt fiendskap mot Herakles og den nådeløse forfølgelsen han satte i gang mot herakleidene, etterkommerne til Herakles.

Dette er det første man hører om i legendeform om disse kjente sønnene som ble et symbol for de hatede dorerne. Herakles hadde vært en perseide. Etter hans død bestemte Eurysthevs seg for å drepe disse rivalene til tronen i Mykene, men de fant tilflukt i Athen, og i krigens gang ble Eurysthevs og alle hans sønner drept. Perseidedynastiet var slutt. Folket i Mykene satte Eurysthevs onkel på morssiden, Atreos som var pelopide, på tronen.

Atreidedynastiet

Folket i Mykene tok i mot et orakel som sa at de skulle velge en ny konge fra pelopidene. De to utfordrerne var Atreos og hans bror Thyestes. Sistnevnte ble valgt først. På dette tidspunktet blandet naturen seg inn. Solen så ut til å trekke seg tilbake og gå ned i øst. Siden solen hadde snudd retning, hevdet Atreos, skulle valget av Thyestes snus. Atrevs ble konge. Hans første handling var å forfølge Thyestes og hele hans familie, men Thyestes klarte å flykte fra Mykene.

The Return Of Agamemnon - Project Gutenberg eText 14994
Agamemnons hjemkomst

I legenden fikk Atrevs to sønner, Agamemnon og Menelaos, kalt «atreidene». Aigisthos, sønnen til Thyestes, drepte Atrevs og gjeninnsatte Thyestes på tronen. Med hjelp fra kong Tyndareos av Sparta, drev atreidene Thyestes igjen i eksil. Tyndareos hadde to døtre, Helena og Klytaimnestra som henholdsvis Menelaos og Agamemnon giftet seg med. Agamemnon arvet Mykene og Menelaos ble regent i Sparta.

The Murder Of Agamemnon - Project Gutenberg eText 14994
Mordet på Agamemnon

Helena flyktet med Paris av Troja. Agamemnon førte en tiårig krig mot Troja for å få henne tilbake for sin bror. På grunn av manglende vind, ofret Agamemnon sin datter Ifigeneia ved Tauris. Gudene var fornøyd med et slikt offer, vindene startet å blåse og krigsflåten seilte av sted.

Legenden forteller oss at den lange trojanerkrigen, selv om den var en knepen gresk seier, førte med seg anarki, piratvirksomhet og ødeleggelse. Etter krigen ble den returnerende Agamemnon kongelig hyllet med et rødt teppe rullet ut foran ham, og han ble så myrdet i sitt badekar av Klytaimnestra som hatet ham bittert for å ha ofret deres datter. Klytaimnestra fikk hjelp av Aigisthos som ble konge etterpå, men Orestes, Agamemnons sønn, ble smuglet ut til Fokis. Han kom tilbake som voksen mann for å drepe Klytaimnestra og Aigistheos. Han flyktet så til Sparta for å unngå dom og ble sinnssyk for en stund. I mellomtiden gikk tronen i Mykene til Aletes, Aigistheos' sønn, men ikke for lang tid. Etter at Orestes kom seg igjen, vendte han tilbake til Mykene, drepte Aletes og tok tronen.

Orestes etablerte så en større stat i Peloponnes, men han døde av et slangebitt i Arkadia. Hans sønn, Tisamenos, den siste av atreidedynastiet, ble drept av herakleidene da de returnerte til Peloponnes. De krevde retten som perseider til å arve de forskjellige kongedømmene i Peloponnes og kastet lodd om herredømmet over dem.

Atreidene i Lilleasia?

Hittite Empire
Hettittenes rike, 1300 f.Kr.

Der var faktisk en total solformørkelse ved Egeerhavet den 5. mars 1223 f.Kr. som Atreus kan ha trodd var en solnedgang i øst. Men denne datoen løser ikke alt det ukjente.

En sen dato er antydet for Trojanerkrigen som i så fall ville ha vært krigen mot Troja VIIa. Perseidene ville hatt makten rundt ca. 1380, datoen på fundamentet til en statue fra Kom el-Heitan i Egypt som har detaljerte nedtegnelser om reisen til en egyptisk utsending til Egeerhavet på Amenhotep IIIs tid. M-w-k-i-n-u (fonetisk: «Mukanuh»?) var en av byene de besøkte, en sjelden tidlig dokumentasjon på navnet til Mykene. Det var en av byene til tj-n3-jj («Tinay»?)[37], homerisk Danaans som ifølge legenden var oppkalt etter Danae, noe som antyder at perseidene faktisk hadde et slags herredømme.

På 1300-tallet begynte også «ahhiya» å bli problematisk for tallrike konger i hettittenes imperium. Ahhiyawa eller ahhiya som forekommer noen få dusin ganger på hettittiske tavler i løpet av århundret, er antagelig Achaiwia, rekonstruert mykensk gresk for Akhaia. Hettittene brukte ikke «Danaja» slik som egypterne, selv om den første referansen i «anklageskriftet til Madyattes»[38] er fra tiden før korrespondansen mellom Amenhotep og en av Madyattes' etterfølgere i Arzawa, Tarhunta-Radu. De eksterne LHIIIA:1-kildene er likevel enige i deres tale om en «stor konge» eller annen samlende struktur bak Tinay/Ahhiya.

