Jerusalem

Jerusalem (hebraisk ירושלים, Yerushalayim el. ירושלם, arabisk القدس, transkr. al-Quds, norsk historisk navn Jórsalir eller Jórsalaborg) er en by i det historiske landskapet som er kjent som Judea, Palestina og er i dag (juridisk sett) delt mellom Israel og Palestina, selv om hele byen i praksis styres av Israel. Byen har ca. 880 000 innbyggere (2016). Jerusalem har stor historisk og religiøs betydning innenfor religionene jødedom, kristendom og islam. Fra 1949 til 1967 var byen delt. Vest-Jerusalem var en del av Israel, og Øst-Jerusalem ble styrt av Jordan. Etter seksdagerskrigen kom hele byen under israelsk kontroll, og i 1980 ble Øst-Jerusalem annektert av Israel gjennom Jerusalem-loven.[3] Dette er imidlertid ikke internasjonalt anerkjent.[4] Vest-Jerusalem er Israels regjeringssete siden 1949 og hele Jerusalem er Israels selvproklamerte hovedstad siden 1980 (omstridt[1]). De palestinske selvstyremyndighetene gjør krav på Øst-Jerusalem som hovedstad, men regjeringssetet er Ramallah.

Mange religiøse regner Jerusalem som et «hellig sted» og pilegrimer fra forskjellige trosretninger reiser jevnlig til byen. Byen ansees som viktig både for jøder, kristne og muslimer. Ifølge Bibelen ble Jerusalem gjort til hovedstad for omkring 3 400 år siden av kong David. Jødene regner Vestmuren/Klagemuren, den siste rest av Herodes den stores tempel, som sitt viktigste hellige sted. For kristne er Jerusalem byen der Jesus ble korsfestet og stod opp fra de døde, og der Gud sendte sin hellige ånd over apostlene. For dem er det byen der kristendommen har sitt opphav. Gjennom nesten to tusen år har kristne dratt på pilegrimsferd til Jerusalem. Muslimene har bygd Al Aqsa-moskeentempelhøyden, der de mener Muhammed fór opp til himmelen.

Jerusalem
(he) יְרוּשָׁלַיִםYerushalayim
(ar) القدسal-Quds
Jerusalem

Flagg

Våpen

LandIsrael Israel
LandIsrael Israel
Den palestinske selvstyremyndigheten Den palestinske selvstyremyndigheten Øst-Jerusalem (Øst-Jerusalem er annektert av Israel)
DistriktJerusalem
StatusHovedstad
Jerusalem (Israel) (omstridt[1]) (har annektert Øst-Jerusalem)
Øst-Jerusalem (Palestina) (omstridt[1])
Distriktshovedstad i Jerusalem-distriktet
By
TidssoneUTC+2
Areal125,2 km²
Befolkning882 652 (2016[2])
Bef.tetthet7 049,94 innb./km²
Språkhebraisk, arabisk
Høyde over havet754 meter
Politikk
OrdførerNir Barkat (2008-) (israelsk ordfører)
Zaki al-Ghul (1999-) (palestinsk ordfører i Øst-Jerusalem)
NettsideNettside

Jerusalem
31°47′0″N 35°13′0″E

Navn

Det hebraiske navnet Yerushalayim kan oversettes med «grunnlag for dobbelt fred». Ordet yireh kan bety «å se». Shalom betyr fred, og endelsen -ayim er dualis. Navnet er kjent i formen Urušalim fra de egyptiske Amarnabrevene. Den arabiske betegnelsen al-Quds betyr simpelthen «den hellige» eller «helligdommen».

Historie

Jerusalem kan føre sin historie tilbake til ca. 3000 f.Kr. Byen ble ødelagt i 587 f.Kr., da Nebukadnesar II av Babylonia hærtok byen og la tempelet i ruiner.

I antikken

I 538 f.Kr., etter 50 år i babylonsk fangenskap, tillot den persiske kong Kyros den store å reise tilbake til Juda for å gjenreise tempelet.[5] Byggingen av Det andre tempelet ble fullført i 516 f.Kr., i Dareios Is regjeringstid, 70 år etter ødeleggelsen av det første tempelet.[6][7] Cirka 445 f.Kr. utstedte Artaxerxes I et dekret hvor gjenoppbygging av byen og dens murer ble tillatt.[8] Jerusalems rolle som Judas hovedstad og senter for jødisk tilbedelse ble gjenopprettet.

Da Aleksander den store erobret det Persiske riket, falt Judea og Jerusalem under makedonisk kontroll, og ble etterhvert underlagt Ptolemeerdynastiet under Ptolemaios I. I 198 f.Kr. tapte Ptolemaios V Jersualem og Judea til selevkierne under Antiokos III. Det selevkiske forsøk på å omforme Jerusalem til en hellenistisk bystat tilspisset seg i 168 f.Kr., da makkabeerne, ledet av Mattatias og hans fem sønner, gjorde opprør mot Antiokos IV, med grunnleggelsen av det hasmoneiske dynasti i 152 f.Kr. med Jerusalem som hovedstad som resultat.

I år 63 f.Kr. intervenerte Pompeius i en intern maktkamp om tronen og erobret Jerusalem, noe som også gav romererne innflytelse over Judea.[9] Etter en kortvarig invasjon av parterne, som støttet de rivaliserende hasmoneiske herskerne, ble Juda et åsted for en maktkamp som pågikk mellom pro-romerske og pro-partiske styrker. Edomitten Herodes ble utnevnt av det romerske senat til jødenes konge, og det herodiske dynastiet ble grunnlagt.

Ercole de Roberti Destruction of Jerusalem Fighting Fleeing Marching Slaying Burning Chemical reactions b
Romernes beleiring og ødeleggelse av Jerusalem (David Roberts, 1850)

Da Romerrikets innflytelse hadde økt, ble Herodes jødenes vasallkonge. Herodes henga seg til utvikling og forskjønnelse av byen. Han bygde murer, tårn og palasser, og utvidet tempelområdet, som ble forsterket med steinblokker med en vekt på opptil 100 tonn. Under Herodes ble tempelplassen doblet i størrelse.[10][11][12] Kort tid etter Herodes' død, i år 6 e.Kr. ble Judea underlagt romersk styre direkte, som romersk provins,[13] men Herodes' etterkommere gjennom Agrippa II forble vasallkonger i omkringliggende provinser fram til år 96 e.Kr. Romernes styre over Jerusalem og området forøvrig gjennom Den første jødisk-romerske krigen, som resulterte i ødeleggelsen av Det andre templet i år 70 e.Kr. Jerusalem ble igjen judeisk hovedstad under det tre år lange Bar Kokhba-opprøret, som startet i 132 e.Kr. Romerne lyktes å slå ned opprøret i 135 e.Kr.

