Krønikebøkene

Krønikebøkene (hebraisk: דברי הימיםDiḇrê hayyāmîm, «Dagenes anliggender (hendelser)») er samlebetegnelsen for to bøker i Det gamle testamente: Første og Andre Krønikebok. Den var opprinnelig én bok i Den hebraiske Bibelen. I Bibelen følger Krønikebøkene etter Kongebøkene (oppdelt i Første og Andre kongebok) og etter kommer Esras bok og Nehemjas bok, og således konkluderer de historieorienterte bøker i Det gamle testamente.[1] Sammen med Esra og Nehemja utgjør Krønikebøkene det som blir kalt for det kronistiske historieverket.

I jødiske Tanákh (Den hebraiske Bibelen) er Krønikebøkene den siste boken i Ketuvim («Skriftene») som i seg selv er den siste tredjedelen av Tanákh. På midten av 200-tallet f.Kr. oversatte de jødiske skriftlærde i Alexandria Tanákh til gresk, Septuaginta, ble Krønikebøkene delt i to deler, kalt for I og II Paralipoménōn, gresk: Παραλειπομένων, «ting etterlatt på den ene siden» .[2] Det norske navnet, Krønikebøkene, kommer fra Hieronymus400-tallet e.Kr. i hans latinske oversettelse som kalt dem chronikon ettersom en krønike er en historisk framstilling som skildrer begivenheter i den rekkefølge de har funnet sted. Den greske tittelen i Septuaginta henviser til det som ble forbigått og utlatt fra Samuelsbøkene og Kongebøkene, men Krønikebøkene er på ingen måte bare et supplement til disse bøkene.

Krønikene begynner en genealogi (slektsregistrer) fra det aller første menneske, Adam, og fortsetter til en bibelsk fortelling av oldtidens Israels og Judeas historie (det sørlige og nordlige rike), og fram til kunngjøringen Kyros den store (ca. 540 f.Kr.).

Neue-Welt-Übersetzung (Innenseite)
Oppslag på Krønikebøkene i en ny tysk Bibel.

Sammendrag

Krønikebøkenes fortelling begynner med Adam og fortellingen er deretter ført videre, bortimot fullstendig som en slektsliste, ned til opprettelsen av det første kongedømmet Israel (Første krønikebok 1–9). Det meste av resten av Første krønikebok, etter en kort redegjørelse av Saul, er opptatt av styret til David (Første krønikebok 11–29). Den neste lange seksjonen er opptatt av Davids sønn Salomo (Andre krønikebok 1–9), og den siste delen handler om kongedømmet Judea med enkelte referanser til det andre kongedømmet Israel (Andre krønikebok 10–36). I det siste kapitelet er Judea ødelagt og folket er fraktet med tvang til Babylon for landsforvisning. I de siste versene erobrer den persiske kong Kyros den store det nybabylonske rike og tillater at landforviste folkene kan reise tilbake til sine hjemland, og beordrer at tempelet i Jerusalem skal restaureres.[3]

Referanser

  1. ^ Japhet (1993), s. 1-2.
  2. ^ Japhet (1993), s. 1.
  3. ^ Coggins (2003), s. 282.

Litteratur

  • Coggins, Richard J. (2003): «1 and 2 Chronicles», i: Dunn, James D. G.; Rogerson, John William: Eerdmans Commentary on the Bible, Eerdmans. ISBN 9780802837110.
  • Japhet, Sara (1993): I and II Chronicles: A Commentary, SCM Press. ISBN 9780664226411.

Eksterne lenker

Abia av Juda

Abia (eller Abijam; hebraisk: אֲבִיָּה, ʼĂḇiyyāh, «min far er Jahve»; gresk: Αβια; latin: Abia) var ifølge Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) den fjerde kongen av huset David og den andre kongen i kongedømmet Judea. Han var sønn av Rehabeam og sønnesønn av Salomo.

Andre Krønikebok

Andre Krønikebok (hebraisk: דברי הימים, Divrei Hayyamim, gresk: Paraleipomêna) er en bok i Det gamle testamente i den kristne Bibelen. Andre Krønikebok var opprinnelig ikke en separat bok, men en del av de historieorienterte bøkene i Det gamle testamente. Disse begynner med Krønikebøkene (Første og Andre Krønikebok), deretter fulgt av Kongebøkene, og gikk forut Esras bok og Nehemjas bok. I bibelviteskapelig terminologi kalles de samlet for Det deutronomistiske historieverk.I Den hebraiske Bibelen, som gikk forut den kristne Bibelen, er Første og Andre Krønikebok en enkel bok kalt דִּבְרֵי־הַיָּמִים, Diḇrê Hayyāmîm, «Saker [for] dagene». Den er den siste boken i Ketuvim, og den tredje og siste delen i Tanákh (den jødiske Bibelen).

