Hodekål

Hodekål (latin: Brassica oleracea eller capitata) er en av de vanligste kålartene som finnes i Norge. De mest vanlige typene hodekål er hvitkål, spisskål, rødkål og savoykål. Den har fått navnet sitt ettersom det har samme form som et menneskehode.

Hodekål kan bli gruppert etter hodeform som kvitkål og rødkål, eller etter hodeform som hodekål og spisskål. Hvitkål er et gammelt navn som viste til at hodene ble hvite etter avbladning og lang tids lagring. I dag er ‘hodekål’ mest brukt som navn for rund hvitkål

Hodekål dyrkes over hele Norge, og har blitt dyrket her siden den andre halvdelen av 1600-tallet. Det er vanskelig spore hodekålens nøyaktige historie, men den var mest sannsynlig domestisert et sted i Europa før 1000 f.Kr., skjønt savoikål ble ikke utviklet før på 1500-tallet.[1] I middelalderen hadde kål blitt en vesentlig del av det europeiske kjøkken.

Hodekålen kan lagres over svært lang tid, men den må ha optimale lagringsforhold som høy luftfuktighet og uten påvirkning av etylengass.            

Hodekål dyrkes over hele Norge, med sorter tilpasset ulike landsdeler og tidlighet. De viktigste områdene for salgsproduksjon er Rygge og Råde i Østfold, Mjøsbygdene, Lier, Sørlandet og Frosta. Norsk produksjon av hodekål, dvs.  sommerkål, høst og vinterkål utgjør ca 30 000 daa og dekker de fleste år hele vårt innenlandske forbruk. (Norges offisielle statistikk, Jordbrukstellinga: http://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/nos_d440/nos_d440.pdf).

Sene hodekålsorter (vinterkål) har god lagringsevne og kan markedsføres i vinterhalvåret etter lagring på kjølelager hos produsentene. Tidligkål som dyrkes under solfanger kan høstes allerede i midten av mai i de tidligste deler av landet.  Balvoll, G. 1999. Grønnsakdyrking på friland. Landbruksforlaget.[2]

Det er vanskelig spore hodekålens nøyaktige historie, men har trolig sitt opphav fra ville arter i Middelhavsområdet. Den var kjent i Europa på 700-tallet og hodekål med faste hoder ble dyrket i England på 1400-tallet. Hodekål er blitt dyrket her i landet siden vikingtiden, siden ‘kålgarder’ er nevnt i lover fra den tiden hvor det nevnes at tyveri av kål var straffbart. Christian Gartner, som i 1694 utga den først norske hagebok ‘Horicultura’, er det et helt kapittel om kål[3]

I dag dyrkes det bare utenlandske sorter av hodekål her i landet. Men fra slutten av 1800-tallet og helt fram til 1975 ble det brukt nesten bare norske hodekålsorter. Disse sortene var stort sett foredlet fram av dyktige kålprodusenter i de viktigste dyrkingsområdene våre.[4]

Cabbage1
Hodekål

Referanser

  1. ^ «Savoykål», Viden om mat. Se også «Savoykål», Bama.no
  2. ^ http://www.nb.no/nbsok/nb/ddb4210e3fc6fecc5efeae2096d0747c?index=4#0
  3. ^ http://www.nb.no/nbsok/nb/f6b1a9977497874eeb9d5f59396354a1#0
  4. ^ http://www.skogoglandskap.no/filearchive/ebratberg_omtale_og_beskrivelse_av_gamle_kaalsorter.pdf Om hodekål, fra nettstedet skogoglandskap.no (PDF-fil)

Eksterne lenker

Baradistriktet

Baradistriktet på (nepali: बारा जिल्ला ligger i Narayani og er et av Nepals 25 distrikter Distriktet omfatter et område på 1 190 km² og hadde (i 2011) 687 708 innbyggee Elvene Bakaiya, Jamuniya, Pasaha, Dudhaura og Bangari er de største i Bara. Viktigste språkene er bhojpuri, bajjika, hindi-urdu, maithili, nepali og marwari.

Dvergpapegøyer

Dvergpapegøyer (Agapornis) er en slekt med små papegøyer. Slekten inneholder 9 arter. Agapornis betyr «kjærlighetsfugl» på gresk (agápe betyr «kjærlighet» og órnis «fugl»). Navnet stammer fra at disse små papegøyene danner livslange monogame forhold, der vanlig atferd er å pusse fjærene og mate partneren.

