Metonymi

Metonymi (av gr. meta, «etter» og onoma, «navn») er i retorikken betegnelsen på en trope der en bruker et ord som i betydning står nær det ordet som ville beskrive forholdet eksakt, f.eks. når vi ber om «en pakke røyk» istedenfor «en pakke sigaretter».

Metonymi skiller seg fra metafor ved at den opererer med nærhet, eller en fast sammenheng mellom to ulike innhold av et uttrykk[1]. Metonymien overfører ikke egenskaper fra ett område til et annet, slik metaforen gjør. I stedet overfører den assosiasjoner, og gir et vink i retning av det som eksakt menes.

Andre eksempler på Metonymier er:

  • Du finner Henrik Ibsen på øverste hylle.
  • Slottet har avgjort at forlovelsen skal offentliggjøres.

Metonymier kan også brukes som en pars pro toto (del av det hele). Et eksempel på dette var da samene satte opp en lavvo foran det norske Stortinget midt på 70-tallet. Lavvoen ble da et symbol på hele samekulturen fordi den var en del av den.

Se også

Referanser

  1. ^ Dahl, Øyvind (2013). «Kapittel 5». Møter mellom mennesker - Innføring i interkulturell kommunikasjon. Oslo: Gyldendal Akademiske. s. 112. ISBN 978-82-05-44684-7.
Litteraturvitenskapelig leksikon

Litteraturvitenskapelig leksikon av Jakob Lothe, Christian Refsum og Unni Solberg er et norsk fagleksikon med definerende artikler om litteraturhistoriske og tekstanalytiske begreper.

I sin omtale i Morgenbladet 13. mars 1998 skrev Trond Haugen dette om verket: «Litteraturvitenskapelig leksikon representerer en betydelig oppgradering av litteraturvitenskapelig terminologi i Norge. Med dette oppslagsverket får litteraturstudenter tilgang til et felles og oppdatert språk – med oppslagsord som spenner fra den klassiske retorikkens tropologi; metafor, metonymi, aposiopese etc., til siste skrik fra teorimotenes catwalk; kulturstudier, postkoloniale studier, orientalisme, nyhistorisme etc.»

Boken ble utgitt av Kunnskapsforlaget i 1997. ISBN 82-573-0637-1. En revidert og utvidet 2. utgave ble utgitt i 2007. ISBN 978-82-573-1714-0

Pars pro toto

Pars pro toto (latin: delen [står] for helheten. Begrepet er en retorisk figur, men kan også forstås som en psykologisk handlemåte og spesielt som en form for fetisjisme.

Preciositeten

Preciositeten (fransk: préciosité, «utsøkt», «dyrebar») var en litterær stil og idébevegelse på 1600-tallet som oppstod i Catherine de Vivonne, markise de Rambouillets litterære salonger i Paris. Deres medlemmer ble kalt preciositeten, les précieuses. De ble framfor alt kjente for sine hyrderomaner (pastoraler), en forgjenger til den moderne kjærlighetsromanen, og sine lange fortellinger. Salongen bestod mellom mellom årene 1607 og 1665.

Preciositeten forsamlet seg i markisens Chambre bleue for å fordrive tiden og som flukt fra virkeligheten av politiske intriger og instabilitet under Ludvig XIII av Frankrike. Markisens residens, der salongen fant sted, ble kalt Hôtel de Rambouillet.

En av dets mest fremstående personer, Madeleine de Scudéry, skrev lange kjærlighetsromaner som fikk flere kvinnelige beundrere, men ble sett ned på av mennene. Hennes romaner var uttrykk for de diskusjoner om kjærlighetens vesen som ble ført i Chambre bleue; medlemmene var sterkt påvirket av hvordan kjærligheten ble fremstilt i middelalderens ridderromaner og av nyplatonismen.Honoré d'Urfés hyrderoman L'Astrée (1624) var en annen sentral kilde til idéer. Også Madame d'Aulnoys eventyr er en del av bevegelsen. Eventyrene hadde likesom kjærlighetsfortellingene til hensikt å studere og spre bevegelsens tanker om kvinnens rolle i samfunnet. Preciositeten er en av de eldste bevegelser med feministisk tilsnitt, og på grunn av de blå strømper som var på moten i salongen kom de til å kalles blåstrømpene, bas-bleus, en metonymi som skulle benyttes om feminister på engelsk og fransk i hundreårene deretter. Blant de mest radikale tanker som ble fremført i salongene var at ekteskapet burde tidsavgrenses og at mennene burde ta seg av barna fra ett års alder. Deres kjærlighetsromaner var ikke ment som tidsfordrivende underholdning, men de skulle påvise at kvinnen, for å kunne være fri, måtte avholde seg fra å følge sine seksuelle lidenskaper.

