Keramikk

Keramikk er produkter fremstilt ved å brenne uorganiske, ikke-metalliske materialer som tørket leire over åpen ild, i en grop eller i en ovn. Naturlig leire kan tilsettes andre mineraler fra jorden eller kjemisk behandlet pulver, se keramiske materialer. Keramikken er krystallinsk og har komponenter som er forbindelser mellom metalliske og ikke-metalliske elementer som aluminium og oksygen, silisium og nitrogen, og silisium og karbon.[1]

Ordet keramikk har flere overlappende betydninger, avhengig av om det benyttes innen materialvitenskap, kunst eller arkeologi.[2] Innenfor materialvitenskap er betegnelsen generell og kan omfatte alle keramiske materialer, keramisk vitenskap eller ingeniørvitenskap, samt keramisk industri. Den andre betydningen handler om keramikk som gjenstander laget av leire (eng. pottery), enten som kunstverk eller som bruksgjenstander, produsert i fortid eller nåtid. Her settes det et skille, for oftest blir konstruksjons- eller industrielle keramikkprodukter holdt utenfor denne delen.[3]

Viktig å merke seg er at på engelsk har ordene ceramics og pottery ulik betydning. Ceramics brukes blant annet som en generell betegnelse, mens pottery vanligvis brukes for å beskrive keramiske produkter laget av leire. På norsk finnes intet synonym for ordet pottery, og termen keramikk omfatter da både keramikk generelt, og keramikk av leire.

Ordet keramikk kommer fra det greske ordet keramos, som oftest oversettes med «brente ting». Kerameikos er navnet på en bydel i Athen, som i antikken var hovedsete for keramikkproduksjonen i byen.

CVISchliff
Mikrografi av keramisk komposittmateriale

Historie

Generelt

Det har så langt ikke vært mulig å fastlå et definitivt tidspunkt for når mennesker begynte å forme og brenne leire. Men de tidligste daterte funn er fra øvre paleolitikum i Sentral- og Vest-Europa. Fra Dolní Vĕstonice i Tsjekkia er det funnet Venus-figurer både i brent og ubrent leire som dateres til ca. 30 000 f.Kr. Noe av leiren var blandet med knust mammutbein.[4]

Det er ikke noe som tyder på at keramikkproduksjon utviklet seg på ett sted; den må ha oppstått og utviklet seg i ulike geografiske områder. Forklaringen kan ligge i en kombinasjon av påvirkningsfaktorer innenfor eksperimentering og opparbeiding av erfaring og kunnskap. Dette fordi noen av de tidligste funn av keramikk er oppbevaringsgjenstander som etterligner oppbevaringsgjenstander produsert av andre materialer, eller som er dekorert med mønster som etterligner andre materialer, for eksempel stråmønster fra en vevd kurv på keramikk. Det er trolig mange sammenfallende årsaker til at keramikk oppsto, som konsekvens av eksperimentering og opparbeidelse av kunnskap og praktisk erfaring. I før-keramisk neolitikum er det funnet lagringskar som er brent på stedet, og det er ikke usannsynlig at dette kan være en forløper til senere bærbare kar.[5][1]

Oftest settes utvikling og økt keramikkproduksjon i forbindelse med neolitikum, og da særlig med overgangen fra jakt og fangst til bofasthet og jordbruk. Det oppstod da et økt behov for oppbevaring av tørrvarer, som for eksempel korn. Viktig å merke seg er at det er umulig å gi et klart svar på hvor og når og hvem. Fremveksten og utviklingen av keramikk skjedde over flere tusen år, på mange ulike måter, og til forskjellige tider i forskjellige områder.[5][1]

Keramikk ble også tidlig brukt i arkitektur. I Nærøsten er det bevis for denne bruken fra ca. 7500 f.Kr. Leiren ble da blandet med kornavfall eller strå og formet til teglstein til husbygging, eller brukt som murpuss og mørtel.[6]

I dag benyttes mange andre materialtyper til å lage oppbevaringsgjenstander, og plast er vel den absolutt mest vanlige typen. Men gjenstander av keramikk brukes også i dag, for eksempel tegl- og murstein, fliser, avløpsrør, glass og glasur, ildfast murstein og fliser, smeltedigler, til isolasjon, tennplugger, og enkelte typer eldre sikringer, halv- og superledere og som slipemiddel.[7][1]

