Ibrahim Pasja

Ibrahim Pasja ibn Muḥammad ʿAlī Bāšā ibn Ibrahīm Āġā (arabisk: براهيم باشا بن محمد علي باشا بن ابراهيم آغا; moderne tyrkisk: Kavalalı İbrahim Paşa; født 4. mars 1789 i Drama i Makedonia i Det osmanske rike, død 10. november 1848 i Kairo) var Muhammad Ali av Egypts eldste sønn og etter farens død wāli og ikke-anerkjent khediv av Egypt og Sudan.

Ibrahim Pasja
براهيم باشا بن محمد علي باشا بن ابراهيم آغا
IbrahimBaja
Ibrahim Pasja
FødtKavalalı İbrahim Paşa
4. mars 1789
Drama
Død10. november 1848[1][2] (59 år)
Kairo
Gravlagt Kairo
Ektefelle Hadidja (Birinci Kadin)
Chivekiar
Hoshiar Khater
Ülfet
Kalzar
Sa'aret
ForeldreEmina av Nosratli (antatt mor)
Muhammad Ali (antatt far)
Far Muhammad Ali av Egypt
Søsken Saʿīd Bāšā
Barn Muhammad Bey
Ismail Pasja
Ahmed Rifa'at
Mustafa Bahgat Ali Fazil
Beskjeftigelse Politiker[2], militær[2]
Nasjonalitet Det osmanske rike
SpråkOsmantyrkisk, arabisk
Utmerkelser Æreslegionen, storkors av Tårn- og sverdordenen, Order of Saint Joseph

Liv og virke

Hans opphav er uklart; noen mener at han var sønnen til en kristen gresk kvinne og ble adoptert av Muhammad Ali, men de fleste godtar at han var Muhammad Alis biologiske sønn.

Ibrahīm tjente som general i den egyptiske hæren som faren hadde reorganisert, og fikk sin første kommando mens han ennå var tenåring.

Mens faren kjempet med mamelukkene om herredømmet over Egypt, ble den 16-år Ibrahim og hans bror sendt som gisler til osmanene. Etter at Muhammad ble anerkjent som pasja og hadde beseiret General Frasers engelske ekspedisjon, fikk han lov til å vende tilbake til Egypt.

Da Muhammad Ali i 1813 kjempet for osmanene i den osmansk-saudiske krig mot wahhabittene, ble Ibrahim etterlatt som kommandant Øvre Egypt. Han fortsatte med mamelukkenes undertrykkelse. I 1816 etterfulgte han sin bror Tusun som øverstkommanderende for de egyptiske stridskrefter i Arabia. Muhammad Ali hadde allerede begynt med å innføre europeisk disiplin i den egyptiske hær, og Ibrahim hadde sannsynligvis fått en sakssvarende opplæring. Mens hans første felttog førte han mer etter asiatisk stil. Senere ble det endret. Felttoget i Arabia pågikk i to år og endte med at wahhabittene ble knust som politisk maktt.

Ibrahin-pasha-english
Ibrahims felttog mot wahhabittene

Ibrahim landsted den 30. september 1816 i Yanbu, som er Medinas havneby. I mars 1818 nådde han Diriyya, wahhabismmens vugge. Etter mange heftige slag og seks måneders beleiring med bruk av tungt artilleri kapitulerte byen i september. Dermed fremtvang han raskt wahhabittlederen Abdallah I ibn Sauds kapitulasjon. Den 11. desember 1819 toget han triumferende inn i Kairo.

I sitt siste år overtok han som hersker av Egypt og Sudan på grunn av farens dårlige mentale helse. Hans rike omfattet også andre områder faren hadde erobret.

Siste år

Ibrahīm tilbrakte sine siste år i fred, men hans helse var ødelagt. I 1846 besøkte han Vest-Europa hvor han ble mottatt med en del respekt og en mye undring. Da hans far ble senil ble Ibrahim utnevnt som regent i hans sted. Han holdt på makten fra juli og til han døde den 10. november 1848, året før Muḥammad Alī selv døde. Tronen gikk deretter til Ibrahims nevø Abbas I av Egypt.

Omdømme

Ibrahim er et av det mest berømte medlemmene av Muhammad Ali-dynastiet, ikke minst på grunn av hans militære seire, inkludert de flere knusende nederlagene han påførte Det osmanske riket. Han var også en hensynsløs kommandant, og huskes særlig for hans grusomheter i Hellas. Blant egyptiske historikere blir han sammen med faren, hans sønn Ismail Pasja og hans barnebarn Abbas II av Egypt regnet for å ha vært en langt mer dyktig hersker enn de øvrige medlemmene fra dynastiet, som ble regnet som late og korrupte. I dag står en statue av Ibrahim godt synlig i den egyptiske hovedstaden Kairo.