I «anklageskriftet til Madyattes» angrep Attarissiya, «mannen av Ahhiya» (= hersker), Madduwatta og drev ham fra hans land. Han skaffet seg tilflukt og militær støtte fra den hettittiske storkongen Tudhaliya. Etter Tudhaliyas død og i styret til hans sønn Arnuwanda, allierte Madduwatta seg med Attarissiya og sammen med en annen hersker, plyndret de Alasiya, dvs Kypros.

Dette er den eneste kjente kilden til en mann ved navn Attarissiya. Forsøk på å forbinde hans navn til Atreus har ikke fått bred støtte, ei heller er der noen bevis for en mektig pelopide som het Atreus på den tiden.

I løpet av LHIIIA:2 utvidet Ahhiya, nå kjent som Ahhiyawa, sin innflytelse over Milet, befolket kysten til Anatolia og konkurrerte med hettittene om innflytelsen og kontrollen i det vestlige Anatolia til for eksempel Uhha-Zitis Arzawa og gjennom ham Manapa-Tarhuntas Seha-elveland. Disse dokumentene skapte like mange problemer som de løste, selv om de etablerte troverdigheten til de mykenske grekernes historiske makt.

På lignende vis skrev en hettittisk konge det såkalte Tawagalawabrevet[39] til storkongen i Ahhiyawa om udådene til den luwiyanske eventyreren Piyama-Radu. Navnet til storkongen nevnes ikke. Hettittkongen kunne enten vært Muwatalli II eller hans bror Hattusili III som i det minste daterer brevet til LHIIIB etter mykensk standard. Men hverken Atreus eller Agamemnon i legenden hadde noen brødre som het *Etewoclewes (Eteoklos). Dette navnet assosieres i stedet med Theben som i den følgende LHIIIA-perioden ble sett på som likeverdig med Mykene av Amenhotep III.

Muwatalli II (regjerte 1296–1272) inngikk en avtale med Alaksandu (muligens Aleksander), konge av Wilusa (Ilium, et alternativt navn for Troja), og i et annet dokument har Wilusa sverget ved Appaliuna (Apollon). Men Alaksandu i avtalen er for tidlig til å være kongen av en by som ble angrepet av Agamemnon, og dessuten var Priam kongen i den byen.

Det finnes ingen tilfredsstillende måte å forene de hettittiske tavlene med senere greske legender.

Turisme

I dag er Mykene et populært turistmål noen få timers kjøring fra Athen. Stedet er godt bevart, særlig når en tenker på at det ble bygget et tusen år før monumentene til antikkens Hellas, og de massive ruinene av de kyklopiske murene og palassene på akropolisen blir fremdeles beundret av besøkende.