Keramikk benyttes for eksempel ved oljeutslipp til innhengning av oljen slik at den kan ledes bort fra skip, havner eller oljeplattformer for destruksjon. Keramikk benyttes også av NASA som varmebeskyttelse både for romfarere og for romfergenes aluminiumsramme, som må tåle varme på opptil 1600 °C når fergen returnerer til jordens atmosfære.[1]

I Norge

De tidligste kjente funn av norsk keramikk (av leire) er fra yngre steinalder. Det er gjort noen funn av skår som kan være fra eldre steinalder, men dette har ikke blitt bekreftet. Det er gjort funn av keramikk både på boplasser og i graver, og noe sjeldnere i depoter. Keramikktypene vi kjenner til fra steinalderen i Norge er for eksempel: kam-, traktbeger-, klokkebeger-, og Kjelmøy-keramikk. Det var ikke uvanlig at leiren ble blandet ut, altså magret, med for eksempel knust stein eller organisk materiale. Leiren kunne til og med bli blandet med asbest, og asbestkeramikk kjenner vi til fra bronsealder.[8]

Det ble også produsert keramikk i Norge både i bronsealder og jernalder. En spesiell norsk type leirkar er bulevaser. De utmerker seg ved å ha tynne vegger og teknisk høy kvalitet. I merovingertiden stopper produksjonen av blant annet spannformede leirkar. Det er få funn av keramikk fra vikingtiden, og gjenstandene er som regel importert. Mye er funnet rundt handelsplasser, for eksempel i Kaupang. Keramikken som er funnet ved Kaupang dateres fra sent åttende til sent niende århundre e.Kr.[9]

Keramikkprodukter

Typer (etter bruksområde)

Keramiske produkter er vanligvis inndelt i fire hovedtyper:

  • Strukturell: murstein, rør, gulv- og veggfliser
  • Ildfast: varmebeskyttelse til ovn og gassbrenner, og til stål- og glass-smeltedigler
  • Hvitevarer (eng. white ware): bord- og dekketøy, kokekar, veggfliser, andre leirebasert keramikktyper[10]
  • Teknologisk, også kjent som ingeniørkeramikk: avansert, spesial- og finkeramikk, som for eksempel keramisk skivebremse og fliser brukt til romfergeprogrammet

Klassifikasjon av teknologisk keramikk

Teknisk keramikk kan også klassifiseres inn i tre unike materialkategorier:

Fordi hver av disse er krystallinsk kan det utvikles unike keramiske material egenskaper.

Keramikk laget med leire

Denne typen keramikk, altså det som på engelsk kalles pottery, er keramikk laget med leire, og inkluderer typer som: fajanse, leirtøy, majolika, porselen, raku, steintøy, tegl, terrakotta og figurer/skulpturer, samt for eksempel blomsterpotter, vaser og krittpiper.

Leire og tilleggstoffer

Det er mange ulike typer leire, og leirens egenskaper, i tillegg til hvilke tilleggsstoffer som blandes inn i leiren, er ofte knyttet til hvilke keramikkprodukter som skal fremstilles. For eksempel blandes kaolinitt i leire som brukes til å lage porselen. En annen årsak til å blande ut leiren med andre materialer er å øke holdbarhet og levetid, for eksempel for kokekar som må tåle gjentatt oppvarming og avkjøling, altså termisk sjokkmotstand.[11] Tilleggstoffer til leire kan være: skjell, kalkstein, kvarts (eller andre mineraler), asbest, metaller, plantematerialer eller andre organiske eller uorganiske materialer.[12][13] Historisk er det bare fantasien og mulighetene som har satt noen grenser for hva som kan blandes inn i leirematerialet.

Formingsmetoder

Forming av keramikk kan gjøres for hånd, med dreieskive eller ved formpressing/støping.

Dekorasjon

Keramikk kan dekoreres på mange ulike måter, og det det er mulig å dekorere både før og etter brenning. De vanligste dekorasjonsformene er: maling, gravering og stempeltrykking, eller glasering.