Se også

Referanser

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Ibrahim Pasha, biography/Ibrahim-Pasha
  2. ^ a b c Dictionary of African Biography

Eksterne lenker

Forgjenger:
 Muhammad Ali av Egypt 
Coat of arms of the Egyptian Kingdom 2.png
Wāli av Egypt, Sudan, Palestina, Syria, Hijaz, Morea, Thasos og Kreta

Etterfølger:
 Abbas I av Egypt 
Cort Adeler

Cort Sivertsen Adeler (født 16. desemberjul./ 26. desember 1622greg. i Brevik, død 5. novemberjul./ 15. november 1675greg. i København) var en norsk sjøoffiser og godseier. Cort Adeler het opprinnelig Kurt Sivertsen og han brukte også navneformen Adelaer.

Den greske selvstendighetskrigen

Den greske selvstendighetskrigen (1821–1829), også kalt den greske revolusjonen (gresk: Ελληνική Επανάσταση, Elliniki Epanastasi; osmantyrkisk: يونان عصياني Yunan İsyanı: «det greske opprør»), var en vellykket krig hvor grekerne begynte for å få tilbake selvstendigheten for Hellas fra det muslimske osmanske rike (dagens Tyrkia). Krigen begynte i 1821 og varte fram til 1832, og fikk senere støtte fra Russland, Storbritannia, Frankrike og flere andre europeiske makter mot Det osmanske rike som selv fikk støtte fra sine vasaller, eyaleten Egypt og delvis av eyaleten Tunisia. Med Konstantinopeltraktaten fikk Hellas friheten og selvstendigheten tilbake og grekerne ble det første folket underlagt Det osmanske rike som ble frie.

Som følge av Det bysantinske rike ble erobret av Det osmanske rike i 1453 da Konstantinopel falt, kom det meste av Hellas under osmansk styre. I løpet av denne tiden var det hyppige opprør fra grekerne mot osmansk undertrykkelse for å gjenvinne friheten og selvstendigheten. I 1814 ble en hemmelig organisasjon kalt for Filiki Eteria opprettet med det mål å frigjøre Hellas. Filiki Eteria planla å utløse opprør på Peloponnes, i Donau-fyrstedømmene, og i Konstantinopel. De første av disse opprørene skjedde den 6. mars 1821 i Donau-fyrstedømmene, men ble raskt slått ned av osmanene. Hendelsene i nord fikk grekerne på Peloponnes til å handle og den 17. mars 1821 erklærte maniotene (grekerne på den midtre delen av Peloponnes, Manihalvøya) krig mot osmanene.

Ved slutten av måneden var Peloponnes i åpent opprør mot tyrkerne og ved oktober 1821 hadde grekerne ved deres leder Theodoros Kolokotronis erobret Tripolitsa. Opprøret på Peloponnes ble raskt fulgt av opprør på Kreta, Makedonia og i sentrale Hellas, men kom snart til å bli brutalt slått ned. I mellomtiden hadde den midlertidige greske marine oppnådd suksess mot den osmanske marine i Egeerhavet og forhindret osmanske forsterkninger via sjøvegen.

Spenningene utviklet seg snart mellom de ulike greske fraksjonene, noe som førte til to etterfølgende greske borgerkriger. I mellomtiden hadde den osmanske sultanen forhandlet med Muhammad Ali av Egypt som sa seg villig til å sende sin sønn Ibrahim Pasja til Hellas med en hær for å slå ned opprøret. Som gjenytelse skulle Egypt få territorial gevinster i Hellas. Ibrahim gikk i land på Peloponnes med en hær i februar 1825 og fikk straks framgang. Ved slutten av 1825 var det meste av Peloponnes under egyptisk kontroll, og byen Messolonghi, som hadde vært under tyrkisk beleiring siden april 1825, falt i april 1826. Selv om Ibrahim ble beseiret i Manihalvøya, hadde han lyktes å slå ned det mest av Peloponnes og Athen var blitt gjenerobret.

