Johannes Hyrkanos

Johannes Hyrkanos (Yohanan Girhan; Yohanan Hyrcanus, hebraisk: יוחנן הורקנוס, gresk: Ἰωάννης Ὑρκανός) (død 104 f.Kr.) var en hasmoneiske (makkabeerne) leder på 100-tallet f.Kr. som styrte Israel i tiden 134-104 f.Kr. Han var sønn av Simon Makkabeus. Etter at hans svoger Ptolemaios hadde myrdet hans far og to eldre brødre, overtok Johannes posisjonen som regent og yppersteprest. Det syriske riket hadde tapt mye av sin makt, og han beseiret den syriske hærføreren Cendebeus da han gikk til angrep.[1] Johannes allierte seg med romerne. Han erobret også Judeas naboområder Samaria og Edom, og tvangskonverterte edomittene til sin religion.[2]

Johannes Hyrkanos
Hyrcanus I-Yohanan
Født2. århundre f.Kr.
Død104 f.Kr.
Far Simon Thassi
Barn Alexander Jannaios, Aristobulos I, Antigonus
Beskjeftigelse Prest

Navn

Den jødisk-romerske historikeren Josefus forklarer i Ioudaikos polemos, Den jødiske krig, at Johannes også var kjent som «Hyrkanos», men han kommer ikke inn på årsakene for dette navnet. Den eneste andre primærkilden er Makkabeerbøkene, en del av de apokryfiske skrifter i Det gamle testamente benytter seg aldri av dette navnet i forhold til Johannes, og den eneste referansen til «Hyrkanos» er i Andre Makkabeerbok 3:11[3] med referanse til en mann som eide en del av pengene i tempelet i løpet av ministeren Heliodoros' besøk en gang rundt 178 f.Kr.

Grunnen for dette navnet er omdiskutert blant bibelforskerne, og en rekke forslag er framstilt:

Liv og virke

Johannes Hyrkanos var sønn av Simon Makkabeus og således nevø av Judas Makkabeus, Jonatan Apphus og andre søskenbarn. Deres historie er fortalt i de deuterokanoniske bøkene Første og Andre Makkabeerbok, i Talmud og av historikeren Josefus. Johannes var ikke tilstede ved et gjestebud hvor hans far og hans to brødre ble myrdet, angivelig av hans svoger, Ptolemaios. Han kvalifiserte til sin fars tidligere posisjoner, den som Kohen Gadol, ypperstepresten i Israel og som nasjonal leder (men ikke som konge).[5] Josefus forteller at han hadde fem sønner, men kun tre navngis i hans fortellinger: Judas Aristobulos I, Antigonos I, og Aleksander Jannai.

Beleiringen av Jerusalem

City of David
En antatt rekonstruksjon av Jerusalem under kong Davids tid. Det er mulig at den hadde et lignende utseende på Hyrkanos' tid.

I løpet av det første året av Hyrkanos' styre, møtte han den mest alvorlige utfordringen for uavhengig styre i Judea fra Selevkide-riket. Antiokos VII Sidetes marsjerte inn i Judea, herjet bygdene og begynte en årelang beleiring av Jerusalem. Den langvarige beleiringen fikk Hyrkanos til å fjerne enhver fra byen som ikke kunne bidra til det militære forsvaret.[6] Disse flyktningene fikk tillatelse til å passere gjennom linjene til Antiokos. Således ble disse bokstavelig fanget i en felle midt i en kaotisk beleiring. Med en humanitær krise foran seg, lot Hyrkanos ham dem komme tilbake da løvhyttefesten begynte. Etterpå, grunnet den store matmangelen i Jerusalem, forhandlet Hyrkanos fram en fredsavtale med Antiokos.[7]

Tomb of david
Hyrkanos lot kong Davids grav plyndre.

Betingelsene for avtalen besto av utbetaling av 3000 talenter med sølv for at Antiokos brøt ned Jerusalems murer, jødenes deltagelse i Selevkide-rikets krig mot Partia, og atter en gang jødenes anerkjennelse av Selevkide-rikets kontroll.[8] Disse betingelsene var et hardt slag for den unge herskeren. I tillegg måtte Hyrkanos plyndre graven til kong David av Israel for å kunne betale de 3000 talentene.[9]

Følgene av beleiringen var til å begynne med et vanskelig tilbakeslag for Hyrkanos. Judea sto overfor særdeles vanskelige økonomiske tider etter at bygdene var blitt plyndret og Jerusalem beleiret. De økonomiske vanskelighetene ble i stor grad økt av de skattene som Selevkide-riket tvang på landet. I tillegg ble Hyrkanos tvunget til å følge Antiokos på hærtokt i 130 f.Kr. Hyrkanos fungerte antagelig som militær leder av en jødisk tropp i krigen.[10]

Disse omstendighetene førte antagelig til et tap av støtte for den uerfarne Hyrkanos hos befolkningen i Judea.[10] Folket på bygdene var særlig desillusjonerte i forhold til ham etter Antiokos' hær hadde plyndret dem. Det faktum at han istedenfor å styre et herjet Judea var i Partia for å kjempe med Antiokos førte til dyp krenkelse. I tillegg til at Hyrkanos hadde fordrevet alle som ikke kunne være soldater under beleiringen av Jerusalem, førte antagelig også til at han ble nedvurdert, og ikke minst var plyndringen av kong Davids grav et alvorlig religiøst brudd på hans forpliktelser som yppersteprest, og må ha opprørt det religiøse lederskapet.[11]