I Septuaginta, den eldste greske oversettelsen av Den hebraiske Bibelen, er Krønikebøkene delt i to bøker som kalles I og II Paralipoménōn (gresk: Παραλειπομένων, «Tingene etterlatt på en side»). Den norske tittelen, Andre Krønikebok, er avledet fra det latinske navnet chronikon som ble gitt til teksten av den tidlige bibelforskeren Hieronymus på 400-tallet.

Første Krønikebok presenterer den bibelske fortellingen fra det aller første menneske Adam og gjennom historien fram til utropelsen av kong Kyros den store, ca. 540 f.Kr. Andre Krønikebok kan igjen inndeles i to overordnede deler:

Salomos historie (1-9).

Juda rikets historie (10-36).

Batseba

Batseba (hebraisk: בַּת־שֶׁבַע – Baṯ-Šǽḇaʿ, i pausa בַּת־שָׁבַע – Baṯ-Šā́ḇaʿ) var gift med hettitten Uria, og deretter med kong David, ifølge Bibelen, konge av Det forente kongedømme Israel. Hun er kjent som en av historiens store forførersker da hun stilte seg opp naken slik at kong David begjærte henne og fikk hennes ektemann drept. Men den bibelske kildeberetningen gir ikke dekning for et slikt motiv, der nevnes kun Davids begjær da han så henne bade på taket, han kalte henne hjem til seg, og hun ble gravid med hans barn. (2. Samuelsbok kap 11) Urias død ble nødvendig for å hindre at Batseba ble henrettet for utroskap siden hun var blitt gravid mens hennes mann var borte. (2. Samuelsbok kap 11, vers 5 og videre til og med 15.)

Batseba var en datter av Eliam, en av Davids «tretti trofaste menn» Eliam var også sønn av Akitofel fra Gilo som var en av Davids fremste rådgivere. Gilo var en by i Judea og således var Batseba fra Davids egen stamme og sønnedatter til en av Davids fremste rådgivere. Hun var mor til Salomo, som etterfulgte David som konge.

Første Makkabeerbok

Første Makkabeerbok er en av makkabeerbøkene, og en av de deuterokanoniske bøker i Det gamle testamente. Den forteller om de historiske begivenhetene knyttet til Judas makkabeeren og makkabeernes opprør mot Selevkid-dynastiet, og omfatter perioden fra 175 f.Kr. til 134 f.Kr.

Boken ble etter alt å dømme opprinnelig skrevet på hebraisk, trolig ca. 100 f.Kr.. Den er bare kjent i greske oversettelser. Forfatteren ser ut til å ha hatt de historiske bøkene i GT som forbilde, særlig Kongebøkene og Krønikebøkene. Boken er skrevet «i en nøktern stil, og regnes som en god historisk kilde».

Hebron (bibelsk person)

Ifølge Toraen var Hebron eller Chebrown (hebraisk: חֶבְרוֹן‎ Ḥeḇrōn) en sønn av Kahat og barnebarn av Levi, følgelig er han broren til Amram og onkel til Aron, Miriam og Moses. Hebron er portrettert i teksten som grunnleggeren av den Hebronittene fraksjon av Levittene, dog i noen tilfeller, slik som i Krønikebøkene omhandles Hebronittene som om de er adskilt fra etterkommerne etter Kohat.Bibelen har ikke noen flere detaljer om Hebrons liv, og ifølge tekstkritisk bibelforskning av slektsforholdene til Levi sine etterkommere er faktisk en etiologisk myte som reflekterer populær oppfatning av sammenhengene mellom ulike levittiske fraksjoner; tekstkritiske forskere tilskriver slektsforskning til generasjonsboken, et dokument med opprinnelse fra tilsvarende religion-politisk gruppe og er datert ifølge Prestedokumenter.

Bibelske forskere mener at hebronittene fått sitt navn på grunn av opprinnelsen av den levitt-dominert byen som heter Hebron, noe som betyr liga. Mer sannsynlig og i samsvar med bibelsk kronologi så har navnet som har blitt gitt til Hebron sin opprinnesle i forhold til byen med samme navn som ble etablert på Abrahams tid rundt 400 år tidligere.

