Hebraisk

«Hebraisk» kan også referere til hebreere og jøder.
Hebraisk
עברית ‘Ivrit
Brukt iIsrael, Vestbredden og andre land, bl.a.
Argentina, Brasil, Canada,
Chile, Frankrike, Panama,
Storbritannia, Uruguay og USA
Antall brukere5 500 000[1]
Lingvistisk
klassifikasjon
Afro-asiatisk
Semittisk
Vestsemittisk
Sentralsemittisk
Nordvestsemittisk
Kanaanittisk
Hebraisk
SkriftsystemDet hebraiske alfabetet
Offisiell status
Offisielt iIsrael Israel
Normert avAkademiet for hebraisk språk
האקדמיה ללשון העברית (ha-akademia la-lashon ha-'ivrit)
Språkkoder
ISO 639-1he
ISO 639-2heb
ISO 639-3heb

Wikipedia-logo-v2.svg Wikipedia på hebraisk
Wiktionary small.svg Hebraisk på Wiktionary
Portaler: Israel · Språk

Hebraisk (עִבְרִית‎, ‘ivrit) er et semittisk språk i den afro-asiatiske språkfamilien. Det brukes av mer enn syv millioner mennesker i Israel og jødiske samfunn verden rundt. Hebraisk er offisiellt språk i Israel, der det er språket statens og befolkningens de facto-språk. Det benyttes av et flertall i befolkningen.

Hoveddelen av Tanakh (den hebraiske Bibelen תנ"ך) er skrevet på klassisk hebraisk, og mye av dens nåværende form er nærmere bestemt dialekten bibelsk hebraisk, som man tror ble talt omkring 500-tallet f.Kr., nær det babylonske fangenskapet i tid. Av den grunn har hebraisk fra gammelt av blitt kalt Lĕshôn Ha-Qôdesh (לשון הקודש‎), «det hellige språket».

På 500-tallet ødela det nybabylonske riket Jerusalem og flyttet befolkningen til Babylon, før det persiske riket tillot dem å vende tilbake. De fleste språkforskere er enige om, at det bibelske språket som kjennes fra Bibelen, etter den tid ble erstattet i daglig bruk av nye dialekter av hebraisk og en lokal variant av arameisk. Etter 100-tallet e.Kr., da Romerriket fordrev den jødiske befolkningen i Jerusalem og deler av Bar Kokhba-staten, opphørte hebraisk gradvis å være talespråk, men det forble et viktig skriftspråk. Brev, kontrakter, vitenskap, filosofi, medisin, poesi og lover ble skrevet på hebraisk, som utviklet seg ved å låne og oppfinne nye uttrykk.

Da hebraisk lenge hadde vært utdødd utenfor jødisk liturgi, lærdom og som lingua franca i forretningssammenheng, ble det gjenopplivet som et litterært og fortellende språk av haskalá-bevegelsen fra slutten av 1700-tallet. På slutten av 1800-tallet begynte den jødiske språkforskeren Eliezer Ben-Yehuda under påvirkning av sionismen, og i et miljø i det nåværende Israel der sefardisk hebraisk allerede var veletablert som handelsspråk, å gjeninnføre hebraisk som familiespråk og som et moderne tale- og skriftspråk. Til slutt erstattet det en rekke språk som på den tiden ble brukt av jøder, slik som arabisk, ladino (også kalt judezmo), jiddisk, russisk og andre språk som ble brukt av den jødiske diasporaen.

Fordi hebraisk hadde vært ute av bruk som dagligspråk i familiesammenheng i så mange århundrer, manglet språket mange moderne ord. Mange ble opptatt som neologismer fra den hebraiske Bibelen eller lånt fra jiddisk eller andre språk av Eliezer Ben-Yehuda. Moderne hebraisk ble et offisielt språk i det britisk-styrte Palestine i 1921 (sammen med engelsk og arabisk), og ble så i 1948 et offisielt språk i den nyopprettede staten Israel.

Historie

Som språk henviser hebraisk til en av flere dialekter i det kanaanittiske språket. Hebraisk (Israel) og moabittisk (Jordan) kan kalles sydlige kanaanittiske dialekter, mens fønikisk (Libanon) kan kalles en nordlig kanaanittisk dialekt. Kananittisk er nært beslektet med arameisk og i mindre grad med arabisk. Mens andre kanaanittiske språk har blitt utryddet, har hebraisk overlevd. Hebraisk hadde sin blomstringstid som talespråk i Israel fra 900-tallet f.Kr. inntil tiden like forut for den bysantinske perioden på 200- eller 300-tallet e.Kr. Siden fortsatte hebraisk å være skriftspråk inntil moderne tid, da språket ble gjenopplivet som talespråk på 1800-tallet.[2]

Opphav

Hebraisk er et semittisk språk, og som sådan medlem av den store afroasiatiske språkfamilien.