Til tross for mangelen på støtte i denne tiden, svært tidlig i hans 31 år lange styre av Judea, fikk han en opptur i 128 f.Kr. da Antiokos ble drept i et slag mot Partia. Hva som fulgte var en tid med erobringer ledet av Hyrkanos som markerte Judeas fremste tid som den meste betydelige maktfaktoren i Syria.[12]

Erobringene til Johannes Hyrkanos

Johannes Hyrkanos var i stand til å dra fordeler av uroen i Seleukia ved Tigris ved å sikre Judeas uavhengighet og samtidig erobre nye områder. I 130 f.Kr. vendte Demetrios II av Syria tilbake fra landflyktigheten i Hyrkania for å ta kontrollen over Seleukia. Imidlertid gjorde maktovertagelsen det vanskelig for Demetrios å sikre seg kontroll over Judea.[13] Samtidig falt Selevkide-riket fra hverandre og ble oppdelt i mindre fyrstedømmer: Iturea i Libanon, Ammon i Transjordan, og de arabiske nabateere.[14] Hyrkanos var fast bestemt å dra fordeler av oppløsningen til å styrke Judea.

Han skaffet seg også en ny hær bestående av leiesoldater som sto i sterk kontrast til de jødiske styrkene som ble beseiret av Antiokos.[15] Den jødiske befolkningen var antagelig fortsatt i en prosess med å bygge seg opp etter ødeleggelsene fra invasjonen og beleiringen, og kunne derfor ikke skaffe nok menn for en utvidelse av hæren.[13] Finansieringen av hæren var igjen gjort mulig av midler som Hyrkanos stjal fra kong Davids grav.[16]

Økonomi, utenrikspolitikk og religion

HurkaniaTop
Levningene av den øvre delen av festningen Hyrkania som Hyrkanos muligens iverksatte byggingen av.

Etter beleiringen av Jerusalem sto Hyrkanos overfor en alvorlig økonomisk krise i Judea, men etter at Antiokos var død unngikk han de store utbetalingene til det svekkede Seleukia.[17] Åpenbart bedret økonomien seg slik at han kunne utstede sine egne mynter (se nedenfor). Dessuten satte han i gang nødvendige byggeprosjekter i Judea. Han gjenoppbygget de murene som var blitt revet av Antiokos. Han bygget også en festning nord for tempelet kalt for Baris og muligens også festningen Hyrkania i den judeiske ørkenen, øst for Jerusalem, ned mot Dødehavet.[18]

Johannes Hyrkanos søkte gode forhold med omgivende ikkejødiske makter, særlig det voksende og stadig sterkere Romerriket. To forordninger ble vedtatt i det romerske senatet som etablerte en avtale om vennskap med Judea.[19] Selv om det er vanskelig å datere disse, representerer de anstrengelsene som ble gjort mellom Hyrkanos og Roma for å opprettholde stabile diplomatiske og politiske forhold. Et sendebud fra Hyrkanos fikk romersk bekreftelse på hasmoneisk uavhengighet.[20] Johannes Hyrkanos var et utmerket eksempel på en lokal hersker med romersk støtte i ryggen.

Hyrkanos søkte også å opprettholde et stødig forhold til Ptolemeerdynastiets hellenistiske Egypt. Det ble antagelig gjort mulig grunnet de mange jøder som levde i Egypt, særlig i Alexandria, og som hadde forbindelser til det egyptiske hoffet.[21] Også de greske byene Athen, på det greske fastlandet, og Pergamon ved kysten av Anatolia viste ære til Hyrkanos i en anstrengelse for formilde Roma.[22]

John Hyrcanus
Mynter preget av Hyrkanos

Med å prege egne mynter demonstrerte Hyrkanos sin villighet til å fordele makt og ansvar. 63 mynter er funnet i nærheten av Betlehem og disse bærer inskripsjonen «Yohanan ypperstepresten». Den motsatte side av mynten hadde teksten «Jødenes råd». Det antyder at i løpet av sitt styre var Hyrkanos ingen enehersker, men måtte tidvis underkaste seg jødenes råd som hadde en viss andel minoritetsstyre.[23] Myntene mangler avbildninger av dyr eller mennesker, noe som kan antyde at Hyrkanos etterfulgte det jødiske forbudet mot utskårne bilder. Myntene kan også bli tatt til inntekt for oppfatningen at Hyrkanos selv betraktet seg hovedsakelig som yppersteprest i Judea, og at hans styre var delt med jødenes råd.[24]

I Judea var religiøse saker et kjerneaspekt i den innenlandske politikken. Josefus rapporterer kun en særskilt konflikt mellom fariseere og Hyrkanos.[25] Kritikk av Hyrkanos' rolle som yppersteprest og etnark av fariseerne førte til uoverensstemmelse,[26] men konflikten økte statusen til den jødiske sekten saddukeere.[27]

Det er imidlertid gode grunner til å tvile på denne redegjørelsen til Josefus. Han forteller andre steder at fariseerne ikke vokste i makt før fram til styret til dronning Salome Alexandra.[28] Myntene som ble preget under Hyrkanos antyder at han ikke hadde fullstendig sekulær autoritet. Denne redegjørelsen representerer et stykke fariseisk unnskyldning grunnet Josefus' egen fariseiske bakgrunn,[29] og kan således representere en historisk oppfinnelse i den hensikt å høyne fariseernes status under det hasmoneiske dynastiets fremste tid. Det var antagelig spenninger grunnet de religiøse og sekulære lederrollene som Hyrkanos hadde, men det er vanskelig å anta at Josefus' fortelling er en nøyaktig beskrivelse av forholdet mellom Hyrkanos, fariseerne og saddukerne på denne tiden.

