Konfucius

Konfutse eller Confucius er navneformer som i dag blir brukt på norsk[1] for en kinesisk lærer og filosof, angivelig født 551 f.Kr. nær Qufu, provinsen Shandong, Kina, død 479 f.Kr. nær fødebyen. De idéene som er knyttet til hans navn, konfucianismen, har hatt avgjørende innflytelse på samfunnet i Kina, Korea, Japan og Vietnam.

Filosofien som er basert på hans liv kalles konfucianismen. Konfucius' prinsipper hadde et fundament i elementer som allerede lå latent i kinesisk tradisjon og folketro. Han gikk inn for sterk slektslojalitet, forfedredyrkelse, respekt for foresatte og ektemenn og foreldre, og familien som et idealbilde for lydigheten i samfunnet for øvrigheten.

Confucius 02
Konfucius
Confuciusmansionqufu
Konfucius' palass i Qufu

Navn

Konfucius' opprinnelige kinesiske navn var 孔丘 (pinyin: Kǒng Qiū, Wade-Giles K'ung Ch'iu). Han er imidlertid mest kjent på kinesisk som 孔子 (pinyin: Kǒngzǐ) eller 孔夫子 (pinyin: Kǒng Fūzǐ, Wade-Giles: K'ung Fu-tzu, eller Kon Fu-tze) der Zi og Fuzi er titler med betydningen ”mester”. Formene Konfucius, som av praktiske grunner er brukt som hovedform her, og Konfutse er dannet fra Kǒng Fūzǐ. Den forrige er laget fra Confucius, et navn sannsynligvis gitt av jesuittmisjonæren Matteo Ricci ca. år 1600, den senere er blitt brukt siden 1800-tallet. Norske sinologer og religionsvitere er delt over bruken av disse to formene. Formen Kongzi er hovedform i den norske bibliotekdatabasen Bibsys.

Historie / legender

Det finnes få pålitelige biografier om Konfucius, og mange opplysninger stammer fra legender.[2] Boka Samtaler som ble utgitt ca. 100 år etter hans død blir av mange ansett som den eneste troverdige kilden til Konfucius' liv og lærdom.[3]

Andre kilder til Konfucius' liv stammer tekster fra etterfølgeren Mencius, teksten Zuozhuan, og Konfucius' biografi i Shiji, som ble skrevet av den kjente historieskriveren Sima Qian. Sima Qians biografi skal være mindre troverdig, og inneholde en rekke åpenbare myter.

Biografi

Konfucius vokste opp i den kinesiske oldtidsstaten Lu, som i dag er en del av Shandong-provinsen. Som barn skal han ha vært usedvanlig pliktoppfyllende, og brukte mye tid på plikter som å stelle familiens forfedrealter og utføre offerhandlingene på riktig vis.[4] Etter at moren hans døde gjennomførte han en tradisjonell treårig sørgeperiode.

Konfucius hadde som ambisjon å bli høy embedsmann. Han oppnådde aldri stor suksess med dette, men ble etter hvert utnevnt til minister for lover i hjemstaten Lu. Ifølge biografien om Konfucius i Shiji fikk Konfucius også stilling som fungerende statsminister i Lu.[3] Etter at Ji Huanzi, overhodet for en av Lus mektigste familier, forlot pliktene sine i tre dager for å tilbringe tid med dansere fra nabostaten Qi, forlot Konfucius Lu i protest rundt år 497 f.Kr.[3] Å utføre sine plikter er ifølge Konfucius en av de viktigste dydene. Han begynte å reise rundt i Kina med følgesvennene sine på søken etter arbeid som rådgiver for mektige familier. I perioden fram til han returnerte til Lu rundt år 484 f.Kr., var han visdomslærer for sine unge følgesvenner.[2][3] Til tross for at han fikk lite gjennomslag i sin levetid har tenkningen hans i ettertid vært viktig for Kinas samfunn, og under Han-dynastiet ble konfucianismen opphøyd til statslære. Denne posisjonen beholdt konfucianismen helt fram til 1900-tallet.[2] Konfucius døde i 479 f.Kr., ca. 73 år gammel.

I tekstsamlingen Samtaler nevnes det om lag 30 følgesvenner, og de to mest nevnte, Zilu og Zigong, er nevnt ca. 40 ganger hver. Nyere tradisjoner hevder at Konfucius hadde 72 viktige følgesvenner og over 3 000 skal ha samlet seg for å høre ham tale. De sistnevnte påstandene skal visstnok være lite troverdige.[3] Konfucius' nære forhold til følgesvennene sine blir skildret i Samtaler.

