Hermann Göring

Hermann Wilhelm Göring (født 12. januar 1893 i Rosenheim i Tyskland, død 15. oktober 1946 i Nürnberg (selvmord)) var en tysk politiker og flyveress.

Han var riksdagsrepresentant for det nasjonalsosialistiske partiet NSDAP fra 1928. Göring var Riksdagens president fra august 1932 og ut den nasjonalsosialistiske epoken.

I 1935 ble han øverstkommanderende for det tyske luftforsvaret, Luftwaffe, feltmarskalk 1938, og riksmarskalk 1940.

Etter andre verdenskrig ble han dømt til døden ved rettsoppgjøret i Nürnberg og tok sitt eget liv med gift før henrettelsen.

Hermann Göring
Hermann Goering - Nuremberg2
FødtHermann Wilhelm Göring
12. januar 1893[1][2][3][4]
Rosenheim[5]
Død15. oktober 1946[1][2][3][4] (53 år)
Nürnberg[6][7]
Selvmord
Gravlagt Floßkanal
Ektefelle Carin Göring (19231931), Emmy Sonnemann (19351946)
Far Ernst Heinrich Göring
Søsken Albert Göring
Barn Edda Göring
Utdannet ved Ludwig-Maximilians-Universität München
Beskjeftigelse Politiker, pilot
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (19221945)
Nasjonalitet Nazi-Tyskland, Det tyske keiserrike
Medlem av Sturmabteilung, Thuleselskapet
Utmerkelser
18 oppføringer
Pour le Mérite, Jernkorsets ridderkors, storbånd av Paulowniablomstenes orden, Mikael den tapres orden, Collar de la Gran Orden Imperial de las Flechas Rojas (1938)[11], Jernkorsets storkors, Æreskorset, NSDAPs partimerke i gull, Blodordenen, Danzig Cross, storbånd av Den oppadstigende sols orden, Sverdordenen, storkors av Sankt Stefans orden, Annunziataordenen, storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden, storkorsridder av Italias kroneorden, storkors av Finlands hvite roses orden, Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden
Signatur
Hermann Görings signatur

Bakgrunn og familie

Göring vokste opp på Marienbad sanatorium, ved Rosenheim i Bayern. Familien var velstående, og kom fra en aristokratisk slekt med tyskspråklig, sveitsisk bakgrunn. Faren, Heinrich Ernst Göring (31. oktober 1839 – 7. desember 1913), var en tidligere kavalerioffiser, og hadde arbeidet som embetsmann i Tysk Sydvest-Afrika. Der ble medlemmer av herero-stammen satt i konsentrasjonsleir, hvor Heinrich Göring lot sine kolleger utføre medisinske eksperimenter på fangene, med raseforskning som formål.[12]

Görings mor, Franziska «Fanny» Tiefenbrunn (1859-15. juli, 1923) kom fra en bayersk bondefamilie, og dette ekteskapet (inngått i 1885) mellom en aristokrat og en kvinne fra de lavere samfunnsklasser var bare mulig siden Heinrich Ernst Göring var enkemann. Hermann Göring var en av fem barn, den eldste søsteren Paula Elisabeth Rosa Göring var fra farens første ekteskap, ellers hadde han brødrene Albert Göring og Karl Ernst Göring, og søsteren Olga Therese Sophia. Selv om antisemittisme var ganske utbredt på denne tiden, skal ikke Görings foreldre ha hatt slike synspunkter.

Første verdenskrig og mellomkrigstiden

Nicola Perscheid - Hermann Göring um 1917
Göring under første verdenskrig, i 1917.
Bundesarchiv B 145 Bild-F051618-0010, Berlin, Trauung Hermann Göring mit Ehefrau Emmy
Bryllup mellom Emmy Sonnemann og Hermann Göring, Berlin. 1935.

Göring var flyveress fra første verdenskrig og var nestkommanderende under «Den røde baron» Manfred von Richthofen for enheten Jasta 11. Etter von Richthofens død overtok Göring kommandoen over enheten, og ble tildelt ordenen Pour le Mérite for sin innsats i krigen. Dette var den høyeste utmerkelsen i Tyskland på denne tiden.

Etter krigen ble det tyske flyvåpen lagt ned, og Göring ble arbeidsledig. Han reiste til Danmark og Sverige og tok på seg ymse oppdrag som flyver. I Sverige møtte han den svenske adelsdamen Karin von Kantzow (født Fock, 18881931). De giftet seg i 1922 og vendte tilbake til Tyskland.

