Heinrich Müller

Heinrich Müller (født 28. april 1900 i München, erklært død 1. mai 1945[3]), også kjent som «Gestapo-Müller», var leder av Gestapo[4], det politiske politiet i det nasjonalsosialistiske Tyskland og spilte en ledende rolle i planleggingen og iverksettelsen av holocaust. Han ble sist sett da han forlot Førerbunkeren i Berlin 1. mai 1945 og er en av de svært få ledende figurer i det nasjonalsosialistiske regimet som aldri ble arrestert eller fikk sin død bekreftet.

Heinrich Müller
Heinrich Müller 1941
Født28. april 1900
München[1]
Dødmai 1945 (45 år)
Berlin[2]
Gravlagt Jüdischer Friedhof Berlin-Weißensee
Beskjeftigelse Politibetjent, politiker, flyger
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av Schutzstaffel
Utmerkelser Krigsfortjenestekorsets ridderkors med sverd
Jernkorset av første klasse
Partiets gullnål
Sudetenlandmedaljen
Anschlussmedaljen
Æreskorset
TroskapKeiserriket Tyskland Tyske keiserriket til 1918
Tyskland Weimarrepublikken til 1933
Tyskland Tyskland til 1945
VåpenartLuftstreitkräfte, Reichssicherheitshauptamt
Tjenestetid19181945
Militær gradSS_Gruppenführer und Generalleutnant der Polizei
EnhetMünchen-politiet (1919-1933)
Gestapo (1933-1945)
KommandoerGestapo
Deltok iFørste verdenskrig
Andre verdenskrig

Bakgrunn

Müller ble født i Kongeriket Bayerns hovedstad München i en arbeiderklassefamilie. I det siste året av første verdenskrig var han gammel nok til å bli innkalt til tjeneste, og tjenestegjorde på Vestfronten som pilot for en artillerienhet. Han ble her dekorert flere ganger for tapperhet, blant annet tildelt Jernkorset av første klasse, Den bayerske krigsfortjenestemedaljen av andre klasse med sverd og Det bayerske pilotmerket.

Han gikk inn i det bayerske politiet i 1919, og deltok i å slå ned de kommunistiske opprørene i årene etter krigen. Etter å ha sett at de kommunistiske opprørerne henrettet gisler under Den bayerske rådsrepublikken, ble han en kompromissløs kommunisthater.[5]

Under Weimarrepublikken ledet han den politiske avdeling i politiet i München, og han ble i denne tiden kjent med sentrale medlemmer i NSDAP, som Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich. Selv var han tilknyttet Bayerische Volkspartei som i disse årene var Bayerns største parti og hadde regjeringsmakten. Da nasjonalsosialistene ville ta makten i Bayern og avsette den valgte ministerpresidenten Heinrich Held 9. mars 1933, anbefalte Müller at dette ble forsøkt stanset ved hjelp av maktmidler mot nasjonalsosialistene.[6]

Bundesarchiv Bild 183-R98680, Besprechung Himmler mit Müller, Heydrich, Nebe, Huber
Fra venstre: Franz Josef Huber, Arthur Nebe, Heinrich Himmler, Reinhard Heydrich og Heinrich Müller ytterst til høyre på et møte i 1939.

Dette medførte at han i utgangspunktet ble møtt med skepsis blant nasjonalsosialistene, men han sto under beskyttelse av Heydrich som satte pris på Müllers profesjonalitet og dyktighet som politimann.[6][7]

Karriere

Fo30141711030060-2 Bekransning på æreskirkegården på Ekeberg september 1941 Heydrich
«Gestapo-Müller» (til venstre foran) ved siden av Reinhard Heydrich (i midten foran) og Heinrich Fehlis (til høyre foran) på Ekeberg «æreskirkegård» for tyske soldater i Oslo 8. september 1941. Müller var øverste sjef for Gestapo, Heydrich for hele Reichsicherheitshauptamt (RSHA) og Fehlis for Sicherheitspolizei (Sipo) og Sicherheitsdienst (SD) i Norge.

Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933, rekrutterte Heydrich, som leder av Sicherheitsdienst, Müller inn i sin organisasjon. Müller gikk inn i SS i 1934. I 1936 var Heydrich sjef for Gestapo med Müller som operasjonssjef. Müller avanserte raskt i gradene og ble i 1939 gruppenführer. Samme år ble han medlem av NSDAP etter at Himmler hadde gjort det klart at det var nødvendig for videre avansement. I september samme år ble Reichssicherheitshauptamt (RSHA) opprettet, og Müller ble sjef for Amt IV: Gestapo. Det var på denne tiden han fikk kallenavnet «Gestapo-Müller», blant annet for å skille ham fra en annen SS-general med samme navn, som for øvrig er et svært vanlig navn i Tyskland.

