Josva

Josva (hebraisk: יְהוֹשֻׁעַYĕhôšúaʿ[a]; gresk: ἸησοῦςIēsoûs) er en figur i Tora og Det gamle testamente og var den undersøkte Kanaan som Guds lovede land for israelittene, i henhold til Fjerde Mosebok[1] og i noen avsnitt som Moses' medhjelper.[2] Han er en sentral figur i Den hebraiske Bibelens Josvas bok. I henhold til Andre Mosebok, Fjerde Mosebok og Josvas bok ble han en leder av de israelittiske stammene etter Moses' død. Hans navn var Hosea, sønn av Nun, fra Efraims stamme, men Moses kalte ham for Josva[3] ettersom det var det navnet han var kjent under. Han var født i Egypt forut for utvandringen, og var antagelig av samme alder som Kaleb som han tidvis er assosiert med.

Josva var en av Israels tolv spioner som Moses sendte ut for å utforske landet Kanaan.[4] Etter at Moses var død ledet Josva de israelittiske stammene i erobringen av Kanaan, og fordelte landet mellom de ulike stammene. I henhold til den bibelske kronologi, levde Josva en gang mellom 1500–1390 f.Kr.,[5] eller en gang i sen bronsealder. I henhold til Josvas bok [6] døde Josva da han var 110 år gammel.

Fortellingen om Josva er også blitt lånt inn i Koranen og han har således en posisjon hos muslimene. I henhold til Koranen var han sammen med Kaleb den ene av to som Moses sendte for å utforske landet Kanaan.[7] Muslimene vurderer Josva som en av israelittenes ledere, en del ser ham også som en profet, mens andre ser ham ikke som en profet, men som en hellig mann og en stor leder.

Lanfranco Moses and the Messengers from Canaan
Moses og budbringerne fra Kanaan, oljemaleri av Giovanni Lanfranc
Tissot The Grapes of Canaan
Josva og vindruene fra Kanaan, tegning av James Jacques Joseph Tissot

Navnet

Navnet Josva, på hebraisk Yĕhôšúaʿ, betyr «Jahve er frelse».[8][9]

Vokaliseringen av det andre komponenten i navnet kan bli lest som «Hoshea», et navn benyttet i Tora før Moses la til den guddommelige navnet, i henhold til Fjerde mosebok 13:16.[10][11]

Navnet «Jesus» er den norske gjengivelsen av den greske transkripsjonen av Yĕhôšúaʿ via arameisk. I Septuaginta, den greske oversettelsen av Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamentet), er alle tilfeller av ordet Yĕhôšúaʿ gjengitt som Ἰησοῦς, Iēsoûs, den nærmeste greske uttalen av arameiske «Yeshua»[12][13] Således er Josva på gresk blitt kalt for «Jesus, sønn av Nun» (τοῦ Ναυή) for å skille ham fra Jesus Kristus. Josva og Jesus er gitt samme navn, ved å legge til Navin («sønn av Nun») for Josva, også på slaviske språk som følger den ortodokse kirketradisjonen (f.eks. russisk Иисус – Iisus og serbisk Исус/Isus).

Fortellingen om Josva

Josva og flukten fra Egypt

Som Moses' lærling var Josva en betydelig figur i hendelsene ved flukten fra Egypt. Han fulgte Moses delvis på vegen da de dro opp Sinaifjellet for å motta De ti bud.[14] Han var en av de tolv spionene som Moses sendte ut for å undersøke og rapportere om landet Kanaan,[15] og bare han og Kaleb ga en oppmuntrende rapport, hvor belønningen ble at kunne disse to av de tolv fikk komme inn i det lovede land.[16]

Dore joshua crossing
«Israels barn krysser Jordanelven», illustrasjon av Gustave Doré

Josva var leder ved israelittenes første slag etter å ha forlatt Egypt mot amalekittene ved Refidim og hvor de seiret.[17]

I henhold til Josvas bok [18] utpekte Gud Josva til å etterfølge Moses som israelittenes leder. Den første delen av boken dekker Josva i perioden da han ledet erobringen av Kanaan.