Glasering

Det er to hovedformer for glasering, og forskjellen ligger i glasurens komposisjon og brenningstemperatur: en slip (eng.) er gjerne en leire i flytende form som kan være tilsatt andre stoffer, men dette er ikke nødvendig. En slip kan også kalles engobe, men denne er mer vanlig for leir- og steintøy (høytemperaturbrenning) og utføres ac et lag under selve glaseringen. Engobe kan også endre farge på gjenstanden og er som regel hvit (se også begitting). En slip blir som regel lagt på gjenstanden før brenning, men etter tørking. Glasering er et lag med glass som blir smeltet på gjenstanded under brenning. Et flussmiddel blir lagt til for å redusere smeltepunktet, og metalliske oksider kan bli tilsatt for å gi en spesiell farge.[14]

Potensielle innholdsstoffer i keramisk glasur

Ofte inneholder keramikkglasur blyoksid, som er et giftig stoff. Men dersom blandingen er riktig og brenning skjer ved riktig temperatur, skal gjenstandene ikke avgi ulovlige mengder med bly. En bør være oppmerksom på at enkelte keramikkgjenstander kan gi fra seg helseskadelige mengder tungmetall dersom de kommer i kontakt med sure næringsmidler som juice, vin, te eller sitron. Miljødirektoratet viser da særlig til enkelte keramikkgjenstander fra middelhavsområdet. De oppfordrer til forsiktighet når gjenstanden har ukjent kvalitet.[15]

Brenningstemperaturer

Generelt er minimumstemperaturen for brenning av keramikk 500℃.[1] De ulike typene har da også forskjellige brenningstemperaturer: fajanse, leirtøy, raku og terrakotta brennes ved temperaturer mellom ca. 900 og 1200℃; porselen og steintøy mellom ca. 900 og 1600℃. På grunn av den høye temperaturen ved brenning av for eksempel porselen blir leiren forsteinet og overflaten polert, selv uten glasur. Keramikk som er brent ved høy temperatur blir mer solid enn den som brennes ved lavere temperatur.

Keramikk i forskningssammenheng

Det er flere grunner til at keramikk benyttes i forskningssammenheng, både i fortid og nåtid. Hovedgrunnen er at keramikk har en lang og utbredt historie og er blitt fremstilt og benyttet mange steder i verden over lengre perioder. Både innenfor arkeologi, historie, antropologi og kunst blir keramikk studert. Det finnes også et utall studie- og forskningstilnærminger. Innenfor arkeologi kan keramikk studereskunsthistorisk, estetisk og teknologihistorisk. Den kan sorteres i kategorier etter typologisk utvikling, proveniens (opprinnelsesstudie), kvantitative eller kvalitative studier, eller funksjonell analyse av materialet.[16][17]

Innenfor arkeologi kan keramikk også benyttes til relativ eller absolutt datering.

Keramikk i dag

Keramikk har mange anvendelsesområder, og det skilles særlig mellom keramikk med og uten leire. Foruten industriell produksjon av keramikk (type porselen, annet finservice), og teknologisk keramikk, finnes det mange små verksteder rundt om i Norge (og verden) hvor det produseres gjenstander av leirebasert keramikk. Produksjonen er ofte moderat, og prisene er noe høyere enn for industriprodukter, fordi varene er laget for hånd.

Det finnes også verksteder som tilbyr kurs for større eller mindre grupper, enten for hele prosessen fra utforming til ferdig produkt, eller bare for maling.