De sover til og med på en «romantisk måte» – nebb mot nebb – i stedet for hodet under vingen, som hos andre papegøyer.

Fårikål

Fårikål er en matrett av sauekjøtt (får) eller lammekjøtt, hodekål og hel sort pepper som er kokt sammen i en gryte. Noen ganger brukes det hvetemel for å jevne kraften litt. Retten serveres med kokte poteter.

Totalforbruket av lam var i 2009 5,7 kilo per person i Norge. Mye av lammekjøttet går sannsynligvis i fårikålgryten.

Lyttere til radioprogrammet Nitimen kåret på 1970-tallet fårikål til nasjonalrett. I Norge spises fårikål tradisjonelt om høsten.

For å promotere fårikal innstiftet Opplysningskontoret for kjøtt fårikålens dag i 1997. Kontorets reklame- og informasjonsvirksomhet omfatter også den fiktive foreningen «Fårikålens venner».

Grimstad Gartneri

Grimstad Gartneri ble etablert i 1885 og var på størstedelen av 1900-tallet Norges største produsent av fruktvin og også landets største leverandør av gartnerifrø. I 1955 ble virksomheten delt i to aksjeselskap: Grimstad Gartneri A/S (senere endret til Fuhr A/S), som produserte fruktvin, eplemost og blomster og Grimstadfrø A/S, som produserte gartnerifrø.

I 1975 ble det i Norge innført forbud mot reklame for drikkevarer med høyere voluminnhold av alkohol enn 2,5%. Dette ble en alvorlig hendelse for hele virksomheten, og ansees som starten på bedriftens nedleggelse.

Frøhandelen ble solgt i 1985 til LOG i Oslo. Blomsterproduksjonen stanset i 1990. Den siste vinen ble satt i 1993 og de siste flaskene omsatt på Vinmonopolet i 2005. Produksjonen av eplemost (inkludert merkenavnet "Fuhr's eplemost") ble solgt til firmaet K.G.Puntervold i 2001.

Grønnsak

Grønnsaker er kulturplanter der deler av planten brukes rå, kokt eller stekt i matlaging på grunn av sin smak og sitt næringsinnhold. Ordet har ingen vitenskapelig, botanisk definisjon, og heller ikke i praktisk kokekunst har begrepet noe endelig og vedtatt innhold. Noen vil si at poteter, mais og sopp er grønnsaker – andre ikke. Det er heller ikke noe vedtatt skille mellom grønnsaker og frukt og mellom grønnsaker og kryddervekster.

Grønnsaker er rike på nyttige karbohydrater som gir et tilskudd av viktig energi til kroppen, samtidig som de tilfører nyttige kostfiber, mineraler og vitaminer. Grønnsaker gir volum til kosten og virker derfor mettende. De er saftige og tilfører maten sødme på en gunstig måte.

Korsblomstfamilien

Korsblomstfamilien (Brassicaceae) er en plantefamilie som omfatter ca. 340 slekter og over 3700 arter. Familien er utbredt i alle verdensdeler, fra tropene til arktis. omfatter flere viktige kulturplanter, som hodekål, sennep, nepe, turnips, reddik og vaid. De fleste er urter.

Navnet (også det eldre latinske navnet Cruciferae av crux = kors og ferare = bære) kommer av den karakteristiske blomsterformen, med fire kronblad i korsform.

Kål

Kål (Brassica oleraca) er en planteart i korsblomstfamilien (Brassicaceae eller tidligere Cruciferae). Denne arten er kilde til mange av våre viktigste grønnsaksplanter, som er mye dyrket i nesten hele verden. Men det er ofte hvit hodekål, som går under navnet «kål», men kål er så veldig mye mer.

Kålrot

Kålrot eller kålrabi (lat. Brassica napobrassica) er en toårig plante. Den tilhører korsblomstfamilien sammen med flere andre viktige norske grønnsaker, som hodekål. Kålroten er en gammel kulturplante og har vært dyrket i Norge fra midten av 1600-tallet. I motsetning til andre kålsorter er det kålrotknollen som spises, og ikke bladene.

