Josvas bok

Josvas bok (hebraisk: ספר יהושע, Sefer Yĕhôshúa) er den tredje bok i Torah (Den hebraiske Bibelen) og den sjette boken i Det gamle testamente i den kristne Bibelen og omhandler israelittenes bosetning etter utferden fra Egypt og gjerningene til Josva som er bokens hovedperson.

Josva blir presentert som Nuns sønn, som etter Moses' død ble satt til å føre Israel inn i det lovede land. Ifølge jødisk tradisjon var Josva også bokens forfatter, men boken forteller selv ikke noe om dette.

Tissot The Taking of Jericho
Erobringen av Jeriko (akvarell ca. 1896–1902 av James Tissot)

Josvabokens struktur

Josvas bok deles gjerne inn i to hoveddeler (1-12 og 13-21). Til slutt er det en avslutningsdel (22 og 23):

  1. 1-12: Inntreden i landet og landnåmstid (Jeriko inntas (6))
  2. 13-21: Fordeling av landet stammevis
  3. 22: De østlige stammene vender hjem
  4. 23: Josvas avskjedstale

Bort imot alle forskere er enige om av Josvas bok har liten historisk verdi for historien om det eldste Israel og er mest sannsynligvis en refleksjon av langt senere tid.[1] De eldste delene av boken er muligens kapitlene 2–11, fortellingen om erobringen; disse kapitlene ble senere lagt inn i en tidlig form av Josvaboken skrevet sent i regjeringstiden til kong Josjia av Juda (styrte i 640–609 f.Kr.), men boken ble ikke fullført inntil etter Jerusalem falt for Det nybabylonske rike i 586 f.Kr. og muligens ikke for etter tilbakevendingen fra det babylonske fangenskap i 539 f.Kr.[2]

Josvas bok og bibelarkeologien

Josvas bok har av arkeologer blitt sett på som et viktig veikart til gamle byer i Israel. Boken har blitt omtalt som nøyaktig og pålitelig. Imidlertid har det vært diskusjon om troverdigheten til visse deler, blant annet at den kjente invasjonen av Jeriko ikke kan ha funnet sted da byen ikke hadde bymurer og ved Israels inntog i landet hadde ligget øde i flere århundrer.

Arkeologiske bevis fra 1930-tallet har vist at byen Ai, et tidlig mål for erobring i den påståtte erobringen til Josvas fortelling, hadde eksistert og hadde blitt ødelagt, men så tidlig som 2100-tallet f.Kr.[3] I 1951 viste Kathleen Kenyon at Jeriko var fra midtre bronsealder (ca. 2100–1550 f.Kr.), ikke sen bronsealder (ca. 1550–1200 f.Kr.). Kenyon har argumentert at den tidlige israelittiske kampanjen kan ikke bli historisk bekreftet, men isteden forklart som en etiologi (årsak) ved lokaliseringen og en representasjon av den israelittiske bosetningen.[4][5]

Referanser

  1. ^ Killebrew, Ann E. (2005): Biblical Peoples and Ethnicity: An Archaeological Study of Egyptians, Canaanites, and Early Israel, 1300–1100 B.C.E., Society of Biblical Literature. ISBN 9781589830974, s. 152.
  2. ^ Creach, Jerome F.D (2003): Joshua. Westminster John Knox Press. ISBN 9780664237387, s. 10–11
  3. ^ Albright, W. F. (1939): «The Israelite Conquest of Canaan in the Light of Archaeology», Bulletin of the American Schools of Oriental Research (74), s. 11–23. doi:10.2307/3218878. JSTOR 3218878.
  4. ^ Kenyon, Kathleen M. (1967): «Jericho», Archaeology. 20 (4), s. 268–275. JSTOR 41667764.
  5. ^ Kenyon, Kathleen M. (20. november 2013): «Some Notes on the History of Jericho in the Second Millennium B.C.», Palestine Exploration Quarterly. 83 (2), s. 101–138. doi:10.1179/peq.1951.83.2.101.