En av de siste handlinger i Hyrkanos' liv var en handling som løste enhver form for diskusjon om hans rolle som yppersteprest og etnark. I sitt testamente bestemte han at posisjonen som yppersteprest skulle skilles fra den sekulære autoritet. Hyrkanos' enke ble gitt kontroll over den sivile autoriteten etter hans død, og hans sønn Judas Aristobulos ble gitt rollen som yppersteprest. Denne handlingen representerte Hyrkanos' vilje til å inngå kompromiss i saken.[30] En annen side av saken er at Aristobulos ikke var tilfreds med dette opplegget og fikk kastet sin mor i fengsel og lot henne sulte ihjel. Johannes Hyrkanos var i henhold til Josefus utrustet med tre gudegaver; jordisk makt, yppersteprestens verdigheten, og profetiets gave. Han døde etter et styre på over tretti år og hans død avsluttet makten til det unge jødiske kongedømmet.[2]

Referanser

  1. ^ «1 Maccabees 15:37-39», BibleGateway.com
  2. ^ a b «Hyrcanus, John (Johanan) I.», Jewish Encyclopedia, 1906
  3. ^ «2 Macc 3:11». Sacred-texts.com
  4. ^ Neusner, Jacob (1968): A History of the Jews in Babylonia, bind 1, Brill Archive via Google Books, s. 12
  5. ^ Josefus slår uttrykkelig fast i både Den jødiske krig og Jødisk forhistorie at Judas Aristobulos I (sønn av Johannes Hyrkanos) var «den første av alle som satte en diadem på sitt hode [endret] styret til et kongedømme». Se Jødisk forhistorie XIII 11:1 og Den jødiske krig I 3:1.
  6. ^ Josefus: Jødisk forhistorie 13.240
  7. ^ Jagersma, H. (1986): A History of Israel from Alexander the Great to Bar Kochba, Minneapolis.: Fortress Press, s. 83.
  8. ^ Josefus: Jødisk forhistorie 13.245
  9. ^ Josefus Den jødiske krig (engelsk tekst) I 2:5).
  10. ^ a b Sievers, Joseph; Neusner, Jacob red. (1990): The Hasmoneans and Their Supporters: From Matthias to the Death of John Hyrcanus I, Atlanta: Scholars Press, s. 140.
  11. ^ Jagersma, (1986), s. 89
  12. ^ Bickerman, Elias (1947): The Maccabees, New York.: Schocken Books, s. 150
  13. ^ a b Sievers (1990), s. 141
  14. ^ Cornfled, Gaalyahu (1962): Daniel to Paul: Jews In Conflict with Graeco-Roman Civilization, New York: The Macmillan Company, s. 50
  15. ^ Josefus: Jødisk forhistorie, 13.257
  16. ^ Bickerman (1947), s. 149–150
  17. ^ Sievers (1990), s. 157
  18. ^ Davies, W. D. (1989): The Cambridge History of Judaism, Vol. 2: The Hellenistic Age, New York: Cambridge University Press, s. 331–332
  19. ^ Jagersma (1986), s. 84
  20. ^ Freedman, David Noel (1992): The Anchor Yale Bible Dictionary, H–J: Volume 3, New Haven: Yale University Press
  21. ^ Josefus: Jødisk forhistorie, 13.284–287
  22. ^ Davies, W. D. (1989), s. 332
  23. ^ Cornfeld, s. 52
  24. ^ Sievers (1990), s. 153–154
  25. ^ Josefus: Jødisk forhistorie, 13.288–296
  26. ^ Nickelsburg (2005), s. 93
  27. ^ Hansen, Bjørn O.: Skjellsordet «fariseer» -det nådeløse «nådefolket», del 2. Sitat: «Man antar at saddukeerne tok sitt navn fra ypperstepresten Sadok, som tjenestegjorde mens kong David levde. Deres medlemmer kom hovedsakelig fra den hellenistiske sosieteten og var opptatt av å fremme en stabil livsførsel.»
  28. ^ Josefus: Den jødiske krig 1.110
  29. ^ Sievers (1990), s. 155
  30. ^ Gaalyahu (1962), s. 55

Litteratur

Primærlitteratur
  • Josefus: Jødisk forhistorie
  • Josefus: Den jødiske krig
Sekundærlitteratur
  • Neusner, Jacob (1968): A History of the Jews in Babylonia, bind 1, Brill Archive via Google Books
  • Jagersma, H. (1986): A History of Israel from Alexander the Great to Bar Kochba, Minneapolis.: Fortress Press
  • Sievers, Joseph; Neusner, Jacob red. (1990): The Hasmoneans and Their Supporters: From Matthias to the Death of John Hyrcanus I, Atlanta: Scholars Press
  • Cornfled, Gaalyahu (1962): Daniel to Paul: Jews In Conflict with Graeco-Roman Civilization, New York: The Macmillan Company
  • Davies, W. D. (1989): The Cambridge History of Judaism, Vol. 2: The Hellenistic Age, New York: Cambridge University Press
  • Freedman, David Noel (1992): The Anchor Yale Bible Dictionary, H–J: Volume 3, New Haven: Yale University Press,
Aleksander I Balas

Aleksander I Balas (gresk: Ἀλέξανδρoς Bάλας; Belas (fra Bel, semittisk for «herre»); født ukjent - død 146 f.Kr.) var en motkonge i det hellenistiske Selevkideriket i tiden 150–146 f.Kr. Hans motstander var Demetrios I Soter, den lovmessige kongen, og deretter dennes sønn Demetrios II Nikator.