Både som operasjonssjef, og senere som sjef for Gestapo, var Müller sentral i den politiske undertrykkingen i Tyskland. Under hans ledelse lyktes Gestapo å infiltrere og for en stor del ødelegge undergrunnsnettverk knyttet til Det tyske kommunistpartiet og sosialdemokratene innen utgangen av 1935.

Selv om regimets politikk overfor jødene ble utformet av Himmler og propagandaminister Joseph Goebbels, lå det utøvende arbeidet hos Müllers underordnede Adolf Eichmann, som leder av avdelingen Referat IV B4. Reinhard Heydrich var Müllers direkte overordnede fram til han ble drept i 1942, og Ernst Kaltenbrunner var deretter Müllers overordnede for resten av krigen.

Under andre verdenskrig var Müller særlig engasjert i spionasje og kontraspionasje, særlig etter at regimet fikk stadig større mistillit til den militære etterretningen i Abwehr som under admiral Wilhelm Canaris var et sentralt motstandssted mot regimet. I 1942 lyktes Müller å infiltrere nettverket Rote Kapelle og brukte dette til å gi falske etterretninger til sovjetisk etterretning.

Forsvinning

Müller ble siste gang bekreftet sett i Førerbunkeren om kvelden 1. mai 1945, dagen etter Hitlers selvmord.[8] Hitlers pilot Hans Baur har senere gjengitt at Müller uttalte: «Vi kjenner nøyaktig russernes metoder. Jeg har ikke den minste intensjon om å la meg ta til fange av russerne». Etter dette har det ikke vært mulig å finne noen spor etter ham og han er den høyest rangerte fra det nasjonalsosialistiske regimet som har en ukjent skjebne. Mulige forklaringer som er lansert på hva som senere hendte med ham, er blant de følgende:

  • At han ble drept, eller begikk selvmord, under kaoset ved Berlins fall, og at den døde kroppen aldri ble funnet.
  • At han greide å flykte fra Berlin til et trygt gjemmested, i så fall sannsynligvis i Sør-Amerika, hvor han levde resten av livet skjult for alle og at hans identitet heller ikke ble avslørt da ha døde.
  • At han ble rekruttert og gitt en ny identitet av enten USA eller Sovjetunionen og arbeidet for dem under den kalde krigen, og at dette aldri senere har blitt avslørt.

CIAs arkivmappe på Müller ble frigitt i 2001 som følge av den amerikanske loven Freedom of Information Act, og mappen dokumenterer flere mislykkede forsøk fra amerikansk side på å finne Müller. Det amerikanske nasjonalarkivet konkluderer med at «selv om materialet ikke avklarer Müllers endelige skjebne, er det klart på et punkt: CIA og dets forløpere visste ikke på noe tidspunkt etter krigen hvor Müller oppholdt seg. Med andre ord, CIA var aldri i kontakt med Müller».[8]

CIA-mappen viser at det ble gjort omfattende undersøkelser for å finne Muller, sammen med andre høytstående nasjonalsosialistiske ledere i månedene etter den tyske kapitulasjonen. Dette var imidlertid komplisert, da «Heinrich Müller» er et svært vanlig tysk navn. Den amerikanske nasjonalarkivet kommenterte: «Ved utgangen av 1945 hadde de amerikanske og britiske okkupasjonsmyndighetene samlet informasjoner om en rekke 'Henrich Müller'e, alle med forskjellig fødselsdato, fysiske kjennetegn og arbeidserfaring ... En del av problemet kommer fra det faktum at noen av disse Müller'ne, inkludert Gestapo-Müller ikke hadde noen mellomnavn. I tillegg bidro det til uklarheten at det også eksisterte ikke mindre enn to ulike SS-generaler som het Heinrich Müller».[8]

USA søkte fortsatt etter Müller i 1947, da agenter gjennomsøkte hjemmet til Müllers elskerinne fra krigen, Anna Schmid, men fant ikke noe der som tydet på at Müller var i live. Da den kalde krigen tok til, ble prioriteringene endret for å møte utfordringene fra Sovjetunionen, og interessene for å finne de tidligere krigsforbryterne ble mindre. På denne tiden helte en også mer i retning av at Müller sannsynligvis var død. Men også det britiske Royal Air Force hadde en spesiell interesse i Müller med tanke på mordene på fangene i Stalag Luft III, som det ble antatt at han var ansvarlig for, på bakgrunn av hans stilling i Gestapo.

Men da Adolf Eichmann ble funnet og ført til Israel i 1960, utløste dette ny interesse for Müllers skjebne. Selv om Eichmann ikke kunne si noe konkret om Müller, hevdet han i avhør at han trodde at Müller var i live. Dette utløste ny etterforskning fra vesttyske myndigheter, som undersøkte mulighetene for at Müller hadde arbeidet for Sovjetunionen, men fant ingen informasjoner om dette.