Eksterne lenker

Portal: Litteratur

En-Dor

En-Dor eller Endor var en by eller landsby i Kanaan som er nevnt i Josvas bok som en av de uavhengige byene som israelittene ikke greide å erobre. Den var lokalisert mellom fjellet Moré og fjellet Tabor i Jesreeldalen. Byen er nevnt i Det gamle testamente hvor Saul før sitt siste slag mot filisterne oppsøkte heksen eller spåkonen i En-Dor for å få råd fra de dødes ånder.Den opprinnelige mening for navnet En-Dor er ukjent, og den hebraiske stavingen varierer. Navnet er nevnt eller hentydet til i Bibelen tre ganger, i Josvas bok, Første Samuelsbok og Salmenes bok Det kan være knyttet til ordene ein i betydning «kilde» og dor i betydningen «bosetning», eller kanskje med dorere, en gresk stamme.

En-Gedi

En-Gedi eller Ein Gedi (hebraisk: עֵין גֶּדִי) er en oase i Israel som ligger vest for Dødehavet, ikke langt fra Masada og grottene i Qumran.

Gibeon

Gibeon (hebraisk: גבעון‎, Giv'on) var en by i Kanaan nord for Jerusalem som ble erobret av Josva, israelittenes leder etter Moses' død. I henhold til Josvas bok og Andre Samuelsbok var de som bodde i Gibeon på denne tiden, en gang mellom 1500 og 1390 f.Kr. i henhold til bibelsk kronologi, eller sen bronsealder, ikke israelitter, men amoritter.

Restene av Gibeon er i dag lokalisert i sørenden av den palestinske landsbyen al Jib.

Jagur

Jagur (yaghur) var en by i oldtidens Israel. Jagur lokalisert ved grensen av Edom i det sørligste distriktet av Judea, således en av de byene som lå fjernest til, i henhold til Josvas bok i den hebraiske Bibelen. Stedet er muligens identisk med Khirbet el Gharra (Tel Ira), som ligger ca 14 km øst for Be'er-sjeba.

Josva

Josva (hebraisk: יְהוֹשֻׁעַ – Yĕhôšúaʿ; gresk: Ἰησοῦς – Iēsoûs) er en figur i Tora og Det gamle testamente og var den undersøkte Kanaan som Guds lovede land for israelittene, i henhold til Fjerde Mosebok og i noen avsnitt som Moses' medhjelper. Han er en sentral figur i Den hebraiske Bibelens Josvas bok. I henhold til Andre Mosebok, Fjerde Mosebok og Josvas bok ble han en leder av de israelittiske stammene etter Moses' død. Hans navn var Hosea, sønn av Nun, fra Efraims stamme, men Moses kalte ham for Josva ettersom det var det navnet han var kjent under. Han var født i Egypt forut for utvandringen, og var antagelig av samme alder som Kaleb som han tidvis er assosiert med.

Josva var en av Israels tolv spioner som Moses sendte ut for å utforske landet Kanaan. Etter at Moses var død ledet Josva de israelittiske stammene i erobringen av Kanaan, og fordelte landet mellom de ulike stammene. I henhold til den bibelske kronologi, levde Josva en gang mellom 1500–1390 f.Kr., eller en gang i sen bronsealder. I henhold til Josvas bok døde Josva da han var 110 år gammel.

Fortellingen om Josva er også blitt lånt inn i Koranen og han har således en posisjon hos muslimene. I henhold til Koranen var han sammen med Kaleb den ene av to som Moses sendte for å utforske landet Kanaan. Muslimene vurderer Josva som en av israelittenes ledere, en del ser ham også som en profet, mens andre ser ham ikke som en profet, men som en hellig mann og en stor leder.

Jutta

Jutta (hebraisk: יוטה, «strekke ut»/«snu») var en by eller landsby i oldtidens Israel som er nevnt i Josvas bok i den hebraiske Bibelen, hvor den nevnes sammen med Maon, Karmel, og Sif. Jutta var en levittby i fjellene eller fjellbygdene i Judea.

