Kulmhof

Kulmhof (polsk: Chełmno) var en tysk utryddelsesleir som lå 70 km fra Łódź, nær den lille landsbyen Chełmno nad Nerem (Kulmhof an der Nehr på tysk). Dette opprinnelige polske området var blitt annektert av Tyskland som en del av Reichsgau Wartheland i 1939. Chełmno var den første utryddelsesleiren. Leiren ble åpnet i 1941 for å myrde jøder fra Łódź-ghettoen og Warthegau, og var den første leiren der det ble brukt giftgass for å drepe mennesker.

Minst 152 000 mennesker ble drept i leiren, [1] først og fremst jøder fra Łódź-gettoen og de omkringliggende områdene. Dessuten ble det drept sigøynere fra det øvrige Polen, ungarske jøder, polakker, tsjekkere og sovjetiske krigsfanger.

Oppbygging

Dette drapssenteret bestod av en ubrukt godseiendom i småbyen Chełmno (som under den tyske okkupasjon het Kulmhof) og en stor skogåpning omtrent 4 km nordvest for Kulmhof på østsiden av veien til Koło. Disse stedene var kjent som Schlosslager (slottsleir) og Waldlager (skogsleir).[2]

På godset stod det et stort hus med mottagelseskontorer, rom for avkledning og rom for lagring av verdisaker. SS, politistaben og vaktene hadde hus i andre bygninger i byen.[3]

Eiendommen var omgitt av et høyt tregjerde. Skogsleiren, som hadde plass til massegraver, var stengt av på samme måte. Leiren bestod av tre deler: administrasjonsseksjon, brakker, lager for stjålne eiendeler og en gravleggings-/kremasjonseksjon.

Leirens operasjoner

Michal Podchlebnik (Chelmno survivor)
Mordechaï Podchlebnik var en av få som overlevde Kulmhof (Chełmno). Han ble intervjuet av Claude Lanzmann til Shoah.

Leiren var operativ fra 7. desember 1941 til april 1943 da den ble stengt og godset sprengt. Den ble satt i gang igjen og stengt nok en gang i løpet av 1944. Drapene i Kulmhof ble utført av en SS-kommando kalt «Sonderkommando Kulmhof» som gasset mennesker med eksos og brente dem. Det ble benyttet en lastebil til gassingen.

SS og politiet utførte drapene i Kulmhof på oppdrag av Höhere SS und Polizeiführer for Reichsgau Wartheland, SS-General Wilhelm Koppe. Koppe utnevnte SS-kaptein Herbert Lange fra SIPO i Poznan som leder for spesialenheten i Chelmno. Lange ble erstattet i april 1942 av SS-kaptein Hans Bothmann. Langen og noen av hans medoffiserer hadde erfaringer med massedrap på institusjonaliserte polakker i 1940. Under ledelse av SIPO- og SD-offiserer bestod medlemmene av Sonderkommando Lange (senere kalt Sonderkommando Bothmann av Gestapo), KRIPO- og ORPO-personell. Den maksimale styrken til Sonderkommandoen var rett under under, ut av hvilke 80 tilhørte ORPO.

Referanser

  1. ^ https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/chelmno
  2. ^ Alan Heath The Nazi Death Camp at Chełmno nad Ner http://youtube.com/watch?v=eOrSv8iN5GU
  3. ^ Alan Heath Chelmno, the route of death http://youtube.com/watch?v=wiJFXp7o1gI

Eksterne lenker

Portal: Andre verdenskrig

Claude Lanzmann

Claude Lanzmann (født 27. november 1925 i Bois-Colombes nær Paris, død 5. juli 2018 i Paris) var en fransk filmskaper og produsent. Han var også utgiver av Le Temps Modernes. Han ble i 2001 professor for dokumentarfilm ved European Graduate School i Saas-Fee i Sveits, hvor han arrangerte workshops hver sommer.

Hans yngre bror, Jacques Lanzmann, er kjent som tekstforfatter til Jacques Dutroncs viser, og hans søster er skuespillerinnen Evelyne Rey.

Han var gift med den tyske forfatterinnen Angelika Schrobsdorff.

Gassvogn

En gassvogn (engelsk: gas van eller gas wagon, tysk: Gaswagen) var et «mobilt gasskammer» som ble brukt i Tyskland og Sovjetunionen. Konstruksjonen var en lastebil hvor eksos fra motoren ble sprøytet inn i lasterommet, der ofrene ble stengt inne. Eksos inneholder karbonmonoksid som kvalte ofrene inne i lasterommet.