I de fem følgende århundrene etter Bar Kokhba-opprøret forble byen under romersk, og deretter bysantinsk kontroll. I det fjerde århundre anla den romerske keiser Konstantin kristne områder i Jerusalem, som Den hellige gravs kirke. Jerusalem nådde et høydepunkt i størrelse og antall innbyggere mot slutt av perioden for Det andre tempelet, da byen dekket et område på to kvadratkilometer og hadde 200 000 innbyggere.[14][15]

Senere historie

Jerusalem Dome of the rock BW 14
Jerusalem sett fra oljeberget
Ben Yehuda Street
Ben-Yehuda gågate

I 638 ble Jerusalem erobret av de fremadstormende muslimske araberne. De kristne pilegrimene fikk imidlertid fortsatt fritt leide til de hellige stedene i Jerusalem. Men i 1055 tok de mer fundamentalistiske seljuk-tyrkerne makten i Bagdad, og de skapte problemer for pilegrimene. Da den bysantinske hær ble knust ved Manzikert i 1071 og hele det indre av Anatolia ble erobret av seljuk-tyrkerne, henvendte den bysantinske keiser seg til de vesteuropeiske fyrstene med oppfordring om å komme til unnsetning. I håp om å vekke deres entusiasme viste han til vanskene tyrkerne skapte for pilegrimene til Jerusalem. Paven i Roma benyttet seg av anledningen til selv å anspore til strid mot tyrkerne i 1095. Dette førte til det 1. korstog, som endte med at Jerusalem ble erobret av korsfarerne i 1099. Byen ble gjort til hovedstad i korsfarerriket «Kongeriket Jerusalem». Byen ble gjenerobret av muslimene under den store Saladin i 1187. Siden har en rekke korstog forsøkt å gjenerobre Jerusalem, uten å lykkes. Kongedømmet Jerusalem levde imidlertid videre med sentrum i festningsbyen Acre ved middelhavskysten frem til 1291.

Siden 1187 har Jerusalem vært under muslimsk styre helt til etter 1. verdenskrig, da Jerusalem ble Britisk Mandatområde. Det ottomanske riket, som tok kontrollen over Jerusalem i 1516, havnet på feil side i verdenskrigen, og ble straffet av seierherrene med å tape Midtøsten, som ble gjort til mandatområder under Frankrike og Storbritannia. I 1948 ble den jødiske staten Israel opprettet på den vestre halvdelen av Palestina, mens Vestbredden ble okkupert av Jordan. Etter FNs delingsplan skulle Jerusalem være internasjonal by under FNs overhøyhet, men etter en kort krig mellom det nyopprettede Israel og de muslimske nabostatene, som ville forhindre at den jødiske staten skulle få etablere seg, ble Jerusalem delt mellom Israel og Jordan.

Etter 6-dagerskrigen i 1967 okkuperte Israel hele byen, og erklærte straks byen som Israels «evige og udelelige hovedstad». FN anerkjenner ikke Israels krav, og FNs sikkerhetsråds resolusjon 478 avviser kravet. I resolusjonen bestemte FNs sikkerhetsråd at den israelske loven som erklærte Jerusalem som Israels hovedstad var «null and void and must be rescinded forthwith». Resolusjonen bad også medlemslandene som hadde ambassader i Jerusalem om å trekke disse ambassadene ut av byen. Som resultat flyttet alle de 13 landene som frem til da hadde ambassader i Jerusalem sine ambassader til Tel Aviv, Israels internasjonalt anerkjente hovedstad. Den 14. mai 2018 flyttet USA offisielt sin ambassade til Jerusalem, og omgjorde ambassadens tidligere plassering i Tel Aviv til konsulat. Med unntak av USA, Costa Rica og El Salvador ligger idag alle lands ambassader fortsatt i Tel Aviv.

Også palestinerne ønsker Jerusalem som sin hovedstad i en eventuelt fremtidig stat.

Demografi

Israels riksvåpen Staten Israel Israels flagg
Geografi

Israels land  · Distrikter  · Byer
Middelhavet  · Rødehavet  · Genesaretsjøen
Jerusalem  · Tel Aviv  · Haifa

Historie

Jødisk historie  · Sionisme  · Aliyah
Herzl  · Balfour  · Palestinamandatet  · Det store opprøret 1936–1939  ·
FNs delingsplan 1947  · Selvstendighet

Midtøsten-konflikten

1948-krigen  · Jødiske flyktninger
Suezkrisen  · Seksdagerskrigen
Utmattelseskrigen  · Jom kippur-krigen
Libanon-krigen (1982)  · Libanon-krigen (2006)
Fredsavtaler  · Traktater med Egypt, Jordan

Israel-Palestina-konflikten

Nakba  · Første intifada  · Oslo-avtalen
Interimsavtalen  · Andre intifada  · Barrierer

Økonomi  · Bankvesen

Turisme  · Vin  · Diamanter
Våpenindustri  · Luftfartsindustri  · Samferdsel

Demografi  · Kultur

Religion  · Israelske arabere  · Israelere
Arkeologi  · Kibbutz  · Utdanning  · Universiteter
Hebraisk  · Litteratur  · Sport  · Musikk

Lover  · Politikk

Tilbakevendingsloven
Jerusalem-loven  · Golan-loven
Partier  · Valg  · Statsminister  · President
Knesset  · Høyesterett  · Rettsvesen

Utenriks- og sikkerhetspolitikk

Norge og Israel  · USA og Israel

Sikkerhet

Israels forsvar  · Sikkerhetsråd
Politi  · Grensevakt  · Fengsel

Portal:Israel  · Kategorier

Jerusalems innbyggertall
1844 15 510
1876 25 030
1896 45 420
1922 62 578
1931 90 053
1944 157 000
1948 165 000
1967 263 307
1980 407 100
1985 457 700
1990 524 400
1995 617 000
2000 657 500
2005 706 400