Kålroten er rund i fasong, og størrelsen kan variere fra under 1 kilo til 3–4 kilo. Knollen er hard og fast med en lys gul farge. Kålrot er meget rik på vitamin C og kalles derfor også for «Nordens appelsin», et tilnavn som ble til i Norge under andre verdenskrig. Da var det ikke råd å få tak i appelsiner i Norge, og folk i stedet måtte ty til kålrot for å dekke behovet for C-vitamin.

Kålslekta

Kålslekta er en planteslekt med det vitenskapelige navnet Brassica. Det er også etter denne slekta, det vitenskapelige navnet på korsblomstfamilien kommer, nemlig Brassicae. Dette er ei slekt som inneholder mange viktige nytteplanter, blant annet raps, kålrot, nepe, rybs, blomkål, brokkoli, rosenkål og hodekål.

Kålvekster

Kålvekster

De vanlige matnyttige kålvekster (Brassicaceae L.) som blir dyrket her i landet i dag er hodekål, blomkål, brokkoli, rosenkål, kinakål, savoikål, grønnkål, kålrot og nepe. De fleste kålvekster er toårige vekster, som utvikler den matnyttige delen det første året og blomstrer det andre året. Unntatt er blomkål og brokkoli som er ettårige og hvor den matnyttige delen er blomsten.

Den matnyttige delen hos kålvekstene en oppsvulmet endeknopp hos hodekål, sideknopper ved bladfeste hos rosenkål, blad hos grønnkål, blomsterstand hos blomkål og brokkoli, oppsvulmet stengelhals hos knutekål, og oppsvulmet rothals hos kålrot og nepe. Kålvekstene trives best i et kjølig klima, og er spesielt viktige grønnsakslag i den tempererte sonen på den nordlige halvkule. I varme land blir kålvekster ofte dyrket i den kalde årstiden FAGINFO nr. 16/1993 fra SFFL: Navn på grønnsaker og krydderplanter.

Norsk landbruk

Landbruk er en fellesbetegnelse for næringsgrenene jordbruk og skogbruk. Jordbruk har jord som produksjonsgrunnlag og omfatter dyrkning av jordbruksvekster, hagebruksvekster og husdyrhold til en rekke formål for mennesker og dyr.

Landbruket i Norge kom fra Mesopotamia, spredde seg nordover, inn i Europa og videre til et område rundt Oslofjorden omkring 3700 f.Kr. Det ble et skifte fra jegersamfunn til et jordbrukssamfunn. Kornproduksjon var grunnlaget for det meste av det de spiste, men var utsatt for klimasvingninger. Før industrialiseringen av Norge bodde de fleste på landsbygda med naturalhusholdning. Innbyggerne spiste det de dyrket eller fanget, og byttet til seg det de ellers trengte. Kostholdet besto for det meste av flatbrød, grøt, kjøtt og melkeprodukter. De som bodde ved kysten, eller ved vann og vassdrag, spiste også mye fisk. Måten de produserte maten på, var nesten uendret fra vikingtida til 1700 – 1800-tallet. Da ble poteten tatt i bruk i Norge og ble en viktig jordbruksvekst. Den ble en viktig årsak til den sterke befolkningsveksten Norge hadde på den tida. En annen grunn til den sterke framgangen i jordbruket på 1800-tallet var at bøndene fikk mer kunnskap om jordbruk, de fikk nye arter og sorter, og de fikk tilgang på tekniske hjelpemidler. De fikk kunstgjødsel tidlig på 1900-tallet, men det ble først tatt i bruk i stort omfang etter andre verdenskrig.

For tusen år siden bestod kostholdet i Norge i liten grad av hagebruksvekster, men det er kjent at det ble dyrket løk, kvann og grønnsaksvekster i vikingtida. Det ble etablerte flere klostre i Norge etter år 1100, og de la stor vekt på å produsere plantekost. Kunnskapen om hagebruket spredde seg fra rundt klostrene. Den første fruktproduksjonen kom noe seinere.

Skogen har alltid vært viktig for menneskene i Norge. Den er brukt til ved og materialer til hus og gjerder, samt redskaper. På 15-1600-tallet ble det en endring i bruken av skogen. De store bergverkene i Norge trengte mye ved for å bryte malm og smelte den om til metaller. Dette gikk hardt utover skogen, og den var i dårlig forfatning tidlig på 1900-tallet.

