Kammerherre

Kammerherre er en hofftittel, opprinnelig for fremstående embedsmenn (gjerne medlemmer av adelen) som går en fyrste til hånde. I dag tildeles den hovedsakelig som ærestittel. Tittelen er ikke i bruk ved Det kongelige hoff i Norge.[2] Den sist utnevnte var Kaare Langlete som fikk tittelen av kong Olav V i 1990. I eksempelvis Danmark og Sverige er tittelen fremdeles aktivt i bruk. I Danmark tildeles også den kvinnelige variant, kammerdame.[3]

18257 Kammerherrenøkkel
Norsk kammerherrenøkkel gitt i gave til Norsk Folkemuseum i 1924.[1]

Se også

Referanser

  1. ^ «DigitaltMuseum: Nøkkel». DigitaltMuseum. Besøkt 20. februar 2012.
  2. ^ «Ord og uttrykk». www.kongehuset.no (norsk). Besøkt 11. august 2018.
  3. ^ Kammerdamer, kongehuset.dk
14. juni

14. juni er den 165. dagen i året (den 166. i skuddår). Det er 200 dager igjen av året.

Aall

Aall er navnet på en norsk borgerslekt. Den stammer opprinnelig fra Aal sogn i Vester Horne herred i Jylland i Danmark, hvor dens eldste kjente medlem Søren Nielsen var bonde til 1534, da han mistet gården. Fra Danmark kom slekten på slutten av 1600-tallet til London. Derfra innvandret i 1714 den norske slektens stamfar, Niels Aall den eldre (ca. 1702–1784) til Norge, hvor han ble en velstående kjøpmann, sagbrukseier, trelasthandler og skipsreder i Porsgrunn. Han var gift tre ganger og med norske ektefeller. Han hadde med disse i alt 14 barn, men 8 av barna døde før ham. Den ene ektefellen var Benedicta Henrica Bergh (1714–1748) som var datter til lagmann Nicolas Bergh. Hun har vært oppkalt i etterslekten helt til våre dager.

Andreas Bonnevie (1782–1833)

Andreas Bonnevie (født 6. mars 1782 i Mandal, død 10. mars 1833 på Øyestad) var sogneprest og stortingsrepresentant til det første ordentlige storting i 1815, hvor han var utsending fra Kongsberg.

Hans far var kirurg. Bonnevie hadde gode evner, ble student da han var 15 år og tok teologisk embedseksamen da han var 22 år gammel, i 1804. Han begynte på en militær karriere, og var med som løytnant i den danske hær, med deltakelse i kriger (1813–1814). Her arbeidet han også som lærer (1804) og senere sogneprest i Kalundborg i Danmark (mars 1814). Her ble han involvert med ektefellen til kammerherre von Juel og han dro videre til Kongsberg (1815), der han ble sogneprest. Fra 1824 var han sogneprest i Øyestad.

I 1824 ble han bedt om å søke nytt embete og fikk stilling i Øyestad ved Arendal. Mot slutten av sitt liv skrev han en humoristisk selvbiografi, trykt på vers hos A. Faye, Bidrag til Øiestads Presters Historie.

Bernt Anker

Bernt Anker (født 22. november 1746 i Christiania (dagens Oslo), død 21. april 1805 samme sted) var en norsk forretningsmann, skipsreder, skogeier, trelasteksportør, godseier, verkseier, vitenskapsformidler, kammerherre og konferensråd. Han ble etter hvert Norges rikeste mann og eide bl.a. bergverk, Hakadals verk og Moss Jernverk, Paléet, som senere ble kongebolig i Christiania, og Frogner Hovedgård. Omkring 20 000 ansatte hadde Anker i sine ulike virksomheter.

Camerlengo

En camerlengo (italiensk for kammerherre) er en pavelig embetsmann. Navnet kommer fra latin camera, «kammer», som viste til skattkammeret ved et hoff eller i et kloster. Den som styrte dette hadde ofte tittelen camerarius, som etterhvert gikk over til camerlengo. Det finnes tre embeter hvor denne tittelen brukes:

Den hellige romerske kirkes camerlengo (ofte kalt den pavelige camerlengo)

Kardinalskollegiets camerlengo

Det romerske kleresiets camerlengo

Christian Holst (kammerherre)

Christian Holst (født 3. april 1809 på gården Sinsen i Aker, død 14. juni 1890 i Kristiania) var en norsk kammerherre og universitetssekretær (i praksis universitetets bestyrer).