I mai 2007 hadde Jerusalem en befolkning på 743 000, hvorav 68 % var jøder, 30 % var muslimer og 2 % var kristne, og befolkningstettheten var på 5 750,4 innbyggere pr. kvadratkilometer (14 893,5/km²)[16][17] I 2005 kom det 2 850 immigranter til Jerusalem, hvorav nesten tre fjerdedeler av dem kom fra USA og Frankrike, samt tidligere innbyggere i Sovjetunionen. Innen Israel overgikk emigranter fra Jerusalem innvandrerne til byen. I 2005 emigrerte over ti tusen israelere til Jerusalem, mens seksten tusen forlot byen.[16] Befolkningen i Jerusalem fortsetter likevel å stige på grunn av høye fødselsrater, spesielt blant araberne og harediske jødiske samfunn (hvor fødselsraten er høyere enn gjennomsnittet i Israel). På grunn av dette er den totale fødselsraten i Jerusalem (4,02) mye høyere enn andre sammenlignbare byer i regionen, som Tel Aviv (1,98) og også ganske mye høyere enn landsgjennomsnittet på 2,90. På samme måte er den gjennomsnittlige størrelsen på Jerusalems 180 000 husholdninger 3,8 mennesker.[16]

I 2005 hadde det totale antallet bosatte i Jerusalem økt med omtrent 13 000 (1,8 %, like mye som det israelske gjennomsnittet. Mens byen har fortsatt å vokse, har den religiøse og etniske sammensetningen i Jerusalem likevel fortsatt å forandre seg. Selv om jødene utgjør majoriteten i Jerusalem, tilhører kun 31 % av barna under 15 denne gruppen.[16] Disse dataene bekrefter observasjoner om at den jødiske prosentandelen i Jerusalem har sunket de siste fire tiårene. I 2004 utgjorde jøder 66 % av befolkningen, mot 74 % i 1967 da Seksdagerskrigen fant sted.[18] Denne nedgangen blir forklart med den stigende bokostnaden i Jerusalem, det mindre jobbmarkedet og den økende religiøse karakteren av byen. Mange unge mennesker flytter til forstedene for å skaffe seg billigere bosteder og mer verdslig livsstil, tilbudt av andre byer.[19]

Demografi og skillet mellom den jødisk-arabiske befolkningen fortsetter å spille en stor rolle i krangelen om Jerusalem. I 1998 foreslo Jerusalems utviklingsinstans å utvide bygrensene mot vest for å inkludere flere områder med høy jødisk befolkning.[20]

Lokalstyre

Jerusalems bystyre (i Israel) har 31 valgte medlemmer, hvorav et av dem er borgermesteren. Borgermesteren har vervet i en periode på fem år, og utpeker seks stedfortredere. Den nåværende borgermesteren i israelsk Jerusalem, Uri Lupolianski, ble valgt i 2003.[21] Guvernøren for palestinsk Jerusalem er Adnan al-Husayni. Bortsett fra borgermesteren og stedfortrederne, får medlemmene av bystyret ingen lønn og jobber frivillig. Teddy Kollek er borgermesteren i Jerusalem som har innehatt vervet lengst, i 28 år – i seks perioder. De fleste av møtene i Jerusalems bystyre er private, men hver måned blir det holdt et møte som er åpent for offentlighet.[21] Innen kommunestyret utgjør religiøse politiske partier en spesiell sterk faktor, og disse utgjør en stor del av kommunestyret.[22]

Jerusalems israelske kommunestyre og borgermesterens kontor er på Safra Square (Kikar Safra) ved Jaffa-gata. Det nye rådhuset består av to moderne bygninger og ti renoverte historiske bygninger som omgir en stor plass, og ble åpnet i 1993.[23] Byen faller under Jerusalem-distriktet (i Israel) og Jerusalem-guvernementet (i de palestinske områdene), med Jerusalem som distriktets hovedstad.

Kommunikasjon

Jerusalem er nå i gang med bygging av første del av et light rail-system (en bybane) (hebraisk : רכבת קלה / Rakevet kala) som i alt vil omfatte 8 linjer med 75 stasjoner fordelt på et banenett på 50 km om utbyggingen blir videreført.

Den første linjen, fra Pisgat Ze'ev i nord til Herzlfjellet passerer nær Gamlebyen (Damaskusporten), åpnet 19. august 2011. Traséen er 13.9 km lang med 23 stasjoner.

Som ordfører i Jerusalem var Ehud Olmert en av pådriverne for utbyggingen.

Idrett

Teddy Kollek Stadium - Inside
Teddy Stadion, Malha

De to mest populære idrettsgrenene i Jerusalem er fotball og basketball.[24] Beitar Jerusalem Football Club er en av de mest kjente fotballagene i Israel. Blant Beitar Jerusalems fans er det kjente politikere, som ofte er tilskuere til klubbens fotballkamper.[25] Jerusalems andre store fotballag, og en av Beitar Jerusalems fremste rivaliserende klubb, er Hapoel Jerusalem. Mens Beitar Jerusalem har vunnet den israelske cupen sju ganger,[26] har Hapoel Jerusalem kun vunnet cupen en gang. Beitar Jerusalem har vunnet den israelske serien seks ganger, Hapoel Jerusalem har aldri vunnet denne.

For tiden spiller Beitar Jerusalem i Ligat ha'Al, som er øverste serien i Israel, mens Hapoel Jerusalem spiller i divisjonen under. Siden Teddy Stadion ble åpnet i 1992, har denne vært Jerusalems fremste fotballstadion, med en tilskuerkapasitet på 21 600.[27] Den mest populære palestinske fotballklubben er Jabal Al Mukaber, som spiller i Vestbredden Premier League. Klubben, med base i Skopusfjellet i Jerusalem, er en del av Asian Football Confederation, spiller hjemmekampene sine ved Faisal Al-Husseini Internasjonale Stadion i Al-Ram, på andre siden av Israels barriere på Vestbredden.[28][29]

I basketball spiller Hapoel Jerusalem i Israels øverste divisjon, Ligat HaAl. Klubben har vunnet den israelske cupen i basketball tre ganger, og vant også europaligaen i basketball i 2004.[30]

Jerusalem maraton er en årlig begivenhet med løpere fra hele verden i en løype som passerer noen av byens mest kjente steder. I tillegg til maraton arrangeres også halvmaraton på 21,0975 km, ti kilometer og fem kilometers løp.[31]

Hellige steder

I Jerusalem ligger blant annet helligdommene:

