Miljøpartiet De Grønne

Miljøpartiet De Grønne (MDG) (nynorsk: Miljøpartiet dei Grøne, nordsamisk: Birasbellodat Ruonát) er et grønt norsk politisk parti som mener skillet mellom «grønt og grått» er viktigere enn skillet mellom «rødt og blått».[4][5] Partiet ble stiftet den 29. oktober 1988 etter forbilde av Die Grünen i Tyskland og er tilsluttet Det europeiske grønne partiet og Global Greens. MDG er representert med ett mandat på Stortinget (Une Aina Bastholm) i perioden 2017–2021 og er representert i flere kommunestyrer og fylkesting. Partiet definerer seg som blokkuavhengig.

Miljøpartiet De Grønne
Miljøpartiet De Grønne
Logo 2011–
LederUne Aina Bastholm / Arild Hermstad (talspersoner)
Grunnlagt29. oktober 1988
HovedkvarterOslo
Ungdomsorg.Grønn Ungdom
Antall medlemmer8 447 (2019)[1]
IdeologiGrønn ideologi[a]
Politisk posisjonBlokkuavhengig (erklært)
Venstresiden/sentrum-venstre (beskrevet)[2][3]
Nettstedwww.mdg.no
Representanter:
Ordførere
1 / 356
(2019)
Kommune
307 / 9 336
(2019)
Fylke
45 / 633
(2019)
Storting
1 / 169
(2017)

a^ Som definert av partiet selv, se MDGs prinsipprogram
Une Aina Bastholm og Arild Hermstad, 1. kandidater for Oslo og Hordaland
Une Aina Bastholm / Arild Hermstad er talspersoner i MDG fra 2018

Historie

Bakgrunn

Det vesttyske partiet Die Grünen ble grunnlagt i 1980, med utgangspunkt i miljøbevegelsen og med tilsig fra både den moderate venstresiden og miljøbevisste liberale og konservative. Partiet fikk sitt gjennombrudd i 1983, da det rykket inn i Forbundsdagen med 27 representanter, og ble en inspirasjon for en rekke andre partier i Europa som tok samme navn og baserte seg på samme grønne ideologi, kollektivt omtalt som grønne partier. Allerede i 1981 ble det svenske Miljöpartiet de gröna dannet, hovedsakelig av en miljøbevisst utbrytergruppe fra det liberale Folkpartiet.

Det første initiativet til å etablere et grønt parti i Norge kom da Ove Braaten fra Stavanger i mars 1985 foreslo å omdanne Framtiden i våre hender til et grønt politisk parti, som kunne ivareta Erik Dammans ideer om redusert forbruk for å berge livsmiljøet, og samtidig arbeide for økt menneskelig lykke og fred.[6] Forslaget sto på trykk i medlemsbladet, og selv om Framtiden i våre hender gikk mot forslaget, fikk Braaten mange brev fra folk som var enige i forslaget.[7] Våren 1985 utarbeidet derfor Olav Benestad og Ove Braaten et 14-punkts politisk program, som nøkkelpersoner fra hele landet diskuterte på gamle Ullevål kino i Oslo. Formålet var å utvikle et politisk prinsipprogram, samle nødvendige underskrifter, registrere, stifte og organisere partiet. Ove Braaten ble «hovedkoordinator» for programkomiteen, men det ble vedtatt en flat organisasjonsstruktur uten bruk av begrepet partileder. Diskusjoner og seminarer om politikk, partinavn og organisering pågikk i Oslo og i andre deler av landet fra 1985 til 1987.[7]

Flere lokale miljølister stilte til valg allerede i 1987, selv om det nasjonale partiet ikke var stiftet. I Halden hadde De Grønne, under ledelse av Håkon Stang, fått valgt inn fire representanter i bystyret i 1987. I Kristiansand hadde By- og Miljøvern-listen fått valgt inn seks. Bymiljølista i Fredrikstad hadde fire mandater, og De Grønne i Akershus hadde ett mandat i fylkestinget.[8]

Stiftelse

Oppslutning ved valg
Valgår Stemmer Andel
Stortingsvalget 1989 10 136 0,4%
Fylkestingsvalget 1991 9 623 0,5%
Stortingsvalget 1993 3 054 0,1%
Fylkestingsvalget 1995 8 848 0,4%
Stortingsvalget 1997 5 884 0,2%
Fylkestingsvalget 1999 7 612 0,4%
Stortingsvalget 2001 3 785 0,2%
Fylkestingsvalget 2003 3 529 0,2%
Stortingsvalget 2005 3 652 0,1%
Fylkestingsvalget 2007 12 379 0,6%
Stortingsvalget 2009 9 286 0,3%
Fylkestingsvalget 2011 28 952 1,3%
Stortingsvalget 2013 75 387 2,8%
Fylkestingsvalget 2015 111 098 5,0%
Stortingsvalget 2017 94 419 3,2%
Fylkestingsvalget 2019 189 500 7,6%