Erobringen av Kanaan

JoshuaSun Martin
Josva kommanderer solen å stå stille over Gibeon, maleri ved John Martin

Ved Jordanelven skilte vannet seg, slik som det hadde skjedd for Moses ved Rødehavet. Det første slaget etter å ha krysset Jordanelven var slaget ved Jeriko. Josva ledet ødeleggelsen av Jeriko, deretter bevegde de seg videre til Ai, en liten naboby i vest. Imidlertid ble de beseiret og 36 israelitter døde. Nederlaget ble tilskrevet at en mann ved navn Akan hadde tatt «bannlyst gods» fra Jeriko, og etter at han innrømmet å ha «syndet», ble Akan, hans familie og dyr steinet for at de skulle få tilbake Guds gunst. Deretter ledet Josva israelittene til seier over Ai.[19]

Israelittene møtte en allianse av amorittiske konger fra Jerusalem, Hebron, Jarmut, Lakisj, og Eglon. Ved Gibeon spurte Josva Gud om få månen og solen til å stå stille slik at han kunne vinne slaget i dagslys. Denne hendelsen er meget kjent ettersom det står i skriften «Aldri har det, verken før eller siden, vært en dag som denne, da Herren bønnhørte en mann slik».[20] Gud kjempet også for israelittene i dette slaget da han kastet store haglskurer fra himmelen som etter sigende drepte flere kanaanitter enn hva israelittene selv greide. Fra der av var Josva i stand til å lede israelittene til flere serier og sikret mye av landet Kanaan til sitt folk.

Død

Da han var «gammel og langt oppe i årene» [21] samlet Josva de eldre og høvdingene for alle israelittene og formante dem å ikke ha noe samvirke med den innfødte befolkningen da det kunne gjøre at de ikke var trofaste mot Gud.[22] Ved en rådsforsamling for stammene ved Sikem tok han avskjed med folket, formante dem på nytt om å være trofaste mot deres Gud som hadde vist seg for dem. Som et vitne på deres løfte om å tjene Gud, fikk Josva satt opp en stor stein under et eiketre ved Guds helligdom. Kort tid etterpå døde han da han var 110 år og han ble gravlagt på sin egen eiendom, «ved Timnat-Serah, som ligger i Efraims fjelland, nord for Gaasj-fjellet».[23]

Fotnote

  1. ^ Skrives יְהוֹשׁוּעַYĕhôšû́aʿ
    i 5 Mos 3,21 og én gang i Dom 2,7.

    I Neh 8,17 er navnet
    יֵשׁוּעַYēšû́aʿ.

Referanser

  1. ^ Nettbibelen: Fjerde Mosebok 13-14
  2. ^ Coogan, Michael D. (2009): «A Brief Introduction to the Old Testament», Oxford University Press, s. 166-167
  3. ^ Nettbibelen: Fjerde mosebok 13:16
  4. ^ Nettbibelen: Fjerde Mosebok 13:1-16: Herren sa til Moses: «Send av gårde noen menn for å utforske Kanaan-landet, som jeg vil gi israelittene. Én mann for hver av fedrenes stammer skal dere sende, og alle skal være ledere.»
  5. ^ Josefus: Ioudaike archaiologia («Jødisk forhistorie») V.1.28. Her hevdes det at Josva døde tyve år, hvilket er et hendig rundt tall, etter erobringen av Kanaan.
  6. ^ Nettbibelen: Josvas bok 24:29
  7. ^ Quran (Koranen): 5:22–23
  8. ^ A Hebrew and English Lexicon of the Old Testament, ved Francis Brown, med S. R. Driver & C. A. Briggs, basert på leksikonet til William Gesenius. Oxford: Clarendon Press. s. 221 & 446
  9. ^ Fausset's Bible Dictionary
  10. ^ Nettbibelen: Fjerde mosebok 13:16: «Dette var navnene på de menn som Moses sendte for å utforske landet. Men han ga Hosea, sønn av Nun, navnet Josva.»
  11. ^ «Joshua» i: New Bible Dictionary, 2. utg. 1987. Douglas JD, Hillyer N, red., Tyndale House Publishers, Inc., Wheaton, IL, USA ISBN 0842346678
  12. ^ Det hebraiske ord #3443 i Strong's Exhaustive Concordance of the Bible, engelske Nehemiah 8:17, tilsvarer den norske bibeloversettelsen Nehemja 8:17
  13. ^ Sammenlign Fjerde mosebok 13:16 καὶ ἐπωνόμασεν Μωυσῆς τὸν Αὐσῆ υἱὸν Ναυῆ Ἰησοῦν («Men han ga Hosea, sønn av Nun, navnet Josva»)
  14. ^ Nettbibelen: Andre Mosebok 32:17
  15. ^ Nettbibelen: Fjerde mosebok 13:16-17
  16. ^ Nettbibelen: Fjerde mosebok 14:23-24
  17. ^ Nettbibelen: Andre mosebok 17:8-16
  18. ^ Nettbibelen: Josvas bok 1:1-9
  19. ^ Nettbibelen: Josvas bok 7
  20. ^ Nettbibelen: Josvas bok 10:14
  21. ^ Nettbibelen: Josvas bok 23:1-2
  22. ^ Nettbibelen: Josvas bok 23:7-8, 23:12-13
  23. ^ Nettbibelen: Josvas bok 24:29-30