Alexander Jannaios

Alexander Jannaios (også kjent som Alexander Jannai/Yannai; hebraisk: אלכסנדר ינאי) var konge av Judea fra 103 f.Kr. og til 76 f.Kr. Han tilhørte makkabeerslekten og var sønn av Johannes Hyrkanos. Han arvet tronen av sin bror Aristobulos I, og det synes som om han giftet seg med sin brors enke, Shlomtzion eller «Shelomit», også kjent som Salome Alexandra, i henhold til Yibbums bibelske lov («levirat ekteskap»), skjønt den jødisk-romerske historikeren Josefus er ikke særlig nøyaktig på dette punktet.

Hans sannsynlige fulle hebraiske navn var «Jonatan»; han kan ha vært ypperstepresten Jonathan framfor at denne var hans grandonkel med samme navn som etablerte festningen Masada. Under navnet «kong Yannai» synes han være en ondskapsfull tyrann i Talmud, noe som reflekterer hans konflikt med fariseerne. Han er blant den mer fargerike historiske figurer, til tross for at lite er kjent utenfor spesialisert historie. Han hadde, sammen med sin enke (som ble dronningregent etter hans død), hadde betydelig virkning på jødedommens utvikling.

Jannaios ekspanderte det hasmoneiske kongedømme i Judea og etablerte byen Gamla i 81 f.Kr. som hovedstad for hva som i dag er Golanhøyden. Han ble beseiret av nabateernes konge Obodas I i 93 f.Kr.

Alexander av Judea

Alexander (gresk: Ἀλέξανδρος, død 48 eller 47 f.Kr.), eller Alexander Maccabeus, var den eldste sønnen til Aristobulos II, konge og yppersteprest av Judea. Han ble gift med kusine Alexandra Maccabeus, datter av sin onkel Johannes Hyrkanos II. Deres bestefar var Alexander Jannaios, nest eldste sønn av Johannes Hyrkanos. Mariamne, datter av Alexander og Alexandra, ble Herodes den stores andre hustru hasmoneiske dronning av det jødiske kongedømmet. De var også foreldre til Aristobulos III.

Alexander ble tatt til fange sammen med sin far og sin bror av den romerske general Pompeius ved erobringen av Jerusalem i 63 f.Kr., men rømte fra fangenskapet mens de ble transportert til Roma.I 57 f.Kr. hadde han klart å komme seg tilbake til Judea hvor han sammen med sin far klarte å starte en oppstand, samlet en hær på 10 000 infanterister og 1500 kavalerister og således erklærte krig mot Roma. Derfra befestet de festningen Alexandrion. Alexanders onkel og svigerfar, Johannes Hyrkanos II, var hans fars fiende og søkte hjelp hos romerne. Den romerske hærføreren Gabinius, som i 63 f.Kr. hadde erobret og herjet Jerusalem, hadde akkurat kommet til Syria som prokonsol. Han samlet en stor romersk hær, og sendte Marcus Antonius i forvegen med soldater. I slaget i nærheten av Jerusalem ble Alexanders soldater solid nedkjempet, rundt 3000 av hans tilhengere skal ha bli drept og Alexander selv søkte tilflukt i Alexandrion med noen få tilhengere hvor han ble beleiret av romerne.Via mellomkomst av sin mor ble det forhandlet om hans overgivelse. Resultatet av hans motstand endte med at den nominelle uavhengigheten som Judea hittil hadde hatt, ble fjernet av romerne. Hyrkanos II ble fratt all sin myndighet og ble kun sittende igjen med det religiøse ansvaret som yppersteprest.Det påfølgende året da Gabinius var på hærtokt i Egypt forsøkte Alexander igjen å oppildne jødene til opprør mot de romerske herrene. Han samlet en hær og massakrerte alle de romere han kom over og beleiret de som hadde forskanset seg på fjellet Gerisim, som ligger i nærheten av dagens by Nablus på Vestbredden. Etter å ha avvist en fredsavtale fra Gabinius ble han deretter beseiret av romerne i nærheten av fjellet Tabor, rundt 10 km fra Nasaret, og skal da ha tapt rundt 10 000 menn. Jødenes kampmot var likevel ikke helt knust, for ved Marcus Licinius Crassus' død i 53 f.Kr. fikk han igjen samlet en del styrker, men ble overtalt til å komme til en avtale med Cassius Longinus i 52 f.Kr.

I 49 f.Kr. brøt romersk borgerkrig ut, Julius Cæsar løslot Alexanders far, Aristobulos II og sendte ham til Judea for å fremme sine interesser der. På reisen dit ble Aristobulos forgiftet og døde. Alexander, som var klar til å støtte ham, ble tatt til fange på ordre av Pompeius, fraktet til Antiokia ved Orontes, og deretter henrettet ved halshugging av Metellus Scipio, svigerfar av Pompeius.

Antiokos VIII Grypos

Antiokos VIII Grypos (født ukjent - død 96 f.Kr.) var konge av det hellenistiske Selevkideriket i tiden 125 til 96 f.Kr. Han var sønn av Demetrios II Nikator og Kleopatra Thea. Hans tilnavn Grypos betydde «ørnenese», men han ble også kalt for Epifanes, Kallinikos og Filometor.

Antiokos VII Sidetes

Antiokos VII Euergetes, kalt for Sidetes (det vil si fra byen Side i Pamfylia), hersker av det hellenistiske Selevkideriket i tiden 138 til 129 f.Kr., og er betraktet som den siste selevkidehersker av en viss tyngde. Han var sønn av Demetrios I Soter og antagelig av Laodike V, og etterfulgte Diodotos Tryfon.