Landsstyret besluttet å stifte partiet og våren 1988 var 5000 underskrifter samlet inn. Partiet ble den 29. oktober 1988 registrert som «De Grønne», som senere ble endret til «Miljøpartiet De Grønne». Partiets første prinsipprogram ble ferdig sommeren 1988, og selve stiftelsen skjedde på Rondetunet Turistgård i oktober, av 38 personer med bakgrunn fra miljøbevegelsen, fredsbevegelsen, Framtiden i våre hender og kvinnebevegelsen. Første program ble vedtatt på første landsmøte i Bø i Telemark i februar 1989.

MDG stilte lister over hele landet i 1989, men oppnådde bare 0,5% av stemmene og ingen mandater. Bymiljølista forlot partiet i 1990. Ved lokalvalgene i 1991 gikk partiet tilbake i Halden og Kristiansand, men fikk nye mandater bl.a. i Trondheim og på Nesodden. Disse stedene har partiet beholdt representasjonen siden, og har også mer kortvarig hatt plasser i andre kommunestyrer og fylkesting. Etter en lengre periode med synkende medlemstall og lav oppslutning, fikk partiet etter valget i 2003 plass i den nye rødgrønne styringskoalisjonen i Trondheim. Etter å ha hatt en viss framgang i 2007, økte partiet for første gang til over én prosents oppslutning ved valget i 2011, og kom inn i flere nye kommunestyrer og Hordaland fylkesting.

Vekst

Oppslutning i promille per valgår.

Antallet medlemmer i partiet vokste i begynnelsen sterkt, men da flere nøkkelpersoner døde fra 1989 og framover, ble partiets fremdrift alvorlig svekket. Særlig tungt var tapet av Torstein W. Tengelsen (redaktør av avisen Framtid i Nord) og Olav Benestad. Partiet var i 1995 det første norske politiske partiet med egen nettside.[9] Etter 2005 har partiet hatt en sterk vekst i antall medlemmer, og mange har meldt overgang fra andre partier, herunder tillitsvalgte og folkevalgte som tidligere har representert SV, Venstre, KrF og Høyre.[10][11] Ved Stortingsvalget 2013 oppnådde MDG 2,8 % av stemmene, og fikk ett Oslo-mandat (Rasmus Hansson[12]) på Stortinget.

Talspersoner

Birte Simonsen 1. kandidat for De Grønne i Vest-Agder (cropped)
Birte Simonsen var talsperson 1998-1999, 2002-2004 og 2007-2008. Ved Stortingsvalget i 2017 var hun førstekandidat i Vest-Agder.

Ideologi

Miljøpartiet De Grønnes mål og prinsipper er ifølge partiets vedtekter «et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse. Økonomien skal underordnes sunne økologiske prinsipper og fremme fred og rettferdighet både lokalt og globalt. Livskraftige lokalsamfunn basert på lokale ressurser er en forutsetning for å nå målet.»[13]

Miljøpartiet de grønne bygger på grønn ideologi og tre solidaritetsprinsipper:

  • Solidaritet med andre mennesker.
  • Solidaritet med framtidige generasjoner.
  • Solidaritet med dyr og natur.[14]
Bündnis 90 - Die Grünen Logo
Det tyske Bündnis 90/Die Grünen er MDGs søsterparti og forbilde, og deltok i Gerhard Schröders rødgrønne forbundsregjering 1998-2005.

Den grønne ideologien og bevegelsen som Miljøpartiet De Grønne er en del av oppstod i løpet av 1970-tallet med utgangspunkt i datidens miljø- og anti-atomkraft-bevegelse og ulike nye sosiale bevegelser, og med tilsig fra flere ulike politiske miljøer, både fra den nye venstresiden som stilte seg kritisk til kommunismen, og fra liberale og konservative som var opptatt av miljø og bærekraft. De grønne partiene har hatt og har nær tilknytning til miljøbevegelsen, men grønn politikk omfatter mer enn bare tradisjonell natur- og miljøvern. Sekstiåras anti-autoritære strømninger er en viktig del av de grønne partienes forhistorie, men den grønne ideologien, og de grønne partiene som vokste frem i løpet av 1980-tallet, innebar et brudd med flere tidligere politiske ideologier. Både Arne Næss' økosofi og Mahatma Gandhis ikkevolds-tenkning har vært viktige inspirasjonskilder for grønn tenkning. Siden 1980-tallet har de grønne partiene i Europa i hovedsak hatt et progressivt sosialliberalt ståsted i tillegg til sitt fokus på miljø og bærekraft.