Portal: Litteratur

Ajjalon

Ajjalon (også stavet Ajalon, «gasellenes sted») var et sted i lavlandet i Sjefela Oldtidens Israel. Det er i dag identifisert med Yalo ved foten av Beth-Horon-passet, en palestinsk-arabisk landsby som ligger 13 km sørøst for Ramla på Vestbredden.

Stedet kan i oldtiden ha vært lokaliseringen for flere slag mellom angripere og de innfødte. I Amarnabrevene i Egypt, skrevet i løpet av de siste tolv årene til farao Akhnaton og det første året av kongetiden til farao Tutankhamon (1300-tallet f.Kr.), snakker Abdi-Heba, en lokal høvding av Jerusalem, om ødeleggelsen av «byen Ajjalon» av angripere, og beskriver seg selv som «ulykkelig, meget ulykkelig» av de ulykkene som hadde kommet til landet, og ba innstendig den egyptiske konge om skynde seg å komme med hjelp.

Denne hendelsen har blitt knyttet til et angrep fra amorittene, før ankomsten til israelittene under lederen Josva. Men ettersom dalen strekker seg så langt vest som til et punkt som ligger halvveis mellom Sha'alvim og Latrun, kan den byen som omtales i disse brevene være en hvilken som helst bosetning i dalen.

Amoritter

Amoritter (sumerisk: 𒈥𒌅, MAR.TU, akkadisk: Tidnum eller Amurrūm, egyptisk; Amar, hebraisk: אמורי, ʼĔmōrī; gresk: Ἀμορραῖοι) var et folkeslag i oldtiden som snakket semittisk og som var bosatt i oldtidens Syria og i sørlige Mesopotamia fra omkring 2000-tallet f.Kr. og til slutten av 1600-tallet f.Kr. De etablerte flere framtredende bystater i eksisterende lokaliseringer, mest kjent er Babylon som ble løftet fra en liten by til en stor, framstående by og en uavhengig stat.I sumeriske og akkadiske tekster ble det henvist til kongeriket Amurru brukt om dem, såvel som om deres hovedgud, Amurru. Deres språk, amorittisk, regnes innenfor de nordvestsemittiske språk. Amorittene nevnes også i Bibelen som et folk som levde i Kanaan før israelittene kom dit, både før og etter erobringen av landet under Josva.

De historiske bøker (GT)

De historiske bøker er en samlebetegnelse på en gruppe bøker i Det gamle testamentet. Dette er den klart største delen av stoffet i GT.

Det historiske stoffet i Det gamle testamentet blir igjen delt inn i tre deler:

De fire første Mosebøkene eller Tetrateuken.

Det deuteronomiske historieverket som inneholder Femte Mosebok, Josva, Dommerne, Første og Andre Samuelsbok og Første og Andre Kongebok.

Det kronistiske historieverket som inneholder Første og Andre Krønikebok, Esra og Nehemja.I tillegg til disse, kan også Ruts bok, Esters bok, Jona og deler av Daniel klassifiseres som historisk stoff.

Det gamle testamente

Denne artikkelen handler om Det gamle testamente hovedsakelig sett fra et kristent perspektiv. For behandling av Den hebraiske bibelen i jødisk perspektiv, se Tanakh.

