Judea

Denne artikkelen omhandler det geografiske området Judea. Se Judea (romersk provins) for den romerske provinsen Judea.
Judea
Ørkenfjell i det sørlige Judea, sett i østlig retning fra byen Arad
First century Iudaea province
Kart over historiske Judea på 100-tallet (sør for Samaria og Galilea).

Judea, fra hebraisk: יהודה, Jəhuda; gresk: Ἰουδαία, Ioudaía; latin: Iudaea, arabisk: يهودا‎, Jahudia) er oldtidens bibelske, romerske og det moderne navnet på et fjellrikt område løst tilsvarende den sørlige delen av Vestbredden i Palestina. Navnet har sin opprinnelse fra det hebraiske, kanaanittiske og senere nybabylonske og persiske navnet Jehudah eller Jehud for den bibelske israelittiske Judas stamme (Jehudah) og det assosierte kongedømmet Judea som Jewish Encyclopedia fra 1906 har datert fra 934 f.Kr. og fram til 586 f.Kr.[1] Navnet på regionen fortsatte å bli benyttet under det babylonske fangenskap, persiske, hellenistiske, og romerske perioder som henholdsvis Jehud, Jehud Medinata (provinsen Judea), hasmoneiske Judea, og til sist Herodesdynastiets Judea og romerske Judea.

Som en konsekvens av Bar Kokhba-opprøret i 135 e.Kr. ble regionen omdøpt og slått sammen med romersk Syria til opprettelse av Syria Palestina av den seirende romerske keiser Hadrian. En stor del av Judea ble inkludert i den jordanske okkupasjonen av Vestbredden mellom 1948 og 1967 (det vil si «Vestbredden» av kongeriket Jordan).[2] begrepet Judea som en geografisk betegnelse ble gjenoppvekket av Israels regjering på 1900-tallet som en del av det israelske administrative distriktsnavnet Judea- og Samaria-området for det israelskokkuperte Vestbredden.[3]

Geografi

Judea er en fjellrik region, deler av den er betraktet som en ørken. Regionen varierer i stor grad i høyde, den stiger til en høyde av 1 020 meter i sør ved Hebron-fjellet, 30 km sørvest for Jerusalem, og synker så mye som til 400 meter under havnivået i den østlige regionen. Det er også stor forskjell i nedbør, fra 400–500 mm i de vestlige høydene, stiger til 600 mm rundt vestlige Jerusalem (i sentrale Judea), faller tilbake til 400 mm i østlige Jerusalem og faller til rundt 100 mm i de østlige delene grunnet effekten med regnskygge (dette er Judeaørkenen). Klimaet beveger seg tilsvarende mellom middelhavsklima i vest og ørkenklima i øst, med en stripe steppeklima i midten. Større urbane områder i regionen er Jerusalem, Betlehem, Gush Etzion, Jeriko og Hebron.[4]

Geografer deler Judea inn i flere regioner: Hebron-fjellet, Jerusalem-salen, Betelhøydene og Judeaørkenen øst for Jerusalem, som synker ned i en rekke stadier til Dødehavet. Høydene er særskilte for deres antiklinale (oppbøyd del av en foldet berggrunn) struktur. I oldtiden var høydene skoglendt, Bibelen nedtegner at jordbruk og sauedrift ble drevet i området. Dyr gresser fortsatt der i dag og med gjetere som flytter dem mellom de lavere områdene til høydedragene etter hvert som sommeren kommer. Skråningene er fortsatt preget av århundregamle steinterrasser. De jødiske opprørene mot det romerske styret endte i ødeleggelse av store områder på landbruksområdet i Judea.[5]

Judea og Galilea i det 1. århundre e.Kr.

Palestine in the time of Jesus
Judea, Galilea og naboområder på Jesu tid.