I Norge definerer Miljøpartiet De Grønne seg som et blokkuavhengig parti som hverken tilhører venstresiden eller høyresiden, og har uttalt at det er åpent for samarbeid med alle partier unntatt Fremskrittspartiet. Ifølge en undersøkelse fra 2014 av Miljøpartiet De Grønnes stemmegivning i kommunestyrer og fylkesting utført av tankesmien Civita, har partiet stemt for venstresidens (herunder Arbeiderpartiet) ordførerkandidater og budsjettforslag 15 av 16 kommuner de er representert i. Ifølge Civita oversikt var en samarbeidsavtale mellom MDG og borgerlige partier Halden fra 2011-2013 eneste moteksempel mot at MDG tilhørte venstresiden i lokalpolitikk.[15][16] MDGs søsterparti og forbilde Bündnis 90/Die Grünen har imidlertid deltatt i flere regjeringer også sammen med konservative CDU og liberale FDP.

I Europa er de grønne partiene, særlig i de landene hvor partiene er størst, i hovedsak sterke tilhengere av europeisk integrasjon, men Miljøpartiet De Grønne er for folkeavstemning i spørsmålet om EU-medlemskap.

Partistruktur

Hilde Opoku, Rasmus Hansson og Lars Gaupset
Ledertrioen i 2014: Talspersoner Hilde Opoku og Rasmus Hansson og partisekretær Lars Gaupset

MDG har ikke den tradisjonelle partistrukturen med partileder og nestleder. Partiet ledes i stedet av et sentralstyre på elleve personer, der to av medlemmene (en mann og en kvinne) er talspersoner for partiet.[17] Sammen med de nitten fylkesledere utgjør de to talspersonene og en representant for Grønn Ungdom et landsstyre, som er partiets høyeste organ mellom landsmøtene.[18] Talspersonene og partisekretæren utgjør partiets sentralstyre.[19] Videre har partiet en egen paragraf som hindrer de aktive i å sitte for lenge i samme verv og det benyttes aktiv kjønnskvotering til vervene.[20]

Sentralstyre

Valgt på MDGs landsmøte 2018 og 2019:[21]

Nasjonalt

Partiet har vært landsdekkende siden 29. oktober 1988 og har stilt i alle stortingsvalg siden da, fra 1997 for første gang med lister i alle fylker. Før 2013 hadde partiet fått ubetydelig oppslutning ved stortingsvalg, og hadde bare oppnådd mer enn 10 000 stemmer i 1989, og ved lokalvalgene i 2007 og 2011. I 2013 ble Rasmus Hansson valgt inn på Stortinget for Oslo som partiets første stortingsrepresentant noensinne. Partiet beholdt mandatet ved valget i 2017, denne gang representert ved Une Aina Bastholm. Per Espen Stoknes var møtende vara vinter/vår 2018 mens Bastholm var i fødselspermisjon.

Lokalt

Kloden, Une Aina Bastholm, 1. kandidat for De Grønne i Oslo, Rasmus Hansson, 1. kandidat for De Grønne i Akershus og Lan Marie Nguyen Berg, byråd for miljø og samferdsel i Oslo
Lan Marie Nguyen Berg er byråd for miljø- og samferdsel i Oslo. Her mellom Rasmus Hansson (til venstre) og Une Aina Bastholm (til høyre)

Miljøpartiet De Grønne har hatt representanter i kommunestyrene i Kristiansand og Halden siden 1987, og i Trondheim og på Nesodden siden 1991. I andre kommuner og flere fylkesting har partiet oppnådd mer kortvarig representasjon. I Trondheim har MDG siden 2003 deltatt i flertallskoalisjon sammen med Ap, Sp og SV (fra 2011 også KrF, fra 2015 også Venstre og Pensjonistpartiet).

MDG stilte i 2011 liste i 55 kommuner, 19 fylker foruten alle 15 bydeler i Oslo. Partiet beholdt sine representanter i kommunene Halden, Kristiansand og Trondheim, og økte med ett mandat på Nesodden. I tillegg fikk partiet nye representanter i tolv kommuner der partiet ikke tidligere har vært representert, herunder Oslo, Bergen, Stavanger og Tromsø, og en representant på fylkestinget i Hordaland. Størst oppslutning fikk partiet i Aurland i Sogn og Fjordane med 6,5 %. Partiet er representert i 16 kommunestyrer med totalt 18 representanter. Med dette ble MDG for første gang etablert som landsdekkende parti.