Aristobulos I

Judas (Yehudah, hebraisk: יהודה) Aristobulos I (styrte 104–103 f.Kr.), den første herskeren av det hebraiske hasmoneiske dynastiet som kalte seg selv «konge» og den første jødiske herskeren siden det babylonske forvisningen som tok tittelen konge. Han regjerte offisielt som konge og yppersteprest.

Han var den eldste av de fem sønnene til ypperstepresten Johannes Hyrkanos, den tidligere lederen. Den jødisk-romerske historikeren Josefus erklærte at Aristobulos var den første jøde på 481 år som «bar en diadem på sitt hode».I henhold til jødisk tradisjon er det kun etterkommerne av Judas, eller mer uttrykkelig, kun fra huset David, som var kvalifisert til å være konger av Israel, slik at alle forgjengerne til Aristobulos benytter tittelen «nasi», hvilket kan oversettes som høvding, leder eller statssjef.

Det meste av hva som er kjent om Judas Aristobulos I kommer fra Josefus. Det er spesielt interessant for de interne familietvister ved kongens hoff. I henhold til Johannes Hyrkanos’ testamente skulle styringen av landet etter hans død være hos hans hustru, og Aristobulos skulle i utgangspunktet kun motta posisjonen som yppersteprest. Aristobulos respekterte ikke farens retningslinjer og grep ledelsen og kronen med støtte fra sin yngre bror Antigonos. Sammen fikk de satt deres mor sammen med tre andre brødre i fengsel. Moren døde i fangenskap. Av de tre brødrene er kun navnet til Alexander Jannaios kjent.

Som sin far, var Aristobulos en saddukeer, en jødisk sekt hvor medlemmene kom fra presteskapet og de øverste klassene, og som var mer konservative enn de mer folkelige fariseerne, og samtidig mer innstilt på samarbeid med hellenistiske og romerske verden. Under Aristobulos styre ble navnet på det jødiske samfunnet eller jødenes råd henvist til som «Hever ha-Yehhdim», på gresk «Sanhedrin». Betegnelsen «jødenes samfunn» kan ha vært på hans mynter, men deres tittel, som hans krone, ble sett og henvist til med greske betegnelser.

Da Aristobulos etter et års tid begynte å viste tegn på sykdom, konspirerte hans hustru, dronning Shelomit eller Salome Alexandra, for å få ham ryddet av vegen. Hun skal ha forgiftet kongens sinn med hentydninger om at hans bror ønsket å stjele tronen med makt. Hun fortalte deretter til hans bror Antigonos at kongen ønsket å se ham i hans nye retning mens hun fortalte kongen at bror kom for å drepe ham. Antigonos ble drept før han fikk overta tronene og dager senere døde Aristobulos selv av indre blødninger fra en sykdom. Dronningen løslot de yngre brødrene fra fengselet og lot Alexander Jannaios overta tronen.

Aristobulos II

Aristobulos II (født ca. 100 f.Kr., død 49 f.Kr.) var yppersteprest og konge av Judea 66-63 f.Kr., og tilhørte det hasmoneiske dynasti, en av makkabeerne. Han var en yngre sønn av Alexander Jannaios og Salome Alexandra.

Aristobulos III

Aristobulos III av Judea (53 f.Kr. – 36 f.Kr.) var den siste ætling av den mannlige del av det hasmoneiske dynasti. Han var bror av Herodes den stores andre hustru, Mariamne, og sønnesønn av Aristobulos II og dattersønn av Johannes Hyrkanos II.

Aristobulos var populær hos folket grunnet sin kongelige avstamning og da han var kjekk og omgjengelig i sitt vesen. Av den grunn var han en mulig trussel for Herodes som forsøkte først å overse ham ved å stenge ham ute fra posisjonen som yppersteprest, selv om det var blitt en sedvane at medlemmer av hasmoneerne innehadde denne posisjonen. Hans mor Alexandra Maccabeus (63 f.Kr. – 28 f.Kr.), ved å gå i forbønn hos Kleopatra og Marcus Antonius, fikk overbevist Herodes til å fjerne Hananel fra posisjonen som yppersteprest og utpeke Aristobulos isteden.

For å sikre seg mot mulig trusler fra Aristobulos, fikk Herodes satt opp et nettverk med spioner rundt ham og hans mor. Denne overvåkningen viste seg å være så byrdefull at de søkte å oppnå sin frihet ved å søke tilflukt hos dronning Kleopatra i Egypt. Deres plan ble forrådt og avsløring fikk Herodes' mistanker til øke mot sin svoger. Da han ikke ville gå til åpen vold, sørget han for at Aristobulos ble druknet mens han tok et bad i Jeriko. Aristobulos ble rundt 17 år gammel. Med ham døde det hasmoneiske dynasti ut.

Det hasmoneiske dynasti

Det hasmoneiske dynasti (hebraisk : חשמונאים‎, Hashmonayim) var det herskende dynasti eller slekt i kongedømmet Judea og de omliggende regioner i løpet av den klassiske antikken. Mellom rundt 140 og 116 f.Kr. styrte dynastiet delvis selvstendig overfor Selevkideriket i regionen Judea. Fra 110 f.Kr. da Selevkideriket gikk i oppløsning, ble dynastiet helt selvstendig, og ekspanderte til naboregionene Galilea, Iturea, Perea, Idumea og Samaria, og tok tittelen «basileus», konge. En del moderne forskere viser til denne perioden som det uavhengige kongedømmet Israel. I 63 f.Kr. ble kongeriket erobret av den romerske republikk, brutt opp og satt opp som et romersk klientkongedømme. Riket hadde overlevd i 103 år før det underkastet seg det herodiske dynasti i 37 f.Kr. Herodes den store forsøkte å underbygge sin egen legitimitet som hersker ved å gifte seg med en hasmoneerprinsesse, Mariamne, og planla å drukne den siste mannlige hasmoneiske arvingen til hans palass i Jeriko.