Det finnes i dag flere konfuciustempler, hvor det største befinner seg i hjemstedet hans Qufu. Under kulturrevolusjonen på 1960- og 1970-tallet ble mange statuer og andre kulturminner knyttet til konfucianismen ødelagt.

Filosofi

Konfucius ønske var å gjenopprette lov og orden i de kinesiske statene som var preget av borgerkriger.[2] Han ønsket å endre lederes holdninger til slik de hadde vært tidligere under Zhou-dynastiet, og styre landområdene ved hjelp av moral, istedenfor voldsmakt.[3] I tillegg mente han at lederne burde peke ut etterfølgere som de mente var skikket til å styre landet, og ikke bare sin egen slekt.[3][2] Han mente at det er ledernes plikt å styre best mulig, mens det er folkets plikt å følge lederne. Konfucius ønsket å gjenopprette folkets gamle normer og idealer, og meningene hans bar preg av at mennesker egentlig var gode.

De to viktigste dydene var ifølge Konfucius ren (medmenneskelighet) og li (følge skikker, ritualer og tradisjoner). Etter hvert ble yi (det moralsk riktige), zhi (klokskap) og xin (pålitelighet) tilføyd. Disse fem ble kjent som De fem dyder.[4]

Konfucius skrev aldri noen skrifter selv, men hans tilhengere førte tankene hans videre. Det mest kjente verket er Samtaler, en samling av ca. 500 korte dialoger og aforismer som ble skrevet ned om lag 100 år etter hans død,[2] mest sannsynlig av elevene til følgesvennene hans.[3]

De fem klassikere

Konfucius har også fått æren for å ha samlet og redigert «de fem klassikere», selv om tekstene mest sannsynlig ble redigert av flere enn ham.[2] Ifølge Mencius skal Vår- og høstannalene ha blitt skrevet av Konfucius, men dette skal være lite trolig.[3]

  1. Yijing, I Ching eller Forvandlingenes bok
  2. Shijing, Odeboka eller Sangenes bok (en samling av gamle folkesanger)
  3. Liji, eller Riteboka (om ritene som regulerte den sosiale og religiøse hverdag, forfedrekulten, omgangen med konge og øvrighet)
  4. Shujing, Skriftene eller Kunngjøringsboka (kommentert samling av lover og dekreter)
  5. Chunqiu, eller Vår- og høstannalene (Staten Lus historiekrønike)

Populærkultur

I 2010 ble den biografiske dramafilmen Confucius utgitt, med Chow Yun-Fat i rollen som Konfutse. En tidligere film eksisterer også, Confucius (Kong Fuzi) fra 1940.

Litteratur

  • Sten Bugge. Konfusius. Gyldendal, 1942 (Religionens stormenn)
  • Konfutse. Utvalg og innledning ved Alfred Doeblin ; oversatt fra engelsk av Louise Bohr Nilsen. Gyldendal, 1949. (De store filosofer)
  • Konfutse. Samtalar. Frå kinesisk med innleiing og kommentarer av Ole Bjørn Rongen. Samlaget, 1998. ISBN 82-521-3026-7
  • Franz Xaver Biallas, S.V.D.: Konfuzius und sein Kult: Ein Beitrag zur Kulturgeschichte Chinas und ein Führer zur Heimatstadt des Konfuzius, Beijing/Leipzig, 1928
  • Annping Chin: The Authentic Confucius: A Life of Thought and Politics. New York: Scribner, 2007 ISBN 0-74-324618-7.
  • Jonathan Clements: Confucius: A Biography. Stroud: Sutton, 2004. ISBN 978-0-7509-4775-6.
  • Herrlee Creel: Confucius, the Man and the Myth, 1949 -- nyutgivelse som Confucius and the Chinese Way, 1960
  • Homer H. Dubs: «Did Confucius Study the Book of Changes?», i T'oung Pao 25 (1928): 82-90.
  • Homer H. Dubs: «‘Nature’ in the Teaching of Confucius», Journal of the American Oriental Society 50 (1930): 233-37.
  • Homer H. Dubs: «The Political Career of Confucius», i Journal of the American Oriental Society 66 (1946): 273-82.
  • Homer H. Dubs: «The Date of Confucius’ Birth», i Asia Major (new series) 1.2 (1949): 139-46.
  • James Legge: The Life and Teaching of Confucius, 1867
  • Paul A. Rule: «The Many Faces of Confucius», i Journal of History for Senior Students 8, 1977, 1-10.
  • Paul A. Rule: «Was Confucius a Taoist?», i Journal of the Oriental Society of Australia 22/23 (1990–1991), 146-155.