Lokalvalgene i 2015 ga partiet et nasjonalt gjennombrudd. 4,2 % av stemmene ved kommunevalget og 5 % ved fylkestingsvalgene ga partiet representasjon i nesten 200 kommuner og i samtlige 19 fylkesting.[22] Partiet ble med i det nye byrådet i Oslo med byrådene Lan Marie Nguyen Berg og Hanna Elise Marcussen, i Trondheim ble Hilde Opoku varaordfører og i Moss og Lørenskog fikk MDG varaordførervervet.

Internasjonalt medlemskap

Miljøpartiet De Grønne har 36 søsterpartier i Europa, og var med å opprette sammenslutningen Federation of European Greens. Denne føderasjonen ble i 2004 omdannet til ett parti (i tråd med EUs omlegging av nasjonal politikk) og omdøpt til European Greens, en av føderasjonene i Global Greens. European Greens har vært fjerde største parti i EU-parlamentet. På nasjonalt plan er det særlig i Sverige og Tyskland partiet har oppnådd stor oppslutning, med over 12 % av stemmene i europaparlamentsvalg.

Ungdomsorganisasjon

Brynmor Evans (MDG)
Brynmor Evans (bildet) var sammen med Lisa Kara Frøyland første talspersoner for ungdomspartiet.

Miljøpartiet De Grønnes ungdomsorganisasjon heter Grønn Ungdom. Grønn Ungdom i Oslo ble stiftet i 1987, men en landsdekkende organisasjon ble ikke formelt dannet før i 1996. Grønn Ungdom ledes av et landsstyre, tilsvarende Miljøpartiet De Grønne, og et sentralstyre. I dette sitter talspersoner, generalsekretær, internasjonal kontakt og vanlige medlemmer. Nåværende talspersoner er Teodor Bruu og Hulda Holtvedt, mens Guri Barka Martins er generalsekretær.[23] Ungdomsorganisasjonen har, som moderpartiet, landsmøte hvert år.

Studentorganisasjon

Partiets studentorganisasjon heter Grønne Studenter. Oslo Grønne Studenter ble stiftet 8. mai 1989, men organisasjonen har flere ganger vært nær ved å opphøre. I mars 2015 var Grønne Studenter representert ved åtte lokallag.[24]

Referanser

  1. ^ Bergens Tidende: Meir gøy på ytre fløy
  2. ^ En mild grønn vind i norske byer: MDGs lokale gjennombrudd
  3. ^ De Grønne er ikke blokkuavhengige
  4. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. oktober 2014. Besøkt 11. oktober 2014.
  5. ^ http://www.nrk.no/valg2013/ingen-vil-leke-med-de-gronne-1.11189913
  6. ^ ««Miljøpartiet Dei Grøne»». Allkunne.no. 2. september 2013. Besøkt 4. september 2013.
  7. ^ a b Benestad, Olav (1995). Idealisme - nytter det?: ti kommentarer til Olav M. Benestads innlegg i samfunnsdebatten. Oslo: I samarbeid med Prosjekt alternativ framtid. ISBN 8250422988.
  8. ^ ««De Grønnes historie»». TV 2. 20. juni 2013. Besøkt 3. september 2013.
  9. ^ ««De grønne på Internet»». Aftenposten. 21. mars 1995. Besøkt 3. september 2013.
  10. ^ ««Høyre er gjennomsyret av grådighet»». Dagens Næringsliv. 3. mai 2013. Besøkt 3. mai 2013.
  11. ^ Kjetil Løset (29. januar 2013). «De Grønnes historie». TV 2. Besøkt 15. mars 2013.
  12. ^ Stortinget - Miljøpartiet De Grønne
  13. ^ Partiets vedtekter Arkivert 2. oktober 2013 hos Wayback Machine. § 1 «Mål og prinsipper», vedtatt i april 2012.
  14. ^ «Prinsipprogram» (PDF). Miljøpartiet De Grønne. Arkivert fra originalen (PDF) 2. oktober 2013. Besøkt 29. september 2013.
  15. ^ aftenposten.no Derfor er De Grønne et venstreparti kronikk av Ståle Hagen, Civita 05.05.2014
  16. ^ civita.no Civita-notat: Miljøpartiet De Grønne – et parti på venstresiden 05.09.2013
  17. ^ Partivedtektene Arkivert 2. oktober 2013 hos Wayback Machine. § 9.1.
  18. ^ Partivedtektene Arkivert 2. oktober 2013 hos Wayback Machine. § 8.1.
  19. ^ Partivedtektene Arkivert 2. oktober 2013 hos Wayback Machine. § 10.1.
  20. ^ Partivedtektene Arkivert 2. oktober 2013 hos Wayback Machine. § 15.
  21. ^ «Landsmøte 2019 - Valg på landsmøte». 18. juni 2019.
  22. ^ https://www.nrk.no/norge/resultater-valg-2015-1.12499895
  23. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. april 2014. Besøkt 2. mai 2014.
  24. ^ http://oslo.gronnestudenter.no/2014/03/12/gronne-studenters-landsmote-2014/