Innenfor semittisk grupperte de nordvestsemittiske språkene, som ble dannet omkring 2000-tallet f.Kr., seg sammen med de arabiske språkene som sentralsemittisk. De kanaanittiske språkene, en gruppe innenfor nordvestsemittisk, dukket opp i Levanten1000-tallet f.Kr., idet de gradvis adskilte seg fra aramaisk og ugarittisk.

Innenfor den kanaanittiske gruppen tilhører hebraisk undergruppen som også omfatter edomittisk, ammonittisk og moabittisk: se hebraiske språk. En annen kanaanittisk undergruppe omfatter fønikisk og dets etterkommer punisk.

Hebraisk som en kanaanittisk dialekt

Det første skrevne vitnesbyrd om hebraisk, Gezer-kalenderen, stammer fra 900-tallet f.Kr., på begynnelsen av kongetiden, David og Salomos tid. Kalenderen, som klassifiseres som arkaisk bibelsk hebraisk, er en liste over årstidene og deres tilhørende jordbruksaktiviteter. Gezer-kalenderen (oppkalt etter byen der den ble funnet) er skrevet i et gammel semittisk alfabet, i slekt med det fønikiske som gjennom grekerne og etruskerne senere ble til det latinske alfabetet. Gezer-kalenderen er skrevet uten vokaler, og benytter ikke konsonanter for å betegne vokaler, selv ikke der hvor senere hebraisk staving krever det.

Silwan-inscr
Shebna-bjelken, som ble funnet i Siloam, skriver seg fra 600-tallet f.Kr.

Tallrike eldre tavler har blitt funnet i området, med lignende alfabeter på andre semittiske språk, for eksempel protosinaittisk. Det antas at alfabetets opprinnelige form går tilbake til hieroglyffene i det egyptiske skriftsystemet, skjønt de fonetiske verdiene i stedet er inspirert av det akrofoniske prinsippet. Det hebraiske og fønikiske språkets felles opphav kalles kanaanittisk, og var det første som brukte et semittisk alfabet som adskilte seg fra det egyptiske. Et gammelt dokument er den berømte Mesha-stelen skrevet i moabittisk dialekt; Siloam-inskripsjonen, funnet i nærheten av Jerusalem, er et tidlig eksempel på hebraisk. Yngre prøver på arkaisk hebraisk er ostraka funnet i nærheten av Lakish, som beskriver hendelser fra tiden før Jerusalem endelig ble erobret av Nebukadnesar i 586 f.Kr..

Klassisk hebraisk

I den videste betydning betegner klassisk hebraisk talespråket i det gamle Israel mellom 900-tallet f.Kr. og 300-tallet e.Kr.[3] Det omfatter flere skiftende og overlappende dialekter. Utviklingsfasene i klassisk hebraisk navngis ofte etter de viktige litterære verkene som knyttes til dem.

  • Arkaisk bibelsk hebraisk fra 900- til 500-tallet f.Kr. tilsvarer kongetiden inntil det babylonske fangenskapet og representeres ved visse tekster i den hebraiske Bibelen (Tanakh), spesielt Mose sang (2. Mosebok 15) og Deboras sang (Dommernes bok 5). Perioden kalles også gammelhebraisk. Historisk bruktes en form av det fønikiske alfabetet.
  • Bibelsk hebraisk omkring 500-tallet f.Kr. tilsvarer det babylonske fangenskapet og representeres ved hoveddelen av den hebraiske Bibelen, som nådde mye av dens nåværende form på denne tiden. Perioden kalles også klassisk bibelsk hebraisk. Man brukte det arameiske alfabetet.
  • Sent bibelsk hebraisk fra 500- til 300-tallet f.Kr., tilsvarer den persiske perioden og representeres ved visse tekster i den hebraiske Bibelen, spesielt Esras og Nehemjas bøker.
  • Dødehavsrullenes hebraisk fra 200-tallet f.Kr. til det første århundre e.Kr. tilsvarer de hellenistiske og romerske periodene, forut for ødeleggelsen av Tempelet i Jeruslaem, og representeres ved Qumran-rullene som utgjør mesteparten av Dødehavsrullene. Perioden kalles også Qumran-hebraisk. Det arameiske alfabetet fra de tidligere rullene fra 200-tallet utviklet seg til det hebraiske alfabetet fra rullene i det første århundret e.Kr. Dette alfabetet brukes ennå i dag.
  • Misjnaisk hebraisk fra det første århundre til 200- eller 300-tallet e.Kr., tilsvarer den romerske perioden etter ødeleggelsen av Tempelet i Jerusalem og representeres ved hoveddelen av Misjna og Tosefta innenfor Talmud og ved Dødehavsrullene, særlig Bar Kokhba-brevene og kobberrullen. Perioden kalles også tannaittisk hebraisk eller tidlig rabbinsk hebraisk.