Både han og hustruen gikk da inn i NSDAP der Göring tidlig fikk sentrale oppgaver, blant annet som leder av Sturmabteilung (SA). Under det mislykkede ølkjellerkuppet fikk han skuddskader og ble behandlet av en jødisk familie som bodde i nabolaget. Han sørget senere for at de fikk reise ut av Tyskland under jødeforfølgelsene. Selv måtte han reise utenlands etter kuppforsøket og vendte tilbake til Sverige i noen år. Göring var en stund innlagt på mentalsykehus i Sverige på grunn av morfinmisbruk, som hadde sin bakgrunn i smertene han hadde etter skuddskadene. Misbruket av morfin fortsatte resten av livet.

Tilbake i Tyskland fikk Göring en sentral posisjon i apparatet rundt Hitler, både i terroriseringen av politiske motstandere og i arbeidet med å gjøre NSDAP mer stuerent i de øvre sosiale klasser og overfor næringslivsledelsen. Her spilte også Görings hustru en sentral rolle, med sin adelige og aristokratiske, svenske bakgrunn.

Han var riksdagsrepresentant for det nasjonalsosialistiske partiet NSDAP fra 1928. Göring ble valgt til Riksdagens president i august 1932, helt i sluttfasen av Weimarrepublikken. Han ble sittende som riksdagspresident også etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen, og beholdt det for resten av den nasjonalsosialistiske epoken. Etter maktovertakelsen hadde ikke lenger Riksdagen noen reell betydning, ettersom all makt var samlet hos «der Führer», Adolf Hitler.

Etter maktovertagelsen i 1933

Gustavgoring1939
Møtet mellom Hermann Göring og den svenske prins Gustaf Adolf og kong Gustav V i Berlin 1939 er uttrykk for den svenske tyskvennligheten før og under andre verdenskrig. Göring var gift med den svenske adelsdamen Karin von Kantzow fra 1922 til hun døde i 1931.
Carta Göring
Brev fra Göring til Reinhard Heydrich datert juli 1941 der Göring lover all støtte til Endlösung der Judenfrage («den endelige løsningen på jødespørsmålet»). Heydrich var rikssikkerhetssjef og en av hovedmennene bak holocaust.

Etter Hitlers maktovertagelse i Tyskland i 1933 ble Göring utnevnt til luftfartsminister. Han ble også utnevnt til riksskogmester og riksjegermester. Andre titler inkluderte riksmarskalk, ministerpresident og innenriksminister i Preussen. Han var sentral i arbeidet med Anschluss, men Hitler mente han gikk bak hans rygg ved Münchenforliket, og Görings posisjon ble fra da av mindre sentral. Göring var imidlertid en livsnyter som likte å smykke seg med fine titler og flotte uniformer. Han var også særdeles ærekjær. Mange regnet Göring lenge som nummer to i Tyskland, etter Hitler.

Göring giftet seg på nytt i 1935 med skuespillerinnen Emmy Sonnemann. Sammen fikk de datteren Edda (født i 1938).

Göring var sentral under De lange knivers natt og hadde ansvaret for utrenskningene i Berlin. Dagen etter angrepet på Nederland og Belgia besøkte en svensk delegasjon Göring i anledning av situasjonen i Narvik. Han snakket åpent om general Eduard Dietls problemer og prøvde å true dem til å la Tyskland sende våpen og ammunisjon gjennom Sverige til Narvik. Diplomaten Gunnar Hägglöf refererte at Göring sa: «De, herr Hägglöf, er en uforbederlig jurist og diplomat. De skjønner ingenting av folkenes store skjebnespørsmål», avsluttet med et knyttneveslag i bordet. Om Görings fremtreden sa han: «Göring (...) skrek, var påvirket av narkotika, stinket parfyme, hadde like mange smykker som en fornem, gammel enke og var sminket som et gammelt ludder.»[13]

I en radiotale 5. oktober 1942 sa han:

«En ting skal du vite, du tyske folk: Hvis vi taper krigen, blir du utslettet. Jøden med sitt uutslukkelige hat står bak denne utslettelsestanken, og hvis det tyske folket taper krigen, blir den neste regenten en jøde. Og hva jøde vil si, burde dere vite. (...) Denne krigen er ikke andre verdenskrig, den er den store rasekrigen. (...) La bare jøden sette på seg forskjellige masker, vi kjenner ham uansett igjen på snyteskaftet. Jøden står bak alt, og det er han som har utfordret oss til kamp på død og fordervelse.»[14]

Etter at krigslykken snudde, falt Göring gradvis mer i unåde. Blant annet skyldtes det hans katastrofale strategier under slaget om Storbritannia i 1940. Dessuten hadde Göring vært en forkjemper for Messerschmitt Bf 110 jagerflyet som viste seg å være underlegent de mindre jagerflyene. Hitler betraktet Göring som feig, lat og korrumpert av sin overdådige, usunne livsstil og morfinmisbruket.