Se også

Søsterbyer

Referanser

  1. ^ a b c Jerusalems lov slår fast at «Jerusalem, complete and united, is the capital of Israel» (Jerusalem, komplett og forenet, er hovedstaden i Israel) og byen fungerer som styresete, presidentens tilholdssted og statens kontorer, høyesterett parlamentet er lokalisert i byen. De fleste land, med unntak av Costa Rica og El Salvador, aksepterer ikke Jerusalems lover (se Kellerman 1993 s. 140) og har plassert ambassadene sine i andre byer som Tel Aviv-Jaffa, Ramat Gan og Herzliya (se CIA the factbook og kart over Israel) Den palestinske selvstyremyndigheten ser på Øst-Jerusalem som hovedstaden i en kommende palestinsk stat, og byens endelige status er i påvente av videre forhandlinger mellom Israel og Den palestinske selvstyremyndigheten (se «Negotiating Jerusalem», University of Maryland Arkivert 14. mai 2006 hos Wayback Machine.).
  2. ^ List of localities, in Alphabetical order Arkivert 16. august 2016 hos Wayback Machine. Israels statistiske sentralbyrå
  3. ^ SNL - Jerusalem
  4. ^ «Israel plans 1,300 East Jerusalem Jewish settler homes». BBC News. 9. november 2010. «East Jerusalem is regarded as occupied Palestinian territory by the international community, but Israel says it is part of its territory.»
  5. ^ «Ezra 1:1–4; 6:1–5». Biblegateway.com. Besøkt 11. september 2010. (en)
  6. ^ Sicker, Martin (30. januar 2001). Between Rome and Jerusalem: 300 Years of Roman-Judaean Relations. Praeger Publishers. s. 2. ISBN 0-275-97140-6. (en)
  7. ^ Zank, Michael. «Center of the Persian Satrapy of Judah (539–323)». Boston University. Besøkt 22. januar 2007. (en)
  8. ^ «Nehemiah 1:3; 2:1–8». Biblegateway.com. Besøkt 11. september 2010. (en)
  9. ^ Schiffman, Lawrence H. (1991). From Text to Tradition: A History of Second Temple and Rabbinic Judaism. Ktav Publishing House. s. 60–79. ISBN 0-88125-371-5.
  10. ^ Michael, E. (28. februar 2005). The Complete Book of When and Where: In The Bible And Throughout History. Tyndale House Publishers, Inc. s. 20–1, 67. ISBN 0-8423-5508-1. (en)
  11. ^ Har-el, Menashe (1977). This Is Jerusalem. Canaan Publishing House. s. 68–95. ISBN 0-86628-002-2. (en)
  12. ^ Zank, Michael. «The Temple Mount». Boston University. Besøkt 22. januar 2007. (en)
  13. ^ Crossan, John Dominic (26. februar 1993). The Historical Jesus: the life of a Mediterranean Jewish peasant (Reprinted utg.). San Francisco: HarperCollins. s. 92. ISBN 0-06-061629-6. «from 4 BCE until 6 CE, when Rome, after exiling [Herod Archelaus] to Gaul, assumed direct prefectural control of his territories» (en)
  14. ^ Har-el, Menashe. This Is Jerusalem. Canaan Publishing House. s. 68–95. ISBN 0-86628-002-2.
  15. ^ Lehmann, Clayton Miles (22. februar 2007). «Palestine: History». The On-line Encyclopedia of the Roman Provinces. The University of South Dakota. Arkivert fra originalen 10. mars 2008. Besøkt 18. april 2007.
  16. ^ a b c d «Press Release: Jerusalem Day» (PDF). Israel statistiske sentralbyrå. 24. mai 2006. Arkivert fra originalen (pdf) 14. juni 2007. Besøkt 10. mars 2007.
  17. ^ «Population and Density per km² in Localities Numbering Above 5,000 Residents on 31 XII 2005» (PDF). Israels statistiske sentralbyrå. 2006. Arkivert fra originalen (pdf) 5. mars 2007. Besøkt 11. april 2007.
  18. ^ Sel, Neta (23. mai 2006). «Jerusalem: More tourists, fewer Jews». YNet. Besøkt 10. mars 2007.
  19. ^ Hockstader, Lee (16. august 1998). «Jewish Drop In Jerusalem Worries Israel». The Washington Post via Cornell University. Arkivert fra originalen 9. september 2006. Besøkt 10. mars 2007.
  20. ^ Laub, Karin (2. desember 2006). «Jerusalem Barrier Causes Major Upheaval». The Associated Press via The Washington Post. Besøkt 10. mars 2007.
  21. ^ a b Cidor, Peggy (15. mars 2007). «Corridors of Power: A tale of two councils». The Jerusalem Post. Arkivert fra originalen 16. juli 2011. Besøkt 28. mars 2007.
  22. ^ Coker, Margaret (11. november 2006). «Jerusalem Becomes A Battleground Over Gay Rights Vs. Religious Beliefs». Cox Newspapers. Arkivert fra originalen 23. desember 2007. Besøkt 28. mars 2007.
  23. ^ «Safra Square - City Hall». The Municipality of Jerusalem. Arkivert fra originalen 31. oktober 2002. Besøkt 24. april 2007.
  24. ^ Torstrick, Rebecca L. (30. juni 2004). Culture and Customs of Israel. Greenwood Press. s. 141. ISBN 0-313-32091-8. «The two most popular spectator sports in Israel are football and basketball.» (en)
  25. ^ Griver, Simon (1997). «Betar Jerusalem: A Local Sports Legend Exports Talent to Europe's Top Leagues». Israel Magazine via the Israel Ministry of Foreign Affairs. Arkivert fra originalen 31. desember 2007. Besøkt 7. mars 2007. (en)
  26. ^ «בית"ר ירושלים האתר הרשמי – דף הבית». Bjerusalem.co.il. Arkivert fra originalen 23. august 2007. Besøkt 11. september 2010. (he)
  27. ^ Eldar, Yishai (1. desember 2001). «Jerusalem: Architecture Since 1948». Israeli Ministry of Foreign Affairs. Besøkt 7. mars 2007.
  28. ^ «Palestinian Football Association, Jabal Al-Mokaber». Pfa.ps. Arkivert fra originalen 2. mai 2011. Besøkt 17. oktober 2011. (en)
  29. ^ Football and the wall: The divided soccer community of Jerusalem, by James Montague, CNN 17 September 2010 (en)
  30. ^ «Home». Hapoel Migdal Jerusalem. Arkivert fra originalen 2. januar 2008. Besøkt 7. mars 2007. (The listing of championship wins are located at the bottom after the completion of the Flash intro.) (he)
  31. ^ Jerusalem Marathon - Offisielt nettsted Besøkt 16. mai 2014
  32. ^ «Online Directory: Israel, Middle East». Sister Cities International. Arkivert fra originalen 17. januar 2008. Besøkt 5. april 2007.
  33. ^ «New York City Global Partners». NYC.gov. Arkivert fra originalen 21. mai 2008. Besøkt 17. februar 2008.