Christian Holst var sønn av stortingsrepresentant og statsråd Poul Christian Holst (1776–1863) og hustru Bothilde Cecilie Klinck (1781–1856), og barnebarn til den berømte og beryktede Røykenpresten Christian Holst, som Peter Christen Asbjørnsen forteller om i sagnfortellingen «Plankekjørerne». Ti år gammel ble han i 1819–20 undervist av sin farfar i latin, mens han og moren oppholdt seg på Røyken prestegård. Deretter ble han elev ved Christiania Kathedralskole. Holst ble student ved Christiania Universitetet i 1826, tok anneneksamen i 1827, og startet på teologistudier.

4. juli 1829 mottok Holst kong Karl III Johans utnevnelse som annensekretær ved den svenske stattholder grev Baltzar von Platens sekretariat i Christiania. Oppgaven var å være sekretær for «den norske regjerings formann», det vil si for stattholderen, eller i dennes fravær for den norske førstestatsråden og fra 1873 for statsministeren i Christiania. Denne stillingen innehadde Holst til 31. januar 1876 ved siden av sine mange andre oppgaver.

I juni 1832 avla Holst juridisk embetseksamen med karakteren laud og tilbragte den påfølgende vinter i Stockholm og Uppsala.

Sommeren 1833 ble Holst bedt om å ledsage kronprins Oscar som sekretær på hans reise langs norskekysten til Bergen, og ved samme anledning utnevnt til kammerjunker. I 1834 ble han overdratt ansvaret for «Den kgl. Casses Fonds extraordinaires, Pensioner og Gratifikationer». Holsts statlige oppgaver ble stadig utvidet. Fra 1839 ble han sekretær i undervisningskommisjonen, og fra 12. februar 1841 ble han også utnevnt til universitetssekretær, hvilket egentlig tilsa at han var universitetsdirektør. Han bestyrte nå bytteforbindelsene mellom universitetet og fremmede høyskoler, museer, lærde selskaper og akademier.

Christian Holst arrangerte middager for de kongelige i Paléet, men residerte som universitetssekretær i universitetets tjenestebolig i Karl Johans gate 47 sammen med kvestor, pedeller (vaktmestere) og andre. Hit flyttet han også det store skatollet som han arvet av sin farfar Røykenpresten.

Christian Holst gjorde blant annet bruk av Fonds extraordinaires til å hjelpe lovende kunstnere i nød, men alltid på en slik måte at de måtte jobbe for de milde gaver. Det var nemlig viktig for ham at pengene ikke skulle bli noen sovepute, samtidig som han fikk dem til å utføre arbeider som skulle tjene nasjonen. Henrik Ibsen fikk penger for å skrive leilighetspoesi, reiseprospekter og biografier, han forsøkte å tilføre kunstmaler August Schneider, som led nød som student ved kunstakademiet i Antwerpen, midler gjennom å arrangere utstilling over hans arbeider i Christiania Kunstforenings lokaler, og så videre.17. mai 1844 fikk Holst satt inn en innbydelse i Morgenbladet der han inviterte til opprettelse av en «Forening til Kunst- og Fortidslevninger». 16. desember 1844 ble Fortidsminneforeningen formelt stiftet, og i direksjonen satt Holst sammen med malerne Joachim Frich og Adolph Tidemand, arkitekt Johan Henrik Nebelong og formannen, professor i historie Rudolf Keyser. Fortidsminneforeningen var en av verdens første landsdekkende organisasjoner for kulturminnevern.Christian Holst ble utnevnt til kammerherre ved hoffet i 1839. Ved kammerherre Hedemarks død i 1846 overtok han bestyrelsen av Bygdøy kongsgård. Her kom han etter hvert til å bygge opp verdens første friluftsmuseum Oscar IIs Samling, som i dag er en del av Norsk Folkemuseum.I anledning kong Karl IVs kroning i Trondheim i 1860 ble Christian Holst utnevnt til overintendant ved Hofforvaltningen i Christiania. Fra samme år var han også kansellist, senere sekretær og seremonimester, ved Den kongelige norske St. Olavs Orden. I 1872 ble Holst sjef for Hofforvaltningen, fortsatt med ansvar også som sekretær for regjeringsformannen, som universitetssekretær, som ordenssekretær og som kongsgårdsbestyrer. Holst mottok en rekke æresmedlemskap, ordener og utmerkelser.