Göring hadde også et stort ansvar for katastrofen ved Stalingrad, da han og Wolfram von Richthofen, fetter til «den røde baron» Manfred von Richthofen, garanterte for opprettelsen av en luftbro som skulle sikre forsyningene til den kjempende tyske hær. Luftbroen ble aldri opprettet. Ammunisjon og matvarer som ble fløyet inn, var på sitt beste oppe i førti tonn daglig, dvs ca. 15% av dagsbehovet.[15] I Erich von Mansteins dagboksnotat 24. november 1942 står anført at «etterforsyningen av 6. armé gjennom luften for tiden dekker en tiendedel av dagsbehovet for ammunisjon og drivstoff, forutsatt at det i det hele tatt er mulig å fly».[16]

I 1941 hadde Hitler bestemt at Göring skulle etterfølge ham som Tysklands fører, dersom Hitler skulle dø eller på annen måte bli satt ut av spill. Da Hitler ble værende i det beleirede Berlin mot slutten av april 1945, sendte Göring følgende telegram til Hitler der han minnet føreren om denne avtalen:

«Min Fører! Er De, i betraktning av Deres beslutning om å bli i Festning Berlin, enig i at jeg umiddelbart overtar den totale ledelse av Riket, med full handlefrihet innenlands og utenlands, som Deres etterfølger? Hvis intet svar er mottatt innen klokken 22.00 i kveld, vil jeg gå ut fra at De har mistet Deres handlefrihet, og jeg vil da handle til beste for vårt land og vårt folk. De vet hva jeg føler for Dem i denne alvorligste stund i mitt liv. Jeg mangler ord for å uttrykke det jeg føler. Måtte Gud beskytte Dem og bringe Dem hit.
Deres hengivne, Hermann Göring»

Martin Bormann lyktes i å overbevise Hitler om at dette var et forsøk av Göring på å avsette ham som fører. En rasende Hitler beordret Göring arrestert for høyforræderi og fratatt alle stillinger, verv og utmerkelser.

Göring bygget et stort og fasjonabelt jaktslott mellom Großdöllner See og Wuckersee i Brandenburg, 85 km nordøst for Berlin som han ga navnet Carinhall etter sin første hustru. Byggingen begynte i 1933 og fortsatte hele krigen, og han hadde store planer for videre utvidelser. På slottet samlet han plyndrede skatter fra okkuperte lands museer og brukte stedet som representasjonssted for å imponere gjester. I april 1945 sprengte Göring slottet for at skattene ikke skulle falle i hendene på sovjetiske styrker.

Rettssak og død

Goeringcaptivity2
Göring som alliert krigsfange, iført Luftwaffe-uniform, 9. mai 1945.
Nuremberg Trials retouched
Fra Nürnbergprosessen etter krigen. Hermann Göring (uniform uten distinksjoner) helt ytterst i fremste rekke ved siden av Rudolf Hess, Joachim von Ribbentrop og Wilhelm Keitel. Bak f.v.: Karl Dönitz, Erich Raeder, Baldur von Schirach og Fritz Sauckel.

På slutten av krigen, da Hitler hadde beordret Görings arrestasjon, overgav han seg til styrker fra den amerikanske hær. Göring ble tiltalt i 1945 under Nürnbergprosessen og ble i 1946 dømt til døden ved henging. Da han fikk vite at general Friedrich Paulus kom for å vitne mot ham, oppfordret han sin forsvarer til å «spørre det skitne svinet om han visste hva en forræder er».[17]

Göring hadde likevel ikke tenkt å dø for bøddelens hånd. På et ukjent sted i fengselscellen oppbevarte han en cyanidampull gjemt i en patronhylse. Han ventet imidlertid i det lengste med å gjennomføre selvmordet. 15. oktober 1946 forstod han at henrettelsen ville skje i løpet av kommende natt. Den kvelden lå Göring i sengen, for det meste urørlig, vel vitende om at han hele tiden ble overvåket gjennom celledørens kikkhull. Kl. 22.44 valgte han å bite over ampullen, og det kom raskt dype stønn fra mannen idet giften gjorde sin virkning. Celledøren ble da umiddelbart låst opp, og det ble gjort iherdige forsøk på å hindre at giften tok livet av ham, men personalet innså fort at han var døende. På Görings lik ble det funnet tre avskjedsbrev, to av dem med et hånlig innhold.

Henrettelsen av de øvrige ti dødsdømte under Nürnbergprosessen ble forsinket som følge av selvmordet, og det ble i stedet Joachim von Ribbentrop som først ble ført til galgen, kl. 01.30 16. oktober 1946.