I år 6 e.Kr. ble Judea, Idumea og Samaria omgjort fra romerske klientstater til en keiserlig provins, også kalt Judea. En romersk prefekt, i stedet for enn lydkonge, regjerte landet. Denne prefekten regjerte fra Caesarea Maritima, og lot Jerusalem være styrt av Israels overprest. Som et unntak kom prefekten til Jerusalem under religiøse festivaler, når religiøs eller patriotisk entusiasme noen ganger ga næring til uro eller opprør. Ikkejødiske landområder omringet de jødiske landene Judea og Galilea, men romersk lov og praksis tillot jøder å forbli separate både rettslig og kulturelt. Galilea var øyensynlig svært velstående, og fattigdom var begrenset nok til at den ikke truet den sosiale orden.[6]

Jødisk religion var uvanlig i den grad at jøder kun anerkjente én gud, at de anså seg selv som utvalgt av ham, og at de ville at ikkejøder skulle anerkjenne deres gud som den ene Gud. Jøder baserte sin tro og religiøse praksis på Toraen, fem bøker sagt å ha blitt overlevert til Moses av Gud. De tre fremste religiøse gruppene var fariseerne, esseerne og sadukeerne. Sammen representerte disse gruppene kun en brøkdel av befolkningen. De fleste jøder så fram til en tid da Gud ville frelse dem fra deres hedenske herskere, muligens gjennom en krig mot romerne.[6]

Referanser

  1. ^ «Judah, Kingdom of», Jewish Encyclopedia.
  2. ^ Tessler, Mark A. (1994): A History of the Israeli-Palestinian Conflict, Indiana University Press, s. 401
  3. ^ Caplan, Neil (19. september 2011): The Israel-Palestine Conflict: Contested Histories, John Wiley & Sons, ISBN 978-1405175395, s. 8
  4. ^ «Picturesque Palestine I: Jerusalem, Judah, Ephraim», Lifeintheholyland.com.
  5. ^ «Unlikely A Tale of Two Conquests: The Unlikely Numismatic Association Between the Fall of New France (AD 1760) and the Fall of Judaea (AD 70)», Ansmagazine.com.
  6. ^ a b Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Britannica

Eksterne lenker

(en) Kategori:Judea – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Koordinater: 31°41′56″N 35°18′23″Ø

Bar Kokhba-opprøret

Bar Kokhba-opprøret (Hebraisk: מרד בר כוכבא; Mered Bar Kokhba) var et opprør blant jøder i den romerske provinsen Judea (Judæa eller Iudaea), ledet av Simon bar Kokhba, mot Romerriket. Opprøret ble utkjempet i tiden 132–136 e.Kr. og var det siste av tre opprør i de tre betydelige jødisk-romerske kriger. En del historikere refererer dog til det andre opprør i Judea ved å ikke regne med Kitoskrigen (115–117), som foregikk i Cyrenaica (Libya), Kypros, og Aegyptus, og hadde kun marginale stridigheter i Judea.

Opprøret brøt ut som et resultat av den pågående religiøse og politiske spenningene i Judea som følge av at det første opprøret i 66−70 e.Kr. var mislykket. Disse spenningene var beslektet med etableringen av en stor romersk tilstedeværelse i Judea, endringer i det administrative livet og økonomien, sammen med utbrudd og undertrykkelse av jødiske opprør fra Mesopotamia til Libya og Kyrenaika (Cyrenaica). De omtrentlige årsakene synes å være sentrert rundt forbudet mot omskjæring, konstruksjonen av en ny romersk by, Aelia Capitolina, over ruinene av Jerusalem, og byggingen av et tempel for Jupiter på tempelhøyden. Både de kristne kirkefedre og den rabbinske litteraturen har framhevet guvernøren av Judea, Quintus Tineius Rufus’ rolle i konflikten.

I 132 spredte et opprør ledet av Bar Kokhba seg raskt fra Modi'in (sentralt i dagens Israel) seg over hele landet, og isolerte den romerske garnisonen i Jerusalem. Den romerske guvernør Rufus forsøkte uten suksess å slå ned de tidlige fasene av opprøret. Rufus er siste gang nedtegnet i 132, det første året i opprøret; om han ble drept eller ble erstattet er usikkert, med Gargilius Antiques er nedtegnet som den romerske prefekt av Judea under konflikten. Innledende seirer av jødene over romerne førte til at det ble etablert en uavhengig israelsk stat over deler av Judea i over to år og hvor Simon bar Kokhba, som ledet opprøret, tok tittelen som nasi («prins/fyrste»). Han hadde stor tillit blant jødene, og mange anså at han var messias, den som kunne gjenopprette nasjonal uavhengighet og respekt. Dette tilbakeslaget for romerne, førte til at keiser Hadrian samlet en storstilt romersk styrke fra over hele Romerriket. Den invaderte Judea i 134 under ledelse av general Sextus Julius Severus. Den romerske hæren besto av seks fulle legioner med støttetropper og andre elementer som i selv utgjorde opp til seks tilleggslegioner. Denne hæren kom til sist til knuse opprøret.