Av og til forenkles de ovenstående fasene av klassisk hebraisk til «bibelsk hebraisk» (innbefattet flere dialekter fra 900-tallet f.Kr. til 100-tallet e.Kr. og i visse av Dødehavsrullene) og «misjnaisk hebraisk» (innbefattet flere dialekter fra 200-tallet f.Kr. til 200-tallet e.Kr. i visse av Dødehavstullene). Men i dag klassifiserer de fleste hebraiske språkforskere Dødehavsrullenes hebraisk som en gruppe dialekter som utviklet seg fra sent bibelsk hebraisk til misjnaisk hebraisk, slik at det omfatter elementer fra begge, men allikevel er forskjellig. Ved begynnelsen av den bysantinske perioden på 300-tallet e.Kr. opphørte klassisk hebraisk å være talespråk, omtrent et århundre etter nedtegnelsen av Misjna. Språket hadde åpenbart gått tilbake siden avslutningen av den katastrofale Bar Kokhba-krigen omkring 135 e.Kr.

Moderne/israelsk hebraisk

BYwork-cropped
Eliezer Ben-Yehuda var en drivkraft bak reetableringen av hebraisk som språk

Israelsk hebraisk eller moderne hebraisk blir betraktet som et «gjenopplivet» språk. Sionisten Eliezer Ben-Yehuda var en nøkkelfigur i gjenopplivningen av det hebraiske språket i dagligtale. Hans prosjekt kan sammenlignes med Ivar Aasens norskisme. Nyere forskning påpeker at Eliezer Ben-Yehuda i og for seg ikke hadde særlig suksess med sitt prosjekt. Gjennom nær 20 års arbeid med gjenopplivelsen av hebraisk som dagligspråk klarte han kun å overbevise 10 familier til å bruke språket i oppdragelse av sine barn. Eliezer Ben-Yehuda har til sammen skapt 300 nye ord. Disse brukte han i oppdragelsen av sin sønn, Ben-Zion Ben-Yehuda (som senere endret navn til Itamar Ben-Yehuda). Ordene tilsvarer ting som man ikke kunne finne ord for i Tanákh, som for eksempel: glida (is) og ofanyim (sykkel).

Tre syn på israelsk hebraisk

Et relativt utbredt syn er den konservative leiren som hevder at israelsk hebraisk er et rent semittisk språk og at alle avvik fra bibelsk hebraisk er å betrakte som substandard variasjon.

Lingvisten Paul Wexler (forfatter av de kontroversielle bøkene The Schizoid Nature of Modern Hebrew: A Slavic Language in Search of a Semitic Past (1991), The Ashkenazic Jews: A Slavo-Turkic People in Search of a Jewish Identity (1993), og The Non-Jewish Origins of the Sephardic Jews (1996)) representerer den revisjonistiske leiren som hevder at moderne hebraisk egentlig er jiddisch med hebraisk vokabular — og i tillegg at jiddisch egentlig er et slavisk språk.

Lingvisten Ghil'ad Zuckermann (D.Phil., Oxford; forfatter av Language Contact and Lexical Enrichment in Israeli Hebrew (2003) [4]) mener at israelsk hebraisk er et semittisk/indoeuropeisk hybridspråk med hebraisk og jiddisch som primære utgangsspråk og språk som russisk, polsk, engelsk, Djudeo-espanjol («ladino») og arabisk som sekundære kilder.[5]

Fonologi

Vokaler

Hebrew vowel chart
Vokalfonemene i moderne israelsk hebraisk

Det hebraiske ordet for vokaler er tenu‘ot. Tegnene for disse vokalene kalles nikkud. Israelsk hebraisk har 6 vokalfonemer:

  • /a/ – Vokalene kamats (ָ) og pataḥ (ַ)
  • /e/ – Vokalene segol (ֶ) og ṣere (ֵ)
  • /i/ – Vokalen ḥirik (ִ)
  • /o/ – Vokalen ḥolam (ֹ)
  • /u/ – Vokalene shuruq (וּ) og kubbuṣ (ֻ)
  • /ə/ – Vokalen sheva na‘' (ְ)

I bibelsk hebraisk hadde hver vokal tre former: kort, lang og avbrutt (ḥataf). Men det er ingen hørlig forskjell mellom disse tre i moderne israelsk hebraisk, bortsett fra at ṣere ofte uttales [eɪ] i askenasisk hebraisk.