Det er ikke kjent hvordan Göring fikk tilgang på giften han tok sitt liv med. Det kan ha vært en amerikansk løytnant som hadde gitt Göring giftampullen, i bytte mot gaver.[18] Internasjonale medier meldte 8. februar 2005 at den 78 år gamle amerikaneren Herbert Lee Stivers etter påtrykk fra sin datter innrømmet at han som ung menig hadde gitt kapselen til Göring, skjult i en fyllepenn som han overrakte sammen med et stykke papir to uker før henrettelsen skulle finne sted. Ifølge Stivers hadde en tysk jente han var kjæreste med, presentert ham for to menn som fortalte ham at Göring trengte medisin som måtte smugles inn til ham. Dette blir imidlertid avvist av andre som et personlig PR-stunt.[19] Göring etterlot seg et kort brev der han påstod at han hadde hatt giftampullen på seg helt fra han ble arrestert.[20]

Den amerikanske legen Leon Goldensohn hadde medisinsk tilsyn med tiltalte og vitner i Nürnberg. Han snakket med dem, og notatene fra legevisittene ble 60 år senere utgitt. Göring var svært snakkesalig i samtale med Goldensohn og uttalte at nazistenes rasepolitikk var tilfeldig og irrelevant, rasepolitikken ble viktig først da noen fanatiske nazister fikk stor makt, ifølge Göring. Han betraktet seg selv som en kulturpersonlighet. Goldensohns foreldre var jøder som hadde utvandret fra Litauen.[21]

I likhet med de henrettede medfangene sine ble Göring kremert i Dachau konsentrasjonsleir.[22] Russerne insisterte på at likene først ble fotografert nakne.[23] Asken ble tømt ut i bekken Wenzbach som løper ut i Isar-elven i München. Görings smykker ble smeltet ned før de amerikanske myndighetene leverte dem til den nyopprettede tyske finansforvaltningen som hjelp til å komme på fote igjen.[24]

Referanser

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
  2. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11968086k
  3. ^ a b Filmportal.de, 9. okt. 2017, Hermann Göring, 57b7682fafc740f0a2c46276889e61a7
  4. ^ a b Find a Grave, 9. okt. 2017, Hermann Göring, 6095
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, 10. des. 2014
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, 30. des. 2014
  7. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Геринг Герман, 28. sep. 2015
  8. ^ Art Collection Hermann Göring (Database), http://www.dhm.de/datenbank/goering/dhm_goering.php
  9. ^ https://news.artnet.com/art-world/hermann-goring-art-collection-catalogue-336425
  10. ^ 978-2081365407
  11. ^ Hermann Goering, General Feldmariscal del Reich Aleman, Presidente del Consejo de Ministros de Prusia, https://www.boe.es/datos/pdfs/BOE//1938/018/A00262-00262.pdf, 13. aug. 2017
  12. ^ Norman Davies: Europa i krig, forlaget Gyldendal, Oslo 2007, ISBN 978-82-05-37623-6
  13. ^ Staffan Thorsell: Mein lieber Reichskanzler!, forlaget Versal, Oslo 2007, ISBN 978-82-8188-020-7
  14. ^ Peter Longerich: Dette visste vi ikke noe om!, forlaget Historie og Kultur, Oslo 2007
  15. ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 212), forlaget Historie & kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-06-8
  16. ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 157)
  17. ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 220)
  18. ^ Taylor, Telford (1992). The Anatomy of the Nuremberg Trials. New York: Knopf. s. 622. ISBN 978-0-394-58355-6.
  19. ^ https://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/1483081/I-gave-Goring-his-poison-pill-says-American.html
  20. ^ El-Hai, Jack: Nazisten og psykiateren (s. 196), forlaget Humanist, Oslo 2014, ISBN 978-82-82820-87-5
  21. ^ Hegge, Per Egil: Hvordan nazi-lederne tenkte. Aftenposten, 11. oktober 2004.
  22. ^ https://www.scrapbookpages.com/DachauScrapbook/MemorialSite/Tour/Tour24A.html
  23. ^ https://www.meinbezirk.at/grieskirchen/c-lokales/wehe-den-besiegten-von-der-asche-der-welt_a2242125#gallery=default&pid=11350942
  24. ^ El-Hai, Jack: Nazisten og psykiateren (s. 200-01)

Eksterne lenker

Forgjenger:
 Hans Ulrich Klintzsche 
Oberste SA-Führer
Etterfølger:
 Franz Pfeffer von Salomon fra 1926 

Portal: Andre verdenskrig

15. oktober

15. oktober er den 288. dagen i året og den 289. i skuddår. Det er 77 dager igjen av året.