De vesttyske myndighetene satte Müllers familie og tidligere elskerinne under overvåkning, men kunne ikke konstatere at det var noe kontakt med ham. I tillegg undersøkte de en rekke rapporter på hvor Müller angivelig skulle ha blitt drept og begravet under Berlins fall, uten resultat. Selv om flere av disse kildene var usikre, var den mest interessante fra Walter Lüders, et tidligere medlem av Volkssturm, som hevdet at han hadde vært med i en enhet som hadde funnet liket av en SS-general i Rikskanselliets hage, Heinrich Müllers identitetspapirer på seg. Liket hadde de begravet, hevdet Lüders, i en massegrav på det tidligere jødiske gravstedet Jüdischer Friedhof Berlin-Mitte i Großer Hamburger Straße i bydelen Mitte og som da lå i den sovjetiske sektoren. Siden dette var i Øst-Berlin i 1961, kunne ikke dette gravstedet bli undersøkt, og det har heller ikke vært gjort noen forsøk på dette etter Tysklands gjenforening i 1990.

CIA avsluttet også i 1960 en undersøkelse om Müllers forsvinning, som følge av at den polske nestkommanderende for militær kontraspionasje, oberstløytnant Michael Goleniewski hoppet av til Vesten. Han hadde i årene 1948 til 1952 arbeidet som avhører av tilfangetatte tyske tjenestemenn. Han hevdet ikke å ha møtt Müller, men å ha hørt fra sine sovjetiske overordnede at en gang mellom 1950 og 1952 skal de sovjetiske myndighetene ha funnet Müller og tatt ham med til Moskva. CIA forsøkte å finne de sovjeterne Goleniewski oppga som skulle ha arbeidet med Müller i Moskva, men kunne ikke bekrefte historien som ikke var noe mer enn et rykte. Også Israel forsøkte å finne Müller, i 1967 ble to israelske agenter arrestert av vesttysk politi under et forsøk på å bryte seg inn i leiligheten til Müllers enke i München.

Men da Sovjetunionen brøt sammen i 1991 og de sovjetiske arkivene ble åpnet, var det ingen ting som tydet på at de hadde hatt et samarbeid med Müller etter krigen. På dette tidspunktet var det heller ikke sannsynlig at Müller skulle ha vært i live, da han ville ha vært over 90 år.

De amerikanske myndighetene konkluderte derfor med at Müller mest sannsynlig døde i Berlin tidlig i mai 1945.[8]

Referanser

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 10. des. 2014
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, 30. des. 2014
  3. ^ Joachimsthaler, Anton: The Last Days of Hitler: The Legends, the Evidence, the Truth, s. 285
  4. ^ Lumsden, Robin: A Collector's Guide To: The Allgemeine – SS, s. 83
  5. ^ Evans, Richard: The Third Reich in Power, Allen Lane, 2005, s. 97
  6. ^ a b Noakes, Jeremy & Pridham, Geoffrey (red): Nazism 1919–1945 Volume 2: State, Economy and Society 1933–'39, A Documentary Reader, Exeter: University of Exeter, 1983 sidene 500–501
  7. ^ Robert Gerwarth (2014). «Heydrich blir til». Hitlers bøddel - Historien om Reinhard Heydrich. Oslo: Historie & Kultur. s. 112. ISBN 978-82-92870-95-2.
  8. ^ a b c d «Analysis of the Name File of Heinrich Mueller», Timothy Naftali m. fl, besøkt 23. mai 2012

Eksterne lenker

Portal: Andre verdenskrig

Arkitekturåret 1951

Arkitekturåret 1951 er en oversikt over blant annet fullførte bygninger av arkitektonisk betydning, priser, fødte og avdøde personer med tilknytning til arkitektur i 1951.

Bastien und Bastienne

Bastien und Bastienne (Bastien og Bastienne), K. 50 (revidert i 1964 til K. 46b) er et syngespill i en akt, en komisk opera, av Wolfgang Amadeus Mozart.

Bastien und Bastienne var en av de tidligste operaene til Mozart, skrevet i 1768 da han bare var 12 år gammel. Operaen var visstnok bestilt av legen Franz Mesmer i Wien som en satire av den hyrdelige sjangeren som da var dominerende, og særskilt som en parodi på operaen Le devin du village av Jean-Jacques Rousseau. Den tyske librettoen er av Friedrich Wilhelm Weiskern, Johann Heinrich Müller og Johann Andreas Schachtner, basert på Les Amours de Bastien et Bastienne av Justine Favart og Harny de Guerville. Etter den påståtte premieren i hageteateret til Mesmer, ble den først framført igjen i 1890. Det er ikke klart om stykket ble framført i levetiden til Mozart. Den første kjente framføringa var den 2. oktober 1890 i Architektenhaus i Berlin.Overturen til Mozart benytter den samme åpningen som Beethovens Symfoni nr. 3, Eroica. Det er tvilsomt om Beethoven kjente til det upubliserte stykket. Det er mer trulig at både han og Mozart benyttet en ukjent kilde som inspirasjon.