De følgende årene med forhandlinger besluttet de tre stormaktene Russland, Storbritannia og Frankrike å gå inn i konflikten, og hver av de tre statene sendte en marineflåte til Hellas. Som følge av nyheten om at en kombinert osmansk-egyptisk flåte var i ferd med å angripe den greske øya Hydra, avskar den allierte flåten den osmansk-egyptisk flåten ved Navarino (i dag Pylos). Etter en uke med stillingskrig begynte et sjøslag som endte med at den osmansk-egyptisk flåten ble ødelagt. Ved hjelp av en fransk styrke drev grekerne tyrkerne ut av Peloponnes og fortsatte med å frigjøre sentrale Hellas ved 1828. Som et resultat av flere år med forhandlinger ble Hellas endelig anerkjent som en uavhengig stat i mai 1832. Selvstendighetsdagen, den 25. mars 1821, er nasjonaldagen til Hellas.

Egypts historie (1803–1882)

Egypts historie fra 1803 til 1882 viser en periode med storstilt modernisering og gigantiske reformforsøk. I spissen for disse prosessene sto de egyptiske visekongene, khedivene. Muhammad Ali, den første khediven, tok makten i 1805 og satte i gang tiltak som snart skulle gjøre Egypt til en av de mest utviklede statene utenfor Europa. Disse moderniseringsprogrammene førte også til at staten brukte mye penger og satte seg i stor gjeld, og den svekkede økonomiske situasjonen medvirket til at Storbritannia til slutt okkuperte Egypt i 1882.

Haifa

Haifa (hebraisk: חֵיפָה – Hefa) er en havneby ved middelhavskysten i Israel. Det er den største byen i det nordlige Israel, og den tredje største byen i hele Israel, med en befolkning på ca. 280 000 mennesker (2016). I tillegg bor det ytterligere rundt 300 000 mennesker i byer, landsbyer og kibbutzer i direkte tilknytning til Haifa, inkludert Daliyat al-Karmel, Krayot, Nesher og Tirat Carmel. Til sammen utgjør disse områdene et sammenhengende urbant område hvor det bor bortimot 600 000 mennesker til sammen. De utgjør kjernen i Haifas storbyområde.Haifa by er bygd på skåningen av Karmelberget, og bosetning her strekker seg mer enn 3000 år tilbake i tid. Den tidligste kjente bosetningen i området var Tell Abu Hawam, en liten havneby som etablerte seg i sen bronsealder (ca. 1300-tallet f.Kr.). På 200-tallet e.Kr. var Haifa kjent som et senter for farging. I århundrenes løp har byen hatt ulike herrer: den har blitt erobret og styrt av fønikere, persere, hasmoneerne, romere, bysantinere, arabere, korsfarere, osmaner, britene, og israelere. Siden etableringen av staten Israel i 1948 har byen lokalt blitt styrt av Haifa bykommune.

I dag er byen en betydelig havn lokalisert ved Israels kyst mot Middelhavet i Haifabukta. Den dekker 63,7 km² og er lokalisert rundt 90 km nord for Tel Aviv. Den er et betydelig regionalt senter i nordlige Israel. To respekterte akademiske institusjoner, Universitetet i Haifa og Technion, er lokalisert i byen. Byen spiller en betydelig rolle for Israels nasjonale økonomi. Matam, et av de eldste og største høyteknologiske anlegg i landet, ligger i Haifa. I Haifabukta er det tungindustri, petroleumsraffinering og kjemisk prosessering. Tidligere var Haifa den vestlige endestasjonen for en oljerørledning som strakte seg fra Irak, over Jordan og til Middelhavet.Byen har blitt kjent som et godt og viktig eksempel på fungerende sameksistens og toleranse mellom ulike religiøse grupper i regionen, blant annet er byen kjent for lokaliseringen for Bahais verdenssenter, som er på UNESCOs liste over verdensarven. Det er også en norsk protestantisk sjømannskirke, etablert av pastor Per Faye-Hansen.

Khartoum

Khartoum er hovedstad i Sudan. Byen ligger der hvor Hvite-Nilen (som kommer fra Uganda), møter Blå-Nilen (som kommer fra Etiopia) i det som poetisk kalles historiens lengste kyss, Al mogran. Byen har en befolkning på over en million og danner sammen med Omdurman et urbant område med om lag 4 millioner innbyggere. Dette området er delt av elvene i 3 deler, 1) Khartoum som er den tidligere britiske delen, 2) Omdurman er den sudanesiske hovedstaden som var Mahdiens og Ansarbevegelsens hovedstad og forskansning i striden med britene. Khartoum North er i dag den bydelen som har utviklet seg i de senere årene og har vokst fram som nytt bo- og industriområde. Byen er grunnlagt i 1821 som en utpost for den egyptiske armeen. I byen ligger Khartoum universitet.