Christian Holst kom imidlertid på kant med professor Yngvar Nielsen (1843–1916), som også fungerte som historielærer for prinsene. Da Holst døde i 1890, skrev Nielsen en anonym nekrolog over kammerherre Holst, hvor han blant annet omtalte ham som en dilettant.

Det er imidlertid ingen tvil om at få mennesker har utrettet mer for Norges vekst og fremgang i løpet av unionstiden, og at flere av den unge statens lovende kunstnere nettopp hadde Christian Holst å takke for hjelp og oppdrag da de mest trengte det.

Christopher Tostrup Paus

Christopher Tostrup Paus (født 10. september 1862 i Christiania, død 10. september 1943 i Skodsborg på Sjælland i Danmark) var en norsk godseier, pavelig kammerherre og greve, kunstsamler, filantrop og arving til Tostrup & Mathiesen, et av Norges største trelastfirmaer på 1800-tallet. Han var fra 1881 til 1892, da Mathiesen-familien overtok hele firmaet, formelt en kreditor, reelt en medeier av firmaet. Han gav store gaver til Nasjonalgalleriet og andre museer i Skandinavia og til Den katolske kirke.

Han bodde det meste av livet vekselvis i Roma og i Danmark og Sverige, der han eide flere gods og eiendommer. I Roma ble han en markant skikkelse i det norske miljøet i de nærmere seksti årene han regelmessig oppholdt seg i byen. Han ble utnevnt til pavelig kammerherre av Benedikt XV i 1921, og overtok da den stilling som baron Wilhelm Wedel-Jarlsberg som første nordmann hadde hatt før ham. Han ble gjenutnevnt i embedet av Pius XI i 1922 og av Pius XII i 1939, og ble tildelt tittelen greve av Pius XI i 1923. I Italia ble navnet skrevet Cristoforo de Paus. Han solgte i 1938 sitt gods Herresta nær Stockholm til slektningen Herman Paus; et maleri av ham henger fortsatt på gården.

Det Norske Nobelinstitutt

Det Norske Nobelinstitutt er en institusjon som ble opprettet 1. februar 1904 for å støtte Den norske Nobelkomite i arbeidet med å bestemme hvem som skal tildeles Nobels fredspris. Instituttet består av en forskningsavdeling og et bibliotek med 180 000 bind, hovedsakelig bestående av litteratur om fredsarbeid, folkerett, internasjonal økonomi og moderne politisk historie, samt publikasjoner utgitt av internasjonale organisasjoner. Biblioteket er åpent for publikum som kan låne bøker eller noen av de 200 tidsskriftene det abonneres på.

Instituttet ledes av en direktør som også fungerer som Nobelkomiteens sekretær. Det har en egen stab som driver forskning innenfor internasjonal politikk, fredsforskning, konfliktløsning, osv. Direktør er siden 2015 Olav Njølstad. Instituttets forskningssjef siden 2011 er Asle Toje.

Instituttet var først lokalisert i Victoria Terrasse, men siden 1905 ligger det i dagens lokaler i Parkkvartalet på Frogner. Bygningen var en tidligere privat villa, oppført i 1867, eid av kammerherre F.W. Treschow. Huset var tegnet av Thøger Binneballe, men ved restaureringen 1903-05 ble innredningen tegnet i jugendstil av arkitektene Carl Berner og Jørgen Berner. Der ble også prisutdelings-seremonien lagt til, etter at man først utdelte prisen i stortingssalen. I moderne tid har kunngjøringen av fredsprisvinneren skjedd i instituttets lokaler mens selve seremonien har funnet sted i Oslo rådhus.

Egebergs Ærespris

Kammerherre Egebergs Ærespris (egentlig Kabinetskammerherre Egebergs ærespris for alsidig idrett) ble opprettet i 1919 av Ferdinand Julian Egeberg (1842–1921), og regnes som norsk idretts høyeste utmerkelse, som gis til utøvere som har markert seg i to eller flere forskjellige idretter. Kabinettkammerherren opprettet et fond på 10 000 kroner, en stor sum på den tiden, og i sine statutter vedtok Egeberg at fondets kapital skulle forbli urørt.