Camp Ashcan

Camp Ashcan (offisielt Central Continental Prisoner of War Enclosure No. 32) var en amerikansk krigsfangeleir i Mondorf-les-Bains i Luxembourg, i drift i 1945. I Camp Ashcan ble blant andre Hermann Göring, Joachim von Ribbentrop, Wilhelm Keitel og Alfred Jodl intrenert i påvente av rettergang.

Blant 86 fanger var en stor del av de senere anklagede under Nürnbergprosessene:

Hermann Göring ([riksmarskalk)

Joachim von Ribbentrop (utenriksminister)

Robert Ley (leder for Deutsche Arbeitsfront)

Wilhelm Keitel (generalfeltmarskalk, sjef for OKW)

Generaloberst Alfred Jodl

Storadmiral Karl Dönitz

Fritz Sauckel (generalfullmektig for Arbeitseinsatz)

Walther Funk (økonomiminister og president for Reichsbank)

Hans Frank (generalguvernør for Polen)

Wilhelm Frick (innenriksminiwstem Reichsprotektor for Böhmen und Mähren)

Arthur Seyß-Inquart (riksstattholder for Nederland)

Julius Streicher (Gauleiter for Franken og utgiver av den antisemittiske ukeavis Der Stürmer)og blant andre

finansminister Johann Ludwig Graf Schwerin von Krosigk

generalfeltmarskalk Gerd von Rundstedt

generalfeltmarskalk Albert Kesselring

Den endelige løsning

«Den endelige løsning på det jødiske problem», på tysk Endlösung der Judenfrage, er et uttrykk som viser til det nazistiske Tysklands planer om å løse «det jødiske problem», gjennom systematiske omplasseringer og påfølgende tilintetgjørelser gjennom folkemord på jødene i løpet av den andre verdenskrig. Uttrykket ble skapt av Adolf Eichmann (1906–1962), en av de nazistiske toppene som ledet og hadde oppsyn med kampanjen for folkemordet.

Heinrich Himmler var hovedarkitekten bak omstendighetene som kom til å utrydde tre fjerdedeler av alle jøder i Europa. Etter instruksjon fra Adolf Hitler gav Hermann Göring, Hitlers utpekte etterfølger, ordren til SS-general Reinhard Heydrich den 31. juli 1941 om så snart som mulig oversende meg en hovedplan over materielle og finansielle nødvendigheter for å utføre den ønskelige og «endelige løsning på det jødiske problem». Et særlig kjent resultat av dette er Aksjon Reinhardt.

Nazistene samlet jødiske grupper i ghettoer, senere i konsentrasjonsleirer, for å forenkle utnyttelsen av dem og for senere å tilintetgjøre dem.

Wannsee-konferansen som fant sted i Villa Wannensee ved Berlin den 20. januar 1942, var et møte mellom nazioffiserer, politiledelsen og ledere av ulike departement for å diskutere «den endelige løsning». Møtet er også det første kjente møtet med denne agendaen. Etter krigen fant de allierte intakte møtereferater fra konferansen, som ble brukt som verdifulle bevis ved domstolen i Nürnberg.

I store deler av verden benyttes nå holocaust ved omtale av resultatene av «den endelige løsning». Jødene foretrekker det hebraiske ordet shoah (השואה katastrofe), også skrevet sho'ah, i stedet for holocaust, grunnet ordets etymologi: Holocaust betyr direkte oversatt fra gresk «helt oppbrent», som et offer til gudene. Men verken nazistene eller jødene selv anså jødeutryddelsen som noe religiøst offer, slik at betegnelsen blir ganske misvisende.

Et berømt og omtalt offer for «den endelige løsning» ble tenåringsjenta Anne Frank, på grunn av dagboka som hun skrev før hun døde i den tyske konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen. Hennes far overlevde holocaust og har publisert store deler av dagboken.

Den tyske antarktisekspedisjonen 1938–39

Den tyske antarktisekspedisjonen 1938–39 var den tredje offisielle antarktisekspedisjonen til det tyske riket. Den ble iverksatt av Hermann Göring som en del av Fireårsplanen, og Helmut Wohlthat ble gitt i oppdrag å lede planlegging og forberedelser. Ekspedisjonen ble hovedsakelig gjennomført av økonomiske hensyn: ved å søke etter nye fangstfelt for den tyske hvalfangstflåten skulle den tyske avhengigheten av import av margarin og fett reduseres. Planen var å legge grunnlaget for en fremtidig tysk annektering av en sektor i Antarktis, og forberedelsene til ekspedisjonen ble gjort i strengeste hemmelighet. Målet med ekspedisjonen var området mellom 20° vest og 20° øst.