Andre bruksområder for keramikk

  • Knivblad: keramiske kniver er laget av veldig hard og tøff keramikk, ofte zirkonium dioksid
  • Skuddsikker vest: keramikkmaterialene aluminiumoksid og boron har vært brukt til å produsere skuddsikre vester som kan motstå høykaliber ammunisjon. Lignende materialer blir brukt til å lage plater som beskytter førerkabinen i militære fly. Materialets lave vekt gjør det ideelt til slike formål
  • Høyteknologisk keramikk blir brukt til å produserere klokkekasser. Materialet er ettertraktet fordi det har lett vekt, høy motstand mot riper, lang holdbarhet og glatt overflate

Se også

Referanser

  1. ^ a b c d e f Greg Geiger (20. februar 2001). «Introduction To Ceramics». web.archive.org. Arkivert fra originalen 15. august 2006. Besøkt 14.11.2015.
  2. ^ Rice, Prudence M. (1987). Pottery Analysis, a Sourcebook. Chicago and London: The University of Chicago Press. s. 3–4.
  3. ^ Rice, Prudence M. (1987). «1». Pottery Analysis, a Sourcebook. Chicago and London: The University of Chicago Press. s. 4.
  4. ^ Rice, Prudence M. (1987). Pottery Analysis, a Sourcebook. Chicago and London: The University of Chicago Press. s. 6–8.
  5. ^ a b Rice, Prudence M. (1987). Pottery Analysis, a Sourcebook. Chicago and London: The University of Chicago Press. s. 8–10.
  6. ^ Rice, Prudence M. (1987). Pottery Analysis, a Sourcebook. Chicago and London: The University of Chicago Press. s. 10.
  7. ^ Rice, Prudence M. (1987). Pottery Analysis, a Sourcebook. Chicago and London: The University of Chicago Press. s. 4.
  8. ^ Østmo, Einar (2005). Hedeager, Lotte, red. Norsk arkeologisk leksikon. Oslo: Pax Forlag AS. s. 203–206.
  9. ^ Østmo, Einar (2005). Hedeager, Lotte, red. Norsk arkeologisk leksikon. Oslo: Pax forlag AS. s. 207–213.
  10. ^ Thomas O. Mason. «britannica.com/whiteware». Encyclopædia Britannica. Besøkt 18.11.2015.
  11. ^ Rice, Prudence M. (1987). Pottery Analysis, a Sourcebook. Chicago and London: The University of Chicago Press. s. 104–105.
  12. ^ Orton, Clive; Hughes, Michael (2013). Pottery in Arcaheology, second edition. Cambridge Manuals in Arcaheology. Cambridge: Cambridge University Press. s. 280–281.
  13. ^ Rice, Prudence M. (1987). Pottery Analysis, a Sourcebook. Chicago and London: The University of Chicago Press. s. 406–407.
  14. ^ Rice, Prudence M. (1987). Pottery Analysis, a Sourcebook. Chicago og London: The University of Chicago Press. s. 149–152.
  15. ^ «erdetfarlig.no/produkter/husholdning/keramikk». Besøkt 18.11.2015.
  16. ^ Rice, Prudence M. (1987). Pottery Analysis, a Sourcebook. Chicago and London: The University of Chicago Press. s. 24–26.
  17. ^ Orton, Clive (2013). Pottery in Archaeology, second edition. Cambridge: Cambridge University Press. s. 18–23.

Videre lesing

  • Fredriksen, Per Ditlef (2006). "Moving closer to the fire heat transformations and bucket-shaped pots in burials". Norwegian Archaeological Review.  ISSN 0029-3652.  39(2), s. 126-137. doi: 10.1080/00293650601029893
  • Kleppe, E.J. og S.E. Simonsen (1983) Bucket-shaped pots - a west-Norwegian ceramic form : experiments with production methods. AmS-skrifter, Stavanger. (39 s. ill.)
  • Orton, Clive og Michael Hughes (2013). Pottery in Archaeology. 2nd edition. Serie: Cambridge Manuals in Archaeology. Cambridge University Press, Cambridge. (340 s. ill.)
  • Rice, Prudence (1987). Pottery Analysis: a Sourcebook. University of Chicago Press, Chicago. (559 s. ill.)
  • Schia, Erik, redaktør (1982). Keramikk fra forhistorie, middelalder og nyere tid: innlegg holdt på det norske arkeologimøtets symposium, Oslo 1981.  Det Norske arkeologmøtet Symposium 1981 Oslo. Riksa
  • Sinopoli, Carla M (1991). Approaches to Archaeological Ceramics. Plenum Press, London & New York. (238 s. ill.)
  • Sparkes, Brian (1991). Greek pottery : an Introduction. Manchester University Press, Manchester. (186 s. ill.)

