Høysangen

Høysangen (hebraisk: שיר השיריםŠîr haššîrîm, «Sangenes sang»; gresk: ᾎσμα ᾈσμάτων, Âisma Āismátōn; latin: Canticum Canticorum) er en av de bibelske visdomsbøkene i Den hebraiske bibelen (også kalt Tanakh) og Det gamle testamente. Det er en samling kjærlighetsdikt hvor det fortelles om Salomo, en gjeter og en kvinne fra Sjunem. Det norske navnet stammer fra Martin Luthers tyske bibeloversettelse. I den jødiske bibelen finnes Høysangen i siste seksjon, som kalles Ketuvim («Skriftene»).[1]

Høysangen er unik i Den hebraiske bibelen: den vier hverken Jahve, Guds lover, eller pakten mellom israelittene og deres Gud noen interesse, ei heller inneholder den læresetninger eller visdomsord slik som Ordspråkene og Forkynneren gjør (skjønt den har en del slektskap med visdomslitteraturen, slik som tilskrivingen til Salomo indikerer). Isteden feirer den den fysiske kjærligheten, og gir stemme til to elskende som priser hverandre, lengter etter hverandre, og vil skape nytelse for hverandre.[2][1] De to er i harmoni, de begjærer hverandre og gir uttrykk for heftig glede over seksuell intimitet; kvinnene i Jerusalem danner et kor til de elskede, fungerer som et publikum som deltar i de elskendes erotiske møte og letter leserens deltagelse.[2]

I den moderne jødedommen leses Høysangensabbaten under pesach (den jødiske påsken). Dette markerer begynnelsen på korninnhøstingen i tillegg til at man minnes utferden fra Egypt.[3] I jødisk tradisjon leses Høysangen som en allegori på forholdet mellom Gud og Israel, i kristendommen som en allegori på Kristus og kirken som «Kristi brud».[4][5] Senere har tekstene bidratt til å utvikle mariologien (teologi om jomfru Maria) og middelalderens brudemystikk. Kirkens menn og tidens moralisme ble oppfordret til å se på kjødets gleder med mistro, men kunne ikke underkjenne Høysangen, i henhold til Umberto Eco, om man leser teksten bokstavelig, hyller den brudens synlige yndighet slik brudgommen så dem:[6]

«Så vakker du er, min elskede! Så vakker du er! Øynene dine er duer bak sløret! Håret ditt er som en geiteflokk, strømmende nedover Gileads fjell.»[7]

Gustave Moreau - Song of Songs (Cantique des Cantiques) - Google Art Project
Høysangen (Cantique des Cantiques) av Gustave Moreau, 1893
Schnorr von Carolsfeld Bibel in Bildern 1860 138
Høysangen, tresnitt av Julius Schnorr von Carolsfeld for Die Bibel in Bildern, 1860.
The Song of Songs 1853 Gustave Moreau
Høysangen (Cantique des Cantiques) av Gustave Moreau, 1853

Struktur

Høysangen er inndelt i åtte kapitler og består av kjærlighetslyrikk. Det er gjennomgående enighet om at selv om boken ikke har en direkte handling, så har den hva som kan bli kalt for et rammeverk, indikert ved forbindelsen mellom dens begynnelse og avslutning.[8] Ut over dette er det liten akademisk enighet; forsøk på å finne en kiasmisk struktur (kryssvis plassering) har ikke vært funnet og forsøk på å analysere det inn i enheter ved ulike metoder har kommet til forskjellige resultater.[9] Det følgende skjema, fra Kugler & al.[10] må derfor blitt tatt som antydende framfor bestemmende:

  • Introduksjon (1:1–6)
  • Dialog mellom de elskende (1:7–2:7)
  • Kvinnen minnes et besøk fra hennes elsker (2:8–17)
  • Kvinnen taler til Sions døtre (3:1–5)
  • Synet av en kongelig bryllupsprosesjon (3:6–11)
  • Mannen beskriver sin elskers skjønnhet (4:1–5:1)
  • Kvinnen taler til Jerusalems døtre (5:2–6:4)
  • Mannen beskriver sin elsker, som besøker ham (6:5–12)
  • Tilskuere beskriver kvinnens skjønnhet (6:13–8:4)
  • Appendiks (8:5–14)

