Moustérienkulturen

Moustérienkulturen er et arkeologisk navn på en stil av hovedsakelig flintredskaper som primært forbindes med Homo neanderthalensis og dateres til den midterste delen av paleolitikum i steinalderen.

Den er oppkalt etter hulen Le Moustier i regionen Dordogne i Frankrike. Lignende flintredskaper fra tiden etter istiden er blitt funnet over hele Europa, og også i Lilleasia og Nord-Afrika.

Le Moustier sup
Grotten i Le Moustier i Dordogne som ga kulturguppen sitt navn

Kjennetegn og levninger

Moustérien-redskap som er funnet i Europa er laget av neandertalere for mellom 300 000 og 30 000 år siden. I Nord-Afrika og Lilleasia ble de også laget av anatomisk moderne mennesker. I Levanten er det for eksempel ikke mulig å skille mellom slike redskaper som er laget av henholdsvis moderne mennesker og neandertalere.[1]

Referanser

  1. ^ Shea, J. J., 2003: Neandertals, competition and the origin of modern human behaviour in the Levant, Evolutionary Anthropology, 12:173-187.

Portal: Arkeologi

Aurignackulturen

Aurignackulturen er senpaleolittisk kultur, datert til ca. 35 000–16 000 f.Kr., og er oppkalt etter funnstedet Aurignac i sørlige Frankrike. Redskapene som ble tilvirket var en nyskapende teknologi ved å slå steinflak av steinemne til mer komplekse spesielverktøy. Kulturen skapte også abstrakt tenkning i form av kunst. Mange av de kjente grottemaleriene i Frankrike og Spania er knyttet til Aurignackulturen. Foruten i disse to landene har man også sporet kulturgruppen på Balkan, Iran, Israel og i Afghanistan.

Georgias historie

Georgias historie har vært preget av invasjoner og erobringer av ulike imperier, deriblant romerriket, perserriket, Det osmanske rike og det russiske keiserdømmet. Gjennom sin lange og urolige historie, har likevel den georgiske nasjon vedvart og bevart sin nasjonale identitet. Fremveksten av de tidlige georgiske statene Kolchis og Kaukasisk Iberia omkring 1000 f.kr. dannet den unike georgiske sivilisasjon, som oppnådde sin renessanse og gyldne tidsalder på 1100-tallet og 1200-tallet.

Gorhams grotte

Gorhams grotte (engelsk Gorham's Cave) er en naturlig sjøgrotte i Gibraltar, betraktet som en av de aller siste kjente oppholdsstedene for neandertalerne før de døde ut. Den er lokalisert på sørsiden av Gibraltars odde, «the Rock». Da grotten først ble befolket lå den omtrentlig fem km fra sjøen, men på grunn av endringene i havnivået ligger den i dag kun noen få meter fra Middelhavet. Grotten er oppkalt etter en kaptein A. Gorham fra 2. bataljon i Royal Munster Fusiliers, et irsk infanteriregiment i den britiske hæren, som oppdaget grotten i 1907.

Issyk-Kul

Issyk-Kul (kirgisisk Ысык-Көл – Yssykköl, «varm sjø»; russisk Иссык-Куль) er en innsjø i Kirgisistan. Den er den nest største høyfjellssjøen i verden etter Titicacasjøen, og Issyk-Kul er en viktig biologisk og økonomisk ressurs for Kirgisistan.

Innsjøen har ikke avløp, og vannet er litt salt. Saltholdigheten er svært lav, 0,6 %, omtrent en sjettedel av havvann. Navnet «varm sjø» kommer av at innsjøen aldri fryser. Dette gjør den til en viktig rasteplass for trekkfugler. Issyk-Kul er blant de eldste innsjøene på jorda, omtrent 25 millioner år gammel. Den høye alderen skyldes tektoniske krefter som gjør at bunnen synker inn slik at innsjøen ikke blir fylt igjen av sedimenter.

En av de nordlige rutene til Silkeveien passerte nær Issyk-Kul, og det finnes mange spor etter gamle sivilisasjoner. Turisme er nå en viktig næring for områdene rundt sjøen. Utsetting av fremmede fiskearter og mangelfull forvaltning har ødelagt fisket i innsjøen. Det er også mange andre miljøtrusler mot denne unike innsjøen. Innsjøen er et ramsarområde, og det er etablert et biosfærereservat som omfatter både innsjøen og området rundt.

Jan Mangerud

Jan Mangerud (født 29. november 1937 i Oslo) er en norsk geolog. Han er forsker ved Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen og ved Bjerknessenteret.

Han vokste opp på Lillestrøm og er cand.mag. fra Universitetet i Oslo i 1961 og cand.real. fra Universitet i Bergen i 1962. Han tok dr. philos.-graden ved Universitetet i Bergen i 1973 innen kvartærgeologi.