Jeroboam av Israel

Jeroboam (hebraisk: יָרָבְעָם, Yarobh`am; gresk: Ιεροβοάμ, Hieroboam) var den første kongen av det nordlige israelittiske Israel etter opprøret til de ti nordlige israelittiske stammene mot kong Rehabeam, hvilket førte til at det jødiske forente kongedømme Israel ble avsluttet. Jeroboam styrte i 22 år. William F. Albright har datert Jeroboams kongedømme til 922-901 f.Kr, men Edwin R. Thiele mener han var konge i 931-910 f.Kr.

Ketuvim

Ketuvím eller Ketubím (hebraisk כתובים), eller Skriftene, er den tredje hoveddelen av Tanákh, eller den jødiske Bibelen. Den består av Ruts bok, Krønikebøkene, Esras bok, Nehemjas bok, Esters bok, Daniels bok, Jobs bok, Salomos ordspråk, Forkynneren, Høysangen, Salmenes bok og Klagesangene.

Kong David

David (hebraisk: דָּוִד – Dāwiḏ eller דָּוִיד – Dāwîḏ, «elsket»/«onkel»; gresk: Δαυίδ – Dauíd; arabisk: دَاوُود – Dāwūd) var den andre kongen av det forente kongedømme Israel i henhold til Bibelen. Han er beskrevet som rettskaffen konge, skjønt ikke uten feil, dessuten også etter sigende en stor kriger, musiker og poet, tradisjonelt tilskrevet mange av salmene som er gjengitt i Salmenes bok. David skal ha hersket i 44 år. Hans liv og styre er beskrevet i Samuelsbøkene og Første krønikebok. I Andre Samuelsbok fortelles det at Gud var så tilfreds med David på slutten av hans liv at han lovet at Davids ætt skulle vare evig. Innen jødedommen mener man at Messias vil være av denne ætten.

David er således en av de viktigste personene i Israels historie. I Det gamle testamente brukes begrepet «messias» om den salvede konge av Davids hus, utvalgt og innsatt av Gud og som skal etablere kongedømmet slik Gud har planlagt for Israel. Begrepet representerer en kjent nærorientalsk kongeideologi, muligens av egyptisk opprinnelse, i det gamle Israel. Ifølge Det nye testamente tilhører Jesus Kristus Davids ætt og beskrives som han arvtager, «løven av Judas stamme» og «Davids rotskudd».Edwin R. Thiele har datert Davids liv til ca. 1040 – 970 f.Kr., han regjerte over kongedømmet Judea i tiden ca. 1010 – 1003 f.Kr. fra sin første hovedstad Hebron, og da han ble konge over det forente kongedømme Israel ca. 1003 – 970 f.Kr, flyttet han hovedstaden til Jerusalem. Samuelsbøkene er den eneste kilden til informasjon om hans liv og regime, skjønt Tel Dan-stelen nedtegner eksistensen av et israelittisk kongelig dynasti på midten av 800-tallet f.Kr. som ble kalt for «Davids hus».

Beretninger fra Davids liv har en sentral plass i jødisk og kristen, og islamsk kultur. I islam er David en profet og konge av en nasjon foruten å være en ung kriger som drepte Goliat før han fikk all makt og styrte sitt kongedømme. Han er husket for å være veltalende og for sin vakre fremsigelser av Guds ord. Davids biografi er den mest utfyllende i Det gamle testamente. Her beskrives innfløkte politiske hendelser, episke slag og omfattende persondrama. Davids regime ble senere sett tilbake på som en gullalder, bare overgått av Salomos kongedømme med byggingen av Tempelet i Jerusalem, og tradisjonene om hans styre har utviklet seg i flere stadier.

Kong Davids krigere

Kong Davids krigere er en gruppe av bibelske figurer knyttet til kong David av Israel som er uttrykkelig utpekt i et tillegg i Samuelsbøkene i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente). Teksten Andre Samuelsbok 23:8-39 deler dem inn i «de tre», hvor det er tre stykker, og «de tretti høvdingene» hvor det er noe mellom 30 og 37 stykker. Teksten hevder uttrykkelig at det var 37 enkeltpersoner i alt, men det er uklart om det viser til «de tretti», som kan eller kan ikke bestå av «de tre», eller det kombinerte tallet av begge gruppene. Teksten refererer kryptisk til «de tre» og «de tretti» som om de begge var betydningsfulle enheter, framfor bare en vilkårlig liste av henholdsvis 3 eller 30-pluss et antall menn.