Komposisjon

Høysangen gir ikke noe ledetråd til dens forfatter, heller ikke til dato, sted eller omstendighet for dens komposisjon.[11][12] Overskriften slår fast at forfatteren er «Salomo», men selv om dette er ment å identifisere forfatteren, kan det ikke ble lest strengt som et tilsvarende moderne utsagn.[13] Det mest pålitelig bevis på dens datering er språket: arameisk erstattet gradvis hebraisk etter det babylonske fangenskap på slutten av 500-tallet f.Kr., og dets ordforråd, morfologi, formspråk (talemåter) og syntaks som er benyttet gjennom hele Høysangen antyder en datering til århundrene etter at kong Salomo døde, som det tradisjonelt er tilskrevet.[14] Teksten har paralleller med mesopotamisk og egyptisk kjærlighetspoesi fra første halvdel av 1000-tallet f.Kr., og med hyrdediktning til Theokritos, en gresk poet som skrev på første halvdel av 200-tallet f.Kr.[15][16][17] Resultatet av disse motstridende tegnene, har det blitt spekulert på datering som strekker seg fra 900- til 100-tallet f.Kr.,[11] med språket som støttende for en datering til rundt 200-tallet f.Kr.[18]

Det er også akademisk debatt om helhet og delhet i teksten. De som ser det som en antologi eller samling peker på avbrutte skiftninger av scener, taler, emne og stemning, og mangel på åpenbar struktur eller fortelling. De som fastholder at det er et enkelt dikt peker på at det har ingen tegn på sammensatt opprinnelse, og ser på gjentagelsene og likhetene mellom delene som bevis på helhet. Om det er en bevisst kunstnerisk plan eller form underliggende teksten, er det uklart hva denne kan være, og spørsmålet er således ubesvart.[19]

Tekstens setting er også diskutert.[20] Det har også vært postulert en rituell opprinnelse for teksten i form av feiringen av et hellig bryllup (Hieros Gamos) for guden Tammuz og gudinnen Ishtar.[21] Disse likhetene skal da vise til at tekstene har sine røtter eller opprinnelse i en kanaaneisk fruktbarhetskult. At Tammuz-kulten eksisterte i Israel framgår av Esekiel 8:14. Om det er så eller ikke synes diktet å ha en bakgrunn i form av feststemt framførelse.[20] Ytre bevis støtter ideen at Høysangen ble opprinnelig framført av ulike sangere som representerte de ulike figurene i teksten, støttet av pantomime.[22]

Referanser

  1. ^ a b Garrett, Duane (1993). Proverbs, Ecclesiastes, Song of Songs. B&H Publishing Group. ISBN 9780805401141.
  2. ^ a b Alter, Robert (2011). The Art of Biblical Poetry. Basic Books. s. 232. ISBN 0465028195.
  3. ^ Sweeney (2011), s. upaginert
  4. ^ Sweeney, Marvin A. (2011). Tanak: A Theological and Critical Introduction to the Jewish Bible. Fortress Press. ISBN 9781451414356.
  5. ^ Norris, Richard Alfred (2003). The Song of Songs: Interpreted by Early Christian and Medieval Commentators. Eerdmans. ISBN 9780802825797.
  6. ^ Eco, Umberto (2004): Skjønnhetens pris, Kagge forlag, s. 154
  7. ^ Nettbibelen: Høysangen 4:1
  8. ^ Assis (2009), s. 11, 16.
  9. ^ Assis (2009), s. 16–18.
  10. ^ Kugler & Hartin (2009), s. 220.
  11. ^ a b Exum (2012), s. 247.
  12. ^ Exum, J. Cheryl (2012). "Song of Songs". In Newsom, Carol Ann; Lapsley, Jacqueline E. Women's Bible Commentary. Westminster John Knox Press. ISBN 9780664237073.
  13. ^ Keel (1994), s. 39.
  14. ^ Bloch & Bloch (1995), s. 23.
  15. ^ Bloch & Bloch (1995), s. 25.
  16. ^ Exum (2012), s. 248.
  17. ^ Keel (1994), s. 5.
  18. ^ Hunt (2008), s. 5.
  19. ^ Exum (2005), s. 3334.
  20. ^ a b Loprieno (2005), s. 126.
  21. ^ Price (2005), s. 251.
  22. ^ Astell (1995), s. 162.