Konsonanter

Det hebraiske ordet for konsonanter er ‘iṣṣurim (עיצורים).

Bilabial Labiodental Alveolar Post-
alveolar[6]
Palatal Velar Uvular Glottal
Lukkelyder p b t d k g ʔ
Frikativer f v s z ʃ ʒ χ ʁ h
Affrikater ʦ
Nasaler m n
Lateraler l
Approksimanter j

Skriftsystem

Hovedartikkel: Det hebraiske alfabetet

Moderne hebraisk skrives fra høyre mot venstre ved hjelp av det hebraiske alfabetet.

Referanser

  1. ^ Ethnologues tall fra 1998
  2. ^ Languages of the World (Hebrew) Arkivert 17. januar 2009 hos Wayback Machine.
  3. ^ William M. Schniedewind, "Prolegomena for the Sociolinguistics of Classical Hebrew", The Journal of Hebrew Scriptures vol. 5 article 6
  4. ^ Zuckermann, Ghil'ad (2003), Language Contact and Lexical Enrichment in Israeli Hebrew. Palgrave Macmillan. ISBN 9781403917232 / ISBN 9781403938695
  5. ^ * Zuckermann, Ghil'ad (2009). «Hybridity versus Revivability: Multiple Causation, Forms and Patterns» (PDF). Journal of Language Contact. 2: 40–67.
  6. ^ Postalveolare lyder (med unntak av /ʃ/) er ikke opphavelig hebraiske, og finnes bare i lånord.

Eksterne lenker

  • Hebrew - UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA).
  • Modern Hebrew - ressurser for studenter på hebraisk (engl.)

Portal: Israel

Abraham (bibelsk person)

Abraham (hebraisk: אַבְרָהָם – ʾAḇrāhām; gresk: Ἀβραάμ – Abraám), opprinnelig Abram (hebraisk: אַבְרָם – ʾAḇrām), er eponymet til de abrahamittiske religioner, blant disse er jødedommen, kristendommen og islam. I henhold til både Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente for kristne) og Koranen er Abraham stamfar til mange stammer. Jødene anser Abraham som grunnlegger av folket Israel og deres stamfar.

I islam er Abraham anerkjent som en profet, patriark og budbringer under navnet Ibrahim. Muslimer kaller tilhengere av de andre abrahamittiske religioner som «bokens folk», og ser på Abraham som en av de viktigste av mange profeter sendt av Gud. og som en arketype av den perfekte muslim.

Abraham var en etterkommer av Noahs sønn Sem. Kristne og muslimer tror at Jesus var en etterkommer av Abraham, og i tillegg tror muslimer at også Muhammad var en etterkommer via Ismail. Første Mosebok er fortellingen som nedtegner livet til Abraham og presenterer hans rolle som den som kunne bare bli tilfreds gjennom en monoteistisk overenskomst eller pakt mellom ham selv og Gud. Koranen har fortellinger om Abraham og hans avkom som er tilsvarende til de som er i Bibelen.Det er en voksende konsensus blant bibelforskere at fortellingen i Første Mosebok om Abraham har sin opprinnelse fra litterære sirkler fra 500- og 400-tallet f.Kr. hvor den tjente til å forsikre og overbevise israelittene i landflyktighet om at til tross for ødeleggelsen av Jerusalem, templet og kongedømmet av Davids Hus, innebar Jahves omgang og behandling av deres forfedre at de fikk en historisk grunnleggelse og et opphav som ga håp for framtiden. Abrahams tilknytning til områdene Mamre og Hebron i den sørlige delen av av Jerusalems område og Juda antyder at dette var opphavet til Abrahams kult.

Adam og Eva

Adam (hebraisk: אָדָם – ʾĀḏām; gresk: Ἀδάμ – Adám) og Eva (hebraisk: חַוָּה – Ḥawwâ; gresk: Εὕα – Heúa) er i de abrahamittiske religionene navnet på de første menneskene som Gud skapte. Alle mennesker skal være etterkommere av dem.

Alter

For stjernebildet, se Alteret.

Alter, av latin alta ara, høyt offersted, er i ikke-kristen betydning brukt om et oppbygget sted der en la gaver til en gud, eller et sted for ofring eller andre kulthandlinger.

I norske bibeloversettelser brukes ordet "alter" til å gjengi hebraisk mizbeach og gresk thysiasterion. Begge disse ordene kommer av samme rot som verbet "å slakte", og identifiserer et bibelsk alter som en "slakteplass" der det ble båret fram dyreofre.

I senere kirkelig betydning er alteret et bord i koret der gudstjenesten blir holdt og flere kirkelig handlinger utført. I kirker med flere altere kalles det som står i koret høyalter, mens de andre kalles sidealtere.