Operaen ble produsert i norsk fjernsyns barndom tidlig på 1960-tallet med NRKs guttekor (Sølvguttene) og norsk tekst. Opptaket er senere sendt i reprise.

Bisher habt ihr nichts gebeten in meinem Namen

Bisher habt ihr nichts gebeten in meinem Namen, BWV 87, er en kirkelig kantate komponert av Johann Sebastian Bach.

Den ble komponert i Leipzig i 1725 for femte søndag etter påske, som dette året var den 6. mai.

Teksten er hentet fra Christiane Mariane von Ziegler (sats 2-4, 6), Evangeliet etter Johannes 16: 24 (første sats) 16: 33 (femte sats), og Heinrich Müller (siste sats)

Koraltemaet er basert på salmen «Jesu, meine Freude» av Johann Franck (1650).

Clausberget gruve

Clausberget gruve eller Klasberget var en de mindre gruvene til Røros Kobberverk for utvinning av kobbermalm. Gruven ligger i Klasberget tre km nordøst for det mer kjente Storwartsfeltet i retning Aursunden og ca 13 km nordøst for Røros. Gruven hadde regulær drift 1652-93 og forsøksdrift 1914-18.

Forekomsten ble oppdaget 1648 av Joen Ryen og Anders Skotte og mutet av Kobberverkets første bergskriver Claus Rasmussen i 1656/57, derav navnet Clausberg. Rasmussen drev gruven for egen regning, men finansiert av finansmannen Heinrich Müller, under navnet Øresundske Kobberverk, sammen med Brekken skjerp (Gruvsjøforekomsten) og Klinkenberg gruve. For å smelte malmen oppførte Øresundske sin egen smeltehytte ved Nøren i Os i 1654, omkring 10 km sørvest for Bergstaden. Gruven og hytten lå imidlertid innenfor Kobberverkets sirkumferens, hvis direktør Joachim Irgens hevdet at det ikke var nok skog til to bergverk. Rasmussen fikk avskjed som bergskriver og etter en herredagsdom av 1656 fradømt retten til gruven, ettersom den lå for nær Røros. Clausbergets gruve og Nøren hytte ble således overtatt av Kobberverket dette året. Driften ved hytten fortsatte til 1672, mens gruven hadde diskontinuerlig drift til 1691, senere usikkert. Gruven ble drevet på tre nivåer og består egentlig av to atskilte forekomster som er mineralogisk forskjellige. Det øvre nivået ble lenset i 1742, men det ble ingen produksjonsdrift. Det var også prøvedrift i nedre nivå under Første verdenskrig.

Darmstadt

Darmstadt er en kretsfri by i den sydlige delen av den tyske delstaten Hessen og forvaltningssete for Regierungsbezirk Darmstadt. Byen er også forvaltningssete for den omkringliggende Landkreis Darmstadt-Dieburg.

Darmstadt er etter Frankfurt am Main, Wiesbaden og Kassel den fjerde største byen i Hessen. De nærmeste nabobyene er Frankfurt am Main ca. 30 km. nordlig og Mannheim ca. 45 km. sydlig.

Innbyggertallet passerte i 1937 grensen på 100 000, og byen fikk status som storby.

Byen har mange nasjonale og internasjonale forskningsinstitusjoner, og ble i 1997 tildelt betegnelsen Wissenschaftsstadt av det hessiske innenriksministeriet. Den har bl.a. et universitet grunnlagt 1836, og et berømt musikkakademi, foruten et rikt kulturliv. Byen er bl.a. også sete for det store legemiddelfirmaet Merck og Den europeiske romfartsorganisasjonens operasjonssenter. Det er en av de rikeste byene i Tyskland.

Darmstadt er primært protestantisk, men har en katolsk minoritet. Den er vennskapsby med bl.a. Trondheim.