Eksterne lenker

Bodø MDG

Bodø MDG er Miljøpartiet De Grønnes lokalforening i Bodø. Partiet stilte for første gang til valg i Bodø i 2011, men fikk ingen mandater inn. I neste lokalvalg, for perioden 2015–2019, fikk Miljøpartiet De Grønne inn sin første representant i bystyret, ved Håkon Møller.

Bodø bystyre 2015–2019

Kommune- og fylkestingsvalget 2015 ble avholdt mandag 14. september i Bodø som i resten av landet. Valget resulterte i rødgrønt flertall, der Arbeiderpartiet fikk ordføreren, Ida Maria Pinnerød. Arbeiderpartiet er i flertallsfraksjonen sammen med Rødt, Bodø Sosialistisk Venstreparti, Bodø Senterparti og Miljøpartiet De Grønne.Etter valget ble Høyre, som fra før av hadde byens ordfører i Ole Henrik Hjartøy, største parti med sine 13 mandater. Hovedutfordrer Arbeiderpartiet kapret tolv seter i det nye bystyret, og med støtte fra Rødt og Sosialistisk Venstreparti var de rødgrønne kun ett mandat mindre enn den borgerlige koalisjonen, med Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Dermed ble det også etter dette lokalvalget små sentrumspartier som kunne velge politisk side for byen de neste fire årene, da både Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne fikk hver sin representant. Det ble tidlig klart at Senterpartiets representant, Ingrid Lien, helte mot venstresiden til tross for at partiet hennes hadde sittet i den Hjartøy-støttende posisjonen før valget, og etter én uke ble det klart at også MDG støttet Aps Ida Maria Pinnerød som nordlandshovedstadens nye ordfører, med Synne Bjørbæk fra Rødt som varaordfører. Flertallskoalisjonen bestående av Arbeiderpartiet, Rødt, SV, Senterpartiet og MDG har nå 20 bystyreseter, mot Høyre, FrP, Venstre og KrF sine 19.

Erik Solheim

Erik Solheim (født 18. januar 1955 i Oslo) er en norsk diplomat og tidligere politiker for Sosialistisk Venstreparti (SV). Han meldte seg inn i Miljøpartiet De Grønne i 2019.Solheim var leder i Sosialistisk Ungdom 1977–1980, partisekretær i SV 1981–1985, partileder i SV 1987–1997, stortingsrepresentant 1989–2001, utviklingsminister 2005–2012 og miljøvernminister 2007–2012 i Jens Stoltenbergs andre regjering. Som partileder i SV stod han for en reformkurs som beveget partiet nærmere det politiske sentrum, og som la grunnlaget for partiets senere regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet, men som også møtte sterk motstand på venstresiden i eget parti i hans lederperiode. Internt i SV ble Solheim regnet til «høyrefløyen».Solheim ble i 2000 utnevnt til spesialrådgiver i Utenriksdepartementet og jobbet som fredsmegler på Sri Lanka. Etter at han forlot regjeringen 23. mars 2012 gikk han tilbake til stillingen som spesialrådgiver. Fra 2013 var han leder for OECDs samarbeidsforum DAC. Solheim var leder for FNs miljøprogram og assisterende generalsekretær i FN fra 2016 til 2018.

Grønn Ungdom

Grønn Ungdom (GU) (nynorsk: Grøn Ungdom, samisk: Ruoná Nuorat, Kvensk: Vihriset Nuoret) er ungdomsorganisasjonen til Miljøpartiet De Grønne. Organisasjonen ble startet i 1996 og er tilknyttet Federation of Young European Greens (FYEG). Nåværende talspersoner er Hulda Holtvedt og Teodor Bruu. Grønn Ungdom hadde i 2018 cirka 1200 medlemmer fordelt på fylkeslag.