Referanser

  1. ^ «Historiske navn: G–N», Språkrådet. Lest 17. mars 2018.
  2. ^ a b c d e f g Redse, Arne (2010). Kinesisk religion og religiøsitet (nynorsk). Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. s. 29–30. ISBN 978-82-519-2595-2.
  3. ^ a b c d e f g h i Rongen, Ole Bjørn (1988). «Innleiing». Samtalar (nynorsk). Gjøvik: Det Norske Samlaget. s. 9–40. ISBN 82-521-3026-7.
  4. ^ a b Færøvik, Torbjørn (2009). Midtens rike: En vandring i Kinas historie (bokmål). Cappelen Damm AS. s. 27–31. ISBN 978-82-02-27269-2.

Eksterne lenker

Barnlig pietet

Xiao har også andre betydninger.

Barnlig pietet eller filial pietet eller barnlig hengivenhet (kinesisk: xiao 孝, pinyin: xiào) er et grunnbegrep innen konfucianismen og inntar en sentral stilling i Konfucius' etikk. Det sentrale innhold er barnas kjærlighet til sine foreldre, og derutover til sine forfedre, noe om begrunner den kinesiske forfedrekult. Utfra denne forpliktelse overfor slektklanen avledes et system av relasjoner, omgangsformer og tiltaleregler.

Konfucius selv skal ha ytret seg på følgende vis overfor sin disippel Zengzi:

Den barnlige pietet er dygdenes fundamente og all åndskulturs opphav. Sett deg igjen til meg og la meg fortelle deg. Kroppen, håret og huden har du fått fra dine foreldre; de skal du ikke la komme til skade. Med dette begynner den barnlige pietet. Å gjøre det som er rett og vandre på det godes vei og slig etterlate et godt navn til ettertiden, slik at forfedrene blir æret, det er pietetens kroning. Den begynne rmed at man tjener sine foreldre, fører til at man tjener kongen, og ender med at man vinner i karakter ... (fra Xiao Jing.)Berømte er også De 24 eksempler på barnlig pietet (二十四孝) som beskriver hvordan barnlig pietet ble utøvet tidligere.

Det er blitt påpekt som noe urovekkende når den barnlige pietet kan slå ut i en helt ubetinget ærefrykt for aner/foreldre, særlig dersom den fører til fullstendig underkastelse.

Forfatteren Lu Xun (1881–1936) kommenterer i essayet Ershisi xiaota, om De 24 eksempler.. , et dystert aspekt ved det hele. I De 24 eksempler fortelles det et sted om to foreldre som under en hungersperiode beslutter seg for å ta livet av sitt barn slik at maten skal strekke til for bestemor.

Chengzong-keiseren

Chengzong-keiseren (kinesisk: 成宗, pinyin: Chéngzōng, Wade-Giles: Ch'eng-Tsung, eller egentlig Uldjaitu-Timur Khan, mongolsk: Öljiyt Tömör, Өлзийт Төмөр, Öljeytü Temür, fødenavn Temür, tradisjonell kinesisk: 鐵穆耳; forenklet kinesisk: 铁穆耳; pinyin: Tiě mù ěr); født 1265, død 10. februar 1307 i Khanbaliq), var en av keiserne i det mongolske Yuan-dynastiet som i sin tid hersket over Kina og noen tilgrensende områder. Han var barnebarn til sin forgjenger på keisertronen, Kublai-khan, og regjerte mellom 1294 og 1307. Han ihukommes som en mild hersker som unngikk kriger, og som fremmer av Konfucius' lære.

Ved hjelp av feltherren Bayan (død 1295) klarte Timur å hevde seg overfor broren Kamala og på den måten komme til makten. Det var nok en mangel på gode konkurrenter, for Timur var alkoholiker og storeter og led fra år 1300 av vond gikt. Han forsvarte imidlertid kinesiske interesser. Konkurrenten Kamala skal ha hatt en talefeil og likte helst livet på steppene.

De fire bøker og fem klassikere

De fire bøker og fem klassikere (klassisk kinesisk: 四書五經, forenklet kinesisk: 四书五经, pinyin: Sìshū Wŭjīng) er de autoritative skrifter for den kinesiske konfucianisme. De kalles også konfucianismens kanoniske skrifter. I det keiserlige Kina var de fire bøker og fem klassikere pliktstudium for de konfucianske lærde som ønsket å bli embedsmenn i regjeringsverket. Enhver politisk diskusjon hadde disse som referanseramme, og man kunne ikke bli mandarin og heller ikke høyere offiser uten å kjenne disse tekstene meget godt.

Det østlige Zhou-dynasti

Med det østlige Zhou-dynasti forstås Zhou-styret i Kina i årene 770-221 f.Kr., den perioden av Zhou-dynastiets historie da herskerne regjerte fra Luoyang (i dagens Henan-provins), en hovedstad som lå østenfor den gamle hovedstaden enn Zongzhou/Hao i Weidalen (i dagens Shaanxi). Det østlige Zhou-dynasti avløste det vestlige Zhou, og ble etter 550 år selv avløst av Qin-dynastiet.