Eksterne lenker

Portal: Israel

Baptisme

Baptisme er en kristen trosretning som har utgått fra protestantismen, som oppsto på 1600-tallet.

Den arabisk-israelske krig i 1948

Den arabisk-israelske krig i 1948 (arabisk: النكبة, «al-Nakba», hebraisk: מלחמת השחרור, kalt selvstendighetskrigen eller frihetskrigen) er betegnelsen for den første av en serie væpnede konflikter mellom staten Israel, palestinerne og de arabiske nabolandene. Av palestinerne blir krigen betegnet som katastrofen, al-Nakba. Den var den første av en lang rekke konflikter og kriger mellom arabere og jøder i det som senere er kjent som Midtøsten-konflikten.

Den 14. mai 1948, et halvt år etter at FNs delingsplan for Palestina ble stemt frem, erklærte David Ben-Gurion Israel for en jødisk uavhengig og selvstendig stat. Dette ble ikke anerkjent av nabolandene Syria, Egypt, Transjordan, Libanon og Irak, som angrep den nylig etablerte staten. Kampene foregikk i hovedsak på landområdet til det tidligere britiske territoriet som var blitt til staten Israel, og senere i krigen til en viss grad på Sinaihalvøya. Krigen sluttet med våpenhvilen i 1949, men dette innebar ikke slutten på den arabisk-israelske konflikten.

Den melkittiske patriark av Antiokia

Den melkittiske patriark av Antiokia og hele Orienten, av Alexandria og av Jerusalem er en katolsk patriark og overhodet for den melkittiske kirke. Kirken aksepterer pavens overhøyhet, mens paven anerkjenner patriarkens lederskap innenfor sin særkirke. Den melkittiske patriarken er én av fem patriarker som avleder sin tittel fra det oldkirkelige patriarkatet i Antiokia (de fire andre er den gresk-ortodokse, maronittisk-katolske, syrisk-katolske og syrisk-ortodokse). I tillegg bærer han titlene patriark av Alexandria, patriark av Jerusalem og metropolitt og erkeepark av Damaskus, hvorav de to første er rene æresbetegnelser, mens den sistnevnte betegner hans reelle bispedømme. Også patriarkatssetet ligger i Damaskus.

Den nåværende melkittiske patriarken av Antiokia er Youssef I Absi (siden 2017).

Det første korstog

Det første korstog ble startet i 1095 og var det første korstog som skulle gjenerobre Jerusalem og Det hellige land fra muslimene. Det begynte som en begrenset oppfordring til riddere om å slutte seg til korsfarerstyrken, og vokste raskt til en enorm mønstring av både riddere og bønder fra en rekke land i Vest-Europa. Til tross for at den sentrale ledelsen var svak, klarte det på grunn av antall deltagere å ta Jerusalem i juli 1099. Dermed ble kongedømmet Jerusalem og andre korsfarerstater opprettet. De kristne kontrollerte området i mindre enn to århundrer, men første korstog var i seg selv en stor fremgang for vestlig ekspansjonsvilje.

Det hebraiske universitetet i Jerusalem

Det hebraiske universitetet i Jerusalem (hebraisk האוניברסיטה העברית בירושלים

Ha'Universita Ha'Ivrit Bi'Yerushalayim, arabisk الجامعة العبرية في القدس) er Israels eldste universitet, erklært offisielt åpnet den 1. april 1925.

Universitetet har mer enn 24 000 studenter. Med 7 fakultet regnes Det hebraiske universitetet i Jerusalem som en ledende institusjon for høyere utdanning i Israel.

Hebraisk

«Hebraisk» kan også referere til hebreere og jøder.Hebraisk (עִבְרִית‎, ‘ivrit) er et semittisk språk i den afro-asiatiske språkfamilien. Det brukes av mer enn syv millioner mennesker i Israel og jødiske samfunn verden rundt. Hebraisk er offisiellt språk i Israel, der det er språket statens og befolkningens de facto-språk. Det benyttes av et flertall i befolkningen.

Hoveddelen av Tanakh (den hebraiske Bibelen תנ"ך) er skrevet på klassisk hebraisk, og mye av dens nåværende form er nærmere bestemt dialekten bibelsk hebraisk, som man tror ble talt omkring 500-tallet f.Kr., nær det babylonske fangenskapet i tid. Av den grunn har hebraisk fra gammelt av blitt kalt Lĕshôn Ha-Qôdesh (לשון הקודש‎), «det hellige språket».

På 500-tallet ødela det nybabylonske riket Jerusalem og flyttet befolkningen til Babylon, før det persiske riket tillot dem å vende tilbake. De fleste språkforskere er enige om, at det bibelske språket som kjennes fra Bibelen, etter den tid ble erstattet i daglig bruk av nye dialekter av hebraisk og en lokal variant av arameisk. Etter 100-tallet e.Kr., da Romerriket fordrev den jødiske befolkningen i Jerusalem og deler av Bar Kokhba-staten, opphørte hebraisk gradvis å være talespråk, men det forble et viktig skriftspråk. Brev, kontrakter, vitenskap, filosofi, medisin, poesi og lover ble skrevet på hebraisk, som utviklet seg ved å låne og oppfinne nye uttrykk.

Da hebraisk lenge hadde vært utdødd utenfor jødisk liturgi, lærdom og som lingua franca i forretningssammenheng, ble det gjenopplivet som et litterært og fortellende språk av haskalá-bevegelsen fra slutten av 1700-tallet. På slutten av 1800-tallet begynte den jødiske språkforskeren Eliezer Ben-Yehuda under påvirkning av sionismen, og i et miljø i det nåværende Israel der sefardisk hebraisk allerede var veletablert som handelsspråk, å gjeninnføre hebraisk som familiespråk og som et moderne tale- og skriftspråk. Til slutt erstattet det en rekke språk som på den tiden ble brukt av jøder, slik som arabisk, ladino (også kalt judezmo), jiddisk, russisk og andre språk som ble brukt av den jødiske diasporaen.

Fordi hebraisk hadde vært ute av bruk som dagligspråk i familiesammenheng i så mange århundrer, manglet språket mange moderne ord. Mange ble opptatt som neologismer fra den hebraiske Bibelen eller lånt fra jiddisk eller andre språk av Eliezer Ben-Yehuda. Moderne hebraisk ble et offisielt språk i det britisk-styrte Palestine i 1921 (sammen med engelsk og arabisk), og ble så i 1948 et offisielt språk i den nyopprettede staten Israel.