Dynastiet ble etablert under lederskapet til Simon Makkabeus, to tiår etter at hans bror Judas Maccabeus («Hammeren») beseiret hæren til Selevkide-riket under makkabeernes opprør. I henhold til de historiske kildene, inkludert Første og Andre Makkabeerbok og den første boken av Peri tou Ioudaikou polemou («Den jødiske krig») av den jødiske historikeren Josefus (37 - ca. 100 e.Kr.), etter at Antiokos IV Epifanes hadde med hell invadert Egypt ble tilbakevist ved innblanding fra den romerske republikk, gikk Antiokos til å sikre seg streng kontroll over Israel, herjet Jerusalem og dets tempel, undertrykket jødisk religion og kulturelle skikker, og påførte hellenistisk praksis og skikker.

Jødenes påfølgende opprør i 167 f.Kr. ble begynnelsen på 24 år med jødisk uavhengighet som ble gjort mulig ved at Selevkideriket falt sammen under angrepene fra de voksende stormaktene Partia og den romerske republikk. Det samme maktvakuumet som gjorde det mulig for den jødiske staten å bli politisk anerkjent av det romerske senatet ca 139 f.Kr., ble senere utnyttet av romerne selv. Johannes Hyrkanos II og Aristobulos II, barnebarns barn av Simon Makkabeus, ble sjakkbrikker i storkrigen mellom Julius Cæsar og hans rival Pompeius. Ved sistnevntes død i 48 f.Kr., og Cæsar i 44 f.Kr., og den påfølgende romerske borgerkrigene gjorde at Romas grep om Israel letnet midlertidig og gjorde det mulig for en kortvarig hasmoneisk gjenoppblomstring som ble støttet av Partia.Denne uavhengigheten ble raskt knust av romerne under Marcus Antonius og Octavius (den senere Augustus). Innsettelsen av Herodes den store, en idumitt, som konge i 37 f.Kr. gjorde Israel til en romersk klientstat og markerte slutten på det hasmoneiske dynasti. I år 6 e.Kr. lot Roma områdene Judea, Samaria og Idumea (Bibelens Edom) bli slått sammen til en romersk provins kalt Iudaea. I 44 e.Kr. opprettet Roma et styre ved en romersk fullmektig side ved side av styret til de herodiske kongene, da Herodes Agrippa I i 41-44 e.Kr. og Herodes Agrippa II i 50-100 e.Kr.

Esseerne

Esseerne (hebraisk: אִסִּיִים‬, Isiyim; gresk: Ἐσσηνοί, Ἐσσαῖοι, eller Ὀσσαῖοι, Essenoi, Essaioi, Ossaioi; muligens «de beskjedne», «ydmyke», eller «fromme») var en jødisk sekt under den andre tempelperioden som var virksom fra 100-tallet f.Kr. til 100-tallet e.Kr. De er omtalt av den jødisk-hellenistiske filosofen Filon i Alexandria. Den jødiske historikeren Josefus har nedtegnet at esseerne eksisterte i store antall over hele romerske Judea, men de var færre i antall enn fariseerne og saddukeerne, to andre betydelig jødiske sekter på samme tid. Esseerne bodde i ulike byer, men samlet seg i fellesskap dedikert til frivillig fattigdom, daglig neddykking i rituelle bad (mikvé) og askese (deres prester praktiserte sølibat). Deres opprinnelse synes å være en radikal gruppe som i tiden under Johannes Hyrkanos skilte seg ut fra fariseerne, ledet av en figur som i ettertiden er kun kjent som «læreren av rettferdighet».Den første kjente referansen til sekten er gitt av den romerske forfatteren Plinius den eldre (død ca. 79 e.Kr.) i Naturalis Historia. Plinius nevner i noen linjer at esseerne ikke eide penger, hadde eksistert i tusenvis av generasjoner, og at deres presteklasse («grublere») giftet seg ikke. I motsetningen til Filon, som ikke nevnte noen særskilt geografisk lokalisering for esseerne annet enn hele Israels land, plasserer Plinius dem et sted over En-Gedi, en oase ved siden av Dødehavet.Josefus har gitt en detaljert omtalte av esseerne i Den jødiske krig (ca 75 e.Kr.), med en kortere beskrivelse i Den jødiske oldtid (ca 94), og i hans selvbiografi, Livet til Flavius Josefus (ca. 97). Han hevdet at han hadde førstehånds kunnskap: I ung alder studerte han de fremste religiøse sektene, fariseerne, saddukeerne og esseerne. Han foretrakk de siste da han i tre år bodde i ødemarken som en disippel av en eneboer ved navn Bannus. Han forlot denne asketiske retningen da han var nitten år gammel og dro til Jerusalem hvor han slo seg sammen med fariseerne, som han senere kritiserte kraftig. Han gir den samme informasjonen om fromhet, sølibat (noe som gikk i imot jødisk lov), fravær av personlig eiendom og penger, troen på fellesskapet, og streng overholdelse av sabbaten. Han la til esseernes rituelle nedsenking i vann hver morgen, at de spiste sammen etter bønn, henga seg til veldedighet og gavmildhet, forbød uttrykk for raseri, studerte bøkene til de eldre, bevarte hemmeligheter og var omhyggelig med navnene til englene i deres hellige skrifter.