Det hebraiske alfabetet

Det hebraiske alfabetet er en form av den semittiske skriften og brukes i dag av dem som snakker språkene hebraisk, jødisk-arameisk, jødearabisk, djudíospanjol (ladino), jiddisch med flere. Skriften leses fra høyre mot venstre.

Galilea

Galilea (hebraisk: הגליל, ha-Galil; (latin: Galileia; arabisk: الجليل al-Jaleel) er en stor region nord i Israel som overlapper med mye av det administrative norddistriktet av landet. Området blir tradisjonelt delt opp i øvre Galilea (hebraisk: גליל עליון,‎ Galil Elyon), nedre Galilea (hebraisk: גליל תחתון‎, Galil Tahton) og vestre Galilea (hebraisk: גליל מערבי,‎ Galil Ma'aravi), som strekker seg fra bibelske Tel Dan i nord ved foten av Hermonfjellet, strekker seg langs Libanonfjellene til fjellryggene til Karmelberget og Gilboafjellet i sør, og fra Jordandalen mot øst over slettene til Jisreeldalen og Akko, helt til kystlinjen ved Middelhavet og Israels strandområder i vest. Regionen utgjør en tredjedel av Israel.

Israel

Israel (hebraisk: יִשְרָאֵל Yisra'el; arabisk: إسرائيل Isrā'īl), offisielt Staten Israel (hebraisk: מְדִינַת יִשְרָאֵל , Medinat Yisra'el; arabisk: دَوْلَةْ إِسْرَائِيل, Dawlat Isrā'īl), er et land i Sørvest-Asia, på den sørøstlige middelhavskysten. Landet regnes også som en del av Midtøsten. Landet grenser mot Libanon i nord, Syria og Jordan i øst og Egypt i sørvest, og består av et geografisk variert landskap innenfor sitt relativt begrensede landområde. Landet grenser også til Vestbredden og Gazastripen, som delvis administreres av Den palestinske selvstyremyndigheten og delvis fremdeles okkuperes av Israel. Med et folketall på omkring 7,26 millioner, hvor brorparten er jøder, er Israel den eneste jødiske staten i verden. Israels befolkning inkluderer også arabiske muslimer, arabiske kristne, drusere og samaritaner i tillegg til andre religiøse og etniske minoriteter. Jerusalem er nasjonens selvproklamerte hovedstad, men få land anerkjenner dette, og med to unntak har de lagt ambassadene sine til Tel Aviv.Dagens Israel har sine historiske røtter i Israels land, et område som har stått sentralt i jødedommen i over tre tusen år. Etter første verdenskrig godkjente Folkeforbundet Palestinamandatet i den hensikt å opprette et «nasjonalt hjem for det jødiske folk». I 1947 godkjente FN delingen av Palestinamandatet i to stater: En jødisk og en arabisk. Den arabiske ligaen avslo planen, men den 14. mai 1948 erklærte Israel sin selvstendighet. Det nye landets seier i den påfølgende arabisk-israelske krig førte til at grensene for den jødiske staten ble utvidet utover FNs delingsplan. Siden da har Israel, dels kontinuerlig, dels på forskjellige tidspunkter, vært i konflikt med alle de arabiske nabolandene, noe som har resultert i flere større kriger og tiår med vold og uroligheter. Siden etableringen har Israels grenser, og til og med statens rett til å eksistere, vært et omdiskutert tema, selv om Israel har signert fredsavtaler med Egypt og Jordan. Innsats for å finne frem til en varig overenskomst mellom israelerne og palestinerne har så langt gitt beskjedne og begrensede resultater, mens Israel har blitt beskyldt for brudd på menneskerettighetene og krigsforbrytelser overfor palestinerne.Israel er et representativt demokrati med et parlamentarisk system og universell stemmerett.Statsministeren fungerer som regjeringssjef og Knesset fungerer som Israels lovgivende myndighet. Ifølge det nominelle bruttonasjonalproduktet, er nasjonens økonomi estimert til å være den 39. største i verden, og Israel rangeres høyt blant landene i Midtøsten hva HDI-indeksen, trykkefrihet og økonomi angår.

Jøder

Jøder er medlemmer av religionen jødedom og/eller medlemmer av en folkegruppe som nedstammer fra israelittene, og som i utgangspunktet praktiserer religionen jødedom.

I sin tilsynelatende motsetning mellom en klar etnisk/kulturell definisjon på den ene siden og relativt stor geografisk spredning og lokal variasjon i språk og kultur og genetikk på den andre, er problemene med en klar definisjon av jøder som etnisk gruppe ikke ulike de tilsvarende problemene med definisjonen av sigøynere som folkegruppe.