Eksterne lenker

Portal: Kunst

Alicante

Alicante (katalansk-valensiansk: Alacant, spansk: Alicante) er en by i Spania. Den er hovedstad i provinsen Alicante i den sørlige Valencia-regionen ved Middelhavet. Alicante er en viktig havneby. Befolkningen i Alicante by var 331 750 (2008), og befolkningen i Stor-Alicante er beregnet å være 757 443, noe som gjør Alicante til det åttende største byområdet i Spania.

Alicante er en av de raskest voksende byene i Spania. Økonomien er hovedsakelig basert på turisme og vinproduksjon. I tillegg til vin eksporterer byen også olivenolje og frukt. Industrien i Alicante produserer blant annet næringsmidler, lær, tekstiler og keramikk. Områdets spesialitet når det gjelder mat er turrones – nougat av honning og mandel.

Byen er hovedkvarter for Kontoret for harmonisering i det indre marked i EU (Harmonisation in the Internal Market, OHIM).

Asjett

En asjett er en liten tallerken. Ordet kommer fra fransk «assiette».Små asjetter akkompagnerer gjerne kaffekopper. Asjetter kan ha en rekke materialsammensetninger, for eksempel porselen, keramikk, glass mm.

Under et formelt måltid er det gjerne dekket på en kuvertasjett til hver gjest. Denne settes til venstre for gaflene, og brukes til ting som det ikke er hensiktsmessig å legge på tallerkenen, som smør, salat, margbein og brød.

Fajanse

Fajanse (fra fransk etter det italienske bynavnet Faenza, som var kjent for sin keramikk) er leirtøy (keramikk) av lys leire forsynt med glasur inneholdende tinnoksid. Fajanse er lavbrent leirtøy, brent ved temperaturer opptil ca. 1020°C. Navnet fajanse er brukt over hele Europa etter et keramisk gods som ble utviklet på 1500-tallet i den italienske byen Faenza. Da «ostindisk» porselen ble importert fra Kina i 1600-årene, ble det ofte etterlignet i fajanse. Særlig er fabrikkene i Delft i Nederland kjent for produksjonen av hvit fajanse med blå dekor etter kinesiske forbilder.

I Norden ble fajanse først produsert i København fra 1722 og på Rörstrand ved Göteborg fra 1726. I Norge ble fajanse laget på Herrebøe Fajansefabrikk i Idd ved Halden fra 1759 til ca. 1770. Omtrent samtidig ble det i en kort periode produsert fajanse også i Drammen. Fajansen fra Egersund er spesielt godt kjent på grunn av Egersunds Fayancefabriks Co. A/S, som var i drift fra 1847 til 1979. Fabrikken produserte varer i steintøy. At fajanse forekommer i fabrikknavnet, skyldes at dette hadde en høy status i 1860-årene, da fabrikken tok navnet i bruk. I virkeligheten er det svært få av gjenstandene fra Egersunds Fayancefabriks Co. A/S som oppfyller kravene til fajansebetegnelsen. Steintøy og fajanse fra Egersund fajansefabrikk er i dag samlerobjekter.

I Egersund er det et eget fajansemuseum: Egersund Fayancemuseum.

Fargestoff

Fargestoff eller pigment er stoffer som reflekterer synlig lys og som finnes naturlig i planter og dyr. Pigmenter kan også utvinnes eller lages for å farge gjenstander, materialer og maling.

Fargestoffer trengs til fibrer og tekstiler, men også til for eksempel blekk, stempelfarger, trykksverte, fargepasta, næringsmidler og annet. Betegnelsen pigmenter brukes særlig om fargestoffer i form av pulver til bruk i maling og lakker, trykkfarger, plast, gummi, kosmetikk, sement, emalje, keramikk og annet. Biologisk fargestoff finnes også naturlig i planter og dyr, for eksempel som klorofyll i grønne plantedeler eller som melanin i vår egen hud.

Flaskebrikke

Flaskebrikke er en brikke til å sette under flasker for å beskytte duken eller bordplaten mot flekker. Flaskebrikker kan være laget av glass, keramikk, metall, papp, stein eller tre.