Referanser

  1. ^ a b c d Bury & Meiggs (1975), s. 20
  2. ^ Chew (2000), s. 220; Chapman (2005), s. 94. Sitat: «..Thebes at 50 hectares, Mycenae at 32 hectares...»
  3. ^ Beaudouin (1880), s. 206–210.
  4. ^ Pausanias: Description of Greece, 2.16.5
  5. ^ Blakolmer (2010), s. 50. Sitat: «Thus it is no wonder that the Lion Gate attracted the attention of European scholars who visited this prominent city-gate in the Argolid - a region constituting not only a focal point of antiquity but also the heart-land of early modern Greece and thus presenting good preconditions for foreign travellers and scholars in the 19th century. Mycenae's first identification by a European traveller was by M. de Monceaux in 1669, while the first mention of the Lion Gate is due to the Venetian engineer Francesco Vandeyk in 1700.» [Merk: Tolkningen av besøket i 1669 er bestridt av Moore, Rowlands & Karadimas (2014) ved at de Monceaux ikke besøkte Mykene etter feilaktig å ha identifisert en akropolis som Mykene på hans reise til Tiryns.]
  6. ^ Moore, Rowlands & Karadimas (2014), s. 4. Sitat: «The first modern, correct, identification of Mycenae seems to have been made in 1700, when the government of Venice ordered Francesco Grimani, Proveditor General of the Armies in Morea, to register all their properties in the Peloponnese. The record was completed under the direction of the engineer, Francesco Vandeyk, who not only made detailed plans for each village, but also studied and described ancient monuments. Among them was the ancient site of Mycenae which he was able to identify on the basis of Pausanias' description. Vandeyk reported a monumental entrance where a triangular relief was sculpted with two lions disposed heraldically against a column. He noted that these lions stepped their forepaws on two altars and, as a result, the entrance is known today as the Lion Gate. Indeed, Pausanias' own description of the Lion Gate was so accurate that it did not leave any doubt that the monumental acropolis, close to the modem village of Charvati, was the site identified by the ancient author as Agamemnon's citadel.»
  7. ^ Beekes (2009), s. 29, oppslagsord Ἀθήνη
  8. ^ Chadwick (1976), s. 1. Selv om Chadwick slår fast at stedsnavnet 'Mykene' er avledet fra et tidligere ukjent språk snakke i Hellas, innrømmer han at hans antagelse av et gresk språk utenfor Hellas er «en hypotese for hvor det er intet bevis.»
  9. ^ Pausanias: Description of Greece, 2.16.3
  10. ^ Homer: Illiaden, 4.52, 7.180, 11.46 (engelsk oversettelse)
  11. ^ Shelton (2010), s. 58.
  12. ^ Bury & Meiggs (1975), s. 22
  13. ^ a b Forsén (1992), «Mycenae – Argolid (A:5)», s. 51–52.
  14. ^ a b Price & Thonemann (2010), s. 25
  15. ^ Gates (2003), s. 136–137.
  16. ^ Velikovsky (1999); Schorr, Edwin M.: «Later Use of Grave Circles», Applying the Revised Chronology
  17. ^ «Tombs of Mycenae: the Forgotten Five», Dr Dud's Dicta, 12. juli 2014
  18. ^ French (2002), s. 56.
  19. ^ Price & Thonemann (2010), s. 18, 22
  20. ^ Price & Thonemann (2010), s. 21
  21. ^ Price & Thonemann (2010), s. 24
  22. ^ Price & Thonemann (2010), s. 25-26
  23. ^ Price & Thonemann (2010), s. 26
  24. ^ Price & Thonemann (2010), s. 28
  25. ^ Cline & Stannish (2011)
  26. ^ «Scarab Queen Tiye name faience Amenhotep III Mycenae Greece», APE, Archaeological Photography Exchange
  27. ^ Price & Thonemann (2010), s. 36
  28. ^ Vermeule (1960), s. 67.
  29. ^ Price & Thonemann (2010), s. 42
  30. ^ Nur (2008), kapittel 8: Earthquake Storms and the Catastrophic End of the Bronze Age, s. 224–245.
  31. ^ Andronikos (1954), s. 221–240.
  32. ^ Desborough (1975), s. 658–677.
  33. ^ Mylonas (1966), s. 232.
  34. ^ Price & Thonemann (2010), s. 44
  35. ^ French (2002), s. 142. Sitat: «The dedications continue at the Shrine by the Bridge into the fifth century, probably beyond the disablement of the walls by the Argives in 468 BC.»
  36. ^ French (2002), s. 19, 146–150.
  37. ^ For en mer utfyllende diskusjon om fundamentet på denne statuen, navnene på den og uttalen, Tinay, som ser ut til å være knyttet til Danaj-, se Dokumentasjon og arkeologiske bevis på minoisk handel Arkivert 14. juni 2007 hos Wayback Machine.
  38. ^ Oversettelse av anklageskriftet til Madyattes til engelsk
  39. ^ Oversettelse av Tawagalawabrevet til engelsk Arkivert 21. oktober 2013 hos Wayback Machine.