Bar Kokhba-opprøret førte til en omfattende avbefolkning av de jødiske samfunnene, langt mer enn under den første jødisk-romerske krig i 70 e.Kr. I henhold til den romerske historikeren Dio Cassius omkom opptil 580 000 jøder og enda flere døde av sult og sykdommer. I tillegg var det mange jødiske krigsfanger som ble solgt til slaveri. De jødiske samfunnet ble ødelagt i en slik grad at en del forskere har beskrevet det som etnisk utrenskning og folkemord. De romerske tapene ble også betraktet som betydelige. Legionen XXII Deiotariana ble oppløst etter store tap. I tillegg har en del historikere argumentert med at Legio IX Hispana ble oppløst på midten av 100-tallet kan også ha hatt sin årsak fra denne krigen. I et forsøk på å utslette selv ethvert minne om jødene eller oldtidens Israel fjernet keiser Hadrian navnet fra kartet og erstattet det med Syria Palæstina.Bar Kokhba-opprøret hadde stor påvirkning på utviklingen av jødisk historie og filosofien i jødedommen. Til tross for at forfølgelsen av jødene ble lettet noe ved Hadrians død i 138, stengte romerne jødene ute fra Jerusalem, unntatt for nærvær i Tisha B'Av, en årlig festdag i jødedommen som minnes et antall ulykker og lidelser i jødisk historie, hovedsakelig ødeleggelsene av det første tempelet av babylonerne og det andre tempelet av romerne. Jødisk messiastankegang ble abstrakt og åndeliggjort, og rabbinske politiske tanker ble dypt forsiktig og konservativ. Eksempelvis refererte Talmud til Bar Kokhba som «Ben-Kusiba», et nedsettende begrep benyttet for å indikere at han var en falsk messias. Opprøret var også blant de viktigste hendelsene som differensierte kristendommen fra å være en særegen jødisk sekt, til å bli en egen religion adskilt fra jødedommen. Selv om jødiske kristne vurderte Jesus som messias og ikke støttet Bar Kokhba, ble de også sperret ute fra Jerusalem sammen med jødene.

Det babylonske fangenskap

Det babylonske fangenskap er en periode i jødisk historie hvor et antall av det jødiske folket fra det gamle kongedømmet Judea ble ført bort som fanger i Babylonia. Denne tiden er omtalt i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) i Andre kongebok.

Etter slaget ved Karkemisj i 605 f.Kr., beleiret kong Nebukadnesar II, kongen av Babylonia, Jerusalem, og konge Jojakim underkastet seg og betalte tributt. I Nebukadnesars fjerde år nektet Jojakim å betale tributt, noe som førte til ny beleiring i Nebukadnesars sjuende år, noe som kulminerte i Jojakims død, og forvisningen av Jojakin, hans hoff og mange andre. Jerusalem og dets berømte tempel ble erobret, plyndret og ødelagt. Jojakins etterfølger, Sidkia og andre ble forvist i Nebukadnesars åttende år. Under Nebukadnesars tjuetredje år ble ytterligere mange deportert. Datoene, antallet deportasjoner og antallet på de deporterte som er oppgitt i de bibelske fortellingene varierer meget. Disse deportasjonene er datert til 597 f.Kr. for den første og de andre er henholdsvis datert til 587/586 f.Kr. og 582/581 f.Kr. Jødene ble ikke holdt fanget i betydningen innesperret, for de kunne drive næringsvirksomhet og lignende, men oppholdet var ikke frivillig, og de ble holdt her slik at Nebukadnesar ikke risikerte at Judea og Jerusalem skulle komme styrket tilbake.

Etter at Babylonia ble erobret av den persiske kongen Kyros den store i 539 f.Kr. fikk jødene tillatelse til å vende tilbake til deres hjemland Judea. Det var imidlertid bare en del som benyttet seg av dette, etter nesten 50 års opphold var mange etablert i Babylon. I henhold til den bibelske bok Esra begynte byggingen av det andre tempelet i Jerusalem en gang rundt 537 f.Kr. Alle disse hendelsene er betraktet som betydningsfulle i jødisk kultur og historie, og har en omfattende innvirkning på utviklingen av jødedommen.