Emil Hácha

Emil Hácha (født 12. juli 1872 i Trhové Sviny nær České Budějovice, Tsjekkoslovakia, død 26. juni 1945 i Praha), var en tsjekkoslovakisk jurist og politiker.

Etter Münchenavtalen mellom Adolf Hitler og de franske, britiske og italienske lederne 30. september 1938 vegret daværende president Edvard Beneš seg for å samarbeide med Tyskland og emigrerte til London. Hácha ble 30. november valgt til ny president.Ved et nattlig møte med Hitler og Hermann Göring ble Hácha tvunget med trussel om bombing av Praha og invasjon av sitt land. Uten å forhøre seg med det tsjekkoslovakiske parlamentet aksepterte han at Böhmen og Mähren ble innlemmet i Tyskland under betegnelsen Protektoratet Böhmen og Mähren. Hácha ble deretter marionettpresident i protektoratet. Han forsøkte å samarbeide med den tyske okkupasjonsmakten for på den måten å gjøre okkupasjonen litt gunstigere.

Ved Prahas frigjøring 13. mai 1945 ble Hácha arrestert. Han hadde meget dårlig helse, og han ble umiddelbart ført til et fengselssykehus der han døde i slutten av juni samme år.

Emmy Sonnemann

Emma Johanna Henny Sonnemann (født 24. mars 1893 i Hamburg i Tyskland, død 8. juni 1973 i München) var en tysk skuespiller, gift med den nazistiske lederen Hermann Göring.

Gestapo

Geheime Staatspolizei («hemmelig statspoliti»), forkortet Gestapo, var det offisielle sikkerhetspolitiet i Tyskland under nasjonalsosialismen og i de okkuperte områdene under andre verdenskrig. Gestapo var avdeling IV av Sicherheitspolizei (Sipo), den eksekutive eller utøvende del av det tyske sikkerhetspoliti.

Luftwaffe (Wehrmacht)

Luftwaffe var Nazi-Tysklands flyvåpen, opprettet den 26. februar 1935 i strid med Versaillestraktaten fra 1919. Luftwaffe ble oppløst ved annen verdenskrigs avslutning. Luftwaffe hadde monopol på flyvning i de tyske væpnede styrker (Hermann Göring: «Alles was fliegt, gehört mir»); selv pontongfly på slagskip, fallskjermsstyrker og små observasjonsfly som i andre land ville høre under hæren og flåten.

Obersalzberg

Obersalzberg er en fjellskråning nær Berchtesgaden i Bayern, Tyskland. Området er mest kjent for Adolf Hitlers feriested og embetsbolig Berghof.

Allerede på 1800-tallet ble stedet populært som feriested for vanlige mennesker. Området er svært naturskjønt. I 1923 var Hitler for første gang på ferie i Obersalzberg og han ble så glad i stedet, at han i første omgang i 1928 leide Haus Wachenfeld og siden i 1933 kjøpte eiendommen og startet ombyggingen til det som ble Berghof. Andre nasjonalsosialistiske-ledere som Hermann Göring og Martin Bormann kjøpte senere eiendommer i området, og i løpet av årene 1935–36 ble alle andre beboere enten kjøpt ut eller kastet ut av Obersalzberg, og området ble sperret av i en såkalt Führersperrgebiet («Førersperresone»). Området ble voldsomt utbygget med kaserner, hoteller og underjordiske bunkersystemer. Hitler og Eva Braun tilbrakte mye tid i Berghof på Obersalzberg i 1930-årene. Hitlers siste kjente besøk på stedet var i juli 1944.

RAF bombet området den 25. april 1945, og det meste ble lagt i ruiner. Siden har de tyske myndigheter også fjernet de fleste spor av boligene etter de nasjonalsosialistiske lederne, og i dag er stedet atter et turiststed med blant annet et 5-stjernes hotell som er bygget på tomten hvor Göring hadde sitt hus.

Oberste SA-Führer

Oberste SA-Führer var en embetstittel som ble brukt av kommandanten for Sturmabteilung (SA) i Tyskland fra 1920 til 1945. Den begynte raskt å fungere som en grad.

I 1930 tok Adolf Hitler personlig over som kommandant for SA, og han forble Oberste SA-Führer inntil det tredje rikes sammenbrudd. I praksis ble SA i denne perioden ledet av en person med tittelen SA-Stabschef.

Det var ingen egen uniform eller insignier, og tittelen var strengt tatt ikke en paramilitær grad. Hermann Göring, som var kjent for sin fascinasjon for uniformer, fikk laget en uniform med hakekorsarmbind med hvite striper som anga rang. Emil Maurice, derimot, bar den vanlige brune SA-skjorten med hakekorsarmbånd uten spesielle symboler.