Det har vært spekulert på om passasjen som viser til disse mennene kommer fra en annen kilde adskilt fra hovedkildene i Samuelsbøkene, eller om den ellers er malplassert. Ettersom deler av teksten har særskilte stilistiske forskjeller fra andre deler — den framtrer som en liste, som en rekke av figurer som blir introdusert, eller som flytende fortelling — er det mistenkte at passasjen kan ha bli satt sammen fra flere kildedokumenter. I Andre Samuelsbok 23:23-24 står det «Han var høyt aktet blant de tretti, men kom ikke opp mot de tre. David satte ham over livvakten sin. Blant de tretti var også: Asael, bror til Joab; Elkanan, sønn av Dodo fra Betlehem.» Det er mulig at denne delen av teksten er ødelagt, og at midten av verset 23:24 er det tekst som har gått tapt, noe som ikke er lett å se i moderne bibeloversettelser da teksten er jevnet ut.

De tre er også nevnt i Krønikebøkene hvor det i Den masoretiske bibelteksten er den første av disse tre nevnt med et annet navn. Imidlertid i Septuaginta av det samme avsnittet er det et navn som bibelforskerne anser som åpenbart en translitterasjon fra Isjbosjet, en eufemisme som finnes i en del avsnitt av Bibelen for navnet Isj-baal. Det tyder på at det første medlemmet av «de tre» var antagelig Isjbosjet, sønn og arving av kong Saul. Om det er tilfelle kan det bety at teksten har blitt ødelagt bevisst av en skriver som ønsket å nedtone Isjbosjets heroisme, eller det kan ha skjedd ved en tilfeldighet.

Kyros den store

Kyros II den store (gammelpersisk: 𐎤𐎢𐎽𐎢𐏁, Kūruš; nypersisk: کوروش, Kuruš; כורש, Kōréš; født ca. 600, død 530 f.Kr.) var konge av Perserriket ved å være grunnlegger av Akamenide-dynastiet som etablerte det første persiske rike. Han ble vanligvis omtalt som «den store», men grekerne omtalte han som «Kyros den eldre». Under hans styre omfavnet Perserriket alle tidligere sivilisasjoner i oldtidens Levanten. Fra Middelhavet og Hellespont i vest til elven Indus i øst skapte Kyros det største riket som verden hittil hadde sett. Under hans etterfølgere strakte riket seg til dets maksimale utstrekning fra deler av Balkan (Bulgaria-Paeonia og Trakia-Makedonia) og Øst-Europa i vest til Indus i øst. Hans regale titler var blant annet storkonge, konge av Persia, konge av Anshan, konge av Media, konge av Babylon, konge av Sumer og Akkad og konge av verdens fire hjørner. Nabonidus-krøniken noterte endringen i hans tittel fra kun «konge av Anshan», en by, til «konge av Persia». Assyriologen François Vallat skrev at «Da Astyages marsjerte mot Kyros, er Kyros kalt «konge Anshan», men da Kyros krysset Tigris på vei til Lydia, er han «konge av Persia». Statskuppet skjedde derfor mellom de to hendelsene.»Regjeringstiden til Kyros varte i rundt tredve år. Han bygde sitt veldige rike ved først å erobre Medes, deretter Lydia i Anatolia og til sist Det nybabylonske rike. Han ledet en hær inn i Sentral-Asia som resulterte i betydelige militære kampanjer som ble beskrevet av Herodotos som å ha «underkastet alle nasjoner uten unntak.» Kyros forsøkte ikke å erobre oldtidens Egypt og det ble sagt at han døde i kamp i krig mot massageterne, et nomadisk iransk folk, langs Syr-Darja i desember 530 f.Kr. Han ble etterfulgt av sin sønn Kambyses II som greide å erobre Egypt, Nubia og Kyrenaika i løpet av sin korte regjeringstid.

Kyros respekterte skikkene og de religiøse forestillingene til de land han erobret. Dette ble en vellykket modell for sentralisert administrasjon og for et styre som virket til fordel for undersåttene. Faktisk var administrasjonen av riket via satraper (guvernører) og dannelsen av en regjering i Pasargadae Kyros’ fortjeneste. Det som kalles Restaurasjonens edikt (egentlig to bestemmelser) beskrevet i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) som gjort av Kyros den store, har etterlatt en varig arv i jødisk religion der han på grunn av sin politikk i Babylonia er omtalt i Jesajaboken som messias (מָשִׁיחַ, māšîaḥ, bokstavelig «den salvede»), det vil si frelser eller frigjører. Han er den eneste ikke-jødiske figur i Bibelen som er omtalt slik.Kyros stammet fra Persis, som er omtrentlig dagens iranske provins Fars, og spilte en avgjørende rolle i å definere den nasjonale identiteten til dagens Iran, men i sin tid hadde Kyros en innflytelse på religion, politikk og militær strategi, foruten også på både de østlige som de vestlige sivilisasjoner. Den persiske innflytelsen på den antikke verden strakte seg til sist så langt unna som Athen hvor overklassen tilpasset seg aspekter av kulturen til den herskende klasse i Perserriket.