Arkeologiske undersøker har avslørt at ikke hele befolkningen i Judea ble deportert, og selv om Jerusalem ble helt ødelagt, var det andre deler av Judea som fortsatte å være befolket under tiden med landflyktighet i Babylon. Tilbakevendingen fra landflyktningen var en gradvis prosess framfor en enkelt hendelse, og mange av de deporterte eller deres etterkommere som var godt etablert valgt ikke å vende tilbake, men opprettet levedyktige jødiske samfunn i øst som fortsatte å eksistere i kommende århundrer.

Israelitter

Israelitter var et hebraisktalende folk i oldtidens Midtøsten som var bosatt i Israels land i løpet av den monarkiske tid (1000-tallet f.Kr. til 600-tallet f.Kr.). Israelitter er bokstavelig en sønn eller etterkommer av patriarken Jakob, også kalt for «Israel» i Bibelen. Andre navn for israelitter er «Israel sønner», og «hebreer». Merk at borgere av den moderne staten Israel kalles for israelere, ikke israelitter.

Ved en israelitt menes vanligvis et medlem av den generasjon som dro ut av Egypt under ledelse av Moses og Aron. Israelittene vandret i Sinaiørkenen i førti år før de nådde Det hellige land og Moses døde. Ifølge Bibelen var israelittene oppdelt i tolv stammer som til sammen besto av rundt 600 000 menn foruten kvinner og barn. Før utgangen av oldtidens Egypt var israelittene kjent som hebreer fra hebraisk ivri som betyr «fra den andre siden» (av Jordanelven). Senere ble israelittenes tolv stammer sendt i eksil fra Det hellige land og kun to av disse stammene, Juda og Levi, har overlevd i form av jøder.

Ordet «israelitt» er avledet fra bibelsk hebraisk ישראל, Yisraʾel. Den hebraiske Bibelen gir selv en etymologi av navnet fra yisra, «å seire over», og el, «Gud», se artikkel El (guddom). Ordforklaringen er attestert så tidlig som 1200-tallet f.Kr. i en egyptisk inskripsjon. Den eponymiske bibelske patriark for israelittene er som nevnt Jakob, som fikk tilleggsnavnet «Israel» etter å ha kjempet med en engel. Jakob krevde en velsignelse fra engelen som han til sist fikk, derav «seiret over det guddommelige».Det bibelske begrepet «israelitter» (eller «de tolv stammene» eller «Israels barn») betyr både et folk, etterkommere av stamfaren Jakob/Israel, og den historiske befolkningen i kongedømmet Israel.Navnet «hebreer» er tidvis brukt synonymt med «israelitter». For perioden etter landflyktigheten, fra og med 400-tallet f.Kr., ble levningene av israelittene referert til som jøder, avledet fra kongedømmet Judea. Denne endringen er direkte uttrykt i Esters bok i Det gamle testamente (300-tallet f.Kr.). Dette begrepet erstattet begrepet Israels barn. Selv om de fleste litterære referanser til dette folket er lokalisert i Den hebraiske Bibelen finnes det også rikelig med ikke-bibelsk, arkeologisk og historisk bevis for oldtidens Israel og Judea.

Israels distrikter

I Israel er et distrikt et administrativt hovedområde. Landet har totalt seks hovedadministrerende distrikter, kjent på hebraisk som mehozot (מחוזות; entall: mahoz) og femten subbdistrikter kjent som nafot (נפות; entall: nafa). Hvert subbdistrikt er videre delt inn i naturlige regioner som det er 50 av.

Golan-subbdistriktet, som inneholder fire naturlige regioner, er medregnet i dette antallet, selv om området ikke er anerkjent av FN som israelsk territorium. Judea- og Samaria-området er derimot ikke inkludert siden Israel ikke har jurisdiksjon der.

Jerusalem

Jerusalem (hebraisk ירושלים, Yerushalayim el. ירושלם, arabisk القدس, transkr. al-Quds, norsk historisk navn Jórsalir eller Jórsalaborg) er en by i det historiske landskapet som er kjent som Judea, Palestina og er i dag (juridisk sett) delt mellom Israel og Palestina, selv om hele byen i praksis styres av Israel. Byen har ca. 880 000 innbyggere (2016). Jerusalem har stor historisk og religiøs betydning innenfor religionene jødedom, kristendom og islam. Fra 1949 til 1967 var byen delt. Vest-Jerusalem var en del av Israel, og Øst-Jerusalem ble styrt av Jordan. Etter seksdagerskrigen kom hele byen under israelsk kontroll, og i 1980 ble Øst-Jerusalem annektert av Israel gjennom Jerusalem-loven. Dette er imidlertid ikke internasjonalt anerkjent. Vest-Jerusalem er Israels regjeringssete siden 1949 og hele Jerusalem er Israels selvproklamerte hovedstad siden 1980 (omstridt). De palestinske selvstyremyndighetene gjør krav på Øst-Jerusalem som hovedstad, men regjeringssetet er Ramallah.