Liste over statsledere i 1910

Liste over statsledere inneholder statsoverhoder, regjeringsledere og andre ledere som styrer over selvstendige stater og territorier i 1910.

Liste over statsledere i 1911

Liste over statsledere inneholder statsoverhoder, regjeringsledere og andre ledere som styrer over selvstendige stater og territorier i 1911.

Liste over statsledere i 1923

Liste over statsledere inneholder statsoverhoder, regjeringsledere og andre ledere som styrer over selvstendige stater og territorier i 1923.

Liste over statsledere i 1924

Liste over statsledere inneholder statsoverhoder, regjeringsledere og andre ledere som styrer over selvstendige stater og territorier i 1924.

Liste over statsledere i 1933

Liste over statsledere inneholder statsoverhoder, regjeringsledere og andre ledere som styrer over selvstendige stater og territorier i 1933.

Liste over statsledere i 1934

Liste over statsledere inneholder statsoverhoder, regjeringsledere og andre ledere som styrer over selvstendige stater og territorier i 1934.

Massakren på Psara

Massakren på Psara refererer til massakren på den greske befolkningen på øya Psara 5.juli 1824 av osmanene under den greske selvstendighetskrigen. Psaramassakren er ikke lik kjent som den mer famøse Khíosmassakren i 1822. Men massakren med etterfølgende ødeleggelse av et av de viktigste øysamfunner i hele Egeerhavet var ikke mindre destruktiv.

Psara var et viktig maritimt sentrum med redere og sjøfolk som hadde vært essensielt for den maritime kulturen i Egeerhavet, og dermed ble en av de tre baser for fartøy og sjøfolk som deltok på den greske siden under den greske selvstendighetskrigen. De andre to basene er Spetses og Hydra. Den osmanske sultanen i Konstantinopel var konstant irritert over gresk medgang under sjøstridighetene i Egeerhavet. Gang på gang ble den osmanske marinen ydmyket. Sultanen autoriserte ødeleggelse av dette opprørske øysamfunnet som ledd i planene om en gjenerobring av Hellas. Mer enn 150 fartøyer landsatte flere tusen mann på øya. Den ble utsatt for omfattende ødeleggelse og det ble begått massemord på befolkningen som ble fullstendig fordrevet fra Psara. Rundt 7 000 innbyggerne bodde på øya som i tillegg hadde mottatt flyktninger under krigen. Det har vært anslått, ifølge beretninger, et tall på 17 000 ofre, drept eller bortført til slaveri.

Muhammad Ali-dynastiet

Muhammad Ali-dynastiet (arabisk: أسرة محمد علي DIN: Usrat Muḥammad ʿAlī; moderne tyrkisk: Kavalalılar Hanedanı) var det herskende dynastiet i Egypt og siden også i Sudan fra 1805 til 1953. Dynastiet er navngitt etter Muhammad Ali av Egypt, som ofte regnes som det moderne Egypts grunnlegger. Det er også kjent som Alawiyyah-dynastiet (الأسرة العلوية DIN: al-Usra al-ʿAlawiyyah) og, siden de fleste herskerne hadde tittelen khediv, som khedivdynastiet.

Muhammad Ali av Egypt

Muhammad Ali Pasha al-Mas'ud ibn Agha (osmantyrkisk: محمد علی پاشا المسعود بن آغا; arabisk: محمد علي باشا‎ Muḥammad ‘Alī Bāshā; albansk: Mehmet Ali Pasha; tyrkisk: Kavalalı Mehmet Ali Paşa; 4. mars 1769 – 2. august 1849) var en osmansk albansk kommandant i den osmanske hæren som ble wāli (osmansk guvernør) og selverklært khediv («herre») av Egypt og Sudan med midlertidig godkjennelse av Det osmanske rike. Selv om Muhammed Ali ikke var en nasjonalist i moderne forstand, er han ansett som grunnleggeren av det moderne Egypt på grunn av de dramatiske reformer av militæret, økonomien og kulturen som han satte i gang. Han hersket også over områder i Midtøsten utenfor Egypt. Det dynasti som han etablerte kom til å herske over Egypt og Sudan fram til den egyptiske revolusjonen i 1952 ledet av Muhammad Naguib.

Said Pasja

Muhammad Said Pasja (arabisk: محمد سعيد باشا; moderne tyrkisk: Mehmed Said Paşa; født 17. mars 1822, død 18. januar 1863), var wāli av Egypt og Sudan fra 1854 til sin død i 1863. Offisielt var han underlagt sultanen av Det osmanske riket, men i praksis var han stort sett uavhengig. Saʿīd var den fjerde av dynastiets grunnlegger Muhammad Ali av Egypts sønner. Han var også utdannet i Paris, og var frankofon.