Gammelkinesisk

Gammelkinesisk (forenklet kinesisk: 上古汉语, tradisjonell kinesisk: 上古漢語, pinyin: shànggǔ hànyǔ) er den form av kinesisk som ble talt i Kina fra omkring 1300-tallet f.Kr., under den senere del av Shangdynastiet, til grunnleggelsen av Qindynastiet i år 221 f.Kr. Språket ble bevart langt etter at det hadde sluttet å bli benyttet, i form av klassisk kinesisk, det skriftspråk som frem til 1900-tallets begynnelse ble benyttet som felles skriftspråk for samtlige kinesiske dialekter og også som litterært språk i Japan, Korea og Vietnam.

Filosofene Konfucius' og Mencius' verker ble skrevet på dette språk likesom det taoistiske standardverket Daodejing.

Jining (Shandong)

Jining (kinesisk: 济宁 ; pinyin : Jǐníng) er en kinesisk by på prefekturnivå i provinsen Shandong nordøst i Kina. Befolkningen anslås (31. desember 2001) til 508.000 innbyggere.

Jining ligger i et kullrikt område og er derfor preget både av gruvedrift og elektrisitetsverker. Jining har også meget annet industri, som tekstilindustri, medisinsk industri, vinproduksjon, naturgjødsel og sementindustri. Huaneng Jining kullkraftverk, Shidongkou-1 kullkraftverk og Shidongkou-2 kullkraftverk ligger her.

I nærheten er Weishansjøen som er Shandongs største innsjø med rik akvakultur. Jining er i dag (2007) den nordligste by som ennå kan nås på Keiserkanalen.

I prefekturet Jining ligger Qufu, fødested til Konfucius, og Zoucheng, som var hjembyen til Mencius.

Konfucius' fredspris

Konfucius' fredspris (kinesisk: 孔子和平奖, pinyin: Kǒngzǐ hépíng jiǎng) er en fredspris innstiftet av en gruppe patriotiske kinesere i Folkerepublikken Kina i 2010, etter at den fengslede kinesiske dissidenten Liu Xiaobo ble tildelt Nobels fredspris.

Prisen er oppkalt etter filosofen Konfucius, og ble til på forslag fra forretningsmannen Liu Zhiqin i en kommentar den 17. november 2010 i Global Times.

I september 2011 ble det klart at landets kulturdepartement ønsket å avvikle prisen etter bare ett år. Derimot ble prisen tildelt Russlands statsminister Vladimir Putin i november 2011 for hans bidrag til å bevare verdensfreden, til Kofi Annan og Yuan Longping i 2012, buddhistlederen Yi Cheng i 2013, Fidel Castro i 2014 og Robert Mugabe i 2015.

Første mottager av Konfucius' fredspris var den taiwanske tidligere visepresident Lien Chan, for hans bidrag til å utvikle forbindelsene mellom Taiwan og Fastlands-Kina. Han aksepterte imidlertid ikke prisen og nektet å motta den.

Konfuciustempel

Konfuciustempler (kinesisk: 孔庙, pinyin: Kongmiao, «konfuciustempel», eller 文庙, Wenmiao, «litteraturtempel») er templer bygde til minne om den kinesiske filosofen Konfucius. Det eldste, i filosofens hjemby Qufu i Shandongprovinsen, ble bygd i år 478 f.Kr. Dette tempelet er også det største, etter mange århundrers gradvise utbygginger. Det ble rasert under kulturrevolusjonen, men er senere blitt gjenoppbygd og restaurert.

Konfuciustempler ble vanlige over hele Kina i takt med at den kinesiske keisermakt utviklet konfuciuskulten, som skulle bli statsbærende. I 195 f.Kr. frembar Han-dynastiets grunnlegger, Han Gao Zu (regj. 206–195 f.Kr.), et offer til Konfucius' ånd ved hans gravmæle i Qufu. Ofringer til Konfulcius' ånd, og til hans mest fremstående disippel Yan Huis ånd, tok til i det keiserlige universitet (Biyong) så tidlig som 241.

I 454 ble det første statlige konfuciustempel bygd av Liu Song-dynastiet i det sørlige Kina (420 til 479). I 489 forordnet Det nordlige Wei-dynasti byggingen av et konfuciustempel i deres hovedstad, det første utenfor Qufu i Nordkina. I 630, forordnet Tang-dynastiet at skolene i alle provinser og fylker skulle ha et konfuciustempel, og dermed kom det til tempelbygging over hele keiserriket.