Mange religiøse regner Jerusalem som et «hellig sted» og pilegrimer fra forskjellige trosretninger reiser jevnlig til byen. Byen ansees som viktig både for jøder, kristne og muslimer. Ifølge Bibelen ble Jerusalem gjort til hovedstad for omkring 3 400 år siden av kong David. Jødene regner Vestmuren/Klagemuren, den siste rest av Herodes den stores tempel, som sitt viktigste hellige sted. For kristne er Jerusalem byen der Jesus ble korsfestet og stod opp fra de døde, og der Gud sendte sin hellige ånd over apostlene. For dem er det byen der kristendommen har sitt opphav. Gjennom nesten to tusen år har kristne dratt på pilegrimsferd til Jerusalem. Muslimene har bygd Al Aqsa-moskeen på tempelhøyden, der de mener Muhammed fór opp til himmelen.

Joels bok

Joel (hebraisk: יוֹאֵל – Yôʾēl; gresk: Ἰωήλ – Iōḗl) er en del av den jødiske Tanákh, og også av Det gamle testamentet i den kristne Bibelen. Joels bok er en del av en gruppe med tolv profetiske bøker, kjent som de tolv mindre profeter, en betegnelse som indikerer tekstenes korte lengde sammenlignet med de lengre profetiske tekstene. Boken begynner med et kort utsagn som tilskrev boken til «Joel, sønn av Petuel», som var en profet i det sørlige kongedømmet Judea.

Judea (romersk provins)

Judea (latin: Iūdaea; hebraisk: יהודה, Jehuda; gresk: Ἰουδαία) var den romerske provinsen i det tidligere området Judea, tidvis stavet «Iudaea» for å skille den fra den geografiske regionen.

Provinsen innbefattet regionene Judea, Samaria og Idumea, og omfattet også deler av de tidligere regionene til det hasmoneiske og herodiske kongedømmet Israel. Provinsen fikk navn etter Herodes Arkhelaos’ tetrarki Judea, men det romerske utgjorde et langt større område. Selv navnet «Judea» var avledet av det langt eldre, som ble betegnet som kongedømmet Judea på 500-tallet f.Kr.

Provinsen Judea var preget av uro da den ble opprettet i år 6 e.Kr. under Quirinius’ skatteskrivning og folketelling, og det ble også utkjempet flere kriger, jødeopprørene (eller de jødisk-romerske kriger). Jødenes viktige helligdom, tempelet i Jerusalem, ble ødelagt i 70 e.Kr., noe som førte til institusjonen Fiscus Judaicus («jødisk skatt») og etter Bar Kokhba-opprøret (132–135), endret den romerske keiser Hadrian navnet på provinsen til Syria Palaestina og navnet på Jerusalem til Aelia Capitolina. Det har noen senere villet ha som et romersk forsøk på kulturell og etnisk rensning av jøder i regionen.

Judeaørkenen

Judeaørkenen (hebraisk: מִדְבַּר יְהוּדָה, Midbar Yehuda; arabisk: صحراء يهودا, Sahara Yahudan) er en ørken i Israel og Vestbredden som ligger øst for Jerusalem og faller ned mot Dødehavet. Den strekker seg fra det nordøstlige Negev til øst for Beit El, og er preget av terrasser og skrenter. Den ender i en bratt skrent ned til Dødehavet og Jordandalen. Judeaørkenen blir krysset av mange wadiar (elvedaler) fra nordøst til sørøst og har mange raviner, de fleste av dem dype, fra 400 meter i vest til 200 meter i øst. Judeaørkenen er et område med et særskilt morfologisk struktur langs østsida av Judeafjellene.

Ørkenområdet kalles tidvis for יְשִׁימוֹן, Yeshimon, «ørkenen» eller «villmarken», eller «Judas villmark».