Mangerud har vært ansatt ved Universitetet i Bergen siden 1963 og var 1977–2004 professor ved det daværende Institutt for geologi. Han er nå professor emeritus og har i tillegg en deltidsstilling ved Bjerknessenteret. Mangerud har vært gjesteforsker ved Universitetet i Stockholm, University of Colorado og University of Minnesota. Han har gjort mye feltarbeid i arktiske deler av Russland.

Han har forsket innenfor kvartærgeologi og paleoklimatologi og fikk sitt store gjennombrudd da han i 1968 fant de første norske avsetningene fra Eem-mellomistiden i Fjøsanger utenfor Bergen. Han har også forsket på avsetningene fra Ålesund-interstadialen, som blant annet er funnet i Skjonghelleren utenfor Ålesund.Mangerud er internasjonalt kjent for sitt arbeid med Barents-Karaisdekket, der han oppdaget at det hadde vært en stor bredemt sjø i Vest-Sibir under siste istid. Mangerud har sammen med John Inge Svendsen, samt franske og russiske forskere, påvist steinredskaper fra moustérienkulturen ved Uralfjellene i Nord-Russland. Redskapene ligger sammen med beinrester fra rein og mammut. Dette overraskende funnet innebærer kanskje at neandertalere levde nær polarsirkelen for omtrent 28 500 år siden.

Moderne menneskelig atferd

Moderne menneskelig atferd (engelsk Behavioral modernity) er et begrep innen antropologi, arkeologi og sosiologi som henviser til trekk ved menneskelig atferd som skiller dagens mennesker og våre forfedre fra dagens primater og tidligere og utdødde hominider (menneskearter). Atferd omfatter homo sapiens evne til å tenke abstrakt og til å vise kreativitet. Disse trekkene blir som regel satt i sammenheng med utviklingen av språk.Det er to hovedteorier til hvordan moderne menneskelig atferd har oppstått. En teori hevder at moderne menneskelig atferd oppstått som en plutselig hendelse for rundt 50 000 år siden, muligens som et resultat av en betydelig genetisk mutasjon eller som et resultat av biologisk reorganisering av hjernen som førte til framkomsten av naturlige språk hos menneskene. De som har fremmet denne teorien viser til denne hendelsen som «det store hopp framover» (engelsk Great Leap Forward) eller som senpaleolittiske revolusjon.

Den andre teorien hevder at det aldri var en enkeltstående teknologisk eller kognitiv revolusjon. De som fremmer dette synet argumenterer for at moderne menneskelig atferd er hovedsakelig resultatet av gradvis akkumulering av kunnskap, dyktighet og kultur som skjedde over hundrevis av tusener av år i den menneskelige evolusjon. Blant de som har fremmet dette synet er blant annet Stephen Oppenheimer i hans bok Out of Eden, og John Skoyles og Dorion Sagan i deres bok Up from Dragons: The evolution of human intelligence.

Sveits’ historie

Sveits’ historie står i en særstilling i Europas historie i og med Sveits' sentrale, men likevel isolerte plassering i Alpene.

Opprinnelig ble Sveits bebodd av et keltisk-talende folkeslag kalt helvetiere som siden ga navn til landet, Helvetia. Fra år 15 f.Kr. kom Sveits inn under Romerriket. I folkevandringstiden strømmet germanske folkeslag fra nord inn i Alpelandet, alemannere i nordøst og burgundere i vest, noe som ble kimen til den språklige delingen av Sveits i en tysk og en fransk del. I tidlig middelalder ble området lagt inn under Frankerriket. Fra 1291 oppsto det gamle «edsforbundet», en løs sammenslutning av ulike landområder, som ble grunnlagt av kantonene Uri, Schwyz og Unterwalden, og ble holdt sammen av et frihetsbrev som ga selvstyre fra det tysk-romerske riket. Disse tre kantonene ble opprinnelsen til den senere staten Sveits, og Sveits' nasjonaldag den 1. august gjenspeiler denne begivenheten. I 1648 ble Sveits gjennom freden i Westfalen anerkjent av stormaktene som uavhengig. Selve navnet Sveits er avledet av Schwyz, den ene av de tre opprinnelige kantonene.

Med den franske revolusjonen kom indre motsetninger til overflaten. Deler av det vestlige Sveits ble lagt inn under Frankrike, resten ble besatt av franske styrker og i 1798 omgjort til et fransk lydrike, Den helvetiske republikken. Denne republikken ble kortvarig, og varte kun til 1803. Dagens Sveits fikk sin endelige utstrekning i 1815. I 1848 fikk Sveits en ny forfatning, som fortsatt er gjeldende. I løpet av de siste hundre år har en rekke internasjonale organisasjoner opprettet sitt hovedsete i Sveits, blant annet Det internasjonale Røde Kors, grunnet at Sveits har opprettholdt sin strenge nøytralitet i utenrikspolitiske spørsmål.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.