Konfuciustemplene var ikke bare et sted for å hedre eller dyrke Konfucius, men fungerte mange steder som skoler og lokale for de keiserlige embedsmannseksamener.

Blant de best kjente er konfuciustemplene Xi'an (nå Steleskogen), Fuzi Miao i Nanjing og konfuciustempelet i Beijing.

I tillegg til de egentlige konfuciustemplene som var knyttet til statskulten til Konfucius, holder også mange av Konfucius' etterkommere (medlemmer av slekten 孔 Kong) seg med de sedvanlige kinesiske forfedretempler. Det er også andre templer rundt om som minner om konkrete dåder av Konfucius, og det er private konfuciustempler inne i gamle kinesiske akademier.

Konfuciustempler finnes også utenfor Kina, som for eksempel i Vietnam, Korea, Japan og Indonesia.

I Kina ble mange av disse templene på 1900-tallet (både før og etter 1949) omgjort til vanlige skoler.

Kritiser Lin, kritiser Konfucius

Kritiser Lin (Biao), kritiser Konfucius (批林批孔运动, Pī Lín Pī Kǒng Yùndòng) var en politisk kampanje startet av Mao Zedongs fjerde hustru Jiang Qing, og som varte fra 1973 til 1974 under kulturrevolusjonen i Folkerepublikken Kina. Den ble presentert som en utvidelse av den allerede pågående anti-Lin Biao-kampanjen, men hensikten var egentlig å angripe daværende statsminister Zhou Enlai. Kampanjen var mislykket; Zhou klarte å holde seg på sin stilling og klarte også å hente tilbake gamle støttespillere som Deng Xiaoping til sentrale poster i Zhongnanhai.

Akademikere som Yang Rongguo knyttet Lin Biao og andre utrenskede ledere til konfucianismens politiske tankegods, og anklaget dem for å underligge hans filosofi. Lins påståtte forræderi ble knyttet til kommunismens fremstilling av Konfucius' historiske forræderi av folket. For det ble hevdet at Konfucius hadde forsøkt å stå imot historiens tidevann ved å opprettholde verdiene ved det vestlige Zhou-dynastiets slavehold.

Til tross for sine arkaiske allegorier var det temmelig åpenbart for de medvirkende at det her gjaldt å ramme statsminister Zhou Enlai, som skulle være involvert i forsøk på stå imot historiens tidevannsstrøm ved å få avsporet kulturrevolusjonen.

Liji

Liji, eller Riteboken (tradisjonelle tegn: 禮記, forenklede: 礼记, pinyin: Lǐjì) er en av De konfucianske klassikere. Den beskriver de sosiale omgangsformer, gamle riter og hoffseremonier under Zhou-dynastiet. Originalteksten antas å ha vært sammensatt av en rekke av Konfucius' disipler og etterfølgere i De stridende staters tid.

Teksten ble grundig overarbeidet under det tidlige Han-dynastiet i det første århundre f.Kr. av Dai De (Dai senior) og hans nevø Dai Sheng (Dai junior). Dai juniors versjon, som ble inndelt i 49 kapittel, er den som er overlevert til vår tid og som regnes som den autoritative versjon. Dai seniors versjon er bare kjent fra fragmenter.

Den opprinnelige tittel på verket var antagelig Lijing (Ritesklassikeren), men ble antagelig endret til Liji for å kunne skjelne bedre mellom de konfucianske klassikere og de konfucianske bøker. Fragmenter av den ellers tapte Musikk-klassikeren gjenfinnes i Lijis kap. 19.

Boken inneholder også to andre kapitler som antas opprinnelig å ha blitt kompilert av de tidligste av Konfucius' disipler: Den store lærdom (kap. 42), og Læren om middelveien (kap. 31). Disse to «bøker» inngår som separate enheter i den samling som kalles konfucianismens fire bøker.

Et utdrag i James Legge's oversettelse lyder:

The disciple Zeng said, «I have heard your instructions on the affection of love, on respect and reverence, on giving response to (the minds of) our parents, and on making our names famous. I would venture to ask if (simple) obedience to the orders of one's father can be pronounced filial piety.»The Master replied; «What words are these! What words are these! Anciently, if the Son of Heaven had seven ministers who would remonstrate with him, although he had not right methods of government, he would not lose his possession of the kingdom. If the prince of a state had five such ministers, though his measures might be equally wrong, he would not lose his state. If a great officer had three, he would not, in a similar case, lose (the headship of) his clan. If an inferior officer had a friend who would remonstrate with him, a good name would not cease to be connected with his character. And the father who had a son that would remonstrate with him would not sink into the gulf of righteous deeds. Therefore when a case of unrightsous conduct is concerned, a son must by no means keep from remonstrating with his father, nor a minister from remonstrating with his ruler. Hence, since remonstrance is required in the case of unrighteous conduct, how can (simple) obedience to the orders of a father be accounted filial piety?»