Dieter Wisliceny

Dieter Wisliceny (født 13. januar 1911 Mosdzehnen, Østpreussen, Det tyske keiserrike, henrettet 4. mai 1948 i Bratislava, Tsjekkoslovakia) var en tysk SS-offiser (Hauptsturmführer) som var en av lederne for gjennomføring av holocaust i Slovakia, i Ungarn og i Hellas. Wisliceny ble etter andre verdenskrig utlevert til Tsjekkoslovakia, dømt til døden og hengt i Bratislava 4. mai 1948.Han var Adolf Eichmanns assistent i RSHAs avdeling for jødesaker. Wisliceny medvirket som vitne i Nürnberg og dette ble senere brukt i saken mot Eichmann i 1961. I Nürnberg 3. januar 1946 fortalte Wisliceny at Eichmann hadde en sentral rolle i planlegging og gjennomføring av holocaust, to dager senere flyktet Eichmann fra interneringsleiren i Oberdachstätten. Til Wisliceny skal Eichmann ha sagt at han (Eichmann) ville gå i graven med et smil fordi tanken på at han hadde fem millioner liv på samvittigheten var svært tilfredsstillende. Etter krigen uttalte Wisliceny at Eichmann var en stor feiging som ikke våget å gjøre noe uten klarsignal fra gestapo-sjef Heinrich Müller og Ernst Kaltenbrunner. I Nürnberg bekreftet Wisliceny at Eichmann var i live. Ifølge Hannah Arendts bok Eichmann i Jerusalem forberedte Wisliceny i god tid et alibi på bekostning av Eichmann.

Dorothe Engelbretsdatter

Dorothe Engelbretsdatter (født 16. januar 1634 i Bergen, død 19. februar 1716 i Bergen) var den første kjente kvinnelige forfatteren i Norge. Hun skrev salmer, leilighetsdikt og rimbrev.

Førerbunkeren

Førerbunkeren (tysk Führerbunker) var under andre verdenskrig et stort tilfluktsanlegg i tilknytning til Rikskanselliet i Berlin. Den var den siste av Hitlers førerhovedkvarter som var i bruk. Den ble bygget i to faser, i 1936 og 1943, den nedre delen med blant annet Hitlers kvarter, ble bygget spesielt for å beskytte Adolf Hitler og hans nærmeste medarbeidere. Den ble ferdigstilt 23. oktober 1944 og var såvidt ferdig da Hitler med følge flyttet inn 16. januar 1945. Her tilbrakte han sine siste dager og begikk selvmord 30. april 1945.

Heinrich Müller (teolog)

Heinrich Müller (født 18. oktober 1631, død 23. september 1675 i Rostock), var en tysk, luthersk teolog ved Universität Rostock.

Holocaust

Artikkelen handler om forsøket på å utrydde jødene under andre verdenskrig. For grunnbetydningen, se brennoffer. For den amerikanske miniserien fra 1978, se Holocaust (TV-serie). For filmen av samme navn av Claude Lanzmann, se Shoah (film)Holocaust (gresk for fullstendig brent, brukt om brennoffer), også kjent som ha-shoah (hebraisk השואה, tilintetgjørelse) (jiddisk האַלאָקאַוסט, halokaust, eller mer korrekt חורבן, khurbn) og porajmos eller samudaripen på romani, var det statsledede folkemord av jøder, i Europa og Nord-Afrika som det nasjonalsosialistiske Tyskland gjennomførte fra 1941 til 1945. Holocausts gjerningsmenn tok livet av cirka 6 millioner jøder.

Da nazistene kom til makten i Tyskland 30. januar 1933, begynte undertrykkelsen av jødene etter kort tid, dels som lov med det mål å utelukke jødene fra samfunnslivet og undergrave dem økonomisk, dels som kampanjer med propaganda, trakassering og vold. Målet var blant annet å presse jødene til å utvandre. Med okkupasjonen av det vestlige Polen i 1939 kom 2 millioner polske jøder under tysk herredømme. I Polen ble jødene stuet sammen i gettoer der det i Warszawagettoen alene var flere jøder enn i Tyskland. Jødene i Polen ble brukt som slavearbeidere.Den systematiske utryddelsen av jødene begynte i form av massehenrettelser to dager etter invasjonen av Sovjetunionen (Operasjon Barbarossa) 22. juni 1941. Massakrene på sovjetisk område inkludert de baltiske landene ble utført ved skyting av flere Einsatzgruppen som fulgte rett etter fremrykkende tyske militærstyrker (Wehrmacht og Waffen-SS). Den systematiske utryddelsen fortsatte i utryddelsesleirer i det okkuperte Polen, særlig Auschwitz, Treblinka, Sobibór, Belzec, Kulmhof og Majdanek. I leirene ble jødene avlivet med gass og likene som regel brent. Omkring halvparten av de jødiske ofrene var polske og 1 million var sovjetiske borgere, og de fleste av disse var drept ved utgangen av 1942. Folkemord på jødene og andre folkegrupper foregikk i hovedsak i området som tilsvarer Polen, Hviterussland, Ukraina, Litauen og Latvia. Disse område ble også hardt rammet av undertrykkelsen under Stalin. Holocaust kulminerte med drap på de ungarske jødene i 1944 og evakuering av dødsleirene i det okkuperte Polen til arbeidsleirer i Tyskland (dødsmarsjene) mot slutten av krigen.

Massedrapene bak østfronten ble påvist av britisk etterretning et par måneder etter at det begynte sommeren 1941. Utryddelsesleirene ble kjent gjennom etterretningsrapporter fra Polen i 1942. I løpet av 1942 var det allment kjent at Holocaust pågikk.