Litteratur

Portal: Litteratur

752 Sulamitis

752 Sulamitis er en hovedbelteasteroide. Den er navneopphavet til asteroidefamilien Sulamitis. Den ble oppdaga den 30. april 1913 av Grigorij Neujmin fra Simeiz-observatoriet på Krim. Den er oppkalt etter Sulamit – piken fra Sjulam – fra Høysangen i Bibelen.

Abisjag

Abisjag (hebraisk אֲבִישַׁג, Avishag; «min er bortkommen», overført «gitt til») var i henhold til Det gamle testamente en ung og vakker kvinne fra landsbyen Sjunem (identifisert som dagens Sulam i nordøstlige Israel) i oldtidens Israel.

Da kong David av Israel i sin alderdom, i henhold til Første Kongebok 1, ikke greide å holde på varmen fant hans tjenere ut at de trengte en vakker jomfru som kunne ligge hos ham og holde ham varm. Abisjag ble denne kvinnen, og hun ble utvalgt nettopp for sin skjønnhet:

«Så lette de over hele Israels land etter en vakker ung pike; og da de fant Abisjag fra Sjunem, førte de henne til kongen. Piken var meget vakker, og hun pleiet kongen og tjente ham. Men han hadde ikke omgang med henne.»Etter at David døde gikk Davids eldste sønn Adonja til Batseba, mor til kong Salomo som hadde etterfulgt David på tross av Adonjas fødselsrett, for å få henne til overtale kongen til å gi Davids siste kvinne til ham. Salomo mente at dette kravet var en streben etter tronen og han fikk sin eldre bror tatt av dage. Det er mulig at Abisjag deretter ble en av Salomos kvinner, som en del av hans arv etter faren.

En del bibelforskere har pekt på muligheten om at Abisjag er den kvinnelige hovedfiguren i Høysangen («Sangenes sang»), en samling kjærlighetsdikt hvor det fortelles om Salomo, en gjeter og en kvinne fra nettopp Sjunem.

Bibelen

Bibelen (gr. βιβλία biblia «bøker») er betegnelsen for de grunnleggende kanoniske skrifter i blant annet jødedommen og kristendommen, selv om den hebraiske (jødiske) bibel, også kalt Tanakh, ikke er identisk med den kristne bibel, som beskrives her. Dessuten er det innenfor kristendommen variasjoner i antallet og innholdet av Bibelens bøker.

Den kristne bibel er inndelt i to hoveddeler. Den første del, Det gamle testamente, er nesten identisk med den hebraiske bibel, og ble opprinnelig inndelt i tre hoveddeler; Torah (Loven), Nebiim (Profetene) og Ketubim (Skriftene). Den andre hoveddelen, Det nye testamente, inneholder de kristne skriftene og er skrevet i de to første århundrene e.Kr.

Bibelen inneholder skrifter av mange forskjellige sjangrer, som for eksempel lovtekster, poesi, historie og profeti. Bibelens bøker inndeles i protestantisk tradisjon i to testamenter, 66 bøker, 1 189 kapitler og 31 173 vers. Denne oppdeling er ikke å finne i de opprinnelige tekstene, men er kommet til senere, etter som det på grunn av tekstenes religiøse bruk ble nødvendig å kunne henvise mer nøyaktig til steder i tekstene.