I Kulmhof tok tyskerne i bruk gassvogner som avlivingsmetode i slutten av 1941. Blant de første drepte (desember 1941-januar 1942) var østerrikske sigøynere fra transporter av til sammen 5000 som ankom Ghetto Litzmannstadt 4.-9. november.I et notat datert i Berlin 5. juni 1942 ( Geheime Reichssache) står det: «Endringer i de spesialkjøretøyene som nå er i drift i Kulmhof (Chelmno) og for de som nå bygges. Fra desember 1941 har nittisyvtusen blitt behandlet av de tre kjøretøyene som er i drift, uten større hendelser. I lys av de observasjoner som er gjort så langt er de følgende tekniske endringene nødvendige.» De 97 000 de vises til som «behandlet» (tysk original: verarbeitet) er antallet personer avlivet. Notatet var adressert til SS-offiser Walter Rauff. Ifølge Routledge Atlas of Holocaust var 1200 jøder fra Buchenwald de aller første ofrene for gassing i november 1941. Ved Kulmhof skjedde den første gassing 8. desember 1941 med store lastebiler med kapasitet på 100 til 150 personer - gassen ble tilførte under kjøreturen til massegraven. I Zemun utenfor Beograd ble 15 000 personer drept i gassvogner kamuflert som kjøretøy fra Røde Kors, 120 ble drept daglig til juni 1942 da vognen ble flyttet til Riga.Nazistene avlivet omkring 700 000 mennesker i gassvogner. De første eksperimentene med gassvogner ble utført på mentalt tilbakestående eller syke personer i Polen. Avgass fra kjøretøy ble også pumpet inn i stasjonære gasskamre. Etter invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941 begynte SS og tyske politi særlig i regi av Einsatzgruppen massemord på jøder i erobret område. Skyting viste seg da å ikke være en rask nok eller hemmelig nok metode, og RSHA ga ordre om å ta i bruk av gassvogner. Dette skjedde først i Poltava i november deretter i Kharkov i desember 1941. I juni 1942 var 20 vogner i drift og 10 var bestilt. De største hadde en kapasitet på 50-60, de mindre 25-30 personer. I mars 1942 ble 7000 personer, mest kvinner og barn, drept med gassvogn i Sajmište konsentrasjonsleir, Jugoslavia. I Lublin ble gassvogner brukt til å avlive polske og jødiske fanger i fortet, likene ble kjørt til Majdanek og brent. Gassvognene brøt ofte sammen på de dårlige sovjetiske veiene. Arbeidet var også en påkjenning for mannskapet som betjente vognene, særlig avlasting av likene. Viktigst grunn til at gassvognene ble tatt ut av bruk var at de hadde for liten kapasitet til det store antallet jøder som sto for tur til å bli avlivet.

Ghetto Litzmannstadt

Ghetto Litzmannstadt var en jødisk getto som ble opprettet av tyske nasjonalsosialister i 1939 i Łódź, hvor jøder ble tvangsflyttet og senere utryddet, hovedsakelig fra områdene i Łódź-området. Gettoen var en av de største og lengst virkende under andre verdenskrig.

Holocaust

Artikkelen handler om forsøket på å utrydde jødene under andre verdenskrig. For grunnbetydningen, se brennoffer. For den amerikanske miniserien fra 1978, se Holocaust (TV-serie). For filmen av samme navn av Claude Lanzmann, se Shoah (film)Holocaust (gresk for fullstendig brent, brukt om brennoffer), også kjent som ha-shoah (hebraisk השואה, tilintetgjørelse) (jiddisk האַלאָקאַוסט, halokaust, eller mer korrekt חורבן, khurbn) og porajmos eller samudaripen på romani, var det statsledede folkemord av jøder, i Europa og Nord-Afrika som det nasjonalsosialistiske Tyskland gjennomførte fra 1941 til 1945. Holocausts gjerningsmenn tok livet av cirka 6 millioner jøder.