Harald A. Nissen

Harald August Nissen (født 3. mai 1963 i Oslo) er en norsk politiker, artist og aktivist fra Trondheim. Han var nasjonal talsperson for Miljøpartiet De Grønne fra 2011 til 2014 og er siden 2013 bystyrerepresentant og leder for partiet i Oslo. Han var doktorgradsstipendiat i middelalderhistorie ved NTNU.Nissen har vært vokalist i Det Glade Vanvidd og Albino Slug, aktiv på UFFA og avisa Folk & Røvere. Han er også med i performance-gruppa The Four. Han har vært talsmann for beboerne på Svartlamon og var en drivkraft i arbeidet for å bevare bydelen. Etter at Svartlamoen fikk avtale med Trondheim kommune ble han leder for Svartlamoen Næringsstiftelse, som forvalter konsertlokaler og annet næringsareal i bydelen.

Nissen har lenge vært aktiv i Miljøpartiet De Grønne. Fra 1991 var han varamann for Jan Bojer Vindheim til bystyret i Trondheim. Fra 2003 til 2011 hadde han fast plass, og var den siste tiden leder for Kultur-, idrett- og friluftslivskomitéen, samt varamedlem til formannskapet. I april 2011 ble Nissen valgt til nasjonal talsperson for partiet sammen med Hanna Marcussen, et verv han hadde i tre år. Etter å ha flyttet til Oslo ble han nominert som førstekandidat på MDGs valgliste i byen. Han ble valgt som den aller første bystyrerepresentanten for MDG i hovedstaden, og sitter i byutviklingskomiteen. I perioden 2015–19 er han partiets gruppeleder i bystyret.Han er sønn av heraldikeren Harald Nissen og tilhører slekten Nissen fra Sønderjylland.

Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011/Miljøpartiet De Grønne

Dette er en underartikkel i en serie om Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011. Videre arbeid og ferdigstilling vil kunne skje svært langsomt, og andre brukere må gjerne bidra til fartsøkning.Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 blei avholdt 12. september 2011. Denne delartikkelen omhandler valgresultatet for Miljøpartiet De Grønne.

Meland

Meland er en kyst- og øykommune nord for Bergen kommune i Hordaland fylke, i Nordhordland. Nord for Meland ligger Radøy kommune. Mellom Meland og Radøy går Mangerfjorden og Radfjorden. Mot øst ligger Lindås kommune, og mot sørvest ligger Askøy kommune. Mellom Askøy og Meland går Herdlefjorden. Meland kommune vil ikke eksistere fra 2020. Da blir det Alver kommune

Kommunesenteret Frekhaug ligger sør på øya Holsnøy. Øya utgjør hoveddelen av kommunen. I tillegg kommer Flatøy, Ypsøy og flere små øyer. Nordhordlandsbrua fra Bergen kommune kommer i land på Flatøy. Europavei 39 går videre nordover gjennom Lindås kommune. Meland kommune har navn etter gården Meland på Holsnøy. Her er det også kirke (Meland kirke).

Meland er den hurtigst voksende kommunen i Hordaland og den syvende hurtigst voksende kommunen i Norge. I 2008 økte folketallet med 245 mennesker, noe som tilsvarer en økning på 3,9 %.

22. juni 2016 vedtok kommunestyret i Meland kommunesammenslåing med nabokommunene Lindås og Radøy i nye Nordhordland kommune. Sammenslåing ble vedtatt mot stemmene til Senterpartiet, Miljøpartiet de Grønne og bygdelisten Folkeviljen, samt en utbryter hver fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet.

I et felles kommunestyremøte for Meland, Lindås og Radøy 22. juni 2017 ble det vedtatt at den nye storkommunen, som blir en realitet fra 1. januar 2020, skal hete Alver.

Miljöpartiet de gröna

Miljöpartiet de gröna (mp) er et svensk politisk parti dannet i 1981. Partiet bygger på grønn politikk og er nært knyttet til miljøbevegelsen. Det ble dannet i kjølvannet av folkeavstemningen om atomkraft i Sverige i 1980, hovedsakelig av en miljøbevisst utbrytergruppe fra det liberale Folkpartiet. Initiativtageren var Per Gahrton, tidligere riksdagsmann for Folkpartiet og leder for Folkpartiets ungdomsorganisasjon. Partiet beskriver seg som et blokkuavhengig sentrumsparti og samarbeider både med venstresida og høyresida. Partiet fikk 6,9% av stemmene og 25 mandater i Sveriges riksdag ved valget i 2014, og dannet i 2014 regjering i Sverige sammen med sosialdemokratene. Partiet er representert med fire mandater i Europaparlamentet.

Partiet er medlem av Det europeiske grønne partiet og Global Greens, og tilhører gruppen De europeiske grønne/Den europeiske frie allianse i Europaparlamentet. Partiets norske søsterparti er Miljøpartiet De Grønne.