Lu (stat)

Lu (kinesisk: 魯, pinyin: Lǔ; eller 魯國, Lǔ Guó; W.-G.: Lu Kuo) var en oldtidsstat i Kina i Vår- og høstannalenes tid og De stridende staters tid i Zhou-tiden.

Staten ble grunnlagt på 900-tallet f.Kr. Herskerne hadde familienavnet Ji. Den første var hertug Ji Boqin, sønn av Ji Dan, den gang statsminister av Zhou. Statens territorium var for det meste i det sørvestre hjørne av det som i dag er provinsen Shandong, og hovedstaden var Qufu. Staten opplevde nedgangstider i Vår- og høstannalenes tid. Den politiske makten i Lu ble da splittet i tre, og delt mellom de mektige landherrene Jisun, Mengsun og Shusun. I 256 f.Kr. ble Lu annektert av staten Chu.

Lu var hjemlandet til vismannen Konfucius. Vår- og høstannalene ble skrevet av ham som en historikekrønike for staten.

Mencius

Mencius (kinesisk: 孟子, pinyin: Mèngzǐ; levetid etter de mest aksepterte oppfatninger fra 372 til 289 f.Kr. (andre mulige datoer er 385 til 303/302 f.Kr.) var en kinesisk filosof og tilhenger av konfucianismen. Han mente at menneskenaturen var moralsk, men at mennesket korrumperes av samfunnet.

Mencius er også kjent under fødenavnet Meng Ke eller Ko, og levde i staten Zhou (周朝, zhōu cháo, chou ch`ao. Den lå rundt der den nåværende fylkesnivå-byen Zoucheng (邹城, opprinnelig Zou eller Zouxian) i provinsen Shandong, bare tretti kilometer sør for Qufu, Konfucius' fødested. Han var en omreisende kinesisk filosof og vismenn, og en av de fremste fortolkere og utformere av den klassiske konfucianisme. Likesom Konfucius skal han ifølge legendene har reist rundt i Kina i førti år og tilbudt sine råd om samfunnsforbedringer til de forskjellige makthavere i de kinesiske småstater. Han var embedsmann i De stridende staters tid (403–221 f.Kr.) i staten Qi (齊; qí) fra 319 til 312 f.Kr.. Han uttrykte sin sterke sønnlige hengivenhet ved at han tok tre års fri fra sine offentlige oppgaver i Qi for å sørge over sin avdøde mor.

Full av skuffelse over at hans anstrengelser ikke førte til de etterlengtede forandringer i samfunnet trakk han seg til slutt tilbake fra det offentlige liv.

Som en disippel av konfucianismen gikk Mencius inn for det enkelte menneskes uendelige iboende godhet (性善, xìngshàn -- Konfucius selv hadde ikke etterlatt seg noe eksplisitt om det spørsmålet), og mente at det var samfunnets innflytelse som ved sin manglende positive integrering som førte til negative karakteregenskaper hos mennesket. Han gikk også inn for at det var akseptabelt for folk å styrte og til og med drepe en hersker som ignorerte folkets behov og regjerte med brutalitet. Mencius mente at mennesket er født med en iboende moralsk sans som samfunnet har korrumpert, og at den moralske formasjon må ha som mål å fremelske dette indre medfødte moralske i mennesket igjen.

Mencius begrunnet sin hypotese om menneskets godhet med at alle mennesker ligner grunnleggende på hverandre, idet de tilhører samme art levevesener. Han argumenterer med de menneskelige sanser. Alle mennesker holder lignende slag mat som velsmakende, øynene finner lignende skuer for velbehagelige, og ørene foretrekker den samme slags musikk. Mencius spør derfor om det kan være sannsynlig at mennesker skulle være forskjellige fra hverandre bare i ett, nemlig i ånden.

Deretter forsøker han å forklare hvorfor mennesker er så like, og finner at de grunnleggende fellesprinsipper for det er fornuften (理, li) og rettskaffenheten (义, yi) (delvis også oversatt som plikt).