Nabal

Nabal (hebraisk נבל, i betydningen «dåre», «nedrig»/«ussel») var i henhold til Første Samuelsbok 25 i Den hebraiske Bibelen (Det nye testamente) en rik mann med mange sauer fra Kalebs ætt og stamme, men som også ble beskrevet som grov og gretten. Han bodde i Ma'on i Judea, rundt 12 km sør for Hebron, men hadde sauer i Karmel i den judeiske ørkenen. Av den grunn ble han også kalt for «Nabal karmelitten». Hans hustru Abigajil ble etter Nabels død tatt til hustru av David av Israel.

Rabanus Maurus

Rabanus Maurus Magnentius (født i 780, død 4. februar 856), også kjent som Hrabanus eller Rhabanus, var en frankisk benediktinermunk, erkebiskopen av Mainz i Tyskland og teolog. Han skrev encyclopaedien De rerum naturis (Om tings natur). Han skrev også verker om utdannelse, grammatikk og bibelkommentarer . Han var en av de viktigste forfatterne blant karolingerene, og ble kalt «Praeceptor Germania», «Tysklands lærer». I den romerske kalenderen (Martyrologium Romanum), står hans festdag den 4. februar, og han blir regnet som «sanctus», altså hellig, mens nettversjoner av det nesten hundre år eldre Catholic Encyclopedia regner ham som «beatus», altså salig. Katolsk.no regner ham som salig.

Sakarja av Israel

Sakarja (hebraisk: זכריה, «Herren har husket») var konge av det nordlige israelittiske Israel og sønn av Jeroboam II. Han ble konge i 38. året til Ussia (Asarja), konge av Judea. William F. Albright har datert hans tid til 746–745 f.Kr. mens E. R. Thiele antar årene mellom 753–752 f.Kr.

Sakarjas bok

Sakarja (hebraisk: זְכַרְיָה – Zĕḵaryâ; i bibeloversettelsen fra 1930 Sakarias) er en av profetbøkene i Den hebraiske Bibelen og Det gamle testamente, og listes som den nest siste boken. Den er tilskrevet profeten Sakarja, og er inkludert blant de mindre profetene. Sakarjas virketid skjedde i tiden etter det babylonske fangenskap, på den tidene da israelittene forsøkte å gjenoppbygge landet og Jerusalem. Hovedtemaet i Sakarjaboken (som i Haggais bok) er det nye tempelets betydning for endetidens Jerusalem som er verdens midte: «Den dagen skal det skje at renner levende vann ut fra Jerusalem, den ene halvpart til havet i øst, den andre halvpart til havet i vest. Slik skal det være både sommer og vinter. Da skal Herren være konge over hele jorden. Den dagen skal Herren være én og hans navn det eneste.» (14:8)Nesten 70 år etter fangenskapet måtte israelittene tåle stor motgang og undret seg om de profetiske løftene om et nytt Jerusalem noen gang ville bli oppfylt. Sakarjas bok svarte på dette gjennom flere drømmevisjoner. De merkelige bildene minnet folket om at de måtte være trofaste til pakten det nye Jerusalem og fred på jorden ville bli oppfylt.

Salme 78

Salme 78 er den nest lengste salmen i Salmenes bok i Det gamle testamente, bare Salme 119 er lenger.

Samaritaner

Samaritaner (hebraisk: שַמֶרִים‬, Shamerim; gresk: samarítæs) er en etniskreligiøs gruppe. De holder i hovedsak til i byen Nablus i Samaria på Vestbredden og Holon ved Tel Aviv i Israel.

I dag er det litt over 800 samaritaner igjen i Israel, og samaritanene praktiserer samaritansk religion, som er nær beslektet med jødedommen, men skiller seg på en rekke punkter. De bruker blant annet kun Mosebøkene, og helligholder fjellet Gerisim.