Det er fortsatt uklart i hvilken grad det var en stor, systematisk plan i utgangspunktet eller om holocaust vokste frem og eskalerte på bakgrunn av enkelthendelser. Massedrapene på jøder, sovjetiske krigsfanger og andre ble gjennomført særlig av SS, tysk politi og Wehrmacht og til dels av politi eller milits i okkuperte områder. Motivasjonen hos de tusenvis som utførte drapene debatteres og studeres stadig. Anslagsvis 200 000 personer utenfor Tyskland medvirket på en eller annen måte til gjennomføringen av Holocaust.

Karl Ludwig Freiherr von und zu Guttenberg

Karl Ludwig Freiherr von und zu Guttenberg (født 22. mars 1902 i Bad Neustadt an der Saale, Unterfranken, død 23./24. april 1945 i Berlin) var et tysk medlem av motstandsbevegelsen mot nazi-regimet under andre verdenskrig.

von Guttenberg stammet fra en adelig familie som kan føre sine aner tilbake til 1149 i Franken i den sørlige delen av Tyskland. Karl Ludwig Freiherr von und zu Guttenberg studerte jus i München, men byttet etter hvert til universitetet i Erlangen, hvor tok doktorgrad i historie i 1929. Samme år giftet han seg med Therese, prinsesse av Schwarzenberg. De fikk to døtre og en sønn.

Karl Ludwig von Guttenberg var en tradisjonell konservativ katolikk som grunnla og var redaktør for to monarkistiske tidsskrift, Monarchie, fra 1932 til 1934, og Weiße Blätter, fra 1934 til 1943. Blant skribentene var Reinhold Schneider, Jochen Klepper, Ulrich von Hassell og Werner Bergengruen. Weiße Blätter ble snart et viktig organ for den konservative opposisjonen mot Nazi-regimet under Hitler, og også et møtested gjennom redaktørenes mange ulike kontakter. Karl Ludwig Freiherr von und zu Guttenberg var blant annet vert for det første møtet mellom diplomatene og monarkistene Carl Goerdeler og Ulrich von Hassell i 1939.

I 1941 fikk von Guttenberg oppdrag i kontraetterretningen i utenriksdepartementet i Berlin ved hjelp av motstandsmannen Ludwig Beck. von Guttenberg arbeidet under admiral Wilhelm Canaris og tilhørte kretsen rundt Hans von Dohnányi, Justus Delbrück, og Hans Oster.

Etter at attentatet mot Adolf Hitler 20. juli 1944 ble von Guttenberg arrestert av Gestapo og avhørt under tortur, men han nektet å oppgi noen navn på andre medlemmer av motstandsbevegelsen og avhørene ble dermed uten resultat for nazistene.

Han satt i fengsel fram til sin død, natt til 24. april 1945, da han ble henrettet etter ordre fra Gestapo-sjefen Heinrich Müller.Politikeren og motstandsmannen Karl Theodor Freiherr von und zu Guttenberg (1921–1972) var hans nevø. Dennes sønn Enoch zu Guttenberg (1946–) er dirigent og far til politikeren og forretningsmannen Karl-Theodor zu Guttenberg (1971–).

Liste over trenere for Nederlands herrelandslag i fotball

Nederland har relativt hyppige trenerbytter, men de har unntak som bekrefter regelen. De hadde 7 trenere fra 1970-1979 og seks fra 1990-1999, de to tiårene med muligens størst suksess.

Luthersk ortodoksi

Luthersk ortodoksi er en benevnelse for den strenge utformingen lutherdommen fikk på 1600-tallet.

Perioden for den lutherske ortodoksien eller rettlæretiden begynte da Konkordieformelen ble utgitt omkring 1577–80 for å roe den innbyrdes striden mellom lutheranerne. Den ble avløst av pietismen og opplysningstiden rundt hundreårsskiftet 1700.

I rettlæretiden mente man at det var viktig å holde oppe den rette lutherske lære, og å hindre at synspunkter som avvek fra denne læren fikk innpass. En mente at Bibelen var den eneste normen for dem som ville vurdere om en lære var rett, og at verken tradisjon, fornuft eller følelser skulle få dømme mot læren i Den hellige skrift. Viktige teologer er Martin Chemnitz og Johann Gerhard, foruten kirkereformatoren Martin Luther. Den lutherske ortodoksi kommer også til historisk uttrykk gjennom regenter som hertug Ernst I av Sachsen-Gotha-Altenburg og Gustav II Adolf av Sverige.

Den lutherske ortodoksien skiller seg fra rasjonalistisk teologi, fra pietismen innen visse vekkelsesbevegelser, fra reformert teologi, samt fra katolsk teologi.