Observatørmerket

Observatørmerket (Beobachterabzeichen) er en tysk militær utmerkelse.

Reichsmarschall

Reichsmarschall (Riksmarskalk), var den høyeste militære graden i Tyskland under andre verdenskrig. Graden ble opprettet i 1940 og Hermann Göring er den eneste som har innehatt denne.

Graden oppsto allerede på 1100-tallet i det tysk-romerske riket, men hadde aldri den prestisjen som den senere fikk i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Graden ble ikke brukt under det tyske keiserdømmet eller under første verdenskrig

Under andre verdenskrig ble Hermann Göring som den eneste utnevnt til Reichsmarschall av Adolf Hitler. Göring var øverstkommanderende for Luftwaffe og hadde en rekke andre flotte titler, som ministerpresident og innenriksminister i Preussen, generaljaktmester og økonomiminister.

Hitler utnevnte Göring til Reichsmarschall for slik å markere at han var en av de viktigste medarbeiderne i den tyske generalstaben. Tanken var at Göring skulle overta om Hitler ble drept, slik at etterfølgelsen var tydelig for å unngå muligheten for kaos. Imidlertid var det Großadmiral (storadmiral) Karl Dönitz som ble utnevnt spesielt i forkant av Hitlers selvmord 30. april 1945. Dönitz var ikke klar over dette før han ble meddelt dette dagen etter av Martin Bormann og Joseph Goebbels.

Riksdagen (Nasjonalsosialistisk)

Riksdagen i Tyskland vedtok i 1933 Nasjonalsosialistenes fullmaktslov som i realiteten overførte all makt til regjeringen og Adolf Hitler. Forsamlingen ble etter dette gjerne beskrevet som den dyreste sangforening i Tyskland, idet forsamlingen gjorde lite som hadde større viktighet en deres egen fremføring av nasjonalhymnen. Hermann Göring var riksdagspresident i hele perioden.

Riksdagen holdt i denne perioden til i Krolloperaen i Berlin.

Riksdagsbrannen

Riksdagsbrannen var den brannen som herjet Riksdagsbygningen i Berlin i Tyskland natten mellom 27. og 28. februar 1933. Den førte til at rikspresident Paul von Hindenburg utstedte Riksdagsbrannforordningen 28. februar. De grunnleggende borgerrettighetene som var garantert av Weimarrepublikkens forfatning, ble dermed satt ut av kraft, slik at veien ble klar for forfølgelse og arrestasjon av nazipartiets motstandere. Massearrestasjonene som fulgte, var begynnelsen på flere dramatiske begivenheter, som i løpet av en knapp måned førte til at Adolf Hitler, som 30. januar hadde blitt utnevnt til riksskansler, kunne etablere seg varig som diktator.

Den nederlandske venstreradikale Marinus van der Lubbe ble funnet liggende halvnaken bak den brennende bygningen. Hitler og Hermann Göring kom raskt til stedet, og ble vist van der Lubbe. Göring erklærte straks at kommunistene sto bak brannen, og satte i gang en kampanje mot kommunistpartiet KPD.

Lubbe ble på grunn av egen tilståelse stilt for retten som eneste gjerningsmann. Men nazistene erklærte så at Komintern hadde beordret brannstiftelsen.

Rettssaken fant sted i Leipzig fra 21. september og 23. desember 1933, og endte med van der Lubbes dødsdom og henrettelse 10. januar 1934. De medanklagede kommunistiske politikerne E. Torgler (tysker) og Georgi Dimitrov, B. Popov og V. Tanev (bulgarere som var blitt arrestert i mars) ble frikjent. Frikjennelsen kan ha skyldtes at Dimitrov hadde sparket advokaten sin og forsvart seg selv med stor dyktighet. Dimitrov fremla sterke argumenter for at det kunne ha vært nazistene selv som sto bak brannen, noe som ble svært pinlig for dem da rettssaken ble overført på riksdekkende radio.

Hitler ble rasende på grunn av frifinnelsene, og erklærte at heretter skulle ikke forræderitiltaler lenger prøves i det vanlige rettssystemet, men heller i de såkalte Volksgerichtshöfe, Folkedomstolene. Disse domstolene kunne nazistene kontrollere selv, og folkerettene ble senere beryktede for det høye antall idømte dødsdommer.

Det har senere vært stor strid om Lubbe faktisk var den skyldige, eller den eneste skyldige. Nasjonalsosialistene ville ha det til at det stod en større kommunistisk sammensvergelse bak, og hadde allerede den 28. februar begynt arrestasjonene av en rekke politiske motstandere. Blant de arresterte denne første dagen var den senere nobelfredsprisvinner Carl von Ossietzky. Senere ble KPD forbudt i Tyskland (1. mars), og ledende kommunister ble arrestert.