Knesset

Knesset (hebraisk: כנסת, «forsamling») er nasjonalforsamlingen (parlamentet) i Israel, lokalisert i Jerusalem. Knesset har ett kammer, som består av 120 medlemmer, som velges for en fireårig periode. Ingen politiske partier har noen gang hatt absolutt flertall i Knesset.

Magda

For den braslianske kommunen, se Magda (São Paulo)Magda er en kortform av kvinnenavnet Magdalena, som har opprinnelse som en gresk form av et hebraisk tilnavn med betydningen «fra Magdala». Navnet på byen Magdala har opprinnelse i det hebraiske ordet migdal, «tårn».

Mandag

Mandag er ifølge den internasjonale standarden ISO 8601 den første dagen i arbeidsuka. I enkelte land, deriblant USA, regnes mandag som den andre dagen i uka. Også i henhold til hebraisk og muslimsk kalender er søndag den første ukedagen. Navnet for mandag på arabisk, gresk, hebraisk og portugisisk er «andre dag».

Tidligere var søndagen den første dagen i uken også i Norge, men det ble endret fra 1. januar 1973. Da ble hviledagen søndag flyttet fra starten til slutten av uken i Norge. Forut for endringen var det en stortingsdebatt hvor noen gikk hardt inn for å beholde søndag som første dag på grunn av den kristne tradisjon, men flertallet stemte for å endre kalendersystemet til å følge arbeidsuken.

Moses

Moses (hebraisk: מֹשֶׁה‎, Móshe; gresk: Mωϋσῆς, Mōÿsēs; latin: Moyses; arabisk Mûsa) var ifølge fortellingene i de fem Mosebøkene (kalt Tora på hebraisk) en jødisk profet, religiøs leder, lovgiver og historiker som grunnla den israelittiske nasjonen.

Moses skal ha frigjort jødene (israelittene) fra trelldommen i Egypt da han ledet dem ut (eksodus). Under den påfølgende, årelange vandringen gjennom Sinai-ørkenen til «det lovede land», mottok Moses De ti bud og en mengde andre lover for det nye samfunnet som han formulerte i Mosebøkene. Ifølge tradisjonen inngikk da de tidligere slavene, som et fritt folk, en gjensidig pakt med én guddom.

Historisk forskning anser fortellingene om Moses som sagn og legender. Andre, særlig troende jøder, kristne og muslimer, hevder at skikkelsen virkelig har levd omkring 1200 f.Kr. Moses' liv og virksomhet skildres i Andre til og med Femte Mosebok. Ifølge de religiøse mytene var Moses sønn av Amram og hans kone Jochebed og oldesønn av Levi. Han hadde to eldre søsken, søsteren Mirjam og broren Aron.

Moses regnes som en av de viktigste personene i de abrahamittiske religionene jødedom, kristendom og islam.

Onsdag

Onsdag (norrønt: óðinsdagr, «Odins dag») er ukas tredje dag i land som regner mandag som ukens første dag. Norge har onsdag vært ukas tredje dag siden 1. januar 1973, og den er ifølge den internasjonale standarden ISO 8601 ukas tredje dag.

I norsk, svensk, dansk, engelsk og nederlandsk har dagen navn etter den norrøne guden Odin, Odins dag. På de fleste språk som stammer fra latin har dagen oppkalt etter dies Mercurii, «Merkurs dag», som henviser til den romerske guden Merkur. På tysk heter dagen «Mittwoch», som direkte oversatt betyr midtuke eller midt i uka. Dette erstattet i middelalderen Wodenstag som var oppkalt etter Odin. Tilsvarende betegnelse brukes også på islandsk, «miðvikudagur», og færøysk, «mikudagur». I de fleste slaviske språk har dagen navn som henviser til at dagen er "i midten", for eksempel russisk среда sredá. På arabisk, hebraisk, persisk, gresk og portugisisk (quarta-feira) er onsdag oppkalt etter «den fjerde». I estisk, latvisk og litauisk er dagen oppkalt etter dag nummer tre, noe som også gjelder kinesisk 星期三 (xīngqīsān).

Dagen blir også kalt lillelørdag. Tidligere var det vanlig at tjenestefolk fikk fri onsdagskvelden som kompensasjon for arbeid i helgene. Da arrangerte herskapet gjerne middagsselskap som krevde at tjenestefolkene var til stede. Onsdag ble dermed dagen tjenestefolk kunne gå på dans, kafé og treffe andre i hyggelig samvær, aktiviteter man gjerne forbinder med lørdagskvelden. Derav navnet lillelørdag. Den samme betegnelsen brukes også i Sverige (svensk: lillördag) og i Finland (finsk: pikkulauantai). På dansk brukes «Lille lille fredag» eller «Lille torsdag» som betegnelse for en festlig onsdag.