Epoken kjennetegnes av utviklingen av det lutherske læresystem og publiseringen av tallrike dogmatiske systemer. Den lutherske ortodoksien vente tilbake til skolastikken, og ble påvirket av den filosofiske strømningen kalt nyaristotelismen, som vant innpass ved tyske universiteter på denne tiden, til å ta i bruk den aristoteliske metafysikken til en mer dyptgående bearbeiding av de vitenskapelige grunnbegrepene. Personen Martin Luther, og hans lære, var et viktig referansepunkt og en udiskutabel teologisk autoritet.

Man deler denne teologiske epoken inn i tre avsnitt: Tidligortodoksien (1580–1600), Høyortodoksien (1600–1685) og Senortodoksien (1685–1730). Tiden fra Martin Luthers død i 1546 og til publiseringen av Konkordieformelen (1580) hører også til Tidligortodoksien.

Olaf Stang

Olaf Stang (født 10. juni 1871 i Kristiania, død 14. november 1956) var en norsk ingeniør, kjent for sine myke hengebroer fra mellomkrigstiden.Etter examen artium 1889 studerte han ved Kristiania tekniske skole frem til eksamen i 1894, det året han fikk jobb i Statens vegvesen som ingeniør. Siste året i studietiden hadde han tegnet Trettenbroens åtti meter lange spenn sammen med en Rotheim. Etter en tid som fotograf av vegvesenets pukkstein og en påfølgende periode under Blom på Romerike, tok Stang videre studier i Zurich, hvorpå han frem til 1898 jobbet hos overingeniør Nils Olaf Hovdenak (1854–1942) i Romsdals amt for å lære å stikke veier. Han var så ved Søndre Bergenhus amt for å stikke vei, før han studerte ett semester i Berlin hos Heinrich Müller-Breslau (1851–1925) som laget strukturelle modeller av blant annet broer.

Stang fikk jobb ved vegvesenets brokontor i 1912. Fra 1920 til 1939 var han overingeniør og sjef for brobygging. Hans spesialitet ble hengebroer, som frem til 1920 hadde vært bygd uten å tenke på at kablene deformeres. Stang tok hensyn til dette, idet han introduserte de myke hengebruer «hvor bøyningsmomentet i avstivningsbæreren ble redusert på grunn av kabeldeformasjonen». Frem til 1940 ble det bygd omkring førti slike bruer, av lengder mellom 50 til 230 meter. Hans arbeide var «av uvurderlig verdi» fordi de sparte Vegvesenet for millioner, og han mottok da også Sam Eydes premie for fremragende bygningsingeniørarbeider i 1929. En Kongens fortjenstmedalje i gull blev ham tildelt i 1932. og i 1939 mottok han St. Olavs Orden for «fortjenester av norsk brobryggingskunst».Han var sønn av cand.jur. Wilhelm Baltazar Stang (1838–1916) og Petronelle Catharine Sørensen (1840–1908). Faren var amtskasserer i Halden, senere fogd på Romerike der også Olaf jobbet i yngre år. I 1898 giftet Olaf seg med søskenbarnet Olivia Stang (1869–1947) som var datter av hans farbror, disponent Andreas Stang (1836–1889) og Septima Alice Ludovica Steen (1841–1924).

Se Stang (slekt fra Halden)

Reinhard Heydrich

Reinhard Tristan Eugen Heydrich (født 7. mars 1904 i Halle, død 4. juni 1942 i Praha) var en offiser i Schutzstaffel (SS) og sjef for Reichs­sich­er­heits­haupt­amt fra opprettelsen i 1939 til sin død. Han ble også kjent som «den blonde Moses», «slakteren fra Praha», «det blonde udyret» og «der Henker» (Henker er tysk for en bøddel som henretter ved hengning). Han var en av de sentrale personene i planleggingen av holocaust.

Royal Copenhagen

Royal Copenhagen er et dansk selskap, grunnlagt som Den Kongelige Porcelænsfabrik i 1775. Fabrikken ble etablert i en tidligere post- og gjestgivergård i Købmagergade i København under beskyttelse av enkedronning Juliane Marie og har siden kunnet kjennes på sitt karakteristiske logo med tre bølger, som symboliserer Danmarks tre store indre farvann: Øresund, Storebælt og Lillebælt.

Fabrikken ble grunnlagt av apoteker Frantz Heinrich Müller, som fikk monopol på å drive den i 50 år. Fabrikken kom på private hender i 1868 da Gustav Adolph Falck kjøpte den, og i 1882 ble den overtatt av fajansefabrikken Aluminia på Christianshavn, ledet av Philip Schou. Kort etter Aluminias overtagelse ble produksjonen flyttet til en moderne bygning på Aluminias arealer på hjørnet av Smallegade og Søndre Fasanvej på Frederiksberg. De nye bygningene ble tegnet av Valdemar Ingemann. J.E. Gnudtzmann tegnet Schous direktørbolig på gatehjørnet og da de to fabrikkenes ledelser ble stadig mer adskilt, bygget Anton Rosen i 1908 enda en direktørbolig.