Da nazistene kom til makten i Tyskland 30. januar 1933, begynte undertrykkelsen av jødene etter kort tid, dels som lov med det mål å utelukke jødene fra samfunnslivet og undergrave dem økonomisk, dels som kampanjer med propaganda, trakassering og vold. Målet var blant annet å presse jødene til å utvandre. Med okkupasjonen av det vestlige Polen i 1939 kom 2 millioner polske jøder under tysk herredømme. I Polen ble jødene stuet sammen i gettoer der det i Warszawagettoen alene var flere jøder enn i Tyskland. Jødene i Polen ble brukt som slavearbeidere.Den systematiske utryddelsen av jødene begynte i form av massehenrettelser to dager etter invasjonen av Sovjetunionen (Operasjon Barbarossa) 22. juni 1941. Massakrene på sovjetisk område inkludert de baltiske landene ble utført ved skyting av flere Einsatzgruppen som fulgte rett etter fremrykkende tyske militærstyrker (Wehrmacht og Waffen-SS). Den systematiske utryddelsen fortsatte i utryddelsesleirer i det okkuperte Polen, særlig Auschwitz, Treblinka, Sobibór, Belzec, Kulmhof og Majdanek. I leirene ble jødene avlivet med gass og likene som regel brent. Omkring halvparten av de jødiske ofrene var polske og 1 million var sovjetiske borgere, og de fleste av disse var drept ved utgangen av 1942. Folkemord på jødene og andre folkegrupper foregikk i hovedsak i området som tilsvarer Polen, Hviterussland, Ukraina, Litauen og Latvia. Disse område ble også hardt rammet av undertrykkelsen under Stalin. Holocaust kulminerte med drap på de ungarske jødene i 1944 og evakuering av dødsleirene i det okkuperte Polen til arbeidsleirer i Tyskland (dødsmarsjene) mot slutten av krigen.

Massedrapene bak østfronten ble påvist av britisk etterretning et par måneder etter at det begynte sommeren 1941. Utryddelsesleirene ble kjent gjennom etterretningsrapporter fra Polen i 1942. I løpet av 1942 var det allment kjent at Holocaust pågikk.

Det er fortsatt uklart i hvilken grad det var en stor, systematisk plan i utgangspunktet eller om holocaust vokste frem og eskalerte på bakgrunn av enkelthendelser. Massedrapene på jøder, sovjetiske krigsfanger og andre ble gjennomført særlig av SS, tysk politi og Wehrmacht og til dels av politi eller milits i okkuperte områder. Motivasjonen hos de tusenvis som utførte drapene debatteres og studeres stadig. Anslagsvis 200 000 personer utenfor Tyskland medvirket på en eller annen måte til gjennomføringen av Holocaust.

Holocaust i Norge

Holocaust i Norge var folkemordet på norske jøder i det okkuperte Norge under andre verdenskrig. Av totalt rundt 2 100 jødiske personer ble over 770 deportert til utryddelsesleirer på det tyskokkuperte kontinentet, der det store flertallet av dem ble drept. Kun et trettitall norske jøder overlevde deportasjonene, og de utgjorde over halvparten av alle nordmenn som ble drept i tyske leirer under krigen. I alt døde over 760 i jødeforfølgelsene i Norge.

De første okkupasjonsårene var de antijødiske aksjonene i liten grad planmessige. Fra sommeren 1941 fikk jødeforfølgelsene et mer systematisk omfang, og i 1942 måtte alle jøder registrere seg. I oktober og november 1942 kom systematiske arrestasjoner av alle jøder i Norge, og fangene ble sendt til Auschwitz, der de enten ble gasset i hjel eller arbeidet til døde. Arrestasjon og internering av jødene ble utført av norsk politi med bistand av Hirden og Germanske-SS Norge. Jødenes eiendommer i Norge ble beslaglagt av NS-regimet og i mange tilfeller solgt billig til frontkjempere og NS-medlemmer.

Rundt 60 prosent av de norske jødene overlevde krigen. De overlevende hadde i hovedsak flyktet til Sverige, særlig høsten 1942 da de systematiske massearrestasjonene begynte. Mange av jødene som kom seg til Sverige, tjenestegjorde i norske og allierte politi- og militæravdelinger senere i krigen.

I rettsoppgjøret etter krigens slutt var Vidkun Quisling den eneste nordmann som ble tiltalt for medvirkning til drap. Andre ble tiltalt bare for medvirkning til deportasjonene. Ingen norske politifolk ble dømt for slik medvirkning. Mange av jødene som overlevde slet med å få tilbakeført inndratte formuer og eiendeler. Dette fikk liten oppmerksomhet i norsk offentlighet i etterkrigstiden. Etter Skarpnesutvalgets rapport besluttet Stortinget i 1998 å gi både kollektiv og individuell kompensasjon for de norske jødenes økonomiske tap. Den kollektive kompensasjonen førte blant annet til opprettelsen av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.