Miljøpartiet De Grønne i Oslo

Miljøpartiet De Grønne i Oslo (Oslo MDG) er Miljøpartiet De Grønnes største fylkeslag. Partiet ble stiftet på broen i Frognerparken 8. mai 1987, knappe ett og et halvt år før det nasjonale partiet ble stiftet. Oslo MDG er byens tredje største parti med fem representanter i bystyret, og er representert i 14 av byens 15 bydeler.

Internasjonalt er partiet tilsluttet Det europeiske grønne partiet og Global Greens, og har et særlig nært samarbeid med Miljöpartiet de gröna i Sverige.

Nord-Trøndelag fylkesting 2015–2017

Nord-Trøndelag fylkesting 2015–2017 besto av 35 representanter. Fordelingen mellom partiene var 14 fra Arbeiderpartiet, 10 fra Senterpartiet, 4 fra Høyre, 2 fra Fremskrittspartiet, 2 fra Sosialistisk Venstreparti, 1 fra Kristelig Folkeparti, 1 fra Miljøpartiet De Grønne og 1 fra Venstre.

Per Espen Stoknes

Per Espen Stoknes (født 9. mars 1967) er en norsk forfatter, politiker og bedriftsleder. Han er førstelektor ved Bedriftsøkonomisk institutt (BI).

Politikk i Bodø

Bodø kommune styres av et rødgrønt flertall, der Arbeiderpartiet har ordførermakt (Ida Maria Pinnerød), og regjerer sammen med Rødt, Sosialistisk Venstreparti, Senterparti og Miljøpartiet De Grønne. Ellers er Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig folkeparti representert i bystyret.

Politikk i Trondheim

Trondheim bystyre besto av 85 representanter fordelt på 11 partier i perioden 2007–11. Fra oktober 2011 er antallet representanter redusert til 67, og 10 partier er representert.

██ Rødt (2)

██ Sosialistisk Venstreparti (4)

██ Arbeiderpartiet (28)

██ Senterpartiet (2)

██ Miljøpartiet De Grønne (5)

██ Kristelig Folkeparti (2)

██ Venstre (4)

██ Høyre (14)

██ Fremskrittspartiet (4)

██ Pensjonistpartiet(4)

Kommunen har Norges største bystyre og styres etter formannskapsmodellen.

Flertallskonstellasjon besto fra 2003 til 2011 av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet. Etter valget i 2011 er også Kristelig Folkeparti trukket inn i flertallalliansen.

Firepartisamarbeidet ble etablert for å erstatte byens Høyre-dominerte politiske ledelse som kom til makten i valget i 1989, først to perioder under den populære ordfører Marvin Wiseth som skaffet Høyre den såkalte «Marvin-effekten» med betydelig framgang, deretter en periode med Anne Kathrine Slungård. Høyre gikk kraftig tilbake ved kommunestyrevalget i 2003 og gav posisjonen som byens største parti tilbake til Ap.

Kommunevalget i 2007 ble en tillitserklæring til ordfører Ottervik og hennes politiske samarbeidspartiere ettersom partienes oppslutning økte og flertallet i bystyret ble styrket. Arbeiderpartiet og De Grønne gikk mer fram enn det SV og Senterpartiet gikk tilbake. Høyre gikk ut av valget med sitt dårligste resultat siden andre verdenskrig. Fremskrittspartiet gikk noe fram, men til lavere nivå enn på landsbasis.

Ved valget i 2011 økte Høyre kraftig på bekostning av Fremskrittspartiet, mens Arbeiderpartiet beholdt en sterk oppslutning, til tross for en liten prosentvis tilbakegang. Av de fire samarbeidende partiene var det bare MDG som økte sin prosentvise oppslutning, alle de andre gikk tilbake såvel i oppslutning som i mandat-tall, noe som hadde sammenheng med reduksjonen i antallet plasser. På borgerlig side hadde Venstre framgang ved siden av Høyre.

Roger Evjen

Roger Evjen (født 1974) er en norsk lærer og lokalpolitiker (Ap) som siden 2015 er ordfører i Aurskog-Høland kommune med støtte fra Senterpartiet, Sosialistisk venstreparti, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne.

Evjen var rektor ved Løken/Hofmoen skole før han ble ordfører. Han har sin utdannelse fra Høgskolen i Hedmark (HH) og Handelshøyskolen BI.