Fløtemugge

Fløtemugge er betegnelsen på en liten mugge for servering av fløte eller melk til kaffe eller te. Fløtemugger kan være laget i metall, keramikk eller glass. På 1800-tallet ble det vanlig med fløtemugger og sukkerkopper som hørte sammen, gjerne med et lite brett, og disse blir da kalt fløtestell. Fløtesett i keramikk kan inngå i hele kaffe- og/eller teserviser, men fløtesett i metall kan være tilbehør til kaffe- og/eller tekanner i samme design.

Greske vaser

Greske vaser er alle typer vaser, krukker, kar og tallerkener i keramikk fra antikkens Hellas som har bemalning. Bemalt keramikk må ikke blandes med all annen type keramikk fra antikken, som for eksempel kokekar, annen hverdagskeramikk, eller for eksempel transportkar, altså amforaer, som kunne være mer grovt fremstilt og ofte udekorert.

På grunn av at materialet bevares godt i middelhavsområdet er keramikken en av de viktigste kilder til arkeologiens forståelse av antikkens Hellas. Omkring 100 000 vaser er dokumentert i Corpus vasorum antiquorum. Disse gir gjennom motivene som viser hverdagsscener, mytologiske scener og annet viktig kunnskap, samt at de ofte gir en svært presis datering på funnstedet.

Karaffel

Karaffel er en flaskelignende beholder til skjenking av vin, brennevin, vann eller saft. Ordet kommer fra persisk «qarâbah». Karafler er oftest laget av glass, men betegnelsen brukes også om tilsvarende kar av keramikk og plast. Karafler er gjerne dekorert. I Norge har karafler av glass vært laget på glassverkene på Nøstetangen, Hurdal, Gjøvik, Hadeland og Magnor. Vår tids designere lager fortsatt nye former. I dag lages også karafler i plast.

Keramiker

En keramiker er en håndverker eller kunsthåndverker som arbeider med å lage keramikk, både i kunstneriske former og i brukskeramikk.

Keramikere kan få yrkesutdannelse blant annet ved Kunsthøgskolen i Bergen eller Kunsthøgskolen i Oslo, eller man kan ta svennebrev og mesterbrev som keramiker.

I Norge er i dag utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk, og heter Keramikerfaget. Man må gå ett år på skole og tre år i lære i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk.

Keramikerfaget er (pr. 2016) med på Utdanningsdirektoratets liste over små og verneverdige håndverksfag. Dette innebærer blant annet at bedrifter innen faget mottar utvidet støtte fra fylkeskommunen når de tar inn nye lærlinger.Landsforbundet for næringsdrivende keramikere heter nå Norske Keramikere (tidligere Landsforbundet for Pottemakere).

Krus

Krus er et drikkekar som er bruk til varme drikker som kaffe og te eller kalde drikker som øl eller saft. Gamle krus ble skåret i tre eller bein, eller formet av leire, mens de fleste moderne er laget av keramiske materialer. Krus kan variere sterkt i størrelse og kan romme fra ca. 0,1 til 5 liter. På norsk brukes betegnelsen krus om tre forskjellige typer drikkekar:

1. om drikkekar som er laget av glass, keramikk, metall, papp eller plast med hank i siden, men ikke tilhørende skål. Slike krus brukes ofte i mindre formelle sammenhenger til kaffe eller te. Kaffe- eller tekoppen brukes derimot i mer formelle sammenhenger som for eksempel i selskap der skålen forhindrer søl på duken. Kruset har gjerne større volum enn koppen og kan også være godt å varme hendene på.

2. om drikkekar med lokk og hank, der korpus er laget av glass eller keramikk. Krus brukes også i dag om tilsvarende drikkekar av tre eller metall, men disse kalles helst kanne eller drikkekanne.

3. om begerformet drikkekar av keramikk uten hank.

Leire

Leire er finkornet jord med en kornstørrelse på mindre enn 0,002 mm. Leire består av ulike fyllosilikatmineraler som består av silisium- og aluminiumoksider og hydroksider med varierende mengder med vann. Leire dannes vanligvis ved kjemisk forvitring av silikatbergarter, men enkelte dannes ved hydrotermal aktivitet. Leire skilles fra annet finkornet materiale ved liten kornstørrelse, flak-form, vannabsorbering og høy plastisitet.