Bibelen er den boken i verden som er oversatt til flest språk. Den 31. desember 2008 var hele Bibelen oversatt til 451 forskjellige språk og deler av Bibelen oversatt til i alt 2 479 språk.

De poetiske bøker (GT)

De poetiske bøker er en fellesbetegnelse på flere bøker man finner i Det gamle testamentet. Man finner mye poesi i hele Det gamle testamentet, men det er spesielt fem bøker som er preget av poetiske virkemidler, og eller er skrevet innenfor sjangeren visdomslitteratur.

Tre av disse fem bøkene består utelukkende av poesi. dette er:

Salmenes bok

Høysangen

Salomos ordspråkTo andre bøker som inneholder svært mye poesi, er:

Job

Forkynneren

Det gamle testamente

Denne artikkelen handler om Det gamle testamente hovedsakelig sett fra et kristent perspektiv. For behandling av Den hebraiske bibelen i jødisk perspektiv, se Tanakh.

Det gamle testamente, forkortet GT, på latin Vetus Testamentum («Den gamle pakt»), er første del av kristendommens kanoniserte skrifter i Bibelen, og i hovedsak identisk med jødedommens hellige skrift. Denne samlingen av skrifter består av flere bøker skrevet over en lang periode, som kan deles inn i boksamlingene lov, profeter og skrifter (jødisk tradisjon) eller i temaene historie, poesi og profeti (kristen tradisjon). Antall bøker varierer; jøder og kristne deler bøkene opp på forskjellig måte. Derfor regner man med 24 bøker etter jødisk inndeling, og 39 bøker etter kristen tradisjon (eller flere om de apokryfe eller deuteronomiske skrifter regnes med). Hvordan bøkene deles inn, og hvilken rekkefølge de har, har konsekvens for hvordan man leser og oppfatter dem. I jødisk tradisjon vektlegges både loven, profetene og skriftene sammen med Talmud som instruksjon eller veiledning. I kristen tradisjon legges større vekt på frelseshistorie, og profetenes taler har oftere blitt forstått som profetier som angår fremtiden – som delvis blir oppfylt i Det nye testamente. Det finnes momenter av frelseshistorie også i jødisk tradisjon og momenter av instruksjon også i kristen tradisjon.

En-Gedi

En-Gedi eller Ein Gedi (hebraisk: עֵין גֶּדִי) er en oase i Israel som ligger vest for Dødehavet, ikke langt fra Masada og grottene i Qumran.

Epitalamium

Epitalamium er en latinsk form av greske ἐπιθαλάμιον, epithalamion, «brudesang» (avledet fra ἐπί, epi, «på», og θάλαμος, thalamos, «bryllupskammer»), som henviser til et dikt skrevet særskilt for bruden på veien til bryllupssengen.

Denne formen fortsatte å være populær gjennom historien til den antikke verden. Den romerske poeten Catullus skrev en berømt epitalamium, som ble oversatt fra eller i det minste inspirert av et nå tapt verk av Sapfo. I henhold til Origenes kan Høysangen være en epitalamium for bryllupet til kong Salomo med faraos datter. Disse hymnene ved bryllupet lovpriste brudeparets skjønnhet og forestående fruktbarhet i høystemt stil. Av de diktfragmenter etter Sapfo er fragmentene 91-95 epitalamier.

Esters bok

Ester (hebraisk: אֶסְתֵּר – ʾÆstēr; gresk: Εσθηρ – Esthēr) er en bok i den tredje seksjon (Ketuvim, «Skriftene») av den jødiske Tanakh (Den hebraiske Bibelen) og i en versjon med en del tillegg i det kristne Det gamle testamentet. Boken forteller om en jødisk kvinne i Persia, født som Hadassa, men kjent som Ester, som ble dronning av Persia og forhindret at det ble begått folkemord på hennes folk. Fortellingen utgjør kjernen i den jødiske festivalen Purim (hebraisk: פּוּרִים, pūrīm, som feires på den 14. dagen i måneden adār, som vanligvis faller rundt mars. Under festivalen er det høytlesning av Esters bok to ganger: en gang på kvelden og på nytt neste morgen. Esters bok og Høysangen er de eneste bøkene i Den hebraiske Bibelen som ikke uttrykkelig nevner Gud.