Kongebøkene

Kongebøkene (hebraisk: מלכים – Mĕlāḵîm, «Konger») er den ellevte og tolvte bok, henholdsvis Første Kongebok og Andre Kongebok, men var opprinnelig en bok i Den hebraiske Bibelen (jødiske Tanakh) og den kristne Bibelens gamle testamente. Oppdelingen oppsto ved oversettelsen av den hebraiske teksten til gresk i Septuaginta. Der ble denne boken og den hebraiske Samuelsbøkene sammen organisert som fire kongebøker , noe som ble videreført i den latinske Vulgata som første til fjerde kongebøker. Fra den engelske King James version ble Vulgatas første og andre kongebok kjent som Første og Andre Samuelsbok, mens Vulgatas tredje og fjerde kongebok ble Første og Andre kongebok.

Bøkene konkluderer deuteronomistiske historie, en historie om Israel som også innbefatter Josvas bok, Dommernes bok og de to Samuelsbøkene, som bibelforskere mener ble skrevet å komme med en teologisk forklaring at kongedømmet Judea av Babylonia i 586 f.Kr. og et fundament for en tilbakevending fra landsforvisningen. De to kongebøkene presenterer en historie om oldtiden Israel og Judea fra og med kong Davids død og fram til Jojakin ble løslatt fra fengslingen i Babylon, en periode på rundt 400 år (ca. 960 – ca. 560 f.Kr.). Forskerne tenderer å behandle bøkene som utgjorde den første utgaven fra slutten av 600-tallet f.Kr. og en andre og endelig utgave fra midten av 500-tallet f.Kr.

Kongedømmet Israel (Samaria)

Kongeriket Israel (hebraisk: מַמְלֶכֶת יִשְׂרָאֵל, Mamlekhet Yisra'el) var i henhold til Bibelen en av etterfølgerstatene til Det forente kongedømme Israel (som også ble kalt for «kongeriket Israel»). Det er antatt det israelittiske kongeriket eksisterte ca fra 930-tallet f.Kr. og fram til rundt 720-tallet f.Kr. da riket ble erobret av Assyria. De største byene i kongeriket Israel var Sikem, Tirsa (hovedstad de første 50 årene etter Salomos død), og Shomron (Samaria) som var hovedstad under kong Omri av Israel. Historikere refererer ofte til oldtidens Israel som det nordlige kongedømmet for å skille det fra det sørlige kongedømmet Judea. Se også artikkelen Kongetiden.

Kongedømmet Judea

Judea er også en betegnelse brukt på den fjellrike sørlige delen av det historiske Israels lovede land.

Kongedømmet Judea (hebraisk מַלְכוּת יְהוּדָה, Malḫut Yəhuda eller Malḵûṯ Yəhûḏāh) (ca. 930–586 f.Kr.) var i jernalderen et kongerike i sør i Midtøsten. Den hebraiske Bibelen framstiller det som en etterfølgerstat av kongedømmet Israel, det hebraiske kongedømmet – kong Saul, kong David og kong Salomo. Judea er referert til som Sørriket for å skille det fra Nordriket Israel.

Historikerne er delt i synet på den historiske riktigheten av den bibelske framstillingen. På 900- og tidlig på 800-tallet f.Kr. synes området Judea å ha vært sparsommelig befolket, begrenset til noe få rurale bosetninger, de fleste av dem ikke befestet. Jerusalem, kongedømmets hovedstad, synes ikke å ha framstått som en betydelig administrativ sentrum før mot slutten av 700-tallet f.Kr. Før denne tiden synes de arkeologiske sporene at dens befolkning var for liten til å ha opprettholdt et levedyktig kongedømme. På 600-tallet f.Kr. vokste befolkningen stort, blomstret under assyrisk overherredømme (til tross for Hiskias opprør mot den assyriske kong Sankerib), men i 605 f.Kr. ble det assyriske riket beseiret, og den påfølgende konkurransen mellom oldtidens Egypt under 26. egyptiske dynasti og Det nybabylonske rike over kontrollen over Midtøsten og den østlige delen av Middelhavet, førte til ødeleggelsen av kongeriket Judea i en rekke krigføringer mellom 597 og 582 f.Kr., deportasjonen av samfunnets elite, og underleggelsen av Judea inn i en provins i Det nybabylonske rike.

Kongetiden

Kongetiden er den betegnelsen man gjerne bruker på den tiden da kongedømmet Israel (Tistammeriket) og kongedømmet Judea (Tostammeriket) ble styrt av konger.