Det gamle testamente, forkortet GT, på latin Vetus Testamentum («Den gamle pakt»), er første del av kristendommens kanoniserte skrifter i Bibelen, og i hovedsak identisk med jødedommens hellige skrift. Denne samlingen av skrifter består av flere bøker skrevet over en lang periode, som kan deles inn i boksamlingene lov, profeter og skrifter (jødisk tradisjon) eller i temaene historie, poesi og profeti (kristen tradisjon). Antall bøker varierer; jøder og kristne deler bøkene opp på forskjellig måte. Derfor regner man med 24 bøker etter jødisk inndeling, og 39 bøker etter kristen tradisjon (eller flere om de apokryfe eller deuteronomiske skrifter regnes med). Hvordan bøkene deles inn, og hvilken rekkefølge de har, har konsekvens for hvordan man leser og oppfatter dem. I jødisk tradisjon vektlegges både loven, profetene og skriftene sammen med Talmud som instruksjon eller veiledning. I kristen tradisjon legges større vekt på frelseshistorie, og profetenes taler har oftere blitt forstått som profetier som angår fremtiden – som delvis blir oppfylt i Det nye testamente. Det finnes momenter av frelseshistorie også i jødisk tradisjon og momenter av instruksjon også i kristen tradisjon.

Dimona

Dimona (דִּימוֹנָה, arabisk ديمونة) er en israelsk by i Negevørkenen, 36 kilometer sør for Beersheba og 35 kilometer vest for Dødehavet over Aravakløften i Sørdistriktet. Byens navn stammer fra en bibelsk by, nevnt i Josva 15, 21–22.

Dommerne i Israel

Dommerne i Israel (hebraisk: shôphatîm eller shoftim שופטים) var i henhold til Bibelen en form for karismatiske ledere, «en hersker eller en militær leder, foruten også en som presiderte ved juridiske møter».Fra tiden mellom israelittenes innvandring i det lovte land og erobring av Kanaan ved Josva og fram til opprettelsen av det første kongedømmet Israel (kongetiden), ca. 1150-1025 f.Kr., utgjorde de israelittiske stammene en løs sammenslutning. Det eksisterte ingen felles eller sentral styring, men i tider av vanskeligheter eller krise ble folket ledet av ad hoc ledere kjent som dommere. Denne tiden huskes som Dommertiden og er nedtegnet i Dommernes bok.

Dommertiden ble preget av flere hendelser. Ofte var det uorden i landet og ingen som hadde ansvaret. Det førte til at innbyggerne oppførte seg dårlig. Da hendte det også at de ble angrepet og plaget av folkene omkring. Da de vendte seg til Herren, lot han sterke personligheter stå fram som «Israels redningsmann». Disse ble kalt dommere. Dommerne fulgte vanligvis ikke like etter hverandre. Muligens kan også noen ha virket samtidig i en periode. Det kan også forstås som at de virket særlig i én bestemt del av landet og for noen stammer, og ikke nødvendigvis for hele landet og alle stammene.

Dommernes bok

Dommerne (hebraisk: שופטים, «Dommere») er den syvende bok i Den hebraiske Bibelen (jødedommens Tanakh) og det kristne Det gamle testamentet. Bokens tittel peker på dens innhold om de historiske og til dels legendariske dommerne til israelittene. «Dommer» innebar ikke bare å være lovgiver, men også være midlertidig høvding og krigsherre i vanskelige tider. Boken beskriver tiden mellom Josva og Samuel. Den beskriver hendelser i dommertiden og omtaler de fleste av dommerne. Fortellingene følger et konsekvent mønster: folket er utro mot jødenes gud Jahve og han overlater dem derfor i hendene til deres fiender; folket angrer seg og ber Jahve om nåde, hvor han da sender i form av en leder eller kriger, det vil si en «dommer»; dommeren befrier israelittene fra undertrykkelse og de blomstrer, mens snart blir de igjen utro og syklusen gjentar seg.

Forskerne betrakter mange av historiene i Dommernes bok som de eldste i deuteronomistiske historie med deres hovedredaksjon er datert til 700-tallet f.Kr. og med materiale som Debora-kvadet som er datert langt eldre.

Eleasar

Eleasar eller Elasar var ifølge Det gamle testamente sønn av Aron og den annen yppersteprest, og den første yppersteprest etter inngangen i det lovte land. Navnet skrives også Elasar i norske tekster og betyr «Gud har hjulpet». Hans fetter, Elieser, hadde et navn som betyr «Min Gud er hjelper».

Eleasar ble salvet og innsatt som prest av Moses sammen med sin far og sine tre brødre. Han overtok som yppersteprest da Aron døde. Han var sannsynligvis yppersteprest hele tiden da Josva levde. Han ble etterfulgt av sin sønn Pinehas.