Litteratur

  • Andronikos, Manolis (1954): «Η 'Δωρική Εισβολή' και τα Αρχαιολογικά Ευρήματα», Hellenika 13, s. 221–240.
  • Beaudouin, Mondry (1880): «Fragments d'une description de l'Argolide faite en 1700 par un ingénieur italien», Bulletin de Correspondance Hellénique. 4, s. 206–210. doi:10.3406/bch.1880.4318.
  • Beekes, Robert Stephen Paul (2009): Etymological Dictionary of Greek. Leiden and Boston: Brill. ISBN 978-9-00-417418-4.
  • Blakolmer, Fritz (2010): «Images and Perceptions of the Lion Gate Relief at Mycenae during the 19th Century», i: Buscemi, F.: The Representation of Ancient Architecture in the XIXth Century. Cogitata, s. 49–66.
  • Bryson, Reid; Murray, Thomas J. (1977): Climates of Hunger, University of Wisconsin Press, ISBN 0-299-07370-X.
  • Bury, J. B.; Meiggs, Russell (1975): A History of Greece, 4. utg., London: MacMillan Press. ISBN 978-0-333-15492-2.
  • Chadwick, John (1976): The Mycenaean World, Cambridge University Press, ISBN 0-521-21077-1 (innb.) eller ISBN 0-521-29037-6 (uinnb.)
  • Chapman, Robert (2005): «Changing Social Relations in the Mediterranean Copper and Bronze Ages», i: Blake, Emma; Knapp, A. Bernard: The Archaeology of Mediterranean Prehistory. Oxford and Malden: Blackwell Publishing, ISBN 978-1-40-513724-9, s. 77–101.
  • Chew, Sing C. (2000): «Neglecting Nature: World Accumulation and Core-Periphery Relations, 2500 BC to AD 1990», i: Denemark, Robert A.: World-System History: The Social Science of Long-Term Change. London and New York: Routledge. s. 216–234.
  • Cline, Eric H.; Stannish, Steven M. (2011) «Sailing the Great Green Sea? Amenhotep III’s “Aegean List” from Kom el-Hetan, Once More» (PDF), Journal of Ancient Egyptian Interconnections 3 (2)
  • Desborough, V. (1975): "The End of Myceanean Civilization and the Dark Ages: The Archaeological Background", i: Edwards, I.E.S.; Gadd, C.J.; Hammond, N.G.L.; et al.: The Cambridge Ancient History II (2). Cambridge: Cambridge University Press, s. 658–677.
  • Finley, M.I. (1981): Early Greece, The Bronze and Archaic Ages, W. W. Norton & Company, ISBN 0-393-01569-6 Hard, ISBN 0-393-30051-X Paper.
  • Forsén, Jeannette (1992): The Twilight of the Early Helladics. Partille, Sweden: Paul Aströms Förlag. ISBN 978-91-7081-031-2.
  • French, Elizabeth Bayard (2002): Mycenae: Agamemnon's Capital, Stroud: Tempus. ISBN 978-0-7524-1951-0.
  • Gates, Charles (2003): Ancient Cities: The Archaeology of Urban Life in the Ancient Near East and Egypt, Greece, and Rome. New York, New York: Routledge. ISBN 0-415-12182-5.
  • Moore, Dudley; Rowlands, Edward; Karadimas, Nektarios (2014): In Search of Agamemnon: Early Travellers to Mycenae, Newcastle upon Tyne: Cambridge Scholars Publishing. ISBN 978-1-4438-5776-5.
  • Mylonas, George E. (1968): Mycenae's Last Century of Greatness, Sydney University Press, ISBN 424-05820-3.
  • Mylonas, George Emmanuel (1966): Mycenae and the Mycenaean Age. Princeton, NJ: Princeton University Press.
  • Nilsson, Martin P. (1932): The Mycenaean Origin of Greek Mythology, opptrykk av University of California Press, ISBN 0-520-01951-2 Cloth, ISBN 0-520-02163-0 Paper.
  • Nur, Amos (2008): Apocalypse: Earthquakes, Archaeology and the Wrath of God, Princeton, NJ: Princeton University Press. ISBN 978-0-69-101602-3.
  • Palmer, Leonard R. (1961): Mycenaeans and Minoans, 2. oppl. 1965.
  • Price, Simon; Thonemann, Peter (2010): The Birth of Classical Europe: A History from Troy to Augustine, The Penguin History of Europe, Penguin Books, ISBN 978-0-140-27-485-1.
  • Shelton, Kim S. (2010): «Living and Dying in and Around Middle Helladic Mycenae», i: Philippa-Touchais, Anna; Touchais, Gilles; Voutsaki, Sofia; et al.: Mesohelladika: The Greek Mainland in the Middle Bronze Age (Bulletin de Correspondance Hellénique: Supplément, 52). Athens: École française d’Athènes. ISBN 978-2-86958-210-1, s. 57–65.
  • Velikovsky, Immanuel (1999): The Dark Age of Greece. Shulamit V. Kogan & Ruth V. Sharon.
  • Vermeule, Emily (1964): Greece in the Bronze Age, the University of Chicago Press, LC 64-23427.

Eksterne lenker

Agamemnon

Agamemnon (gresk: Ἀγαμέμνων, «svært resolutt») er en av de mest kjente heltene fra gresk mytologi. Han er sønn av Atrevs av Mykene og dronning Aerope og bror til Menelaos, ektefelle av Klytaimnestra og far til Ifigeneia, Elektra, Orestes, og Khrysothemis. De mytiske legendene har gjort Agamemnon til konge av Mykene eller Argos, men med forskjellige navn for det samme området. Da Helena, hustru av broren Menelaos - kongen av Sparta, ble bortført av Paris fra Troja, er det Agamemnon som kommanderer den forente greske hæren i den påfølgende Trojakrigen.

Da Agamemnon til sist kom tilbake fra krigen ved Troja ble han myrdet av Aigisthos, elskeren til hans hustru Klytaimnestra. I de eldste versjoner av fortellingen, «scenen for mordet, når det er spesifisert, er som regel huset til Aigisthos, som ikke har flyttet inn i Agamemnons palass, og det involver et bakholdsangrep og dessuten drap på Agamemnons tilhengere.» I en del senere versjoner er det Klytaimnestra selv som begår mordene, eller de utfører dem sammen.

Aigisthos

Aigisthos (gresk: Αἴγισθος) var i henhold til gresk mytologi en konge av Mykene, sønn av Thyestes og sin egen søster Pelopia. Uten å kjenne hans identitet ble Aigisthos oppfostret hos sin onkel Atrevs som var dødsfiende av Thyestes. Da Aigisthos siden fikk vite hvem hans virkelige far var, drepte han Atrevs på oppfordring fra Thyestes. Mens Agamemnon var i krigen mot Troja, ble Aigisthos elskeren til Agamemnons hustru, dronning Klytaimnestra. Da Agamemnon kom tilbake hjalp Aigisthos henne med å drepe ektemannen, men han ble selv drept av Agamemnons sønn Orestes.