Ketuvim

Ketuvím eller Ketubím (hebraisk כתובים), eller Skriftene, er den tredje hoveddelen av Tanákh, eller den jødiske Bibelen. Den består av Ruts bok, Krønikebøkene, Esras bok, Nehemjas bok, Esters bok, Daniels bok, Jobs bok, Salomos ordspråk, Forkynneren, Høysangen, Salmenes bok og Klagesangene.

Klagesangene

Klagesangene (hebraisk: איכה – ʾÊḵâ, fra dens incipit «hvordan») er en poetisk samling av klager over ødeleggelsen av Jerusalem. I jødedommens Hebraiske Bibel opptrer den i Ketuvim («Skriftene») ved siden Høysangen, Ruts bok, Forkynneren og Esters bok (Megilloth, «De fem skriftruller»), men det er ingen fastlagt orden. I kristendommens Det gamle testamentet følger Klagesangene etter Jeremias bok, da tradisjonen hevdet at profeten Jeremia var forfatteren av Klagesangene, men denne tilskrivingen til Jeremia er ikke lenger akseptert, skjønt det er akseptert at ødeleggelsen av Jerusalem av babylonerne i 586 f.Kr. danner bakgrunnen for diktene.Boken er delvis en «bysorg», klagingen over Guds egen by er forlatt, dens ødeleggelse og dens til sist tilbakevending til guddommelighet, og delvis en sørgesang for begravelse hvor etterlatte og sørgende gråter og tiltaler de døde. Profeten lider over folkets smerte og ulykke, og han ber for byen og folket. Tonen er dyster: Gud snakker ikke, graden av lidelse er presentert som ufortjent, og forventningene for framtidig forsoning er minimal.Boken er tradisjonelt lest opp i jødiske samfunn på Tisha B'Av (Niende Ab), sørgingen over ødeleggelsen av både det første tempelet og det andre. I kristendommen er det tradisjonelt lest under påskemarkeringene.

Magne Sæbø

Magne Sæbø (født 23. januar 1929 i Kvinnherad) er en norsk teolog og tidligere (1970–99) professor i Det gamle testamente ved Menighetsfakultetet (MF) i Oslo.Han ble cand.theol. ved Menighetsfakultetet i 1956 og dr.theol. ved Universitetet i Oslo i 1969. Han var professor i gammeltestamentlig teologi ved Menighetsfakultet 1970-1999 og har blant annet vært leder av Bibelselskapets oversettelsesutvalg for Det gamle testamentet 1968–1979, styremedlem i Bibelselskapet og deltatt i flere internasjonale komiteer.

Sæbø er blant annet medutgiver av Biblia Hebraica Quinta : editione cum apparatu critico novis curis elaborato (2004–), hvor han har skrevet om Esters bok, og redaktør av referanseverket Hebrew Bible/Old Testament: A History of its Interpretation. Han har også et populærfaglig forfatterskap med bøker som Fortolkning til Salomos ordspråk, Forkynneren, Høysangen, Klagesangene (1986 i serien Bibelverket), Ordene og Ordet : gammeltestamentlige studier (1979), Gjennom alle tider : det Gamle Testament i kirken (1978) og Israel i fortid og fremtid : hva sier Bibelen? (1983). Han var medredaktør og medforfatter av Bibelselskapets jubileumsberetning Bibelen i Norge (1991).

Sæbø er ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og er tildelt Fridtjof Nansens belønning (1995). Han er medlem av Vitenskapsakademiet, Wissenschaftliche Gesellschaft für Theologie og Nathan Söderblom-sällskapet i Uppsala.