Selv om Aluminia hadde overtatt fabrikken, ble rollene byttet om senere da porselensfabrikken i 1969 la ned Aluminia og fajanseproduksjonen fortsatte i mindre skala.

I 2004 ble produksjonen flyttet til Glostrup.

Kongelige Porselen kjøpte Georg Jensen A/S i 1972, fusjonerte med Holmegaard Glasværk i 1985 og med Bing & Grøndahl i 1987. Firmaet er nå en del av Royal Scandinavia sammen med Georg Jensen og er eiet av det danske investeringsfondet Axcel. I forbindelse med Axcels overtagelse av Kongelige Porselen ble Holmegaard Glasværk solgt fra og gikk konkurs.

Kongelige Porselen har ca. 500 ansatte.

VM i skiflyging 1972

Verdensmesterskapet i skiflyging 1972 ble arrangert i Planica, Jugoslavia fra 24. til 26. mars 1972. Det var det første offisielle VM i skiflyging.

Mesterskapet ble innledet med offisiell trening fredag 24. mars, før selve konkurransen skulle avvikles med to omganger hver av dagene 25. og 26. mars. Mesterskapet ble imidlertid preget av vind, og hoppingen på søndag måtte avlyses, slik at bare lørdagens to omganger ble tellende.

Votivskip

Votivskip eller kirkeskip er skipsmodeller for utsmykking i en kirke. I Danmark kan så mange som annenhver kirke ha en eller flere skipsmodeller hengende – eller stående. Skikken er også vanlig i Norge. Slike modellskip ble ofte kalt votivskip, ettersom de i visse tilfeller er gitt som votivgaver. Et mer folkelig navn er kirkeskip, et ord som ellers blir benyttet om selve kirkerommet.

Kirkeskipene er kjent fra alle europeiske steder med tilknyting til havet, men ingen steder er tradisjonen mer levende enn i Danmark. Med utgangspunkt i den danske tradisjonen finner man også mange kirkeskip i områder påvirket av dansk kultur, spesielt i Nord-Tyskland og Syd-Slesvig, men også i Holstein og i Norge.

Wannsee-konferansen

Wannsee-konferansen var en konferanse i Berlin i 1942 der ledere i det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP diskuterte det de kalte «den endelige løsningen på jødespørsmålet» (på tysk Endlösung der Judenfrage). Konferansen fant sted 20. januar 1942 i Villa Marlier ved innsjøen Großer Wannsee i dagens Wannsee i bydelen Steglitz-Zehlendorf. Målet for konferansen var å samkjøre den allerede påbegynte utryddelsen av jødene i den tyske maktsfære, det som senere er kjent som holocaust. Villaen hvor konferansen ble holdt kalles idag Wannseekonferansens hus og inneholder museum, undervisningsrom og mediatek.

Wannsee-konferansen var en sentral hendelse under det pågående massemordet på jødene. Det utførlige møtereferatet utarbeidet av Eichmann er et uvurderlig historiske dokument. Den samlede planleggingen av holocaust utenom dette møtet er lite dokumentert og omstridt. Det er uklart hvorfor Heydrich sammenkalte møtet. Betegnelsen «Wannsee-konferansen» ble tatt i bruk etter krigen.Konferansen var opprinnelig berammet til 9. desember 1941. Møtet ble trolig utsatt på grunn av angrepet på Pearl Harbor 7. desember og forberedelsene til krigserklæring mot USA. Rudolf Lange var av ukjent grunn forhindret fra å møte 9. desember. Til 20. januar 1942 ble i tillegg til de opprinnelige deltakerne også Friedrich-Wilhelm Krüger (HSSPF i Generalguvernementet) og generalguvernør Hans Frank invitert, i deres stede deltok Karl Eberhard Schöngarth og Josef Bühler. Den britiske holocaustforskeren David Cesarani antok at utvidelse av deltakerlisten kan skyldes en glipp fra Heydrich ved den opprinnelige invitasjonen. Cesarani antok alternativt at Krüger og Frank ble invitert fordi formålet med konferansen kan ha blitt utvidet til å omfatte mer enn deportasjon av jøder fra Altreich. Bakgrunnen for endringen kan være diskusjonen på Hitlers møte med den innerste krets 12. desember i Rikskanselliet. Deltakerne på Wannsee-konferansen var hovedsakelig sivile tjenestemenn fra de høyeste nivåene. Rudolf Lange var den eneste som ikke passet i dette selskapet og han var også den eneste med førstehånds kunnskap i «forflytning» (det vil si drap) på jøder.

Einsatzgruppen murder Jews in Ivanhorod, Ukraine, 1942

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.