Atrevs

Atrevs (gresk: Ἀτρεύς, Atreús, «fryktløs») var i henhold til gresk mytologi urkonge av Mykene på Peloponnes, sønn av Pelops og Hippodamia og far til Agamemnon og Menelaos. Kollektivt er hans etterkommere kjent som atreidene. Atrevs og tvillingbroren Thyestes ble forvist av deres far etter å ha myrdet deres halvbror, Krysippos, i deres ønske om å overta tronen i Olympia. De søkte tilflukt i Mykene hvor de inntok tronen i fraværet til kong Eurysthevs som kjempet mot herakleidene. Eurysthevs hadde ment at deres forvaltning av herredømmet skulle være midlertidig, men ble endelig da han død i kampen.

I henhold til de fleste antikke kildene var Atrevs far til Pleisthenes, men en del lyriske poeter som Ibykos og Bakkhylides var Pleisthenides også benyttet som et alternativt navn for Atrevs selv.

Bystat

En bystat er en by eller en noe større region som er kontrollert av en by, og som regel har suverenitet eller en suverenitetslignende stilling, slik det var tilfellet med riksumiddelbare stater i Det tysk-romerske rike.

Bystater var vanlige i antikken, og mange bystater utviklet seg til å bli store riker, som for eksempel Roma og Mykene. I middelalderen og tidlig moderne tid er bystater særlig knyttet til de italienske og tyske handelsbyene, for eksempel Genova, Firenze og Venezia i Italia og de frie riksbyene i Det tysk-romerske rike, som Hamburg, Frankfurt am Main og mange andre.

Det har også eksistert bystater i andre deler av verden, blant annet Tenochtitlan i dagens Mexico.

I dag regnes bl.a. Singapore, Monaco, Vatikanstaten og San Marino som bystater. Byer med veldig stor grad av autonomi, som Hongkong, blir også ofte kalt bystater.

Egeisk kultur

Egeisk kultur (synonymt med Gresk bronsealder) er den betegnelsen man bruker på de tidligste sivilisasjonene i og omkring Hellas. Geografisk kan kulturen deles inn i helladisk kultur på det greske fastland, minoisk kultur på Kreta og cycladisk kultur på øyene ved Lilleasia.

På denne tiden brukte man skriftsystemer, som språkforskere kaller linear A og linear B. Man kjenner tekster som er skrevet på de eldste kjente former av gresk språk, såkalt minoisk gresk. Andre tekster er sannsynligvis skrevet på etokretisk, et eget språk som man ennå vet lite om.

Disse kulturene har etterlatt seg storslåtte kunstverk og interessant arkitektur. Man visste lite om disse kulturene før 1800-tallet. Oppdagelsen av Knossos var et stort arkeologisk gjennombrudd. Utgravninger i Mykene har også vært av stor betydning.

Elektra

Elektra (gresk: Ἠλέκτρα, Ēlektra) var i henhold til gresk mytologi og antikkens litteratur en datter av kong Agamemnon og hans dronning Klytaimnestra av Argos og Mykene. Sammen med sin bror Orestes sverget hun hevn mot deres mor og hennes elsker Aigisthos for drapet på deres far Agamemnon.

Elektra er tittelfigur og hovedfigur i to greske tragedier, Elektra av Sofokles og Elektra av Evripides, og har også inspirert andre litterære verker. I psykologien er elektrakomplekset navngitt etter henne.

Elektryon

Elektryon var i gresk mytologi sønnen til Persevs og Andromeda og var konge av Mykene. Han giftet seg enten med Anaxo, datter til sin bror Alkaios og søster av Amfitryon, eller Eurydike, datter til Pelops. Han fikk datteren Alkmene og seks sønner med sin kone. Elektryon hadde også sønnen Likymnios med Midia, en frygisk kvinne.

De seks sønnene til Pterelaos som stammet fra Elektryons bror Mestor, kom til Mykene for å kreve en del av kongedømmet. Da Elektryon avslo deres krav, drev de bort kveget hans. I det påfølgende slaget ble alle unntatt en drept. Evenos, den overlevende sønnen, solgte kveget til Polyxenos av Elis. Amfitryon, Elektryons nevø og forlovede til Alkmene, kjøpte kveget og førte det hjem til sin onkel, men drepte ham ved et uhell da han kastet klubben sin mot en av kuene. Elektryons bror Sthenelos tok tronen til Mykene, anklaget Amfitryon for mordet og sendte ham i eksil.

Eurysthevs

Eurysthevs (gresk: Εὐρυσθεύς, «bred styrke») var i henhold til gresk mytologi en mytisk konge av Tiryns, en av tre festningsbyer i Argolida på Peloponnes i Hellas, de to andre byene var Mykene og Argos, men andre forfattere, Homer og Evripides, gjorde ham til konge av Argos, andre av Mykene. Alle disse tre byene lå ved siden av hverandre, og deres storhet lå i forhistorisk, mykensk tid, flere århundrer før mytene om Eurysthevs ble skrevet ned. Eurysthevs var en fetter av helten Herakles, som han påla en stordåd, det vil si en umulig oppgave.