Karl William Weydes artikkel «Magne Sæbø as Old Testament Scholar» sto i Scandinavian Journal of the Old Testament, nr 1, 2010. Styreleder i Israelsmisjonen 1977-87.

Mechthild fra Magdeburg

Mechthild fra Magdeburg (født ca. 1208, død mellom 1282 og 1297) var en tysk beginer-nonne og kristen mystiker.

Hennes hovedverk er Guddommens flytende lys, en tekst i mange og varierte sjangre, samlet i sju «bøker» eller kapitler. På samme måte som den noe eldre Hadewijch fra Antwerpen uttrykker hun den visjonære foreningen med Kristus gjennom metaforer kjent som «brudemystikk». «Det sentrale i hennes verk er den sanselige, erotiske skildringen av Kristus' eller den himmelske brudgommens forening med sjelen eller bruden. Denne kristosentriske 'unio mystica' beskrives med andre ord som et kjærlighetsmøte». Verket er både inspirert av Høysangen og av middelalderens høviske litteratur.Mechthilds liv er lite kjent. Hun var antagelig av adelig familie, sluttet seg til beginerne ca. 1230, og levde sine siste år i et cistercienserkloster i Helfta, hvor blant andre Mechtilde av Hackeborn og Gertrud av Helfta var hennes samtidige.

Et utvalg fra Guddommens flytende lys er utgitt på norsk i antologien Vestens mystikk, 2005.

Nardus (kristent samfunn)

Nardus, eller Nardusmenghetene, er en norskstiftet samling kristne menigheter og grupper i Norge, Sverige og Færøyene som utgjør en slags pinsebevegelse. Bevegelsen ble stiftet i begynnelsen av 1980-årene av Torkild Terkelsen. Nardusmenighetene teller i dag i underkant av 300 medlemmer fordelt på 6-7 lokale forsamlinger og et par mindre husgrupper.

Ordet nardus er opprinnelig en gammel betegnelse på en gruppe velluktende planter og salver som blant annet er nevnt i Høysangen i Bibelen.

Nettverket omfattet 2007 i Norge menigheter og vennegrupper i Nordre Vartdal, på Vinstra, i Hallingdal, Oslo, Storsand, Fredrikstad, Sandefjord, Grimstad, Kristiansand, og Stavanger. Nardusmenighetene driver Oggetun leirsted, der det arrangeres stevner og samlinger, og utgir Nardus-bladet som har et opplag på 350 eksemplarer.

Hoveddogmene til Nardus er bl.a. læren om de troendes predestinasjon (forutbestemmelse, dvs. at Gud på forhånd har avgjort hvem som skal komme inn i himmelen eller ikke).

Nardusmenighetene praktiserer tungetale, tydning og profeti, men tror ikke på treenigheten og døper sine tilhengere i Jesu navn alene. Menighetene forkynner at Jesus er Guds sønn, men at han ikke er Gud selv, lik trinitarister tror. Den Hellige Ånd sies å være Guds kraft.

Utover å fornekte treenighetslæren dyrker Nardus det såkalte predestinasjonsdogmet (forutbestemmelse) og man hevder at den katolske kirke er Babylon, den store skjøge, i Johannes' åpenbaring. Videre hevder Nardus at de protestantiske kirkesamfunn og organisasjoner er "skjøgens døtre."

Niels Christian Brøgger

Niels Christian Ursin Brøgger (født 4. juni 1914 i Kristiania, død 17. august 1966) var en norsk essayist, oversetter, forfatter og kritiker.