Preciositetens betydning for feminismens historie omtales sjelden. De er oftere i stedet knyttet til dannelsen av den borgerlige identitet i Europa. Deres interessesfære favnet språknormer og omgangsdekoder, som ved deres skrifters enorme popularitet ble spredt til borgerskapet som etterlignet disse aristokratiske celebriteter. Dit hør bruken av eufemismer for ord og fenomen som de fant lave og unevnelige, forfatterskapet av leilighetspoesi til fødselsdager, dødsfall og merkedager, etiketteregler for hvordan menn og kvinner skulle omgås, neologismer, med mere. Preciositeten var uttalt elitistisk, og tog bestemt avstand fra alt lavt og udannet, blant annet ved hjelp av raffinerte uttrykk som skulle oppstille uoverstigelige hinder mellom seg og plebeierne. I og med at deres skrifter ble oversatt til andre språk, ble slik det borgerlige dannet rundt om i Europa, på preciositetens grunn. Som litterær stil ble preciøs dermed et internasjonalt begrep. Alt mens tidens smak ble endret kom dette ord å stå for det overdrevet grasiøse, svulstige, tilgjorte, forløyne, koketterende, og unaturlige.Deres verker ble etterhvert glemt eller latt uleste, knapt en gang av litteraturhistorikere, ettersom de kunne ble ufattelig lange; de Scudéry har skrevet en av verdenshistoriens lengste romaner (10 bind), men skrev dessuten flere andre romaner som var nesten like lange. Verkene deres er også blitt kritisert for ordrikhet og manglende pregnans.Selv om preciositeten gjerne knyttes til det ekte franske, hadde den sitt nasjonale utspring i framfor alt Italia, hvorfra Catherine de Vivonne, markise de Rambouillet stammet, og hvorfra flere de diktere kom som ble imitert av preciositeten, deriblant Giambattista Marini. Den spanske Luís de Góngora y Argote må også nevnes i sammenhengen.

Begrepet preciositet benyttes aldri av av kvinnene selv som egenbetegnelse, og dermed savner den en fast definisjon. Kjennetegnende for de fortellinger og dikt som kvinnene skrev, var at de ofte utspiller seg i hyrdemiljøer, såkalte pastoraler eller bukoler, og hovedpersonene er derfor ofte hyrder eller hyrdinner, men skikkelsene ble gitt høye og noble egenskaper. Dette var et klassisistisk tema ettersom det knyttet an til Arkadia og Vergils Bucolica. Allegorien var fortsatt utbredt, og ble benyttet blant annet for åt symbolsk beskrive kjærligheten, som i de Scudérys Clélie (1654). Den realistiske romanen var ennå ikke skapt, og for samtidens skildringer ble klassiske motiv brukt som nøkkelromaner.

Med Molieres Les précieuses ridicules (1659) ble en pejorativ betydning av preciocitet sementert, så det så ble tenkt på som tilgjort og overdrevet føleri. Han gjorde også narr av de kvinner som kom til Paris fra landet, og trodde at de havnet i de litterære salongene fordi de hadde lest Madeleine de Scudérys romaner. Senere skulle gruppen les précieuses revurderes ved at Louis Roederer i Mémoires pour servir à l'histoire de la société polie en France (1838) anerkjente at salongen hadde betydning for fremveksten av den franske klassisismen innen skjønnlitteraturen. Preciositeten selv skulle derimot dø hen, blant annet som følge av Boileaus kritikk. Dens forkjærlighet for verbale utsvevelser og strukturell kompleksitet ble umoderne og måtte vike for en streben etter enhet, enkelhet og det mindre formatet i den franskklassisistiske stil.

Synekdoke

Synekdoke betegner i retorikken en trope der:

en del erstatter det hele (pars pro toto): «mange hender i arbeid»

helheten står for en enkelt del (totum pro parte): «politiet arresterte mannen»

et abstrakt står for noe konkret: «hele bedriften spiser lunsj»Synekdoken er beslekta med metonymi. Synekdoke er utbredt i daglig språkbruk. I litteraturen brukes synekdoke ofte f.eks. til å omtale fiktive personer, ved at en lar øynene eller andre kroppsdeler representere hele personen. I sonetter o.a. kjærlighetsdiktning er synekdoke særlig mye brukt til å omtale den tilbedte.

Trope (retorikk)

Troper betegner i retorikken talefigurer som innebærer et spill med et ords betydning. I tropen bruker en ordet på en måte som avviker fra dagligdags bruk. Troper er beslektet med figurer, men mens figurer virker på setnings- eller tekstnivå, virker troper på enkeltsordsnivå.

Trope kommer fra gresk tropos, som betyr «vending» (jf. heliotrop, som er en blomst som snur seg mot sola). Man kan forestille seg en trope som en form for språkbruk der en vender ordet vekk fra dets normale betydning, eller vender det mot noe annet. Synonymer kan ses på som tropenes forstadium.

Klassisk og nyere retorikk har klassifisert og navngitt en mengde troper. De vanligste er:

besjeling

evfemisme

heiti

hyperbol

katakrese

kenning

litotes

meiosis

metafor

metalepse

metonymi

perifrase

personifikasjon

prosopopeia

simile

synekdoke

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.