Sondre Båtstrand

Sondre Lindholm Båtstrand (født 27. februar 1983) er en norsk politiker og tidligere nasjonal talsperson for Miljøpartiet De Grønne. Han har hatt flere verv i flere perioder i Miljøpartiet De Grønne, slik som landsstyremedlem og nasjonal talsperson i ungdomspartiet Grønn Ungdom. Han var førstekandidat for Miljøpartiet De Grønne ved kommunevalget i 2007 i Bergen og ved stortingsvalget for Hordaland i 2009, men ble ikke valgt inn.

Ved kommunevalget i 2011 ble han valgt inn i Bergen bystyre, der han er medlem av finanskomiteen, valgstyret og fullmakts- og styringskomiteen.

Båtstrand vokste opp på Nøtterøy, og gjennomførte fra 1990 til 2002 Rudolf Steinerskolen i Vestfold og Vestoppland Folkehøgskole i 2002-2003. Fra 2003 til 2008 gjennomførte han bachelorgrad og mastergrad i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen med masteroppgaven Politikk teller, kjønnsroller avgjør. Om kjønnsfordelingen i 30 europeiske parlamenter. Han er nå stipendiat ved Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen. Hans forskningsfelt omfavner miljøvern, kjønn, demokrati. Han skriver doktoravhandling om parlamentariske diskurser om klima.

Båtstrand er forfatter av boken Hamp! Industriell bruk og dyrking – fra historisk tid til i dag.

Stjørdal kommunestyre 2007–2011

Stjørdal kommunestyre 2007–2001 består av 41 medlemmer, mot 51 i perioden 2003–2007. Johan Arnt Elverum (Sp) er ordfører, og Ole Myrbekk (H) er varaordfører. En borgerlig sammenslutning bestående av Senterpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har flertall. Stjørdal er dessuten én av i alt fem kommuner i landet hvor Miljøpartiet De Grønne sitter representert i kommunestyret.

Stortingsvalget 2013

Stortingsvalget 2013 var et valg i Norge høsten 2013. Det ble valgt 169 representanter til Stortinget for perioden 2013–2017. Samtidig ble sametingsvalget 2013 avholdt. Valgdagen var mandag 9. september, men 206 av landets 428 kommuner avholdt også valg søndag 8. september.Valget gav en solid seier for den borgerlige blokka. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i alt 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gjorde begge sine dårligste stortingsvalg noensinne. Høyre ble valgets vinner med en framgang på 18 mandater. Venstre kom over sperregrensa og fikk en framgang på 7 mandater. Miljøpartiet De Grønne ble for første gang representert på Stortinget med ett mandat, fra Oslo. Valgresultatet førte til at Jens Stoltenbergs andre regjering gikk av, og at Erna Solberg danna ny regjering utgått av Høyre og Frp.

3 641 753 nordmenn hadde stemmerett. Frammøtet var 2 851 014 eller 78,3 prosent. Valgdeltagelsen var 1,9 prosentpoeng høyere enn ved forrige stortingsvalg. Ved valget stilte totalt 21 partier eller lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker. De åtte andre partia/grupperingene stilte i opptil tolv fylker. Det var tre lister som fantes i bare ett fylke.

Ei forsøksordning med stemmegivning over internett blei videreført fra valget i 2011 i en del kommuner.

Tuva Moflag

Eli Tuva Moflag (født 17. mars 1979) er en norsk politiker (Ap). Hun har siden 2017 vært innvalgt som Stortingsrepresentant fra Akershus og sitter som medlem av Helse- og omsorgskomiteen. Fra 28. oktober 2015 og frem til Stortingsvalget 2017 var hun ordfører i Ski kommune, med støtte fra Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne, Senterpartiet og Venstre.

Une Aina Bastholm

Une Aina Bastholm (født 14. januar 1986) er en norsk politiker. Siden 2016 er hun en av to nasjonale talspersoner for Miljøpartiet De Grønne (MDG). Fra 2016 til 2018 var hun nasjonal talsperson sammen med Rasmus Hansson, fra 2018 sammen med Arild Hermstad. I stortingsvalget 2017 var hun Miljøpartiets førstekandidat i Oslo, og hun ble valgt inn på Stortinget som eneste representant for partiet.Bastholm satt i sentralstyret til De Grønne i perioden 2012–2013, var fylkesleder i Miljøpartiet De Grønne i Oslo 2013–2014, og var politisk rådgiver for De Grønne på Stortinget 2013–2016. I 2013 ble hun innvalgt som 1. vararepresentant til Stortinget for Miljøpartiet De Grønne i Oslo.

Bastholm er utdannet statsviter, har jobbet i Naturvernforbundet og Dyrevernalliansen, og har startet og drevet en egen dagligvarebutikk.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.