Holocaust i Tyskland

Holocaust i Tyskland var det nazistiske regimets utryddelse av landets jødiske befolkning. Holocaust foregikk over hele det tyskkontrollerte Europa under andre verdenskrig særlig i det okkuperte Polen og de okkuperte delene av Sovjetunionen. Deportasjon fra selve Tyskland til ghettoer i det okkuperte Polen og andre erobrede områder i øst begynte høsten 1941. Etter at nazistene kom til makten i 1933 hadde over 304 000 av de om lag 525 000 jødiske tyskerne flyktet eller blitt presset til å emigrere. Av 237 723 gjenværende jøder i Tyskland i 1939 ble 165 200 myrdet. De siste deportasjonen fra selve Tyskland til Theresienstadt og Auschwitz gikk tidlig i 1943. Jødiske tyskeres eiendeler ble beslaglagt av staten og fordelt etter egne bestemmelser.Ved den tyske kapitulasjonen i 1945 var det 50 000 jøder i live innenfor selve Tyskland (grensene før 1938). De fleste som overlevde var internert i arbeids- eller konsentrasjonsleirer i Tyskland.

Konsentrasjonsleiren Belzec

Belzec (uttales Beu-tsjets) var den første av tre tyske tilintetgjørelsesleirer opprettet i forbindelse med Aksjon Reinhardt – de andre var Treblinka og Sobibór. Belzec lå like ved jernbanestasjonen Belzec i Lublin-distriktet i tysk-okkuperet Polen. Byen Lublin var på denne tiden en del av tysk Generalguvernementet. Belzec regnes som den andre rene utryddelsesleiren under Holocaust, den først var Kulmhof.

Odilo Globocnik

Odilo Lotario (Lothar Ludovicus) Globocnik også skrevet Globočnik, kallenavn «Globus» (født 21. april 1904 i Trieste i Küstenland, Østerrike-Ungarn, død ved selvmord 31. mai 1945 i Paternion i Villach-Land i Kärnten, Østerrike) var en østerriksk nazistisk politiker og SS-offiser (Brigadeführer, tilsvarende brigader). Globocnik var den sentrale personen ved gjennomføring av holocaust i Lublin-distriktet i det okkuperte Polen der omkring 1,5 millioner mennesker, hovedsakelig jøder, ble drept i anlegg spesielt laget for dette formålet.Globocnik var fanatisk antisemittisk og ble ansett som en initiativrik, energisk, inkompetent bølle som jevnlig ignorerte regler og avtaler og som var besatt av å gjennomføre sitt oppdrag. Globocnik har blitt beskrevet som den mest frastøtende personen i den mest frastøtende organisasjonen som er kjent.Før krigen arbeidet han dels som murer og arbeidsformann på byggeplasser.

Reichsgau Wartheland

Reichsgau Wartheland (opprinnelig Reichsgau Posen, noen ganger referert til kun som Warthegau) var navnet den tyske regjering gav til den vestlige og største av de delene av Polen som ble innlemmet i det tyske riket etter okkupasjonen av Polen under andre verdenskrig i 1939. Området var på 43905 km2. Arthur Greiser var både gauleiter (partileder) og Reichsstatthalter til 1945. Den delen av Polen som ikke ble innlemmet i det tyske riket ble styrt som det såkalte Generalguvernementet.

Navnet «Wartheland» refererer til det tyske navnet på elven Warta (Warthe). Territoriet tilsvarte i hovedsak den tidligere Posen-provinsen i Det tyske riket. Hoveddelene av området var under prøyssisk kontroll i årene 1793 til 1807. Deretter var store deler underlagt Hertugdømmet Warszawa, som var en fransk klientstat under Napoleon. Deretter var dette fram til 1848 en del av Kongress-Polen.Polakkene oppnådde autonomi i området etter første verdenskrig.