Samuelsbøkene

Samuelsbøkene (hebraisk: שמואל – Šĕmûʾēl, «Samuel») er del av Den hebraiske Bibelen (den jødiske Tanakh) og det kristne Det gamle testamentet. Bøkene var opprinnelig skrevet på hebraisk som én tekst, men i den kristne tradisjonen har de blitt delt opp i Første og Andre Samuelsbok. Disse er niende og tiende bok i Bibelen i den form den har i dag. Oppdelingen oppsto ved oversettelsen av den hebraiske teksten til gresk i Septuaginta. Der ble denne boken og den hebraiske Kongebøkene organisert sammen om israelittenes kongedømmer. Det ble videreført i den latinske bibeloversettelsen Vulgata som 1.-4. kongebok. Fra og med den engelske bibeloversettelsen King James version ble Vulgatas første og andre kongebok kjent som Første og Andre Samuelsbok, mens Vulgatas tredje og fjerde kongebok ble Første og Andre Kongebok.

Samuelsbøkene og Kongebøkene, sammen med Josvas bok og Dommernes bok, utgjør hver sin del i fortellingen om historien til Israel og Judea. Det er form for historiske verk, men en teologisk historie om israelittene og har som mål å forklare Guds lov for Israel under rettledning av profetene. I henhold til jødisk tradisjon ble Samuelsbøkene skrevet av Samuel selv, profet og den siste av dommerne i Israel, men med tillegg fra profetene Gad og Natan. Moderne forskning mener at hele denne bibelske historieskrivningen ble frambrakt i perioden rundt 630–540 f.Kr. ved å kombinere et antall uavhengige tekster av ulik tidsalder.Bøkene har sitt navn etter den bibelske skikkelsen Samuel. Hovedmotivet i bøkene er opprettelsen av det jødiske kongedømmet, og livene og rivaliseringen mellom de to første kongene, Saul og David. Hendelsesforløpet som omtales her, gjengis også i Krønikebøkene. Samuelsbøkene begynner med fødselen til profeten Samuel og han ble gitt til Gud av hans mor. Fortellingen om Paktens ark som følger forteller om Israels byrde med filistere, noe førte at Samuel salvet Saul som Israels første konge. Men Saul viste seg uverdig og Guds valg gikk dermed på David. Det oppsto en rivaliseringen mellom Saul og David, og til sist beseiret David Israels fiender og brakte Paktens ark til Jerusalem. Gud lovte deretter David og hans etterfølgere et evigvarende dynasti.

Tanákh
Denne artikkelen handler om Tanákh hovedsakelig sett fra et jødisk perspektiv. For behandling av de hebraiske skriftene i et kristent perspektiv, se Det gamle testamente.

Tanákh (hebraisk: תנך) er det mest brukte jødiske navnet for Den hebraiske Bibelen. Tanákh svarer i hovedtrekk til det kristne Det gamle testamente, men med ulik rekkefølge av bøkene, noe ulik versnummerering (særlig i Salmenes bok) og en tildels vesentlig ulik fortolkningshistorie. Tanákh er i seg selv et akronym for de tre hoveddelene av den jødiske Bibelen: Torá (Loven, Mosebøkene) - Nebiím (Profetene) - Ketubím (Skriftene). Formen for framstillingen som er autoritativ for rabbanittisk jødedom er kjent som den masoretiske bibelteksten (MT, ; fra hebraisk masora, «tradisjon»), og er inndelt i 24 bøker mens de protestantiske bibeloversettelsene deler inn det samme materialet i 39 bøker.

Moderne forskere som søker å forstå historien til Den hebraiske Bibelen benytter en rekke av kilder, i tillegg til den masoretiske teksten. Blant disse kildene er tidlige oversettelser, som den greske Septuaginta og den gammelsyriske Peshitta, foruten den samaritanske Pentateuch, dødehavsrullene og sitater fra rabbanittiske manuskripter. Mange av disse kildene kan være eldre enn den masoretiske teksten og skiller seg fra den. Disse forskjellene har gitt vekst til teorien om at enda en annen tekst, en Urtekst av Den hebraiske Bibelen, en tekst som en gang eksisterte og som er kilden til de versjoner som eksisterer i dag. Direkte påvisning av en slik tekst har aldri blitt funnet, og av de tre kjente versjonene (den gresk Septuaginta, den masoretiske teksten, samaritanske Pentateuch) er det nærmeste til Urteksten er ennå ikke fullt avklart.

Synonym: Miqrá (hebraisk מקרא)

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.