Ikonostasis

En Ikonostasis (av gresk ikon «bilde» og stasis «å stå, tilstand»), på norsk ikonostase, er en billedvegg i en ortodoks kirke. Denne veggen er det mest særpregede og kanskje viktigste liturgiske delen av en ortodoks kirke.

Veggen deler kirkerommet i to. Bak ikonostasen er alterrommet (Koret i vestlig tradisjon) der presten og diakonen gjør tjeneste ved alteret, og fremfor ikonostasen er kirkeskipet der de troende oppholder seg.

Denne inndelingen betyr også inndelingen mellom det himmelske og den jordiske verden (jf. ikonteologien), og røttene til den går tilbake til Tempelet i Jerusalem. Der skilte «forhenget» mellom det aller helligste og det helligste.

Selve ikonostasen vokste frem i mange etapper, men nådde sin nåværende form i Den ortodokse kirke på 1300-tallet. På Balkan var ikonostasen liten og tok ikke særlig plass, mens den i den russisk-ortodokse kirke ble stor og raget høyt i kirkerommet.

Selve ikonostasen er vanligvis utformet etter et nøye mønster. Det er som regel minst tre rader. I nederste rad er det tre dører, i midten den såkalte kongedøren. Den har gjerne bilder av evangelistene og eventuelt nattverden, og er døren som gir adgang til alteret. Mellom dørene er det som regel lokale motiver som får plass. Sidedørene gir adgang til diakonikon og prothesis.

I den mellomste raden er normalt den viktigste delen av ikonostasen å finne. Rett over kongedøren er Deesisen (gr. forbeder) med bildet av Kristus Pantokrator (gr. allhersker). Ved siden av ham finner vi nærmest gudfødersken Maria og Johannes Døperen. Videre utover på begge sider er det erkeengler, apostler og helgener (med martyrer, undergjørere og kirkelærere).

I øverste rad finner vi ting som angår kirken (festdagene), den gamle pakt (Adam til Moses, profetene) og korsfestelsen. Øverst troner Den hellige treenighet.

Israel

Israel (hebraisk: יִשְרָאֵל Yisra'el; arabisk: إسرائيل Isrā'īl), offisielt Staten Israel (hebraisk: מְדִינַת יִשְרָאֵל , Medinat Yisra'el; arabisk: دَوْلَةْ إِسْرَائِيل, Dawlat Isrā'īl), er et land i Sørvest-Asia, på den sørøstlige middelhavskysten. Landet regnes også som en del av Midtøsten. Landet grenser mot Libanon i nord, Syria og Jordan i øst og Egypt i sørvest, og består av et geografisk variert landskap innenfor sitt relativt begrensede landområde. Landet grenser også til Vestbredden og Gazastripen, som delvis administreres av Den palestinske selvstyremyndigheten og delvis fremdeles okkuperes av Israel. Med et folketall på omkring 7,26 millioner, hvor brorparten er jøder, er Israel den eneste jødiske staten i verden. Israels befolkning inkluderer også arabiske muslimer, arabiske kristne, drusere og samaritaner i tillegg til andre religiøse og etniske minoriteter. Jerusalem er nasjonens selvproklamerte hovedstad, men få land anerkjenner dette, og med to unntak har de lagt ambassadene sine til Tel Aviv.Dagens Israel har sine historiske røtter i Israels land, et område som har stått sentralt i jødedommen i over tre tusen år. Etter første verdenskrig godkjente Folkeforbundet Palestinamandatet i den hensikt å opprette et «nasjonalt hjem for det jødiske folk». I 1947 godkjente FN delingen av Palestinamandatet i to stater: En jødisk og en arabisk. Den arabiske ligaen avslo planen, men den 14. mai 1948 erklærte Israel sin selvstendighet. Det nye landets seier i den påfølgende arabisk-israelske krig førte til at grensene for den jødiske staten ble utvidet utover FNs delingsplan. Siden da har Israel, dels kontinuerlig, dels på forskjellige tidspunkter, vært i konflikt med alle de arabiske nabolandene, noe som har resultert i flere større kriger og tiår med vold og uroligheter. Siden etableringen har Israels grenser, og til og med statens rett til å eksistere, vært et omdiskutert tema, selv om Israel har signert fredsavtaler med Egypt og Jordan. Innsats for å finne frem til en varig overenskomst mellom israelerne og palestinerne har så langt gitt beskjedne og begrensede resultater, mens Israel har blitt beskyldt for brudd på menneskerettighetene og krigsforbrytelser overfor palestinerne.Israel er et representativt demokrati med et parlamentarisk system og universell stemmerett.Statsministeren fungerer som regjeringssjef og Knesset fungerer som Israels lovgivende myndighet. Ifølge det nominelle bruttonasjonalproduktet, er nasjonens økonomi estimert til å være den 39. største i verden, og Israel rangeres høyt blant landene i Midtøsten hva HDI-indeksen, trykkefrihet og økonomi angår.

Jødedom

Jødedommen er den eldste av de tre store monoteistiske verdensreligionene, jødenes religiøse kultur og moderreligion for kristendommen. Trosprinsippene og historien til jødedommen danner hoveddelen av grunnstammen til de abrahamittiske religionene, innbefattet kristendommen og islam (med avledede religion bahai). Den hebraiske Bibelen, Tanákh, er delt inn i tre skrifter, Toraen (Loven), Neviim (profetene) og Ketuviim (skriftene). Tanákhen er også en hellig skrift for de kristne og kalles av dem Det gamle testamentet.

De siste ca. 2500 årene har jødedommen ikke vært monolittisk i praksis, og har ikke rettet seg fullt ut etter noen enkelt sentralisert og allment godkjent autoritet eller bindende dogme. Til tross for dette har jødedommen i alle sine variasjoner holdt seg relativt tro mot en rekke religiøse prinsipper. Det mest sentrale av disse er troen på én enkelt, allvitende Gud som skapte universet og fortsatte å spille en rolle i det. Etter jødisk tro inngikk Gud som skapte verden en pakt med det jødiske folket og åpenbarte sine lover og bud slik som de står i Toraen. Jødisk religiøs og kulturell praksis har utgangspunkt i studiet og utøvingen av disse lovene og budene slik de blir tolket av de ulike antikke og moderne autoritetene.