Brøgger var sønn av arkeologen Anton Wilhelm Brøgger (1884–1951) og Inger Ursin (1882–1941), sønnesønn av geolog Waldemar Christopher Brøgger, bror til forfatteren Waldemar Brøgger og onkel til professor i sosialantropologi Jan Brøgger.Brøgger studerte litteraturhistorie ved Universitetet i Oslo og i England, Italia og Spania. Hans første bok var Den nye moral og andre essays (1934). Samme år begynte han som kritiker i Tidens Tegn, hvor han var ansatt inntil 1940. Under andre verdenskrig ble han fengslet av okkupantene og satt i Grini fangeleir fra 3. november 1942 til 21. april 1943. Fra 1945 var han ansatt som kritiker i Nationen. I 1947 utga han essaysamlingen Før uværet kom. Inntrykk fra 1930-årene. Artikler og essays sammen med sin far. I 1952 kom en studie av Sigrid Undsets romaner, Korset og rosen. Han skrev også tre bind om før-kristen mytologi, Nordens demring. Nordiske myter og sagn (1949), Guder og helter i klassisk tid (1958) og Helter og halvguder hos kelterne (1961). Han skrev også kriminallitteratur under pseudonymet Johnny W. Lambeth og sciencefictionromanen Stoppested i evigheten under pseudonymet Harald Gammeng. Hans sist publiserte verk var Sangenes sang, en oversettelse av Høysangen.

Han døde i august 1966 etter lengre tids sykdom, bare 52 år gammel.

Ruts bok

Rut (hebraisk: רוּת – Rûṯ; gresk: Ῥούθ – Rhoúth) er en av bøkene i Den hebraiske Bibelen (i tredje del av Ketuvim, «Skriftene») og i Det gamle testamente. I den kristne Bibelen er Ruts bok betraktet som en historisk tekst og plassert mellom Dommerne og Første Samuelsbok, da den foregår «[i] de dager da dommerne styrte», skjønt den gammelsyriske kristne tradisjonen plasserer den senere, mellom Forkynneren og Høysangen. Boken har navn etter kvinnen Rut fra Moab, oldemor til kong David av Israel.

Boken forteller at Rut aksepterte israelittenes gud Jahve som sin gud, og det israelittiske folket som hennes eget folk. I Ruts bok 1,16–17 forteller Rut til Noomi, hennes israelittiske svigermor, at «Dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves.» Boken ble høyt verdsatt av jøder som kom inn under kategorien jøder av eget valg, som bevis på betydelig tilstedeværelse av Boas i rabbanittisk litteratur. Ruts bok ble også benyttet liturgisk da den ble lest under den jødiske helligdagen Sjabuót («Ukene»).

Røkelse

Røkelse eller røkelseskrydder, Species fumalis orientalis Latin. species, art, slag, i middelalderen fikk ordet betydningen krydder, fumalis, adj., av tidlig latin fumus, røk orientalis, østerlandsk, er en blanding av aromatiske droger, slik som balsamer, harpikser m.m. som ved sakte forbrenning uten ild, vanligvis ved å strøes på glødende kull, frembringer en velluktende røk. Røkelse var en av gavene Jesusbarnet fikk av De vise menn.

Salomo

Salomo (hebraisk: שְׁלֹמֹֹה – Šĕlōmô, «fred»; gresk: Σολομών – Solomṓn; arabisk: سُلَيْمَان – Sulaymān) var ifølge Bibelen sønn av David og hans etterfølger på tronen.

Israels storhetstid var på sitt høyeste under ham, og han huskes for å ha bygget tempelet i Jerusalem. Han sies å ha vært usedvanlig rik og prektig, og landet opplevde utallige velsignelser under hans styre. Han skal ifølge 1. Kongebok kapittel 11 ha hatt rundt 700 hustruer og 300 elskerinner. Disse fikk ham til å bygge templer også for andre guder enn den jødiske.

Salomo var sønn av David og Batseba og het opprinnelig Jeddidja. Han var nokså ung da han ble konge. Det fortelles at han i en drøm fikk høre at han kunne be Herren om noe, og han bad da om visdom. Derfor ble han en usedvanlig vis konge.