Ifigeneia i Aulis

Ifigeneia i Aulis (Gresk: Ἰφιγένεια ἐν Αὐλίδι) er det siste av de bevarte verkene av den greske forfatteren Evripides. Det ble skrevet mellom 408 og 406 f.Kr., etter skuespillet Orestes. Euripides døde i 406 f.Kr. Skuespillet ble først satt opp året etter hans død i en trilogi sammen med Bakkantinnene og det tapte Alkmaion i Korint av sin sønn eller nevø, Evripides den yngre, og han vant førsteprisen i den Dionysia-festivalen i Athen.

Skuespillet handler om kong Agamemnon av Mykene (Argos), lederen for de greske allierte troppene før og under Den trojanske krig, og hans beslutning om å ofre sin datter Ifigeneia til gudinnen Artemis for å kunne sette seil mot Troja.

Klytaimnestra

Klytaimnestra (gresk: Κλυταιμνήστρα) var i henhold til gresk mytologi hustru av Agamemnon, hersker av oldtidskongedømmet i Mykene og/eller Argos. I dramatrilogien Oresteia av Aiskylos ble hun framstilt som en femme fatale (dødelig kvinne) som myrdet sin ektemann Agamemnon og den synske Kassandra som han hadde tatt som krigsbytte og frille etter Trojakrigen mens hun selv hadde en elsker i ektemannens fetter og fiende Aigisthos. I Homers epos Odysseen er hennes rolle i Agamemnons død langt mer uklar og hennes figur er betydelig mer dempet.

Korint

Korint (gresk: Κόρινθος, Kórinthos) er en gresk by på den smale landbroen som forener halvøya Peloponnes med resten av det greske fastland. Vest for landbroen ligger Korintbukta, i øst ligger Saroniabukta. Korint ligger 78 km sørvest for Athen. Landbroen som i antikken ble passert ved å dra skipene over på sleder, er nå skåret over av en kanal. Byen har 36 000 innbyggere.

Korint er også hovedstaden i prefekturet Korinthia. Byen er (med klokken) omringet av kystlandsbyene Lekaio, Isthmia, Kekries og landsbyene Examilia og det antikke Korint. Geofysisk er byen på samme måte omringet av de trange kystslettene til Voka, Korintbukta, Korintkanalen, Saroniabukta, Oneia-fjellene og den monolittiske høyden Akrokorint hvor den middelalderske akropolisen ble bygd.

Den historiske by ligger noe lenger mot sørøst, på et sted som var bebygd allerede i bronsealderen. Det antas at Korint var en mykensk palassby, likesom Mykene, Tiryns og Pylos. Ifølge gresk mytologi var det Sisyfos som var stamfar til den gamle korintiske kongeslekt.

Linear A

Linear A er en skrifttype som ble brukt til å skrive det etokretiske (også kalt minoiske) språket.

Linear A hadde sitt opphav i den minoiske kulturen på Kreta, og ble brukt fra ca. 1750 f.kr. fram til Kreta ble invadert av greske folkeslag ca. 1420 f.kr.

Et beslektet alfabet, Linear B, ble brukt til å skrive en arkaisk form for gresk, og ble brukt i den gamle palasskulturen i Mykene på det greske fastlandet. Dette første greske skriftspråket erstattet Linear A som administrasjonsspråk i Knossos og de andre palassene på Kreta.

Mange av skrifttegnene i Linear A finner man igjen i det yngre skriftspråket Linear B, men utover det er det ikke identifisert noe slektskap mellom de to språkene.

Selv om man har funnet en rekke leirtavler og andre gjenstander med inskripsjoner i Linear A både på Kreta og andre øyer i Egeerhavet, samt i Lahun i Egypt (ca. 1750 f.kr.), har ingen ennå klart å gi en overbevisende tyding av dette skriftspråket.

Mykensk gresk

Mykensk gresk er det eldste dokumenterte formen for gresk språk, og det ble brukt på det greske fastlandet, så vel som på Kreta og Kypros av mykenske grekere (anslagsvis fra 1500- til 1100-tallet f.Kr.) og før den hypotetiske doriske invasjonen, ofte sitert som terminus post quem før gresk kom til Hellas. Språket er bevart i inskripsjoner i Linear B, et skriftspråk først bevitnet på Kreta før 1300-tallet f.Kr. De fleste inskripsjoner er på leirtavler avdekket i Knossos i sentrale Kreta, foruten også i Pylos i sørvestlige Peloponnes. Andre tavler har blitt funnet i selve Mykene, Tiryns, og Theben på det greske fastlandet, og ved Khaniá i vestlige Kreta. Språket har navn etter Mykene, en av de fremste sentrene i den mykenske sivilisasjon.Tavlene med inskripsjoner i Linear B forble lenge ukodet, og alle kjente språk ble hentydet til dem, fram til Michael Ventris tydet dem i 1952 og beviste at språket var en tidlig form for gresk. Tekstene på tavlene er for det meste lister og innholdsfortegnelser. Ingen form for litterære tekster er bevart. Til tross for at det er så lite som er bevart, kan man få et lite glimt av folket som produserte tavlene, og om den mykenske perioden, i demringen av de mørke århundrene i den greske historien.