Jødedommen lar seg ikke enkelt definere inn i konvensjonelle vestlige kategorier som religion, etnisitet eller kultur – delvis på grunn av sin godt over 3000 år gamle, sammenhengende historie. På denne tiden har jødene opplevd slaveri, anarkistisk selvstyre, teokratisk selvstyre, erobring, okkupasjon og eksil. Det jødiske folket har vært i kontakt med, og påvirket av, gammelegyptisk, babylonsk, persisk, hellenistisk og romersk kultur, såvel som renessansen, opplysningstiden og 1800-tallets nasjonalromantikk og nasjonalisme. Ut ifra denne bakgrunnen har Danie Boyarn hevet at «Jewishness disrupts the very categories of identity, because it is not national, not genealogical, not religious, but all of these, in dialectical tension.» («Jødiskhet strider mot selve grunnkategorien ‘identitet’, fordi den ikke er nasjonal, ikke genealogisk, ikke religiøs, men alle disse i dialektisk spenning.»)

I det 1. århundre fantes en rekke grupperinger i Israel, fariseere, saddukeere, zelotter, essenere og kristne. Etter ødeleggelsen av templet i år 70 e.Kr., forsvant de fleste av disse grupperingene, bortsett fra to. De kristne brøt etter hvert med jødedommen og kom til å se på seg selv som en egen religion. Fariseerne overlevde i form av rabbanittisk jødedom, det som idag simpelthen kalles jødedom.

Jødedommen omfatter i dag flere retninger, blant de viktigste er ortodoks jødedom, konservativ jødedom, rekonstruksjonistisk jødedom, reformjødedom, humanistisk jødedom, karaittisk jødedom og Beta Israel (falasha-jødedom). Samaritansk religion regnes ofte også som en del av jødedommen, dog regner samaritanene selv seg som tilhengere av en uavhengig religion, noe som også støttes av mange ikke-samaritaner. Samaritanenes lære er basert på religionen til restbefolkningen i det nordlige Israel i tiden etter tistammerikets fall, og anerkjenner bare Mosebøkene som hellige skrifter.

Enkelte mener også at begrepet jødedom foruten den jødiske religionen omfatter jødenes kultur. Jødedommen sees som en dualisme som inneholder både nasjonale og religiøse elementer. Folk i vesten antar ofte at jødedom, slik som kristendom, kun er en tro og derfor mangler nasjonal bevissthet. Men helt fra starten (genesis) av har jødedommen omfattet både nasjon og religion. Når man konverterer til jødedommen konverterer man ikke bare til en tro, men man blir også «naturlige innbyggere» i den jødiske nasjonen, dette går tydelig fram av den kanskje mest kjente konverteringen – når Rut i Bibelen forteller Naomi: «Ditt folk er mitt folk».

I andre religioner er det vanlig med periodiske pilegrimsreiser til hellige steder hvor den troende kan oppnå en høyere form for kommunikasjon med (en) Gud. Men når både religiøse og ikke-religiøse jøder i hundrevis av forskjellige land ber om «Neste år i Jerusalem», så mener de noe helt annet: ikke bare et individs lengsel etter å returnere til et hellig sted for å be, men et helt folks ønske om å returnere for på ny å gjenoppbygge deres nasjonale hjem, hvor Jerusalem var hjertet.

Det jødiske bønneritualet er kodifisert i en siddúr (bønnebok). Man ber i utgangspunktet tre ganger daglig — enten privat eller i synagogen.

Det anslås å være ca. 12,9 millioner tilhengere av jødedommen på verdensbasis [1].

Knesset

Knesset (hebraisk: כנסת, «forsamling») er nasjonalforsamlingen (parlamentet) i Israel, lokalisert i Jerusalem. Knesset har ett kammer, som består av 120 medlemmer, som velges for en fireårig periode. Ingen politiske partier har noen gang hatt absolutt flertall i Knesset.

Kongeriket Jerusalem

Kongeriket Jerusalem var et kristent kongerike som ble etablert i Midtøsten i 1099 etter det første korstoget. Riket besto, med forskjellig omfang og innflytelse, fram til 1291. Kongeriket Jerusalem hadde nære bånd til monarkiene i det vestlige Europa, men var et relativt lite kongedømme både sammenlignet med sine europeiske allierte og sine naboer i Midtøsten og Lilleasia. Den militære og økonomiske støtten fra Europa var skiftende, og kongeriket var svakt i perioder med manglende støtte. Kongedømmet Jerusalem hadde som sine nærmeste allierte kongedømmet Armenia og Det bysantinske riket.

Korstog

Korstog er i historisk forstand en serie felttog, de fleste godkjent av paven, som fant sted fra 11. til 13. århundre. De fleste hadde som mål å sikre kristen kontroll over Det hellige land, som var under muslimsk kontroll. Den norske middelalderhistorikeren Sverre Bagge bruker imidlertid betegnelsen korstog også om hele den vestlige ekspansjon som i høymiddelalderen skjedde i Østersjøområdet, Spania, Sør-Italia og på Sicilia, Korsika og Sardinia.I en bredere forstand brukes ofte ordet korstog om enhver krig som utkjempes av religiøse årsaker eller der motsetningene sammenfaller med religiøse skillelinjer, om spesielt aggressive kristne kampanjer omkring spesielle temaer (korstog mot umoral), og stigmatiserende som karakteristikk særlig av kristnes sterke engasjement i samfunnsspørsmål. På engelsk, særlig amerikansk engelsk, brukes ordet (crusade) om nærmest enhver kampanje (for eksempel mot narkotika).

Palestina (stat)

Palestina (arabisk: فلسطين, filastin), offisielt betegnet som Staten Palestina (arabisk: دولة فلسطين, dawlat filastin) er en delvis anerkjent stat som ligger i Midtøsten. Landet har siden 2012 vært en «observatørstat uten medlemskap» i FN. Den ble opprinnelig proklamert i Palestinas frigjøringsorganisasjons (PLO) nasjonalråds (PNC) uavhengighetserklæring i eksil i Alger 15. november 1988. På tidspunktet for 1988-deklarasjonen utøvde PLO ingen kontroll over noe territorium, og områdene det ble gjort krav på er fortsatt under israelsk styre. Områdene Palestina gjør krav på er Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem, ofte kalt De palestinske territoriene; Jerusalem er erklært som hovedstad, men president og parlament holder til i Ramallah.

Per høsten 2017 var Palestina de jure anerkjent av 136 stater. Norge er ikke blant dem.