Prisen ble tidligere kun tildelt utøvere som utmerket seg i to distinkt ulike idretter, helst en sommer- og en vinteridrettsgren, men dette er endret. Frem til 1988 tolket Idrettsforbundet og den tre personer store «Egebergkomiteen» at prestasjonene som skulle kvalifisere til norsk idretts høyeste udmerkelse, måtte foregå innen samme kalenderår. I 1988 endret man statuttene, og straks var Oddvar Brå innehaver av det eftertraktede trofeet.

Prisen utdeles etterskuddsvis for innsats i det foregående året. Prisen har noen år blitt utdelt på Tolga, hvor Egeberg hadde hytte og omkom i en jaktulykke. Prisen er en bronsestatuett, utført av billedhuggeren Magnus Vigrestad (1887–1957). Statuetten forestiller en idrettsmann med laurbærkrans om overkroppen, som bæres frem av to idrettskamerater.

Frederik Løvenskiold

Frederik Michael Frantz Wilhelm Løvenskiold (født 12. november 1790 i Porsgrunn, død 28. januar 1869 i Christiania) var kammerherre, eier av herregården Rafnes i Bamble, jernverkseier og stortingsrepresentant fra 1827 til 1832, samt postmester i Christiania. Han var gift med Maren Fransisca Paus. Hun forteller i sin nokså naive ungpikedagbok om sin forelskelse i Fritz, som var navnet han brukte til daglig. Hun fryktet for at hun hadde for enkel slektsbakgrunn for ham og hans familie, som hadde fått adelspatent i 1739 (Frederiks 13 år eldre storebror Severin hadde da giftet seg med en dansk komtesse noen år tidligere). Hun var datter til en skipskaptein og proprietær i Skien, og tilhørte en norsk presteslekt som føres tilbake til 1500. Det eksisterer malte portretter av begge. Deres etterkommere eide Rafnes til begynnelsen av 1900-tallet.

Frederik og Maren ble viet i Gjerpen kirke 19. april 1815. Forlovere var kammerherre Severin Løvenskiold (Frederiks far) og Jacob Aall til Borgestad (Marens onkel, som hun hadde vokst opp hos).

Han var far til Henriette Benedicte Christiane Dorothea Løvenskiold (1819–1888), gift med kammerherre Carl Emil Rustad, og Herman Løvenskiold (1822–1910), gift med Wilhelmine Clausine Johanne Heftye.

Heraldikeren og fugleforskeren Herman Leopoldus Løvenskiold er en av deres etterkommere.

Gunnar Scheffer

Carl Gunnar Ulrik Scheffer (født 22. november 1909 i Härnösand, død 19. juli 1981 i Stockholm) var en svensk statsheraldiker, historiker og hofftjenestemann.

C.G.U. Scheffer, som han alltid skrev seg, ble 1953 fil.lic. i Lund med historie og heraldikk som emne. Han arbeidet i riksarkivet fra 1938, ble arkivar der 1944 og var statsheraldiker der 1955-1974. Han var den første statsheraldikeren, fordi den tidligere stillingen som riksheraldiker ved det særskilte riksheraldikerembetet da var blitt avskaffet.

Scheffer var ivrig talsmann for en streng heraldisk stil («flatestilen»), og han erklærte seg påvirket av den norske førstearkivar Hallvard Trættebergs avhandling Heraldiske farvelover. I Scheffers tid som statsheraldiker ble alle nye statlige og kommunale våpen sterkt forenklet i forhold til tidligere svenske våpen, og han fikk omformet avbildningene av en rekke eldre offentlige våpen.

Etter i 1955 å ha begynt som kammerjunker ved det svenske kongehoffet, ble Scheffer kammerherre i 1955 og seremonimester i 1973.

Han var medlem av det svenske «Kungliga Samfundet för utgivande av handskrifter rörande Skandinaviens historia» og i Académie internationale d'héraldique.

Hans Hansen (1769–1828)

Hans Hansen (født 22. februar 1769 i Skelby på Sjælland, død 11. februar 1828 i København) var en dansk portrettmaler.

Hans Hansen var sønn av Christian Hansen, volontør i krigskanselliet, senere gårdsbestyrer og Suzanna Christiane Flachebjerg.

Kammerherre Carl Adolf Plessen på Gunderslevholm understøttet Hansen økonomisk slik at han etter konfirmasjonen kunne reise til København, hvor han gikk på Kunstakademiet. Her vant han i 1789 og 1791 henholdsvis den lille og den store sølvmedaljen.