Etter annektering av «Reichsgau Wartheland» begynte Tyskland en germanisering av området. Wartheland skulle gjøres til et forbilde for andre deler av riket i administrativ, rasemessig og politisk forstand. Innen mars 1941 hadde 490 000 etnisk tyske flyttet til Tyskland eller tysk-okkuperte områder, de fleste slo seg ned i Wartheland - den annekterte delen av Polen. De etniske tyske, Volksdeutsche, ble etter avtaler med de baltiske landene, Sovjetunionen og Romania overført derifra. Flere tusen sivile (en stor del kvinner) ble rekruttert fra det egentlige Tyskland for å medvirke til germanisering av området blant annet ved arbeid i barnehager, grunnskole og sosialtjenester. Rekrutteringen var bare delvis frivillig og blant annet ble en del lærere ganske enkelt utplassert. Disse hadde blant annet i oppdrag å skape en sosial distanse mellom etnisk tyske og andre folkegrupper. I nazistenes propaganda skulle bosetterne fungere som en mur mot den «slaviske bølge». Bosettingen av etniske tyskere var blant annet mulig ved fordrivelse av eksisterende befolkning jøder og etniske polakker. Målet var blant annet å utslette den polske nasjon og kultur. Det var få tyske protester mot den brutalitet mot andre folkegrupper begått av tysk politi. I landsbyer og områder med overveiende etnisk tysk befolkning var målet å nazifisere befolkningen og konsolidere tysk kultur. Wartheland hadde 9 millioner egentlig polske borgere, 1,5 eller 2 millioner av disse ble fordrevet østover, likevel var de annekterte området langt fra «germanisert». Det var også planer om å tildele gårdsbruk til soldater som hadde gjort seg særlig fortjent.Ved Chełmno opprettet okkupasjonsmakten utryddelsesleiren Kulmhof i 1941. Den tyske okkupanten gjennomførte viktig deler av holocaust i Wartheland. Den første stor gettoen, Ghetto Litzmannstadt, ble opprettet der, og sommeren 1941 vurderte okkupasjonsledelsen å utslette gettoene og drepe alle jødene der. I Kulmhof tok man i bruk gassvogner som avlivingsmetode i slutten av 1941.

Sajmište konsentrasjonsleir

Sajmiste konsentrasjonsleir (serbisk: Концентрациони логор Сајмиште, tysk: Semlin Judenlager) var en tyskdrevet konsentrasjonsleir i utkanten av ​​Beograd, i Den uavhengige stat Kroatia (i dag Novi Beograd kommune/Beograd i Serbia, etablert i desember 1941 og stengt i september 1944. Majoriteten av drepte i Sajmiste konsentradjonsleir var serbiske jøder.

Shoah (film)

Shoah er en 9 timer lang film regissert av Claude Lanzmann fra 1985 om holocaust, også kalt shoah. Selv om filmen vanligvis klassifiseres som en dokumentarfilm, anser regissøren den for å falle utenfor genren, , da den i motsetning til de fleste historiske dokumentarfilmer ikke inneholder rekonstruksjoner eller arkivmateriale. I stedet består den av intervjuer med mennesker som på en eller annen måte var involvert i holocaust. Filmen viser også reiser til forskjellige steder som blir omtalt i filmen.

Tidslinje for holocaust

Tidslinje for holocaust i forbindelse med andre verdenskrig er en kronologisk oversikt over hendelser, inkludert bakgrunn og etterspill.

Treblinka

Treblinka var en tysk tilintetgjørelsesleir i Polen, ca. 97 km nordøst for Warszawa, som var operativ fra sommeren 1941 til høsten 1943. Leiren utgjorde en viktig del av det tilintetgjørelsesleirsystemet som iverksatte det nazistiske forsøket på å utrydde de europeiske jødene. Det er anslått at mellom 800 000 til 900 000 jøder ble myrdet i leiren. Dette gjør at leiren i drapstall kun overgåes av tilintetgjørelsesleiren Auschwitz II-Birkenau.

Massedrap foregikk for fullt fra august 1942. Jøder fra Warszawa, Białystok og Radom ble transport til Treblinka for avliving.Treblinka holdt en arbeidsstyrke på omkring 1000 i live. I løpet av 1942 ble 750 000 jøder transport til Treblinka. Transportene inn i leiren avtok i juni-juli 1943 der de siste store transportene var 7000 fra Warszawa i april-mai 1943 og 7600 fra Białystok i august 1943. Det var et organisert opprør 2. august 1943 og opp til 400 rømte fra leiren av disse overlevde 100 krigen. En del av de som rømte ble drept eller angitt av lokalbefolkningen.

Tysklands historie (1933–1945)

Nazi-Tyskland blir brukt som kortform for «det nasjonalsosialistiske Tyskland», og beskriver perioden av Tysklands historie, fra Hitlers maktovertagelse i januar 1933 til avslutningen av andre verdenskrig i 1945. Etter maktovertakelsen ble andre partier snart forbudt. Forfølgelsene av landets jødiske minoritet ble trappet opp fra 1935 og kulminerte med drap på omkring 6 millioner jøder i okkuperte områder.