Mencius forklarer at fire menneskelige evner kan finne gjenklang hos alle mennesker:

Medlidenhet

Skam

Ærbødighet

evnen til å skjelne mellom godt og ondt.Disse fire fører i sin tur til fire menneskelige dygder:

Medmenneskelighet (仁)

Rettskaffenhet/plikt (义)

Høflighet/sedelighet (礼)

Visdom (智)Mencius' tolkning av konfucianismen har generelt vært ansett som den ortodokse versjon av påfølgende kinesiske filosofer, særlig av Song-dynastiets neokonfucianere. Den bok som kalles Mencius (også stavet Mengzi eller Meng-tzu), en bok med filosofens samtaler med den tids konger og herskere, er en av de fire bøker som utgjør kjernen i ortodoks konfuciansk tenkning. Til forskjell fra Konfucius' utsagn som er heller knappe i stilen, består Mencius av lange dialoger med godt utviklet prosa. En oversettelse til norsk er foretatt av Ole Bjørn Rongen (Læra om det gode mennesket).

Ritestriden i Kina

Ritestriden i Kina var en disputt innen den katolske kirke fra 1610 til 1742 om hvorvidt de tradisjonelle kinesiske riter og ofringer til forfedrene og til keiseren utgjorde avgudsdyrkelse eller ikke, og om hvilke kinesiske ord som kunne benyttes for kristendommens Gud (terminologispørsmålet).

Spørsmålene var av stor betydning for de katolske kinamisjoner. Pave Klemens XI avgjorde til slutt saken ved å slutte seg til det syn som var fremført særlig av dominikanerne, fransiskanerne og medlemmer av det parisiske ytremisjonsselskap, nemlig at den kinesiske folkereligion og ofringene til keiseren var uforenlig med katolisismen, og at visse ord måtte unngås om Gud. Jesuittene hadde kjempet for det syn at de kinesiske riter ville la seg forene med kristen tro.

På en måte kan det sies at ritestriden ikke var en strid i Kina, i motsetning til hva overskriften sier. De som stred om de kinesiske riter, var europeere, og de fleste av de viktigste aktørene befant seg også i Europa. Mange av de hensyn som stod på spill var ikke kinesiske anliggender, selv om utfallet av striden i høy grad fikk konsekvenser i Kina fordi det dreide seg om kristendommens kulturelle tilpasning og fremtid der.

Resultatet av striden var at den katolske misjons store fremganger tok slutt. Katolisismen gikk imidlertid ikke under, men fristet en svekket og mer anonym tilværelse i drøyt hundre år.

På 1600-tallet var det stor fascinasjon for kinesisk kultur, konfucianismen og det kinesiske språk blant europeiske intellektuelle. Noen av dem syntes til og med at det ville vært fint om Konfucius kunne helligkåres av Den katolske kirke.

Jesuittene var de første på den kinesiske misjonsmark etter at fransiskanermisjonen på 1200-tallet var brutt sammen. De kom til Kina sent på 1500-tallet og lyktes godt med sitt virke i Kina, der de til og med skulle komme inn i keiserlige hoffkretser. Der gjorde de stort inntrykk ved sine kunnskaper om europeisk astronomi og mekanikk, og jesuittene fikk snart ansvaret for det keiserlige stjerneobservatorium. Deres nøyaktige metoder gjorde det mulig for keiseren å forutse sol- og måneformørkelser, noe som inngikk i hans rituelle plikter. Andre jesuitter var malere ved hoffet, eller arkitekter, musikere, klokkemakere, oversettere, kartografer eller landbruksådgivere. Jesuittene på sin side hadde stor respekt for den kinesiske konfucianske elite, og tilpasset seg deres levevis.

Den kinesiske ritestriden var samtidig med og beslektet med kontroverser mellom særlig jesuittene og dominikanerne om graden av tilpasning til de lokale tradisjonelle skikker av religiøs eller kulturell karakter også i andre misjonsområder. Av mer marginal betydning var det at også den jansenistiske bevegelse gikk ut mot jesuittene på dette punkt og anklaget dem for å forkynne «en Konfucius-Kristus».

Det var på samme tid en lignende ritestrid i India.

Samtaler

Samtaler, Samtalene eller Lunyu (kinesisk: 论语 / 論語, pinyin: Lùnyǔ eller Lún yǔ), også kalt Konfucius' analekter

, er et kinesisk skrift fra ca. 450 f.Kr. som regnes som en av de konfucianske klassikere. Verket fremstilles som læreutsagn fra filosofen Konfutse (Konfucius, 551-479 f.Kr.), og ble antagelig sammenstilt kort tid etter hans død. Den eldste samlede utgaven er kjent i dag finnes i Samlede forklaringer til Samtaler, Lunyu jijie av He Yan (død 249).Verket utgjør et collage av ca. 500 korte aforistiske fragmenter, og hvert enkelt utsagn står som regel uten å bli føyd inn i noen kontekst. I form og innhold kan boken minne om Platons opptegnelser om Sokrates' dialoger med sine disipler.