Jord med stor nok andel leir til at det setter sitt preg på massen kalles leirjord, og jordsmonnet i de beste jordbruksstrøkene er ofte leirjord, ettersom leirjorden normalt er næringsrik og har god evne til å holde på næringsstoffene.

Mugge

Mugge er en vid, rund kanne med hank, vanligvis uten lokk og tut, men med lite nebb. De brukes som serveringsbeholder for væsker, særlige drikke som vann, saft, melk eller fløte, og skal være lette å helle fra. Mugger framstilles vanligvis av keramikk (steintøy og porselen), glass eller plast, men solide serveringsmugger kan også lages av metall som aluminium, stål og tinn. Mugger kan være store og små og er ofte enkelt dekorert. Det er vanlig å lage mugger som keramisk kunsthåndverk.

Rødfigurvaser

Rødfigurpottemakeri var en type pottemakeri som ble utviklet mellom 530 f.Kr av Andokides-maleren i det antikke Hellas og ble brukt til slutten av det tredje århundret. Det avløste det tidligere svartfigurpottemakeriet.

Da rødfigurpottemakeriet ble utviklet, var det en av flere teknikker hvor håndverkere eksperimenterte. Teknikkene og konvensjonene til rødfigurmaleriet ble utviklet av en gruppe håndverkere kjent som Pionér-gruppen (blant dem var Eufronios og Euthymides). Rødfigurpottemakeriet ble den dominerende teknikken og forble populært til sent i det fjerde århundre før Kristus.

Seltersmugge

Seltersmugge eller seltersvannmugge er en mugge eller kanne for framstilling av selters, brus eller musserende vin.

Seltermugger er delt i to med en vertikal skillevegg, og de er konstruert slik at væsken strømmer jevnt fra begge kammer når man skjenker i glasset. Når seltersen skulle tilberedes, ble kamrene fylt med vann. I hvert kammer ble det rørt ut et pulver, natriumkarbonat i det ene og vinsyre i det andre. For å få brus kunne man tilsette forskjellige smaksstoffer, og til musserende vin brukte man hvitvin istedenfor vann.

Seltersmugger er laget i keramikk, og de rommer ca. 2 liter

Steinalderen

Steinalderen er en betegnelse på den epoken i menneskehetens historie da man hovedsakelig brukte egger av stein til å kutte med. Kuttende egger av metall var ennå ikke i bruk. Steinalderen deles gjerne inn i tre perioder:

Paleolitikum (i Norge ca. 2 millioner–8 000 f.Kr.),

Mesolitikum (i Norge ca. 8 000–4 000 f.Kr.) og

Neolitikum (i Norge ca. 4 000–1 800 f.Kr.).Med begrepet neolitikum betegner man den perioden i steinalderen hvor før-metallurgiske befolkninger tar i bruk dyrking og husdyrhold (jordbruk).

Steinalderen hadde ulik varighet i de forskjellige deler av verden, og lå for eksempel i Midtøsten 2 000–4 000 år forut for den norske dateringen (se infoboks til høyre).

Perioden er den første i menneskets historie hvor man ser utstrakt bruk av teknologi, og en spredning av mennesker til tidligere ubebodde områder. Den ender med utviklingen av jordbruket, domestisering av dyr og smelting av kopper. Den kalles en prehistorisk periode, i den betydning at den var forut for den nedskrevne historie.

Man tok i bruk en rekke materialer. Noen steinsorter, som f.eks. flint, ble formet eller knakket for å lage skjæreredskaper og våpen, mens andre steinsorter som basalt og sandstein ble brukt til å lage kverner og andre redskaper. Tre, bein, skjell og horn ble også mye brukt. Når det er steinen som har gitt perioden navn skyldes dette at det er det materialer som bevares best og som dermed har satt mest spor etter seg. Mot slutten av perioden tok man også i bruk keramikk.