Tyskland ble pålagt strenge begrensninger i landets militære styrker i Versailles-traktaten, men Hitlers regimet innledet snart opprusting i hemmelighet. Østerrike ble innlemmet i riket i april 1938. Blant etniske tyskere i Tsjekkoslovakias Sudetenland var det stemning for å overføre området til Tyskland, og Sudetenkrisen sommeren 1938 endte med Münchenavtalen der Tsjekkoslovakia måtte avstå området til Tyskland. I mars 1939 tok Tyskland kontroll over hele Böhmen og Mähren, mens et lydrike ble opprettet i Slovakia.

Tyskland gikk til krig mot Polen 1. september 1939. Da Frankrike og Storbritannia 3. september erklærte krig mot Tyskland, var andre verdenskrig begynt. Polen ble erobret etter en måneds kamp og delt med Sovjetunionen som invaderte de østlige provinsene. Frankrike og Storbritannia innledet ikke noe felttog i den perioden som kalles Phony War. Danmark ble besatt på kort tid 9. april 1940, mens Norge fikk støtte av britiske, franske og polske styrker og Tyskland tapte sitt første slag i Narvik. I mai ble Belgia, Nederland og Luxembourg besatt, og etter noe ukers kamp kapitulerte de franske styrkene. Den tyske rustningsindustrien ble forsterket med tvangsarbeidere fra okkuperte områder.

Sommeren 1941 ble Jugoslavia og Hellas erobret og tyske styrker avanserte raskt gjennom Sovjetunionen fra 22. juni. Etter slaget om Stalingrad hadde sovjetisk styrker overtaket på Østfronten. Etter at USA kom med i krigen i desember 1941 var Tyskland i krig med store deler av verden. Allierte styrker gikk i land i Italia i 1943 og Normandie i 1944. Byer nord i Tyskland (særlig Hamburg, men også Berlin) ble gjenstand for omfattende allierte flybombing. Tyskland ble invadert av sovjetiske styrker fra øst og britiske og amerikanske styrker fra vest. Hitler tok sitt eget liv 30. april 1945 og regimet kapitulerte 8. mai. Tyskland og Berlin ble okkupert av de allierte som fikk ansvar for hver sin sone.

I Tysklands krigføring ble omkring 4 millioner av landets innbyggere drept på slagmarken, over 1 million sivile døde, til sammen over opp mot 10 % av innbyggerne. De allierte gjennomførte et omfattende rettsoppgjør i Tyskland, der Nürnbergprosessen mot ledende personer er særlig kjent.

Sommer-OL 1936 ble arrangert i Berlin og ble brukt til propagandaformål av naziregimet. I tysk språkbruk brukes om den samme perioden betegnelsen «Zeit des Nationalsozialismus» (den nasjonalsosialistiske tid), forkortet «NS-Zeit».

Wieluń

Wieluń (ˈvʲɛluɲ) er en by i det sentrale Polen med 24 453 innbyggere (2004). Den ligger siden 1999 i Łódź voivodskap, og var del av Sieradz voivodskap i årene 1975–1998.

Wieluń har en nesten 800-årig historie. Byen nevnes for første gang i den andre halvdel av 1200-tallet. Man anslår at den fikk byrettigheter i 1283. På 1300-tallet bygde Kasimir III den store et slott her, som senere er blitt ombygd flere ganger. I dag står et klassisistisk palass på dets fundamenter.

Byen var hovedstad i det historiske Wieluń-landet. Jøder bosatte seg i Wieluń fra 1500-tallet. I 1897 bodde 2 732 jøder (38 % av innbyggerne) i byen. Alle døde i den tyske konsentrasjonsleiren i Kulmhof an der Nehr under andre verdenskrig. Den 1. september 1939 ble byen omfattende bombet av Luftwaffe, noe som de facto var starten på andre verdenskrig. Bombingen var klart rettet mot sivilbefolkningen, i og med at den polske hær ikke befant seg verken i byen eller i nærheten av den. Tyske fly la 75 % av byen i grus, blant annet et sykehus som var tydelig markert med et rødt kors og en historisk gotisk kirke. Bombingen tok livet av 1 200 sivile.

Einsatzgruppen murder Jews in Ivanhorod, Ukraine, 1942

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.