Shijing

Shijing (tradisjonelle tegn: 詩經, forenklede tegn: 诗经, pinyin: Shījīng, Wade-Giles: Shih Ching), som kan oversettes med Odenes bok, Sangenes bok, Poesiboken, er en av De fem klassikere av de konfucianske kanoniske verker. Man antok tradisjonelt at de var forfattet eller kompilert av selve Konfucius (551-479 f.Kr.), men forskningen har senere fastslått at den er en samling av salmer fra enda eldre tider, fra mellom det 10. og det 7. århundre f.Kr.

Vår- og høstannalenes tid

Vår- og høstannalenes tid (forenklet kinesisk: 春秋时代; tradisjonell kinesisk: 春秋時代; pinyin: Chūnqiū Shídài) er en periode i Kinas historie fra 722 til 481 f.Kr.. Perioden innordnes i begynnelsen av Det østlige Zhou-dynasti.

Epokenavnet kommer fra Vår- og høstannalene, en historiekrønike for perioden som ble ført i pennen av Konfucius.

I Vår- og høstannalenes tid ble makten desentralisert i Zhou-riket. Det var en urolig tid med stadig større og mindre kriger, og omkring 170 mindre stater ble annektert av de større. Adelsstandens gradvise sammenbrudd førte med seg at lesekunsten bredte om seg. Og som stadig flere kunne lese, fremmet det tankens frihet og de tekniske landevinninger. Perioden ble avløst av det historikerne kaller de stridende staters tid.

Wade-Giles

Wade-Giles, noen ganger forkortet Wade, er et romaniseringssystem for kinesisk slik det tales i Beijing. Det ble utviklet av et system satt opp av Thomas Wade på midten av 1800-tallet, og fant sin endelige form i og med Herbert Giles' kinesisk-engelske ordbok fra 1912. Dette var det dominerende system for translitterasjon av kinesisk i den engelsktalende verden det meste av 1900-tallet, og fortrengte de systemene som baserte seg på Nanjing-uttalen som hadde dominert frem til sent 1800-tall, deriblant Leggeromaniseringen.

Wade-Giles ble til for å imøtekomme spesialisters behov. Dette utgangspunktet er grunnen til at systemet er ikke-intuitivt for ikke-spesialister, og ikke særlig nyttig for den som prøver å tilegne seg kinesisk uttale.

Republikken Kina har benyttet Wade-Giles i mange tiår som sin de facto-standard for translitterasjon, men det sameksisterer med en rekke offisielle men mer obskure systemer, nemlig Gwoyeu Romatzyh (fra 1928), MPS II (1986) og Tongyong Pinyin (2000). Taiwanske stedsnavn i internasjonal bruk er så å si alle Wade-Giles. Mange kinesere i Vesten som har bakgrunn fra Taiwan benytter Wade-Giles når de gjengir sine navn i det latinske alfabet.

I Folkerepublikken Kina er det derimot Hanyu Pinyin-systemet som råder. I Singapore benyttes pinyin på statlige skoler og i offisielle dokumenter, men regjeringen reverserte sitt krav til den kinesiske befolkning om å gå over til å skrive sine navn etter pinjin. Dermed er det vanlig i Singapore å se Wade-Giles brukt til personnavn.

I Norge er Wade-Giles-stavemåten for Kinas største kommunistleder fremdeles (2009) vel så kjent som pinyin-versjonen.

Wade-Giles: Mao Tse-tung

Hanyu Pinjin: Mao Zedong.Hans hovedmotstander under borgerkrigen kjenner nordmenn best (2010) ved versjonen Chiang Kai-shek, som verken er Wade-Giles (Chiang Chieh-shih) eller pinyin (Jiǎng Jièshí).

I noen tilfeller har verken Wade-Giles eller pinyin gått av med seieren i drakampen om gjenkjennelsesverdien i den vestlige verden. Konfucius og Mencius er latiniserte former av de to kjente filosofenes navn, og navneformene ble kjent i omverdenen på grunn av de katolske jesuittmisjonærenes bruk av ordene. På Wade-Giles og Hanyu Pinyin måtte man skrive hhv. K'ung Fu-tzu / Meng-tzu og Kǒngfūzǐ /Mèngzǐ.

Zisi

Zisi (kinesisk: 子思; pinyin: Zǐsī; Wade–Giles: Tzu-ssu; født ca. 481 f.Kr. i staten Lu i oldtidens Kina, død 402 f.Kr.), opprinnelig navn Kong Ji (孔伋), var en kinesisk filosof. Han var Konfucius' eneste sønnesønn, og skal etter det som fortelles ha undervist Mencius og ha skrevet det kinesiske klassiske verk Læren om middelveien. Han kalles også Zisizi (子思子, «Mester Zisi»).

De fire bøker og fem klassikere - konfusianismens kanoniske skrifter

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.