Den bibelske kongerekke begynner med det forente kongeriket i det 10. århundre f.Kr., og fortsetter med kongerekkene i Israels-riket frem til Samarias fall i 722 f. Kr., og i Juda-riket til Jerusalems fall i 587 f. Kr.

Makkabeerne

Makkabeerne (hebraisk: מכבים‎ eller Maqabim, מקבים, Machabi eller Machado fra latin (marculatum) som betyr «Hammer» (gresk: Μακκαβαῖοι, /makav'εï/) var en jødisk slekt, hasmoneerne, og det generelle navnet på en jødisk opprørshær som tok kontroll over Judea som til da, på midten av 200-tallet f.Kr., hadde vært underlagt det hellenistiske Selevkideriket. Makkabeerne grunnla det hasmoneiske dynasti som styrte Judea fra 164 f.Kr. til 63 f.Kr. Dynastiet sikret jødisk religionspraksis, økte omfanget og grensene til Israels land, og reduserte innflytelsen til hellenistisk sivilisasjon og hellenistisk jødedom.

Som familie og dynasti begynte makkabeerne med det jødiske opprøret ved presten Mattatias som i 167 f.Kr. rasende slo hjel en hellenistisk representant og øvrighetsperson fra Selevkideriket som hadde forlangt at han skulle ofre til de greske guder. Det synes som om det var Mattatias' sønn, Judas makkabeeren, som kom til å skape navnet eller ble assosiert med det, muligens grunnet hans råskap i krig og ved at han svingte en hammer eller en slegge. Flere av slektens medlemmer ble deretter høvdinger og ledere i Judea, samtidig som de innehadde stillingen som yppersteprester.

Mikas bok

Mika (hebraisk: מִיכָה – Mîḵâ) er en av profetbøkene i den jødiske Tanakh og kristendommens Det gamle testamentet. Den er den sjette av de tolv mindre profeter. Teksten er ifølge seg selv skrevet av Mika fra Moresjet, som var en landsby i Judea, lokalisert i regionen Sjefela. Boken daterer seg til «de dager da Jotam, Ahas og Hiskia var konger i Juda», noe som skulle tilsi 700-tallet f.Kr.Boken har tre vesentlige inndelinger, kapitlene 1–2, 3–5 og 6–7, hver av dem introdusert av det befalende ordet «Hør», og med et mønster av vekslende kunngjøringer om undergang og uttrykk av håp innenfor hver inndeling. Mika klandrer urettferdige ledere, forsvarer rettighetene til de fattige mot de rike og mektige; mens han ser framover mot en verden i fred sentret på Sion under lederskap av ny monark fra Davids ætt.

Nebukadnesar II

Nebukadnesar II (akkadisk: 𒀭𒀝𒆪𒁺𒌨𒊑𒋀, dNabû-kudurri-uṣur, i betydningen «Nebo, bevar/beskytt min førstefødt sønn»; hebraisk: נְבוּכַדְנֶאצַּר, Neḇukáḏné’ṣār; født ca. 634, død 562 f.Kr.) var konge av Babylon i tiden ca. 605 – ca. 562 f.Kr. Han var en av de mest kjente av herskerne og hans styre var det lengste og mektigste av noen monark i det nybabylonske rike. Han er berømt for sine erobringer av Judea og Jerusalem, i tillegg til hans monumentale bygning i hans hovedstad, Babylon. Han blir noen ganger kalt «Nebukadnesar den store», men som følge av av hans ødeleggelse av tempelet i Jerusalem og erobringen av Judea, ble han sett ned på i Bibelen og tillegget «den store» hadde problemer med å overleve.

Oldtidens Israels og Judeas historie

Historien til oldtidens Israel og Judea er historien til kongedømmene Det forente kongedømme Israel, Kongedømmet Israel (Samaria) og Kongedømmet Judea i Midtøsten, fra deres framvekst og til Judea ble erobret av babylonerne. Bruken av navnet Judea ebbet ut i tidlig romersk tid, og henviser nå til et landområde. Navnet Israel har derimot blitt ført videre i den moderne staten Israel. Den fremste skriftlige kilden til Israel og Judeas historie er Bibelen, og oldtidshistorien henger derfor sammen i spørsmålene rundt tekstkritisk bibelforskning og bibelkritikk, men er blitt i moderne tid utvidet og til dels korrigert med arkeologi. For en gjennomgang av etterkommerne av oldtidens Israel og Judea, se Jødisk historie. For historien til den moderne staten Israel, se Israels historie.