Mykensk kultur

Den mykenske kultur, den siste fasen i bronsealderen i Hellas, er den historiske settingen til eposene til Homer og mye annet i gresk mytologi. Den mykenske perioden henter sitt navn fra det arkeologiske stedet Mykene i det nordøstlige Argolida, i Peloponnes i det sørlige Hellas. Athen, Pylos, Theben og Tiryns er også viktige mykenske steder.

Mykologi

Soppenes inndeling: se sopper.Mykologi (fra det greske ordet for sopp, μύκης, mukēs) er læren om sopper, og utgjør dermed ett av biologiens fagområder. Ordet mykes har en forklaring: Ifølge et gresk sagn grunnla den greske helt Perseus byen Mykene på det sted der han styrket seg med vann som hadde samlet seg nede i en sopphatt.

I og med at sopp tidligere ble regnet blant plantene, var også mykologien en del av botanikken. Nå ser mykologer stort sett på sitt fagfelt som en egen biologisk disiplin. En fagperson på mykologi kalles for en mykolog. Ofte inkluderes også studiet av lav (lichenologi) i mykologien. Mykologi overlapper ofte faget mikrobiologi. Blant pionerene innen mykologi regnes Elias Fries, Christiaan Hendrik Persoon, Anton de Bary, Oscar Brefeld og Lewis David von Schweinitz.

Innen vinlegging og ølbrygging er mykologi et viktig fagfelt for fremstilling og analyse av ulike gjærtyper.

Orestes (mytologi)

Orestes (gresk: Ὀρέστης) var i gresk mytologi sønnen til Agamemnon og Klytaimnestra. Han er hovedpersonen i tragedietrilogien Orestien av Aiskylos og flere antikke greske skuespill og i forskjellige legender som var forbundet med hans galskap og renselse. Navnet kommer fra ordet oreivates (gresk: «ορειβάτης») som direkte oversettes med fjellmann. Den metamorfe betydningen er personen som kan erobre fjell.

Ifølge Homers fortelling var Orestes en mindreårig gutt og ble ført bort fra Mykene da hans far kom hjem fra trojanerkrigen og ble myrdet av sin kone, Klytaimnestra, med en øks. Åtte år senere kommer Orestes tilbake fra Athen, og sammen med sin søster Elektra hevnet han sin fars død ved å drepe moren og hennes elsker Aigisthos. Ifølge Pindar ble Orestes reddet av sin amme Arsinoe eller sin søster Elektra, som ledet ham ut av landet da Klytaimnestra ønsket å drepe ham. Han flyktet til Fanote på fjellet Parnassos hvor kong Strofios tok ansvar for ham.I sitt tyvende år ble han beordret av det delfiske orakelet til å reise hjem og hevne sin fars død. Han reiste hjem sammen med sin venn Pylades, sønn av Strofios. Ifølge Aiskylos møtte han sin søster Elektra foran graven til Agamemnon hvor begge hadde gått for å gjennomføre ritualer for den døde. En gjenkjennelse skjedde, og de planla hvordan Orestes skulle utføre sin hevn. Den samme grunnleggende fortellingen fortelles på en annen måte av Sofokles og Evripides i deres skuespill Elektra.

I Odysseen løftes Orestes frem som et godt eksempel for Telemakhos, hvis mor Penelope er plaget av friere.

Fortellingen om Orestes var emnet i Orestien av Aiskhylos, i Elektra av Sofokles og Elektra av Evripides, Ifigeneia i Tauris og Orestes av Evripides.

I Aiskhylos' Emenidene blir Orestes gal etter gjerningen og forfølges av erinyener som har plikten til å straffe alle brudd på familiens renhet og også drap på personer av samme blod. Han søker tilflukt i tempelet i Delfi, men selv om Apollon hadde beordret ham til å gjøre gjerningen, er han maktesløs i å beskytte Orestes fra konsekvensene. Til slutt tar Athene i mot ham på Akropolis i Athen og arrangerer en formell rettssak foran tolv attiske dommere. Erinyenene krever oppreisning, han påberoper seg Apollons ordre, stemmene til dommerne er likt fordelt og Athene avgir en avgjørende stemme for frifinnelse. Erinyenene gis et nytt ritual der de tilbes som eumenider, og Orestes dedikerer et alter til Athene Areia.

Slik Aiskhylos forteller det stopper straffen her, men ifølge Evripides ble Orestes beordret av Apollon til å dra til Tauris, ta med seg statuen av Artemis som hadde falt fra himmelen og føre den til Athen for å unnslippe forfølgelsen til eriyenene. Han dro til Tauris sammen med Pylades, og paret ble umiddelbart fengslet av folket i Tauris. Der var tradisjonen at alle greske omstreifere skulle ofres til Artemis. Prestinnen til Artemis som hadde plikten med å utføre offeret, var Orestes' søster Ifigeneia. Hun tilbød seg å løslate ham dersom han ville ta et brev med hjem til Hellas. Han nektet å dra, men ba om at Pylades kunne ta brevet mens han ble værende og bli drept. Etter en konflikt med gjensidig tiltrekkelse, ga Pylades seg, men brevet førte til gjenkjennelse mellom bror og søster, og alle tre flyktet sammen og tok med seg statuen av Artemis. Etter at han kom hjem til Hellas, overtok Orestes sin fars kongedømme Mykene etter å ha drept Aigisthos' sønn, Aletes. Han la Argos og Lakonia til kongedømmet. Han døde av et slangebitt i Arkadia. Legemet hans ble ført til Sparta for å begraves (hvor han ble objektet for en kult), eller, ifølge en italiensk legende, til Aricia da det ble flyttet til Roma.