Det er årene etter 1950 det ble store endringer i norsk landbruk, både for åkerbruk med korn og eng, for hagebruk, for husdyrhold og for skogbruket. Antall årsverk knyttet til landbruket ble sterkt redusert, og antall driftsenheter ble redusert fra ca. 200 000 til ca. 40 000 i disse årene. Denne endringen skyldes en sterk grad av mekanisering og større driftsenheter. Hesten ble byttet ut med traktoren som trekkraft. I tillegg er handelsgjødsel og plantevernmidler er tatt i bruk i stor grad i åkerbruket. Produksjon av korn ble doblet for kornproduksjon fra 1960 til 1980 grunnet større areal og større avlinger. Ikke alle bønder ønsker å være med på denne intensive produksjonsformen. I Norge var det i 2012 2590 gårdsbruk med 503 611 dekar som driver etter økologiske regler.

Visuelt er det ikke store endringer fordi gårdene med våningshus og driftsbygninger ligger der som før. Forskjellen er at på mange av gårdene driver ikke bonden jorda selv lenger, jorda er leid bort til en bonde i nærheten som har store maskiner med stor kapasitet. Husdyrproduksjonen foregår i større besetninger, mens det totale tall husdyr ikke har endret seg like mye da produksjonen per dyr har økt. I hagebruksproduksjonen har gartnerne færre vekster, men store kvanta. Norsk hagebruksproduksjon har økt betydelig i denne tidsperioden selv om importen også har økt. Folk spiser mer grønt og bruker mer blomster og planter. For skogbruket er også endringene store etter 1950 ved at skogeierne har gått fra plukkhogst til flatehogst, og at hogst og utkjøring av trevirke i stor grad skjer med store maskiner.

Den endringen norsk landbruk har gjennomgått etter 1950 fører til endringer i kulturlandskapet. I marginale strøk hvor gårdene ligger mer spredt, vil det være vanskeligere å få store rasjonelle driftsenheter. Jorda kan bli liggende ubrukt og vil være utsatt for gjengroing. Også utmark hvor mekanisk høsting er vanskelig, eller som ikke blir beitet av husdyr, vil endre seg. Biotoper som er avhengig av vedvarende skjøtsel og vedlikehold, gror igjen uten aktiv bruk. Landbrukspolitikken som føres i Norge, er viktig for denne utviklingen.

De fleste bøndene i Norge er selveiere av sine gårder. De kan være tilsluttet to næringsorganisasjoner, og de kan kjøpe sine driftsmidler og selge sine produkter gjennom en rekke ulike organisasjoner, samvirkebedrifter og private bedrifter. Landbrukspolitikken har også endret seg mye etter krigen. Det ble brukt økonomiske virkemidler for å legge til rette for kornproduksjon i områder som var best egnet for det, mens husdyrproduksjonen økte i andre områder. I den årlige jordbruksavtalen mellom staten og de to næringsorganisasjonene, fastsettes ulike virkemidler som påvirker økonomien i de ulike produksjonene i landbruket.

Rødkål

Rødkål (Brassica oleracea, varietet capitata f. rubra) er en type hodekål med hardt knyttet hode av mer eller mindre fiolettrøde blad. Denne grønnsaken har så å si samme bruksområde som vanlig hodekål (hvitkål). Fargestoffet i rødkål er i en gruppe stoffer, som heter antocyaniner. Antocyanin kan faktisk brukes som en unøyaktig pH-indikator. Som blir lysere (rød til rosa) ved lav pH, og mørk (lilla til blå) ved høy pH.

Sauerkraut

Sauerkraut er hodekål fermentert med melkesyrebakterier. Det er en populær mattradisjon i Nord-Europa, særlig i Nederland, Polen og Tyskland. I det franske kjøkken kalles retten choucroute.

Sauerkraut lages ved fermentering forårsaket av bakterier som naturlig hører hjemme på kål. Gjæringen produserer melkesyre og sammen med de andre ingrediensene, surkålens særegne smak og tekstur.

Salting av kål tjener to formål. For det første skapes en osmotisk ubalanse som trekker vann og karbohydrater ut av kålbladene. Væsken som blir fremstilt på denne måten, er et utmerket vekstmedium for mikroorganismer som deltar i gjæringen.

For det andre, hindrer saltlaken spredningen av mange råtebakterier og sykdomsfremkallende organismer.