Det har senere vært spekulert i om nasjonalsosialistene selv hadde antent Riksdagen, for å oppnå den situasjonen som faktisk fulgte på det politiske område. I 2019 ble det i Tyskland funnet dokumenter som viser at Lubbe ikke kan ha tent på brannen, da han ble fraktet fra et sykehus til Riksdagsbygningen, og den var allerede i brann da han kom dit. Det var medlemmer av Sturmabteilung (SA) som fraktet Lubbe, de protesterte senere på at han ble erklært skyldig, men ble tvunget til å undertegne et dokument hvor de erklærte at de ikke visste noe om hendelsen.Men uansett ble det fortsatt antatt at Lubbe umulig kunne ha antent bygningen helt på egen hånd. Det synes å stå fast at det var brannstiftelse på mange steder, og i løpet av bare noen få minutter. I 2008 ble dødsdommen over Lubbe formelt opphevet.

Rosenheim

Rosenheim er en by ved elva Inn i Oberbayern i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Byen er ikke ulik de andre byene i syd-Bayern. Byen ble grunnlagt på 1300-tallet og har 59 820 innbyggere (2003).

Den tyske landslagsfotballspilleren Bastian Schweinsteiger, ble født i nabobyen Kolbermoor, og spilte en periode for TSV 1860 Rosenheim som guttespiller. Den tyske nazisten og flyveresset Hermann Göring ble født her i år 1893. De tyske fotballspillerne og tvillingene Lars Bender og Sven Bender er også født i Rosenheim.

Produksjonen av sykkelmerket Corratec foregår i Rosenheim.

Rudolf Hess

Rudolf Hess, egentlig Rudolf Walter Richard Heß, (født 26. april 1894 i Alexandria i Egypt, død 17. august 1987 i Berlin) var en tysk nasjonalsosialistisk politiker fra 1920 til 1945. Han var fra 1933 til 1941 minister uten portefølje og Adolf Hitlers stedfortreder og nummer tre i Det tredje riket etter Hermann Göring.

Han fløy på egen hånd til Storbritannia i mai 1941 og satt i britisk fangenskap til Nürnbergprosessen der han ble dømt. Deretter satt han resten av livet i alliert fangenskap i Spandau-fengselet.

Seilflymerket

Seilflymerket (Segelflugzeugführerabzeichen) er en tysk militær utmerkelse.

Sturmabteilung

Sturmabteilung, forkortet SA (i flertall Sturmabteilungen, tysk for «stormavdeling»), var det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAPs paramilitære avdeling som skulle hjelpe til med å ta makten i Tyskland. Organisasjonen SA spilte en nøkkelrolle i partilederen Adolf Hitlers vei til makten i 1933.

Etter at SA-lederen Ernst Röhm og andre ble drept i «De lange knivers natt» 30. juni 1934, overtok SS som det viktigste militære elitekorpset i det nasjonalsosialistiske Tyskland fram til det endelige nederlaget i andre verdenskrig i 1945. Under Nürnbergprosessen etter krigen ble ikke SA betraktet som en «forbrytersk organisasjon».

Škoda Auto

Škoda Auto (bedre kjent som Škoda) er et tsjekkisk bilmerke som er eid av den tyske bilprodusenten Volkswagen. Bilmerket kan spore sin historie tilbake til 1895, da Laurin & Klement (L&K) ble stiftet i det som den gang var Østerrike-Ungarn.

Fra 1905 produserte L&K biler, og hadde suksess både på hjemmemarkedet og internasjonalt. Under første verdenskrig produserte de krigsmateriell, og etter krigen ble de kjøpt opp av Škoda (1924), det største industrikonsernet i Østerrike-Ungarn og så Tsjekkoslovakia. Etter en liten nedgang så ble bilmerket nok en gang populært på 1930-tallet.

Etter at Böhmen og Mähren ble et tysk protektorat, ble Škoda en del av Hermann Göring Werke, og leverte tjenester til det tyske forsvaret.

Etter andre verdenskrigen havnet Tsjekkoslovakia bak jernteppet og ble administrert som en del av planøkonomien, men Škoda klarte å beholde sitt gode rykte til ut på 1960-tallet. Utviklingen stagnerte så, og de produserte biler med design fra 60-tallet til ut på 80- og 90-tallet.

I 1991 ble selskapet kjøpt av Volkswagen AG. Den tsjekkiske regjeringen valgte å trekke inn en sterk utenlandsk partner da Škoda skulle privatiseres. På lik linje med Volkswagens oppkjøp av SEAT produserer Škoda biler bygget på samme plattform som tyske Volkswagen og Audi.

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.