Gezer

Gezer, eller Tel Gezer, (hebraisk: גֶּזֶר‬; i den norske bibeloversettelsen: Geser) er et arkeologisk sted ved foten av Judeafjellene på grensen til Sjefela-regionen halvveis mellom Jerusalem og Tel-Aviv i Israel. Stedet er nå en israelsk nasjonalpark. I Den hebraiske bibelen blir Gezer særlig nevnt i sammenheng med Josva og Salomo.

I nærheten av Gezer ligger den israelske kibbutzen med samme navn, grunnlagt i 1945.Gezer ble en befestet kanaaneisk bystat i den første halvdelen av det 2. årtusen f.Kr.. Byen ble senere ødelagt av brann og gjenoppbygget. Amarnabrevene nevner at Gezer-kongene sverget troskap til den egyptiske farao. Byen var strategisk viktig fordi den lå ved et knutepunkt på den gamle handelsveien langs kysten som forbandt Egypt med Syria, Anatolia og Mesopotamia, samt veien fra kysten via Ajjalon-dalen til Jerusalem og Jeriko.

Hellig krig i Det gamle testamente

Hellig krig er et fenomen som dukker opp flere ganger i Det gamle testamente i Bibelen, og som berøres i et vesentlig antall av tekstene. De viktigste typiske kjennetegn ved en Hellig krig i motsetning til en sekulær krig er at den hellige krigen forutsetter at [1] soldatene er kultisk rene, at [2] man ser for seg at guden skal gripe overnaturlig inn enten direkte, eller ved inspirasjon og at [3] krigsbyttet dedikeres til guden. I hvilken grad en krig kan karakteriseres som en Hellig krig avhenger av i hvor stor grad disse karakteristiske trekkene finnes.

Det har neppe eksistert noen virkelige kriger verken i gammeltestamentlig tid eller i historien forøvrig hvor disse kjennetegnene har vært fullstendig gjennomført, og neppe heller noen kriger av særlig omfang hvor ingen av de stridende har forestilt seg elementer av dette. Forskeren Gerhard von Rad som har skrevet den mest berømte boken om dette temaet hevder at krigene i Israel hovedsakelig ble sett på som hellinge når man rekrutterte sine soldater blant befolkningen, imens kriger hvor yrkessoldater og leiesoldater ble benyttet, i større grad ble sett på som sekulære.

Joshua

Joshua er en variant av mannsnavnet Josva og er dannet av det hebraiske navnet Jehousu'a (יְהוֹשֻׁעַ) som betyr «Gud er frelse» eller «Gud frelser». Jesus er en annen variant av Josva. I Bibelen var Josva den som tok over som israelittenes leder etter Moses.

Josva (prest)

Josva er i Bibelen den første ypperstepresten etter at folket vendte hjem fra det babylonske fangenskap. Sammen med Serubabel spilte han en viktig rolle i gjenoppbygningen av tempelet.

Josvas bok

Josvas bok (hebraisk: ספר יהושע, Sefer Yĕhôshúa) er den tredje bok i Torah (Den hebraiske Bibelen) og den sjette boken i Det gamle testamente i den kristne Bibelen og omhandler israelittenes bosetning etter utferden fra Egypt og gjerningene til Josva som er bokens hovedperson.

Josva blir presentert som Nuns sønn, som etter Moses' død ble satt til å føre Israel inn i det lovede land. Ifølge jødisk tradisjon var Josva også bokens forfatter, men boken forteller selv ikke noe om dette.

Kaleb (sønn av Jefunne)

Kaleb, sønn av Jefunne, var en viktig person i forbindelse med ørkenvandringen og inngangen i det lovede land. Da Moses sende ut tolv speidere til det lovede land, ble Josva sendt for Efraim og Kaleb for Juda. Disse to kom med en positiv tilbakemelding, mens de ti andre kom tilbake og klaget over hvor vanskelig det virket å erobre landet. Da israelittene begynte å følge opp klagingen til de ti speiderne, ble det bestemt at de skulle vandre 40 år i ørkenen. De to speiderne ble imidlertid velsignet.

Josva overtok ledelsen etter Moses og førte folket inn i det lovede land. Kaleb nevnes så som en viktig person i hans funksjonstid. Kaleb lovte at den som erobret et bestemt landområde, skulle få hans datter til kone. Det ble hans egen nevø Otniel som gjorde det. Otniel ble også den første dommeren etter Josva.