I Eusebius av Cæsareas verk Onomasticon, om stedsnavn i Bibelen, nevnes en stor landsby ved navn Juttah, beskrevet som 18 romerske mil fra Eleutheropolis (53 km sørvest for Jerusalem). Det synes å sammenfalle med den senere muslimske landsbyen YuTTa, rundt 1100 meter over havnivået, 8,5 km sør for Hebron og 25 km fra Beit Jebrin (Eleutheropolis). Det er mange graver hogd i berget og vinpresser fra oldtiden spredt rundt landsbyen.En tradisjon hevder at Jutta var hjemstedet til presten Sakarja og Elisabeth, foreldrene til døperen Johannes, og hvor Johannes selv skal ha blitt født. Av den grunn er stedet årlig besøkt av pilegrimer tilhørende den gresk ortodokse kirke.

Karmel

Karmel var by i oldtidens kongedømmet Judea. Det er lokalisert rundt tyve km sør for Hebron og rett ved siden som dagens palestinske landsby al-Karmil ligger. Rett ved ligger Karmel, Har Hebron som er en moshav, eller en jødisk bosetning, og rett i nærheten av Bibelens nevnte Karmel, og er således oppkalt etter denne. Karmelberget er derimot et fjell i nordvestre delen av Israel som strekker seg inn i Haifa. Det var dette fjellet som profeten Elia ofret på og talte imot Baalsdyrkerne.

Kedesj

Ikke til å forveksles med Kadesj i Syria eller Kadesj-Barnea i sørlige IsraelKedesj var en by i oldtidens Israel. Kedesj nevnes i Josvas bok som en kanaaneisk festning som ble erobret av israelittene under Josvas ledelse. Ruinene ligger innenfor det moderne Kibbutz Malkiya i dagens Israel på den israelsk-libanesiske grensen.

Kongebøkene

Kongebøkene (hebraisk: מלכים – Mĕlāḵîm, «Konger») er den ellevte og tolvte bok, henholdsvis Første Kongebok og Andre Kongebok, men var opprinnelig en bok i Den hebraiske Bibelen (jødiske Tanakh) og den kristne Bibelens gamle testamente. Oppdelingen oppsto ved oversettelsen av den hebraiske teksten til gresk i Septuaginta. Der ble denne boken og den hebraiske Samuelsbøkene sammen organisert som fire kongebøker , noe som ble videreført i den latinske Vulgata som første til fjerde kongebøker. Fra den engelske King James version ble Vulgatas første og andre kongebok kjent som Første og Andre Samuelsbok, mens Vulgatas tredje og fjerde kongebok ble Første og Andre kongebok.

Bøkene konkluderer deuteronomistiske historie, en historie om Israel som også innbefatter Josvas bok, Dommernes bok og de to Samuelsbøkene, som bibelforskere mener ble skrevet å komme med en teologisk forklaring at kongedømmet Judea av Babylonia i 586 f.Kr. og et fundament for en tilbakevending fra landsforvisningen. De to kongebøkene presenterer en historie om oldtiden Israel og Judea fra og med kong Davids død og fram til Jojakin ble løslatt fra fengslingen i Babylon, en periode på rundt 400 år (ca. 960 – ca. 560 f.Kr.). Forskerne tenderer å behandle bøkene som utgjorde den første utgaven fra slutten av 600-tallet f.Kr. og en andre og endelig utgave fra midten av 500-tallet f.Kr.

Lakish

Lakish, eller Tel Lakish, (hebraisk: תל לכיש‬; i den norske bibeloversettelsen: Lakisj) er et arkeologisk sted i Sjefela-regionen mellom Hebron-fjellet og Middelhavskysten i Israel. Stedet er nå en israelsk nasjonalpark.