De gunstige bakteriene blir dog ikke hindret: kål består av 90% vann, og når saltet er fullstendig oppløst i vannet, blir det en 2,8% saltoppløsning som er lik den disse organismene opplever naturlig. Grundig og helt jevn fordeling av salt er viktig. Lommer med for høy eller for lav saltkonsentrasjon vil føre til at kålen råtner eller gjærer feil.

Gjennom hele gjæringsprosessen, er det viktig at oksygen holdes borte fra kålen. Tilgang på oksygen vil fremme veksten av organismer som syretålende mugg og gjær. Da man ikke begynner med startkulturer, kalles denne prosessen villfermentering. Kålbladenes normale bakterieflora er tilstrekkelig for å øke holdbarheten og fordøyeligheten til kålen.

Gjæringsprosessen reguleres til en stor grad av pHen til kålen. I begynnelsen er det en del coli-lignende bakterier, som tar seg av gjæringen. I laboratoriestudier viste det seg at coli-lignende bakterier som Klebsiella pneumoniae, K. oxytoca og Enterobacter cloacae hadde dukket opp i den første delen av prosessen. Når syre dannes, oppstår det et miljø som er gunstig for bakterieslekten Leuconostoc. Populasjonen av coli-lignende bakterier går tilbake i samme takt som Leuconostocstammen overtar kålen. Da Leuconostoc er en såkalt heterofermentativ melkesyrebakterie, dannes store mengder CO2 i løpet av denne delen av gjæringen. pHen fortsetter å falle, og en stamme av Lactobacillus tar over rollen etter Leuconostoc. Den fullstendige gjæring skjer altså ved hjelp av tre store grupper eller slekter av bakterier, hvor rekkefølgen er bestemt av utviklingen i pH.

Surkål

Surkål er en gammel europeisk mattradisjon der hovedingrediensen er hodekål. Retten er spesielt vanlig i Nord-Europa.

Til retten benyttes finsnittet hodekål, karve, eddik, sukker, salt, smør/margarin, litt hvetemel, litt vann og gjerne et syrlig eple. I Norge benyttes retten spesielt til julemat som tilbehør til svineribbe og annen, tradisjonell fest- eller søndagsmat som svinestek. Surkål kan også kjøpes ferdiglaget. Surkål må ikke forveksles med den tyske sauerkraut, der kålen har vært gjennom en gjæringsprosess.

Surkål fremstilt med rødkål som hovedingrediens omtales gjerne bare som rødkål.

Industrielt fremstilt surkål kan være tilsatt E412, guarkjernemel som fortykningsmiddel.

Torget i Stavanger

Torget i Stavanger, lokalisert midt i bykjernen ved Vågen og er «byens møteplass». Torget har i hele Stavangers byshistorie vært den viktigste samlingsplass og markedsplass. Torget er formet som en skrånende plass som faller fra Domkirken og Kongsgård til sjøtrappa og Vågen og arealet er på 24 000 m².Det står en statue av Alexander Kielland på torget som ble avduket på 6. mai 1928. Statuen er laget av Magnus Vigrestad. Nederst på Torget står «Sjøfartsmonumentet» av Arnold Haukeland.

Ugali

Ugali (også kalt sima, sembe og posho) er en østafrikansk matrett som består av maismel kokt med vann til det får en grøt- eller deiglignende konsistens. Det er en av de vanligste kildene til stivelse i østlige og sørlige Afrika. Når ugali lages av en annen type stivelse får den gjerne et spesifikt regionalt navn.

Den tradisjonelle måten å spise ugali på er å rulle en klump til en ball med høyre hånd, lage en fordypning med tommelen, og dyppe den i en saus eller stuing av grønnsaker og/eller kjøtt. Fordypninga lar ugalien brukes som ei skje, og pakke den rundt kjøttstykker på samme som flatbrød brukes i andre kulturer.

Ugali er relativt billig, og dermed lett tilgjengelig for fattige, som vanligvis kombinerer det med en grønnsaksstuing eller kjøttstuing så det blir et mettende måltid. Ugali er lett å lage, og maismelet kan holde seg godt over lengre perioder. Siden mais også vokser i tørkeperioder er ugali en pålitelig rett som er del av kostholdet til millioner av afrikanere.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.