Pleiadene

Pleiadene, også kjent som sjustjernene, er en stjernehop som befinner seg 440 lysår unna i stjernetegnet Tyren. Den er et iøynefallende syn på vinterhimmelen i Norge og ellers på den nordlige halvkule. Under normale forhold er seks eller sju stjerner synlige, og de kan minne litt om en forminsket utgave av Karlsvognen.

Stjernehopen er dominert av varme blå stjerner, som er blitt dannet i de siste 100 millioner år.

Den franske astronomen Charles Messier gav Pleiadene nummer M45 i sin katalog over «kometlignende objekter» som ble utgitt i 1771. Hensikten med katalogen var å liste opp lyssvake objekter som kunne forveksles med kometer. Pleiadene er lyssterke og velkjente for alle som studerer stjernehimmelen, så det er uklart hvor Messier inkluderte dem.

Andre nevneverdige navn på pleiadene er:

כִּימָה på hebraisk

ثريا (Tsurayya) på arabisk

Subaru (katakana: スバル, kanji: 昴) på japansk

Matariki på maorisk

Semittiske språk

Semittiske språk er den nordøstlige undergruppen av de afroasiatiske språkene, og den eneste gruppen i denne familien som tales utenfor Afrika. Semittisk (fra det bibelske navnet «Shem») var til å begynne med referert til en språkgruppe med opphav i Midtøsten, nå kalt semittiske språk.

I denne språkgruppen inngår de oldtidige og moderne språkene amharisk, arabisk, arameisk, akkadisk, ugarittisk, hebraisk, maltesisk, syrisk, tigrinja og flere. Språkgruppen innbefatter derfor noen av historiens og litteraturens mest berømte språk, og noen av de språkene med den lengste kjente historien.

Semittiske språk var utbredt i Midtøsten i den tidligste historiske tid. Siden har de spilt en avgjørende rolle i det området, samtidig som de også har utbredt seg til Afrika. De etiopiske språk oppstod da folk utvandret fra det sørlige Arabia til dagens Etiopia og omegn allerede i oldtiden. Arabisk har med tiden spredd seg til store deler av det nordlige Afrika der det i dag er morsmål for mange, og av andre brukes som kommunikasjonsspråk. Språket med flest talere i dag er arabisk, etterfulgt av amharisk, hebraisk og tigrinja.

Et av de viktigste kjennetegnene er at mange ord i utgangspunktet består av en rot på noen få konsonanter, vanligvis tre, som blir bøyd ved at forskjellige vokaler settes inn, og at forskjellige prefikser og suffikser tilføyes.

Talmud

Talmud (hebraisk תַּלְמוּד) er den store samlingen av sitater og uttalelser av jødiske skriftlærde som i tillegg til Tanákh har betydning for jødedommen i dag. Talmud ble skrevet ferdig på 500-tallet i Israel.

Talmud er et omfattende litterært verk som består av en rekke skriftlige samlinger av jødenes gamle muntlige læretradisjoner. Det hebraiske ordet talmud betyr «studium», og Talmuds formål er studiet av Toraen (både den muntlige og den skriftlige).

Tanákh
Denne artikkelen handler om Tanákh hovedsakelig sett fra et jødisk perspektiv. For behandling av de hebraiske skriftene i et kristent perspektiv, se Det gamle testamente.

Tanákh (hebraisk: תנך) er det mest brukte jødiske navnet for Den hebraiske Bibelen. Tanákh svarer i hovedtrekk til det kristne Det gamle testamente, men med ulik rekkefølge av bøkene, noe ulik versnummerering (særlig i Salmenes bok) og en tildels vesentlig ulik fortolkningshistorie. Tanákh er i seg selv et akronym for de tre hoveddelene av den jødiske Bibelen: Torá (Loven, Mosebøkene) - Nebiím (Profetene) - Ketubím (Skriftene). Formen for framstillingen som er autoritativ for rabbanittisk jødedom er kjent som den masoretiske bibelteksten (MT, ; fra hebraisk masora, «tradisjon»), og er inndelt i 24 bøker mens de protestantiske bibeloversettelsene deler inn det samme materialet i 39 bøker.