Den befestede byen Lakish var bebodd nesten kontinuerlig fra tidlig bronsealder (ca. 3 500 – 3 000 f.Kr.) til hellenistisk tid. Lakish er først nevnt i Amarnabrevene som Lakisha-Lakiša. Ifølge Bibelen inntok israelittene Lakish som en del av erobringen av Det lovede land (Jos 10:31-33). Området ble senere tildelt Judas stamme (Jos 15:39) og ble en del av Det forente kongedømme Israel.

Lakish regnes som et av de mest interessante utgravningsstedene, både fra kanaaeisk og israelittisk tid.

Levitter

Levittene var ifølge Bibelen etterkommere av Jakobs sønn Levi. Levis etterkommere ble satt til å være tempeltjenere og prester.

Levittene var etterkommere av Levis tre sønner, Gersjon, Kehat og Merari. Prestene var etterkommere av Aron, Moses' bror (som var sønnesønn av Kehat). De øvrige av Levi stamme var tempeltjenere.

Levittene hadde en rekke særbestemmelser i loven. De ble ikke regnet med som en av Israels tolv stammer. Levittene skulle få tiende av folkets inntekter, og de skulle igjen gi en tiendedel av dette til prestene.

Slik det fortelles i Josvas bok, ble de ikke tildelt noe stammeområde, men fikk 48 byer som lå rundt omkring i de andre stammenes område. Disse ble kjent som levittbyer. Av disse var tretten prestebyer. Seks av Levittbyene var tilfluktsbyer. Hebron var både tilfluktsby og presteby, og trolig bodde ypperstepresten der.

Ramot i Gilead

Ramot i Gilead (hebraisk: רָמֹת גִּלְעָד; «Høydene i Gilead») som lå øst for Jordanelven i oldtidens Israel, var en av de levittiske byene, og som også ble utvalgt til tilfluktsby . Den tilhørte stammeområdet til Gads stamme. Stedet er nevnt tyve ganger i den hebraiske Bibelen, blant annet i Femte Mosebok og Josvas bok.

Salomos tempel

Salomos tempel (hebraisk: בית המקדש‎, Beit HaMikdash, «Huset av Det Som er Hellig»), også kjent som Det første tempelet i Jerusalem, var i henhold til den hebraiske Bibelen, det første tempelet for religionen til de bibelske israelitter (jødene), opprinnelig bygget av kong Salomo på den høyde som er kalt Moria i Jerusalem. Det var formgitt for å kunne huse Paktens ark, og tjene israelittene og proselyttene som et sentralt sted for å ære og dyrke Israels gud Jahve.

I henhold til Bibelen fungerte det som det religiøse fokus for religiøs dyrkelse og ofring kjent som korbanot i oldtidens jødedom. Det ble fullført i år 960 f.Kr., ble ødelagt av babylonerne i år 586 f.Kr. Jødisk eskatologi (læren om de siste ting) inkluderer at et tredje tempel en gang vil bli bygget.

Et nytt tempel, Det andre tempelet i Jerusalem, ble bygget 535 f.Kr. etter at jødene var kommet tilbake fra landsforvisningen i Babylon, fullført i 516 og innviet året etter, og revet av romerne i 70 e.Kr.

Saltbyen

Saltbyen (hebraisk: עיר המלח, Ir-hammelaḥ) var en by eller bosetning i oldtidens Israel som er omtalt i den hebraiske Bibelen (det gamle testamente). I henhold til Josvas bok var byen den ene av seks byer som lokalisert i Judeas «villmark», også kjent som Judeaørkenen, og lå trolig ved den nordvestlige kysten av Dødehavet.

Stedet er ikke nevnt andre steder enn i Josvas bok, men var sannsynlig knyttet til «Saltdalen» som nevnt i Andre Samuelsbok. Navnet i seg selv og omtalen av En-Gedi i Første Mosebok antyder at stedet må ha ligget i nærheten av Dødehavet. Stedet er forsøksvis identifisert med det arkeologiske stedet Khirbet Qumran.