I perioden 1793–97 reiste han rundt som portrettmaler på jyske og fynske herregårder. I 1797 fikk han igjen støtte fra kammerherre Plessen i form av et fireårig reiselegat. Han reiste via Hamburg til Wien.

Fra Fonden ad usus publicos fikk han støtte i årene 1803, 1804, 1805 og 1809. Etter et opphold i Roma i 1803–04 vendte han tilbake til Wien og i 1805 vendte han hjem til København. Her ble han tatt opp ved Kunstakademiet i 1806 og medlem av samme i 1809. Hansen søkte uten hell et professorat ved modellskolen, men fikk allikevel en medlemsbolig på Charlottenborg i 1815.

Han var lektor ved Kunstakademiet 1817–25, hvor han inntil 1822 underviste i matematikk og perspektiv.

Av Hansens dagbøker fra 1790-årene fremgår det at hans kunstneriske forbilde var Jens Juel, noe man også kan se av hans bilder.

Han var en meget benyttet portrettmaler, men etter 1816 ble han i stor grad overskygget av C.W. Eckersberg.

Hansens mest kjente malerier er dobbeltportrettet av Mozarts sønner Karl Thomas Mozart og Franz Xaver Wolfgang Mozart som henger i Mozarts fødehjem i Salzburg, og portrettet av Constanze Mozart. Begge ble malt under oppholdet i Wien rundt år 1800.

Hansen møtte sin kommende hustru Henriette Georgine Lie i hjemmet i Wien hos Constanze Mozart og hennes samlever og siden andre ektefelle, den danske diplomaten Georg Nikolaus von Nissen. Hans og Henriette ble gift den 27. februar 1803 i Wien. Parets førstefødte, Constantin Hansen, ble oppkalt etter Constanze Mozart, som også sto fadder til ham. Constantin Hansen ble en av 1800-tallets store navn i dansk malerkunst.

Hansen og hans ektefelle døde av tyfus med 23 dagers mellomrom.

Kammerjunker

Kammerjunker er en hofftittel, plassert under kammerherre og over kammerpasje. Tittelen ble tradisjonelt gitt til unge adelsmenn som gikk en fyrste til hånde. Pliktene fikk etterhvert en heller nominell eller seremoniell karakter, og tittelen var hovedsakelig en ærestittel. Tittelen ble tidligere brukt ved de de fleste hoff av en viss størrelse i Europa, herunder de kongelige hoff i bl.a. Norge, Danmark og Sverige. I Skandinavia og andre land ble tittelen etterhvert hovedsakelig gitt til yngre offiserer som tjenestegjorde ved garderegimentene. I Danmark har tittelen ikke blitt benyttet siden 1947. I Sverige ble tittelen avskaffet av Carl XVI Gustaf.

Ludvig Frederik Brock

Ludvig Frederik Brock (født 20. august 1774 på Biri Glassverk i Oppland, død 22. november 1853 i Randers, Danmark) var en dansk-norsk offiser. Han er særlig kjent som kammerherre hos prins Christian Frederik i 1814 og deltager ved stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) den 16. februar 1814.

Brock hadde et nært forhold til Christian Frederik, og etter at denne ble nødt til å frasi seg tronen til fordel for svenskekongen trådte Brock høsten 1814 igjen inn i den danske hær, hvor han tok avskjed som oberst i 1824 etter å ha fått en øyensykdom. Han var siden tollinspektør i Randers, deputert fra samme by ved stenderforsamlingene i Viborg 1836–44, og byens første rådmann fra 1838. Hans forslag om alminnelig verneplikt i Danmark i 1836 ble ikke vedtatt.

Løvenskiold

Løvenskiold (til 1739 Leopoldus) er en dansk og norsk adelsslekt som opprinnelig kommer fra nordlige Tyskland. En gren av slekten hadde friherrelig verdighet. Slekten har hatt en rekke fremtredende medlemmer, blant andre Severin Løvenskiold, Norges siste stattholder.

Munthe af Morgenstierne

von Munthe af Morgenstierne er en dansk og norsk adelsslekt.

Severin Løvenskiold

For faren, kammerherre Severin (von) Løvenskiold, se Severin Løvenskiold (1743)Severin Løvenskiold (født 7. februar 1777 i Porsgrunn, død 13. september 1856 på Fossum jernverk i Skien) var en norsk statsmann, som var Norges statsminister i Stockholm 1828–1841 og Norges stattholder 1841–1856.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.