Palmesøndag

Palmesøndag er i kristen tradisjon feiringen av Jesu inntog i Jerusalem søndagen før korsfestelsen. Den feires siste søndag før påske. Navnet kommer av evangelienes beretning om at folk strødde palmegrener foran Jesus da han red inn i byen.Palmesøndag er en helligdag som faller på 14. april i 2019, 5. april i 2020, og på 28. mars i 2021. Palmehelgen er helgen som sammenfaller med palmesøndag, og innleder påskeferien. Den tidligste datoen for Palmesøndag er 15. mars og den seneste er 18. april.

Pilegrim

For de engelske pilegrimene i Nord-Amerika på 1600-tallet, se detEn pilegrim er en person som forbereder eller foretar en reise av åndelige årsaker. Pilegrim kommer av det latinske ordet peregrinus, som betyr «fremmed» eller «utenlandsk». Pilegrimsreise er kjent fra flere religioner og bruken av begrepet er blitt utvidet, slik at en som reiser til et sted som er svært viktig for ham kan bli kalt pilegrim, selv om det ikke er religion som ligger bak. Pilegrimen søker gjerne åndelig renselse eller å komme nærmere det guddommelige, men det finnes også mange andre grunner til å reise. I middelalderen fikk det også betydningen «en person som vandrer fra sted til sted».

Noen plasser ble de kalt «vallare» (etter valfart) eller «palmeri» – dette henspiller på de som reiste til sørligere breddegrader, som Romaborg eller Det hellige land og hadde sett palmetrær. På våre trakter ble pilegrimene nok ofte forvekslet med munker og kalt dette, eller de kunne ble omtalt på en mer foraktelig måte som «munkelus».

Slaget om Jerusalem (1917)

Slaget om Jerusalem er en betegnelse på en rekke kamphandlinger og slag i Palestina i perioden 17. november fram til 30. desember 1917 med sikte på å sikre seg kontroll over Jerusalem under kampene i Sinai og Palestina under første verdenskrig.

Særlig var kampene i Judeafjellene 17. til 24. november og øst for Hebron 26. til 30. desember avgjørende. I tillegg regnes slaget om Jaffa mellom 21. og 22. desember som en del av kampen om kontrollen over Jerusalem.Erobringen av Jaffa og avansementet langs middelhavskysten gjorde de britiske styrkene i stand til å innta Jerusalem, og slik etablere en strategisk sterk befestet linje som løp fra nordsiden av Jaffa ved kysten, over Judeafjellene til al-Bireh nord for Jerusalem og fortsatte østover til Oljeberget. Med erobringen av veien fra Beersheba til Jerusalem via Hebron og Betlehem, sammen med store osmanske områder sør for Jerusalem, var byen sikret.

Under et nærmest kontinuerlig regnvær 8. desember, opphørte det osmanske forsvaret av byen. Kommandanten for XX korps, generalløytnant Philip Chetwode satte da inn den siste framrykkingen og inntok høydene vest for byen samme dag. Den osmanske syvende arme evakuerte da byen samme kveld og byen ble den følgende dagen okkupert av de britiske styrkene. Dette var et viktig vendepunkt for den britiske regjeringen og en av de få britiske militære suksesser etter et år med bitre skuffelser på vestfronten.

11. desember viste general Edmund Allenby de hellige stedene i byen respekt ved å gå inn i Gamlebyen til fots gjennom Jaffaporten i stedet for å benytte hest eller bil. Han var den første kristne hærfører som hadde inntatt byen på mange hundre år, og den britiske statsminister David Lloyd George kalte erobringen av byen som «a Christmas present for the British people» («En julepresang til det britiske folk»). Slaget ble en stor moralsk seier for britene.Tapet av Jaffa og Jerusalem, sammen med tapet av et område på 80 km langs kysten etter avansementet fra Gaza, var et stort tilbakeslag for Det osmanske rike.

Synagoge

Synagoge (fra gresk συναγωγή) er den generelle termen for jødiske bønne- og forsamlingshus. Hovedrommet i en synagoge inneholder normalt en ark (aron hakkódesj eller hekhál) der torárullene blir oppbevart; en opphøyd leseplattform (bima eller tebá) for Torálesning og leding av bønn, og et evig lys (ner tamid) til minne om den sjuarmede lysestaken i Tempelet i Jerusalem. I ortodokse synagoger er det oftest et fysisk skille, mehissá, mellom manns- og kvinnedelene av synagogerommet.

Andre navn for synagoge inkluderer hebraisk בית כנסת (bet keneset), jiddisch shul, spansk/portugisisk esnoga og hovedsakelig reformjødisk tempel.

Tabernakel

For Tabernakelet i Bibelen, se TabernakeletTabernakel (lat. tabernaculum, «skjul, hytte, telt»), hos romerne særlig den hytte eller det skjul, hvorfra de offisielle spåmennene, augurene, så etter spådomstegn (auspicia).I oversettelse av Det gamle testamentet anvendes ordet Tabernakelet om den flyttbare helligdom som den jødiske forbundsarken ble oppbevart i, israelittenes nasjonalhelligdom («stiftshytten»). Den var i form av et prakttelt og ble brukt under ørkenvandringene og inntil tempelet i Jerusalem ble oppført (2 Mos. 25 o.f.). Etter innflyttingen i det lovte land stod teltet i Sjilo, i Nob og til slutt i Gibeon.I kirkeinteriørene betegner tabernakel i allmennhet en takhimmel, baldakin, for eksempel over et alter, over et helgenbilde, et krusifiks eller en fornem persons plass, som er båret av kolonner eller andre frie støtter. Ordet benyttes også i samme betydning som sakramentshus og sakramentskap, og også om den oppsatsen man av og til har på alterdisken, hvor et oppbevaringsrom fins for det hellige brødet (hostien), og som ofte tjener som sokkel for et krusifiks. Jf. Ciborium.

Noen ganger har også ordet vært brukt i forskjellige trossamfunn om deres viktige bygninger. Mest kjent i denne forbindelse er tabernakelet i Salt Lake City i Utah, som er et internasjonalt senter for Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Herfra har Mormonkoret sine ukentlige konserter som fjernsynsoverføres over hele USA og til et stort antall land.

Tempelet i Jerusalem

Tempelet i Jerusalem var israelittenes viktigste helligdom i oldtiden. Ifølge Bibelen hadde israelittene tre helligdommer i historien: Tabernakelet (telthelligdommen), Salomos tempel, Det første tempelet i Jerusalem. Etter at det ble ødelagt, ble et nytt tempel bygget, Det andre tempelet i Jerusalem, som senere ble ombygd av Herodes den store og ble da også kalt Herodes' tempel.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.