Sikem

Sikem (hebraisk: כֶם / שְׁכָם, i betydningen «Skulder»/«Sal», engelsk: Shechem) var en kanaanittisk by som er omtalt i Amarnabrevene, og er nevnt i den hebraiske Bibelen som en israelittisk by tilhørende Manasses stamme, og fungerte som den første hovedstaden i kongedømmet Israel etter at det forente israelittiske kongedømmet ble delt ved Salomos død. Tradisjonelt har Sikem blitt assosiert med Nablus, men er i dag blitt identifisert med stedet Tell Balata i Balata al-Balad i distriktet Nablus på Vestbredden.

Taanak

Taanak (i dag Ta'annek, eller Tell Tianik) var en befestet bystat som sto på en høyde i Kanaan i nordlige Israel i sørenden av Jisreeldalen på sørvestlige side. Den fikk sin betydning ved å ligge strategisk langs handelsvegen mellom Syria og Egypt, og ved krysningen på vegene fra Akko i nord, Jerusalem i sør og kysten ved Middelhavet i vest. Langs den samme handelsvegen lå Megiddo rundt 8 km sørøst for Taanak.

Tabernakelet

Tabernakelet er den vanlige betegnelsen for den transportable helligdom som israelittene ifølge Det gamle testamente førte med seg under ørkenvandringen på Moses' tid og som ble brukt frem til Tempelet i Jerusalem ble bygget. I Bibelen kalles det også «møteteltet» eller «telthelligdommen». Tabernaklet dannet forbildet for det senere tempelets innretning.

Tel Dan

Dan (hebraisk: תל דן) er en by nevnt i Bibelen, beskrevet som den nordligste byen i kongedømmet Israel, tilhørende Dans stamme. Byen er lokalisert på en høyde i øvre Galilea i det nordlige Israel. Den er identifisert med tillegget tel kjent som Tel Dan («Dans høyde») eller Tel el-Qadi («Dommernes haug», på arabisk تل القاضي, noe som er bokstavelig oversettelse av det hebraiske navnet Tel Dan, hvor «Dan» betyr «dommer» (høvding) i Israel.

På dette arkeologiske stedet ble det i 1993 og 1994 funnet tre fragmenter av en kongelig stele, Tel Dan-stelen, skrevet på arameisk. Stelen dateres til siste halvdel av 800-tallet f.Kr. I stelens innskrift hevder en arameisk konge eller hærfører at han har slått «Davids hus». Noen tolker det som kongen av Jerusalem og kongen av Israel i krig. Dette kan være den eldste omtale av kong David som finnes utenfor Bibelen, og den eldste omtale av Israel fra en utenombibelsk kilde i Levanten.

Uria

Uria (hebraisk: אוּרִיָּה – ʾÛriyyâ; gresk: Οὐρίας – Ourías) var en soldat i kong David av Israels hær, omtalt i Den hebraiske Bibelen. Han var ektemann til den vakre Batseba, og han ble drept på ordre av kong David etter at kongen har begjært Batseba ved at soldatene etterlot ham i kampstriden. Denne historien er opphav til uttrykket «å ha en uriaspost», som i overført betydning betyr å ha eller inneha en utsatt eller farlig stilling.

Urias hustru ble gjort gravid av David under en utenomekteskapelig affære. Selv om Uria på Davids ordre ble bedt om å komme hjem og besøke sin hustru (og således skjule utroskapen) nektet Uria å forlate sine medsoldater eller forlate kongens nærvær. Som et resultat av mordet på Uria ble David strengt irettesatt av profeten Natan; og ytterligere, ved de senere opprør i Davids husholdning og gjennom hele kongedømmet Israel, inkludert dødsfallet på Batsebas nyfødte sønn og opprøret til Davids sønn og arving Absalom, ble i samtiden eller av Bibelens forfattere forklart som en guddommelig straff for Davids synder ved hans utroskap og mord.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.