Esseerne har fått ny omtale i moderne tid som resultat av oppdagelsen av en omfattende gruppe av religiøse dokumenter kjent som Dødehavsrullene ved Wadi Qumran, nordvest for Dødehavet, som er generelt antatt å ha tilhørt esseernes samling av dokumenter. Disse dokumentene bevarte tallrike kopier av deler av Den hebraiske Bibelen uberørt fra så tidlig som muligens 300 f.Kr. fram til deres oppdagelse i 1946. Likevel er det flere forskere som bestrider at det var esseerne som hadde skrevet Dødehavsrullene, og andre forskere argumenterer for sannsynligheten at flere forskjellige sektene brukte Qumran som et hemmelig lagringssted for at tekstene skulle bli tatt og ødelagt av romerne. Rachel Elior har stilt spørsmål om esseerne i det hele tatt har eksistert grunnet manglende kildemateriale, unntatt de nevnte skribentene fra antikken.

Johannes Hyrkanos II

Johannes Hyrkanos II var jødisk yppersteprest og konge av Judea på 100-tallet f.Kr. Han tilhørte det hasmoneiske dynasti. Han var sønn av Alexander Jannaios og Salome Alexandra.

Orodes II av Partia

Orodes II (persisk: ارد دوم‎; også omtalt som Hyrodes Anaridius) var konge av Partia fra 57 f.Kr. til 37 f.Kr. Han var sønn av Fraates III som han myrdet i 57 f.Kr. ved hjelp av sin bror, Mitridates III. Han giftet seg med en gresk prinsesse fra kongeriket Kommagene ved navn Laodike. Hun var datter av Antiokos I Theos av Kommagene og hans hustru Isias Filostorgos av Kommagene. Orodes II førte med hell krig mot Romerriket, seiret stort i slaget ved Carrhae, tok hele Syria, store deler av Anatolia og sørover til Judea, før det meste falt sammen.

Pakores I av Partia

Pakores (persisk: پاکور دوم‎; gresk: Πακοροσ; født ca. 63 f.Kr., død 38 f.Kr.) var prins av Partia og muligens medkonge sammen med sin far Orodes II for i det minste en del av hans fars styre. Han var uansett en av sin fars fremste hærførere. Hans mor var Laodike, prinsesse fra den lille kongeriket Kommagene (øst i dagens Tyrkia). Pakores var gift med armensk prinsesse hvor navnet har gått tapt. Hun var en av døtrene til Tigranes den store og hans dronning Kleopatra av Pontos.

Pakores drev på vegne av sin far krig mot Romerriket, og falt til sist i et slag mot den romerske hærføreren Ventidius. Med hans død ble hans yngre bror Fraates IV arving og etterfølger av den partiske tronen.

Perea

Perea (gresk: Περαία, Peraia, «det hinsidige land» [hinsides Jordanelven], latin: Peræa, Peraea) var en provins på østbredden av Jordanelven, i nåværende Jordan. Det var en del av Herodes den stores kongerike i det første århundre før Kristus, og ble senere styrt av hans sønn Herodes Antipas som romersk lydkonge. En del av Jesu virke kan ha funnet sted i dette området.

Ptolemaios IX Lathyros

Ptolemaios IX Soter II eller Lathyros (gresk: Πτολεμαῖος Σωτήρ Λάθυρος; født 140/139 f.Kr. - død desember 81 f.Kr.) var konge og farao av det ptolemeiske kongedømme i Egypt i tre omganger, fra 116 til 110 f.Kr.; fra 109 til 107 f.Kr.; og fra 88 til 81 f.Kr. I de mellomliggende periodene var det hans bror Ptolemaios X Aleksander som styrte. Han var sønn av Ptolemaios VIII Fyskon og Kleopatra III.

Qumran

Qumran (hebraisk: קומראן; arabisk: خربة قمران, Khirbet Qumran) er et arkeologisk sted på Vestbredden administrert av Israels nasjonalpark Qumran. Det er lokalisert på et tørt platå omtrent 1,5 km fra nordvestbredden av Dødehavet, nær Kalya, en israelske bosetning og kibbutz.

En bosetning i hellenistisk tid ble bygget under hasmoneiske Johannes Hyrkanos (134–104 f.Kr.) eller noe senere, og var bosatt det meste av tiden fram til den ble ødelagt av romerne i 68 e.Kr., eller kort tid etter. Den er best kjent som bosetningen nærmest grottene i Qumran hvor Dødehavsrullene ble holdt skjult.

De viktigste utgravningene ved Qumranble ledet av Roland de Vaux på 1950-tallet, skjønt flere undersøkelser av stedet har blitt gjort senere. Sammen med Gerald Lankester Harding utgravde Roland de Vaux i 1949 stedet som ble kjent som Grotte 1, den første hule hvor det ble gjort funn av Dødehavsruller. En flyktig overflateundersøkelse dette året ga ingen større resultater, men fortsatt interesse for skriftruller førte til en mer gjennomgående analyse av ruinene ved Qumran, som avslørte spor av keramikk nært knyttet til hva som ble funnet i Grotte 1. Denne oppdagelsen førte til omfattende utgravninger ved stedet i periode på seks sesonger (1951–1956) under ledelse av de Vaux. Tolkningene av funnene er vært avvikende og tildels spekulative, men forskere generelt har akseptert tolkningen av at dokumentene ved Qumran indikerte tilstedeværelse av asketiske jødiske sekter, eksempelvis saddukeere, men også esseerne, en lignende gruppe, har vært assosiert med stedet og fått større tilslutning blant forskerne. Det er dog vanskelig å identifisere den ene gruppen framfor den andre. I 1960 foreslo Karl Heinrich Rengstorf at Dødehavsrullene var ikke et produkt av beboerne ved Qumran, men kom fra biblioteket ved tempelet i Jerusalem, noe som har fått større tilslutning etter materiale fra utgravningene til de Vaux ble offentliggjort i 1992.