Han holdt på med å bygge tempelet og andre bygninger i syv år. Han gjorde også mye for administrasjonen i riket. Det var hovedsakelig fred i riket i hans regjeringstid. Mot slutten av sin regjeringstid sies det imidlertid at han begynte å oppføre seg dårlig fordi han var blitt påvirket av noen av sine hustruer som tjente andre guder. Det førte til oppstander i riket. En natt kom en engel til Salomo, og sa han hadde handlet galt. Av den grunn skulle riket bli splittet. Men av hensyn til løftet som ble gitt til hans far David, skulle han få beholde riket til sin død.

Etter hans død ble Israel delt i to riker. Salomos sønn var Rehabeam (1. Krønikebok 3: 10), men like etter hans tronbestigelse fulgte ti stammer Jeroboam og gjorde ham til konge. Derfor ble landet delt i tistammeriket i nord og tostammeriket i sør, hvor Rehabeam beholdt makten kun over Juda og Benjamin.

Salomo regnes i jødisk og kristen tradisjon som forfatter av de fleste Ordspråkene, av hele Forkynneren og Høysangen, og noen av Salmene.

Salomo er også nevnt i Koranen, hvor han blir regnet blant profetene.

Septuaginta

Septuaginta er en oversettelse av Det gamle testamente og noen beslektede skrifter til gresk, laget en gang mellom 200-tallet og 100-tallet f.Kr. i Alexandria. I teologisk litteratur forkortes tittelen ofte til romertallet LXX. Den nevnes først i «brev fra Aristeas». Brevet er en pseudepigraf, dvs. ikke skrevet av Aristeas selv eller på hans tid, og dateres ofte til andre århundret f. Kr. I brevet fortelles det at 72 lærde jøder, 6 fra hver av de 12 israelske stammene, sto bak oversettelsen. Senere gjenfortellinger av legenden opererer med 70 oversettere, derav kommer navnet septuaginta, som er latin for 70.

Samlingen inneholder 46 gammeltestamentlige skrifter, det vil si de 39 bøker i den jødiske kanon (i jødisk tradisjon deles disse opp i kun 24 bøker) samt de deuterokanoniske bøker. De sistnevnte, som det er syv av, utgjør en del av den katolske og den ortodokse Bibelen. I motsetning til en del moderne bibelutgaver der de deuterokanoniske bøker er tatt med, er disse ikke plassert i en egen del, men er satt mellom de andre bøkene i en forsøksvis kronologisk/tematisk orden. I tillegg til disse kommer fire skrifter og en salme som kun er regnet som kanoniske i noen enkelte kirkesamfunn. Septuaginta er den offisielle versjon av Det gamle testamente i Den ortodokse kirke, selv om enkelte bøker ikke regnes som kanoniske.

Sulamitt

Sulamitt er et bibelsk ord. Ordet finnes i uttrykk som «hele sulamitten», som betyr «alt sammen» eller «hele hurven».Uttrykket bygger på eldre kristen forståelse av Høysangen i Det gamle testamentet. Ordet sulammit opptrer i kapittel 6.13; det er da av de kristne sett som et bilde på hele den kristne menigheten som forberedte seg på et himmelsk møte med Kristus, den hellige kongen.

Også i jødisk tradisjon er diktet i Høysangen tolket allegorisk, som en sang om forholdet mellom Gud og folket hans. Litteraturgranskere har hevdet at denne tolkningen reddet Høysangen i det hebraiske kanon i og med det gjorde den til en del av Bibelen. De ser diktene i Høysangen som kjærlighetssanger som handler om erotisk tiltrekning mellom mann og kvinne.I bibeloversettelsen av 1978 fra Det norske Bibelselskapet er jentenavnet «Sulammit» byttet ut med «Sjulam-jenta», og det er sammenlignet med fortellingen om den altfor vakre jenta Abisag fra Sjunem i Første Kongebok 1,3. Videre heter det at «Sjulam» kan være byen Sjunem (Solem) nær Jisre’el-sletta. Sulammit er også i nyere utgaver av bibelen endret til «pike fra Sjulam».

På andre språk

This page is based on a Wikipedia article written by authors (here).
Text is available under the CC BY-SA 3.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.