Steinalderen er den første perioden i treperiodesystemet, der bronsealderen og jernalderen utgjør de to andre. Den ble videre delt inn i de tre underperiodene nevnt ovenfor av John Lubbock i boken Pre-historic Times fra 1865, en klassiker innen forskningen på forhistorisk tid. De tre underperiodene er ytterligere inndelt i enda mindre underperioder.

Tallerken

En tallerken er en rund og flat plate med opphøyde kanter til å spise av. Der er følgende hovedformer for tallerkenen:

dyp spisetallerken

flat spisetallerken

en serveringstallerken (fat)Den dype tallerkenen er mer skållignende enn den fatlignende flate tallerkenen. Den dype tallerkenen anvendes spesielt til flytende føde som suppe og grøt, mens fast føde spises av flate tallerkener. Således vil det ofte følge en skje med til den dype tallerkenen, mens den flate tallerkenen gjerne settes frem sammen med kniv og gaffel.

Noen steder i Norge (særlig på Vestlandet) benyttes også ordet fat i stedet for asjett eller spisetallerken som en del av dagligtalen. Andre steder brukes ordet fat kun i betydning av en større tallerken for distribusjon av mat til mindre enheter hvor maten fortæres.

Tallerkner kan lages av keramikk og steintøy som porselen og fajanse, men også av metall, treverk og plast.

Vannpipe

Vannpipe er et instrument for røyking, og er særlig utbredt i den arabiske verden. I Egypt blir den kalt for «shisha», og den er også kjent som «hookah» eller «narghile».

Konstruksjonen består av en skål (typisk av keramikk, men kan også bestå av metall eller glass) som tobakken plasseres i og et rør som går ned i en beholder fylt med væske (vanligvis vann, derav navnet, men ofte brukes også ting som melk eller vin). Beholderen er ofte av glass, slik at en kan se bobler og bevegelse i vannet. Slangen kan være stiv, som illustrasjonen viser, eller av et elastisk lufttett materiale. Det kan være flere utganger på røret, slikk at flere slanger kan kobles til. Disse tettes typisk igjen ved hjelp av en ventil når de ikke er i bruk.

Tobakken som brukes er ikke spesielt sterk, og er ofte tilsatt store mengder fruktsirup (eple, appelsin, melon og lignende) og glyserin. For å få fyr i tobakken, legges en preparert kullbrikett på toppen. Det finnes både naturkull og såkalt «quick lite»-kull, som tennes ved hjelp av en lighter. Førstnevnte foretrekkes vanligvis av kjennere, både fordi «quick lite» typisk avgir en distinktiv smak og inneholder diverse kjemikalier (for at selvoppvarmingen etter varmekontakt skal fungere). Røken som kommer ut av en vannpipe er gjerne nikotinsvak, men sterk på smak. Vannet i beholderen skifter ofte farge, litt avhengig av hvilken tobakk man røyker.

Yeosu

Yeosu (Yeosu-si) er en by i provinsen Sør-Jeolla i Sør-Korea.

Byen skal være vertskap for verdensutstillingen i 2012. Den nye Yi Sun-sin-brua knytter byen sammen med Gwangyang, og skal etter planen åpne i mai 2012.

15. januar 2007 ble det i en grop som ble benyttet til gravsted fra Jeulmun keramikk perioden 2000 f.kr. funnet skjeletter av to mennesker som omfavner hverandre i døden. Funnet ble gjort i Ando-ri.

Zhejiang

Zhejiang (kinesisk: 浙江; pinyin: Zhèjiāng; Wade-Giles: Che-chiang; EFEO: Tché-Kiang, lokal uttale Tzekkan /tsəʔkɑ̃/) er en av Kinas minste provinser i territorium, og samtidig en av landets rikeste. Den ligger ut mot Østkinahavet. Navnet har den fra det som nå er elven Qiantang; den het tidligere Zhejiang.

Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 浙 for Zhe.

Provinshovedstaden er Hangzhou. Blant særlig velstående byer kan også nevnes Wenzhou og Ningbo.

Zhejiang provins og Nordland fylkeskommune undertegnet 31. mai 2010 en intensjonsavtale om fremtidig samarbeid. 28. august 2017 ble det inngått en permanent avtale om samarbeid.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.