Palestina (område)

Palestina (arabisk: فلسطين‎, Filasṭīn, Falasṭīn eller Filisṭīn; gresk: Παλαιστίνη, Palaistinē; latin: Palaestina; hebraisk: פלשתינה, Palestina) er et navn som omtrentlig betegner det landområde mellom Middelhavet og Jordan-elven som omfatter Israel, Vestbredden og Gazastripen, og som i den forbindelse kan spores lenger tilbake, men først er kjent brukt i denne formen fra det 5. århundre f.Kr. i greske kilder. Siden nådde det derfra også til utbredelse blant romerne for det samme området, og ble i begynnelsen av keisertiden for eksempel benyttet av jødene Philon av Alexandria og Josephus rundt Kr.f. for å beskrive områdene omfattet av provinsen Judea. Etter at denne provinsen senere var blitt slått sammen med provinsen Syria til provinsen Syria Palaestina i omtrent 135 e.Kr., ble den i 193 igjen innskrenket til Judea og beholdt da navnet Syria Palaestina. I bysantinsk tid ble denne delt i Palaestina Prima (sør) og Palaestina Secunda (nord), provinser som igjen ble gjenstand for ytterligere inndelinger, kortvarig erobret av sassanidene og igjen vunnet tilbake, for så endelig å inntas av araberne i 636. Navnet har herfra sin tradisjon både i arabisk og i europeiske språk.

I dag regner man territoriene som kontrolleres av Israel og Den palestinske selvstyremyndigheten, til Palestina.

Ruiner

Ruiner er levningene av menneskeskapt arkitektur, altså bygninger som en gang var hele, men som er blitt helt eller delvis ødelagt av mennesker eller har forfalt på grunn av vær, naturkatastrofer eller mangel på vedlikehold. Det finnes berømte ruiner over hele verden, fra antikke byer i Kina, Indusdalen og Judea til Zimbabwe i Afrika, fra antikke greske, egyptiske og romerske lokaliteter rundt Middelhavet til Inca og Maya-bosetninger i Sør- og Mellom-Amerika.

Ruiner er en viktig kilde til kunnskap for arkeologer, historikere og antropologer. Utover å vise byggeskikk kan ruiner også fortelle mye om levestandarden, og de kan romme eksempler på kunst fra forskjellige perioder. Mange ruiner har blitt inkludert på UNESCOs Verdensarvliste, og regnes som viktige deler av vår felles kulturarv.

Vestbredden

Vestbredden (Cisjordan) er et landområde i Palestina, vest for elven Jordan. Området avgrenses av Israel i nord, vest og sør, og av Jordan i øst. Vestbredden er på 5844 kvadratkilometer (litt større enn Oslo og Akershus til sammen).

Befolkningen består av 2,5 millioner palestinere. Dertil henimot en halv million jøder i godt over hundre bosetninger som alle anses å være i strid med folkeretten, fordi de er opprettet på okkupert territorium.Området består av de områdene som i Oldtiden var kjent som Judea og Samaria, og var fra 1920 til 1948 del av det britiske mandatområdet Palestina. Denne delen av Palestina skulle i henhold til FNs delingsplan for Palestina være del av en palestinsk stat. Under den arabisk-israelske krig i 1948 ble området okkupert av kongeriket Jordan (daværende Transjordan) og deretter annektert av jordanerne i 1950. Denne anneksjonen ble, med unntak av Storbritannia, Irak og Pakistan, ikke internasjonalt anerkjent. Navnet «Vestbredden» stammer fra denne tiden under jordansk styre.

Etter seksdagerskrigen i 1967 har Vestbredden vært okkupert av Israel. Med resolusjon 242 av november 1967 krevde FNs sikkerhetsråd at Israel fjernet sine militære styrker fra området, og at det ble avtalt sikre soner som alle parter kunne være i trygghet innenfor.

Israels okkupasjon av Vestbredden anses som illegal av verdenssamfunnet. Israelske myndigheter har imidlertid avvist disse påstandene og ofte omtalt dem som «omstridte områder».Oslo-avtalen fra 1993 førte til at Vestbredden ble inndelt i enkelte områder med begrenset palestinsk selvstyre, områder med delt kontroll og områder under fortsatt israelsk kontroll.

Området tenkes å inngå i en mulig fremtidig palestinsk stat sammen med Gazastripen. Forhandlinger om en slik løsning skulle etter planen sluttføres innen utgangen av 2008.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.