Moseloven

Moseloven (på gresk νόμος Μωυσῆ, nomos Moyse) er ifølge mytene i Bibelen den religiøse loven som ble gitt fra Gud til Moses på Sinaifjellet etter at israelittene hadde forlatt Egypt. Moseloven ble grunnlaget for israelittenes religiøse liv i det nye samfunnet. Den dag i dag spiller Moseloven en rolle innen jødedommen som bruker betegnelsen Torá («Loven» eller «Læren») om de fem mosebøkene i Det gamle testamentet i Bibelen der over 600 lover og forskrifter er flettet inn i tekstene. I snevrere forstand blir Moseloven innledet i Andre Moseboks 20. kapittel med De ti bud og avsluttes først i Fjerde Moseboks kapittel 10. Også Femte Mosebok kan ses som en samling lover som blir tillagt Moses.

Den mest sentrale delen av loven som ble gitt til menneskene gjennom Moses er De ti bud. Disse ti budene er generelle og tidløse lover som viser hvordan mennesker skal forholde seg til Gud og til andre mennesker. Disse ti skiller seg fra resten av Moseloven med sine 613 bestemmelser om ofre og religiøse seremonier, om rituell renhet og spiseforskrifter, og også om overtredelser og straff ved at sistnevnte har en mye mer konkret heftet til tiden og kulturen den ble gitt til.Moseloven blir omtalt flere steder seinere i Bibelen, blant annet i Josva kapittel 8. Mosebøkene, i den overleverte formen, ble redigert på 500-tallet f. Kr.

Moses

Moses (hebraisk: מֹשֶׁה‎, Móshe; gresk: Mωϋσῆς, Mōÿsēs; latin: Moyses; arabisk Mûsa) var ifølge fortellingene i de fem Mosebøkene (kalt Tora på hebraisk) en jødisk profet, religiøs leder, lovgiver og historiker som grunnla den israelittiske nasjonen.

Moses skal ha frigjort jødene (israelittene) fra trelldommen i Egypt da han ledet dem ut (eksodus). Under den påfølgende, årelange vandringen gjennom Sinai-ørkenen til «det lovede land», mottok Moses De ti bud og en mengde andre lover for det nye samfunnet som han formulerte i Mosebøkene. Ifølge tradisjonen inngikk da de tidligere slavene, som et fritt folk, en gjensidig pakt med én guddom.

Historisk forskning anser fortellingene om Moses som sagn og legender. Andre, særlig troende jøder, kristne og muslimer, hevder at skikkelsen virkelig har levd omkring 1200 f.Kr. Moses' liv og virksomhet skildres i Andre til og med Femte Mosebok. Ifølge de religiøse mytene var Moses sønn av Amram og hans kone Jochebed og oldesønn av Levi. Han hadde to eldre søsken, søsteren Mirjam og broren Aron.

Moses regnes som en av de viktigste personene i de abrahamittiske religionene jødedom, kristendom og islam.

Nebiim

Nebiím (hebraisk: נביאים, Nevi'im), eller Profetene, utgjør den andre av tre hoveddeler av Tanákh, eller den hebraiske Bibelen. Denne delen er igjen delt inn i to deler; Nebiim risjonim (de tidligere profetene – Josva, Dommernes bok, Samuelsbøkene og Kongebøkene) og Nebiim aharonim (de senere profetene – Jesaja, Jeremia og Esekiel og de tolv mindre profetene).

I den jødiske liturgi leses utdrag av tekstene offentlig i synagogen etter torahlesningene hver sabbat og på jødiske festdager.

Otniel

Otniel (hebraisk: עָתְנִיאֵל בֶּן קְנַז, moderne hebraisk Otni'el Ben Kenaz; «Guds løve») var ifølge Bibelen den første av dommerne etter Josva. Han var nevø av Kaleb og ble også gift med Kalebs datter. Otniel kjempet mot Kusjan-Risjatajim, som omtales som konge i Mesopotamia.

Røyken kirke

Røyken kirke er en langkirke fra 1229 i Røyken kommune i Buskerud fylke.

Byggverket er i stein og har 240 plasser.

Alter i rød granitt, en del gammelt inventar og kongelige monogrammer. Altertavlen stammer fra 1600-tallet og skal være skåret av gjetergutten Josva Olsen fra Nærsnes .

Adkomst til stedet er via Fv10 og E134.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.