Moderne forskere som søker å forstå historien til Den hebraiske Bibelen benytter en rekke av kilder, i tillegg til den masoretiske teksten. Blant disse kildene er tidlige oversettelser, som den greske Septuaginta og den gammelsyriske Peshitta, foruten den samaritanske Pentateuch, dødehavsrullene og sitater fra rabbanittiske manuskripter. Mange av disse kildene kan være eldre enn den masoretiske teksten og skiller seg fra den. Disse forskjellene har gitt vekst til teorien om at enda en annen tekst, en Urtekst av Den hebraiske Bibelen, en tekst som en gang eksisterte og som er kilden til de versjoner som eksisterer i dag. Direkte påvisning av en slik tekst har aldri blitt funnet, og av de tre kjente versjonene (den gresk Septuaginta, den masoretiske teksten, samaritanske Pentateuch) er det nærmeste til Urteksten er ennå ikke fullt avklart.

Synonym: Miqrá (hebraisk מקרא)

Tirsdag

Tirsdag er den andre dagen i arbeidsuka, mellom mandag og onsdag, ifølge ISO 8601, den internasjonale standarden for skrivemåte og utveksling av data om dato og tid.

I enkelte land, deriblant USA, regnes tirsdag som den tredje dagen i uka. Det samme var tilfelle i Norge fram til 1973 da kalenderen begynte å følge arbeidsuka med mandag som første dag i uka og søndag som siste dag. Også i henhold til hebraisk og muslimsk kalender er tirsdag den tredje ukedagen. Navnet for tirsdag på arabisk, gresk, hebraisk og portugisisk er «tredje dag».

Tirsdag har fått navnet sitt fra den norrøne krigsguden Ty, også skrevet Tyr. I den romerske kalenderen ble tirsdagen kalt Mārtis diēs på latin, «(romerske krigsguden) Mars dag», som ble til det det norrøne Týs-dagr. Tilsvarende kalles dagen tysdag på nynorsk, tisdag på svensk og Tuesday på engelsk.

Tora

Tora (hebraisk תורה) er det hebraiske navnet for de fem Mosebøkene, og jødenes hellige skrifter. Mosebøkene har fått navn etter sine innledende ord: Bereshit (I begynnelsen), Shemot (navnene), Vayiqra (Og Herren kalte), Bamidbar (i ørkenen) og Devarim (ordene).

Kjernen i Toraen handler om forholdet mellom Gud og Israel, og historien som fører helt tilbake til Abraham, Isak og Jakob. Toraen leses som en kronologisk forklaring fra israelittenes tidlige historie og hvordan Gud har kommet inn i historien for å enten straffe eller hjelpe det jødiske folk.Tora blir ofte oversatt med «lov», men betyr egentlig «instruksjon» eller «veiledning». Toraen utgjør den første av tre hoveddeler av Tanákh, eller den hebraiske Bibelen. (Det gamle testamentet og 613 bud som er grunnleggende for jødisk liv. Den blir også kalt Pentateuk.). En noe ulik versjon av toraen utgjør samaritanenes hellige skrift.

Ordet «tora» kan også bli brukt om alle læresetninger og lover innen jødedommen. Det kan da også omfatte hele Den hellige skrift, samt Talmúd, Misjná og Midrasj og deres fortolkninger og alle andre rabbinske autoriteter og minhagím (jødiske religiøst bindende tradisjoner).Mosebøkene er grunnlaget for all videre utvikling og forståelse av den jødiske religiøse loven, Halakha, og refereres til som Den skriftlige læren, i motsetning til Mishna, den muntlige læren. Mishna omfatter Toraen og inkluderer fortolkninger og forklaringer til Mosebøkenes lover, skrifter og leveregler.Ettersom toraen blir regnet som de helligste skriftene er det bestemte regler hvordan disse tekstene skal behandles. Blant annet kan bare spesialutdannede skriftlærde kopiere toraen.

Torarullen som brukes under gudstjenesten er skrevet på pergament-ruller. De er alltid skrevet for hånd, men spesiell hebraisk kalligrafi. Noen mener at Torarullen og skriften i den er hellig, og derfor skal man ikke ta på skriften med fingrene våre. Derfor finnes det en stav/peker som man kan følge teksten med som kalles Yad (hånd på hebraisk).

Torarullene oppbevares i et skap foran i synagogen og er ofte pakket inn i et fløyelsdekke og har en sølvkrone og brystplate på av sølv. Torah ruller kan være i alle farger og størrelser. Å lese fra en torah er veldig krevende og det trenges mye øvning, da språket er gammelt og uten vokaler eller beskrivelser for pålagt melodi.

Ḏ og ḏ (D med strek under) er en bokstav som brukes, bl.a. til å transkribere bibelsk hebraisk (ISO 259); den representerer lyden /ð/ (representert ved bokstavene ד׳ og ט׳) som på bibelsk hebraisk kun forekommer i lånord.

I Unicode kodes ḏ som U+1E0E (Ḏ) og U+1E0F (ḏ).

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.