Persevs

Denne artikkelen handler om helten Persevs. For stjernebildet, se Persevs (stjernebilde)

Persevs var mannen som i gresk mytologi drepte Medusa. Han var sønn av Zevs og Danaë.

Han ble gift med den etiopiske kongedatteren Andromeda og de fikk sønnen Perses. Han var også halvgud

og sønn av Zevs. Persevs er en halvgud og en av de eneste halvgudene som ikke har hatt en trist slutt.

Persevs ble som nyfødt satt ut av morfaren Akrisios sammen med moren i en kasse på havet og kom i land hos kong Polydektes på Serifos. Etter at Persevs var vokst opp til en usedvanlig helt, ville Polydektes bli kvitt ham og lokket ham til et løfte om å bringe Medusas hode. Gudene hjalp Persevs; Hades overlot ham sin hjelm, som gjorde ham usynlig, Athene et speilblankt skjold, hvor han fanget bildet av Medusa uten å se henne selv, og Hermes vingesko. Veien måtte graiene si ham, tre gamle kvinner som han overrasket akkurat idet deres eneste, felles øye ble byttet fra en til en annen. Idet Persevs hugde hodet av Medusa med sverdet, sprang vingehesten Pegasus og uhyret Chrysaor frem av hennes blod. Til sagnet hører videre fortellingen hvordan Persevs befridde kongedatteren Andromeda i Egypt. Også Polydektes fikk sin straff; han ble til stein med hele sitt hoff. Siden ble Persevs herre over Tiryns og grunnet Mideia og Mykene.Perseus og Andromeda fikk seks sønner (perseidene): Perses, Alkaios, Helevs, Mestor, Sthenelos og Elektryon.

Thyestes

Thyestes (gresk: Θυέστης) var i henhold til gresk mytologi sønn av Pelops, kongen av Olympia, og Hippodamia, og var selv far til Pelopia og Aigisthos. Thyestes og hans tvillingbror, Atrevs, ble sendt i eksil av sin far for å ha myrdet deres halvbror, Krysippos, i sitt ønske om å overta tronen i Olympia. De søkte tilflukt i Mykene hvor de inntok tronen i fraværet til kong Eurysthevs som var i krig med herakleidene. Eurysthevs hadde tenkt at deres herredømme skulle være midlertidig, men det ble permanent da han døde i konflikten.

Tiryns

Tiryns (gammelgresk: Τίρυνς; moderne gresk: Τίρυνθα) er et mykensk arkeologisk utgravningssted på Peloponnes i Hellas. Oldtidsbyen ligger sydøst for Mykene, noen kilometer nord for dagens by Nauplion, i det greske prefekturet Argolida. Sammen med Mykene, var Tiryns et viktig sentrum for mykensk kultur. UNESCO listet i 1999 Tiryns som en del av verdensarven.Tiryns var en bygdeborg bosatt så langt tilbake i tid som for sju tusen år siden, fra før begynnelsen av bronsealderen. Den nådde sitt høydepunkt mellom 1400 – 1200 f.Kr. da den var en av mest betydningsfulle sentra i den mykenske verden og i særdeleshet rundt Argolida. De mest bemerkelsesverdige bygninger var dets palasset, dets kyklopiske tunneler og dets forsvarsmurer, som gjorde at Homer omtalte byen som «Tiryns med de mektige murene». Murene sies å være fra seks til sju og en halv meter tykke. I henhold til gresk mytologi var Tiryns er knyttet til mytene som omga Herakles; det ble sagt at myen var heltens bosted under hans tolv storverk, og en del kilder omtaler det også som hans fødested.Palassets berømte megaron har en stor mottakshall, et hovedrom med en trone plassert mot høyre vegg og et sentralt ildsted i midten mellom fire minoiske tømmersøyler, som støttet opp taket. To av megaronens tre vegger ble innlemmet i et arkaisk tempel til ære for Hera. På 1300-tallet hadde borgen og den nedre byen en befolkning på opp til 10 000 mennesker og dekket et område på 20-25 hektar. Til tross for at palasset ble ødelagt i tiden rundt 1200 f.Kr. fortsatte folket å øke og ved 1150 f.Kr. var det rundt 15 000 innbyggere ved stedet.Stedet fikk en nedgang mot slutten av mykensk tid og var blitt fullstendig forlatt på den tiden den greske geografen Pausanias besøkte stedet på 100-tallet e.Kr. Det ble utgravd av Heinrich Schliemann i tidsrommet 1884–1885, og var deretter emne for pågående utgravninger av Det tyske arkeologiske institutt i Athen og Universitet i Heidelberg.

Emneoversikt for oldtidens Hellas
Flag of Greece.svg

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.