Under Saids styre ble det gjennomført flere lov-, land- og skattereformer. Også noe egyptisk og sudanesisk infrastruktur ble modernisert ved hjelp av vestlige lån. I 1854 ble den første konsesjonen av land til Suezkanalen gitt til den franske forretningsmannen Ferdinand de Lesseps. Britene motsatte seg at en franskmann skulle bygge kanalen, og overtalte derfor Det osmanske riket til å forby tillatelsen i to år.

Sudan hadde blitt erobret av Muḥammad Alī i 1821 og gjort til en del av det egyptiske riket, mest for å kunne skaffe slaver til hæren. Årlige slaveraid dro også forbi det som da var Sudan og inn i Kordofan og Etiopia. På grunn av europeisk press mot de offisielle slaveraidene utstedte Said et dekret hvor disse ble forbudt.

På grunn av den amerikanske borgerkrig ble bomullen eksportert fra Egypt den viktigste bomullskilden for europeiske bedrifter. Etter oppfordring fra Napoléon III sendte Said også deler av en sudanesisk bataljon til Mexico for å delta i franskmennenes krig der.

Under Saids styre mistet šayḫene også sin innflytelse, og mange beduiner startet igjen med nomadiske raid.

I 1854 opprettet han Den egyptiske bank, og samme år ble Egypts første normalspor-jernbane åpnet, mellom Kafr az-Zayyat og Alexandria.

Saids utpekte etterfølger, Aḥmad Rifʿat Bāšā, druknet i 1858 ved Kafr az-Zayyat, da toget han reiste med falt fra en flåte ned i Nilen. Da Said døde 10. november 1863 ble han derfor etterfulgt av sin nevø Ismail Pasja.

Byen Port Said ved Middelhavet er oppkalt etter Said Pasja.

Han var gift to ganger. Første kone: angie Hanem Sønn fra første kone: Ahmed Sherif Basha andre kone: Malek BER Hanem Sons fra andre kone: Muḥammad Toson Basha, Mahmoud Basha

Det er nå et medlem av hans familie avstamning er Prince Mohammed Farouk Sharif er den eldste barnebarn av Ahmed Sherif Basha sønn Muḥammad Said Pasja og er nå bosatt i Alexandria

Soliman Pasja

Soliman Pasja, tyrkisk Süleyman Paşa, arabisk Sulaymân Pasha; (født 17. mai 1788 som Joseph Anthelme Sève i Lyon; død 11. mars 1860 i Kairo) kalt al-Faransawî («den franske») var en fransk-egyptisk offiser.

Storvesir

Storvesir, Sadr-ı Azam (Sadrazam) eller Serdar-ı Ekrem (på osmantyrkisk صدر اعظم eller وزیر اعظم), opprinnelig fra persiske ordet «vesir» (وزير), var den øverste ministeren til sultanen i Det osmanske rike og hadde absolutte fullmakter.

Han kunne i prinsippet bare avsettes av sultanen selv. Han var den øverste leder og kunne innkalle alle de andre vesirene til møte. Denne samlingen ble kalt «Kubbealtı viziers» (vesirer av (under) hvelvingen) som viste til arkitekturen ved møteplassen deres i Topkapıpalasset. Offiserene hans holdt til Høyporten.

Storvesir, Vazīr-e Azam, er også den offisielle urdu-tittelen til den pakistanske statsminister (ministrene kalles vesirer).

Sudan

Sudan (arabisk: as-Sudan), offisielt Republikken Sudan (arabisk: جمهورية السودان, Jumhuriyat as-Sudan; engelsk: Republic of the Sudan), er en stat i Afrika, som grenser mot Egypt i nord, Eritrea i øst, Etiopia, Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk i sør, Tsjad i vest og Libya i nordvest. Nilen renner gjennom Sudan, og landet har kystlinje mot Rødehavet i øst. Sudan er arealmessig det tredje største landet i Afrika, etter Algerie og Den demokratiske republikken Kongo.

Đakovo

Đakovo er en by i det østlige Kroatia, med et innbyggertall (pr. 2007) på ca. 30.000. Byen ligger i området Slavonia.

Byen er særlig kjent for sin store katedral og for det statlige stutteriet Đakovo der man før opp lipizzanerhester. Katedralen i Đakovo er en av de største i Kroatia.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.