Salome Alexandra

Salome Alexandra eller Alexandra av Jerusalem (født ca. 140 f.Kr., død 67 f.Kr.), (hebraisk: שְׁלוֹמְצִיּוֹן אלכסנדרה‎‎, Shelomtzion eller Shlom Tzion) var den eneste jødiske regentdronningen i historien, med unntak av hennes egen ektemanns mor som han hadde forhindret fra å styre slik hans dødende far hadde ønsket, og av den langt tidligere usurper (tronraneren) Atalja. Hustruen til Aristobulos I og etterpå av Alexander Jannaios, hun var den siste kvinnelige hersker av Judea, og den siste regent av oldtidens Judea som døde som hersket over et uavhengig kongedømme.

I jødisk historie fra de eldste tider og fram til i dag er det kun tre kvinner som har styrt en uavhengig jødisk stat: Atalja som styrte Judea fra 842 til 837 f.Kr.; Salome Alexandra som styrte fra 76 til 67 f.Kr.; og Golda Meir som var statsminister av Israel fra 1969 til 1974.

Selevkideriket

Selevkideriket (gresk: Σελεύκεια, Seleύkeia) var en gresk-makedonsk hellenistisk stat som ble opprettet av Selevkos I Nikator i kjølvannet av fragmenteringen av Aleksander den stores veldige rike som fulgte hans død. Selevkos' andel ble Babylonia og derfra utvidet han sin besittelser til å omfatte det meste av Aleksanders østlige områder i Asia. På høyden av rikets makt omfattet det sentrale Anatolia, Levanten, Mesopotamia, Iran, Afghanistan, Turkmenistan, Pamirfjellene og dagens Pakistan.

Selevkideriket var et betydelig senter for hellenistisk kultur som opprettholdt greske skikker og hvor en gresk-makedonsk politisk elite og overklasse dominerte i de urbane områdene. Den greske befolkningen i byene ble dannet av den herskende elite som ble forsterket av innvandring fra Hellas. Selevkiderikets ekspansjon inn i Anatolia og Hellas stanset brått opp etter avgjørende nederlag for den romerske hær. Deres forsøk på å beseire deres gamle fiende ptolemeiske Egypt ble hindret av romerske krav. Mye av de østlige delene av riket ble erobret av Partia under Mitridates I av Partia på 100-tallet f.Kr., dog fortsatte selevkidene å styre fra en gjenværende base i Syria inntil dette området ble invadert av den armenske kongen Tigranes den store, og den endelige erobring av Romerriket ved hærføreren Pompeius. Det var over 30 konger i selevkiddynastiet fra 323 f.Kr. til 60 f.Kr.

Simon Thassi

Simon Thassi (død 135 f.Kr.), også benevnt som Simon eller Simeon Makkabeus, var den andre og siste overlevende sønnen til Mattatja og således medlem av hasmoneiske dynasti, og en av makkabeerne. Tilnavnet «Thassi» har en usikker mening, mulig forklaringer er «lederen», «vegviseren», «rådsmannen», og «den nidkjære», som alle er mulige meninger.Simon tok del i det jødiske opprør mot Selevkidriket som ble ledet av hans brødre Judas Makkabeus og Jonatan Apphus, og etter disse død i henholdsvis 160 f.Kr. og 143 f.Kr. ble Simon jødenes leder, den fjerde i rekken siden opprøret begynte. Han ble den første fyrsten i det hasmoneiske dynastiet, og styrte fra 142 f.Kr. og fram til 135 f.Kr.

Etableringen av det hasmoneiske dynasti ble gjort ved en resolusjon i 141 f.Kr. ved et stort råd eller forsamling av «prester og folk og de eldre i landet med det resultat at Simon skulle være deres leder og yppersteprest for evig, fram til det skulle stige fram en trofast profet», i henhold til Første Makkabeerbok.Den romerske republikk anerkjente det nye dynastiet i 139 f.Kr. da en delegasjon fra Simon var i Roma. Simon maktet også å fortsette sin bror Jonatan Apphus' arbeid med å gjøre Judea mer uavhengig av Selevkideriket. Etter å ha overtalt Demetrios II Nikator til å frata jødene fra skatt eller tributt, fikk han fjernet den siste levning av syrisk kontroll av Judea ved å erobre festningen Akra i Jerusalem, selve symbolet på at Judea var underlagt Selevkideriket. Hans militære og diplomatisk suksess gjorde at han kunne fornye de allianser som hans brødre hadde forhandlet fram med Roma og Sparta. Prisen for den utstrakte utenrikspolitikken var økt hellenistisk innflytelse i Judea, hvilket ble følt som en trussel av ortodokse jøder. Mynter utstedt i Judea proklamerte Simon som «yppersteprest, general og jødenes hersker».I februar 135 f.Kr. ble Simon Thassi myrdet på ordre av sin svigersønn Ptolemaios (sønn av Abubos) som hadde håp om å gripe makten, men som det ellers lite informasjon om. Hans to sønner Mattatias og Judas ble drept sammen med ham, men Simon var likevel den eneste av sine brødre som frambrakte mannlige arvinger da han ble etterfulgt av en tredje sønn, Johannes Hyrkanos.

Det er en mulighet for at Simon Thassi er opprinnelsen til den legendariske «Simon den retteferdige» i senere rabbinsk tradisjon.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.